Del 7
Avslutning

30 Utvalgets forslag

Kapittelet oppsummerer utvalgets vurdering av problembildet i de ulike delene av barnevernssystemet, og sammenstiller utvalgets forslag til tiltak som kan bidra til å løse utfordringene.

Styrket stilling for barn i barnevernet

Det foreligger tydelig dokumentasjon på at barns rett til medvirkning ikke blir ivaretatt godt nok, selv om barna har tydelige rettigheter i lovverket. Barna som mottar hjelp fra barnevernet får ikke den informasjon de trenger, de får ikke på en trygg måte sagt hva de føler, tenker og ønsker, de får ikke sikret sitt privatliv eller være med å ta beslutninger eller får ikke klaget på beslutningene. Det er mange forskjellige fremmede personer som barn må forholde seg til, og det er også store utskiftninger blant kontaktpersoner og andre profesjonelle. Det er også dokumentert forholdvis omfattende mangler ved barns rett til god og forsvarlig hjelp på en rekke områder, for eksempel er det mange barn som opplever flyttinger og ustabilitet i sin omsorgssituasjon eller at de ikke har det bra der de bor. Det er særlige rettssikkerhetsutfordringer for samiske barn og barn med annen minoritetsbakgrunn i barnevernet.

Under følger utvalgets forslag i kapitlene som inngår i del III av utredningen; Kapittel 7 Barnerepresentantordningen (BRO), kapittel 8 Partsrettigheter og barns klagemuligheter og kapittel 9 Urbefolknings- og minoritetsbarn i barnevernet.

Forslag 1 Utprøving og etablering av en Barnerepresentantordning (flertallsforslag)

Det etableres en barnerepresentantordning (BRO), som skal gi uavhengig representasjon for alle barn som blir plassert utenfor hjemmet, enten frivillig, akutt eller med tvang (utvalgets flertall, medlemmene Skivenes, Søvig, Flatebø, Heggberget, Klæboe, Lauvås, Lekhal, Nordanger, Salvanes, Solberg og Øpsen. Utvalgets mindretall, medlemmene Aleksandersen, Apeland og Kvisvik).

En barnefaglig kompetent person skal ha hovedansvaret for å representere barnet, og samarbeide med akkreditert advokat i de steg av prosessen der det trengs.

Ordningen skal erstatte talsperson, tillitsperson og tilsynsperson i fosterhjem. Det foreslås at ordningen først prøves ut, som en del av utredningen av hvordan en nasjonal ordning bør innrettes.

Forslag 2 Lavere aldersgrense for partsrettigheter

Aldersgrensen for å opptre som part i barnevernssaker senkes fra 15 til 12 år. Det opprettholdes en mulighet for nemnda til å innvilge yngre barn partsrettigheter.

Forslag 3 Snever unntaksbestemmelse om å nekte innsyn i opplysninger

Det lovfestes at barn som er part i saken i særlige unntakstilfeller kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom det kan utsette barnet for fare eller skade deres helse og utvikling.

Forslag 4 Momentliste for å vurdere innvilgelse og fratakelse av partsrettigheter

Det utarbeides retningslinjer om skjønnsutøvelsen ved vurderinger av om barn under 12 år skal innvilges partsrettigheter eller barn over 12 år skal fratas partsrettigheter

Forslag 5 Aldersgrense på 15 år for å samtykke til frivillige tiltak

Aldersgrensen for å samtykke til hjelpetiltak skal fortsatt være 15 år.

Forslag 6 Overprøving av vedtak som innebærer at barnet må flytte

Barn som motsetter seg barnevernstjenestens vedtak om å flytte gis rett til å be barneverns- og helsenemnda om en overprøving av vedtaket. Vedtak i saken skal foreligge senest to uker etter at saken kom inn til nemnda. Barnevernstjenesten gis plikt til å bistå barn, som motsetter seg tiltak, med å sende saken til barneverns- og helsenemnda.

Forslag 7 Overprøving av barnevernstjenestens vedtak om hjelpetiltak i hjemmet

Barn gis rett til å be statsforvalteren om overprøving av barnevernstjenestens vedtak om hjelpetiltak i hjemmet, dersom hjelpetiltaket direkte angår barnet. Barnevernstjenesten gis plikt til å bistå barn, som motsetter seg tiltak, med å sende saken til statsforvalteren. Klager må prioriteres av statsforvalter, og det lovfestes at klagene behandles uten ugrunnet opphold.

Forslag 8 Informasjon om klagemuligheter

Det lovfestes en plikt for barnevernstjenesten til å informere barn om muligheten til å klage og å be om overprøving hos statsforvalteren og nemnda.

Forslag 9 Barnevernet gis ansvar for alle enslige mindreårige asylsøkere

Barnevernsloven § 11-1 endres, slik at det fremgår at tilbud om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere gjelder for barn under 18 år.

Del IV Beslutninger i barnevernet

Kapittel 11 Prinsippet om barnets beste og skjønnsutøvelse

Prinsippet om barnets beste er det mest sentrale prinsippet og den ledende beslutningsnormen for alle som jobber i barnevernet. I Norge er det likevel gitt få føringer i lovverket for hvordan beslutningstakere skal vurdere prinsippet om barnets beste i barnevernssaker. Utvalget mener at vide rammer for skjønnsutøvelsen medfører en risiko for at prinsippet blir forstått ulikt. Dette kan igjen føre til ulik behandling av barn og foreldre, og dårlig kvalitet på beslutninger og tiltak.

Forslag 10 Lovfesting av momentliste i bestemmelsen om barnets beste

Det inntas en momentliste i barnevernsloven § 1-3 om barnets beste. Momentlisten består av følgende syv momenter, i tillegg til barnets mening, som skal vurderes og hensyntas, i vurderinger av hva som kan være et barns beste:

• Barnets behov for omsorg, beskyttelse og sikkerhet.

• Barnets identitet og utvikling av sin egenart.

• Barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

• Barnets familie og stabile relasjoner til nære voksne.

• Barnets særskilte sårbarhetsfaktorer.

• Barnets rett til kontinuitet og et trygt og tilpasset omsorgsmiljø.

• Barnets sosiale situasjon, helse, utdanning og fremtidsutsikter.

Hvilken relevans og vekt momentene har i den enkelte sak, må vurderes og begrunnes konkret.

Kapittel 12 Barnevernstjenestens undersøkelser

Barnevernstjenestens undersøkelser er ofte det første møte med foreldre og barn, og er også avgjørende for hva som skjer videre i en sak. Utvalget har i sitt arbeid lagt vekt på at det er påvist utfordringer ved barnevernstjenestenes undersøkelsesarbeid. Dette omfatter flere forhold, som at det ikke foretas grundige nok vurderinger i alvorlige saker, det er for liten fremdrift og systematikk i arbeidet og undersøkelsenes omfang er for lite tilpasset alvorlighetsgraden i sakene. Kunnskapen som foreligger, viser også at tjenestene ikke i tilstrekkelig grad involverer barn og foreldrene i undersøkelsen. Utvalget mener videre at det bør ses nærmere på hvilken hjelp som gis til barn og familier i saker som barnevernet henlegger.

Forslag 11 Forbedre mulighetene til å ha med en støtteperson i møte med barnevernet

Regelverket for at foreldre kan ha med seg en støtteperson/fullmektig i møte med barnevernet klargjøres, herunder grensedragningen mot hensynet til taushetsplikten og tilfeller der en støtteperson eller fullmektig kan vurderes som uegnet.

Barnevernstjenesten gis tydeligere føringer i saksbehandlingsrundskriv og BFK om å oppmuntre og rådgi foreldre til å ta med seg en støtteperson i møter med barnevernet.

Det utredes hvordan ulike typer støttefunksjoner for familier som er i en vanskelig livssituasjon (los, familiekoordinatorer, linkarbeidere) kan implementeres mer systematisk i kommunene, samt hvordan disse kan benyttes mer aktivt for å bistå både barn og familier i møte med barnevernstjenesten. Det bør også innhentes erfaringer fra barnevernstjenester som i alvorlige saker hjelper foreldre å få bistand fra advokat i kontakten med barnevernstjenesten.

Forslag 12 Tydeligere veiledning for involvering av barn og foreldre i saksbehandling

Det gis tydeligere veiledning om hvordan og når barn og foreldre skal holdes informert og bli involvert i ulike faser i barnevernstjenestens arbeid i saksbehandlingsrundskrivet og BFK.

Det følges med på bruken av tolk i barnevernssaker i lys av den nye tolkeloven, også med tanke barnevernstjenestenes tilgang på kvalifiserte tolker. Det utredes om det kan inngås samarbeid om autoriserte tolketjenester med andre land.

Forslag 13 Ny modell for barnevernets arbeid med undersøkelser

Det innføres en ny modell for undersøkelsesarbeidet, med en mer stegvis siling av saker, og der det tydeligere skilles mellom alvorlige og mindre alvorlige saker. Modellen består av følgende steg og beslutningspunkter fra bekymringsmeldingen mottas:

1. Umiddelbar vurdering av alvorlighetsgraden i bekymringsmeldingen. Barnevernstjenesten bør i løpet av 24 timer vurdere om det er behov for å iverksette umiddelbare tiltak for å hjelpe eller beskytte barnet.

2. Gjennomgang av bekymringsmeldingen innen 7 dager fra meldingen ble mottatt. Dette gjelder i tilfeller der det ikke er behov for umiddelbar handling. Barnevernstjenesten vurderer, på samme måte som innenfor dagens system og vilkår, om bekymringsmeldingen kan gi grunnlag barnevernstiltak og om det skal iverksettes en undersøkelse.

3. Avklaringsfase i undersøkelsen. Undersøkelsesfasen innledes med en avklaringsfase der barnevernstjenesten vurderer alvorlighetsgraden i saken og foretar en første vurdering av barnets behov. Formålet vil være å raskere avklare saker som gjelder mindre alvorlige forhold. Det bør senest innen 30 dager fra meldingen ble mottatt avklares om det bør settes inn hjelpetiltak, om saken kan henlegges eller om det bør iverksettes en mer helhetlig undersøkelse.

4. Helhetlig og grundig undersøkelse i alvorlige og komplekse saker. I disse sakene kreves det en omfattende undersøkelse, der barnevernstjenestene må kartlegge barnets helhetlige situasjon og behov basert på kunnskapsmodellen for barnets beste i sentrum. Det må innen 3 måneder fra undersøkelsen startet, inkludert avklaringsfasen og i tråd med dagens system, avklares om det bør settes inn hjelpetiltak, sendes begjæring om tiltak til nemnda eller besluttes om saken skal henlegges.

Forslag 14 Bistand ved henleggelse av undersøkelsessak

Det innføres krav om at barnevernstjenesten, ved henleggelser av saker, bistår barnet eller familien med å etablere kontakt med andre instanser som kan bidra med rett hjelp, samt utarbeider en skriftlig, faglig vurdering av barnets og familiens behov, sammen med en henvisning til den tjenesten som følge opp saken videre.

Forslag 15 Bedre kunnskap om det forebyggende tilbudet

Det sikres gode evalueringer av effekter av barnevernsreformen, og hvorvidt reformen har bidratt til bedre forebyggende tiltak. Det gjennomføres evaluering av gevinster ved innføring av nye lovkrav om at kommunen skal sørge for at barn og unge som har behov for flere tjenester skal få et samordnet tjenestetilbud, samt at kommunen skal avklare hvilken velferdstjeneste som skal ta ansvar for å samordne tjenestetilbudet der det er uklart.

Kapittel 13 Frivillige plasseringer

Frivillige plasseringer er etter loven ment å benyttes når barn midlertidig ikke kan bo hjemme med foreldre. I utgangspunktet kan frivillige plasseringer utenfor hjemmet være gode løsninger og til barnets beste. Det er et kvalitetstegn ved arbeidet at barnevernstjenesten og foreldre og barn kommer til enighet om hvilken hjelp det er behov for. Den kunnskapen som foreligger, tyder likevel på at barnevernstjenestens praksis ikke samsvarer tilstrekkelig med lovens intensjon. Utvalget mener det er grunn til å spørre om frivillige plasseringer benyttes i de riktige sakene, om beslutningsprosessene er sikre nok, om samtykket som gis av barn og foreldre er reelt, og til slutt, om foreldre og barn får god nok oppfølging etter plassering.

Forslag 16 Presisere vilkåret for frivillig plassering

Det bør presiseres i loven at frivillige plasseringer som hjelpetiltak skal kunne benyttes der barnet midlertidig ikke kan bo hjemme hos foreldrene.

Det bør også fremgå hva som menes med at tiltaket skal være midlertidig, og lovfestes at barnevernstjenesten skal vurdere situasjonen for barnet og foreldrene etter 6 måneder.

Innholdet i lovens vilkår følges opp i saksbehandlingsrundskrivet.

Forslag 17 Utrede formålet med frivillige plasseringer

Det utredes om frivillige plasseringer bør kunne benyttes i flere saker og etter andre vilkår enn det som er tilfellet i dag. En slik utredning må baseres på forskning og kunnskap om frivillige plasseringer, og hvordan disse oppleves av barn og foreldre, og generelt om grunnlaget for frivillighet og samtykke i barnevernssystemet.

Forslag 18 Utrede legalitetskontroll for frivillige plasseringer

Det utredes om nemnda skal foreta en «legalitetskontroll» ved frivillige plasseringer.

Forslag 19 Utrede bruk av samtaleprosess i saker om frivillig plassering

Det utredes om det i saker der barnevernstjenesten sammen med foreldre og barn vurderer frivillig plassering, bør benyttes samtaleprosess i regi av nemnda. Det bør også utredes hvordan private parter kan gis korrekt bistand ved frivillige plasseringer.

Forslag 20 Veiledningsmateriell og oppfølging av regionale forskjeller

Det utvikles veiledningsmateriell som gir utdypende føringer og veiledning om innholdet i barnevernets oppfølgingsplikt ved frivillige plasseringer som hjelpetiltak.

Det undersøkes om de forholdsvis store forskjellene mellom regionene er noe det haster å gjøre noe med, og om de utgjør et rettssikkerhetsproblem for barn og familier.

Forslag 21 Forskning og utredning om frivillige plasseringer og frivillige tiltak i barnevernet

Det igangsettes forskning og utredning om frivillige plasseringer, blant annet med tanke på å få mer kunnskap om hva som kjennetegner samtykkebaserte tiltak, hvilke vurderinger som foretas i barnevernstjenstene og hvordan plasseringene oppleves for foreldre og barn.

Kapittel 14 Akuttiltak

Akuttplasseringer av barn er et svært inngripende tiltak for både barn og foreldre, og akutte situasjoner vil i seg selv kunne utgjøre en stor belastning for familien. Omfanget av akuttplasseringer er et tema som har vært på dagsorden over flere år. Utvalget legger samtidig vekt på at antallet akuttplasseringer har blitt vesentlig redusert de siste årene. Resultatene fra datagjennomganger indikerer ikke at det er større rettssikkerhetsfeil i akuttsaker. Utvalget ser imidlertid at det er utfordringer i måten barn blir fulgt opp på etter akuttplasseringer, og at mange barn blir boende lenge i midlertidige tiltak. Dette gjelder også for barn som blir frivillig akuttplassert.

Forslag 22 Plan for implementering av veiledningsmateriell

Det utarbeides tydeligere planer for implementering av veiledningsmateriell i barnevernstjenestene.

Forslag 23 Tverrfaglig spesialistvurdering av barn som akuttplasseres

Ordningen med tverrfaglig spesialistvurdering, foreslått i kapittel 24 (se forslag 86) om organiseringen av barnevernet, gjøres gjeldende for alle barn som blir akuttplassert, både frivillig og med tvang.

Forslag 24 Frister for saksbehandlingen ved frivillige akuttplasseringer

Fristene for når barnevernstjenestene må avklare den fremtidige omsorgssituasjon for barn som blir akuttplassert frivillig presiseres. Barnevernstjenesten bør måtte ta stilling til barnets fremtidige omsorgssituasjon innen seks uker etter akuttvedtaket ble fattet.

Forslag 25 Mer kunnskap om akuttiltak

Det igangsettes tiltak for økt kunnskap om akuttiltak i barnevernet, inkludert tiltak som gir bedre tilgang på statistikk.

Mindretallsforslag om behandling av klagesaker i ordinær nemnd

Utvalgets mindretall (medlemmene Lauvås og Lekhal), mener dagens klagebehandling ikke gir et godt nok beslutningsgrunnlag for å ta reell stilling til en klage og foreslår derfor at det foretas endringer i barnevernsloven om at alle klager på akuttvedtak skal behandles i ordinær nemnd.

Kapittel 15 Nemnds- og domstolsbehandling av barnevernssaker

Barneverns- og helsenemnda har ansvaret for å fatte beslutningene i de mest inngripende barnevernssakene. Nemndas avgjørelser kan kreves rettslig prøvd i domstolen av sakens parter. Kunnskap om det norske systemet tilsier at prosessene i både nemnda og domstolen generelt sett er grundige og holder høy kvalitet. Utvalget er likevel bekymret for variasjoner på kvaliteten på avgjørelsene som fattes, og varierende kompetanse hos både advokater og dommere i barnevernssaker. Saksbehandlingen kan dessuten fremstå som lite skånsom og effektiv, og det kan ta unødig lang tid før barn og foreldre får en avklaring i saken. Utvalget stiller videre spørsmål ved om samtaleprosess ivaretar barns rettssikkerhet tilstrekkelig. Bekymringen knytter seg særlig til om det velges løsninger på bekostning av barnets behov, at barnets medvirkning ikke blir tilstrekkelig vektlagt, store regionale forskjeller og tidsbruken ved samtaleprosess.

Forslag 26 Retningslinjer for nemndas og domstolens behandling av barnevernssaker

Det etableres, slik Domstolkommisjonen foreslo i NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt — Domstolene i endring, et dommersammensatt forum der oppgaven er å initiere og kvalitetssikre veiledende retningslinjer og anbefalinger for utøvelse av den dømmende virksomheten, og der medlemmene bør være dommere med betydelig faglig tyngde.

Nemndene og domstolene samarbeider om å utvikle retningslinjer for gjensidig læring og erfaringsutveksling. Retningslinjene bør omfatte sentral informasjon om både juridiske, sosiale og psykologiske forhold som vil gjelde generelt i barnevernssaker.

Bruken av retningslinjer, veiledere og maler på barnevernsområdet følges opp med evalueringer av om verktøyene anvendes og fungerer etter hensikten.

Forslag 27 Mal for barnevernstjenestens begjæringer til nemnda

Det utarbeides én nasjonal mal for kommunenes begjæring av tiltak fra nemnda, som må benyttes i alle saker. I begjæringen må det fremgå hvorvidt barnevernstjenesten vurderer om saken egner seg for samtaleprosess, og begrunnelsen for dette.

