Ot.prp. nr. 74 (2003-2004)

Om lov om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.m. (livsforsikringsvirksomhet)

Til innholdsfortegnelse

8 Tilleggsavsetninger

8.1 Gjeldende rett

Et livsforsikringsselskap har med hjemmel i forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 4 adgang til å foreta tilleggsavsetninger til forsikringsfondet ut over det lovfastsatte minstekrav til avsetninger i forsikringsfondet. Avsetning til tilleggsavsetninger foretas av årets overskudd, og reduserer overskuddet til fordeling tilsvarende.

Tilleggsavsetninger kan benyttes til å oppfylle det årlige avkastningskravet knyttet til kontrakter med kontraktfastsatte ytelser, når den faktiske avkastning ved kapitalforvaltningen er lavere enn det som er lagt til grunn ved premieberegningen (beregningsrenten). Det vises til Kredittilsynets forskrift 25. september 2000 nr. 979 hvor det er gitt utfyllende regler om tilleggsavsetninger i livsforsikring. Tilleggsavsetningene utgjør på denne måten en viktig del av selskapets «bufferkapital» i forhold til risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Uten tilleggsavsetninger ville økningen av forsikringsmessige avsetninger som følge av oppfyllelsen av det årlige avsetningskravet føre til en reduksjon av selskapets egenkapital tilsvarende differansen mellom beregningsrenten og årets avkastningsnivå. I så henseende tjener tilleggsavsetninger som et førstelinjeforsvar mot avkastningssvikt som ellers reelt ville ramme egenkapitalen. Tilleggsavsetningene kan likevel bare benyttes ved manglende positiv avkastning, dvs. avkastning mellom null og kontraktens garanterte beregningsrente. Negativ avkastning må belastes egenkapitalen. Dette er omtalt i Kredittilsynets rundskriv 24/2000.

Tilleggsavsetningene fordeles mellom pensjonsordningene (kontraktene) etter samme regler som overskudd. Tildelte tilleggsavsetninger blir slik sett en del av pensjonsordningens midler, likevel slik at selskapet som nevnt over kan trekke på tilleggsavsetningene for å dekke det årlige avkastningskrav. Tilleggsavsetninger knyttet til én kontrakt kan dessuten benyttes til å dekke manglende avkastningsresultat på andre kontrakter.

Hovedregelen er at maksimale tilleggsavsetninger kan utgjøre 8 prosent av selskapets samlede premiereserve avsatt i forsikringsfondet, jf. forskrift 15. september 1997 nr. 1005 § 4 første ledd bokstav b. For tilleggsavsetninger knyttet til en enkelt kontrakt eller pensjonsordning kan grensen settes til et beløp tilsvarende pensjonsordningens premiereserve multiplisert med to ganger beregningsrenten for pensjonsordningen, eller et høyere multiplum av beregningsrenten, jf. forskrift 25. september 2000 nr. 979 § 3-3. Tilleggsavsetninger for en pensjonsordning som overstiger denne grensen skal tildeles pensjonsordningen som overskudd.

I fondsforsikringsselskaper (unit linked) er det ikke noe system med tilleggsavsetninger.

8.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen viser til at det fortsatt vil være behov for «bufferkapital» i form av tilleggsavsetninger knyttet til pensjonsordninger i kollektivporteføljen. Det foreslås en bestemmelse i utkastet § 8a-20 om at selskapet, for å sikre sine forpliktelser under kontraktfastsatte ytelser i kollektivporteføljen, ved utgangen av det enkelte år kan foreta tilleggsavsetninger ut over minstekravet til premiereserve. Det legges til grunn at tilleggsavsetningene skal komme til fradrag før tildeling av overskudd av avkastningsresultatet, jf. utkastet § 8a-12 tredje ledd. Etter utkastet § 8a-20 annet ledd skal selskapets tilleggsavsetninger i et år fordeles mellom de enkelte kontrakter. Dette kommer også forutsetningsvis frem i utkastet § 8a-20 tredje og fjerde ledd. Tildelingen skal skje etter forholdet mellom premiereserven for den enkelte ordning, jf. utkastet § 8a-20 annet ledd. Dette betyr at tilleggsavsetningene fullt ut skal tilordnes den enkelte kontrakt, og ikke som etter gjeldende rett kunne brukes til å dekke avsetningskrav for andre kontrakter, jf. forskrift 25. september 2000 nr. 979 § 4-1. Slik bruk av tilleggsavsetninger (som etter gjeldende rett) kan etter kommisjonens vurdering sies å innebære en form for kryssubsidiering mellom kunder (jf. NOU 2001: 24 avsnitt 11.2.2 s.100).

Tilleggsavsetninger kan etter Banklovkommisjonens utkast benyttes til å oppfylle det årlige avsetningskravet for en kontrakt, dersom avkastningen tilordnet kontrakten i et år ikke er stor nok til å dekke det årlige avsetningskravet for kontrakten. Det vises til kommisjonens lovutkast § 8a-20 tredje ledd. Forslaget er i samsvar med gjeldende rett. Banklovkommisjonen foreslår at tilleggsavsetninger, på samme måte som etter gjeldende rett, bare skal kunne benyttes til å dekke manglende positiv avkastning. Negativ avkastning (negativt resultat) må belastes den ansvarlige kapital. Det vises til merknadene til bestemmelsen på side 146 i utredningen. Banklovkommisjonen viser til at det ikke er adgang til å redusere forsikringsfondet, som både premiereserven og tilleggsavsetningene er en del av, som følge av at selskapet har fått et negativt resultat. Kommisjonen uttaler at det å dekke et negativt resultat er det grunnleggende formål med den ansvarlige kapital.

