Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)

Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)

Til innholdsfortegnelse

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Innledning

Til grunn for lovforslaget ligger en innstilling fra et lovutvalg under ledelse av professor dr. juris Gudrun Holgersen, som ble lagt fram i juni 2002, NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering. Utredningen ble sendt på bred høring høsten 2002. Holgersenutvalget foreslo at loven skulle håndheves av et særskilt apparat. Høsten 2002 ga regjeringen en interdepartemental arbeidsgruppe i oppdrag å utrede muligheten for å etablere et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunn av kjønn og etnisitet. Arbeidsgruppens rapport om felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunn av kjønn og etnisitet av mai 2003 ble sendt på høring sommeren 2003.

Etter høringen av NOU 2002: 12 gikk departementet inn for at loven også burde omfatte religion som diskrimineringsgrunnlag. Departementet utredet derfor spørsmålet om unntak fra diskrimineringsforbudet for religion og livssyn. Et høringsnotat om dette ble sendt på særskilt høring høsten 2003.

2.2 NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering

2.2.1 Utvalgets sammensetning og mandat

Ved kgl. res. 3. mars 2000 ble et lovutvalg oppnevnt for å utrede det rettslige vernet mot etnisk diskriminering. Følgende var medlemmer da utredningen ble avgitt:

  • Professor dr. juris Gudrun Holgersen, leder

  • Doktorgradsstipendiat Ronald Craig (ved oppnevningen rådgiver ved Senter mot etnisk diskriminering)

  • Lovrådgiver Jan Erik Helgesen, Utenriksdepartementet

  • Rådgiver John Bernhard Henriksen, Utenriksdepartementet (ved oppnevningen advokatfullmektig i advokatfirmaet Haugen, Oslo)

  • Politifullmektig Selma Ilyas (ved oppnevningen student ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo)

  • Doktorgradsstipendiat Gro Nystuen, Institutt for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

  • LO-sekretær Ellen Stensrud, Landsorganisasjonen (LO)

  • Advokat Johan Kr. Øydegard, Advokatfirmaet Wiersholm, Melbye og Bech, Oslo (ved oppnevningen advokat i Næringslivets Hovedorganisasjon)

Ellen Stensrud avløste tidligere LO-sekretær Liv Undheim i forbindelse med at Undheim gikk ut av LOs ledelse i mai 2001.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

«1. Utvalget skal utrede og komme med et eller flere forslag til ny lov mot etnisk diskriminering for å styrke det rettslige vernet mot etnisk diskriminering. Begrepet diskriminering er nærmere omtalt i regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering, 1998-2001. Definisjonen som brukes i handlingsplanen tar utgangspunkt i definisjonen gitt i FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) artikkel 1. Begrepet etnisk diskriminering er i dette mandatet brukt som en samlebetegnelse for diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Dersom utvalget mener at loven skal inneha en legaldefinisjon av begrepet etnisk diskriminering, bør denne ta utgangspunkt i ICERD og drøftingen av begrepet i handlingsplanen. Ved utformingen av definisjonen bør det legges vekt på å gjøre ordlyden tilgjengelig.

2. Utvalget skal utrede hvordan lovbeskyttelsen mot etnisk diskriminering kan styrkes innenfor rammen av Grunnloven, samtidig som man tar hensyn til ytrings- og organisasjonsfriheten og til respekten for privatlivet. Utvalget skal foreta en samlet vurdering av eksisterende lover og regler, både sivilrettslige og strafferettslige, som direkte eller indirekte regulerer vernet mot etnisk diskriminering. I den sammenhengen bør utvalget se hen til likestillingsloven, og søke å dra nytte av de erfaringer som er gjort på dette området. Utvalget bør se hen til sameloven og de rettigheter som følger av den. Utvalget skal vurdere hvilke spørsmål som henholdsvis bør reguleres i en ny lov mot etnisk diskriminering, i andre lover eller på annen måte. Herunder skal det vurderes om og eventuelt hvilke saksområder som bør reguleres i en ny lov mot etnisk diskriminering. Aktuelle saksområder kan være arbeidslivet og boligmarkedet.