Forslag 28 Barnevernssaker må behandles av dommere med nødvendig kompetanse

Det påses at det er embetsdommere, og ikke dommerfullmektiger, som behandler og avgjør barnevernssaker.

Forslag 29 Nødvendig kompetanse om urfolk og samiske barn og familier

Utvalget støtter Domstolkommisjonens flertallsforslag om at en av tingrettene i nord utvikles som en ressursdomstol for samiske saker følges opp, og foreslår at en tilsvarende løsning formaliseres blant nemndene.

Det utredes mer systematisk kompetanseheving om samiske forhold, samisk kultur og urbefolkningsproblematikk i nemndene som ligger i forvaltningsområdet for samiske språk.

Forslag 30 Liste over advokater i barnevernssaker

Det innføres krav til og utarbeides en liste over advokater som skal kunne representere private parter i barnevernet. Vervene bør være midlertidige, og det kan vurderes sanksjonsmuligheter i tilfeller hvor advokaten ikke lenger oppfyller kravet til egnethet. I tråd med prinsippet om fritt advokatvalg bør samtidig foreldre kunne representeres av advokater som ikke er oppført på en slik vervsliste.

Forslag 31 Tydeligere prosedyrer for saksforberedelser i nemnda

Det gis sterkere føringer om at nemndleder, i samarbeid med fagkyndig og alminnelig medlem, jobber aktivt med å sette seg inn i saken og foreta faglige vurderinger av saken i perioden fra begjæringen er mottatt til saken behandles i forhandlingsmøte. Dette bør omfatte å foreta en foreløpig vurdering av saksforholdene og innholdet i begjæringen fra kommunen, herunder om det bør iverksettes tiltak for at saken skal bli bedre opplyst.

Forslag 32 Økt skriftlighet

Det legges til rette for økt skriftlighet i prosessen og konsentrert tidsbruk ved muntlig bevisførsel.

Forslag 33 Tidsfrister for saker om yngre barn

Det settes særlige tidsfrister for nemndsbehandling av saker som gjelder yngre barn mellom 0–6 år.

Forslag 34 Gjennomgå lagmannsrettens kompetanse i ankesaker

Lagmannsrettens kompetanse i ankesaker bør gjennomgås. Det bør vurderes om ankeinstansens funksjon og rolle kan spisses.

Forslag 35 Utrede kortere og mer effektiv saksbehandling i nemnd- og domstol

Det utredes, raskt, hvordan saksbehandlingen i inngripende barnevernssaker kan forbedres. Også saksbehandlingstiden ved bruk av samtaleprosess gjennomgås og vurderes.

Forslag 36 Bedre digitale løsninger i nemnd og domstol

Digitaliseringsløftet i domstolen og nemndene fortsetter. Det bevilges midler til og settes inn teknologiutstyr for lyd- og bildeopptak til vitne- og partsforklaringer i både nemnda og domstolen.

Det klargjøres i barnevernsloven at også nemnda har hjemmel til å foreta lyd- og bildeopptak.

Barneverns- og helsenemnda gis hjemmel til å ta i bruk fjernmøter, særlig ved vitneforklaringer.

Forslag 37 Nemnda må legge føringer for plasseringssted

Det innføres krav om at barneverns- og helsenemnda legger føringer for hvilke hensyn som må ivaretas ved valg av plasseringssted, for at tiltaket skal være tilpasset barnets omsorgsbehov.

Forslag 38 Gjennomgang av regelverket og praksis i atferdssaker

Utvalget støtter opp om departementets arbeid med å se på regelverk og praksis for vedtak om tvang i atferdssaker. Utvalget understreker at inngrepene som innebærer langvarige tvangsplasseringer av barn og unge er så alvorlige at det haster med å få på plass nødvendige endringer. Når det gjelder valget av konkret institusjon viser utvalget til at Bufetat alltid bør vitne i saken for å begrunne valg av institusjon.

Forslag 39 Utredning av barnets rett til privatliv

Det foretas en juridisk utredning om barns rett til privatliv i behandlingen av barnevernssaker, og om det er behov for å gjøre endringer på området. Det trengs også mer forskning på hvordan retten ivaretas og hvordan nemnda og domstolen håndterer dilemmaer som oppstår mellom ivaretakelse av privatliv og behovet for å opplyse saken.

Forslag 40 Kriterier for vurdering av sakstyper som er egnet for samtaleprosess

Det utvikles veiledning om hvilke faktorer og momenter som bør vektlegges i en vurdering av om saken er egnet eller ikke for samtaleprosess.

Det innføres hyppige sjekkpunkter underveis i samtaleprosessen for å vurdere hvorvidt barnets beste blir ivaretatt.

Forslag 41 Evaluering av samtaleprosess

Det igangsattes en evaluering av samtaleprosess opp mot rettssikkerhetskrav i barnevernssaker.

Forslag 42 Utrede om samtaleprosess kan benyttes «forebyggende»

Det utredes om samtaleprosess kan benyttes «forebyggende» i saker der barnevernstjenesten arbeider med familien om hjelpetiltak, og det er vanskelig å komme i posisjon eller å få på plass tilstrekkelig gode tiltak.

Kapittel 16 Sakkyndige i barnevernssaker

Sakkyndige skal bidra med spisskompetanse eller belyse en sak fra et uavhengig ståsted. Utvalget har i sine vurderinger lagt vekt på at det må benyttes sakkyndige som har den rette kompetansen til å utrede ulike typer barnevernssaker på en god måte. Kunnskapen som foreligger tyder på at dette ikke blir tilstrekkelig sikret innenfor dagens system. Det er svak tilgang på sakkyndige med rett kompetanse i ulike deler av landet, og oversikter over sakkyndige og deres kvalifikasjoner er mangelfulle. Forskningen som foreligger, indikerer variasjon i sakkyndige utredninger, og dette forsterkes av at det er gitt få føringer til hvordan arbeidet skal utføres. Mange sakkyndige jobber alene uten noen former for intern kvalitetssikring eller kollegaveiledning.

Forslag 43 Tilgangen til å benytte sakkyndige avgrenses til nemnd og domstol

Tilgangen til å benytte sakkyndige avgrenses til nemnd og domstol. Barnevernstjenestens behov for særlig i kompetanse i krevende saker løses ved at det etableres fagmiljøer i Bufetat som kan bistå kommunene, jf. forslag 86.

Forslag 44 Krav til sakkyndiges arbeid og rapport

Det utformes forskrift med krav til sakkyndiges arbeid og rapport, slik det er gitt hjemmel til i barnevernsloven. Det bør fremgå av forskriften at den sakkyndiges rapport skal inneholde informasjon om og vurderinger av saksforhold relatert til henholdsvis 1) barnets helse og utvikling, 2) foreldrenes omsorgsutøvelse og 3) belastninger og ressurser i barnets familie og nærmiljø. Det bør videre presiseres i forskriften at den sakkyndige må uttrykke tvil og usikkerhet når dette er tilfellet, samt gjøre rede for hvilke perspektiv og normative standarder som er lagt til grunn for vurderingene som er gjort.

Forslag 45 Krav til den sakkyndiges mandat

Det forskriftsfestes krav til utformingen av den sakkyndiges mandat. Det bør omfatte krav til at det gjennomføres samtaler mellom oppdragsgiver og den sakkyndige om innholdet i mandatet, samt at både barn og foreldre skal få mulighet til å medvirke i utformingen av mandatet og rammene for utredningsarbeidet. Det bør videre presiseres at sakkyndige ikke skal ta stilling til juridiske problemstillinger i sine utredninger, ettersom dette er nemnda og domstolens oppgave.

Forslag 46 Utredning av innføring av stikkprøvekontroll

Det utredes om kontrollen og kvalitetssikringen av de sakkyndiges arbeid kan styrkes ved at Barnesakkyndig kommisjon får i oppgave å foreta stikkprøver på et utvalg rapporter, der kvaliteten på det faglige arbeidet ettergås nærmere.

Forslag 47 Krav til spesialkompetanse hos sakkyndige

Det forskriftsfestes at den sakkyndige må kunne dokumentere spesifikk kompetanse og erfaring på problemstillingene i mandatet og de målgruppene utredningen gjelder.

Registeret over sakkyndige må videreutvikles på en slik måte at det fremgår tydelig hvilken kompetanse og erfaring den sakkyndige har med ulike sakstyper og målgrupper, og slik at det kan innføres krav om at det bare skal benyttes sakkyndige som er oppført i registeret.

Forslag 48 Utrede krav til bruk av to sakkyndige og om fagkyndige bør involveres i saksforberedelser

Det utredes om fagkyndige med barneverns- eller psykologkompetanse bør få en aktiv rolle i saksforberedelsen i nemnd eller domstol (se også forslag 31).

Det utredes bruk av to sakkyndige i enkelte barnevernssaker.

Del V Tiltak når barn bor utenfor hjemmet

Kapittel 18 Foreldres og barns rett til samvær og gjenforening

EMD har dokumentert brudd på barn og foreldres rettigheter i spørsmål om gjenforening. Utvalget har i sine vurderinger lagt til grunn at det har skjedd store endringer på disse områdene de siste årene, blant annet ved at omfanget av samvær har økt, og det er en klar tendens til at gjenforeningsmålet opprettholdes i de fleste saker. Den nye barnevernsloven inneholder også flere endringer og presiseringer for å møte kritikken fra EMD. Tilstanden er derfor en annen i dag enn den var for ganske få år tilbake.

Utvalget mener en hovedutfordring er at oppfølgingen av foreldre etter omsorgsovertakelse fremstår som mangelfull og lite systematisk. Utvalget mener også at det kan stilles spørsmål ved om det foretas tilstrekkelige konkrete og individuelle vurderinger i fastsettelsen av samvær og i saker om gjenforening. Bekymringen gjelder særlig om barnas behov blir tilstrekkelig ivaretatt. I lys av de grep som er gjort og de utviklingsprosesser som pågår mener utvalget likevel at det ikke er behov for å foreslå nye store tiltak på samværsområdet. Utvalget foreslår imidlertid flere tiltak for å styrke oppfølgingen av foreldre etter omsorgsovertakelse.

Forslag 49 Tydeligere føringer til innholdet i oppfølgingen av foreldre

Det gis tydeligere føringer for innholdet i planen for oppfølging av barn og foreldre, og hva som skal ligge til grunn for oppfølgingen av foreldrene så lenge gjenforeningsmålsettingen gjelder.

Forslag 50 Utredning av samtaleprosess for å fastsette oppfølgingsplaner

Det utredes en ordning for fastsettelse av oppfølgingsplaner som bygger på samtaleprosess.

Forslag 51 Oppsøkende krisehjelp for å støtte foreldre etter omsorgsovertakelse

Det etableres et oppsøkende krisetilbud for å støtte foreldre etter en omsorgsovertakelse.

Det etableres rutiner der barnevernstjenesten eller nemnda informerer rette instans umiddelbart etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse.

Forslag 52 Presisering av familievernets ansvar

Det presiseres hvilke forpliktelser familievernet har til å bistå i arbeidet overfor foreldre som har mistet omsorgen for barna sine, samt hvilke tiltak familievernet skal kunne tilby.

Forslag 53 Tydeliggjøring av plasseringers antatte varighet og endringsbehov i avgjørelser om omsorgsovertakelse

Det innføres krav om at plasseringers antatte varighet skal fremgå av nemndas og domstolens avgjørelser, dersom det er grunnlag for det. Det tydeliggjøres også i nemndas og domstolens avgjørelser hvilke endringer som må skje fra foreldrenes side for å kunne få tilbake omsorgen for barnet.

Forslag 54 Krav om oppfølging av barn og foreldre ved og etter gjenforening

Det lovfestes en plikt for barnevernstjenesten til å forberede og utarbeide en plan for gjenforening, og følge opp barn og foreldre under og etter en gjenforening.

Forslag 55 Klargjøre beste praksis for å fremme gjenforening

Det iverksettes kunnskaps- og tiltaksutvikling om hvilke tiltak som er virksomme for å følge opp foreldre etter omsorgsovertakelse og for å kunne forbedre betingelsene for gjenforening. Formålet er å utvikle anbefalinger om arbeidsformer og tiltak, enten i form av nye tiltak eller basert på eksisterende tiltak som er tilpasset til norske forhold.

Forslag 56 Klargjøre beste praksis ved gjennomføring av samvær

Det klargjøres hva som er beste praksis ved gjennomføring av samvær. Det ses i arbeidet med kunnskapsutviklingen og retningslinjene hen til erfaringene fra tiltak der det er etablert egne «samværshus», eller andre arenaer for samvær, som er spesielt tilrettelagt for samarbeid mellom foreldre og fosterforeldre.

Kommende retningslinjer for gjennomføring av og innholdet i samvær klargjør forventningene og rollen til tilsynsfører i samværssituasjoner.

Kapittel 19 Fosterhjem og kapittel 20 Institusjon

Utvalget har i sine vurderinger av behovet for tiltak på institusjons- og fosterhjemsområdet vært opptatt av at barn og unge skal få riktig hjelp og oppfylt sin rett til trygghet, kjærlighet og forståelse. Omsorg innenfor rammen av en familie er det foretrukne alternativet for de fleste barn. Utvalget mener det er grunnleggende at barn og unge i barnevernet får muligheten trygge og gode relasjoner til omsorgsgivere.

Utvalget har tilpasset sitt arbeid på dette området, ettersom det allerede pågår parallelle prosesser; i 2018 leverte Fosterhjemsutvalget sin NOU 2018: 18, og senere i 2023 skal Barnevernsinstitusjonsutvalget levere sine forslag til tiltak på institusjonsområdet. Utvalget legger til grunn at arbeidet som pågår vil bidra til bedre kvalitet og rettssikkerhet i både fosterhjems- og institusjonstilbudet.

Utvalget har imidlertid sett nærmere på særskilte forhold som kan bedre barns omsorgssituasjon i fosterhjem og institusjon. I vurderingen av fosterhjemstilbudet er særlig fosterforeldrenes rolle og posisjon til å kunne gi god omsorg og følge opp barnet i det daglige vektlagt.

Forslag 57 Klargjøring av ansvarsdelingen mellom fosterforeldre, barnevernstjenesten og foreldre

Det utarbeides retningslinjer som konkretiserer fosterforeldres beslutningsmyndighet. Utgiftsdekning som ikke er regulert på annen måte bør også omtales i denne sammenheng.

Forslag 58 Større beslutningsmyndighet til fosterforeldre

Fosterforeldre gis klagerett på offentlige avgjørelser om barnet som ikke gjelder barnevernssaken og innsynsrett i informasjon om barnet fra andre offentlige organer, for eksempel helseopplysninger.

Det inntas i barnevernsloven at foreldreansvaret til opprinnelige foreldre ved en omsorgsovertakelse gjelder beslutninger om samtykke til adopsjon, navnendringer og inn og utmelding av tros- og livssynssamfunn.

Forslag 59 Utredning av ordninger for oppfølging og veiledning av fosterhjem for barn med urfolks- og minoritetsbakgrunn

Det utredes å etablere særskilte ordninger for oppfølging og veiledning av fosterhjem, i tilfeller der fosterhjem tar imot barn med annen kulturell og språklig bakgrunn enn det fosterforeldrene har.

Forslag 60 Faglig anbefaling om rådslag ved flytting

Det innføres en faglig anbefaling om at det skal gjennomføres en form for rådslagning med involverte aktører og viktige personer i barnets liv, dersom barnevernstjenesten eller fosterhjemmet ønsker å flytte et barn som bor i fosterhjem til et annet tiltak. Dette bør gjelde enten barnet bor i fosterhjemmet etter reglene for frivillig tiltak eller omsorgsovertagelse.

Forslag 61 Forskning og kunnskap om fosterhjem

Det gjennomføres målrettet forskning og utviklingsarbeid, blant annet om fosterbarn og deres situasjon og om hva som skal til for å øke rekrutteringen av egnede fosterhjem.

Det innføres en praksis for systematisk innhenting av kunnskap om hvordan barn og unge har det i fosterhjem, for eksempel gjennom jevnlige brukerundersøkelser blant et representativt utvalg barn i fosterhjem.

Forslag 62 Faglig og økonomiske rammevilkår for fosterhjem lovfestes

Faglige og økonomiske rammevilkår for fosterhjem lovfestes, slik at noen av forholdene som i dag inngår i den privatrettslige fosterhjemsavtalen mellom kommunen og fosterforeldrene og noen av forholdene som avtales i den enkelte sak, istedenfor reguleres i lov. Det utredes nærmere hvilke økonomiske betingelser samt hvilke betingelser knyttet til for eksempel oppfølging, veiledning og avlastning, som bør lovfestes.

Det vurderes om det er behov for særskilte faglige rammebetingelser for fosterhjem i barnets slekt og nære nettverk.

Rammevilkår som ikke lovfestes, men som vurderes som viktige for rekrutteringen av fosterhjem og barns omsorg i fosterhjem, må formidles og implementeres på andre måter, for eksempel som faglige anbefalinger i Barnevernsfaglig kvalitetssystem (BFK).

Forslag 63 Utredning av rekrutteringsstrategi

Det utredes om rekrutteringen av fosterhjem bør gjøres mer differensiert, ved at det aktivt søkes etter fosterhjem for barn og unge med ulike typer behov.

Forslag 64 Bruk av institusjon må begrunnes særskilt

Det innføres krav om at det alltid skal gjøres en vurdering av om fosterhjem kan gi barn og unge den hjelp og behandling som de trenger, og at bruk av institusjonstiltak må begrunnes særskilt i barnevernstjenestens og nemndas avgjørelser, og i barnevernstjenestens begjæring til nemnda om tiltak.

Forslag 65 Fosterhjem tilpasset barns behov for relasjon, omsorg og behandling

Ordningen med spesialiserte fosterhjem utvikles, tilpasses og utvides, slik at barn og unge som i dag flyttes på institusjon heller kan flyttes i fosterhjem, dersom dette bedre dekker barnets behov.

Bufetat gis plikt til å tilby spesialiserte fosterhjem på anmodning fra kommunene.

Tilbudet om spesialiserte fosterhjem utvikles i tråd med grunnprinsippene i kunnskapsbaserte metoder for foreldreveiledning- og behandling, slik at barn og unge får skreddersydde tiltak som hjelper dem og deres spesifikke behov.

Økt bruk av spesialiserte fosterhjem følges opp med kontinuerlig kvalitetssikring og følgeforskning.

Forslag 66 Gjennomgang av tvangsregelverket

Reglene for rettigheter og bruk av tvang på institusjon gjennomgås, blant annet opp mot EMK, Barnekonvensjonen og rettspraksis i EMD og Høyesterett.

