Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)

Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedinnholdet i proposisjonen

1.1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram forslag til lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven). Formålet med loven er å styrke det rettslige vernet mot diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Rasisme og diskriminering overfor personer med minoritetsbakgrunn er bredt dokumentert, blant annet gjennom virksomheten til Senter mot etnisk diskriminering (SMED). Norge har dessuten blitt kritisert for mangler ved det rettslige vernet på dette området av internasjonale overvåkingsorganer, som FNs rasediskrimineringskomité (CERD).

Det er uakseptabelt at noen grupper får begrenset sine muligheter og rettigheter i det norske samfunnet fordi de utsettes for rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn.

Regjeringen har sterkt fokus på like muligheter og på å legge til rette for aktiv samfunnsdeltakelse for alle. Inkludering i det norske samfunnet er avgjørende for at etterkommere av nyere innvandrere skal få de samme mulighetene som andre barn og unge, slik at de ikke støtes ut og derfor tar avstand fra det norske samfunnet. Det kulturelle og religiøse mangfoldet i befolkningen er kommet for å bli. Det må anerkjennes og vises respekt, og ikke brukes som utgangspunkt for diskriminering.

En ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv., sammen med mer effektive bestemmelser i straffeloven og øvrige lovendringer som foreslås i denne proposisjonen, vil gi et bedre og mer helhetlig grunnlag for å bekjempe rasisme og diskriminering i samfunnet. Det administrative håndhevingsapparatet som foreslås etablert ved lov, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven), for å føre tilsyn med loven, vil gjøre det enkelt å ta loven i bruk for personer som utsettes for diskriminering.

Samtidig vil regjeringen understreke at bedre lovverk kun er ett av flere virkemidler for å bekjempe diskriminering. Diskriminering løses ikke i rettssalen alene, og lovforslaget må ses i en bredere sammenheng der holdnings- og påvirkningsarbeid er minst like viktig.

Religiøse faktorer danner i økende grad bakgrunn for diskriminering i samfunnet. Et særskilt vern mot diskriminering på grunn av religion og livssyn utgjør derfor et viktig bidrag for å bekjempe slik diskriminering.

Regjeringen bruker ikke begrepet rase som diskrimineringsgrunnlag i loven. Det er manglende vitenskapelig belegg for teorier om at det eksisterer ulike raser. Rasebegrepet er dessuten belastet. Et viktig tiltak mot rasisme er nettopp å bli kvitt forestillingen om at mennesker kan deles inn i ulike raser.

Lovens formål er å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på de grunnlag som er nevnt. Loven vil gjelde på alle samfunnsområder, også for arbeidslivet. Direkte og indirekte diskriminering forbys. Loven fastsetter også forbud mot trakassering, og forbud mot å gi instruks om å diskriminere, trakassere eller gjøre bruk av gjengjeldelse, samt forbud mot medvirkning til diskriminering. For å sikre at den som klager over brudd på lovens forbud ikke blir utsatt for negative reaksjoner, innføres det også forbud mot gjengjeldelse i loven. Et tilsvarende vern innføres for vitner i diskrimineringssak.

Reaksjonene ved brudd på lovens forbud er i hovedsak sivilrettslige: oppreisning og erstatning for økonomisk tap. Utenfor arbeidslivet foreslår regjeringen at oppreisning skal være avhengig av at skyld kan konstateres hos den som diskriminerer. De samme reaksjonene kommer også til anvendelse ved negative handlinger eller gjengjeldelse mot klager eller vitner, såfremt den negative reaksjonen har sin årsak i at vedkommende klager eller vitner i diskrimineringssaken. Straff forbeholdes de mest alvorlige tilfellene av diskriminering der flere diskriminerer i fellesskap. I en egen proposisjon som fremmes samtidig med denne foreslås det å opprette et Likestillings- og diskrimineringsombud og en Likestillings- og diskrimineringsnemnd som skal føre tilsyn med blant annet diskrimineringsloven. Nemnda kan ifølge dette lovforslaget gi pålegg om stansing og retting mv., samt ilegge tvangsmulkt dersom pålegget ikke blir etterkommet.