Banklovkommisjonen foreslår en maksimalgrense for tilleggsavsetninger knyttet til den enkelte kontrakt på to ganger beregningsrenten multiplisert med premiereserven knyttet til kontrakten. Det vises til kommisjonens lovutkast § 8a-20 fjerde ledd.

Etter utkastet § 8a-20 første ledd skal Kredittilsynet, når soliditetshensyn tilsier det, kunne pålegge selskapet å foreta tilleggsavsetninger.

Kontrakter i særskilte investeringsporteføljer skal ikke ha tilknyttet tilleggsavsetninger, men dersom det er knyttet avkastningsgaranti til kontrakten skal det foretas såkalt «supplerende avsetning» til dekning av garantiforpliktelsen, jf. utkastet § 8a-22 tredje ledd.

For pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg etter lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd, skal det foretas supplerende avsetning til dekning av selskapets forpliktelser som skal tilsvare forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets forpliktelser overfor de forsikrede og verdien av investeringsporteføljen, jf. utkastet § 8a-22 fjerde ledd. Reglene om tilleggsavsetninger skal her etter Banklovkommisjonens utkast «gjelde tilsvarende».

Banklovkommisjonen foreslår at det skal kunne settes av til tilleggsavsetninger for forsikringsmessige avsetninger knyttet til premie- og innskuddsfond, med mindre disse er plassert i særskilt investeringsportefølje, jf. utkastet § 8a-23.

8.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har overveiende sluttet seg til Banklovkommisjonens forslag om å videreføre systemet med tilleggsavsetninger i forhold til forsikringskontrakter med kontraktfastsatte ytelser. Flere høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om hvorvidt tilleggsavsetninger også bør kunne brukes til å dekke negativt avkastningsresultat. FNH, Norges Bank og Sparebankforeningen går inn for dette. FNH mener at gjeldende begrensning i anvendelsesområdet for tilleggsavsetninger er uheldig. FNH uttaler videre:

«Tilleggsavsetningene er en viktig del av bufferkapitalen. Tilleggsavsetningenes funksjon som bufferkapital svekkes ved at avsetningen kun kan anvendes til å dekke manglende positiv avkastning opp til grunnlagsrenten. Usikkerhet på verdipapirmarkedene kan i gitte situasjoner innebære at selskapene ser seg nødt til å selge seg ned i aksjer til tross for at dette ikke nødvendigvis er i kundenes interesse på lang sikt og til tross for at selskapene fortsatt har buffere i form av tilleggsavsetninger.

Underskudd på livselskapenes driftsresultat oppstår i det avkastning (overskudd) blir lavere enn beregningsrenten. Beregningsrenten er i størrelsesorden 3,5-4 prosent for kundemassen sett under ett. I forhold til når det oppstår underskudd på driftsresultatet, som belastes eierne, er det således ikke et prinsipielt skille på 0 prosent.

En endring som innebærer at anvendelsesområdet for tilleggsavsetninger ikke begrenses til kun å dekke manglende positiv avkastning, men også kan brukes i de tilfelle at et selskap skulle vise negativ finansavkastning, ville redusere unødig negativ virkning for både kundene, eierne og stabiliteten i verdipapirmarkedet. Dette vil være en hensiktsmessig endring også ut fra en soliditetsbetraktning. Dette kan eventuelt kombineres med regulering av maksimalgrenser for tilleggsavsetninger som står i forhold til den årlige renteforpliktelse.»

Norges Bank viser til at en adgang for livselskapene til å benytte tilleggsavsetninger til å dekke et negativt renteresultat «vil gi større muligheter for livselskapene til på lang sikt å realisere en meravkastning ved å ta noe større risiko».

Sparebankforeningen uttaler:

«Lovutkastet setter anvendelsesområdet for tilleggsavsetninger til kun å dekke opp for manglende positiv avkastning. Dette bør utvides til også å gjelde ved negativ avkastning. Pensjonsmarkedet er betydelig endret, og forsikringsselskapene står overfor endret risiko på en del områder. Det er viktig at regelverket ikke gjør det unødig dyrt å skaffe den ansvarlige kapitalen som kreves for å drive forsvarlig livsforsikringsvirksomhet. Det er dessuten prinsipielt sett vanskelig å forstå at det ikke skal kunne anvendes tilleggsavsetninger for å dekke opp for negativ avkastning, når dette kan gjøres for manglende positiv avkastning. Den senere tids utvikling på finansmarkedene kan også tyde på at det bør være mulig å ha kundeeid bufferkapital (tilleggsavsetninger) i produkter med kontraktsfastsatte ytelser hvor kapitalen ligger i særskilte porteføljer.»