Forslag 67 Forskning på forebygging av alvorlige problemer og store hjelpebehov

Det tas initiativ til mer forskning på kunnskap om hvordan det kan forebygges at barn og unge utvikler alvorlige problemer og store hjelpebehov, herunder behov for institusjonstiltak og tiltak i spesialiserte fosterhjem.

Det tas også initiativ til utvikling av mer kunnskap om hvilke konkrete behov barna og ungdommene har, hvilken effekt dagens tiltak har og hvordan tiltakene bør innrettes. Det er spesifikt behov for mer forskning på hvordan kunnskapsbaserte fosterhjemstiltak kan innrettes i en norsk kontekst.

Det igangsettes også forskning på sammenhengene mellom hvordan det går med barn i barnevernet og de tiltakene de får i barnevernet.

Kapittel 21 Kontinuitet og familieliv for barn som ikke kan tilbakeføres til opprinnelige foreldre

Mange barn som bor utenfor hjemmet kan ikke flytte hjem til sine foreldre, og mange vokser opp under offentlig omsorg, med barnevernstjenesten som hjelper, kontrollør og beslutningstaker. Selv om forskning tyder på at adopsjon har klare fordeler sammenlignet med omsorgstiltak i regi av barnevernet, finner utvalget at barnevernet har varierende praksis og stort skjønnsrom i vurderingene av permanente familieløsninger for barn, og adopsjon som tiltak benyttes lite.

Forslag 68 Plikt til å snakke med barn om tilhørighet, kontinuitet og familieliv

Barnevernstjenesten gis plikt til å snakke med barn som er under barnevernets omsorg om tilhørighet, kontinuitet og familieliv.

Forslag 69 Retningslinjer og veiledningsmateriell

Det utarbeides retningslinjer og veiledningsmateriell for barnevernstjenesten til bruk i saker der hensynet til stabilitet og kontinuitet står sentralt.

Forslag 70 Forplikte barnevernstjenesten til å vurdere kontinuitet og familieliv for barn

Det lovfestes en tydelig plikt for barnevernstjenesten til regelmessig å vurdere om barnets situasjon tilsier at det bør treffes vedtak som i større grad sikrer barnets behov for kontinuitet, tilhørighet og familieliv.

Det inntas en presisering i barnevernsloven om at barnevernstjenesten skal vurdere om adopsjon eller det nye foreslåtte tiltaket om oppvekstadopsjon (se forslag 71) er aktuelt når barnet har bodd tre år i fosterhjem. Dersom det da ikke er aktuelt, skal det deretter vurderes årlig.

Forslag 71 Ny ordning med oppvekstadopsjon

Oppvekstadopsjon innføres som en ny ordning i saker der adopsjon ikke er ønskelig, men gjenforeningsmålet er oppgitt, barnet har bodd i samme fosterhjem over tid, har sterk tilknytning til fosterforeldrene og fosterforeldre har vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget.Ordningen innebærer at nemnda treffer vedtak om at foreldreansvaret overføres fra de opprinnelige foreldrene til fosterforeldrene.

Forslag 72 Oppfølging av opprinnelige foreldre

Opprinnelige foreldre skal få tilbud om oppfølging etter adopsjon og oppvekstadopsjon. Denne gruppen foreldre skal omfattes av det oppsøkende krisetilbudet, se forslag 51.

Det opprettes et tilbud om samtalegrupper i familievernet for opprinnelige foreldre når barn er adoptert eller oppvekstadoptert.

Forslag 73 Samtykke til besøkskontakt

Det innføres krav om at barn som har fylt 12 år må samtykke til besøkskontakt.

Forslag 74 Besøkskontakt med søsken

Ordningen med besøkskontakt utvides til å inneholde en rett til besøkskontakt med søsken.

Forslag 75 Rett til oppfølging etter adopsjon og oppvekstadopsjon

Ved adopsjon og oppvekstadopsjon gis familien en rett til oppfølging og støtte fra barnevernstjenesten i en overgangsperiode. Etter overgangsperioden kan slik oppfølging videreføres i særskilte tilfeller, med utgangspunkt i barnets og familiens behov. Det lages retningslinjer for hva som bør inngå i barnevernstjenestens oppfølgingsansvar, samt kriterier som skal ligge til grunn i tilfeller der barnevernstjenestens oppfølging skal videreføres utover overgangsperioden.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Det etableres hjelpetilbud til familier som har adoptert eller oppvekstadoptert barn med særlige oppfølgingsbehov.

Det gis tilbud om særskilt veiledning og kurs til oppvekstadoptivforeldre og opprinnelige foreldre i hvordan håndtere «deling» av foreldrerettigheter og eventuell besøkskontakt.

Forslag 76 Forskning på adopsjon som barnevernstiltak

Det gjennomføres mer forskning på adopsjon som barnevernstiltak, inkludert forskning på hva barn, biologiske foreldre og fosterforeldre mener om tiltaket.

Kapittel 22 Ettervern for gode overganger til voksenlivet

Ungdom som har vært i barnevernet kan møte store utfordringer i overgangen til voksenlivet. Ettervern skal bidra til at de får nødvendig hjelp og støtte på veien til selvstendighet og redusere risikoen for marginalisering på lang sikt. Likevel, mange ungdom og unge voksen, får ofte ikke den hjelpen de trenger fra barnevernet.

Forslag 77 Implementering av Barnevernsfaglig kvalitetssystem

Barne- og familiedepartementet og Bufdir sørger for god implementering av faglige anbefalinger om ettervern, blant annet basert på det faglige grunnlaget i Barnevernsfaglig kvalitetssystem.

Forslag 78 Føringer om ettervern i Barnevernsfaglig kvalitetssystem

Det inntas i Barnevernsfaglig kvalitetssystem konkrete føringer for når arbeidet med å forberede og planlegge ettervernet skal starte, hvordan arbeidet bør gjennomføres og hva som bør være innholdet i ettervernet. Planleggingsarbeid må gjøres sammen med ungdommen fra det tidspunktet ungdommen fyller 16 år, eventuelt enda tidligere om ungdommen ønsker det

Forslag 79 Utvikling av hjelpetiltak og oppfølgings- og losfunksjoner

Arbeidet med Grunnmodell for hjelpetiltak og oppfølgings- og losfunksjoner til ungdom utvikles og innrettes, slik at flere ungdommer i barnevernet kan få den ettervernshjelpen de har behov for.

Forslag 80 Presisering av ansvarsdeling mellom barnevernstjenester

Ansvarsdelingen mellom barnevernstjenestene tydeliggjøres i saker der unge voksne bor i en annen kommune enn den som hadde ansvar for barnevernssaken i utgangspunktet.

Forslag 81 Representasjon i ettervernsfasen

Representasjonsordningen BRO bør gjelde i hele ettervernsfasen, frem til fylte 25 år. I påvente av en slik ordning gis ungdom som har bodd i tiltak utenfor hjemmet bistand av advokat når de nærmer seg 18 år.

Del VI Systemer for bedre rettssikkerhet og kvalitet

Kapittel 24 Organiseringen av barnevernet

Sterke og stabile fagmiljøer er viktig for å kunne sikre gode tilbud til barn og familier i alle deler av landet. Utvalget er bekymret for om barnevernstjenestene har de forutsetningene og rammebetingelsene de trenger for å kunne levere gode tjenester. Svake rammebetingelse kan gjelde både store og små kommuner, men ser likevel ut til å ramme små distriktskommuner hardest. Etter utvalgets vurdering er forutsetningene for å levere gode barnevernstjenester dårligere jo mindre barnevernstjenestene er.

Utvalget mener at de mange tiltakene som allerede er iverksatt overfor det kommunale barnevernet vil kunne ha positive gevinster, for eksempel tiltak for å styrke kompetansen hos ansatte. Det er likevel høyst usikkert om endringsprosessene som pågår vil kunne løse mer grunnleggende og strukturelle problemer knyttet til manglende stabilitet i tjenestene og manglende mulighet til å bygge opp nødvendig kompetanse og erfaring på krevende saker.

Forslag 82 Tydeligere føringer om beste praksis

Det klargjøres hva som er beste praksis i barnevernet, gjennom Barnevernsfaglig kvalitetssystem og ved at det ryddes i veiledere og retningslinjer.

Forslag 83 Nasjonalt opplæringsprogram for å implementere beste praksis

Det etableres et nasjonalt opplæringsprogram for å implementere faglige anbefalinger om god praksis i barnevernstjenestens arbeid med kjerneoppgaver. Innholdet i programmet bør så langt det er hensiktsmessig baseres på det faglige grunnlaget som skal inngå i Barnevernsfaglig kvalitetssystem. Statsforvalterne gis en aktiv rolle i vurderingen av hvilke tjenester som bør prioriteres til programmet først, og det vurderes om representanter fra statsforvalterne skal motta opplæringen sammen med tjenestene, for å fremme en lik oppfatning om hva som er gode og forsvarlige tjenester.

Forlag 84 Evaluere og følge opp bruken av barnevernsfaglig kvalitetssystem

Implementeringen av Barnevernsfaglig kvalitetssystem følges opp med forskning for å evaluere om det nye verktøyet blir tatt i bruk og om det fører til ønskede praksisendringer og en mer entydig praksis i barnevernstjenestene. I den forbindelse kan det også vurderes om det bør innføres krav om at systemet brukes.

Forslag 85 Tydeligere krav til hva som er en forsvarlig barnevernstjeneste

Det igangsettes et langsiktig arbeid med kunnskapsutvikling og forskning på hvilke faktorer og rammebetingelser som med stor sikkerhet påvirker kvaliteten i barnevernets arbeid, og som er kritisk for at barn og familier skal få den hjelpen de trenger. Det utvikles tydeligere mål eller indikatorer på hva som er god kvalitet i det kommunale barnevernet. Arbeidet skal gi grunnlag for å stille tydeligere krav til tjenestene og innhold i tjenestetilbud, herunder utarbeide krav til forskrift om kvalitet i hjelpetiltak.

Forslag 86 Krav om tverrfaglige spesialistvurderinger i komplekse og krevende saker

Det innføres krav om tverrfaglige spesialistvurderinger i komplekse og krevende saker. Dette inkluderer saker som har pågått over lang tid uten at tiltakene som er iverksatt har ført til positive endringer, saker der det er vanskelig å komme i posisjon overfor familien og risikoen for barnet er potensielt høy og saker der barn og foreldre har store, sammensatte utfordringer. Krav om tverrfaglig vurderinger kan vurderes også å gjelde i alle saker der det er aktuelt å plassere barn utenfor hjemmet.

Kravet innebærer at utrednings- og tiltaksarbeid skal utføres av, eller under veiledning av, fagmiljøer med nødvendig erfaring og tverrfaglig kompetanse. Fagmiljøene bør som et minimum besitte barneverns- og sosialfaglig kompetanse og kompetanse innenfor psykologi, samt kunne vise til erfaring fra arbeid med tilsvarende saker. I saker der plassering utenfor hjemmet eller tvangsinngrep kan bli aktuelt, er det også viktig med juridisk kompetanse.

Forslag 87 Utredning av ansvarsoverføring (flertallsforslag)

Det utredes om ansvaret for barnevernstjenestens oppgaver bør flyttes fra kommunene til staten (utvalgets flertall, medlemmene Skivenes, Søvig, Aleksandersen, Flatebø, Heggberget, Klæboe, Lauvås, Lekhal, Nordanger, Salvanes, Solberg og Øpsen. Utvalgets mindretall, medlemmene Apeland og Kvisvik).

Forslag 88 Regionale fagmiljøer som kan bistå kommunene

Det etableres statlige regionale fagmiljøer i regi av Bufetat med spisskompetanse, flerfaglig kompetanse og mengdetrening som kan bistå kommuner som trenger det med tverrfaglige spesialistvurderinger, slik at alle barnevernstjenester skal kunne etterleve kravet om tverrfaglige spesialistvurderinger.

Forslag 89 Mer ensartede og forpliktende andrelinjetilbud fra Bufetat

Bufetats andrelinjetilbud til kommunene om kartlegginger og tiltak bør i større grad samordnes og innrettes etter samme vilkår og mer like formål.

Utrednings- og kartleggingstjenester fra Bufetat bør tilbys før barnevernstjenesten fatter beslutninger om hvilke tiltak som skal iverksettes, og før barnevernstjenesten tar stilling til en eventuell plassering.

Bufetat gis plikt til å bistå kommunene med utredninger og tiltak, når vilkårene for dette er oppfylt.

På områdene der Bufetat har bistandsplikt utvikles det tydeligere kriterier for når bistandsplikten skal anses oppfylt, og hvilket ansvar Bufetat har i tilfeller der de ikke oppfyller egne plikter eller i påvente av at bistandsplikten oppfylles.

Forslag 90 Organisatorisk skille mellom Bufdir og Bufetat

Bufdir som fagdirektorat skilles organisatorisk fra Bufetat.

Forslag 91 Sterkere sanksjoner overfor kommuner med vedvarende svikt (flertallsforslag)

Statsforvalteren gis fullmakt til å pålegge enkeltkommuner å samarbeide med andre kommuner i tilfeller der enkeltkommuner ikke klarer å drive et forsvarlig barnevern (medlemmene Skivenes, Søvig, Aleksandersen, Apeland, Flatebø, Heggberget, Klæboe, Lauvås, Lekhal, Nordanger, Salvanes, Solberg og Øpsen. Utvalgets mindretall, medlemmet Kvisvik).

Kapittel 25 Samarbeid og tidlig innsats

Samarbeid mellom ulike tjenester, profesjoner og instanser er høyst nødvendig i barnevernssaker. De siste årene er det igangsatt flere tiltak som vil bidra til bedre tverrsektorielt samarbeid i barnevernssaker. Det omfatter presiseringen av kommunenes ansvar gjennom barnevernsreformen, og gjennom utprøvinger av tiltak som er rettet mot familier med komplekse problemer. Det er også foretatt endringer i velferdsregelverket som tydeliggjør og harmoniserer velferdstjenestenes plikt til å samarbeide og sørge for koordinerte tilbud, og det er utarbeidet flere veiledere som tar for seg barnevernets samarbeid med helsetjenestene og andre instanser.

Forslag 92 Videreutvikle og spre kunnskapsbaserte tiltak

Kunnskapsbaserte tiltak som allerede finnes videreutvikles og spres til flere deler av landet. Dette bør omfatte tiltak som programmet Sammen på vei og tiltaket FACT Ung. Det bør også utredes hvordan tiltak som Skolelos, og andre lignende funksjoner som innebærer koordinering og oppfølging av barn og familier med sammensatte problemer, kan implementeres mer systematisk nasjonalt.

Forslag 93 Skoletilbud for ungdom i tiltak utenfor hjemmet

Retten til skoleplass for unge som flyttes i fosterhjem eller institusjon gis en tydeligere nasjonal regulering.

Forslag 94 Bedre oppfølging av utsatte gravide

Det vurderes hvordan barnevernstjenesten i større grad kan samarbeide med helsetjenestene overfor utsatte gravide, i tilfeller der det foreligger høy risiko for at barnet vil kunne oppleve omsorgssvikt etter fødsel. Dette innebærer å vurdere om barnevernets mulighet til å åpne undersøkelse bør utvides til å gjelde flere målgrupper enn gravide rusmiddelavhengige.

Forslag 95 Oppfølging av kommende førstegangsforeldre med egen barnevernserfaring

Det utvikles et særskilt oppfølgingstilbud til kommende førstegangsforeldre som selv har hatt tiltak fra barnevernet. Tiltaket innebærer at foreldrene får informasjon om hva barnevernet og andre hjelpeinstanser kan bidra med av tiltak, samt at barnevernet kan få informasjon om hva foreldrene kan ha behov for. Ved behov kan det settes inn tiltak for å styrke foreldrenes ferdigheter og selvtillit på foreldrerollen.

Kapittel 26 Tilsyn, kontroll og læring

Barnevernssaker kan være komplekse og krevende, og det kan skje feil med potensielt store konsekvenser for barn og familier. Systemet må derfor være organisert på en måte som gjør at feil oppdages og repareres, og de underliggende årsakene til feilen utbedres. Utvalget har først og fremst vurdert statsforvalternes rolle som tilsynsmyndighet på barnevernsområdet.

Utvalget ser at dagens system for tilsyn og kontroll er fragmentert. Det handler om at mange aktører har til dels overlappende ansvarsområder. Samtidig blir tilsyn gjerne gjennomført sektorvis eller med den enkelte virksomhet, noe som gjør det vanskelig å fange opp mangler ved det helhetlige tilbudet til barn og unge. Det kan videre stilles spørsmål ved om tilsynet i tilstrekkelig grad fører til læring og bedre kvalitet i tjenestene. Utvalget har også vurdert hvorvidt tilsyn fungerer som rettssikkerhetsmekanisme i enkeltsaker. Mange barn og foreldre opplever å ha en svak posisjon i klagesystemet. Det kan ta lang tid før klager blir behandlet og påviste avvik fører ikke nødvendigvis til at feil blir rettet opp i den enkelte sak.

Forslag 96 Styrke bruken av tilsynsmøter for å samordne tjenestetilbud

Statsforvalteren gis et klart mandat, og et tydelig oppdrag, om å samordne og ansvarliggjøre tjenester i saker der barn trenger hjelp fra flere instanser, gjennom bruk av tilsynsmøter.

Forslag 97 Gjennomgang av dagens tilsyns- og kontrollordninger

De ulike tilsyns- og kontrollordningene på barnevernsområdet og velferdsområdet generelt gjennomgås, særlig med sikte på å sørge for et mer koordinert og samordnet system, slik at det i større grad kan føres tilsyn med det samlede tilbudet til barn og familier enn de enkelte virksomheter.

Det ryddes i forholdet mellom statsforvalterens tilsyn med institusjonene og Bufetats kontroll av institusjoner.

Det utredes hvordan relevante tilsyn kan synliggjøres i barnets journal.

Forslag 98 Mer effektive og tilgjengelige klagemuligheter i enkeltsaker

Det utvikles en klageportal eller lignende hos statsforvalteren, der både barn og foreldre kan ta kontakt dersom de opplever at barnevernstjenestens arbeid ikke er i tråd med regelverket.

Forslag 99 Krav om rask respons

Det stilles krav om at statsforvalteren raskt gir en respons til barn og foreldre som klager på barnevernstjenestens arbeid, med informasjon om hvordan saken følges opp.

Det forutsettes at statsforvalteren holder klager informert om hva som skjer i saken.