Som et ledd i å styrke det rettslige vernet mot etnisk diskriminering foreslår regjeringen å inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i diskrimineringsloven. For å sikre oppfyllelse av RDKs bestemmelse i artikkel 4 bokstav b foreslås en ny straffebestemmelse for diskriminering begått av flere i fellesskap.

Lovforslaget oppfyller kravene til diskrimineringsvern i EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse og EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om likebehandling i arbeidslivet. Norge er ikke bundet av disse direktivene gjennom EØS-avtalen, men regjeringen legger til grunn at Norge bør ha rettsstandarder som minst er på høyde med diskrimineringsvernet i EU.

1.2 Sammendrag

I kapittel 2 beskrives bakgrunnen for lovforslaget, herunder Holgersenutvalgets mandat, innstillingen fra utvalget og høringen. Departementets høringsnotat om forbud mot å diskriminere på grunn av religion og livssyn og behovet for unntak, samt høringen, blir også omtalt.

Kapittel 3 omhandler vernet mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. i gjeldende norsk rett. Beskrivelsen tar utgangspunkt i Grunnloven § 110 c om plikt til å sikre menneskerettighetene, og det gis en kort beskrivelse av menneskerettsloven av 1999. Den rettslige reguleringen av samenes rettigheter gjennom sameloven av 1987 beskrives også.

Det blir gjort rede for hovedtrekkene i det sivilrettslige vernet mot etnisk diskriminering. Sentralt her står de nye likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel X A og X B. Formålet med likebehandlingsreglene, som trådte i kraft 1. mai 2004, er å fremme likebehandling i arbeidslivet. Forbudet mot forskjellsbehandling/diskriminering omfatter alle sider ved arbeidsforholdet, fra utlysning av stilling til opphør av arbeidsforholdet. Reglene omfatter forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn, religion og livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder. Forbudet omfatter både direkte og indirekte forskjellsbehandling, trakassering, instruks om å forskjellsbehandle samt gjengjeldelse. Bestemmelsen om delt bevisbyrde er videreført. Den som har vært utsatt for diskriminering eller gjengjeldelse kan kreve erstatning for ikke-økonomisk tap på objektivt grunnlag (oppreisning), i tillegg til erstatning for økonomisk tap etter vanlige regler.

I bustadbyggjelagslova og burettslagslova er det innført forbud mot diskriminering på grunn av trosbekjennelse, hudfarge, språkkunnskaper, etnisk eller nasjonal opprinnelse, samt homofil leveform, legning eller orientering. Det dreier seg om forbud mot at styret eller generalforsamlingen diskriminerer ved fastsettelse av vedtekter eller godkjenning av andelseier eller fremleier. Tilsvarende diskrimineringsforbud er tatt inn i husleieloven, og gjelder ved utleie, opptak i husstand, fremleie, personskifte eller opphør av leieforhold, og i eierseksjonsloven for så vidt gjelder vilkår for å være sameier i vedtekter mv. Det er innført delt bevisbyrde for diskrimineringssaker i de nevnte lovene.

Gjennom generelle forvaltningsrettslige prinsipper om saklighet og likebehandling foreligger det også et generelt vern mot diskriminering i forvaltningen.

Det eksisterende strafferettslige vernet mot etnisk diskriminering består blant annet av straffeloven § 135 a om rasistiske ytringer som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten. Straffeloven § 349 a gjør det straffbart å nekte en person varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre, når nektelsen er begrunnet i personens trosbekjennelse, hudfarge, etniske opprinnelse mv.

