NOU 2023: 4

Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Til innholdsfortegnelse

12 Digitalisering og teknologisk utvikling i helse- og omsorgstjenestene

Figur 12.1 

Figur 12.1

De første elektroniske regnemaskinene ble utviklet på slutten av 1940-tallet og ble etter hvert det vi i dag kaller datamaskiner. Mot slutten av 1960-tallet og inn på 1970-tallet økte bruken av datamaskiner jevnt og stadig flere digitale løsninger så dagens lys. Utviklingen fortsatte i stort tempo og veksten i bruken av digitale løsninger ble sterk da internett ble allment tilgjengelig gjennom 1990-tallet. Helse- og omsorgssektoren har i hele denne perioden vært nært knyttet til, og har tatt i bruk mulighetene fra, denne utviklingen. Dette vil fortsette også i fremtiden.

Den digitale transformasjonen kjennetegnes av rask utvikling av nye teknologier, som fortsatt er i en rivende utvikling og som gir store muligheter. Kunstig intelligens og persontilpasset medisin er eksempler på slike, som har gitt og kan gi helt nye typer helsetjenester, og måter å jobbe på. Skjer dette, vil nye typer jobber oppstå kompetanse- og kunnskapsbehov oppstå, noe som kan gi behov for nye personellgrupper. Dette vil kreve nye utdanninger og skape nye oppgaver og rutiner for personellet, pasienter, brukere og andre. Innføring og bruk av teknologi krever digital og teknisk kompetanseheving. Dette gjelder på individnivå, på ledelsesnivå, og også i hele arbeidsstyrken og befolkningen ellers. Den digitale kompetansen til hver enkelt og befolkningen i stort definerer både mulighetene for innovasjon, teknologisk transformasjon og evnen til å ta dem i bruk.

Som majoriteten av norske borgere har også helsepersonell i Norge relativt gode digitale ferdigheter. Det er god digital systemforståelse i sektoren og solide kunnskaper om utvikling og bruk av teknologi for å løse ulike oppgaver. Det er derfor muligheter til å få god medvirkning i utviklingen og forbedringer av teknologier. Det kan igjen føre til gevinster innen helse- og omsorgstjenestene og til å løfte det digitale kunnskaps- og kompetansenivået ytterligere. Helse- og omsorgssektoren er en storforbruker av digitale løsninger som brukes direkte i pasientbehandling, i forvaltning og drift av institusjonene, innen medisinsk og helsefaglig forskning og i utdanning av helsepersonell. Digitaliserte løsninger i samhandling er en forutsetning for å håndtere helhetlige pasientforløp på tvers av forvaltnings- og omsorgsnivåer. Så langt er potensialet for å realisere gevinster i liten grad tatt ut. Dette kan skyldes at de digitale løsningene i tilstrekkelig grad ikke har vært innrettet mot brukernes reelle behov, overdreven optimisme knyttet til hva teknologi kan bidra til eller svak eller utilstrekkelig digital infrastruktur som gjør løsningene dårlig egnet for formålene.

Dersom digitalisering og teknologi utvikles, implementeres og anvendes riktig, kan det bidra til økt effektivitet og til at minimumsfaktoren i helse- og omsorgstjenesten – personellet – i enda større grad brukes til å ivareta kjerneoppgavene sine. Da vil utviklingen samtidig føre til økt kvalitet i tjenestene og øke pasient- og brukertilfredsheten. Men teknologien løser ingen problemer alene. Det sentrale er at løsningene faktisk bidrar til raskere, bedre og tryggere tjenester, og at de ikke utløser medarbeid og ineffektive prosesser andre steder. Ser man på digitaliseringen av sektoren de siste femten årene har det også vært implementert digitale løsninger som faktisk har redusert effektiviteten og med uklare positive virkninger for kvalitet og omfang tjenester. Det å erkjenne den typen risiko ved digitaliseringsprosjekter er et skritt på veien for å unngå at det skjer igjen.

Utvikling og bruk av teknologi og digitale løsninger i helse- og omsorgstjenestene bør i enda større grad begrunnes i og rettes mot en effektivisering av helse- og omsorgstjenestene. For at teknologi og digitalisering skal kunne bidra til at flere pasienter og brukere kan behandles av helsepersonellet enn i dag, må det bidra til raskere og mer tidseffektive prosesser for personellet.

12.1 Kort om sentrale digitale verktøy og teknologiske løsninger med potensial for helse- og omsorgstjenesten

Innovasjon i digitalisering og teknologiske løsninger for helse- og omsorgstjenesten favner vidt og berører en rekke forskjellige oppgaver og deler av tjenesten. En kort omtale av hva noe av det viktigste dreier seg om, bidrar til en forståelse av hvor mulighetene for effektivisering kan ligge.

12.1.1 Kunstig intelligens

Kunstig intelligens er en fellesbetegnelse for metoder, algoritmer og teknologier som lærer av data og erfaring og som, basert på dette, utfører handlinger som oppfattes som intelligente. Direktoratet for e-helse (2022a) bruker følgende definisjon:

«Kunstig intelligente systemer utfører handlinger, fysisk eller digitalt, basert på tolkning og behandling av strukturerte eller ustrukturerte data, i den hensikt å oppnå et gitt mål.»

Det nasjonale koordineringsprosjektet Bedre bruk av kunstig intelligens startet opp som en del av Nasjonal helse- og sykehusplan i 2019. Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse, Statens legemiddelverk og de regionale helseforetakene ble med i prosjektet, ledet av førstnevnte. Helsetilsynet og KS ble med i prosjektet i 2021. Prosjektet har identifisert og utredet en rekke spørsmål knyttet til utvikling og bruk av kunstig intelligens i helse- og omsorgstjenesten. I 2020 ble Nasjonal strategi for kunstig intelligens lansert (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2020). Strategien anbefaler at Norge tar en ledende posisjon i bruk av kunstig intelligens, særlig innen områder der vi har gode forutsetninger og sterke fagmiljøer, og peker på helse som et slikt område.

For å oppnå økt koordinering av forskningsinnsatsen innen kunstig intelligens etablerte norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter nettverket Norwegian Artificial Intelligence Consortium (NORA) i 2018. NORA retter betydelig oppmerksomhet mot kunstig intelligens innen medisin og helse. Særlig aktuelt i denne sammenheng er den nyopprettede forskerskolen innen medisin og helse, som har fått støtte fra Norges forskningsråd for perioden 2022–2029.

En viktig del av kunstig intelligens er maskinlæring som ved hjelp av store mengder data kan gjenkjenne mønstre og sammenhenger og foreslå løsninger basert på dette. Maskinlæring er programmerte algoritmer som enten klassifiserer objekter/hendelser som finnes i data, eller utnytter data til å lage prediksjoner. De baseres som oftest på at algoritmene «læres» opp på kjente data før de utfører klassifikasjonen eller prediksjonen på nye og ukjente data. Det utvikles også lærende algoritmer, det vil si programmerte algoritmer som prøver og feiler til de finner svar som oppfyller visse krav. Slik kan datamaskinen programmeres til å lære og til å forbedre oppgaveløsningen etter hvert som tiden går.

I et OECD Working Paper slo Hashiguchi mfl. (2021) fast at kunstig intelligens ennå ikke er moden for regulær bruk i helsetjenesten, men forfatterne mente likevel at veien frem til anvendelse på enkelte områder kan være relativt kort. Kunstig intelligens kan lese store mengder data, gjenkjenne sammenhenger og mønstre, og foreslå løsninger. De peker på anvendelse innen diagnostisk bildeprosessering og assistert robotkirurgi, både utført i geografisk avstand fra inngrepet og utført på anatomiske steder hvor manuelle inngrep ikke er mulige. Slike løsninger har stor betydning for helsetjenestene.

Teknologirådet (2021) anslo at data om helseopplysninger utgjør en stor del av all verdens lagrede data, og omfanget øker raskt. Dette gir et lovende grunnlag for utvikling av tjenester basert på kunstig intelligens i helse- og omsorgstjenesten. Men det er strenge krav til datastruktur og -kvalitet for å oppnå pålitelige resultater. Det er også betydelige utfordringer knyttet til personvern og anonymisering av data, særlig når personopplysninger fra flere registre kobles sammen. Teknologirådet (2021) pekte på at mulighetene for å utvikle kunstig intelligens i helse- og omsorgssektoren er gode, takket være gode helseregistre, verdifulle biobanker og høy digital kompetanse og tillit i befolkningen til å delta i forskningsprosjekter.

Det er etablert et nasjonalt nettverk for kunstig intelligens i helsetjenesten med basis i ulike fagmiljøer i Norge, kunstig intelligens i norsk helsetjeneste (KIN). Nettverket arbeider med juridiske spørsmål og begrensninger i dagens lovgivning, teknisk infrastruktur som legger til rette for bruk av data, og å styrke utdanning og kompetanse innen kunstig intelligens.

Boks 12.1 Fremtidig anvendelse av kunstig intelligens i helse- og omsorgstjenestene

Teknologirådets (2021) rapport Kunstig intelligens i klinikken. Seks trender for fremtidens helsetjeneste pekte ut fire områder innen helse- og omsorgstjenestene der kunstig intelligens kan bidra: bedre administrasjon (automatisering av arbeidskrevende rutiner), medisinsk forskning, kliniske og folkehelserelaterte anvendelser.

Eksempler på oppgaver rapporten så for seg at kunstig intelligens vil kunne utføre er:

  • Allmennlegetjenesten, der det er behov for å informere et stort antall pasienter og pårørende med konkrete, godt dokumenterte, diagnoser og helsetilstander. Det vil være mulig å utvikle automatiserte løsninger som både informerer, henviser videre til spesialist, og som bidrar med forslag til behandling.

  • Støtte til helsepersonell, som tolkning av prøver og bilder, for å gjøre raske litteraturoppsummeringer og vurdere prognoser for alternative behandlinger. Dette bidrar til raskere analyser, beslutninger, og igangsetting av behandling, og samtidig færre og kortere konsultasjoner hos lege.