Forslag 100 Strammere tidsfrister for behandling av klager på vedtak

Det lovfestes et krav om at statsforvalter skal behandle klager fra barn og foreldre som gjelder barnevernstjenestens vedtak uten ugrunnet opphold. Saksbehandlingstiden i disse sakene bør normalt ikke overstige én måned.

Forslag 101 Mer tilgjengelig informasjon om klageprosessen

Det utvikles og publiseres lett tilgjengelig og forståelig informasjonsmateriell om muligheten til å klage på barnevernet og om klageprosessen.

Forslag 102 Økt kompetanse i tilsynsarbeid på velferdsområdet

Barne- familiedepartementet, i samarbeid med andre relevante departementer, sørger for at det utvikles et eget opplæringsprogram eller videreutdanningstilbud om tilsynsarbeid på viktige velferdsområder som barnevern, helsetjenester, NAV, skole og barnehage.

Forslag 103 Utrede reduksjon i volumkrav til statsforvalternes institusjonsbesøk

Det utredes om volumkravet til statsforvalternes institusjonsbesøk kan reduseres, i lys av innføringen av en barnerepresentantordning (se forslag 1).

Kapittel 27 Godkjenning av personell i barnevernet

De ansatte i barnevernet utfører oppgaver og tjenester som er rettet mot særlige sårbare grupper. Utvalget har i den forbindelse vurdert om det er behov for mekanismer som kan sikre at barnevernets personell er skikket og egnet til jobben.

Forslag 104 Evaluering av ordningen med skikkethetsvurdering i utdanningene til arbeid i barnevernet

Det gjennomføres en evaluering av utdanningenes skikkethetsvurderinger, og evalueringen danner grunnlag for eventuelle endringer i kravene til eller praktiseringen av slike vurderinger.

Det etableres felles standarder for telling av sakene som omhandler skikkethetsvurderinger samt krav om rapportering til en nasjonal oversikt over sakene og avgjørelsene.

Forslag 105 Utredning av krav om uttømmende og utvidet politiattest

Det utredes om det bør innføres krav om uttømmende og utvidet politiattest for ansatte i barnevernstjenester og institusjoner.

Forslag 106 Krav om jevnlig oppdatering politiattest

Det innføres krav om jevnlig oppdatering av politiattest for alle typer ansettelser, engasjementer og oppdrag i barnevernet, for både offentlig og privat ansatte. Det utredes nærmere hvor ofte det skal kreves oppdatert attest.

Forslag 107 Utrede utvidet varslingsplikt for uautorisert personell

Barne- og familiedepartementet utreder om tiltak foreslått av Pasientovergrepsutvalget om varslingsplikt og reaksjoner overfor uautorisert personell i helsesektoren også bør omfatte personell i barnevernet.

Mindretallsforslag om autorisasjonsordning for personell i barnevernet

Utvalgets mindretall (medlemmet Kvisvik) foreslår at det inn innføres en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer på samme måte som for helsepersonell.

Kapittel 28 Åpenhet, dialog og tillit i barnevernet

Barnevernet bedriver myndighetsutøvelse og kan fatte beslutninger om alvorlige inngrep i barn og foreldres familieliv. Dette skal kunne etterprøves, begrunnes og legitimeres innad i barnevernssystemet og overfor barn og familier, men også overfor befolkningen, media og politikere. En del av kritikken mot det norske barnevernet har nettopp gått på at barnevernet oppfattes som et lukket system, som det både er vanskelig å styre og å ha tillit til. Utvalget legger til grunn at åpenhet er et grunnleggende prinsipp innenfor barnevernssystemet, men det kreves samtidig tydelige avgrensninger for at barn ikke blir skadelidende og at personvernet til de som er involvert ikke blir krenket.

Utvalget finner at det er forholdvis høy tillit til barnevernet i det norske samfunnet, dersom det sammenlignes med situasjonen i andre land. Tilliten har også holdt seg konstant til tross for internasjonal og nasjonal kritikk og domfellelsene i EMD. Utvalget mener likevel at det trengs mer åpenhet og informasjon om barnevernets arbeid, som er tilgengelig for alle. Det kreves i dag temmelig inngående kunnskap om barnevernssystemet for å kunne vite hvor man skal finne relevant informasjon. Fragmentert og mangelfull informasjon om barnevernet påvirker også den offentlige og politiske debatten. Det er vanskelig å få tak på hva som er den faktiske tilstanden i barnevernet, og diskusjoner om barnevernet blir for anekdotiske og unyanserte.

Forslag 108 Barnevernsportalen – ett nettsted for all informasjon om barnevernet

Det opprettes en felles nettressurs, Barnevernsportalen, for all informasjon om barnevernet. Nettstedet inneholder blant annet beskrivelser av de ulike aktørenes oppgaver og roller, regelverk, ulike former for fagstøtte og veiledere til praksisfeltet og statistikk og nøkkeltall på de forskjellige områdene. I tillegg inneholder det et «bibliotek» med beskrivelser av typiske saker, samt vedtak og dommer som publiseres på lovdata. I tillegg bør det inneholde informasjon om alle stegene i en barnevernsprosess, for å informere barn og foreldre i barnevernet.

Forslag 109 Harmonisering av barnevernsloven og tvisteloven i spørsmål om åpenhet i nemnda

Regelverket om åpne dører i behandlingen av barnevernssaker i nemnd og domstol harmoniseres, slik at ordlyden i barnevernsloven og tvisteloven blir den samme. Dette innebærer at det ikke vil være krav om at barnevernstjenesten må gi sitt samtykke til helt eller delvis åpne dører, men kun privat part. I tillegg må nemnda og domstolen finne det ubetenkelig.

Forslag 110 Brukerforum i kommunene

Det stimuleres til at det etableres flere dialogforum på lokalt nivå, der henholdsvis barn og foreldre med erfaring fra barnevernet kan møte hverandre og ha dialog med forvaltningen og det politiske nivået i kommunene.

Oppsummeringer av barn og foreldres synspunkter og erfaringer bør, så langt det er mulig, inngå i den årlige tilstandsrapporten fra barnevernstjenesten til kommunestyret.

Forslag 111 Nasjonal rapportering om rettstilstanden i barnevernet opp mot BK og EMK

Det innføres jevnlig rapportering om rettstilstanden opp mot BK og EMK i barnevernet på nasjonalt nivå, til regjeringen og Stortinget.

Kapittel 29 Forskning- og kunnskapsutvikling

Utvalget ser at forskningsinnsatsen på området for barn og unge i utsatte og vanskelige livssituasjoner har svakheter. Gjennom arbeidet har utvalget støtt på utfordringer med at kunnskapsgrunnlaget på flere områder har vært svakt. Utvalget peker på en rekke konkrete områder innenfor barnevernets praksis der det i dag er store kunnskapshull. Det er dessuten mangler ved tilgangen på statistikk, basisinformasjon om barnevernet, generaliserbar forskning og kunnskapsbaserte tiltak. En hovedutfordring er at det ofte er fravær av forskning på barn og unges erfaringer og opplevelser. Det er også svakheter når det gjelder foreldrenes erfaringer. Disse manglene påvirker kvaliteten på den hjelpen som skal gis barn og foreldre og muligheten til å få gode, kunnskapsbaserte tiltak som virker til beste for barn og familier. Det er utvalgets vurdering at bedre rettssikkerhet i barnevernet forutsetter mer inngående kunnskap og forskning av høy kvalitet, og utvalget mener at forskningen og kunnskapsutviklingen må ha et tydeligere barneperspektiv.

Forslag 112 Statistikk og basisinformasjon om barn og familier i utsatte situasjoner

Det etableres en datainfrastruktur for barnevernet, gjennom innsamling, sammenstilling, kobling, formidling og tilgjengeliggjøring av data innenfor hele bredden av barnevernet, inkludert data fra kommunene, nemndene og Bufetat samt andre offentlige registre.

Forslag 113 Forsknings- og analysesentre om barn og unge i utsatte situasjoner

Det etableres minst to forsknings- og analysesentre for kunnskap om utsatte barn og unge, som skal ivareta behovet for forskning på barnevernsområdet og formidlingen av denne.

Forslag 114 Krav om barne- og ungdomsperspektiv i forskningen

Det stilles krav om at forskning på utsatte barn må ha et barne- og ungdomsperspektiv i utformingen av forskningsdesign og resultatpresentasjon.

Forslag 115 Et samordnet system for å forstå og vurdere forskningsetikk, personvern og barns rettigheter i forskningen

Det etableres et enhetlig system for håndtering av forskningsetikk og personvern i forskning på barn og unge.

Forslag 116 Utvikling og implementering av kunnskapsbaserte tiltak

Det tas initiativ til gjennomføring av flere prosjekter for å prøve ut og implementere tiltak og kunnskapsbasert praksis, innenfor delene av barnevernet der det er behov for det. Prosjektene kan med fordel gjennomføres i samarbeid mellom forskningsmiljøer, fagmiljøer for implementering, praksisfeltet og representanter for barn, foreldre og fosterforeldre. Det legges mer vekt på fortløpende evalueringer og utprøving av tiltak, som grunnlag for videre innretting og tilpasning.

Det motvirkes at det oppstår «monopolsituasjoner» knyttet til hvilke instanser som kan bistå i implementering av kunnskapsbaserte tiltak.

Forslag 117 Database over kunnskap og kunnskapsbaserte tiltak

Det etableres en database over kunnskapsbaserte tiltak som aktører i barnevernet kan bruke overfor barn, foreldre og familier. Databasen skal på en systematisk måte formidle informasjon om hvordan ulike tiltak er understøttet av forskning.

Forslag 118 Forskning og utvikling for å dekke sentrale kunnskapshull

Det iverksettes tiltak for å tette sentrale kunnskapshull om utsatte barn og unge, identifisert gjennom utvalgets arbeid og i BarnUnge21.

31 Forslag til lovendringer

31.1 Innledning

Utvalget har i utredningen flere konkrete forslag til endringer i gjeldende bestemmelser i barnevernsloven som er omtalt i ulike kapitler, og forslag til enkelte nye bestemmelser. Utvalget har også i enkelte kapitler foreslått at det gjøres lovendringer, uten at det er utformet konkrete lovforslag.

Utvalget foreslår at det inntas en momentliste i bestemmelsene som gjelder barnets beste, jf. § 1-3, se kapittel 11. Videre har utvalget flere forslag til endringer i bestemmelser som vil styrke barns involvering og medvirkning. Det foreslås endringer i § 3-1 om hjelpetiltak som synliggjør at barn over 15 år skal samtykke, men det foreslås samtidig å senke aldersgrensen for barns partsstatus fra 15 til 12 år i § 12-3, se kapittel 8. Videre foreslås endringer i bestemmelsen om klage til statsforvalteren knyttet til saksbehandlingstid, jf. § 12-9, se omtale i kapittel 26. I tillegg er det inntatt endringsforslag i § 3-2 om opphold i fosterhjem og institusjon som hjelpetiltak, for å synliggjøre midlertidigheten ved frivillige plasseringer, se kapittel 13. Det er dessuten foreslått endringer i § 11-1 om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere som innebærer at et opphold kan tilbys alle barn som søker asyl, uavhengig av alder, jf. kapittel 9. Det foreslås også endringer i § 5-10 som gir adoptivforeldre rett til oppfølging i en overgangsperiode og § 5-11 om besøkskontakt som åpner for at det også kan fastsettes besøkskontakt for søsken. Til slutt foreslås endringer i bestemmelsen om oppfølging av barn og foreldre etter omsorgsovertakelse, § 8-3, som gir barnevernstjenestens plikt til å snakke med barnet om tilhørighet og kontinuitet samt en plikt til å vurdere om gjenforeningsmålet er oppgitt når barnet har bodd i samme fosterhjem i tre år, se kapittel 21.

Utvalget har også forslag til nye lovbestemmelser. Det er inntatt forslag til en ny bestemmelse om oppfølging av barn og foreldre ved gjenforening, § 8-7, jf. omtale i kapittel 18. Det foreslås også en ny bestemmelse, § 12-12, som gir barn, uavhengig av partsstatus, rett til overprøving i saker som innebærer at barnet må flytte, og i saker om hjelpetiltak som retter seg mot barnet. Forslaget omtales nærmere i utredningens kapittel 8. Videre har utvalget forslag til en ny bestemmelse, § 5-12, som regulerer et nytt tiltak, kalt oppvekstadopsjon. Tiltaket innebærer at nemnda treffer vedtak om overføring av foreldreansvaret fra opprinnelige foreldre til de som har vært fosterforeldre for barnet. Dette tiltaket er nærmere omtalt i kapittel 21.

Innføring av forslag om en barnerepresentantordning (BRO), flertallet i utvalget sitt forslag omtalt i kapittel 7, vil kreve endring i lovbestemmelsen om barns partsrettigheter, § 12-3, og en regulering av BROs forvaltning av disse i samme bestemmelse. Det er utformet et lovforslag om dette, men innføring av BRO vil også kreve endringer i flere andre lovbestemmelser.

I kapittelets påfølgende deler, er det først en oversikt over lovforslaget, og dernest følger merknader til bestemmelsene.

31.2 Lov om barnevern (barnevernsloven)

Forslag til endring i barnevernsloven § 12-3 om partsrettigheter ved innføring av BRO

Ved innføring av en Barnerepresentantordning, som flertallet i utvalget foreslår i kapittel 7, er det behov for endringer i bestemmelsen om barns partsrettigheter, § 12-3, se forslag til lovendringer.

31.3 Merknader

Til § 1-3

Det er i bestemmelsens første ledd inntatt en liste over syv sentrale momenter i vurderingen av hva som er til det enkelte barns beste. I tillegg kommer barnets mening, som allerede fremgår av bestemmelsen. Momentlisten er ikke uttømmende, men det er noen momenter som alltid bør gis en vurdering. Dette gjelder barnets mening, barnets identitet og personlige karakteristika og hva som er barnets ressurser og barnets behov. Spørsmål om etnisitet, språk, kultur og religion bør også vurderes i alle saker, selv om det ikke vil være like fremtredende for alle barn og familier. Se nærmere omtale i kapittel 11.

Det første momentet om barnets behov for omsorg, beskyttelse og sikkerhet omfatter både praktisk og emosjonell omsorg, og det må gjøres vurderinger av risikofaktorer i barnets liv som kan være til skade for barnet i nåtid og/eller i fremtidig liv. Barnets tidligere opplevelser og erfaringer danner grunnlag for vurderingene.

Det andre momentet handler om barnets selvstendige rett til å utvikle og bevare sin egenart og å få bruke sine ressurser som inkluderer personlige, kognitive, emosjonelle, sosiale og relasjonelle forhold. Barnet er et individ med selvstendige rettigheter, som skal bli sett, forstått, ivaretatt og respektert som en person som er unik og viktig.

Det tredje momentet inkluderer vurderinger av barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Det handler blant annet om barnets medlemskap i ulike fellesskap. Bestemmelsen skal tydeliggjøre at barnets bakgrunn og de fellesskap barnet inngår i skal hensyntas i alle faser av en barnevernssak og må inngå i vurderingen av barnets beste. Urfolk og nasjonale minoriteter har et særskilt vern som må hensyntas. Prinsippet om barnets beste kan ikke settes til side eller krenkes til fordel for gruppens interesser, og barnets mening om egen tilhørighet og plass i fellesskapet må hensyntas. Barnevernets plikt til å hensynta barnets bakgrunn fremgår også av barnevernsloven § 1-8, se nærmere omtale av denne bestemmelsen i Prop. 133 L (2020–2021).

Barnets familie og stabile relasjoner til nære voksne er inntatt som det fjerde momentet, og inkluderer vurderinger av barnets opplevelse av tilhørighet, og barnets relasjoner og tilknytning til sine omsorgsgivere, søsken, familie i bred forstand og øvrige personer og nettverk. Det dreier seg om det spesifikke barnets relasjonelle behov i nåtid og fremtid, og hvordan familie og omgivelser kan bidra i forbindelse med barnets relasjonelle behov og gi barnet en opplevd sammenheng i sitt liv.

Det femte momentet omhandler barnets særskilte sårbarhetsfaktorer. Barn kan ha ulike former for sårbarheter, og kan være i utsatte livssituasjoner, som får betydning for vurderingen av barnets beste. Barn kan for eksempel stå i fare for vold, utnytting eller misbruk, ha nedsatt funksjonsevne, oppleve diskriminering, fattigdom, være flyktning eller asylsøker. Det er en rekke forhold som kan gi opphav til at et barn er i en sårbar situasjon, men barn i samme sårbare situasjon kan ha ulike behov.

Det sjette momentet omfatter barnets rett til kontinuitet og et trygt og tilpasset omsorgsmiljø. Barn skal ha opplevelse av en god barndom, med kontinuitet i et trygt og tilpasset omsorgsmiljø som kan gi opplevd sammenheng for barnet gjennom barndommen inn i voksenlivet. Det betyr at barnet har rett på kontinuitet i sin barndom, og barnet må også få mulighet og hjelp til å ivareta og forstå sin livshistorie.

Det siste momentet omfatter barnets sosiale situasjon, helse, utdanning og fremtidsutsikter i samfunnet. Dette er viktige forhold i barns liv som danner grunnlag for at barnet kan bruke og utvikle sine talenter og ressurser. Det må vurderes hvordan barnets helse og utdanningssituasjon ivaretas, inkludert vurderinger av barnets situasjon i overgang til voksenlivet. Vurderingene bør også ses i sammenheng med valg av plasseringsted, og hvilke konsekvenser ulike oppvekstbaser kan ha for barnet, se § 5-3.

Det er inntatt et nytt annet ledd som fremhever at beslutningstakere må vurdere både relevansen og betydningen av hvert av momentene og å se dem i sammenheng – og må begrunne hvorfor og hvordan et moment er relevant eller ikke relevant i den konkrete sak. Denne presiseringen må ses i sammenheng med kravet i § 12-4 om barnevernets journalplikt og § 12-5 og § 14-20 om å dokumentere i vedtak hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert.

Til § 3-1

I bestemmelsens første ledd er det inntatt at foreldre og barn over 15 år som hjelpetiltaket setter seg mot skal samtykke til tiltaket. Dette innebærer at det er skilt mellom aldersgrensen for samtykke og aldersgrensen for å være part. Barn over 12 år vil være parter i saken, se § 12-3, dersom hjelpetiltaket retter seg mot barnet, men det er ikke krav om at barnet skal samtykke før det har fylt 15 år. Det er heller ikke krav om samtykke fra barnet dersom tiltaket primært retter seg mot foreldre, for eksempel kontrolltiltak, behandling for rusmiddelavhengighet eller foreldreveiledning der ikke barnet deltar. Se nærmere omtale i kapittel 8.