I kapittel 4 blir det gitt en kortfattet oversikt over Norges internasjonale forpliktelser på området. Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner som forplikter statene til å sikre ikke-diskriminering og rettigheter for etniske minoriteter. Et fellestrekk ved konvensjonene er at saklig forskjellsbehandling, der midlene som benyttes for å oppnå et legitimt formål står i forhold til målet, ikke rammes av diskrimineringsforbudene. FNs rasediskrimineringskonvensjon forplikter statene til å avskaffe alle former for rasediskriminering. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter har sitt grunnleggende diskrimineringsforbud i artikkel 26. Den europeiske menneskerettskonvensjon har et diskrimineringsforbud i artikkel 14. Videre omtales Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter, ILO-konvensjon nr. 111 om sysselsetting og yrke og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter.

Kapittel 5 omhandler EUs regler om ikke-diskriminering. Det gis en grundig gjennomgang av EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse. Direktivet forbyr diskriminering på grunn av rase eller etnisk opprinnelse, samt trakassering og gjengjeldelse, på en rekke samfunnsområder. Det redegjøres videre for EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om forbud mot diskriminering i arbeidslivet, som fastsetter et tilsvarende forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av religion eller livssyn, funksjonshemming, alder eller seksuell orientering. De to direktivene er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Norge har imidlertid, i forbindelse med den norske tilslutningen til EUs handlingsprogram for å bekjempe diskriminering, forpliktet seg til å vurdere å fremme forslag om tilsvarende nasjonal lovgivning som det som følger av de to direktivene.

I kapittelet gjøres det også kort rede for ikke-diskrimineringsbestemmelser i EUs traktater, herunder den nye forfatningstraktaten. Endelig redegjøres det kort for to ikke-rettslige tiltak mot rasisme og diskriminering i EU, nemlig The European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia (EUMC) og EUs handlingsprogram for bekjempelse av diskriminering 2001-2006.

I kapittel 6 beskrives hovedtrekkene i rettstilstanden for så vidt gjelder diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. i Sverige, Danmark og Finland. Både sivilrettslig og strafferettslig lovgivning omtales, og i den grad det foreligger et grunnlovsvern blir dette påpekt. Også håndhevingsapparatet nevnes. Det blir videre redegjort for pågående relevant utredningsarbeid i disse landene.

Kapittel 7omhandler lovforslagets prinsipielle grunnlag. Behovet for å styrke det rettslige vernet på området drøftes, og det gjøres rede for juridiske svakheter i dag. Det blir redegjort for det politiske grunnlaget for forslaget og det drøftes hvordan det rettslige vernet bør styrkes.

I kapittel 8 behandles ulike spørsmål i tilknytning til innarbeiding av FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i norsk rett. Innledningsvis redegjøres det for forholdet mellom folkerett og nasjonal rett, og det gis en gjennomgang av ulike metoder for å innarbeide internasjonale konvensjoner i nasjonal rett. Det gis også en omtale av hvordan RDK er innarbeidet i svensk, dansk og finsk rett. Deretter drøfter departementet hvilken metode som vil være best egnet i forbindelse med innarbeiding av RDK i norsk rett. Departementet anbefaler at RDK innarbeides i norsk lov ved inkorporasjon, i tillegg til vedtakelsen av lovforslaget her og enkelte andre lovendringer for å synliggjøre noen av konvensjonens bestemmelser. Det legges avgjørende vekt på at inkorporasjon anses som den mest lojale innarbeidingsmetoden, samtidig som innarbeiding ved inkorporasjon antas å gi en sterk signaleffekt både nasjonalt og internasjonalt. Forbudet mot rasistiske ytringer og organisert rasistisk virksomhet i RDK artikkel 4 omtales særskilt. Departementet legger til grunn at straffeloven § 135 a ligger innenfor det handlingsrom folkeretten overlater til nasjonale myndigheter, men foreslår likevel enkelte endringer i straffeloven § 135 a som vil gi et utvidet vern mot rasistiske ytringer. Videre legger departementet til grunn at forslaget til en ny straffebestemmelse for diskriminering begått av flere i fellesskap vil være tilstrekkelig til å oppfylle kravene i RDK artikkel 4 bokstav b. Et særskilt ansvar for å følge med på at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med Norges forpliktelser etter RDK vil bli foreslått lagt til det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet.