  • Automatisk overføring av data fra pasienter og brukere som kan brukes til å melde fra når det er behov for behandling, konsultasjon eller legemidler. Man oppnår vesentlig raskere diagnostisering enn det som er mulig gjennom tradisjonelle metoder.

  • Overvåkingsoppgaver, gjennom eksempelvis utvelgelse av personer til å delta i screeningprogrammer, basert på sammensatte opplysninger som beregner sannsynlighet for å utvikle forskjellige typer sykdommer. Dette gjør det mulig å få bedre målretting av forebyggende undersøkelser og tiltak/behandlinger, ved at kun personer med høy sannsynlighet for å utvikle sykdom, blir undersøkt.

12.1.2 Andre typer innovasjon, teknologi og digitale verktøy

De fleste deler av den digitale utviklingen berører helse- og omsorgstjenestene. Noen områder kan likevel fremheves. Her går Helsepersonellkommisjonen kort inn på teknologiområder som kan påvirke helse- og omsorgstjenesten og personellet som jobber der. Mange av disse teknologiene er fortsatt under utprøving eller har i liten grad vært anvendt på helse- og omsorgsområdet, men de er velkjente blant forskere og andre fagfolk og regnes å kunne få stor betydning for utvikling på dette området gjennom arbeid med kunnskapsutvikling fra og med digital teknologi.

Digital tvilling-teknologi

Representasjon, forvaltning og bruk av kunnskap i digital form blir stadig viktigere i alle former for kvalitetsutvikling og effektivisering av oppgaver og tjenester. En digital tvilling er en digital kopi av noe levende eller ikke-levende, eller et system, som utfører en eller flere oppgaver. Digitale tvillinger brukes til å forstå sine fysiske tvillinger og bidrar til å forutsi hvordan de vil oppføre seg. Det forventes at digitale tvillinger vil kunne ha stor betydning for kunnskapsutvikling og effektivisering, ofte brukt sammen med kunstig intelligens. Digitale tvillinger kan potensielt

  • skape bedre pasientforløp,

  • effektivisere kvalitets- og pasientsikkerhetssystemer, og

  • bidra til overvåking og beslutningsstøtte på individnivå.

Digitale tvillinger har stor nytte for opplæring og planlegging av kirurgisk virksomhet. Man kan tenke seg en digital tvilling av et organ i kroppen, en digital tvilling av en operasjonsstue eller en digital tvilling av en hel institusjon.

På systemnivå anvendes digitale tvillinger til systematisk kvalitetsforbedringsarbeid og optimalisering. For eksempel kan en digital tvilling inneholde informasjon om hvordan pasienter beveger seg gjennom helsetjenesten fra en diagnose til videre undersøkelser, behandling, rehabilitering og oppfølging. Informasjonen gir grunnlag for kontinuerlig identifisering av styrker og svakheter ved systemet slik at man kan identifisere flaskehalser og re-allokere ressurser. Et annet eksempel kan være å studere betingelser for optimal liggetid på sykehus for pasienter med gitt diagnose basert på fysiologiske data og data om videre pasientforløp i primærhelsetjenesten inkludert risiko for re-innleggelse ved for tidlig utskrivning.

På individnivå kan en digital tvilling brukes til kontinuerlig overvåking via sensorer av fysiologiske data (blodtrykk, puls, blodsukker, aktivitetsnivå, søvnkvalitet, …) som gir grunnlag for å avdekke feilmedisinering, identifisere behov for endring i medisinering eller annen behandling før pasienten får et betydelig redusert funksjonsnivå eller symptomer. Dette kan bidra til å gi bedre helsetjenester og kan avverge innleggelser og redusere pleiebehov. Et tverrfaglig prosjekt ved NTNU, My Medical Digital Twin, forsker på denne typen digitale tvillinger. Akkurat som for kunstig intelligens er digitale tvillinger avhengige av tilgang på høykvalitets data og domenekompetanse for å fungere godt.

Robotikk

Roboter konstrueres for å utføre oppgaver som tidligere har vært forbeholdt mennesker. De utfører også oppgaver som går utover menneskenes muskel- eller hjernekraft. Moderne roboter utstyres ofte med kunstig intelligens for å prosessere informasjon fra sensorer og måleteknologier. De kan gjøre verbale/taktile/mekaniske/motoriserte fysiske eller kognitive handlinger. I kirurgi kan roboter brukes for inngrep i mikroskopisk skala, eller på steder der kirurger ikke kommer til. Dette vil få større betydning innenfor kirurgi og uttak av vevsprøver, men de har også et stort anvendelsespotensial for andre oppgaver. Der personellet er enestående i oppgaver som krever kreativitet, intuisjon og forståelse, er robotene overlegne innen arbeid med rutineoppgaver, presisjon, prosessering av store mengder informasjon, og til oppgaver som krever stor fysisk kraft.

Språkteknologi

Språkteknologi er bruk av datateknologi for behandling av menneskelige språk, både muntlig og skriftlig. Anvendelser er maskinoversettelse, korrekturlesning, informasjonssøking og språklige hjelpemidler. I senere år er muntlig gjenkjenning og talesyntese stadig vanligere og brukes i mange forskjellige applikasjoner og sammenhenger, slik som diktering direkte i pasientjournaler. Nye språkteknologiske løsninger har vist seg å være svært virkningsfulle og det forventes at språkteknologi vil få stor betydning for å oppnå mer effektiv kommunikasjon mellom mennesker og (offentlige) systemer. Språkteknologi kan potensielt gi store gevinster i helse- og omsorgssektoren, men det krever også kompetanse hos brukerne og økt forståelse i befolkningen knyttet til å kommunisere med maskiner.

I dagens tilstand er mange tale-assistenter og chat-boter relativt begrensede. De brukes likevel hyppig i kundestøtte-oppgaver for å avlaste personell. Språkteknologiske løsninger inngår stadig oftere i programmer som anvender kunstig intelligens, eksempelvis er det lovende forskning på programmer som identifiserer tegn på tidlig depresjon blant unge som uttrykker seg via sosiale medier og på internett (NTB 2022). For å lykkes innen dette området er samspillet mellom menneske og teknologi avgjørende.

Helselogistikk

Helse- og omsorgssektoren, på flere nivåer, kan beskrives som et system bestående av et stort antall, ofte svært ulike, enheter for behandling. Pasienter og brukere beveger seg gjennom disse enhetene, de følges av personell, og de skal ha tilgang på tjenester til riktig tid. Nye digitale løsninger kan bidra til bedre planlegging, forbedring og effektivisering av behandling, identifisering av over- og underkapasitet. Målet er å redusere ressursbruk. Det forventes at digitale tvillinger og maskinlæring, omtalt over, vil bli hyppig brukt på dette området. For at dette skal kunne skje, vil systemene som utvikles kreve tilgang til høykvalitets data om aktivitetene som foregår i enhetene. Utviklingen av digitale løsninger innen helselogistikk kunne gi betydelige gevinster i årene som kommer. Helselogistiske løsninger brukes allerede i relativt stor skala som medisindispensere i hjemmetjenesten, men har også et stort potensial i den øvrige kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

12.1.3 Elektronisk pasientjournal og samhandlingsløsninger

Siden St.meld. nr. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal, har det vært en prioritet for myndighetene å få på plass et elektronisk journalsystem i Norge som skal tilgjengeliggjøre data for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning. Både stortingsmeldingen og den etterfølgende utredningen, med konseptvalgutredninger levert i 2015 og 2018, pekte på et ønske om å anskaffe ett journalsystem fra én leverandør til bruk i hele helse- og omsorgstjenesten. De regionale helseforetakene besluttet imidlertid å ikke være med på en felles nasjonal anskaffelse av et felles journalsystem allerede i 2015.

Det etableres en felles løsning for spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste i Helse Midt-Norge gjennom Helseplattformen. Prosjektet er organisert i et eget selskap eid av Helse Midt-Norge og Trondheim kommune. Dette vil gi én vertikalt integrert journalløsning for både kommunale helse- og omsorgstjenester og helseforetakene i regionen. Løsningen leveres av den amerikanske journalleverandøren EPIC®, og konfigureres lokalt. Helseplattformen ble tatt i bruk på St. Olavs hospital i Trondheim 12. november 2022, sammen med seks kommuner i Trøndelag. Trondheim kommune innførte Helseplattformen i alle tjenesteområder innen helse- og velferd, inkludert ett fastlegekontor i mai 2022.

Fra 2018 ble et forprosjekt for én nasjonal løsning for alle kommunale helse- omsorgstjenester (unntatt Midt-Norge) iverksatt i regi av Direktoratet for e-helse, under navnet «Akson». Det ble etter hvert klart at kommunene ikke ønsket en slik arkitektur og anskaffelsesstrategi som direktoratet hadde anbefalt, og Akson ble avviklet ettervinteren 2020.

KS har, på vegne av kommunene, tatt ansvar for en ny utredning som er kjent under navnet «Felles Kommunal Journal – FKJ». FKJ er tenkt å være en plattformløsning som alle leverandører av løsninger for elektroniske pasientjournaler skal kunne koble seg på, med et strengt skille mellom applikasjoner og et sentralt datalager. Det er i øyeblikket uavklart hvor stor oppslutning dette konseptet vil få i kommunene.

De tre andre regionale helseforetakene har valgt løsningen DIPS Arena for spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetakene har utarbeidet en felles plan for journal- og samhandlingsløsninger i tett samarbeid med Direktoratet for e-helse. Når de nye e-journalsystemene er blitt tatt i bruk, gjennom harmoniserte strukturer og delte dataløsninger, vil det være mulig å ta i bruk kunstig intelligens for å realisere de faglige målsetningene med et integrert journalsystem. De regionale helseforetakene vektlegger behovet for en felles nasjonal infrastruktur. Parallelt med dette er det behov for å samarbeide om nye løsninger i virksomhetene for å sikre læring og tilpasning.