Kredittilsynet viser til at en eventuell endring i regelverket om tilleggsavsetninger når det gjelder dekning av negativt avkastningsresultat, vil måtte ses i sammenheng med utviklingen som finner sted på dette området innenfor EU og IAIS. Kredittilsynet går i høringsuttalelsen derfor ikke inn for noen endring på dette punktet nå. Kredittilsynet uttaler:

«Ettersom minstekrav til ansvarlig kapital og solvenskapital i realiteten har samme funksjon og bufferkapitalen etter lovutvalgets forslag reellt skal bestå av kundemidler, bør det - når det foreligger tilstrekkelig bufferkapital og i lys av den utviklingen som finner sted på dette området innenfor EU og IAIS - vurderes om det norske regelverket bør tilpasses det solvensregelverket som gjelder i andre land. Ved en slik endring er det naturlig at bufferkapitalen også kan benyttes til dekning av et eventuelt negativt avkastningsresultat for kundene.

Som kjent er EUs solvensmarginregelverk basert på en minimumsharmonisering. Det er derfor full anledning for norske myndigheter til å stille strengere krav. Kredittilsynet ser behovet for en strengere oppfølging enn det som følger av gjeldende regelverk dersom solvensmarginkapitalen ikke lenger dekker solvensmarginkravet. I en slik situasjon bør en kreve at selskapet søker om en midlertidig dispensasjon for en slik underdekning samtidig som det legger fram en forpliktende plan for å gjenreise nødvendig solvensmarginkapital. Kredittilsynet forutsetter at i et opplegg med reduserte krav til ansvarlig kapital og der selskapet skal forvalte kundemidler med garantert minsteavkastning og der bufferkapitalen består av kundemidler, er det naturlig at tilleggsavsetningene også bør kunne benyttes til å dekke negativ avkastning.»

Denne uttalelsen ble i et senere notat fra FNH tolket slik at Kredittilsynet støttet FNHs syn om at negativ avkastning burde kunne belastes tilleggsavsetningene. I et presiserende brev til FNH av 29. januar 2002 uttalte Kredittilsynet at dette ikke var en riktig forståelse av Kredittilsynets syn. Kredittilsynet uttalte bl.a.:

«Kredittilsynet sier altså [i sitt høringsbrev] at en eventuell endring i gjeldende regelverk må være knyttet opp til utviklingen - og til hva som der blir de endelige løsninger på sikt - i EU og IAIS på dette området. Dette betyr at vi snakker om noe som i tilfellet, om det noen gang blir aktuelt, ligger mange år frem i tid. Kredittilsynet har ikke - verken i denne uttalelsen eller tidligere - gitt uttrykk for at man kan, eller bør kunne, dekke negativ avkastning fra tilleggsavsetningene under gjeldende regelverk. Kredittilsynet har heller ikke på noe punkt tatt opp forslag om dette i de konkrete forslag til endringer i forhold til Banklovkommisjonens samlede forslag som tilsynet har fremmet i sin høringsuttalelse. FNHs uttalelse - hvor altså Kredittilsynet tas til inntekt for FNHs syn - er således direkte feil.»

I forbindelse med oversendelsen til Finansdepartementet 16. september 2003 av den interne rapporten «tiltak med sikte på en mer langsiktig forvaltning av pensjonsforsikringsmidler» har Kredittilsynet blant annet anbefalt at det overveies å åpne for at tilleggsavsetninger også kan benyttes til å dekke negativ finansavkastning.

Den Norske Aktuarforening og FNH støtter forslaget om at tilleggsavsetninger ikke skal kunne benyttes til å dekke avkastningskrav for andre kontrakter. Også Kredittilsynetfinner, etter en samlet vurdering, å kunne støtte dette forslaget. Kredittilsynet uttaler blant annet:

«Lovutvalget har sett på bruk av tilleggsavsetningene på andre kontrakter enn den avsetningen er tilknyttet som en form for kryssubsidiering mellom kundene og har foreslått at tilleggsavsetninger bare skal kunne anvendes til oppfyllelse av avsetningskrav på den kontrakt tilleggsavsetningen er knyttet til. Etter gjeldende regelverk er tilleggsavsetningene en solidarisk buffer i det de unntaksvis kan anvendes til oppfyllelse av avkastningsdelen av det årlige avsetningskrav på andre kontrakter enn den tilleggsavsetningen er knyttet til.

Lovutkastet er basert på at en skal ta hensyn til bufferkapitalen når selskapet skal beregne vederlaget forsikringstaker skal betale for kapitalforvaltningsrisikoen. Tilleggsavsetningene skal etter forslaget tilhøre den enkelte forsikringstaker og skal hensyntas ved beregning av vederlaget. Bufferkapitalen forøvrig er felles.

Den viktigste faktoren ved fastsettelse av selskapets vederlag for kapitalforvaltningsrisikoen er selvsagt hvor risikobetonte plasseringene er. En portefølje med overveiende lite risikobetonte plasseringer, f.eks. en portefølje dominert av obligasjoner og sertifikater, vil gi en mindre sannsynlighet for at avkastningen i et enkelt år skal bli lavere enn den garanterte renten. Tilsvarende vil en portefølje der mesteparten av midlene er plassert i aksjer gi en større sannsynlighet for at avkastningen i et enkelt år skal bli lavere enn den garanterte renten. Det er grunn til å regne med at en portefølje med høy risiko på kapitalforvaltningen over tid vil gi en høyere avkastning enn en portefølje som er sammensatt av mindre risikoutsatte instrumenter. En portefølje med stor risiko vil på den annen side ha større svingninger i avkastningen pr. år enn en portefølje som er mindre risikobetont.