I kapittel 9 blir det gjort rede for lovens formål og virkeområde. Departementet foreslår at lovens formål skal være å fremme likestilling, sikre like muligheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Bestemmelsen har ikke et selvstendig materielt innhold, men den vil kunne påvirke tolkningen av loven, ved at lovens øvrige bestemmelser må leses i lys av formålet. Formålsbestemmelsen vil videre være retningsgivende for alle deler av virksomheten til Likestillings- og diskrimineringsombudet, herunder ombudets kompetanse-/pådriverfunksjon.

Departementet foreslår at loven i utgangspunktet skal komme til anvendelse på alle samfunnsområder hvor diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. kan forekomme. Familieliv og personlige forhold unntas særskilt. For diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn gjøres det unntak for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, når disse er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål. Lovens geografiske virkeområde avgrenses på tradisjonell måte, ved at alle handlinger foretatt i riket er omfattet.

Kapittel 10 omhandler forbudet mot diskriminering. I kapittelet drøftes diskrimineringsgrunnlagene. Utvalget foreslo at lovens diskrimineringsgrunnlag utelukkende skulle knyttes til etnisitet som en samlebetegnelse. Departementet foreslår at lovens diskrimineringsgrunnlag blir tydeliggjort gjennom en oppregning av diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. I tillegg foreslår departementet et uttrykkelig forbud mot diskriminering på grunn av religion og livssyn. Begrepet rase brukes ikke i loven. Forbudet i loven vil imidlertid klart ramme det som ellers ville kunne betegnes som diskriminering på grunn av rase. Når det gjelder diskriminering på grunn av språk, understrekes det at det for nettopp dette diskrimineringsgrunnlaget kan være særlig aktuelt med unntak etter en saklighetsvurdering, for eksempel i tilknytning til ansettelser. Forbudet mot diskriminering foreslås ikke å omfatte statsborgerskap.

Begrepene diskriminering og forskjellsbehandling blir drøftet. Departementet bruker begrepet diskriminering for den formen for forskjellsbehandling som er ulovlig. Det foreslås et forbud mot direkte diskriminering. Direkte diskriminering foreligger når en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i tilsvarende situasjon. Det stilles ikke krav om at det skal foreligge hensikt om å diskriminere.

Loven fastsetter også forbud mot indirekte diskriminering. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer blir behandlet særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. I arbeidslivet er terskelen for indirekte diskriminering satt lavere. Her er det tilstrekkelig at personer av de samme grunner blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt i en tilsvarende situasjon.

Ved forskjellsbehandling som objektivt sett fyller vilkårene for direkte og indirekte diskriminering, gjelder likevel at det ikke skal anses som ulovlig diskriminering etter loven dersom forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles (proporsjonalitetsprinsippet). Denne unntaksbestemmelsen er tatt med fordi det i enkelte situasjoner kan være legitime grunner til å vektlegge en persons etnisitet, religion mv. Det vil bero på en konkret vurdering om det aktuelle formålet er saklig, og om midlene er proporsjonale i forhold til målet.

Departementet foreslår et særskilt forbud mot trakassering på grunn av etnisitet, religion mv. Selv om enkelte former for etnisk eller religiøs trakassering vil kunne fanges opp av annet lovverk, eventuelt av lovens generelle forbud, utgjør trakassering en særlig form for diskriminering som bør forbys på generell basis. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som er rettet mot en eller flere konkrete enkeltpersoner på grunn av etnisitet, religion mv., og som faktisk virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende for fornærmede. Forbudet mot trakassering er absolutt.