Til § 3-2

Det er inntatt i bestemmelsen en presisering av at opphold i fosterhjem og institusjon som et hjelpetiltak er ment å være midlertidig. Det er videre inntatt en tydelig forpliktelse for barnevernstjenesten til å vurdere barnets og foreldrenes situasjon etter seks måneder. Dette innebærer å vurdere om barnet kan flyttes hjem, om det bør fremmes sak om omsorgsovertakelse eller om det fremdeles anses å være til barnets beste med en frivillig plassering. Dette kan anses som en del av barnevernstjenestens oppfølgingsplikt etter § 8-1, og er slik sett en dobbeltregulering, men er likevel inntatt særskilt i bestemmelsen for å tydeliggjøre midlertidigheten av vedtaket og barnevernstjenestens aktivitetsplikt, slik det også regulert for opphold i institusjon etter § 6-2. Barnevernstjenestens vurdering må dokumenteres, jf. § 12-4. Se nærmere omtale i kapittel 13.

Til § 5-10

Det er inntatt et nytt fjerde ledd som gir en plikt for barnevernstjenesten til å bistå barnet og familien også etter adopsjon, og som gir en korresponderende rett for adoptivfamilien. Barnevernstjenesten skal gi hjelp og støtte til familien i en overgangsperiode, for å kunne gi hjelpen som er nødvendig for å ivareta barnet og barnets behov på en god måte. Det må vurderes konkret hvor lenge overgangsperioden varer, men den kan vare en viss tid, eksempelvis i to år. I særlige tilfeller kan det gis hjelp i en lengre periode. Dette kan for eksempel være tilfellet når barn har store omsorgs- og oppfølgingsbehov, og kan ha store behov for tilrettelegging. Denne oppfølgingen vil typisk innebære en videreføring av den hjelpen fosterhjemmet mottok fra barnevernet før adopsjonen. Oppfølgingsplikten skal være innenfor barnevernstjenestens ansvarsområde. Men en del av plikten omfatter å bistå barnet og familien i kontakten med andre offentlige instanser og tjenesteytere dersom barnet har omfattende hjelpebehov, i tråd med § 15-8. Det vises samtidig til at familien vil, på samme måte som andre familier, ha rett til hjelpetiltak, dersom vilkårene for dette etter § 3-1 er oppfylt. Se nærmere omtale i kapittel 21.

Til § 5-11

Det er i bestemmelsen presisert at det også kan besluttes besøkskontakt i saker som gjelder det nye tiltaket oppvekstadopsjon, det vil si vedtak om overføring av foreldreansvar til fosterforeldrene etter ny § 5-12. Videre er det i bestemmelsen inntatt et krav om at barn over 12 år må gi sitt samtykke til besøkskontakt. Dette er i tråd med ny aldersgrense for partsstatus etter § 12-3. Nytt i bestemmelsen er at også søsken kan få innvilget besøkskontakt. Nemnda skal kunne beslutte besøkskontakt for søsken uten at søsken har partsstatus, men søsken som har fylt 12 år skal kunne få innvilget partsrettigheter etter en konkret vurdering fra nemndas side. Dersom nemnda innvilger søsken partsrettigheter, må det vurderes om spørsmålet om besøkskontakt mellom barnet og søsken skal behandles uavhengig av spørsmålet om besøkskontakt med foreldrene. Se nærmere omtale i kapittel 21.

Til ny § 5-12

Bestemmelsen er ny og innfører et nytt tiltak etter barnevernsloven som kalles oppvekstadopsjon og som innebærer at nemnda kan treffe vedtak om overføring av foreldreansvar fra opprinnelige foreldre til fosterforeldrene. Tiltaket innebærer at barnet får en permanent omsorgsbase og dette er et tiltak som kan være et alternativ til adopsjon etter § 5-10. Se nærmere omtale i kapittel 21.

I første ledd fremgår vilkårene for å treffe vedtak om overføring av foreldreansvar. Vilkårene er bygget på vilkårene for adopsjon etter § 5-10, men er likevel ikke likelydende. Det er ikke inntatt et alternativt vilkår som innebærer en vurdering av foreldrenes omsorgsevne, fordi formålet med tiltaket er å sikre kontinuitet og normalitet for barn som har sin tilknytning i fosterfamilien. I bokstav a fremgår at målet om gjenforening må være oppgitt. Dette innebærer at barnevernstjenesten på bakgrunn av nytt femte ledd i § 8-3 har vurdert og konkludert med at gjenforeningsmålet er oppgitt, i tråd med føringene gitt gjennom EMD og Høyesterett sin praksis. Men nemnda må også selv foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet. Videre er det i bokstav b inntatt et krav om at barnet må ha bodd i samme fosterhjem over tid og i bokstav c stilles det krav om at barnet har sterk tilknytning til fosterforeldrene. Begge vilkår kan også ses i sammenheng med plikten til å vurdere oppgivelse av gjenforeningsmålet når barnet har bodd samme sted i tre år, se § 8-3. I bokstav d fremgår krav om at fosterforeldre har vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget og har utøvd omsorgen for barnet på en god måte. Dette er samme vilkår som for adopsjon etter § 5-10. I tillegg må tiltaket være nødvendig av hensyn til barnets beste, jf. § 1-3 og § 1-5.

Ved et vedtak om oppvekstadopsjon overtar fosterforeldrene foreldreansvaret for barnet, jf. barneloven § 30. De vil i kraft av foreldreansvaret få beslutningsmyndighet i saker om blant annet helsehjelp, skole, innmelding og utmelding av trossamfunn, pass, og navneendringer. Fosterforeldrene blir også barnets verge, siden vergemålet følger av foreldreansvaret, jf. vergemålsloven § 16. I annet ledd fremgår virkningene av tiltaket for øvrig. Det fremgår at opprinnelige foreldre og barnet skal fortsatt ha et juridisk bånd, ved at følgende rettigheter består; arverett, odelsrett og statsborgerskap. Øvrige rettigheter og plikter opphører. Nemnda kan likevel i særlige tilfeller fastsette bestemte rettigheter for foreldre og barn, etter en konkret vurdering av hva som er barnets beste. Dette kan eksempelvis handle om informasjonsdeling, deltakelse på slektstreff eller gjennomføring av andre aktiviteter. Videre opphører omsorgsovertakelsen, jf. barnevernsloven § 5-1, og dermed også barnevernstjenestens omsorgsansvar etter § 5-4.

Som for ordinær adopsjon etter § 5-10, fremgår det av bestemmelsens tredje ledd at nemnda har kompetanse til å beslutte overføring av foreldreansvar i saker der opprinnelige foreldre samtykker og vilkårene i første ledd anses oppfylt.

I bestemmelsen fjerde ledd fremgår at det kan besluttes besøkskontakt etter reglene i § 5-11. Se merknader til bestemmelsen.

I femte ledd fremgår at barnevernstjenesten har plikt til å gi familien nødvendig hjelp og støtte i en overgangsperiode. Barnet og de som overtar foreldreansvaret får en korresponderende rettighet. Det må vurderes konkret hvor lenge perioden varer, men den kan vare en viss tid, eksempelvis to år. Oppfølging kan videreføres i særlige tilfeller med utgangspunkt i barnets og familiens behov. Dette kan for eksempel være tilfellet når barn har store omsorgs- og oppfølgingsbehov, og barnet kan ha store behov for tilrettelegging. Oppfølgingsplikten skal være innenfor barnevernstjenestens ansvarsområde. Men en den av plikten omfatter å bistå barnet og familien i kontakten med andre offentlige instanser og tjenesteytere dersom barnet har omfattende hjelpebehov, i tråd med § 15-8. Det vises samtidig til at familien vil, på samme måte som andre familier, ha rett til hjelpetiltak, dersom vilkårene for dette etter § 3-1 er oppfylt.

Til § 8-3

I første ledd er det inntatt en presisering av at barnevernstjenesten har plikt til å vurdere barnets tilhørighet, kontinuitet og familieliv, og skal snakke med barnet om det. Bestemmelsen må ses i sammenheng med plikten til å vurdere behovet for endringer i tiltaket etter tredje ledd, og den nye plikten barnevernstjenesten er pålagt etter fjerde ledd til å vurdere om gjenforeningsmålsettingen er oppgitt.

I tredje ledd er det inntatt en presisering av hvilke tiltak barnevernstjenesten plikter å vurdere i forbindelse med deres plikt til systematisk og regelmessig å vurdere behovet for endringer i tiltaket. Tiltakene omfatter både om det er grunnlag for å fremme sak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse og å fremme sak om adopsjon eller det nye tiltaket oppvekstadopsjon som omfatter om overføring av foreldreansvar til fosterforeldre, se ny § 5-12. Formålet er å synliggjøre at barnevernstjenesten regelmessig må vurdere om barnets situasjon tilsier at det bør treffes vedtak som i større grad sikrer barnet behov for kontinuitet, tilhørighet og familieliv.

Femte ledd er ny og gir barnevernstjenesten en plikt til å vurdere om adopsjon, eller det nye tiltaket oppvekstadopsjon som innebærer overføring av foreldreansvar til fosterforeldre, se ny § 5-12, er aktuelt når barnet har bodd tre år i fosterhjem. Dette innebærer en plikt til å vurdere om gjenforeningsmålsettingen er oppgitt i tråd med føringene fra EMD og Høyesterett sin praksis. Gjenforeningsmålsettingen kan oppgis dersom de opprinnelige foreldrene er særlig uegnet, dersom tiltaket kan skade barnets helse og utvikling og dersom det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening (HR-2020-661-1 avsnitt 146 og 147). Dersom barnevernstjenesten vurderer at det ikke er aktuelt å oppgi gjenforeningsmålsettingen skal den deretter vurdere spørsmålet på nytt årlig. Barnevernstjenestens vurderinger må dokumenteres og journalføres i tråd med barnevernsloven § 12-4.

Se nærmere omtale i kapittel 21.

Til § 8-7

Bestemmelsen er ny og regulerer barnevernstjenestens plikt til å følge opp både barn og foreldre etter at det er besluttet en gjenforening av barn og foreldre, jf. § 5-7 om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse. Se nærmere omtale i kapittel 18.

I første ledd fremgår at barnevernstjenesten skal forberede barn og foreldre for gjenforeningen dersom barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse. Dette innebærer at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for gjenforeningen, for å sikre en så skånsom gjenforening som mulig. Barn og foreldre skal få medvirke i planleggingen, jf. § 1-4 og § 1-9.

Det fremgår av annet ledd at barnevernstjenesten skal følge opp barn og foreldre i en periode opp til seks måneder etter at et vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt. Etter denne perioden kan barnevernstjenesten tilby foreldre hjelpetiltak dersom barnet på grunn av omsorgssituasjonen har særlig behov for hjelp, jf. § 3-1. Barnevernstjenesten skal følge med på barnets utvikling og omsorgssituasjon, og kan kreve å få snakke med barnet i enerom uten foreldrenes samtykke, jf. § 1-4. Barnevernstjenestens skal også følge foreldrenes utvikling, og skal tilby barnet og foreldrene oppfølging og veiledning, og eventuelt ta kontakt med andre hjelpeinstanser, dersom foreldrene samtykker til det.

Til § 11-1

Tidligere tredje ledd oppheves. Dette innebærer at Bufetat overtar ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år, og skal tilby opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere for alle barn under 18 år. Fjerde, femte og sjette ledd blir tredje, fjerde og femte ledd. I tredje ledd er aldersgrensen på 15 år tatt ut. Det vil si at det fremgår at bestemmelsen også gjelder barn som har flyktningstatus eller er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse, uavhengig av alder. Se nærmere omtale i kapittel 9.

Til § 12-3

I første ledd er aldersgrensen for når barnet har partsstatus i barnevernssaker senket fra 15 til 12 år. Barnet har en rett, men ingen plikt til selv å utøve partsrettigheter.

I annet ledd fremgår at barn under 12 år kan innvilges partsrettigheter av nemnda dersom hensynet til barnet tilsier det. Det er også inntatt en snever unntaksbestemmelse der nemnda i særskilte tilfeller gis adgang til ikke å tilkjenne barn over 12 år partsrettigheter. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for situasjoner der det er klart at utøvelse av partsrettigheter kan være skadelig eller barnet ikke er i stand til å utøve partsrettigheter. Nemnda skal bygge sin vurdering blant annet på følgende faktorer: barnets ønske, barnets modenhet, barnets robusthet eller sårbarhet, sakens karakter og tilgangen barnet har på støtte og veiledning.

Tredje ledd er ny og åpner for at barn med partsrettigheter i særlige tilfeller kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom det kan utsette barnet for fare eller skade deres helse og utvikling. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse. Bestemmelsen gjelder på alle stadier av en sak, også når en sak behandles av nemnda. Opplysninger som er holdt tilbake fra barnet skal gjøres kjent for barnets representant, slik at representanten gis anledning til å ivareta sin parts grunnleggende rett til kontradiksjon mv. nedfelt i EMK artikkel 6, barnevernsloven og tvisteloven. Adgangen er situasjonsbestemt, slik at barnet vil kunne få innsyn når det blir eldre og uansett når det blir myndig.

Se nærmere omtale i kapittel 8.

Til § 12-9

Nytt i bestemmelsens annet ledd, er krav om at statsforvalteren skal avgjøre klage fra barn og foreldre over barnevernstjenestens vedtak uten ugrunnet opphold. Saksbehandlingstiden i disse sakene bør normalt ikke overstige én måned. Se nærmere omtale i kapittel 26, jf. også kapittel 8 og ny § 12-12 annet ledd nedenfor.

Til ny § 12-12

Bestemmelsen er ny og gir barnet rett til overprøving av vedtak uavhengig av om barnet er part i saken eller ikke.

I bestemmelsens første ledd fremgår at barn som motsetter seg en flytting har rett til å be barneverns- og helsenemnda om å overprøve vedtaket. Dette inkluderer vedtak om opphold i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak etter § 3-2, akuttvedtak om hjelpetiltak dersom barn er uten omsorg etter § 4-1, vedtak om frivillige besøkshjem som hjelpetiltak etter § 3-1 og vedtak om å flytte et barn til nytt fosterhjem eller institusjon etter en omsorgsovertakelse etter § 5-5. Overprøvingen vil innebære en ny behandling og vurdering av saken.

Barn som har partsstatus, det vil som hovedregel si over 12 år, jf. endringer i § 12-3, vil få rett til fri rettshjelp og advokatbistand ved behandling av overprøvingssaken, og de vil kunne kreve rettslig prøving av nemndas vedtak, på samme vis som i andre nemndssaker. Barn uten partsrettigheter vil imidlertid ikke bli gjort til part i saken, og vil dermed ikke kunne kreve rettslig prøving av nemndas vedtak. Nemnda må ta stilling til behandlingsformen i disse sakene, herunder om det skal benyttes samtaleprosess.

I annet ledd fremgår det at barn har rett til å be statsforvalteren om en overprøving av vedtak om hjelpetiltak som direkte angår et barn. Dette omfatter tiltak som forutsetter deltakelse fra barnet, for eksempel behandling, møter og aktiviteter, eller tiltak der formålet er atferdsendring hos barnet. Det omfatter ikke rene kontrolltiltak og foreldreveiledning, som kun krever foreldrenes deltakelse. Vedtak i saken skal foreligge uten ugrunnet opphold. Dette innebærer at sakene må prioriteres hos statsforvalteren og saksbehandlingstiden bør ikke overstige én måned, jf. endring i § 12-9.

Tredje ledd presiserer at barnevernstjenesten har plikt til å bistå barn som motsetter seg tiltak og ønsker overprøving med å sende saken til barneverns- og helsenemnda og statsforvalteren.

Se nærmere omtale i kapittel 8.

Til § 12-3 (ved innføring av barnerepresentantordningen)

Ved innføring av en barnerepresentantordning vil barnerepresentantene forvalte barnets rettigheter i saker som gjelder flytting av barn ut av hjemmet. Det fremgår derfor i første ledd at i disse sakene er barnet alltid part og får uavhengig representasjon ved Barnerepresentasjonsordningen. I øvrige saker er barn som har fylt 12 år, part i saken, se likevel tredje ledd. Forvaltningen av barnets rettigheter innebærer at barnerepresentanten skal fremme barnets synspunkter, interesser og behov for barnevernstjenesten, nemnd og domstol i beslutningsprosesser, i forbindelse med vedtak og i vurdering av konkret plasseringstiltak. I tillegg skal representanten gi en selvstendig vurdering av barnets interesser og presentere dette for avgjørelsesorganet. Barnerepresentantens vurderinger må dokumenteres i vedtakene som fattes og i barnets journal. Barnerepresentanten vil ha tilgang til alle sakspapirer og til saksbehandlingsprosessen, på linje med barnevernstjenesten. Barnerepresentanten er undergitt samme taushetsplikt som barnevernstjenesten. Barnerepresentanten har samtidig ansvaret for å gi alderstilpasset informasjon til barnet.

Barnerepresentanten skal også sørge for oppnevning av advokat når saken behandles av barneverns- og helsenemnda, og dette fremgår av annet ledd. Det er barnerepresentanten som instruerer advokaten, men barnet selv kan ved fylte 12 år instruere advokaten selv. I noen tilfeller, kan også yngre barn instruere advokaten selv, men bare dersom representanten og advokaten etter en konkret vurdering har kommet til at barnets alder og modenhet tilsier en slik kompetanse. Dette utgjør en sikkerhetsventil for å få frem barnets egne synspunkter. Vurderingen av om barn under 12 år skal gis mulighet til å instruere advokaten skal i hovedsak bygge på de samme vurderingskriterier som i spørsmålet om å gi yngre barn partsstatus etter tredje ledd.

I tredje ledd fremgår at barn under 12 år kan innvilges partsrettigheter av nemnda dersom hensynet til barnet tilsier det. Det er også inntatt en snever unntaksbestemmelse der nemnda i særskilte tilfeller gis adgang til ikke å tilkjenne barn over 12 år partsrettigheter. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for situasjoner der det er klart at utøvelse av partsrettigheter kan være skadelig eller barnet ikke er i stand til å utøve partsrettigheter. Nemnda skal bygge sin vurdering på blant annet følgende faktorer: barnets ønske, barnets modenhet, barnets robusthet eller sårbarhet, sakens karakter, tilgangen barnet har på støtte og veiledning.

Fjerde ledd åpner for at barn med partsrettigheter i særlige tilfeller kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom det kan utsette barnet for fare eller skade deres helse og utvikling. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse. Bestemmelsen gjelder på alle stadier av en sak, også når en sak behandles av nemnda. Opplysninger som er holdt tilbake fra barnet skal gjøres kjent for barnets representant, slik at representanten gis anledning til å ivareta sin parts grunnleggende rett til kontradiksjon mv. nedfelt i EMK artikkel 6, barnevernsloven og tvisteloven. Adgangen er situasjonsbestemt, slik at barnet vil kunne få innsyn når det blir eldre og uansett når det blir myndig.