I dag finnes det mange ulike e-journalsystemer både i helseforetakene, hos privatpraktiserende avtalespesialister, hos fastleger og i kommunal helsetjeneste. En forutsetning for å lykkes med digital samhandling i helsetjenestene er at systemene som allerede er på plass fungerer og kommuniserer sammen. Ved å ha datautveksling gjennom standardiserte programgrensesnitt kan et mangfold av brukersystemer dele data. Dette gjør det lettere å tilpasse brukergrensesnittene til tjenesteyterne og fremmer et åpent marked for produktutvikling som fremmer innovasjon og utvikling av tjenestene og vil gjøre det lettere å utvikle journalsystemene i tråd med teknologiutviklingen.

Kommunene og andre brukere av slike komplette pasientjournalsystemer har vært bekymret for høye kostnader og det har vært usikkerhet om hvilke endringer og virkninger teknologien vil gi brukerne, pasientene og de ansatte. Det er også betydelig teknisk risiko knyttet til utviklingen av slike store og komplekse digitale systemer. Store satsinger hemmer også utviklingen av alternative tekniske løsninger. Mange tidligere dårlige erfaringer med implementering av store digitale systemer i helse- og omsorgstjenesten gjør at mange er skeptiske. Dette begrunnes med høye kostnader, at det skaper usikkerhet blant personellet knyttet til endringer i arbeidsoppgaver, og en generell engstelse for at kvaliteten i tjenestene vil falle.

Selv om målsetningen om ett felles journalsystem ennå ikke er realisert, har det vært betydelig utvikling innenfor enkelte teknologiområder og bedret digital samhandling på mange områder. E-resept, Nasjonal kjernejournal og helsenorge.no er i stabil drift og det er stegvis utvikling av nye tjenester som gir mulighet for å ta ut gevinster fortløpende etter hvert som ny funksjonalitet tas i bruk på dagens tekniske plattformer. Nasjonal informasjonstjeneste for laboratorie- og billedsvar (NILAR), Pasientens legemiddelliste (PLL) og felles behandlingsplaner er under utvikling eller pilotering, og journaldokument-deling fra helseforetak er innført og bres ut i hele landet. Foreløpig har man imidlertid ikke oppnådd målsetningen om nasjonal strukturering av helsedata for sekundære formål (styring, forskning og kvalitet), noe som ville økt verdien av teknologien vesentlig.

Med unntak av allmennlegevakt og fastlegekontor, og i varierende grad helsestasjoner, er kommunale helse- og omsorgstilbud ikke påkoblet den nasjonale e-reseptkjeden og har heller ikke tilgang til reseptinformasjon gjennom oppslag i kjernejournal. Fortsatt mangler to tredjedeler av kommunene tilgang til nasjonal kjernejournal.

12.2 Teknologi utviklet for pasienter og brukere i kommunene

12.2.1 Velferdsteknologi i omsorgstjenestene

«Velferdsteknologi er teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet.»

NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg, s.99.

Norske kommuner har tatt i bruk flere ulike former for velferdsteknologi, inkludert digitalt tilsyn, sensorteknologi, digitale trygghetsalarmer, elektronisk medisineringsstøtte og videokommunikasjon.

Boks 12.2 Gevinstrealisering ved bruk av velferdsteknologi i kommunene

Nasjonalt Velferdsteknologiprogram har pågått siden 2014, og ble i 2021 besluttet forlenget til 2024. En rapport fra Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og KS (2021) viser status for implementering og gevinstrealisering fra programmet. I prosjektet for spredning av trygghets- og mestringsteknologi hadde 310 kommuner deltatt per juni 2021, fordelt på 61 regionale prosjekter.

Nesten 50 prosent av gevinstene er knyttet til frigjort tid som følge av elektronisk medisineringsstøtte. Det har gitt personellet i hjemmetjenesten færre besøk og mindre kjøring. Fra 2020 til midt i 2021 frigjorde de deltakende kommunene rundt 160 000 timer, som har gitt omtrent 96 årsverk i økt omsorgskapasitet. Frigjort tid har vært rundt 500 timer per kommune i gjennomsnitt. Flere kommuner gikk ut av programmet og over i en driftsfase mot slutten av 2020, og estimatene er derfor lavere enn de ville vært dersom alle hadde vært i programmet til midten av 2021.

Medisinstøtte

Et eksempel fra rapporten er medisinstøtte til hjemmeboende brukere i Kinn kommune i Vestland fylke. En bruker bor 3 mil fra kommunesenteret. Bruk av enkel medisinstøtte til denne brukeren reduserte antall besøk fra hjemmetjenesten fra et besøk per dagen til ett per uke, en besparelse på 300 frigitte arbeidstimer og ytterligere 75 000 kroner i reduserte kostnader til kjøring. Utover innsparinger i form av mindre tidsbruk for helsepersonell, bidrar medisineringsstøtte også til økt kvalitet og mindre feilmedisinering som kan redusere behov for pleie og oppfølging av fastlege og spesialisthelsetjeneste. Samlet har prosjektet gitt en besparelse på nesten 1,3 million kroner for kommunen.

Digitalt tilsyn for hjemmeboende

Vik kommune i Vestland fylke startet med digitalt tilsyn for hjemmeboende. Kommunen reduserte tidsbruken til hjemmebesøk om natten med nesten 2 900 timer, tilsvarende 88 prosent. Besparelsen er beregnet fra ni brukere i hjemmetjenesten som før tiltaket hadde to besøk hver per natt og med til dels betydelig tidsbruk til kjøring. Per bruker i gjennomsnitt er den årlige besparelsen på 360 timer. Hjemmetjenesten sparte tid ved å unngå unødvendige fysiske tilsyn, og beboerne opplevde bedre søvn, bedre funksjon på dagtid og redusert fare for å falle.

Digitale trygghetsalarmer

Digitale trygghetsalarmer i Lillesand kommune frigjorde nærmere 1 500 timer i året i hjemmetjenesten, noe som tilsvarer en reduksjon på omtrent 77 prosent av tidsbruken.

Elektronisk medisindispenser

Tall for 2020 fra kommunenes gevinstrapportering til Nasjonalt velferdsteknologiprogram viser at bruk av elektronisk medisindispenser stod for 48 prosent av gevinstene knyttet til frigjort tid, til tross for at det i 2020 bare var 5 712 brukere som fikk elektronisk medisineringsstøtte (Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og KS 2021). Bruk av digitalt tilsyn stod for 47 prosent av gevinstene, realisert blant 5 900 brukere. Dette har ført til redusert bemanningen om nettene. Kvalitetsgevinstene som oppgis er i hovedsak økt opplevelse av frihet og mestring for brukerne, jevnere arbeidshverdag for ansatte, samt mindre stress og bekymring for pårørende.

Det er imidlertid også ofte høye kostnader knyttet til utvelgelse, implementering og drift av velferdsteknologi. I en større kommune i Norge ble innsparingen ved innføringen av elektronisk medisindispenser beregnet til 85 timer per bruker, eller 70 000 kroner per bruker. Samtidig var driftskostnadene på nesten 75 prosent av dette beløpet, og legger man til innleie av utstyr, administrasjon, opplæring og oppstartskostnader ble kostnadene beregnet til 180 prosent av innsparingen. Relativt få brukere i mange kommuner gjør at rapporten anbefaler å sette i gang interkommunale prosjekter for å redusere kostnadene gjennom stordriftsfordeler.

Økonomiske besparelser ved bruk av velferdsteknologi

Boks 12.2 viser at velferdsteknologi i de kommunale omsorgstjenestene er personellbesparende. Det kan også være mye å hente fra økonomiske besparelser gjennom oppskalering og å gi kvalitetsheving av tjenestene for brukerne. Produktivitetskommisjonen (NOU 2016: 3) viste til en rapport fra Ny Analyse som beregnet mulige besparelser på kr. 25 mill. årlig i 2040 i en gjennomsnittskommune dersom den ved hjelp av velferdsteknologi tilbyr tilfredsstillende tjenester hjemme til brukere med moderat behov for bistand. På landsbasis gir dette en årlig besparelse på kr. 23 mrd. og fører til at 19 000 flere enn i dagens ordning vil kunne bo hjemme eller i bolig med lav bemanning. Ny Analyse antok at kommunene ville kunne bruke teknologi smartere slik at det kunne føre til en tilpasning av arbeidsrutiner og en modernisering av tjenestene, samt en reduksjon av personell. Produktivitetskommisjonen anbefalte en bedre samhandling av IKT-systemer i offentlig sektor og en tett oppfølging for å sikre effektivitetsgevinster, og pekte i den sammenheng spesielt på velferdsteknologiske løsninger.

Evalueringer av digital hjemmeoppfølging

En rapport fra Folkehelseinstituttet (2022b) som har gjort en systematisk gjennomgang av litteratur som har evaluert bruk av digital hjemmeoppfølging av pasienter. Litteraturen var publisert i Danmark og Norge mellom januar 2017 og april 2022. Rapporten konkluderer med at det over 12 måneder er registrert liten eller ingen forskjell i sykehusinnleggelser eller andre kontakter med sykehus eller fastlege som følge av den digitale hjemmeoppfølgingen, og det er heller ikke registrert reduksjon i timeforbruk av helsetjenester i hjemmet. Samtidig pekte rapporten på at litteraturen inneholdt usikre resultater på grunn av at digital hjemmeoppfølging er et nytt felt. Det har derfor vært kort observasjonstid i studiene slik at kunnskapsgrunnlaget er for mangelfullt til å kunne konkludere sikkert.

Abelsen mfl. (2021) har evaluert utprøvinger av digital hjemmeoppfølging i seks lokale prosjekter innenfor Nasjonalt Velferdsteknologiprogram. Vurdert omtrent seks måneder etter at teknologien ble tatt i bruk, oppfatter forskerne det slik at digital hjemmeoppfølging bidrar til økte trygghet og bedre mestring av egen sykdom blant brukerne. Men, de fant få effekter på helsetilstand og livskvalitet som følge av prosjektene. De viser likevel til et begrenset datagrunnlag og at det er vanskelig å kunne konkludere på denne typen spørsmål så kort tid etter prosjektstart. Involvert helsepersonell oppga i intervjuer at de ser et potensial i digitale løsninger i forbedrede helsetjenester til brukerne, og forventer at teknologien også vil bidra til å redusere bruken av andre helsetjenester på sikt.