Departementet foreslår også et særskilt forbud mot instruks om å diskriminere, trakassere eller gjøre bruk av gjengjeldelse. Selv om diskriminerende/trakasserende handlinger eller gjengjeldelseshandlinger med utgangspunkt i en instruks vil rammes av forbudene mot diskriminering, trakassering eller gjengjeldelse, vil et forbud som nevnt kunne ramme instruksen i seg selv, uavhengig av om den har resultert i en konkret diskriminerende, trakasserende eller gjengjeldende handling eller ikke. I slike situasjoner vil handlingen være fullbyrdet fra instruksgiverens side i og med instruksen, og departementet anser det rimelig at også slike tilfeller rammes.

Videre foreslår departementet et forbud mot å medvirke til diskriminering. Ved å innta et slikt forbud, sikres det at de samme sivilrettslige reaksjonene som kan ramme den eller de som overtrer diskrimineringsforbudet mv., også kan ramme én eller flere personer som medvirker til diskrimineringen. I tillegg foreslår departementet at diskriminering i fellesskap med andre er straffbart, jf. mer om dette i kapittel 13.

Departementet foreslår en egen bestemmelse som forbyr arbeidsgiver å innhente opplysninger om hvordan søkere stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål i ansettelsessaker. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett i arbeidsmiljøloven.

Det foreslås at loven åpner for adgang til positiv særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd. Omfanget av slik særbehandling drøftes også.

Videre forbyr loven gjengjeldelse. Vernet mot gjengjeldelse gjelder for person som har fremmet eller vil fremme klage over brudd på loven. Vitner i en diskrimineringssak er også vernet etter bestemmelsen. Utenfor vernet mot gjengjeldelse faller de tilfeller der klageren/vitnet har opptrådt grovt uaktsomt.

Kapittel 11 omtaler delt bevisbyrde. Departementet foreslår at det skal gjelde en generell regel om delt bevisbyrde i sivile saker etter diskrimineringsloven. I de tilfellene det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, skal slik diskriminering anses som bevist, med mindre den som har utført handlingen sannsynliggjør at dette ikke er tilfelle. En slik bestemmelse vil medvirke til at loven gir et effektivt diskrimineringsvern, og vil kunne være av stor betydning for å sikre at loven fungerer i samsvar med intensjonene. Det foreslås også delt bevisbyrde i tilfeller der noen mener seg utsatt for gjengjeldelse.

Departementet foreslår at regelen i arbeidsmiljøloven om opplysningsplikt for arbeidsgiver overfor arbeidssøker som mener seg forbigått ved tilsetting, blir videreført i diskrimineringsloven. Den som mener seg diskriminert skal kunne kreve visse opplysninger som kan bidra til å oppklare forholdet, forut for og uavhengig av om det reises sak etter loven.

Kapittel 12 omhandler hvilke reaksjoner som bør stå til rådighet ved brudd på lovens forbud. Departementet går inn for at reaksjonene hovedsakelig skal være sivilrettslige.

Ved brudd på diskrimineringsforbudet eller forbudet mot gjengjeldelse vil det kunne gis erstatning for økonomisk tap etter vanlige regler. Slike saker behandles av domstolene.

Departementet foreslår at oppreisning (erstatning for ikke-økonomisk tap) skal være hovedreaksjon for brudd på loven. Med oppreisning menes et vederlag, fastsatt av domstolene, som kompensasjon for den krenkelsen som er påført fornærmede. Departementet legger særlig vekt på at oppreisning vil være en rimelig oppgjørsform mellom skadevolder og fornærmede, slik at fornærmede kan få en kompensasjon for den krenkelsen som diskrimineringen innebærer. Det legges også vekt på at oppreisning vil være en effektiv reaksjon, og at det ikke synes å foreligge noen alternativ sivilrettslig reaksjon som kan sikre en effektiv håndheving av diskrimineringsforbudet.