Hvis selskapet velger en risikoprofil i plasseringene som svarer til risikoevnen til de forsikringstakerne som har høyest tilleggsavsetning kan det reises spørsmål ved om dette vil måtte føre til at størrelsen på vederlaget for de som har små tilleggsavsetninger (herunder nye kunder) vil bli så høy at potensielle forsikringstakere ikke vil være interessert i å inngå livsforsikringsavtaler etter det nye regelverk for fellesporteføljen.

For å redusere vederlaget for de som har små eller ingen tilleggsavsetning kan selskapet velge en risikoprofil i plasseringene som svarer til risikoevnen til de forsikringsavtaler der størrelsen av tilleggsavsetningene er på gjennomsnittet i porteføljen. Konsekvensen av et slikt valg vil kunne være at de forsikringstakere som har høye tilleggsavsetninger ikke får utnyttet sin risikoevne. I dette tilfellet kan en risikere at disse har for høye tilleggsavsetninger vurdert i forhold til den risikoprofil selskapet tar i forvaltning av kollektivporteføljen. I så fall vil disse forsikringstakerne neppe få den avkastning på midlene som de i forhold til tilleggsavsetningen burde få. En oppdeling av fellesporteføljen i flere porteføljer basert på kontraktenes risikoevne, der man hensyntar både tilleggsavsetninger og størrelsen på rentegarantien, synes å være en for komplisert og dermed ikke en hensiktsmessig løsning.

Det problemet som er skissert over kan imidlertid til en viss grad avhjelpes ved at regelverket innrettes slik at en tillater at det gis anledning til en rask oppbygging av tilleggsavsetningene for nye kunder. Dette kan oppnås ved at hele eller mesteparten av avkastningsoverskuddet på disse kontrakter benyttes til tilleggsavsetninger inntil de har nådd en tilfredsstillende størrelse. Dette vil i så fall innebære en endring i forhold til de gjeldende regler, og vil så vidt vi forstår også være et avvik i forhold til lovutvalgets forslag.

Kredittilsynet vil samtidig peke på at dersom man opprettholder gjeldende regelverk om at tilleggsavsetningene skal være kundefordelte, men likevel være et solidarisk fond (for det tilfelle at enkelte kunder har behov for tilførsel av midler utover egne tilleggsavsetninger), vil dette bare i begrenset grad gi opphav til kryssubsidiering mellom kundegrupper så lenge kundene ligger med rentegarantier på 3 eller 4 pst. Dette skyldes at volumet på nye kunder målt i forhold til de samlede forsikringsmessige avsetninger er forsvinnende lite. Det innebærer at for det tilfelle at et selskap skulle oppnå en avkastning som f.eks. er to prosentpoeng lavere enn de garanterte renter, vil dette neppe redusere årsavkastningen for den eksisterende kollektivportefølje med mer enn 0,02 prosentpoeng, ut fra beregninger som er foretatt. Ut fra en slik synsvinkel kan kryssubsidieringseffekten ikke tillegges særlig betydning.

Dette inntrykket forsterkes når man vet at selskapene ikke har ligget under 4 pst. i kapitalavkastningsrente i de siste 30 år. (2001 vil ventelig gi det første avvik fra dette mønsteret.) Kredittilsynet vil derfor peke på at det kan oppnås en forenkling av regelverket fra et selskapssynspunkt dersom gjeldende bestemmelser om et solidarisk fond videreføres. Blant annet kan vederlaget for kapitalforvaltningsrisikoen settes likt for alle de premiebetalende kunder. Det vil også gjøre det lettere for nye kunder å tegne nye forsikringer ettersom de da ikke blir avkrevet ekstra vederlag, slik som foreslått av lovutvalget. Det at det skjer nytegning vil som kjent også ha stor betydning for den eksisterende bestand av forsikringer.

Fra et kundesynspunkt vil kundefordelte tilleggsavsetninger fortone seg som det mest ryddige, og vil trolig bli positivt mottatt hos de store kollektivkunder. Kredittilsynet vil derfor etter en samlet vurdering støtte lovutvalgets forslag om at tilleggsavsetningene ikke lenger skal være en solidarisk buffer for forsikringstakerne, men være en buffer fordelt på de enkelte kunder. Det skal i den sammenheng nevnes at mulige problemer ved å ikke ha et solidarisk fond vil bli redusert (som nevnt foran) dersom regelverket innrettes slik at tilleggsavsetningene kan bygges opp så raskt som mulig for nye kunder. Ved å innføre et særskilt risikofond i forsikringsfondet, som det redegjøres for nedenfor, vil en også bidra til å redusere mulige problemer med et ikke - solidarisk fond.»