3. Utvalget skal prioritere arbeidet med de materielle bestemmelsene som gir et vern mot etnisk diskriminering. Loven skal regulere adgangen til å ilegge sanksjoner. Utvalget bør utrede om loven skal ha sivilrettslig karakter ved å fastsette sanksjoner som erstatning, oppreisning, kontraktsbeføyelser eller administrative tiltak, og/eller strafferettslig karakter ved å fastsette straffesanksjoner som bøter og fengsel. Utvalget bør videre vurdere hvordan man kan organisere en effektiv håndheving av regelverket. Utvalget bør herunder vurdere om det er ønskelig at det opprettes et eller flere nye organer for en effektiv håndheving av lovens regler eller om det skal legges til eksisterende organer. I den sammenhengen skal utvalget utrede hvilken rolle Senter mot etnisk diskriminering bør ha, og vurdere om oppgavene til Senter mot etnisk diskriminering bør lovfestes.

4. Utvalget skal spesielt være oppmerksom på Norges forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD). Utvalget skal utrede hvordan ICERD kan innarbeides i norsk rett gjennom lov mot etnisk diskriminering. Utvalget skal også vurdere Norges forpliktelser etter andre relevante menneskerettighetskonvensjoner, så som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og andre internasjonale forpliktelser. Utvalget bør undersøke lovgivningen i andre land.

5. Utvalget må utrede de økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag. Minst ett av forslagene skal baseres på uendret ressursbruk.

Utvalget skal ha sluttført sitt arbeid i løpet av ett år. Utvalget kan ta opp spørsmål om tolking eller avgrensing av mandatet med Kommunal- og regionaldepartementet.»

Fristen for overlevering av utvalgets innstilling ble senere utsatt til 15. juni 2002.

I forbindelse med utvidelsen av tidsrammen for utvalgets arbeid ga Kommunal- og regionaldepartementet ved brev av 2. mai 2001 følgende presisering av mandatet:

«Utvalget har fått oversendt rapport om forbud mot rasistiske organisasjoner, ytringer og demonstrasjoner i Sverige og Tyskland fra en studiegruppe nedsatt av Justisdepartementet. Rapporten ble avgitt til justisministeren 9. mars 2001. Rapporten, som inneholder forslag til endringer i straffelovens § 135 a, er sendt på en bred høring til de berørte parter med en høringsfrist til 16. juni 2001. Justisdepartementet tar så sikte på å fremme forslag til endring i straffelovens § 135 a for Stortinget. Utvalget vil få oversendt det endelige forslaget til endringer i straffeloven til orientering så snart det foreligger. Utvalgets vurdering av grensen mot ytrings- og organisasjonsfrihet skal tilpasses den pågående prosessen om endringer i straffeloven.»

Utvalget la fram sin innstilling Rettslig vern mot etnisk diskriminering til kommunal- og regionalministeren 14. juni 2002. Kort tid etter forelå innstillingen trykket som NOU 2002: 12 Rettlig vern mot etnisk diskriminering.

2.2.2 Hovedpunkter fra NOU 2002: 12

Utvalget beskriver situasjonen for etniske minoriteter i dag ved å ta utgangspunkt i foreliggende opplysninger om etnisk diskriminering. Utvalget bruker i denne sammenhengen undersøkelser og rapporter, offentlig informasjon, samt opplysninger som har kommet fram fra berørte organisasjoner i møter utvalget har gjennomført. Utvalget har også hatt møter med Riksadvokaten og Sivilombudsmannen.

Videre beskriver utvalget gjeldende rett og slår fast at det rettslige vernet mot diskriminering i norsk rett er fragmentarisk. Utvalget beskriver også Norges internasjonale forpliktelser, forholdet mellom internasjonale forpliktelser og norsk rett og vernet mot etnisk diskriminering i EU. Utvalget gjennomgår dernest utenlandsk rett ved å beskrive situasjonen i noen utvalgte land: Danmark, Finland, Sverige, Canada, Nederland og Storbritannia.