I arbeidslivet vil oppreisning kunne kreves uten hensyn til arbeidsgivers skyld, dvs. at det foreligger et objektivt oppreisningsansvar for diskriminering i arbeidslivet. Bestemmelsen innebærer kun en videreføring av gjeldende rett på arbeidslivets område, jf. arbeidsmiljølovens kapittel X A. Utenfor arbeidslivet foreslår departementet at det må foreligge vanlig erstatningsbetingende uaktsomhet (simpel uaktsomhet) for å kunne pålegge gjerningspersonen å betale oppreisning. Begrunnelsen for skyldkravet er rimelighetsbetraktninger og gjerningspersonens rettssikkerhet. Det legges i denne forbindelse vekt på at loven skal ha et svært vidt virkeområde, og at det gjelder delt bevisbyrde i saker etter loven.

Utmåling av oppreisningen skal skje etter en rimelighetsvurdering, som i høy grad vil være skjønnspreget. Dette gjør ordningen til en fleksibel reaksjon, som blant annet kan ivareta både hensynet til en rimelig oppreisning for fornærmede og hensynet til gjerningspersonens økonomiske forhold. Departementet forutsetter at oppreisningsbeløpene holdes på et moderat nivå.

Departementet drøfter oppreisningsbestemmelsen i forhold til straffebegrepet i Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og konkluderer med at oppreisning etter lovforslaget ikke kan anses som straff.

Departementet drøfter forholdet til avtaler som kommer helt eller delvis i strid med lovens diskrimineringsforbud. Etter avtaleloven § 36 foreligger det allerede hjemmel for å kjenne slike avtaler helt eller delvis ugyldige. Videre drøftes det hvor langt et pålegg om stansing, retting eller andre tiltak fastsatt av Likestillings- og diskrimineringsnemnda kan gå i retning av å gripe inn i avtaleforhold.

I tillegg kommer reaksjoner som vil ligge til håndhevingsapparatet, jf. forslag i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Spørsmål vedrørende utestedsdiskriminering behandles særskilt. Slik diskriminering vil omfattes av lovens generelle forbud, men det drøftes om det i tillegg til reaksjoner overfor enkeltpersoner bør innføres reaksjonsmuligheter overfor selve utestedet. Det foreslås at serveringsloven endres, slik at det klart går fram at brudd på diskrimineringsloven kan føre til at søknad om bevilling kan avslås, eventuelt at utstedt bevilling kan inndras. Endringsforslaget vil bli fremsatt i forbindelse med det pågående arbeidet med revisjon av serveringsloven. Ytterligere endringer i serveringsloven og eventuelt også alkoholloven vil samtidig bli vurdert.

I kapittel 13 gjøres det rede for forslaget om en straffebestemmelse for diskriminering i fellesskap med andre. Departementet foreslår at grove overtredelser av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap (minst to andre personer), skal være straffbart. Skyldkravet er forsett, men det stilles ikke krav om rasistisk motivasjon. De alminnelige kravene til bevis i strafferetten gjelder, dvs. at tvil om et bestemt faktum foreligger skal komme tiltalte til gode. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre år.

Forslaget er dels begrunnet i at diskriminering som skjer i fellesskap mellom flere personer anses som særlig skadelig, og dels i Norges internasjonale forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK). Formålet med bestemmelsen er å styrke vernet mot diskriminering i organiserte former, uten at dette går på bekostning av organisasjonsfriheten. Departementet foreslår således ikke et forbud mot rasistiske organisasjoner. Forbudet rettes mot selve virksomheten som utøves av organisasjonen/fellesskapet, fremfor mot organisasjonen/fellesskapet som sådan.

Det kreves ikke noe strukturert fellesskap mellom overtrederne. Det er tilstrekkelig at overtrederne opptrer i samvirke, eller at flere medvirker til den straffbare handlingen. Hvis lovovertredelsen er ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, gjelder straffeloven §§ 162 c og 60 a. Sistnevnte bestemmelse medfører at strafferammen for brudd på lovutkastets § 15 blir høynet til inntil seks år.