Kredittilsynet har senere endret standpunkt i dette spørsmålet. Som nevnt i kapittel 2 foran har Kredittilsynet i brev til departementet 16. september 2003 gått inn for at tilleggsavsetningene som hovedregel fortsatt bør benyttes som solidarisk fond. I den rapporten som ble oversendt fra Kredittilsynet står det følgende:

«Prosjektgruppen vil videre vise til at strengere tilordning av tilleggsavsetninger på kontraktsnivå har betydning for spørsmålet om tilleggsavsetninger kan medregnes i solvensmarginkapitalen. I brev til Finansdepartementet av 8. mai 2003 vedrørende nytt solvensmarginregelverk for forsikringsselskaper uttalte Kredittilsynet:

I gjeldende solvensmarginforskrift for livsforsikringsselskaper er det lagt til grunn at 50 prosent av tilleggsavsetningene kan medregnes i solvensmarginkapitalen. Medregning av 50 prosent av tilleggsavsetningene som solvensmarginkapital må hjemles i endret artikkel 18 nr. 2 bokstav b eller d i Rådsdirektiv 79/267/EØF. Førstnevnte bestemmelse gjelder «reserves (statutory and free) not corresponding to underwriting liabilities», mens sistnevnte bestemmelse taler om «profit reserves appearing in the balance sheet where they may be used to cover any losses which may arise and where they have not been made available for distribution to policy holders».

En avgjørende begrunnelse for å kunne medregne deler av tilleggsavsetningene er at disse avsetningene utgjør et solidarisk fond. Dette innebærer med andre ord at dersom årets finansavkastning ikke er tilstrekkelig til å dekke de pliktige avsetninger på den enkelte kontrakt, og kontraktens egne tilleggsavsetninger ikke er store nok til å dekke de pliktige avsetninger, vil det skje en tilføring av midler fra øvrige kunders tilleggsavsetninger.

Kredittilsynet vil her peke på at dersom den nye livsforsikringslovgivningen skulle basere seg på nye regler på dette punkt, slik at tilleggsavsetningene vil bli øremerket den enkelte kunde, og dermed utelukke mulighetene for en utjevning mellom kundegrupper, er det tvilsomt om deler av tilleggsavsetningene i det hele tatt vil kunne medregnes i solvensmarginkaiptalen.

Både av hensyn til behovet for generelle buffere og selskapenes behov for å benytte deler av tilleggsavsetningene som solvensmarginkapital, mener prosjektgruppen at tilleggsavsetningene fortsatt som hovedregel bør være et solidarisk fond.»

FNH mener at adgangen til å knytte tilleggsavsetninger til foretakspensjonsordninger med investeringsvalg (jf. lovutkastet § 8a-22 fjerde ledd) ikke bør begrenses til ordninger etter lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd, men gjøres gjeldende for alle ordninger med beregningsrente og/eller kontraktsfastsatte ytelser.

«FNH støtter kommisjonens forslag om tilleggsavsetninger i ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg, jf lovutkastets §8a-22 fjerde ledd siste punktum. Etter FNHs oppfatning bør imidlertid adgangen til å ha tilleggsavsetninger knyttet til kollektivordninger med egen investeringsportefølje ikke begrenses til ordninger innenfor lov om foretakspensjon, men gjøres gjeldende for alle ordninger med beregningsrente og/eller kontraktfastsatte ytelser. Også i denne sammenheng kan det være relevant å innføre et begrepsmessig skille mellom kontrakter med «kontraktsfastsatte ytelser» og kontrakter hvor «beregningsgrunnlaget er låst i kontrakten». Dersom begrepet «kontrakter med kontraktsfastsatte ytelser» benyttes i §8a-20 første ledd kan det legges det opp at enkelte kontrakter etter innskuddspensjonsloven og individuelle kontorprodukter også omfattes av de foreslåtte reglene om tilleggsavsetninger.»

FNH har videre enkelte merknader av mer teknisk karakter. Det bør vurderes hvorvidt premiereserven for den enkelte ordning er hensiktsmessig som fordelingsnøkkel for selskapets tilleggsavsetninger. Det vises her til at også premiefondet genererer avkastning som kan anvendes til tilleggsavsetninger. Videre bør det vurderes hvordan «beregningsrenten for kontrakten» skal fortolkes dersom kontrakten i fremtiden har flere beregningsrenter.

Både FNH og Kredittilsynet viser til at det er elementer i dagens forskrift om tilleggsavsetninger som ikke er ivaretatt i lovutkastet. Det vil derfor være behov for utfyllende regler, og det bør derfor etter disse høringsinstansenes syn tas inn en forskriftshjemmel i lovforslaget.

8.4 Departementets vurdering

Tilleggsavsetninger har til formål å sette livsforsikringsselskapene bedre i stand til å møte svingninger fra år til år i avkastningen ved kapitalforvaltningen. Selskapene kan, i år med avkastning ut over det nivå som er garantert i forbindelse med premieberegningen (eller forsikringsteknisk overskudd), sette av en del av denne meravkastningen til tilleggsavsetninger som kan anvendes til å dekke avsetningsforpliktelser i år hvor faktisk avkastning er lavere enn den avkastningen som er lagt til grunn ved premieberegningen (avkastningsgarantien). Tilleggsavsetninger går således til fradrag i de midler som blir utdelt som overskuddsmidler, og avsetning til tilleggsavsetninger innebærer derfor at overskudd til kundene gjøres betinget.