Generelt kan man si at det innen en del typer velferdsteknologi har vist seg å være utfordringer for å unngå at effektiviseringsgevinstene fra teknologien fører til tap av kvalitet i tjenestene. Hvis plassering av en medisindispenser hjemme hos en bruker fører til at hjemmesykepleieren kun besøker pasienten en sjelden gang for å fylle på dispenseren, i stedet for daglig, så fører dette til et åpenbart tap av kvalitet i tjenesten, og til en lite tilfredsstillende situasjon både for sykepleier og bruker. Denne typen teknologi bør brukes til å effektivisere arbeidsoppgavene, men i realiteten fjernes ofte en del av kvaliteten i tjenestene. Dette illustrerer betydningen av å se alle oppgavene og tjenestene i sammenheng og betydningen av en helhetlig plan for innføring av velferdsteknologiske løsninger i omsorgstjenesten.

12.2.2 Digital kommunikasjon mellom helse- og omsorgstjenesten og pasientene

Digital teknologi kan endre og effektivisere overføring av informasjon mellom pasienter, brukere, kommunen, fastlegen og sykehuset. Det legger også til rette for fortløpende dataoverføring ved hjelp av sensorer som gjør det mulig å overvåke helsetilstanden til pasienter og brukere fra avstand.

Ved nettbasert behandling gjennomføres hele eller deler av behandlingen over internett. Pasienten kan gjennomføre behandlingen alene eller med støtte fra helsepersonell, samtidig som den medisinske kompetansen er lokalisert et annet sted. Dette gir et stort potensial for mer tilrettelagt og bedre behandling for pasienten, økt opplevelse av mestring, økt tilgjengelighet og bedre kapasitet i helse- og omsorgstjenesten. Samtidig er både digital kompetanse og tilgang til utstyr ujevnt fordelt i befolkningen og bruk av denne typen utstyr medfører risiko for økt utenforskap og sosiale forskjeller.

Boks 12.3 Vestre Vikens Virtuelle Sykehus

Gjennom bruk av digital hjemmeoppfølging av en rekke pasienter med kroniske sykdommer, har Vestre Viken sykehus oppnådd å spare tid på unødvendige konsultasjoner, samtidig som pasientene har mulighet til å ta kontakt med personell mellom konsultasjoner. De opplever økt mestring, trygghet og opplever økt medbestemmelse over behandlingen av sin kroniske sykdom. Samtidig slipper pasientene og deres pårørende med lang reisevei å bruke tid på unødvendige kontroller. Pasienter som ikke kan eller vil møte på video har muligheten til fysisk konsultasjon slik som før, og dermed reduseres faren for digitalt utenforskap.

Erfaringene fra Vestre Vikens Virtuelle Sykehus er at bruk av digital hjemmeoppføling av kroniske pasienter er samfunnsøknomisk lønnsomt gjennom at det både sparer ressurser for sykehuset og bidrar til bedre pasientoppfølging og gir mer fornøyde brukere.

Dagens Medisin, «Vestre Viken satser på mer brukerstyring for pasienter», publisert 12. mai 2022.

Omfanget av e-konsultasjoner og digitale helsetjenester

Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse (2018) anslo at tekst- og videokonsultasjoner kunne utgjøre henholdsvis 10 prosent og 20 prosent av alle konsultasjoner i fastlegetjenesten. I 2019 var andelen e-konsultasjoner omtrent 3 prosent og under en tredjedel av landets fastleger tilbød denne tjenesten (Direktoratet for e-helse 2021). Pandemien bidro til rask omstilling. I deler av 2020 var over halvparten av alle konsultasjoner hos fastlege e-konsultasjoner. Omtrent alle fastleger i Norge hadde muligheter til å tilby denne tjenesten til sine pasienter i 2022.

I underkant av halvparten av innbyggerne i Norge har benyttet seg av digitale helsetjenester i 2021 (Direktoratet for e-helse 2022c). Over 40 prosent var i digital kontakt med fastlege, privat allmennlege eller legesenter. De mest brukte tjenestene var timebestilling og prøvesvar. Blant dem som har hatt digital kontakt med fastlege, privat allmennlege eller legesenter de siste 12 månedene, var andelen som har hatt videokonsultasjon på 24 prosent i 2021 (22 prosent i 2020 og 4 prosent i 2019). De fleste (tre fjerdedeler) av befolkningen foretrekker fysisk oppmøte dersom de skulle ha behov for hjelp fra fastlege eller privat allmennlege. Men 15 prosent foretrekker konsultasjon via elektroniske verktøy (som video) og 9 prosent foretrekker skriftlig digital kontakt. Til sammenligning foretrekker 17 prosent telefonkontakt. Hvilket medium som benyttes påvirkes også av finansieringssystemet som kan favorisere enkelte typer kommunikasjon.

Pandemien har ført til flere e-konsultasjoner

Koronapandemien satte helse- og omsorgstjenesten på store prøver. De umiddelbare følgene i Norge har mye til felles med det som skjedde i andre land. Det skjedde en kraftig reduksjon i antall personer som oppsøkte helsetjenesten for undersøkelse eller behandling av helseplager som ikke var relatert til covid-19. Både innbyggerne og helse- og omsorgstjenestene måtte raskt omstille seg til en situasjon hvor behovet for smittevern fremtvang nye måter å samhandle på. Digitale konsultasjoner, enten via telefon, video eller asynkron meldingsutveksling kom raskt i omfattende bruk.

Direktoratet for e-helse (2021) viste at det er høy digital modenhet og endringsvilje i helse- og omsorgssektoren, og selv om digitale løsninger har vært i bruk og i stadig utvikling gjennom flere tiår, peker det på at pandemien har utløst et digitalt taktskifte. Dette tyder på at barrierene for digitalisering i helse- og omsorgssektoren først og fremst har vært institusjonelle og organisatoriske. Det har lenge vært tilgjengelige verktøy for e-konsultasjon i sektoren, men bortsett fra telefon har de vært relativt lite brukt. Under pandemien ble disse tatt i bruk i stor skala. En årsak til dette var begrenset mulighet for fysiske møter, og at finansieringen av konsultasjon over telefon og video ble likestilt med fysiske konsultasjoner. NAV åpnet også for at sykemeldinger kunne utstedes uten fysisk oppmøte. Direktoratet for e-helse (2021) ser klare tegn til mer positive holdninger til e-konsultasjoner både blant personell og pasienter, selv om omfanget av e-konsultasjoner har falt i takt med økte muligheter for fysisk kontakt utover i pandemien.

Digitale konsultasjoner har fordeler og ulemper

Salisbury mfl. (2020) gjorde en systematisk litteraturgjennomgang på rundt 90 forskningsartikler skrevet frem til september 2019 om forskjellige former for konsultasjoner. Blant funnene var at når e-konsultasjon var første kontakt mellom pasient og lege, så førte det til merarbeid for legen, sammenlignet med fysiske konsultasjoner. Det ble gjerne økt behov for oppfølging senere. Det er også indikasjoner på at digitaliseringen førte til sosiale forskjeller og at enkelte grupper med store behov for helse- og omsorgstjenester i mindre grad klarte å bruke tjenestene. Andre forskere fant det motsatte, at e-konsultasjoner førte til redusert arbeidsmengde for legene. Dette avhenger av hva slags tilbudseffekt e-konsultasjoner har, om de tilbys istedenfor eller i tillegg til fysiske konsultasjoner, og hvordan befolkningens etterspørsel tilpasser seg. Salisbury mfl. (2020) anbefaler videre forskning om temaet.

E-konsultasjon gir mulighet til raske og effektive møter mellom pasient og fastlege, som i noen tilfeller er tilstrekkelige for både diagnostisering og behandling. Dette vil i ofte oppleves som effektivt og praktisk for begge parter. E-konsultasjon er spesielt praktisk for pasienter som har vanskeligheter med å oppsøke legen fysisk på grunn av lang reisevei, deres arbeidsforhold eller fysiske begrensninger. For enkle og standardiserte konsultasjoner er dette effektivt og tidsbesparende. Car mfl. (2020) gjennomgikk litteraturen og fant høy tilfredshet blant pasienter og personellet knyttet til videokonsultasjoner. Forskerne ga en del tekniske og praktiske råd og tips til helsepersonell for å mest mulig ut av denne kommunikasjonsformen.

I andre tilfeller er møter mellom personell og pasienter viktige, og hvordan disse møtene foregår påvirker både personellets og pasientenes muligheter for kommunikasjon. Fysisk konsultasjon vil i mange tilfeller være nødvendig for klinisk undersøkelse og oppfølging. Dette er særlig viktig der det ikke er en kjent behandler-pasientrelasjon, ved nyoppståtte og uavklarte symptomer, for behandling av pasienter med sammensatte plager og der det er vanskelig å stille presis diagnostikk. I mange tilfeller kan møtet i seg selv være helsebringende fordi den menneskelige kontakten mellom lege og pasient er en vesentlig del av behandlingen. Under slike møter vil det være lettere å kommunisere ikke-verbalt, og mer diffuse problemstillinger og sykdomstegn vil lettere bli oppfattet og forstått av legen.

Pandemien har vist at e-konsultasjon er et verdifullt supplement og alternativ til ordinær fysisk kontakt. Dette kan være både effektiviserende og kvalitetsfremmende hvis det brukes riktig, selv om det motsatte også kan skje. I en kvalitativ undersøkelse fra Storbritannia (Murphy mfl. 2021) pekte flere leger på at forskjellige typer konsultasjoner (telefon, video, fysisk) innebærer fordeler og ulemper og at det er viktig å utarbeide retningslinjer for helsepersonellet som planlegger konsultasjonene slik at de kan velge den som passer best i hvert tilfelle. Erfaringene fra pandemien legger til rette for å kunne ta bedre valg om hvordan pasientene og helsepersonellet kan møtes i årene fremover. For å utvikle et bedre kunnskapsgrunnlag for situasjoner som egner seg for forskjellige typer konsultasjoner, er opplysninger om tidsbruk knyttet til alternativene. Det er også viktig at helsepersonellet prioriterer tjenestene ut fra en prioritering om å oppnå høyest mulig nytte, betinget av faglig forsvarlighet.