Håndhevingen av straffebestemmelsen legges under det alminnelige strafferettsapparatet, dvs. politiet, påtalemyndigheten og domstolene. Det foreslås ubetinget offentlig påtale. Straffesanksjonen skal imidlertid være subsidiær i forhold til de sivilrettslige reaksjonene. Dette innebærer at påtalemyndigheten skal legge vekt på om administrative reaksjoner er tilstrekkelige ved vurderingen av om tiltale skal tas ut. Det vil utformes samarbeidsrutiner mellom politiet og Likestillings- og diskrimineringsombudet i saker som faller innenfor begge etaters ansvarsområder.

Departementet drøfter også forholdet til RDKs organisasjonsforbud, jf. artikkel 4 bokstav b. Departementet anser at lovforslaget som helhet vil medføre at det i praksis vil foreligge et reelt forbud mot foreninger og organisasjoner som har til formål å fremme og tilskynde til rasediskriminering. På denne bakgrunn anser departementet at lovforslaget oppfyller Norges forpliktelser etter RDK.

I kapittel 14 drøftes spørsmålet om hvorvidt en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering skal kunne brukes som fullmektig for en part i saker etter diskrimineringsloven, både overfor forvaltningen og overfor domstolene i sivile saker. Det vises til hvilke muligheter gjeldende rett gir, og det pekes på svakheter ved dagens regelverk. Departementet foreslår en særskilt bestemmelse som utvider adgangen til å bruke organisasjoner som fullmektig etter loven her. Det generelle medlemskravet i forvaltningsloven § 12 frafalles, og organisasjonens formål tillegges i stedet avgjørende vekt. Videre får retten til bruk av organisasjoner som prosessfullmektig for domstolene en klar lovforankring.

Kapittel 15 omhandler håndhevingen av diskrimineringsloven. Departementet viser her til forslaget om et eget håndhevingsapparat til å føre tilsyn med diskrimineringsloven, likestillingsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapitler og diskrimineringsforbudene i boliglovene gjennom et Likestillings- og diskrimineringsombud og en Likestillings- og diskrimineringsnemnd. På sikt vil det nye apparatet kunne håndheve diskrimineringsvernet også på andre områder. Regjeringen foreslår i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda en egen lov om organisering, virksomhet og saksbehandling mv. for de to nye organene.

I kapittel 16 behandles forholdet til arbeidsmiljøloven og boliglovene. Det foreslås at selve diskrimineringsforbudet blir stående i arbeidsmiljøloven, men at diskrimineringsgrunnlagene i de to lovene blir harmonisert. På tilsvarende måte som for likestillingsloven tas det inn en henvisning i arbeidsmiljøloven § 54 B til diskrimineringsloven. Tilsvarende harmonisering av diskrimineringsgrunnlagene foreslås tatt inn i bestemmelsene om forbud mot diskriminering i bustadbyggjelagslova, burettslagslova, husleieloven og eierseksjonsloven. En henvisning til at diskrimineringsloven gjelder for slik diskriminering foreslås inntatt i de samme bestemmelsene.

Kapittel 17 omhandler forslag til endringer i straffeloven § 135 a om straff for grove rasistiske ytringer og § 349 a om straff for diskriminerende handlinger. Departementet foreslår å endre straffeloven § 135 a slik at bestemmelsen gir et bedre og mer omfattende vern mot rasistiske og visse andre kvalifisert krenkende ytringer. Departementet foreslår at bestemmelsen skjerpes på tre punkter.