Utvalget foreslår at det gis en lov mot etnisk diskriminering. Loven skal i hovedsak være sivilrettslig innrettet, og den skal ha et generelt forbud mot å diskriminere på grunn av etnisitet. Loven skal virke på alle samfunnsområder, med unntak for familieliv og personlige forhold. Videre skal loven virke på alle geografiske områder der Norge har jurisdiksjon. Hovedformålet med loven skal være å gi et helhetlig og effektivt vern mot usaklig forskjellsbehandling med bakgrunn i etnisitet. Formålet vil også favne videre, ved å bidra til at forholdene tilrettelegges slik at etniske minoriteter sikres like rettigheter og muligheter som alle andre. Forbudet skal omfatte både direkte og indirekte diskriminering. Videre foreslås forbud mot trakassering og forbud mot instruks om å diskriminere. Utvalget foreslår også et forbud mot diskriminering i samvirke / organisert rasistisk virksomhet. Som et ledd i oppfyllelsen av FNs rasediskrimineringskonvensjon i norsk rett, foreslår utvalget at overtredelse av sistnevnte forbud straffesanksjoneres. Utvalget foreslår en lovfesting av at positiv særbehandling av bestemte etniske grupper for å fremme lovens formål, ikke skal anses som diskriminering i strid med loven. Det foreslås også forbud mot negative gjengjeldelser overfor dem som klager på etnisk diskriminering og overfor vitner i en sak om diskriminering.

Utvalget foreslår en generell regel om delt bevisbyrde. Lovens hovedreaksjon ved brudd på forbudet mot diskriminering skal være erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning). Andre reaksjoner som det åpnes for er blant annet pålegg om retting eller stansing av forhold i strid med loven. Til å håndheve loven foreslår utvalget at det opprettes et tilsynsorgan, Diskrimineringstilsynet, og en klagenemnd, Klagenemnda for etnisk diskriminering. I tillegg foreslås Kompetansesenter for etnisk likestilling opprettet for å utføre dokumentasjon om etnisk diskriminering, påvirknings- og holdningsskapende arbeid, veiledning og kunnskapsformidling. Utvalget foreslår at det nåværende Senter mot etnisk diskriminering (SMED) omorganiseres til å bli et slikt kompetansesenter.

Utvalget foreslår videre å innføre en aktivitetsplikt for offentlige myndigheter og for arbeidsgivere i både privat og offentlig virksomhet for å fremme likestilling og unngå etnisk diskriminering. Denne aktivitetsplikten skal også gjelde for arbeidslivets organisasjoner.

Utvalget konkluderer med at forslaget til ny lov i NOU 2002: 12 vil oppfylle EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uansett rase eller etnisk opprinnelse.

I tillegg til lov mot etnisk diskriminering foreslår utvalget enkelte endringer i andre lover (arbeidsmiljøloven, alkoholloven, kommuneloven, serveringsloven og regnskapsloven).

Utvalget foreslår også en skjerping av bestemmelsen i straffeloven § 135 a om forbud mot rasistiske ytringer. Videre foreslås en redaksjonell endring i straffeloven § 349 a. Utvalget foreslår at FNs rasediskrimineringskonvensjon inkorporeres i norsk rett gjennom menneskerettsloven.

2.2.3 Høringen

Kommunal- og regionaldepartementet sendte 31. oktober 2002 utredningen på bred høring til departementene, kommuner og fylkeskommuner samt en rekke andre offentlige instanser, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner, herunder organisasjoner på innvandrerfeltet, samiske organisasjoner og organisasjoner for nasjonale minoriteter, tros- og livssynssamfunn, organisasjoner i arbeidslivet mv. En oversikt over høringsinstansene er inntatt i vedlegg 3.

I høringsbrevet gjør departementet oppmerksom på at regjeringen har igangsatt et utredningsarbeid med sikte på å vurdere muligheten for å opprette et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunn av kjønn og etnisitet.

2.2.4 Generelle synspunkter fra høringsinstansene

Departementet mottok 86 høringsuttalelser, hvorav 84 var realitetsuttalelser. En oversikt over innkomne høringsuttalelser er inntatt i vedlegg 3.

De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget om en egen sivilrettslig lov mot etnisk diskriminering, samt intensjonene i forslaget. Mange av høringsinstansene trekker fram at utvalgets forslag vil medføre et styrket vern mot etnisk diskriminering.

Blant disse høringsinstansene kan nevnes Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), Likestillingsombudet, Senter mot etnisk diskriminering (SMED), Sametinget, Barneombudet, Oslo kommune, Riksadvokaten, SINTEF IFIM, Statistisk sentralbyrå og Utlendingsdirektoratet (UDI).