Økende tilfredshet med digitale helsetjenester

Helsepersonellundersøkelsen om e-helse 2021 (Direktoratet for e-helse 2022d) viser at tilfredsheten blant helsepersonell med de digitale helsetjenestene er økende. I 2019 var 47 prosent av personellet fornøyd med de digitale helsetjenestene i Norge, mens andelen økte til 55 prosent i 2021. Fastleger og helsepersonell innen psykisk helse har mer positive holdninger til, og er mer fornøyde med, digitale helsetjenester enn gjennomsnittet.

12.3 Investeringer og forutsetninger for å lykkes med digitaliseringsprosjekt

12.3.1 Investeringer i IKT og digitale systemer

Figur 12.2 Totale IKT-utgifter i helse- og omsorgssektoren (mrd. kroner). 2017–2020

Figur 12.2 Totale IKT-utgifter i helse- og omsorgssektoren (mrd. kroner). 2017–2020

Direktoratet for e-helse (2022e).

Det er betydelig omfang av IKT og digitale systemer i helse- og omsorgstjenestene, samlet er de beregnet til nesten 15 milliarder kroner i 2020 (Direktoratet for e-helse 2022b). Helseregionene brukte 8,9 milliarder kroner på IKT i 2020, mens de helseforvaltningen brukte 2,3 milliarder kroner. Direktoratet for e-helse beregner kommunesektorens IKT-utgifter til 3,75 milliarder kroner. Samlet er har det vært en vekst på rundt 50 prosent i IKT-utgiftene siden 2017, med en årlig gjennomsnittlig vekst på rundt 1,5 milliard kroner i perioden. Årlig vekst i antallet IKT-ansatte i spesialisthelsetjenesten i perioden 2017–2020 var over 13 prosent (Direktoratet for e-helse 2022e).

Direktoratet har foreløpig ikke full oversikt over kommunenes IKT-investeringer og nåværende drifts- og utviklingsaktiviteter, så tallene for 2020 i figur 12.2 er noe usikre. I kommunal regi er det mange prosjekter innen velferdsteknologi, digital hjemmeoppfølging, videokommunikasjon og responssenter.

12.3.2 Realisering av gevinster fra ny teknologi på mikro- og makronivå

På brukernært applikasjonsnivå (mikronivå) finnes det flere eksempler der digitale løsninger både har hevet kvaliteten i pasientbehandlingen og bidratt til å redusere ressursbruken i behandlingen av hver enkelt pasient. Helsenorge og E-resept er slike løsninger som har kommet til nytte for mange, særlig under pandemien. Men det virker som om effektivisering på applikasjonsnivå er vanskelig å ta ut på høyere systemnivå (makronivå). Det kan være flere og sammensatte årsaker til det.

Kostnader knyttet til innovasjoner kan dreie seg om oppgaver knyttet til dokumentasjon og rapportering som ofte kommer som følge av innføringen av ny teknologi. Det er ikke uvanlig at man innfører en digital applikasjon (mikronivå) som gir bedre og mer effektiv behandling av hver enkelt pasient, men at den tiden helsepersonellet sparer på mikronivå blir brukt til rapportering inn i de store digitale systemene på makronivå. Samlet resultat av dette kan da være at man står overfor en situasjon der fordelene ved innføringen av ny teknologi mer enn oppveies av ulempene. I slike tilfeller kan man til og med oppleve at helsepersonellet får mindre tid sammen med pasientene som en følge av den teknologiske nyvinningen, og det kan føre til mye frustrasjon for alle de involverte, og til dårligere helsetjenester.

I næringer der det er mangel på kvalifisert arbeidskraft, er det fornuftig å bruke arbeidsbesparende teknologi til å frigjøre arbeidskraft. I helse- og omsorgssektoren finner vi paradoksalt nok få eksempler på innovasjoner og teknologi som har ført til gevinster i form av redusert arbeidsinnsats. Helsepersonellkommisjonen anbefaler at man i større grad legger opp til å ta ut gevinster fra ny teknologi i form av økt effektivitet i tjenestene og lavere arbeidstidsinnsats uten forringelse av kvalitet og pasientsikkerhet. Det er derfor nødvendig å gjennomføre helhetlige analyser som vurderer gevinstpotensialet opp mot virkningene i alle berørte arbeidsprosesser før beslutningen om innføring kan tas.

12.3.3 Forutsetninger for å lykkes med realisering av gevinster fra ny teknologi

Dersom eksplisitte målsettinger om redusert ressursbruk og økt kvalitet i tjenestene skal kunne oppnås ved bruk av digitale løsninger, må målene være gjennomgående fra makronivå (systemnivå) til mikronivå (brukernært applikasjonsnivå). Videre må man utvikle mekanismer som både automatiserer og reduserer rapporterings- og dokumentasjonsbehov på tvers av digitale løsninger. Forenkling, særlig på makronivå, vil kunne bidra til dette.

Utviklingen av sektorens digitale løsninger må sette personellet i sentrum. Brukerne av teknologien omfatter pasienter, pårørende, personell og administrativ og faglige støtte. Innføring og bruk av nye digitale løsninger må oppleves som meningsfylt for alle disse brukerne og føre til gevinster på systemnivå, slik som større effektivitet og bedre kvalitet i diagnostikk og behandling.

Forutsetninger for å få til dette er at sektoren:

  1. Forenkler systemporteføljen på makronivå og utvikler robuste grensesnitt mellom de store systemene på makronivå og pasient- og driftsnære applikasjoner på mikronivå.

  2. I større grad enn i dag involverer personell, pasienter og brukere i utviklingen av digitale løsninger og sikrer kompetanse til å bruke disse riktig.

  3. Makter å etablere gode mekanismer for innsamling, forvaltning og bruk av data av høy kvalitet (som er en forutsetning for blant annet å kunne anvende digital tvillingteknologi og kunstig intelligens), uten at de nye løsningene fører til mer tidsbruk til dokumentasjon og datainnsamling for personellet.

For å sikre gode digitale løsninger trengs, på den ene siden utviklere og teknologer som forstår helse- og omsorgsfag og kjenner arbeidsoppgavene teknologien retter seg mot. På den andre siden må personellet ha kompetanse til å bruke mulighetene som følger med digitale løsninger. Utover å kunne bruke teknologien i sitt daglige arbeid, må personellet forstå hvordan programmene samspiller med andre applikasjoner for å lagre og formidle informasjon på en effektiv måte.

På systemnivå er det behov for gode løsninger for dataforvaltning og for en robust digital infrastruktur. Dersom nye metoder og teknologiske løsninger skal gi ytterligere heving av kvaliteten i sektoren, samtidig som sektoren skal bli mer effektiv, kreves betydelige investeringer knyttet til innsamling, forvaltning, distribusjon og bruk av data. Automatisering ved hjelp av kunstig intelligens vil være kritisk avhengig av sektorens evne til å sikre tilgang til data av høy kvalitet og i formater som legger til rette for dette gjennom effektiv og god dataforvaltning. Personvern (GDPR) og andre forhold knyttet til informasjonssikkerhet er viktige deler av dataforvaltningen.

Alle digitale løsninger, enten det er store forvaltningssystemer eller brukernære (mindre) applikasjoner, er avhengige av en velfungerende digital infrastruktur. Utover den grunnleggende infrastrukturen som maskinvare og pålitelig og rask nettilgang, dreier dette seg om hvordan de forskjellige IKT-systemene er knyttet sammen. Det ligger et betydelig effektiviseringspotensial i forenkling og kommunikasjon mellom forskjellige IKT-systemer. Forenklinger i den digitale infrastrukturen vil også kunne bidra til å øke den brukernære innovasjonstakten. Direktoratet for e-helse (2020) beskrev hvilke elementer som må være på plass og spille sammen for å danne en god digital infrastruktur for helse- og omsorgstjenestene. Bærebjelkene i den digitale samhandlingsstrukturen i Norge omfatter Helsenorge, kjernejournal, e-resept, meldingsutveksling, grunndata, kodeverk og helse-ID.

Et annet viktig element i fremtidens digitale infrastruktur er 5G-nettet. Dette øker kapasiteten i det digitale nettet som innebærer helt nye muligheter for kommunikasjon og overføring av store mengder data. Dette legger til rette for mer distribuert teknologi, et stort potensial for hjemmebaserte helse- og omsorgsoppgaver, for teknologiske fjernløsninger mellom sykehus og for generalisert bruk av Internet of Things (IoT).

Helsepersonell og andre ansatte i helse- og omsorgssektoren må kunne benytte en felles digital infrastruktur og noen store felles IKT-systemer. Grensesnitt og plattformer bør være standardiserte for å unngå at det er behov for omfattende opplæring av personell ved oppgraderinger, jobbskifter og bevegelser mellom ulike deler av helse- og omsorgstjenestene. Standardiserte plattformer gjør det også mulig at nye teknologiske løsninger har én felles inngangsport og reduserer utviklingskostnadene og forenkler implementering. For å kunne ta ut mer av potensialet av disse digitale systemene, bør man vektlegge utviklingen av oppgave- og individtilpassede grensesnitt til digitale løsninger. Forbedringer av brukergrensesnitt vil kunne bidra til betydelig effektivisering, særlig knyttet til informasjonsinnhenting, gjennomføring av logistikk-operasjoner, dokumentasjon og rapportering. Det er særdeles viktig å involvere personell og brukere i utviklingen av slike grensesnitt.