Se nærmere omtale i kapittel 7.

32 Økonomiske og administrative konsekvenser

«It’s Not Enough to Leave No Child Behind. We Need to Help Every Child Get Ahead.»

Kilde: President Barack Obama, Obama White House (2011)

32.1 Innledning

Kapittelet beskriver økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag, og supplerer således beskrivelsene av forslagenes virkninger gitt i de foregående kapitlene. Konsekvensene er forsøkt beskrevet så konkret som mulig og prissatt der utvalget har hatt grunnlag for å gjøre de nødvendige beregningene. Der det ikke har vært mulig å gi konkrete beskrivelser har utvalget etterstrebet å beskrive kostnads- og gevinstelementer som bør inngå i en fremtidig vurdering av konsekvensene. Noen steder vises det til sammenlignbare tiltak fra andre deler av barnevernet, andre sektorer eller andre land, for å gi eksempler det kan ses hen til.

Der utvalget har vurdert at et forslag ikke har vesentlige konsekvenser, er dette basert på at de ikke har kostnader av vesentlig størrelse, eller at tiltaket må sies å ligge godt innenfor den aktuelle instansens eksisterende ansvar.

Forslag som innebærer å klargjøre, tydeliggjøre eller presisere gjeldende regelverk eller ansvar, antas ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser, og omtales derfor heller ikke i dette kapittelet. Det samme gjelder forslag om at det må utarbeides faglige anbefalinger, planer, veiledningsmateriell, retningslinjer o.l. Dette ligger både innenfor statens ansvar i dag, og antas heller ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Heller ikke enkeltforslag om at det bør gjennomføres evalueringer eller utredninger er vurdert nærmere i dette kapittelet. For disse forslagene legger utvalget til grunn at de økonomiske og administrative konsekvensene ikke er vesentlige, men er innforstått med at eventuelle etterfølgende tiltak kan ha vesentlige konsekvenser. Forslag om at eksisterende tiltak bør videreutvikles eller brukes mer er heller ikke vurdert nærmere, men vil innebære merutgifter.

Utvalget har ikke vurdert de økonomiske og administrative konsekvensene av mindretallsforslagene i NOU-en.

På et felt som barnevernet vil tiltak, eventuelt mangel på tiltak, ha en rekke gevinster, eventuelt kostnader, det er vanskelig å sette en pris på. Dette kan for eksempel skyldes at de er vanskelige å måle, som for eksempel livskvalitet, eller at det er usikkert om og når en gevinst vil oppstå, for eksempel yrkesdeltakelse om 15 år for et barn som får tiltak fra barnevernet i dag. Utvalget har ikke vurdert slike konsekvenser av hvert enkelt av de foreslåtte tiltakene, og har heller ikke hatt kapasitet til å gjøre samfunnsøkonomiske analyser av tiltakene. Utvalget gir imidlertid en beskrivelse av hvordan utvalget mener gevinster av tiltak på barnevernsområdet bør vektlegges generelt.

Utvalget legger vekt på at forskning og utredning i stadig større grad har klart å identifisere de store gevinstene av tidlig innsats overfor utsatte barn og unge og deres foreldre. Gevinstene kommer i form av blant annet høyere sysselsetting, mindre kriminalitet, bedre helse og bedre livskvalitet.

I del 2 av kapittelet gir utvalget sin vurdering av hvilke tiltak for økt rettssikkerhet som kan gjennomføres innenfor gjeldende budsjettramme, mens del 3 beskriver hvordan utvalget mener gevinster av tiltak på barnevernsområdet bør vektlegges. Kapittelets del 4, 5, 6 og 7 beskriver de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene i utredningens hoveddeler.

32.2 Bedre rettssikkerhet innenfor gjeldende budsjett?

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om forslag kan gjennomføres innenfor gjeldende budsjettramme. I tillegg skal minst ett forslag kunne gjennomføres innenfor uendret samlet budsjettramme. Utvalget foreslår en lang rekke tiltak av ulik art. Flere av dem har ikke vesentlige økonomiske konsekvenser, og kan gjennomføres innenfor dagens budsjettramme. Dette gjelder særlig forslag om at det utarbeides veiledning og føringer til barnevernstjenestene om hvordan de bør jobbe.

Det kan imidlertid, etter utvalgets syn, ikke gjennomføres virkningsfulle «tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid, fra undersøkelsesfasen til ettervernsfasen», slik utvalget i mandatet er bedt om å foreslå, uten at det gir økt ressursbruk i barnevernet. Det er ikke realistisk å legge til grunn at utvalgets mandat kan svares ut innenfor dagens budsjettramme. Det ville i så fall innebære at dagens ressursbruk er svært lite effektiv eller feilprioritert, noe utvalget mener det ikke er grunnlag for å hevde.

Det er likevel rom for mer effektiv ressursbruk, både innad i barnevernet, men ikke minst i det offentlige generelt. I vurderingene av tiltak og ressursfordeling må det tas høyde for at sektorene påvirker hverandres utgifter. Et mer effektivt barnevern kan for eksempel gi lavere utgifter i skolesektoren – ikke bare på lang sikt, men også fra ett år til et annet. På samme måte kan forebyggende tiltak i andre sektorer påvirke utgiftsnivået i barnevernet, også på kort sikt.

Blant utvalgets forslag er det tiltak som kan gi rom for omprioritering, både innad i barnevernet og mellom sektorer. Utvalget foreslår for eksempel at det innføres en avklaringsfase i undersøkelsesarbeidet, slik at mer ressurser kan benyttes på sakene som kan sies å være i kjernen av barnevernets mandat. Det betyr imidlertid at familiene som ikke skal få hjelp av barnevernet må få det et annet sted, for eksempel fra NAV eller helsetjenestene. Samfunnets totale utgifter vil altså ikke nødvendigvis gå ned. Også utvalgets intensjon om at flere barn og unge bør bo i fosterhjem fremfor institusjon, kan gi lavere ressursbruk i barnevernet fordi institusjonsplassene er så kostbare. Barna og fosterhjemmene vil imidlertid trenge betydelig oppfølging, både fra barnevernet og andre sektorer. Nettoeffekten er derfor usikker.

32.3 Gevinster av tiltak på barnevernsområdet – en investering

Utvalget foreslår tiltak som vil ha betydelige økonomiske og administrative konsekvenser. I en vurdering av om tiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og hva som er den beste anvendelsen av ressursene, må det gjøres en grundig vurdering av gevinstene de vil ha. Gevinster av tiltak på barnevernsområdet vil først og fremst tilfalle barn og unge her og nå, men også over et livsløp og potensielt også på tvers av generasjoner. I tillegg kommer gevinster på kort og lang sikt for stat og kommune. Utvalget mener at ressurser brukt på tiltak for utsatte barn og familier i større grad enn i dag må anerkjennes som en investering.

Et stadig tilfang av forskning og utredning viser at omsorgssvikt og vold mot barn er en kostnadsbyrde for samfunnet, og at det er betydelige samfunnsøkonomiske gevinster på kort og lang sikt og på tvers av generasjoner av å investere i tiltak som virker for barn og foreldre (García mfl., 2021; Aecf, 2019; Oslo Economics, 2019; Rasmussen og Vennemo, 2017; Pereznieto mfl., 2014; Heckman og Masterov, 2007). Mange tiltak viser seg å være kostnadseffektive når man inkluderer de langsiktige gevinstene (Aizer mfl., 2022). Jo tidligere tiltakene settes inn, jo større effekt vil de ha, og tiltak som settes inn for unge voksne kan som regel ikke kompensere for svikt i barndommen (Heckman og Masterov, 2007).

Gevinstene kan komme i form av blant annet økt livskvalitet for barn og familier, og mer effektiv ressursbruk i tjenester for barn og unge, for eksempel ved at færre barn må flytte mellom tiltak.1 På lengre sikt kommer de potensielt største gevinstene, blant annet i form av at flere som har hatt tiltak fra barnevernet vil fullføre skolegang, komme i jobb, ha bedre helse osv. Dette vil spare det offentlige for betydelige utgifter, samtidig som verdiskapingen og skatteinntektene øker. I ytterste konsekvens mener utvalget at effektive tiltak for barn kan forhindre at utfordringer videreføres over generasjoner.

Beregninger av hvorvidt konkrete tiltak på barnevernsområdet er samfunnsøkonomisk lønnsomme er, etter det utvalget kjenner til, i liten grad gjort i Norge. Unntaket er enkelte utredninger som har sett på henholdsvis samfunnsøkonomiske konsekvenser av hjelpe- og kompetansetiltak (Oslo Economics, 2017, 2019; 2021b) og de samfunnsøkonomiske konsekvensene av vold og omsorgssvikt (Rasmussen og Vennemo, 2017; Pedersen mfl., 2023). Det eksisterer heller ikke tydelige retningslinjer for verdsetting av liv og helse generelt (Skogli mfl., 2021).

Oslo Economics (2019) viser, i sin samfunnsøkonomiske analyse av kompetansehevingstiltak i barnevernet, hvor lite som skal til av forbedring, for eksempel i barns livskvalitet, før relativt kostbare tiltak vil være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Rapporten viser til en rekke mulige gevinster, og beregner at det kun kreves en forbedring på 0,75 prosentpoeng2, før den dyreste tiltakspakken, som har en netto nåverdikostnad på 12,4 mrd. kroner, er samfunnsøkonomisk lønnsom. Gevinstene som inkluderes er effektivitet i det kommunale barnevernet, redusert bruk av ressurskrevende tiltak på institusjonsområdet (til fordel for hjelpetiltak), redusert turnover i det kommunale barnevernet, redusert produksjonstap ved at flere som tidligere har mottatt tiltak fra barnevernet kommer raskere inn i arbeidslivet og økt livskvalitet for barn og unge med tiltak fra barnevernet.

Utvalget har, som nevnt, ikke hatt kapasitet til å gjennomføre samfunnsøkonomiske analyser av tiltakene det foreslår. For å kunne beregne konkrete gevinster for barn, familier og offentlig sektor er det også behov for mer kunnskap, blant annet om hvordan barn og familier med tiltak fra barnevernet påvirkes av tiltakene de mottar på kort og lang sikt, hvordan og hvorfor barnevernet fatter ulike beslutninger og hvilke tiltak som virker. Slik utvalget har vist til i mange sammenhenger, er det kunnskapshull på disse områdene. Se kapittel 29 om forskning og kunnskapsutvikling.

En overordnet analyse av konsekvensene av Barnerepresentantordningen, flertallets forslag presentert i kapittel 7, kan likevel brukes som illustrasjon på hva som skal til for at tiltaket skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Tiltaket retter seg mot alle barn som bor i tiltak utenfor hjemmet.3 Utvalget mener tiltaket vil gi beslutninger i barnevernet som bedre ivaretar barns behov, og dermed gir grunnlag for bedre livskvalitet for barna over hele deres livsløp samt en mer effektiv bruk av barnevernets tiltak og ressurser. Tiltaket har en nåverdikostnad på om lag 11 mrd. kroner.4 Samtidig kan den samlede livskvaliteten for disse barna, målt ved kvalitetsjusterte leveår,5 anslås å øke med 2,6 mrd. kroner dersom de i gjennomsnitt får forbedret sin livskvalitet med ett prosentpoeng i perioden de mottar tiltaket.6 Med forbedret livskvalitet på i gjennomsnitt 4,3 prosentpoeng for barna som har BRO mens de bor i tiltak utenfor hjemmet, vil gevinstene, bare i form av økt livskvalitet, gjøre tiltaket samfunnsøkonomisk lønnsomt. I tillegg kommer eventuelle varige endringer i livskvalitet for barna, som følge av at de hadde BRO mens de bodde utenfor hjemmet.7 I tillegg vil det også komme andre gevinster, blant annet i form av mer effektiv bruk av tiltak, færre flyttinger samt bedre yrkesdeltakelse og lavere helseutgifter for barna når de blir voksne. Når man tar innover seg disse gevinstene, vil tiltaket være samfunnsøkonomisk lønnsomt med en lavere prosentvis forbedring i livskvalitet i tiltaksperioden enn 4,3 prosentpoeng.

Hva er så sannsynligheten for å oppnå den nødvendige veksten i livskvalitet og andre gevinstområder? Oslo Economics (2019) vurderte tiltak som ville treffe alle barn med tiltak i barnevernet, og mente for eksempel det var «svært sannsynlig» at en «minimumspakke» knyttet til utdanningene samt kompetansekrav, vil føre til en forbedring større enn 0,53 prosentpoeng (side 9). Det blir i rapporten lagt til grunn at «barnevernsbarn har dårligere psykisk helse enn befolkningen for øvrig […] slik at det er gevinster å hente i form av økt livskvalitet for denne gruppen» (side 38).

Utvalget legger til grunn at det for gruppen med rett til BRO, som kun består av barn i tiltak utenfor hjemmet, vil være et større potensial for forbedret livskvalitet, sammenlignet med gruppen der barn med tiltak i hjemmet er inkludert. Gruppen har for eksempel større helseutfordringer (Drange mfl., 2022), enn andre barn i barnevernet og utvalget mener det derfor er mindre som skal til for å se en vesentlig endring i deres livskvalitet dersom de får mer tilpasset hjelp.

Også potensialet for redusert produksjonstap bør være større for gruppen bestående av barn i tiltak utenfor hjemmet, enn for hele populasjonen av barn i barnevernet. Drange mfl. (2022) viser at, justert for forskjeller i familiebakgrunn, er unge voksne som har bodd i fosterhjem og/eller institusjon oftere uføretrygdet og har lavere yrkesinntekt enn de som har hatt hjelpetiltak i hjemmet. Unge som har bodd på institusjon og unge som har bodd i både fosterhjem og institusjon har i mindre grad fullført videregående opplæring.

BRO vil også være et tiltak som i større grad enn kompetansetiltakene vurdert av Oslo Economics, retter seg direkte mot barna, hvordan de har det og hvilke tiltak som vurderes for dem. Tiltaket vil dermed være mer treffsikkert – ha større effekt på barnas livskvalitet og hvordan det går med dem som voksne. Utvalget mener at dette, sammen med det større potensialet for endring, taler for at BRO vil være et samfunnsøkonomisk lønnsomt tiltak. Med stor sannsynlighet kan tilsvarende konklusjon også trekkes om utvalgets andre og mindre omfattende forslag.

32.4 Konsekvenser av forslag i del III Styrket stilling for barn i barnevernet

Barnerepresentantordning (BRO)

Utvalgets flertall foreslår i kapittel 7 å innføre en barnerepresentantordning (BRO), for alle barn som flyttes i tiltak utenfor hjemmet. Ordningen svarer ut et langvarig rettssikkerhetsproblem for barn, og skal bidra til å løse problemer med manglende involvering av barn i beslutningsprosessene samt utfordringer ved at tiltak ofte ikke er tilpasset barnets behov, oppfølgingen av barn etter plassering er for svak og dagens ordninger for å fange opp at barn ikke har det bra fungerer for dårlig.

Utvalget anslår at en fullskala nasjonal implementering av forslaget om BRO vil ha en kostnad på om lag 650 millioner kroner årlig.8 Den største kostnaden vil være lønnsutgifter til de som skal jobbe som representanter samt salær til advokatene. Foreløpige anslag tilsier behov for om lag 400 representantårsverk, 180 advokatårsverk og 50 administrative stillinger.

Anslaget er basert på at nemndene i 2021 fattet vedtak om omsorgsovertakelse for 651 unike barn, og behandlet 146 saker om tvangsplassering på institusjon og 483 klager over akuttvedtak (Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, 2022). Per 31. desember 2021 var det om lag 1 859 barn og unge 0–17 år som hadde tiltak utenfor hjemmet som hjelpetiltak.9 Det er ikke kjent hvor mange av disse som flyttet inn i løpet av 2020, men det gjøres en antakelse om 25 prosent, 464 barn. Dette betyr at det i løpet at et år er om lag 1 750 barn og unge som flyttes ut av hjemmet, og som vil trenge bistand fra BRO i den prosessen (omsorgsovertakelse, tvangsvedtak på institusjon, frivillig flytting, klage på akuttvedtak). I tillegg kommer de 676 sakene som trekkes etter at de er fremmet for nemnda (Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker 2022), der det også vil være barn med krav på bistand fra BRO. Totalt utgjør dette om lag 2 400 barn som vil være part i flyttesaker.

Tidsbruken per sak vil variere. Dersom det antas at hver representant i gjennomsnitt bruker én uke per flyttesak, inkludert forberedelse, gjennomføring og etterarbeid, vil hvert representantårsverk kunne håndtere om lag 47 saker per år.10 Det vil da være behov for om lag 50 representantårsverk for å håndtere flyttinger.

I tillegg kommer representantårsverk til håndtering av saker for barna som allerede bor i tiltak utenfor hjemmet, og som skal ha løpende oppfølging av BRO, inkludert særskilt oppfølging i spørsmål om for eksempel samvær.11 Det var ved utgangen av 2021 om lag 13 500 barn og unge i alderen 0–24 som bodde i tiltak utenfor hjemmet.12 Det er usikkert hvor mange av disse barna hver representant i gjennomsnitt vil kunne ha ansvar for til enhver tid.13 I IRO-ordningen i England er det lagt til grunn at en IRO i fulltidsstilling kan ha 50–70 barn i sin portefølje til enhver tid (DCSF, 2010). Dette tilsier 190–270 årsverk i Norge, dersom ordningen skal gjelde unge opp til 25 år. 50–70 barn per representant er, etter utvalgets syn, for mye for norske forhold der det blant annet vil være en del reising og med den oppfølgingen utvalget mener vil være nødvendig av det enkelte barn. Dersom det antas en portefølje på 40 barn per representant gir dette behov for om lag 340 representanter til oppfølging av barn som bor i tiltak.

Totalt vil det dermed være behov for i underkant av 400 årsverk til representanter. Dersom det antas en årsverkskostnad på 1 000 000 kroner, utgjør dette en merutgift på 400 mill. kroner årlig.

Tiltaket innebærer også merutgifter til advokat for barn under 15 år. Med utgangspunkt i antall barn i hoved- og klagesaker i nemnda i 2021, vil forslaget innebære at 2 048 flere barn vil ha advokatbistand.14 Dette vil inkludere både flyttesaker og saker der barn allerede bor i tiltak utenfor hjemmet, for eksempel saker om samvær eller tilbakeføring. Dette gir behov for 44 advokatårsverk per år. I tillegg vil det kunne være behov for noe advokatbistand i saker som gjelder overprøving av frivillige plasseringer, jf. utvalgets forslag i kapittel 8. Det antas et behov for totalt 50 advokatårsverk, med tilhørende kostnad på 98 mill. kroner.15 I tillegg kommer utgifter til representanter og advokater for barn som er part i domstolssaker.