Banklovkommisjonens forslag til § 8a-20 er i hovedsak en videreføring av gjeldende retts regler om tilleggsavsetninger. I utkastet § 8a-20 første ledd har Banklovkommisjonen foreslått at reglene for tilleggsavsetninger bare skal gjelde for «kontrakter med kontraktsfastsatte ytelser i kollektivporteføljen». Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonen i utkastet § 8a-23 annet ledd har foreslått at reglene om tilleggsavsetninger i § 8a-20 skal gjelde tilsvarende for premie- og innskuddsfond plassert i kollektivporteføljen. Departementet er som nevnt ovenfor i kapittel 7 om minstekrav til forsikringsmessige avsetninger enig i at reglene om tilleggsavsetninger gis tilsvarende anvendelse for slike forpliktelser. Det vises til det som er sagt ovenfor om dette. Departementet foreslår at henvisningen endres til «kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser», jf. departementets lovforslag § 8a-17. Dette vil i hovedsak svare til de kontrakter som etter departementets forslag skal forvaltes i kollektivporteføljen. Begrepet «kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser» foreslås også brukt for å angi de kontrakter der minstekravet til avsetning til premiereserve skal beregnes etter den såkalte prospektive beregningsmetode, jf. Banklovkommisjonens utkast til § 8a-18 og departementets forslag til § 8a-16. FNH har blant annet foreslått at reglene om tilleggsavsetninger gjøres gjeldende for alle kontrakter med beregningsrente eller kontraktsfastsatte ytelser. Departementet viser i den forbindelse til Banklovkommisjonens omtale av dette spørsmålet i utredningen (NOU 2001: 24) s. 88-89, som departementet slutter seg til:

«Ordningen med tilleggsavsetninger er først og fremst beregnet på tilfelle hvor det ligger en vanlig beregningsrente til grunn for pensjonsordningen. Etter den nye pensjonslovgivningen vil dette være tilfellet ved ytelsesbasert foretakspensjon, engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon i pensjonsordning uten egen investeringsportefølje og investeringsvalg. Det kan selvsagt også reises spørsmål om det burde kunne foretas tilleggsavsetninger også når selskapet for pensjonsordninger med investeringsvalg overtar en begrenset risiko for kapitalforvaltningen, for eksempel ved avkastningsgaranti. Dette er det som hovedregel ikke behov for. Selskapet vil ha meget stor fleksibilitet når det gjelder utformingen av slike garantier og de begrensninger som vil gjelde for investeringsvalget. Noe behov for dessuten å kunne gjøre bruk av en ordning med tilleggsavsetninger for å oppnå ytterligere nyansering av risikofordelingen mellom selskap og bedrift foreligger neppe.»

Departementet er enig med Banklovkommisjonen og høringsinstansene i at selskapene fremdeles skal ha en adgang til å sette av tilleggsavsetninger, og foreslår, med enkelte endringer, regler om dette som svarer til de regler som Banklovkommisjonen har foreslått i utkastet § 8a-20. Det vises til lovforslaget § 8a-17.

Tilleggsavsetningene er avsetninger «ut over minstekravet til premiereserve», jf. lovforslaget § 8a-17 første ledd første punktum. Minstekravet til premiereserve følger som nevnt av utkastet § 8a-16 første ledd. Bestemmelsen i departementets lovforslag § 8a-17 første ledd hjemler en adgang for selskapene til å foreta tilleggsavsetninger, jf. ordet «kan» i første ledd første punktum. Det er på denne bakgrunn man må se bestemmelsen i forslaget § 8a-17 første ledd annet punktum om at Kredittilsynet kan pålegge selskapet å foreta tilleggsavsetninger ut fra soliditetshensyn. Departementet viser til lov om forsikringsvirksomhet § 8-1 annet ledd og til at en slik bestemmelse vil være en videreføring av § 4 annet ledd i forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring.

Etter departementets lovforslag skal selskapet kunne foreta tilleggsavsetninger «ved utgangen av det enkelte år», jf. forslaget § 8a-17 første ledd første punktum. Adgangen er med andre ord knyttet opp mot årsoppgjøret, når selskapets resultat gjøres opp. Eventuelle tilleggsavsetninger må finansieres av avkastningsresultatet, jf. forslaget til § 8a-9 første ledd. Grunnlaget for å avsette til tilleggsavsetninger blir, etter departementets lovforslag, og i motsetning til etter dagens regler, bare overskudd på avkastningsresultatet.

Etter Banklovkommisjonens utkast til § 8a-20 annet ledd skal selskapets tilleggsavsetninger i et år fordeles mellom de enkelte kontraktene» etter forholdet mellom premiereserven for den enkelte ordning». Dette svarer til gjeldende rett, jf. forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskaper § 3-1.

FNH har anført at premiereserven som fordelingsnøkkel ikke er hensiktsmessig. I den forbindelse har FNH vist til at premiefondet også genererer avkastning som kan anvendes til tilleggsavsetning. Departementet viser til at dette er ivaretatt gjennom departementets forslag til § 8a-9 første ledd fjerde punktum, som svarer til Banklovkommisjonens lovutkast § 8a-23 annet ledd.