Digitaliseringen av institusjoner, sektorer og av samfunnet som helhet har i relativt stor utstrekning foregått uavhengig av koordinert styring. Det har vært oppnådd betydelige digitale fremskritt uten forankring i strategiske planer. For å kunne ta ut effektivitetspotensialet i den videre digitaliseringen i helse- og omsorgstjenestene trengs en mer balansert og målrettet styring og koordinering av de digitale ressursene.1

Boks 12.4 Utvikling av digitale løsninger

Norway Health Tech, Norges største helseklynge med medlemmer fra næringslivet, kommuner og sykehus, har som målsetning å bidra til implementering og skalering av helseteknologi i helsetjenesten. Klyngen viser til eksempler på norsk teknologi som har gitt muligheter til å oppnå betydelige arbeidskraftbesparende virkninger.

  • Vestre Viken Helseforetak har siden 2019 tilbudt digital epilepsioppfølging til pasienter. Over to år har de vært i stand til å følge opp 13 ganger så mange pasienter enn tidligere takket være denne teknologien i tillegg til at pasientene opplevde større trygghet og fikk raskere oppfølging ved behov. Se boks 12.3.

  • En digital løsning for rutinemessig registrering av pasientdata (vekt, blodtrykk, temperatur) fører til personellbesparelser. En utprøving på Nottingham University Hospitals fant at man på dette sykehuset kunne spare nesten to minutter per registrering. Gjennom et anslått antall registreringer på 7 500 per dag, vil innsparingen ved hjelp av dette programmet gi en besparelse på 170 sykepleiertimer per dag, tilsvarende 22,6 årsverk.

  • En overvåkingsløsning på sykehjem utprøvd i Sverige har bidratt til muligheter for å redusere nattbemanningen på sykehjem med opptil 40 prosent. Det svenske helsetilsynet har godkjent at man med bistand fra dette systemet kan gå ned til 30 prosent bemanning om natten.

Skiftlig innspill til Helspersonellkommisjonen fra Norway Health Tech.

12.3.4 Digital kompetanse

Digital kompetanse i de helsefaglige utdanningene

Den digitale transformasjonen av samfunnet har, særlig i løpet av de 20–30 siste årene, endret både innholdet i utdanningene og hvordan de gjennomføres. I mange utdanningsløp har digitaliseringen radikalt endret innholdet i fagene. Bruk av digitale løsninger og integreringen av digital kompetanseutvikling i fag utenfor de rene IKT-fagene gjøres på ulike måter. Det er grunn til å tro at de beste resultatene oppnås når digital kompetanse integreres tett i profesjonsfagene og blir en naturlig del av undervisningen. Men digital kompetanse er mer enn bare digitale ferdigheter. Også digitale egenskaper, holdninger og verdier inngår i en samlet og balansert digital kompetanse, sammen med kunnskap og forståelse (NOU 2020: 2).

Først og fremst betyr dette at digital kompetanseutvikling må kontekstualiseres til de aktuelle læringsmålene, både på program- og fag-/kursnivå. Dette varierer med ulike utdanninger og mellom ulike fag. Man kan for eksempel integrere algoritmeforståelse og programmering i statistisk metodelære, mens kunnskap om digitale systemarkitekturer innlemmes i fag som inneholder opplæring og bruk av medisinsk utstyr. Slike tilpasninger bidrar til økt digital forståelse for de arbeidsoppgavene studentene mest sannsynligvis kommer til å være i berøring med i yrkeslivet. Denne kontekstualiserte forståelsen øker deres evne å tilpasse sine kunnskaper og ferdigheter til nye oppgaver de vil måtte regne med å få senere i arbeidslivet.

Integrering av digital kompetanse og bruk av nye digitale løsninger i undervisningen har skapt nye læringsformer og pedagogiske løsninger. Særlig fremtredende er utviklingen av mer studentaktive læringsformer der studenter i større grad enn før, ved hjelp av digitale verktøy, samhandler og lærer gjennom eksperimentering for å finne nye løsninger på aktuelle problemer. Derfor bør digital kompetanseutvikling hos personell også integreres i praksisopplæringen i helse- og omsorgstjenestene.

Digital kompetanse hos brukere, personell og ledere

Direktoratet for e-helse (2021) peker på at utviklingen med å flytte helse- og omsorgstjenester nærmere hjemmene og brukerne, innebærer økt behov for bruk av digitale verktøy. Da trengs det samtidig mer digital kompetanse blant både innbyggerne og personellet. Personellet må kunne forstå og bruke de teknologiske hjelpemidlene, mens brukerne trenger digital helsekompetanse til å bruke digitale verktøy for å mestre egen helse. Regjeringen bevilget 400 millioner kroner i 2021 til å gi IKT-opplæring i teknologiske verktøy til eldre for å gjøre dem i stand til å motta digitale helsetjenester.

Det er også behov for kompetanse innen digitalisering og en kultur for endring og tilpasning i helse- og omsorgssektoren. Det dreier seg både om kompetanse blant ledere i å integrere, implementere og styre og støtte endringer i arbeidsoppgaver for personellet, og utviklingen av en kultur i tjenestene for fleksibilitet og utvikling og en vilje og evne til å ta innovative løsninger i bruk. Ipsos (2018) fant i en undersøkelse at over 80 prosent av kommunalsjefer for helse og omsorg opplevde at deres medarbeidere manglet «relevant og nødvendig teknologisk kompetanse» (sitert av Rambøll og Menon 2022). De mente det særlig var behov for å styrke grunnleggende digitale ferdigheter og evne til omstillinger som følge av innføring og bruk av teknologi og digitale prosesser. Det trengs spesielt tilrettelagte og målrettede opplæring av personellet som er i tjenestene i dag, som opplever at teknologi og digitale løsninger integreres i deres arbeidsoppgaver.

Bestillerkompetanse og hybrid kompetanse

Godt bestiller-leverandørsamarbeid er viktig. Derfor har ledelsen og helseadministrasjonen behov for god bestillerkompetanse. Dette trengs både for å forstå på hvilken måte digitale applikasjoner og ny teknologi kan bidra til å automatisere, rasjonalisere og effektivisere tjenestene. Men også at man gjennomfører innkjøp som gjør at personellet blir mer produktivt, at tjenestene blir av bedre kvalitet og når ut til flere brukere. Vellykkede innkjøp krever også at virksomhetsledere og andre med ansvar for utvikling av teknologi og digitale systemer har kompetanse i å skrive gode konkurransegrunnlag for offentlig utlysninger. Kanskje enda viktigere er å kunne være en krevende og kompetent oppdragsgiver for å støtte og følge opp oppdragstakere i utviklingen av store, komplekse og kostbare IKT-prosjekter.

God bestillerkompetanse innebærer også god medisinsk forståelse og kjennskap til klinisk arbeid og praksis i helsetjenestene. Helsepersonell opplever ofte at sluttbrukerens behov vektlegges for lavt ved kartlegging av behov, i anskaffelsene og ved valg av løsninger. Dette medfører at en rekke nye løsninger ikke bidrar til at overordnede målsetninger nås, og at nye e-helseløsninger ofte innebærer økt tidsbruk for sluttbrukerne. Men i tillegg til dette, og for å utløse potensialet som ligger i teknologi og digitalisering for å gjøre tjenestene bedre, må bestillerne forstå brukeres og pasienters behov. Det er også avgjørende at oppdragsgiverne har forståelse for personellets evne og vilje til å kunne håndtere og utnytte teknologien når anskaffelsen er avlevert. Det er en vanlig svakhet ved innkjøp at utviklerne mangler forståelse for klinikernes arbeidshverdag og behov. Det fører til at målsetningene ved prosjektene ikke nås, og medfører ofte også økt tidsbruk og frustrasjon for personellet.

Det er derfor i alle deler av slike utviklingsprosjekter behov for personell som forstår både informatikk, medisin og kliniske behov. Bruk av avanserte digitale teknologier åpner for en rekke medisinske, teknologiske og etiske problemstillinger som krever en hybrid kompetanse som internasjonalt ofte omtales som klinisk informatikk (Hurlen 2022).

12.3.5 Utdanninger i medisinsk teknologi og helseteknologi

I tillegg til at det er et behov for å få teknologi inn i de ordinære helsefaglige utdanningene, vil det også være behov for en dypere forståelse for medisinsk teknologi og helseteknologi. Det er derfor viktig både i større grad å integrere digital kompetanse i helse- og sosialfag utdanningene, men det er også behov for å videreutvikle og kanskje også etablere nye utdanninger for personer som er utdannet for å jobbe med medisinsk teknologi. Det etableres stadig flere utdanninger i skjæringspunktet mellom helse og teknologi.

Følgende er noen eksempler på studier innrettet mot helse- og velferdsteknologi utenfor profesjonsstudiene:

  • Fagskoleutdanninger innen velferdsteknologi (30 studiepoeng).

  • NTNU tilbyr en sivilingeniørgrad innen biofysikk og medisinsk teknologi, og

  • En erfaringsbasert mastergrad i helseinformatikk på deltid. Den siste er tilpasset personer som er i jobb.

  • Universitetet i Bergen tilbyr en sivilingeniørgrad innen medisinsk teknologi. Denne utdanningen omhandler ny og avansert teknologi for bruk innen diagnostisering og behandling, og integrerer fysikk, matematikk, kjemi og dataanalyse med kunnskap fra medisin og helsefag. UiB tilbyr også en masterutdanning innen helseinformatikk og digitalisering for ansatte i primær- og spesialisthelsetjenesten.

  • Universitetet i Tromsø tilbyr en sivilingeniørgrad innen anvendt fysikk og matematikk med studieretning innen medisinsk teknologi og datanalyse. UiT tilbyr også en erfaringsbasert master i digitale helsetjenester i Mo i Rana, som gjennomføres i samarbeid med Helgelandssykehuset og kommunene i regionen.

  • OsloMet tilbyr en bachelorgrad i elektronikkingeniørfag med studieretning medisinsk teknologi. Samme universitet tilbyr masterprogram i helse og teknologi og mastergrad i anvendt data- og informasjonsteknologi med spesialiseringsmulighet innen medisinsk teknologi.