Se ellers vurdering i 32.5 av forslaget om ordning med faste advokater for private parter i barnevernssaker.

Barnerepresentantordningen vil også ha utgifter til ledelsesfunksjoner og administrativt ansatte. Antall årsverk i slike funksjoner vil blant annet avhenge av hvor mange lokasjoner eller regionale kontorer virksomheten vil ha. Utvalget anslår et behov for om lag 50 årsverk på landsbasis, med tilhørende merutgift på om lag 50 mill. kroner årlig. I tillegg kommer utgifter til husleie, reise og utstyr samt oppstartskostnader. Utvalgets anslag tilsier reiseutgifter på 50–100 mill. kroner årlig.

Ordningen kan også gi økte utgifter for barnevernstjenestene til kommunikasjon med BRO, men kan samtidig lette barnevernstjenestens arbeid med å innhente barnas synspunkt.

BRO skal erstatte dagens ordning for tilsyn med fosterhjem. Det er ikke kjent hva dette vil innebære i form av innsparing i den enkelte kommune. Det finnes lite kunnskap om kommunenes dimensjonering av tilsynsarbeidet, hvor mange personer som jobber med dette og hvor mye ressurser som brukes på tilsyn med fosterhjem. Dagens ordning med talsperson avvikles også. I 2020 var utgiftene til honorar til talspersoner 1,8 millioner kroner (Thorbjørnsrud mfl., 2021).

Utprøvingen av ordningen er skalerbar, og utgiftene vil avhenge av omfanget – både av hvor mange fylker som skal inngå og hvordan disse fylkene er innrettet demografisk og geografisk. Fra 2024 vil det være 15 fylker i Norge. Dersom det gjennomføres utprøving i for eksempel to av disse og med to kontrollfylker, anslår utvalget at utprøvingen vil koste om lag 100 mill. kroner årlig.16

Lavere aldersgrense for barns partsrettigheter

Forslaget i kapittel 8 om å senke aldersgrensen for partsrettigheter til 12 år vil gi økte utgifter til advokat for barn i nemndssaker. Utvalget anslår at om lag 500 flere barn vil få partsstatus årlig.17 Med en anslått tidsbruk på én uke per sak gir dette merutgifter på om lag 21 mill. kroner årlig. I tillegg kommer utgiftene til domstolsbehandling av saker, som utvalget ikke har hatt grunnlag for å beregne. Kostnadene til tiltaket vil være overlappende med kostnadene til BRO, jf. over.

Sterkere klagerett og rett til overprøving

Forslaget i kapittel 8 om at barn som motsetter seg barnevernstjenestens vedtak om flytting eller plassering, inkludert besøkshjem, kan be om overprøving i nemnda vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for barnevernstjenestene og nemndene, i form av ressurser til forberedelse og behandling av slike saker. I tillegg kommer utgifter til advokat for sakens parter. Merutgiftene vil avhenge av hvor mange saker som overprøves.

Forslaget om at barn kan be om overprøving av hjelpetiltak etter § 3-1, og at statsforvalter skal behandle disse sakene uten ugrunnet opphold, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for statsforvalterne. Det vil i tillegg gi merarbeid for barnevernstjenestene. Merutgiftene vil avhenge av hvor mange saker som overprøves.

Barnevernet gis ansvar for alle enslige mindreårige asylsøkere

Utvalget foreslår i kapittel 9 at barnevernsloven § 11-1 endres slik at det fremgår at tilbud om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere gjelder for barn under 18 år. Hvorvidt tiltaket innebærer endringer i statens utgifter, utover omstillingsperioden, avhenger av kostnadsforskjellene mellom barnevernets omsorgssentre og justissektorens mottak for enslige mindreårige. Dette har ikke utvalget funnet informasjon om.

32.5 Forslag i del IV Beslutninger i barnevernet

Lovfesting av momentliste i bestemmelsen om barnets beste

Utvalget legger til grunn at forslaget i kapittel 11 om at det inntas en momentliste i barnevernsloven § 1-3, og at momentenes relevans skal vurderes og begrunnes, vil kunne innebære noe større tidsbruk i noen saker. Samtidig vil momentene være en hjelp for barnevernet i vurderingene som skal gjøres, noe som kan innebære at beslutningsprosessen blir mer effektiv, og kvaliteten på beslutningene som tas bedre. Dette vil igjen gi bedre etterfølgende ressursbruk.

Differensiert undersøkelsesmodell og tydeliggjøring av barnevernets rolle ved henleggelse av saker

Utvalget foreslår i kapittel 12 at det innføres en avklaringsfase på 30 dager i barnevernets undersøkelser samt at barnevernet, når en sak henlegges, gis plikt til å bistå barnet eller familien med å etablere kontakt med andre instanser som kan bidra med rett hjelp. Det forutsettes at barnevernstjenesten, i forbindelse med henleggelser, utarbeider en skriftlig vurdering av barnets og familiens behov, sammen med en henvisning til den tjenesten barnevernet mener er best egnet til å følge opp barnet. Forslagene vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for barnevernstjenestene, i form av økt ressursbruk på dokumentasjon og samhandling med andre tjenester. Utvalget har ikke hatt grunnlag for å beregne denne merutgiften.

Samtidig vil forslagene kunne føre til raskere avklaring av om en sak hører hjemme i barnevernet, noe som vil kunne føre til at barnevernets ressurser frigjøres til saker der behovet er størst, samtidig som barn og familier raskere kan få rett hjelp av andre instanser. Forslagene vil samtidig kunne gi økte utgifter i andre sektorer, som følge av at det avdekkes et større behov. Utvalget antar at forslagene samlet sett ikke vil ha økonomiske og administrative konsekvenser, som ikke uansett følger av de ulike sektorenes eksisterende ansvar.

Utvalget foreslår også at det innføres krav om at barnevernstjenesten innen 24 timer etter at en bekymringsmelding mottas må avklare om det er behov for umiddelbar handling. Forslaget er en presisering av dagens lov, der det fremgår at barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølging. Det vil likevel kunne ha noen konsekvenser for kommunene, for eksempel ved at det må gjøres tilpasninger i akuttberedskapen, saksbehandlingsrutiner og saksbehandlingssystemet. Forslaget må ses i sammenheng med eksisterende krav om tilgjengelig akuttberedskap i kommunene utenfor ordinær kontortid.

Tverrfaglig spesialistvurdering av barn i akuttplassering

Forslaget i kapittel 14 om at barn som akuttplasseres skal omfattes av kravet om tverrfaglig spesialistvurderinger eller, sekundært, at ordningen med tverrfaglig helsekartlegging utvides til å gjelde alle barn som blir akuttplassert, uavhengig av om plasseringen skjer frivillig eller med tvang, vil kunne ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Se 32.7.

Liste over advokater i barnevernssaker

Utvalget foreslår i kapittel 7 om BRO og kapittel 15 om nemnds- og domstolsbehandling at det innføres liste over advokater som skal kunne representere private parter i barnevernet. Også Bufdir anbefalte dette i 2019, etter modell av ordningen med faste forsvarere og bistandsadvokater i straffesaker. Utvalget viser til Bufdirs vurdering av dette forslaget (Bufdir, 2019a), der det blant annet fremkommer at Oslo Economics vurderer at en ordning med faste barnevernsadvokater vil kunne bidra til at rettssikkerheten til barn, ungdom og deres familier øker, uten at det vil føre til vesentlige kostnadsøkninger. Oslo Economics viser til at en slik ordning ikke vil påvirke omfanget av advokattjenester som brukes i slike saker i dag. De årlige kostnadene ved ordningen er av Oslo Economics beregnet til 160 000 kroner, med en oppstartskostnad på ca. 900 000 kroner.

Tydeligere prosedyrer og økt skriftlighet for nemnda samt særlige tidsfrister for saker med yngre barn

Forslagene i kapittel 15 om tydeligere prosedyrer for saksforberedelser i nemnda, økt skriftlighet og særlig tidsfrister for behandling av saker som gjelder yngre barn, vil ha betydning for hvordan nemndene jobber med saker, slik formålet med forslagene også er. Målet er en mer skånsom og effektiv saksbehandling. Forslagene kan ses i sammenheng, for eksempel ved at en mer effektiv saksbehandling kan frigjøre kapasitet til å håndtere kortere tidsfrister for saker med yngre barn.

Bedre digitale løsninger i nemnd og domstol

Forslaget i kapittel 15 om at det bevilges midler til utstyr for lyd- og bildeopptak til vitne- og partsforklaringer i nemnd og domstol, vil gi merutgifter til investering og vedlikehold av utstyr. Dette er imidlertid arbeid som er i gang i sektoren.

Krav til utforming av mandat, innholdet i sakkyndiges rapport og sakkyndiges kompetanse

Forslaget i kapittel 16 om at det forskriftsfestes krav til utforming av mandat til sakkyndige i forskrift, vil i seg selv ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Det foreslåtte kravet om at det skal gjennomføres samtaler mellom oppdragsgiver og den sakkyndige om innholdet i mandatet vil innebære noe økt tidsbruk for oppdragsgivere, fortrinnsvis nemndene, og sakkyndige. Det vil imidlertid gi mer effektiv bruk av nemndenes og den sakkyndiges tid i den videre utredningen, ved at utredningen i større grad vil svare på oppdragsgivers behov.

De foreslåtte forskriftskravene til utformingen av den sakkyndiges arbeid og rapport har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, utover at det vil innebære en endring i måten sakkyndige og Barnesakkyndig kommisjon jobber på.

Forslaget om å forskriftsfeste at den sakkyndige må kunne dokumentere spesifikk kompetanse og erfaring på problemstillingene i mandatet og de målgruppene utredningen gjelder, vil gi noe merarbeid for oppdragsgiverne og de sakkyndige.

32.6 Forslag i del V Tiltak når barn bor utenfor hjemmet

Oppsøkende krisehjelp for foreldre etter omsorgsovertakelse

Forslaget i kapittel 18 om en oppsøkende krisehjelp for foreldre etter omsorgsovertakelse, vil kunne ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser, som vil avhenge av hvordan tilbudet reguleres og organiseres, herunder om ansvaret legges til kommunene eller staten. Det vil kunne bygges videre på eksisterende strukturer i kommunene eller familievernet. Konsekvensene vil også avhenge av antall foreldre som årlig mistet omsorgen. I 2021 ble det i nemnda gjort 548 vedtak om omsorgsovertakelse.18

Krav om oppfølging av barn og foreldre etter gjenforening

Forslaget i kapittel 18 om innføring av krav om oppfølging av barn og foreldre, i forbindelse med og etter gjenforening, vil ha konsekvenser for kommunene, i form av ressurser til å utforme og følge opp planer og de faktiske oppfølgingstiltakene som det i dag ikke er krav om. Antall tilbakeføringer per år tilsier imidlertid at dette ikke er saker kommunene nødvendigvis kommer i befatning med årlig. I 2021 var det 216 barn som ble tilbakeført. For mindre kommuner vil det dermed kunne gå år mellom hver gang de har en tilbakeføringssak. Konsekvensene vil avhenge av den nærmere innrettingen av kravet, for eksempel hvor lenge oppfølgingen skal vare etter gjenforeningen.

Større beslutningsmyndighet til fosterforeldre

Utvalgets forslag i kapittel 19 om å gi fosterforeldre klagerett på offentlige avgjørelser om barnet som ikke gjelder barnevernssaken samt innsynsrett i informasjon om barnet fra andre offentlige organer, vil kunne ha økonomiske og administrative konsekvenser for organene som mottar og behandler klager og innsynsforespørsler fra fosterforeldre. Omfanget er imidlertid usikkert. For barn barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, innebærer forslaget at klageretten flyttes fra barnevernstjenesten til fosterforeldrene, og konsekvensene vil dermed avhenge av om fosterforeldrene vil påklage avgjørelser i større omfang enn barnevernstjenestene har gjort.

Forslaget om å begrense foreldreansvaret til samtykke til adopsjon, navneendringer og inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn antas å ikke ha vesentlige konsekvenser.

Kunnskap om hvordan barn har det i fosterhjem

Forslaget i kapittel 19 om at det innføres en praksis for systematisk innhenting av kunnskap om hvordan barn og unge har det i fosterhjem, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for instansen som skal sørge for kunnskapsinnhentingen, som trolig vil være Bufdir. Konsekvensene vil avhenge av hvor ofte og hvordan kunnskapen innhentes. En brukerundersøkelse i form av intervjuer med et representativt utvalg barn vil for eksempel være mer ressurskrevende enn en spørreundersøkelse, men vil trolig også gi bedre kvalitet på informasjonen.

Lovfesting av rammevilkår for ordinære fosterhjem

Konsekvensene av utvalgets forslag i kapittel 19 om å lovfeste fosterforeldres økonomiske og faglige rammebetingelser lovfestes, avhenger av hvilke rammebetingelser som lovfestes og i hvilken grad disse avviker fra dagens praksis i kommunene. Dette er forhold som må utredes nærmere.

Særskilt begrunnelse for institusjonstiltak

Utvalgets forslag i kapittel 20 om at det alltid skal gjøres en vurdering av om fosterhjem kan gi barn og unge den hjelp og behandling som de trenger, og at det innføres krav om særskilt begrunnelse, i barnevernstjenestens avgjørelser og begjæringer og nemndas avgjørelser, hvis institusjonstiltak blir besluttet vil medføre noe merarbeid for barnevernstjenestene og nemndene, men disse anses ikke å være vesentlige.

Fosterhjem tilpasset barns behov for relasjon, omsorg og behandling

Utvalgets forslag i kapittel 20 om at ordningen med spesialiserte fosterhjem utvikles, tilpasses og utvides, slik at barn og unge som i dag flyttes på institusjon heller kan flyttes i fosterhjem og at hjemmene blir omfattet av Bufetats bistandsplikt, vil gi økt behov for spesialiserte fosterhjem og forutsetter dermed at privatpersoner vil påta seg slike oppdrag. Forslagene vil videre gi økte utgifter for Bufetat, i form av utgifter til rekruttering, opplæring, oppfølging og godtgjøring av slike hjem. For noen barn og unge vil det være behov for kvalifiserte ansatte som kan jobbe i oppfølging, veiledning og behandling av barn, fosterhjem og familier (psykologer, familieterapeuter, sosionomer etc.), og det kan også påløpe en del reiseutgifter for disse.

For at barn og unge som i dag bor på institusjon heller skal kunne bo i fosterhjem, vil de gjennomsnittlige utgiftene til fosterhjem måtte overstige dagens utgifter til spesialiserte fosterhjem. Fosterhjemmene må innrettes med et faglig støtteapparat slik at det kan skreddersys og tilpasses behovene til det enkelte barn. Økte utgifter til spesialiserte fosterhjem må ses i sammenheng med at behovet for institusjonstiltak vil reduseres. Institusjonsplassene er de dyreste tiltakene i barnevernet, og fosterhjem kan få mye god oppfølging og innramming for de pengene som brukes på institusjonstilbudet. Bufdirs årsrapport for 2021 viser at de spesialiserte fosterhjemmene19 hadde en gjennomsnittlig pris per oppholdsdag på 3 610 kroner, mens en institusjonsplass i gjennomsnitt kostet 13 740 kroner (Bufdir, 2022d).

Utvalget legger dermed til grunn til at den totale ressursinnsatsen sammenlignet med dagens situasjon ikke vil øke. Gevinstene på kort og lang sikt av økt bruk av familiebaserte tiltak vil også være positive, ved at stabiliteten for barn øker, det blir færre flyttinger og redusert behov for mer omfattende tilbud. Barn og unge vil også kunne få et bedre utgangspunkt for sitt videre liv.

Gjennomføringen av utvalgets forslag på institusjonsområdet og vurderingene av konsekvensene av disse må ses i sammenheng med oppfølgingen av den kommende NOU-en fra Barnevernsinstitusjonsutvalget, som blant annet skal se på målgruppen for og innholdet i institusjonstilbudet. Barnevernsinstitusjonsutvalget er også bedt om å vurdere tiltak for å gjøre kostnadene til Bufetats tjenester mer fleksible, slik at de i større grad enn i dag kan tas ned når antallet barn i institusjon blir lavere enn forventet.

Plikt til å vurdere barnets behov for kontinuitet og til å snakke med barn om dette

Utvalgets forslag i kapittel 21 om at barnevernstjenesten gis en plikt til regelmessig å vurdere om barnets situasjon tilsier at det bør treffes vedtak som bedre sikrer barnets behov for kontinuitet, tilhørighet og familieliv samt til å snakke med barn som bor i fosterhjem om tilhørighet, kontinuitet og familieliv, antas ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Innføring av ordning med oppvekstadopsjon

Forslaget i kapittel 21 om innføring av en ordning med oppvekstadopsjon vil medføre kostnader i en utrednings- og implementeringsfase. Det antas imidlertid at ordningen ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser når den er implementert.

Oppfølging av opprinnelige foreldre

Utvalgets forslag i kapittel 21 om at det i familievernet opprettes et tilbud om samtalegrupper for opprinnelige foreldre når barn er adoptert eller oppvekstadoptert, vil gi merutgifter for familievernet til både etablering og drift. Kostnadene til drift vil avhenge av antall barn og foreldre det gjelder. I etableringen av ordningen kan det vurderes å se hen til etablerte ordninger for oppfølging av foreldre som har mistet omsorgen for barna sine.

Forslag om besøkskontakt

Utvalgets forslag i kapittel 21 om at barn som har fylt 12 år skal samtykke til besøkskontakt, antas ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslaget om å utvide ordningen med besøkskontakt til også å gjelde søsken, vil ha konsekvenser for barnevernstjenestene og nemndene som skal vurdere spørsmål om besøkskontakt. Konsekvensene må vurderes nærmere, herunder det forventede antall saker adopsjonssaker. Se kapittel 4 for informasjon om utviklingen i bruk av adopsjon som barnevernstiltak. Ved innføring av oppvekstadopsjon som ny ordning vil det bli flere saker der det kan vedtas besøkskontakt.

Rett til opplæring og oppfølging for adoptivforeldre og fosterforeldre i ordningen med oppvekstadopsjon

Utvalgets forslag i kapittel 21 om at familier som adopterer barn eller inngår i en ordning med oppvekstadopsjon får rett på oppfølging og støtte fra barnevernstjenesten i en overgangsperiode, vil gi merutgifter for kommunene. Omfanget vil avhenge av antall barn med slike tiltak og hvor lenge familiene vil ha behov for oppfølging. Etter overgangsperioden kan slik oppfølging videreføres i særskilte tilfeller, med utgangspunkt i barnets og familiens behov. Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere, dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Tiltak for bedre ettervern

Forslaget i kapittel 22 om at Barnevernsfaglig kvalitetssystem må inneholde konkrete føringer for ettervernsarbeidet antas å ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative kostnader.