Likestillingsombudet viser til at erfaringen er at lovgivning og et uavhengig håndhevingsapparat er nødvendig for at vernet mot diskriminering skal bli effektivt. Ombudet mener det ikke er ønskelig med én felles antidiskrimineringslov, men at det bør være sammenfallende myndighet for håndhevingsorganene etter lov mot etnisk diskriminering og likestillingsloven.

SMED uttaler:

«Det er vår erfaring at dagens lov- og regelverk er for mangelfullt til å gi individet effektivt vern mot etnisk diskriminering, og at lover og regelverk har vært vanskelig å følge opp i praksis. Behovet for en lov som gjelder på alle samfunnsarenaer med unntak av privatsfæren, kombinert med tilsynsordning, klagemulighet og systematisk innsamling og oppbygging av kompetanse, er etter senterets erfaring stort.»

UDI viser til at lovforslaget imøtekommer behov som har vært etterspurt i mange år.

Organisasjoner på innvandrerfeltet, som Antirasistisk Senter, Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD), MiRA-senteret, Islamsk Kvinnegruppe Norge, Afrikan Youth in Norway, Somalisk Velferdsforening mfl. støtter forslaget. Det samme gjør Den norske Helsingforskomité, Human-Etisk Forbund, Leieboerforeningen, Norges Handikapforbund, Norsk Folkehjelp, Norske Boligbyggelags Landsforbund, Oslo biskop, Oslo bispedømmeråd, Norske Reindriftsamers Landsforbund, Skogsfinske interesser i Norge og Senter for samiske studier.

Sametinget er tilfreds med lovutvalgets arbeid og at det samiske aspekt er grundig behandlet i hele prosessen.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er generelt positiv til en implementering av EUs ikke-diskrimineringspakke, og viser til at dette er i samsvar med NHOs grunnholdning mot rasisme og for økt mangfold, større yrkesdeltakelse for innvandrere og deres arbeid for et mer inkluderende arbeidsliv. NHO mener imidlertid at en særlov mot etnisk diskriminering ikke vil fremme den ønskede effekt i forhold til mangfold, likestilling og inkludering, og uttaler blant annet:

«Hovedinnvendingen er at det etter vår oppfatning verken er ønskelig eller formålstjenlig å lage særordninger for etniske minoriteter uten å se det i sammenheng med regler om diskriminering pga. religion, kjønn, seksualitet, funksjonshemming, alder mv. Å etablere ulike rettsordninger for ulike typer av diskriminering vil medføre mange og vanskelige avgrensninger med hensyn til hvilket regelsett som skal anvendes i det konkrete tilfelle.»

Kommunenes Sentralforbund fremmer liknende motforestillinger.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) er generelt positiv til å få et vern mot etnisk diskriminering i norsk rett. HSH mener imidlertid at forslaget må ses i sammenheng med Arbeidslivslovutvalgets forslag i NOU 2003: 2, og at etnisk diskriminering i arbeidslivet bør reguleres i arbeidsmiljøloven.

Arbeidstakerorganisasjonene Akademikerne, Landsorganisasjonen, Utdanningsforbundet, Utdanningens Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund støtter forslaget.

Regjeringsadvokaten viser til faren for at man gjennom en egen lov mot etnisk diskriminering bidrar til en rettsliggjøring av problemer som ikke nødvendigvis best utkjempes på den rettslige arena.

2.3 Rapport fra arbeidsgruppen som utredet felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunn av kjønn og etnisitet

Holgersenutvalget foreslo i NOU 2002: 12 at lov mot etnisk diskriminering skulle håndheves av et Diskrimineringstilsyn, en Klagenemnd for etnisk likestilling og et Kompetansesenter for etnisk likestilling. Håndhevingsapparatet tilsvarer i hovedsak dagens apparat på likestillingsområdet, med Likestillingsombudet, Klagenemnda for likestilling og Likestillingssenteret.

I noen land har man valgt å opprette et felles håndhevingsapparat for all diskriminering, fremfor å ha forskjellige håndhevingsorganer for ulike diskrimineringsgrunnlag. Et felles apparat vil kunne gi større tyngde med henblikk på fagkompetanse og vil samtidig være ressursbesparende. Regjeringen besluttet derfor 28. oktober 2002 å nedsette en arbeidsgruppe som skulle utrede spørsmålet om å opprette et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunn av kjønn og etnisitet. Arbeidsgruppen ble satt sammen av representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet ledet arbeidsgruppen.