Banklovkommisjonen har i utkastet § 8a-20 tredje ledd foreslått regler for anvendelsen av tilleggsavsetningene. Utkastet innebærer at tilleggsavsetningene tilordnet den enkelte kontrakt bare skal kunne brukes til å dekke manglende avkastning på denne kontrakten, jf. «overføring av tilleggsavsetninger tilordnet kontrakten». Departementet vil peke på at et viktig element i Banklovkommisjonens og departementets forslag til nye regler er at avkastning i kollektivporteføljen skal fordeles på den enkelte kontrakt før det eventuelt foretas tilleggsavsetninger. Spørsmålet om avsetning til tilleggsavsetninger eller ikke vil således først og fremst bli et spørsmål om overskudd skal tildeles betinget eller med endelig virkning. Departementet viser til at bestemmelsen om at man kan trekke på andre kontrakters tilleggsavsetninger i forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikring § 4-1 annet ledd, er betinget av at visse vilkår er oppfylt. Det er således ingen generell bestemmelse. Videre viser departementet til Banklovkommisjonens begrunnelse i NOU 2001: 24 s. 100 avsnitt 11.2.2, som departementet slutter seg til. Så lenge tilleggsavsetningene fordeles på den enkelte kontrakt etter tilsvarende regler som overskudd (bidragsprinsippet), antar departementet at det er mest i tråd med denne fordelingen at anvendelsen av de tildelte midlene også knytter seg til den enkelte kontrakten. Departementet vil også peke på at en slik bestemmelse vil bidra til at systemet for tilleggsavsetninger blir mer gjennomsiktig. Departementet foreslår således å videreføre Banklovkommisjonens utkast på dette punktet, jf. lovforslaget § 8a-17 tredje ledd.

Kredittilsynet har i høringsbrevet pekt på at en fullstendig tilordning av tilleggsavsetningene til den enkelte kontrakt vil innebære at kapitalforvaltningsrisikoen vil variere med hvor store tilleggsavsetninger kontraktene har. Dette kan igjen få betydning for det generelle risikonivået for kollektivporteføljen. Etter Kredittilsynets vurdering bør det således åpnes for en rask oppbygging av tilleggsavsetninger for kontrakter med lave tilleggsavsetninger, for eksempel ved at «hele eller deler av avkastningsresultatet benyttes til tilleggsavsetninger inntil de har nådd en tilfredsstillende størrelse». Banklovkommisjonen har i NOU 2001: 24 s. 100 drøftet ulike tiltak for å motvirke at det tar tid før pensjonsordningers tilleggsavsetninger kommer opp på et nivå som «gir «bufferkapital» av betydning». Store forskjeller i nivået på tilleggsavsetninger mellom forskjellige kontrakter i samme selskap kan etter departementets vurdering skape utfordringer i forhold til en rettferdig behandling av forskjellige kunder. Jo større tilleggsavsetninger som er knyttet til den enkelte kontrakt, jo mindre er risikoen for at selskapet må trekke på sin ansvarlige kapital for å dekke opp for svake resultater i kapitalforvaltningen. For å ha adgang til å åpne for mer fleksibilitet i oppbyggingen av tilleggsavsetninger knyttet til den enkelte kontrakt, foreslår departementet derfor ikke å lovfeste et krav om at selskapets tilleggsavsetninger i et år skal fordeles mellom de enkelte kontrakter etter forholdet mellom premiereserven for den enkelte ordning. Departementets forslag innebærer at det vil være mulig å fastsette i forskrift at det innenfor ett selskap er adgang til for eksempel å bygge opp tilleggsavsetninger raskere for kontrakter som har høy avkastningsgaranti og/eller lave eller ingen tilleggsavsetninger, sammenlignet med kontrakter med lav avkastningsgaranti og/eller høye tilleggsavsetninger. Spørsmålet om det bør være en slik øket fleksibilitet i oppbyggingen av tilleggsavsetninger vil deretter kunne bli vurdert nærmere i forbindelse med arbeidet med forskrifter til de nye lovreglene i det foreslåtte kapittel 8a. Det vises til lovforslaget § 8a-17 annet ledd.

Etter Banklovkommisjonens utkast skal tilleggsavsetningene bare kunne benyttes til å dekke manglende positiv avkastning, jf. at ordet «avkastningen» i utkastet § 8a-20 tredje ledd må antas å forutsette at det foreligger faktisk avkastning. Dersom kontrakten har en garantert avkastning på 3 prosent, skal altså tilleggsavsetningene kunne benyttes til å dekke manglende avkastning i intervallet fra 0 til 3 prosent. Det fremgår helt klart i Banklovkommisjonens spesialmerknader til § 8a-20 på side 146 i NOU 2001:24 at negativ avkastning ikke kan dekkes av tilleggsavsetninger, men må belastes den ansvarlige kapital. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Finansdepartementet har tidligere, i et brev til Storebrand Livsforsikring A/S 18. juli 2001, uttalt at det ikke er lov å benytte tilleggsavsetninger til å dekke negativ avkastning.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for at anvendelsesområdet for tilleggsavsetninger ikke bør begrenses til kun å dekke manglende positiv avkastning, men også bør brukes i de tilfelle der selskapet har en negativ avkastning. Departementet vil vise til at tilleggsavsetningene utgjør en del av forsikringsfondet. Det er i henhold til gjeldende regelverk ikke adgang til å redusere dette fondet for å dekke negativ avkastning. Prinsippene for risikodeling mellom kunde og selskap ville bli vesentlig endret dersom også negativ avkastning skulle kunne belastes tilleggsavsetningene. Etter departementets vurdering bør det ikke være adgang til å redusere kundenes fordringer mot livselskapet for de tradisjonelle kontraktene med kontraktsfastsatte ytelser til fastsatt premie. Det er nettopp for å hindre at tap overføres til kundene at selskapet skal ha egenkapital og oppfylle de lovfastsatte krav til ansvarlig kapital.