Dersom BRO ikke skulle bli innført, men også i påvente av BRO, er det foreslått at ungdom som bor i tiltak utenfor hjemmet skal få bistand av advokat når de nærmer seg 18 år. Dette vil gi merutgifter til advokatbistand på om lag 18 mill. kroner årlig.20 Forslaget om at retten til BRO skal gjelde frem til fylte 25 år omfattes av vurderingen av BRO i 32.4.

32.7 Forslag i del VI Systemer for bedre rettssikkerhet og kvalitet

Nasjonalt opplæringsprogram for å implementere beste praksis

Utvalget foreslår i kapittel 24 at det iverksettes et nasjonalt opplæringsprogram, for å implementere faglige anbefalinger basert på det faglige grunnlaget som skal inngå i Barnevernsfaglig kvalitetssystem (BFK). Forslaget vil ha konsekvenser for Bufdir, i form av personalressurser til utvikling av programmet samt eventuelle utgifter til tekniske løsninger og reiser. Tiltaket vil også ha konsekvenser for bruken av personalressurser i kommunene som skal delta i delta i opplæringen, og hos statsforvalterne som skal bidra i vurderingen av hvilke kommuner som skal prioriteres og eventuelt også delta selv. Også universitets- og høyskolesektoren vil måtte bidra med personalressurser i arbeidet med opplæringsprogrammet.

Det kan samtidig vurderes om kostnadene til dette kan dekkes gjennom eksisterende bevilgninger til kompetansetiltak i barnevernet og/eller eksisterende tilskuddsordning til barnevernstjenester som deltar i kompetansehevende tiltak. For eksempel kan innholdet i det eksisterende etterutdanningstilbudet tilpasses, slik at det i større grad reflekterer det faglige grunnlaget for BFK.

Krav om tverrfaglig spesialistvurdering i komplekse og krevende saker

Forslaget i kapittel 24 om å innføre krav om tverrfaglige spesialistvurderinger i komplekse og krevende barnevernssaker, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene. Konsekvensene vil avhenge av det nærmere innholdet i kravet til utredning, for eksempel av hvilke saker som skal vurderes som «komplekse og krevende» og hvilke krav som stilles til kompetansen hos de som skal gjøre vurderingene.

For den enkelte kommune vil de økonomiske og administrative konsekvensene avhenge av den kompetansen den allerede har tilgang på, og av om kommunen ønsker å benytte seg av Bufetats tilbud om bistand. Kravet må i alle tilfeller følges av en økning i kommunenes frie inntekter, som kommunene selv kan disponere til enten intern kompetanse eller kjøp av tjenester fra Bufetat. Innrettingen av finansieringsmodellen bør gjøres på en måte som gjør det mulig for kommuner med nødvendige forutsetninger å etablere nødvendige fagmiljøer selv.

Regionale fagmiljøer som kan bistå kommunene

Forslaget i kapittel 24, om statlige fagmiljøer i Bufetat som skal ha plikt til å bistå kommunene med tverrfaglig spesialistvurdering i komplekse og krevende saker, vil kunne ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for staten. Konsekvensene av forslaget vil blant annet avhenge av det nærmere innholdet i kravet om tverrfaglig spesialistvurdering, inkludert hvilke saker som skal vurderes som «komplekse og krevende» og hvilke krav som stilles til kompetansen hos de som skal gjøre vurderingene. Statens kostnader vil videre avhenge av hvor mange kommuner som vil ha behov for bistand fra Bufetat for å oppfylle kravet samt hvilke krav som skal stilles til ventetid og kapasitet i det statlige tilbudet.

Det vil påløpe økte utgifter i Bufetat til ansettelse av personale eller kjøp av kompetanse samt til administrasjon og forvaltning. Tilbudet vil imidlertid kunne bygge på eksisterende strukturer og kompetansemiljøer i Bufetat, som tilbudet av utredning av sped- og småbarnsfamilier og tilbudet om tverrfaglig helsekartlegging. Samtidig må det statlige tilbudet organiseres på en måte som innebærer utstrakt ambulant virksomhet og tilstedeværelse i de mest sårbare kommunene, både fysisk og digitalt, noe som vil kreve noe omstilling av Bufetats arbeid samt økte utgifter til reiser og digitale løsninger.

I lovforslaget om tverrfaglig helsekartlegging, som gjelder for barn og unge i tiltak utenfor hjemmet, anslås en kostnad per kartleggingsteam på 4,1 mill. kroner, og at hvert team antas å kunne kartlegge om lag 50 barn per år. Målgruppen anslås til i underkant av 2 000 barn, noe som gir behov for 40 team og en totalkostnad på 164 mill. kroner per år (Prop. 222 L (2020–2021)).

Utvalgets forslag omfatter en noe større målgruppe enn for tverrfaglig helsekartlegging, fordi spesialistvurderingen skal kunne gjennomføres før vedtak om flytting ut av hjemmet også i saker om omsorgsovertakelse, og også i saker der det ikke nødvendigvis er aktuelt med tiltak utenfor hjemmet. Kravet om tverrfaglig spesialistvurdering innebærer videre et krav til bredere kompetanse enn man gjør innenfor tverrfaglig helsekartlegging. Med utgangspunkt i at målgruppen kan være om lag dobbelt så stor som for tverrfaglig helsekartlegging samt at behovet for kompetanse er noe større kan det anslås at utvalgets forslag vil gi merutgifter på 150–200 mill. kroner årlig for staten. Netto merutgifter vil imidlertid avhenge av hvordan finansieringsmodellen innrettes, inkludert de kommunale egenandelene.

Mer ensartede og forpliktende andrelinjetilbud fra Bufetat

Forslaget i kapittel 24 om at Bufetats ulike andrelinjetilbud samordnes mer og innrettes etter samme vilkår, følger av forslag om statlige fagmiljøer i krevende saker, og innebærer at tilbudet om utredning av sped- og småbarnsfamilier og tverrfaglig helsekartlegging gis på et tidligere tidspunkt i barnevernssakene. Tilbudene bør gis før barnevernstjenesten fatter beslutninger om hvilke tiltak som skal iverksettes, og før barnevernstjenesten tar stilling til en eventuell plassering. Dette gjelder i dag for sped- og småbarnsutredningene, men ikke for tverrfaglig helsekartlegging. Forslaget innebærer dermed at flere barn bør få tilbud om tverrfaglig helsekartlegging. Utgiftene til dette tiltaket vil dermed øke.

Organisatorisk skille mellom Bufdir og Bufetat

Utvalgets forslag i kapittel 24 om at Bufdir som fagdirektorat skilles organisatorisk fra Bufetat, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser i etableringsfasen. Det vil over tid også kunne innebære noe høyere utgifter til administrasjon enn i dag, på grunn av reduserte synergi- og stordriftsgevinster.

Sterkere sanksjoner overfor kommuner med vedvarende svikt

Flertallets forslag i kapittel 24 om å gi statsforvalteren fullmakt til å pålegge enkeltkommuner å samarbeide med andre kommuner i tilfeller med svikt i tjenestetilbudet, antas ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for statsforvalterne. For kommuner som pålegges samarbeid vil det imidlertid kunne ha vesentlige konsekvenser, særlig administrativt, for både kommunen som blir pålagt å samarbeide og for vertskommunen. Hvordan dette skal gjøres i praksis må utredes nærmere.

Oppfølgingstilbud for førstegangsforeldre med egen barnevernserfaring

Forslaget i kapittel 25 om at det utvikles et oppfølgingstilbud til kommende førstegangsforeldre som selv har hatt tiltak fra barnevernet, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser, til både etablering og drift. Dette vil imidlertid avhenge av hvordan ordningen organiseres og innrettes, og må utredes nærmere.

Styrke bruken av tilsynsmøter for å samordne tjenestetilbudet

Forslaget i kapittel 26 om at statsforvalterne får et klart mandat og et tydelig oppdrag med å samordne og ansvarliggjøre tjenester i saker der barn trenger hjelp fra flere instanser gjennom bruk av tilsynsmøter, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for statsforvalterne. Det vil kunne innebære utgifter til både administrasjon og gjennomføring av samordningsaktiviteter, som for eksempel tilsynsmøter. Omfanget vil avhenge av den nærmere innrettingen, for eksempel hvor mange og hvilke typer saker som vil omfattes. Ressursbruken kan imidlertid ses i sammenheng med at ressursbruken innenfor andre deler av statsforvalternes oppgaver kan reduseres, for eksempel ressurser brukt på veiledning av kommuner og klagebehandling.

Mer effektive og tilgjengelige klagemuligheter i enkeltsaker

Forslaget i kapittel 26 om at det utvikles en klageportal eller lignende hos statsforvalteren, der både barn og foreldre kan ta kontakt og få rask respons dersom de opplever at barnevernstjenestens arbeid ikke er i tråd med regelverket, vil har økonomiske og administrative konsekvenser i både utviklings- og driftsfasen. I utviklingen kan det vurderes å bygge videre på klageportalen som allerede er utviklet for barn i barnevernet. I driften av portalen vil det være behov for ressurser hos statsforvalterne som kan følge opp klagene. Det er usikkert hvor mange klager som vil komme, og arbeidet bør innrettes på en måte som gjør at det kan skaleres og de ansatte også kan kombinere arbeidet med andre oppgaver hos statsforvalteren.

Strammere tidsfrister for behandling av klager på vedtak og tilgjengelig informasjon om klageprosessen

Forslaget i kapittel 26 om at behandling av klager fra barn og foreldre over barnevernstjenestens enkeltvedtak skal avgjøres uten ugrunnet opphold, vil kunne ha konsekvenser for statsforvalterembetene. Konsekvensene vil variere mellom embetene, og blant annet avhenge av hvordan saksbehandlingen foregår i de enkelte embetene i dag.

Utvalget foreslår også at det utvikles og publiseres lett tilgjengelig og forståelig informasjonsmateriell om muligheten til å klage på barnevernet og om klageprosessen. Dette antas ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Økt kompetanse om tilsynsarbeid på velferdsområdet

Forslaget i kapittel 26 om at det utvikles et eget opplæringsprogram eller videreutdanningstilbud i tilsynsarbeid med viktige velferdsområder som barnevern, helsetjenester, NAV, skole og barnehage, vil ha konsekvenser i både utviklings- og driftsfasen. Dette kan imidlertid innrettes på ulike måter og skaleres, og må utredes nærmere. Det kan i den videre utredningen ses hen til lignende tilbud som er etablert, som for eksempel videreutdanninger for ansatte i barnevernet.

Krav om jevnlig oppdatering av politiattest

Forslaget i kapittel 27 om at det innføres krav om jevnlig oppdatering av politiattest for alle typer ansettelser, engasjementer og oppdrag i barnevernet, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for politiet. Konsekvensene vil avhenge av hvor ofte det skal kreves oppdatert politiattest, noe som må vurderes nærmere.

En nettressurs for all informasjon om barnevernet

Utvalgets forslag i kapittel 28 om etablering av et nettsted, Barnevernsportalen, som skal samle all informasjon om barnevernet, til bruk for alle som har interesse av det, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser til både etablering og drift. Utviklingen av nettstedet bør ses i sammenheng med forslagene i kapittel 29 om at det etableres en datainfrastruktur for barnevernet, gjennom innsamling, sammenstilling, kobling, formidling og tilgjengeliggjøring av data innenfor hele bredden av barnevernet samt en database for kunnskap og kunnskapsbaserte tiltak i barnevernet.

Nasjonal rapportering om rettstilstanden i barnevernet

Forslaget i kapittel 28 om jevnlig rapportering til regjeringen og Stortinget om rettstilstanden i barnevernet opp mot Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser til drift av ordningen. Konsekvensene vil avhenge av hvordan ordningen innrettes.

Statistikk og basisinformasjon om barn og familier i utsatte situasjoner

Forslaget i kapittel 29 om at det etableres en datainfrastruktur for barnevernet vil kunne ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser i etableringsfasen, i form av personalressurser i den ansvarlige virksomheten (for eksempel Bufdir), personalressurser i andre involverte virksomheter (som SSB, nemndene, Bufetat og kommunene) og investering i datasystemer. Det vil trolig kunne bygges videre på eksisterende strukturer for samarbeid mellom aktører, som arbeidet med DigiBarnevern og Bufdirs kommunemonitor.

Etter at etableringen er gjennomført vil forslaget medføre utgifter til drift og vedlikehold. Det vil være behov for personalressurser til drift, først og fremst i den ansvarlige virksomheten, men også i andre involverte virksomheter.

Forsknings- og analysesentre om barn og unge i utsatte posisjoner

Forslaget i kapittel 29 om at det etableres minst to forsknings- og analysemiljøer som skal ivareta behovet for grunnforskning og anvendt forskning og kunnskap om utsatte barn og unge, vil først og fremst medføre utgifter til flerårige midler til etablering av sentrene. Disse kostnadene vil blant annet kunne avhenge av om man ser for seg at sentrene kan etableres innenfor eksisterende virksomheter. Det danske forsknings- og analysesenteret VIVE, som utvalget i kapittel 29 viser til som eksempel, ble etablert i 2017 ved sammenslåing av SFI – Det Nationale Forskningscenter for Velfærd og KORA – Det Nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forsking (VIVE, 2017). Bevilgningen over statsbudsjettet til det nye senteret var lavere enn summen av bevilgningene til de opprinnelige sentrene (VIVE, 2018). Dersom det anses nødvendig å etablere et senter fra grunnen av vil det være behov for en større bevilgning utlysning av midler til etablering.

De etterfølgende utgiftene vil avhenge av om en andel av driftsutgiftene skal dekkes av en fast bevilgning over statsbudsjettet eller om alle utgifter skal dekkes av tilskudd. VIVE får om lag 32 prosent av sine inntekter over statsbudsjettet, og hadde i 2021 ordinære driftsutgifter på 185,6 mill. danske kroner, hvorav 65,8 prosent var på personalkostnader og 34,2 prosent på øvrige driftsutgifter (VIVE, 2022b). I Norge kan det ses hen til Havforskningsinstituttet, som får om lag halvparten av sine inntekter fra statsbudsjettet (Havforskningsinstituttet, 2022). I kapittel 29 vises det også til sentrene for fremragende forskning som eksempel. Bevilgningene over statsbudsjettet, via Forskningsrådet, til sentrene som er etablert i Norge har i gjennomsnitt vært 136 mill. kroner over maksimalt 10 år og utgjør om lag 23 prosent av sentrenes samlede bevilgning. I tillegg kommer tilskudd fra sentrenes vertsinstitusjon, andre tilskudd fra forskningsrådet og internasjonal finansiering (Forskningsrådet, 2022b). Se også tekstboks i kapittel 29 om Skatteetatens arbeid med forskning og utvikling.

Utvalget legger i kapittel 29 vekt på at sentrene bør konkurrere om forskningsmidler. Den langsiktige finansieringen av sentrene, som kommer i tillegg til eventuell bevilgning over statsbudsjettet, vil således være skalerbar.

Forskning må ha barne- og ungdomsperspektiv

Det antas at forslaget i kapittel 29 om at det skal stilles krav om at forskning på utsatte barn må ha et barne- og ungdomsperspektiv i utformingen av forskningsdesign og resultatpresentasjon, ikke har vesentlige økonomiske eller administrative kostnader.

Etablering av et enhetlig system for håndtering av forskningsetikk og personvern i forskning på barn og unge

Konsekvensene av forslaget i kapittel 29 om etablering av et enhetlig system for håndtering av forskningsetikk og personvern i forskningen, vil avhenge av hvordan dette innrettes. Dette har ikke utvalget gått langt i å beskrive.

Utvikling og implementering av kunnskapsbaserte tiltak

Forslaget i kapittel 29 om at nasjonale myndigheter initierer gjennomføring av flere prosjekter for å prøve ut og implementere tiltak og kunnskapsbasert praksis, innenfor delene av barnevernet der det er behov for det vil ha vesentlige økonomiske konsekvenser. Konsekvensene vil avhenge av hvordan arbeidet innrettes. Utvalget viser i kapittel 29 til at prosjektene med fordel kan gjennomføres i samarbeid mellom forskningsmiljøer, fagmiljøer for implementering, praksisfeltet og representanter for barn, foreldre og fosterforeldre. Utgifter vil dermed påløpe for både Bufdir, forsknings- og implementeringsmiljøer, kommunene og eventuelt Bufetat. I utprøvingen av Grunnmodell for hjelpetiltak gis det eksempelvis støtte på 4,4 mill. kroner årlig til de om lag 10 barnevernstjenestene som deltar. Det blir også forventet at kommunene bidrar med egne ressurser (Bufdir, 2020c). I tillegg kommer utgifter for Bufdir og kompetansesentrene som deltar.

Database for kunnskapsbaserte tiltak og programmer og koordinering av kompetansesentrene

Forslaget i kapittel 29 om at det etableres en database for kunnskapsbaserte tiltak og programmer vil medføre utgifter til etablering, i form av personalressurser som skal utforme det faglige innholdet samt personalressurser som skal etablere de tekniske løsningene, herunder integrering i BFK. I driften av databasen vil det påløpe noen utgifter til vedlikehold av de tekniske løsningene. De største utgiftene vil komme i form av personalressurser som skal holde databasen oppdatert, herunder oppdatert informasjon om forskningsstøtten til ulike tiltak og programmer.

Forslaget om at kompetansesentrene koordineres og rendyrkes til ett spissfaglig miljø for tiltaksimplementering vil ha økonomiske og administrative konsekvenser i etableringsfasen. Etter etablering kan det imidlertid forventes at synergi- og stordriftseffekter vil gi en mer effektiv bruk av virksomhetens ressurser, samt at sammenslåingen vil bidra til mer effektiv og virksom utvikling og implementering av hjelpetiltak.

Tetting av sentrale kunnskapshull om utsatte barn og unge

Forslaget i kapittel 29 om at det iverksettes tiltak å tette sentrale kunnskapshull redegjort for i de ulike kapitlene, vil ha vesentlige økonomiske konsekvenser i form av tilskudd til forskning, eventuelt omprioritering av eksisterende bevilgninger. Det samme gjelder forslag i de ulike kapitlene, knyttet til kunnskapsutvikling i sektoren, som for eksempel forslagene i kapittel 24 om at implementeringen av BFK bør følges opp med forskning og at det bør gjøres mer forskning på hvilke faktorer som påvirker kvaliteten i barnevernets arbeid.