  • Universitetet i Stavanger tilbyr en tverrfaglig bachelorgrad i medisinsk teknologi som kombinerer avansert matematikk, fysikk, elektroteknikk og programmering med anatomi og fysiologi, medisinsk teknologiforvaltning og andre emner som er rettet direkte mot medisinsk teknisk utstyr.

  • Universitetet i Oslo tilbyr mastergrad i digitalisering i helsesektoren. Digitaliseringsprosesser i helsesektoren stiller store krav til forståelse av både IKT og hvordan helsetjenester tilbys og organiseres. Studietilbudet er for bachelorkandidater innen både IKT og helsefag.

Helse- og omsorgsdepartementet ga Helsedirektoratet i tildelingsbrevet for 2022 i oppdrag å utrede behovet for en utdanning på masternivå i medisinsk teknologi/helseteknologi. Helsedirektoratet ble bedt om å sørge for å involvere relevante miljøer i utredningen.

12.4 Kommisjonens vurderinger

Selv om helse- og omsorgstjenesten er arbeidsintensiv og svært mange av oppgavene er relasjonelle, er det en rekke oppgaver som ikke er det. De kan og bør automatiseres. Oppgaver som ikke berører pasienter og brukere kan være knyttet til rapportering, informasjonsinnhenting, dokumentasjon og logistikk. Samtidig er det i helse- og omsorgstjenestene et stort antall oppgaver der personellets fysiske og mentale tilstedeværelse er helt nødvendig eller et vesentlig element i tjenesten.

Helsepersonellkommisjonen mener det er et godt prinsipp at alle oppgaver der personellet ikke har direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende, automatiseres i størst mulig grad, innenfor mulighetene og begrensningene som ligger i tilgjengelig teknologi. Når den personlige og menneskelige faktoren er en viktig del av arbeidsoppgavene, eller en verdifull bieffekt av dem, så bør ulempene for personellet og de berørte ved å automatisere arbeidsoppgavene, veies opp mot fordelene. I slike tilfeller er ikke automatisering nødvendigvis en god løsning, selv om den isolert sett bidrar til reduksjon i personellbehov. Men også i slike tilfeller kan automatisering bidra til effektivisering og bedre tjenesteyting, og bør vurderes.

Det er satt i gang prosjekter i de regionale helseforetakene i Norge med tanke på å etablere datainfrastrukturer for å bedre utnyttelsen av data som produseres i helseforetakene ved hjelp av kunstig intelligens (Direktoratet for e-helse 2022a). Helsepersonellkommisjonen mener dette er positivt, og at hvert regionale helseforetak utvikler egne strategier for formålet. Men det er samtidig behov for å legge til rette for at både modellene som etableres kan spille sammen og forsterke hverandre slik at innsikten kan tjene helsetjenesten i hele landet. Helsepersonellkommisjonen understreker at tilgang til høykvalitetsdata i kombinasjon med solid domenekompetanse er en forutsetning for utviklingen av løsninger basert på kunstig intelligens.

Det er sterke drivere for ytterligere utviklingen av nye digitale løsninger for helse- og omsorgstjenestene. For å kunne utløse potensialet for økt kvalitet og effektivitet som digitaliseringen og nye teknologiske løsninger representerer, må utviklerne av løsningene ha innsikt i og kompetanse om helse- og omsorgstjenesten. Tilsvarende må personellet i helse- og omsorgssektoren ha nødvendig digital kompetanse for å kunne benytte utstyr og teknologi som følger av jobben. De må også ønske å ta løsningene i bruk og oppleve at teknologien bidrar til bedre eller flere helse- og omsorgstjenester. Nye digitale løsninger og teknologi bør derfor utvikles i nært samspill mellom informatikere/utviklere og medisinsk og helsefaglig personell. Det gjelder både nye løsninger i pasient- og brukerbehandling, til utvikling og drift av institusjonene og for samhandling mellom enheter i sektoren.

Prosjekter som er modne for utprøving må piloteres og innrettes slik at det er mulig å analysere alle relevante virkninger. Før en eventuell utvidelse av piloter i større skala, trengs en godt dokumentert analyse av prosjektenes samlede virkninger, herunder pasientenes og brukernes helsetilstand og utvikling, personellets arbeidssituasjon og implikasjoner for tjenestenes kvalitet og potensial for å effektivisere og redusere bruk av helsepersonell. Det er også viktig å gjøre det mulig å implementere vellykkede pilotprosjekt i stor skala. Det er nettopp behovet for å kunne ta i bruk vellykket innovasjon i hele helse- og omsorgstjenesten som forsvarer gjennomføringen av pilotprosjekter og forsøk. En rekke gode prosjekter har vært igangsatt innen helse- og omsorgstjenestene, særlig innen psykisk helse og rusfeltet, men de har en tendens til å bli avviklet når prosjektmidlene er utløpt. Det bør være mekanismer og føringer i helse- og omsorgstjenesten som stimulerer til oppskalering av vellykkede forsøk og piloter, som fremmer implementering av nye teknologiske løsninger.

Under dagens innkjøpsmodell er det vanskelig å utvide mindre prosjekter til stor skala. Hensynet til konkurransenøytralitet gjør at alle tilbydere skal ha like muligheter i offentlige anskaffelser, og det begrenser utlysninger i å kunne legge føringer på hvilke løsninger som skal brukes. En kritisk faktor er kompetanse og forståelse om behov for nye løsninger blant innkjøperne.

Kvalitetshevende og personellbesparende teknologi

Ny teknologi og digitale løsninger har et stort potensial for å forbedre helse- og omsorgstjenesten. Det kan bidra til å bedre mulighetene til å stille treffsikre diagnoser, legger til rette for nye og mer individualiserte behandlinger som gir bedre prognoser og som reduserer faren for uønskede bivirkninger. Det foregår allerede mye utviklingsarbeid på dette feltet, og selv om helse- og omsorgstjenestene lenge har vært teknologiintensive i forhold til andre sektorer og næringer, er det fortsatt store muligheter for innsparinger.

Teknologiutviklingen så langt har i hovedsak vært benyttet for å gi bedre og mer treffsikre tjenester. Det er foreløpig få eksempler på teknologiutvikling som har rettet seg mot å effektivisere tjenestene, i betydningen å redusere arbeidskraftsbehovet. Snarere tvert imot, har teknologiske nyvinninger ofte ført til økt arbeidskraftsbehov som følge av tre forhold; 1) at brukergrensesnittet i løsningen er ineffektivt og medfører økt ressursbruk fra personellet, 2) at det berørte personellet ikke har hatt digital eller teknisk kompetanse til å ta teknologien i bruk, og 3) at teknologien i seg selv har åpnet for mer og bedre pasientbehandling som i sin tur har krevd mer arbeidskraft.

Helsepersonellkommisjonens anbefaling, i lys av de utfordringene innen personellkapasitet som helse- og omsorgstjenestene står overfor, er å legge til grunn at teknologiske og digitale løsninger som vurderes innført fører til besparelser knyttet til personellbehov og til færre ansatte. En alternativ tilnærming til dette er at arbeidskraft som frigjøres av teknologi blir satt til oppgaver som ellers ikke ville vært gjort, altså til økt omfang og større utbredelse av tjenestene. Det er eksempelvis mye å hente på en bedre implementering av systemer for diagnostisering og avklaring av pasienter langt fra sykehus, i områder med godt utbygde KAD/sykestuer. Et eksempel på dette er enkel skjelett- og thoraxradiologi i distriktskommuner med digital overføring til lokalt helseforetak som sikrer avklaring av tilstander og behandling lokalt. Besparelser vil omfatte redusert reisetid og -kostnader og bidrar samtidig til bedre utnyttelsen av personellet og til kompetanseutvikling lokalt.

Verdens samlede innsats innen forskning og utvikling (FoU) på det digitale området er enorm, og de neste 20 årene forventes nye teknologisprang som sektoren kan ta i bruk, både for kvalitetsheving av sektorens oppgaver og for effektivisering. Helse- og omsorgssektoren bør derfor, i samarbeid med relevante fagmiljøer, etablere mekanismer som effektivt kan evaluere og implementere nye digitale løsninger raskere enn hva som er tilfelle i dag.

Digital kompetanse er en viktig forutsetning for å lykkes

Kompetanse blant utviklere, personell, pasienter/brukere og pårørende er en grunnleggende forutsetning for å kunne ta i bruk teknologi og digitale løsninger. Det er avgjørende at de som berøres av dette mestrer de teknologiske nyvinningene og ønsker å ta dem i bruk. De må også oppfattes som nyttige av brukerne og utgjøre en forskjell i måten de arbeider på, slik som å bidra til mer effektivt arbeid eller bedre oppgaveløsning. I dette ligger at man må gjennomføre målrettede opplæringstiltak overfor de forskjellige personellgruppene og at det er tekniske ressurser tilgjengelige for brukerstøtte og feilsøking. Avhengig av teknologiens funksjonalitet og anvendelsesområde, bør brukerstøtte og feilsøking være døgnkontinuerlig tilgjengelig.

Digital kompetanse bør styrkes i helse- og sosialfag utdanningene, og universiteter og høyskoler bør fortsette å utvikle og tilby studieprogrammer der kompetanse om helse og teknologi/informatikk kombineres. Også personell som jobber i tjenestene må få mulighet til å delta i kompetansetiltak finansiert av og tilrettelagt av deres arbeidsgivere slik at alle som berøres av digitale systemer har kompetanse i å utnytte dem.

Fortsatt satsning på velferdsteknologi er sentralt for bærekraftige kommunale helse- og omsorgstjenester i fremtiden

Som kommisjonen peker på i dette kapitlet, er velferdsteknologi i kommunene potensielt personellbesparende. Slik kommisjonen ser det, vil en fortsatt utrulling av velferdsteknologi i omsorgstjenestene være et sentralt virkemiddel for å bidra til at kommunene fortsatt kan tilby bærekraftige tjenester, særlig begrunnet i en tiltakende krevende situasjon knyttet til tilgang på personell. Der velferdsteknologi tas i bruk, vil personellet kunne prioritere oppgaver som krever menneskelige relasjoner. Det vil føre til både bedre tjenester og mindre personellbehov, og kan legge til rette for bedre trivsel og utvikling for personellet.