For det første går departementet inn for å utvide rekkevidden av § 135 a, slik at den får anvendelse på flere situasjoner enn i dag. Nytt i forslaget er at en ytring som ellers oppfyller gjerningsbeskrivelsen, skal kunne rammes selv om den ikke er offentlig fremsatt i lovens forstand. Vilkåret er at den settes fram på et måte som gjør at den er egnet til å nå et større antall personer. Utvidelsen her ligger i at det ikke er noe vilkår at ytringen rent faktisk er spredt videre til en vid personkrets. Endringen får for eksempel anvendelse på budskap som settes fram i radio, fjernsyn, over åpne internett-sider eller ved oppslag, uavhengig av om budskapet faktisk når et større antall personer.

For det andre foreslår departementet at skyldkravet senkes slik at også grovt uaktsomme overtredelser av bestemmelsen rammes. I dag kreves det at gjerningspersonen har forsett. Endringen vil bidra til å styrke det vern som bestemmelsen tar sikte på å gi, først og fremst ved at bevissituasjonen blir enklere. Mens et krav om forsett innebærer at retten må ta stilling til forhold som knytter seg til den siktedes tankeprosess på gjerningstidspunktet, vil vurderingen av om den siktede har utvist grov uaktsomhet i større utstrekning knyttes til selve handlingen.

For det tredje fremmer departementet forslag om at strafferammen heves, slik at overtredelser kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. I dag er den øvre strafferammen bøter eller fengsel inntil to år.

I tillegg foreslår departementet at begrepsbruken i bestemmelsen justeres noe i samsvar med forslagene fra Holgersenutvalget. Departementet går ikke inn for å justere terskelen i bestemmelsens ordlyd for hvor krenkende ytringen må være for å rammes av § 135 a. Den nærmere avveiningen mellom bestemmelsens rekkevidde og ytringsfriheten bør som i dag skje i rettspraksis, blant annet på bakgrunn av signalene som er gitt i Innst. S. nr. 270 (2003-2004) s. 23.

I samsvar med tilrådingen fra Holgersenutvalget går departementet bare inn for mindre justeringer i straffeloven § 349 a, slik at begrepsbruken harmonerer med de tilsvarende justeringene i forslaget til endringer i § 135 a.

Kapittel 18 omhandler andre relaterte spørsmål. Departementet går ikke videre med utvalgets forslag om en aktivitetsplikt med tilhørende rapporteringsplikt, som var foreslått å gjelde for offentlige virksomheter, for arbeidsgivere innen både offentlig og privat virksomhet, samt for arbeidslivets organisasjoner. Det vises til at forslaget ventes å føre til økt byråkratisering, og betydelig merarbeid i forbindelse med rapportering som ikke står i samsvar med den effekt tiltaket kunne hatt. Norges internasjonale forpliktelser til å motvirke diskriminering kan oppfylles gjennom andre og mer målrettede tiltak, som nevnt i regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminerning (2002-2006). Det legges også opp til at det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet skal veilede arbeidsgivere både innen offentlig og privat virksomhet om hvordan etnisk mangfold på arbeidsplassen kan fremmes.

Registrering av opplysninger om etnisitet mv. behandles, men departementet foreslår ikke noen bestemmelse i diskrimineringsloven om adgang til å samle inn slike opplysninger. Utvalgets forslag om at bruk av ikke-diskrimineringsklausuler i forbindelse med offentlige anskaffelser bør utredes nærmere, blir også omtalt. Departementet viser til regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006), hvor ett av tiltakene er at regjeringen vil utforme krav om å ivareta ikke-diskriminering hos leverandører ved statlige anskaffelser. Problemstillinger knyttet til dialog mellom partene i arbeidslivet og frivillige organisasjoner blir også behandlet.

I kapittel 19 drøftes de økonomiske og administrative konsekvensene av innføring av loven, samt av forslagene til endringer i andre lover.

Kapittel 20 innholder særmerknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget til lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. Videre omfatter kapittelet særmerknader til de foreslåtte endringene i andre lover (straffeloven, arbeidsmiljøloven og boliglovene).

Til dokumentets forside