Arbeidsgruppen overleverte sin rapport «Felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet» til regjeringen i mai 2003. Arbeidsgruppen anbefaler i rapporten at det etableres et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunn av kjønn og etnisitet, og foreslår hvordan et slikt apparat kan organiseres.

Arbeidsgruppen foreslår at det felles håndhevingsapparatet skal bestå av to organer, et tilsyn/ombud med vedtaksmyndighet og en klageinstans. Tilsynet/ombudet foreslås organisert som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.

Gruppen mener flere hensyn taler for at håndhevingsapparatet på sikt skal håndheve all lovgivning om ikke-diskriminering og likestilling, og anbefaler at disse spørsmålene utredes nærmere etter hvert som regelverket utvikles. I første omgang anbefaler arbeidsgruppen at Arbeids- og administrasjonsdepartementet utreder om håndheving av arbeidsmiljølovens nye diskrimineringskapitler bør underlegges de nye håndhevingsorganene.

Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet sendte rapporten på bred høring 26. juni 2003. Arbeidsgruppens rapport er fulgt opp i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Høringen er omtalt i den nevnte odelstingsproposisjonen. Det vises for øvrig til kapittel 15 nedenfor der håndheving av diskrimineringsloven omtales.

2.4 Høringen vedrørende unntaket fra diskrimineringsforbudet på grunnlag av religion og livssyn

2.4.1 Bakgrunn

I utvalgets forslag til lov mot etnisk diskriminering inngår ikke religion som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag. Høringsinstansene pekte imidlertid på at det er et klart behov for et rettslig vern mot diskriminering på grunn av religion. Departementet går derfor inn for at diskrimineringsforbudet i loven skal omfatte etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn, se nærmere om dette i kapittel 10.1.8.

For diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn antok departementet at det vil være et særskilt behov for unntak fra diskrimineringsforbudet. På denne bakgrunn sendte departementet 28. oktober 2003 et notat om unntak fra diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn på høring. Høringsnotatet ble sendt til berørte departementer, tros- og livssynssamfunn, organisasjoner i arbeidslivet, frivillige organisasjoner mv. En oversikt over høringsinstansene er inntatt som vedlegg 4. Høringsfristen ble satt til 28. januar 2004.

2.4.2 Hovedinnholdet i høringsnotatet

Religion som selvstendig diskrimineringsgrunnlag

I høringsnotatet skriver departementet om bakgrunnen for å innta religion som selvstendig diskrimineringsgrunnlag i lov mot etnisk diskriminering:

«Departementet ser det formålstjenlig å regulere diskriminering på grunnlag av religion særskilt, da det synes som om etniske minoriteter nå opplever at diskrimineringen har forskjøvet seg fra diskriminering på grunnlag av hudfarge og over mot diskriminering på grunnlag av religion. Det er derfor viktig at det gis et slikt eksplisitt vern. Menneskerettsloven omfatter forbud mot diskriminering på grunn av religion, men mangler effektive instrumenter for å forfølge slike enkeltsaker, i motsetning til det forslaget som foreligger når det gjelder etnisk diskriminering.»

Departementet viser i høringsnotatet til at det er naturlig å sidestille religion og livssyn i lov mot etnisk diskriminering, slik at også sekulære livssyn uten sammenheng med religion omfattes av diskrimineringsforbudet. Dette er i tråd med tolkningen av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9 om religionsfrihet og harmonerer med annen lovgivning på området, jf. arbeidsmiljøloven. Høringsinstansene ble bedt om å vurdere behovet for at unntaket også skal omfatte livssynssamfunn.

Avgrensning av diskrimineringsforbudet i forhold til diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn

Under henvisning til at formålet med et forbud mot diskriminering på grunn av religion og livssyn ikke er å regulere indre forhold i trossamfunn eller å berøre eksisterende ordninger som statskirken, KRL-faget, friskoleordningen og gjeldende formålsparagrafer, foreslo departementet at det gjøres unntak fra diskrimineringsforbudet. I utformingen av unntaket blir det både lagt vekt på hensynet til religionsfriheten og behovet for et effektivt vern mot diskriminering på grunn av religion og livssyn.