12.5 Kommisjonens forslag til tiltak

Digitalisering og ny teknologi har endret helse- og omsorgstjenestene, og vil bidra til å endre dem ytterligere i fremtiden. I tråd med mandatet foreslår Helsepersonellkommisjonen følgende tiltak; i) kompetanseutvikling i og for effektive helse- og omsorgstjenester, ii) effektivisering gjennom bedre utnyttelse av tilgjengelig teknologi, og iii) forskning for mer effektiv utnyttelse av arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene.

12.5.1 Kompetanseutvikling i og for effektive helse- og omsorgstjenester

Kommisjonen foreslår at det utvikles nye tiltak for å styrke den digitale kompetansen i helse- og omsorgstjenestene.

Det vil bli behov for nye grupper fagfolk i helse- og omsorgstjenestene, som har kompetanse knyttet til helse- og omsorgstjenestenes konkrete oppgaver og som har teknisk/digital kompetanse. Slikt personell må utdannes i relevante utdanningsprogram på riktig nivå og deretter sysselsettes i helse- og omsorgstjenestene. Dette er viktig både for å utnytte eksisterende teknologiske/digitale løsninger og for å kunne ta i bruk nye løsninger som utvikles av en voksende helse-/medisinsk-tek industri. Videre ligger det et stort potensial i bedre pasientbehandling, utvikling av nye logistikkløsninger på flere systemnivåer, og bedre utnyttelse av data knyttet til pasient- og brukerforløp og drift av virksomheter innenfor helse- og omsorgstjenesten.

Digital kompetanseutvikling er en forutsetning for å utvikle gode digitale løsninger, men også for å ta dem i bruk. Derfor bør utdanningssystemet stimuleres til å etablere relevante studieprogrammer på bachelor- og masternivå, samt kortere og mer anvendte utdanningsprogrammer på fagskolene.

Det bør videre etableres et betydelig antall stipendiatstillinger innen helseinformatikk2 som knyttes til problemstillinger fra spesialisthelsetjenestens mest spesialiserte tilbud til helseforebyggende tiltak i befolkningen. Helsepersonellkommisjonen foreslår at nye stipendiatstillinger etableres innen helseinformatikk, gjerne knyttet til og finansiert av forskningsprogrammet foreslått under iii). Dette vil styrke den samlede digitale kompetansen i helse- og omsorgssektoren og samtidig gi bedre innsikt om helse- og omsorgstjenestene hos aktuelle forskningsinstitusjoner.

Videre bør helse- og omsorgssektoren, i samspill med utdanningsinstitusjoner, utvikle relevante brukersentrerte etter- og videreutdanningstilbud slik at personellet får nødvendig digital kompetanse, både for å bli gode brukere av digitale løsninger og for å bli kompetente oppdragsgivere og kunder og være i stand til å formulere relevante krav og brukerbehov når nye systemer skal implementeres.

12.5.2 Effektivisering gjennom bedre utnyttelse av tilgjengelig teknologi

Kommisjonen foreslår at helse- og omsorgstjenestene i beslutninger knyttet til innovasjon og bruk av teknologi for automatisering anvender prinsippet om at alle oppgaver der personellet ikke har direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende, automatiseres i størst mulig grad.

Det er en rekke oppgaver knyttet til rapportering, informasjonsinnhenting, dokumentasjon og logistikk, der brukere og pasienter ikke er direkte berørt. Slike oppgaver kan og bør automatiseres og effektiviseres i størst mulig grad, og innenfor de mulighetene og begrensningene som ligger i teknologiske løsninger for formålet.

Helse- og omsorgstjenesten er arbeidsintensiv og svært mange av oppgavene er relasjonelle. Når den menneskelige faktoren er en viktig del av arbeidsoppgavene, eller en verdifull bieffekt av dem, så bør ulempene for personellet og de berørte ved å automatisere dem, veies opp mot fordelene.

12.5.3 Forskning for mer effektiv utnyttelse av arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene

Kommisjonen foreslår at det etableres et forskningsprogram for utvikling av ny teknologi og innovative arbeidsprosesser som fører til redusert behov for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene.

Det er et betydelig omfang av tiltak og initiativer innen teknologiområdet i og omkring helse- og omsorgssektorene, både nasjonalt og internasjonalt. Hoveddelen av forskningsinnsatsen og utviklingen har til nå vært innrettet mot bedre pasientbehandling og økt pasientsikkerhet. Enkelte teknologier har også ført til mer effektiv drift, men potensialet for effektivisering er i liten grad utnyttet gjennom redusert bemanning. Fremover trengs en tydelig vridning av innsatsen mot ny innsikt fra forskning som bidrar til større effektivitet og bedre personellutnyttelse i helse- og omsorgstjenesten. Helsepersonellkommisjonen foreslår derfor at det etableres et 10-årig forskningsprogram som har som formål å redusere behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. Et slikt program må utvikle kunnskap og teknologi som bidrar til effektivisering på alle systemnivåer og sparer arbeidskraft.

Helsepersonellkommisjonen anbefaler at prosjektene i et slikt program er innrettet mot utvikling av den digitale grunnstruktur i sektoren, funksjonelle grensesnitt mot applikasjoner og utviklingen av brukernære applikasjoner. Det er også behov for prosjekter rettet mot utvikling av digitale samhandlingsverktøy som bidrar til å understøtte innovativ oppgaveløsning, helselogistikk, nye former for teamarbeid og alternative arbeidstidsløsninger som bidrar til redusert bruk av personell.

Programmet bør ha som overordnet målsetting å redusere behovet for arbeidskraft, både i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Målsetninger med forskningsprogrammet er å utvikle:

  • Nye styringsmekanismer for digital utvikling i sektoren, herunder håndtere tema som forenkling, logistikk og sikkerhet. Det er behov for å bygge en kultur for «digital governance» i sektoren med fokus på effektivisering og med oppmerksomhet knyttet til fremtidens ukjente teknologisprang.

  • Nye brukernære funksjonaliteter gjennom omfattende involvering av personell, pasienter, brukere og pårørende. Dette omhandler problemstillinger knyttet til utviklingen av det fysiske og mentale grensesnittet mellom menneske og maskin, universell utforming, og tilsvarende forhold.

  • Felles (organisasjons)strukturer for håndtering av distribuerte digitale ressurser gjennom å skape samhandling på tvers av enheter og lokalt engasjement.

  • Grenseressurser3 mot digitale ressurser, både digitale og menneskelige, som stimulerer til innovasjon og nyskaping blant brukere og andre innovatører.

  • Nye arkitekturer for bærekraftig produksjon, forvaltning og bruk av alle typer helsedata.

Overordnet handler dette blant annet, men ikke utelukkende, om å oppnå skalerbarhet og gode migrasjonsløsninger for data, utvikle sikre mekanismer for fleksibel håndtering av både sensitive og «åpne» data, finne nye løsninger for effektiv etablering av metadata (data om data), utvikle gode prosesser for langtidslagring som også inkluderer avhending av digitalt søppel.

Det er krevende og også begrenset tradisjon i sektoren for å gjøre pålitelige kost-nytte-vurderinger ved innføring av ny teknologi. For å få gode verktøy for vurdering av nytte, kan det være behov for standardiserte rutiner og metoder for dette. Store teknologiprosjekter bør moduliseres i størst mulig grad og modulene og helheten bør prøves ut i godt planlagte piloter, som senere kan oppskaleres. Alle berørte deler av tjenestene bør lære av de pilotene som er testet ut, og det bør være gode metoder for evaluering av pilotene og mekanismer for deling av erfaringene på nasjonalt nivå og for oppskalering.

Størrelsen på forskningsprogrammet foreslås satt til kr. 500 mill. per år i 10 år med en helhetlig profil fra overordnet styring («governance») til operativ virksomhet i tjenestene. Programmet bør ha en betydelig størrelse for å oppnå høy sannsynlighet for å gi positive resultater, men ikke være større enn at det kan bæres av sektoren og aktuelle forskningsmiljøer i Norge. Det forventes at forskning som støttes av dette programmet vil, i tillegg til å finne løsninger som reduserer behovet for arbeidskraft, også gi betydelige gevinster knyttet til treffsikkerheten og redusert risiko knyttet til investeringer i nye digitale løsninger i sektoren. I dette ligger også et potensial i å redusere omfanget av feilinvesteringer.

Et langsiktig forskningsprogram av dette omfanget bør legges til Norges forskningsråd. Det vil i tillegg være behov for et sekretariat som koordinerer den samlede forskningsinnsatsen på området. Dette sekretariatet bør også få tildelt oppgaver knyttet til kommunikasjon og formidling av gode prosjekter og praksis til tjenestene for å bidra til oppskalering og implementering av vellykkede forsøk og teknologier.

Fotnoter

1.

Digitale ressurser er data og systemer for innsamling, forvaltning, analyse og bruk av data med tilhørende lagringskapasiteter, regnekraft og programvare, samt arbeidsprosesser og styringsstrukturer som sikrer at data holder ønsket kvalitet, behandles forsvarlig og gjøres tilgjengelig for bruk.

2.

Informatikk er læren om konstruksjon og bruk av digitale løsninger. Helseinformatikk kan derfor defineres som læren om hvordan digitale løsninger konstrueres og bør brukes i helse- og omsorgssektoren.

3.

Med grenseressurser menes her ressurser som ligger mellom store systemer for datahåndtering og applikasjoner som er synlige for bruker og som bidrar til at de fungerer godt. En del av disse ressursene er av teknisk karakter som APIer (API=Application Programming Interface) og standarder for datatransport, men grenseressurser omfatter også den kompetansen som kreves for at disse ressursene skal kunne fungere godt over tid, herunder mekanismer for håndtering av sikkerhet.

Til forsiden