Departementets forslag er todelt. For det første ble det foreslått et unntak fra lovens saklige virkeområde for så vidt gjelder religion og livssyn. Lovens forbud mot å diskriminere på grunn av religion og livssyn gjøres ikke gjeldende for indre forhold i trossamfunn. Det ble vist til at tilsvarende løsning er valgt i likestillingsloven og at løsningen ivaretar hensynet til religionsfriheten, jf. Grunnloven § 2. For forståelsen av hva som faller innenfor begrepet «indre forhold i trossamfunn» uttalte departementet på s. 9 i høringsnotatet:

«[d]et kan tenkes flere områder der grensen mellom indre og ytre forhold kan dukke opp, men et presist skille er ikke egnet for lovregulering og vil til en viss grad avhenge av praksis. Et viktig moment i vurderingen vil være det religiøse behovet for unntak.»

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke er ønskelig å unnta deler av arbeidslivet fra lovens virkeområde. Forholdet til arbeidslivet må ses i sammenheng med den generelle unntaksbestemmelsen i lov mot etnisk diskriminering som omfatter arbeidslivet og som ligger nært opp til unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Høringsinstansene ble bedt om å vurdere hvorvidt et unntak fra lovens saklige virkeområde for indre forhold i trossamfunn for diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn vil være formålstjenlig, og om unntaksbestemmelsen i så fall var hensiktsmessig utformet.

For det andre fremholdt departementet at lovens generelle unntaksbestemmelse for saklig forskjellsbehandling, slik den er foreslått av utvalget, også skal omfatte religion og livssyn. Departementet viste til at behovet for en avgrensning av diskrimineringsforbudet knyttet til grunnlagene religion og livssyn i utgangspunktet er tilstrekkelig ivaretatt med forslaget til det generelle unntaket for saklig forskjellsbehandling. Det følger av denne bestemmelsen at handlinger som har et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende, er tillatt. Handlingen må også være nødvendig i forhold til formålet. Den generelle unntaksbestemmelsen vil gjelde både i og utenfor arbeidslivet.

Departementet viser i høringsnotatet til utvalgets forståelse av bestemmelsen om saklig forskjellsbehandling i NOU 2002: 12 kapittel 13.5.3.4, s. 243:

«Handlingen er objektivt og saklig begrunnet når den bygger på et korrekt faktum som fremstår som et rimelig og legitimt grunnlag for å gjøre unntak. Formålet med handlingen vil være en vesentlig faktor i vurderingen av hvilke handlinger og unnlatelser som er hensiktsmessige og nødvendige for å nå målet.»

Videre heter det:

«Forskjellsbehandling som er begrunnet i objektive og saklige kriterier, og som er nødvendig for å fremme et legitimt formål er tillatt.»

I høringsnotatet vises det til at et legitimt formål vil være å sikre religionsfriheten, og at det for å nå dette målet kan være nødvendig å forskjellsbehandle i enkelte tilfeller.

I høringsnotatet ble det bedt om høringsinstansenes syn på utformingen av den generelle avgrensningsbestemmelsen og om denne treffer riktig i forhold til hva som ikke bør rammes av lovens forbud mot diskriminering på grunn av religion og livssyn.

2.4.3 Generelle synspunkter fra høringsinstansene

Kommunal- og regionaldepartementet mottok i alt 35 høringsuttalelser hvorav 33 var realitetsuttalelser, jf. vedlegg 4.

Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om unntak fra lovens saklige virkeområde for indre forhold i trossamfunn. Enkelte instanser synes unntaket er overflødig ved siden av det vernet religionsfriheten gir. Andre mener det vil være overflødig ved siden av den generelle unntaksbestemmelsen. Et flertall av de høringsinstansene som uttaler seg om at unntaket også skal omfatte livssynssamfunn, er positive til dette. For en nærmere gjennomgang av høringsuttalelsene vises det til kapittel 9.2.8.1 om lovens saklige virkeområde.

De aller fleste høringsinstansene er positive til forslaget om en generell unntaksbestemmelse om saklig forskjellsbehandling for samtlige diskrimineringsgrunnlag. Det fremheves blant annet at forslaget til unntaksbestemmelse harmonerer med internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Enkelte instanser understreker viktigheten av at regelen er harmonisert med den tilsvarende bestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Til dokumentets forside