Skattemessig gis det fradragsrett for tilleggsavsetninger under forutsetning av at dette er avsetninger til forsikringsfondet beregnet på å dekke selskapets forpliktelser overfor de forsikrede. En adgang til å anvende tilleggsavsetningene til å dekke et tapsresultat (negativ avkastning) ville være i strid med denne forutsetningen.

Departementet kan videre ikke se at det er sider ved det foreliggende forslaget til ny lovgivning for livsforsikringsselskaper som tilsier en annen risikofordeling mellom selskap og kunder for manglende avkastning, enn etter gjeldende regler. Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå endringer i regelverket på dette punktet. En økt eksponering av tilleggsavsetningene som førsterisikokapital i forhold til risiki knyttet til kapitalforvaltningen, ville ha betydd at tilleggsavsetningene reelt vil fungere som en slags eierkapital uten i andre relasjoner å ha samme stilling som eierkapitalen. Dette ville være i strid med livsforsikringsselskapenes hovedforpliktelse i forsikringsforholdet, nemlig en forpliktelse til å yte kontraktsfastsatte ytelser mot innbetaling av fastsatt premie. Departementet vil for øvrig i denne sammenheng nevne at en må regne med at mange forsikringstakere ville kunne foretrekke å gå over til kontrakter basert på forvaltning av pensjonsordningen midler i egne investeringsporteføljer for å unngå at avkastning ut over beregningsrenten via en ordning med tilleggsavsetninger reelt ville kunne bli benyttet til å dekke underskudd i selskapene. Av hensyn til konkurranseforholdene i pensjonsmarkedet og gjennomsiktigheten i forsikringsproduktene når det gjelder risikofordeling mellom selskap og kunde, vil det være svært viktig at kontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser og kollektiv kapitalforvaltning i selskapets regi fortsatt klart kan skilles fra kontrakter basert på forvaltning av midlene i egen investeringsportefølje. Departementets forslag til § 8a-17 tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 8a-20 tredje ledd. Departementet har i tillegg foreslått en lovfesting av prinsippet (som altså også gjelder i dag) om at tilleggsavsetninger ikke kan benyttes til å dekke negativ avkastning i forslaget § 8a-17 fjerde ledd siste punktum.

I utkastet § 8a-20 fjerde ledd foreslår Banklovkommisjonen en maksimumsgrense for en kontrakts tilleggsavsetninger. Fører tilleggsavsetninger tildelt en kontrakt til at «de samlede tilleggsavsetninger tildelt en kontrakt et år» overstiger det beløp som tilsvarer «premiereserven knyttet til kontrakten multiplisert med to ganger beregningsrenten for kontrakten», skal det beløp som er overskytende tildeles kontrakten som overskudd. Dette gjelder med mindre Kredittilsynet har fastsatt en høyere grense for tilleggsavsetningene eller har truffet et annet vedtak etter § 8a-16 annet eller tredje ledd i utkastet. Banklovkommisjonen har fremstilt dette som et forslag om videreføring av gjeldende rett. Forskrift 25. september 2000 nr. 979 § 3-3 første ledd lyder «Tilleggsavsetninger knyttet til en kontrakt skal ikke overstige det beløp som tilsvarer premiereserven for kontrakten multiplisert med to ganger grunnlagsrenten for kontrakten.» Etter § 3-3 fjerde ledd kan imidlertid selskapet «bestemme at grensen for tilleggsavsetningene for de enkelte kontrakter skal være et høyere multiplum av grunnlagsrenten enn fastsatt i første ledd».

FNH og Kredittilsynet (i september 2003) har foreslått et høyere tak for tilleggsavsetningene. Et høyere tak vil gi selskapene mulighet til å bygge opp større avsetninger, slik at de får mer å trekke på ved lav avkastning. Økt adgang til å sette av til tilleggsavsetninger vil i prinsippet kunne påvirke selskapenes og kundenes skatteposisjon. Det er imidlertid først og fremst størrelsen på de årlige avsetningene som påvirker skatteposisjonene. Omfanget av de akkumulerte tilleggsavsetningene vil avhenge både av hvor mye som avsettes hvert år, og av hvor mye selskapene måtte bruke av tilleggsavsetningene. En endring av taket for akkumulerte tilleggsavsetninger vil derfor ikke nødvendigvis påvirke hvor mye tilleggsavsetninger som avsettes hvert år. Som nevnt foran er det nå fastsatt to forskjellige tak for tilleggsavsetningene, ett tak for selskapets samlede tilleggsavsetninger, som etter hovedregelen er 8 prosent av samlet premiereserve for kontrakter som gir rett til overskudd (jf. forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 4 og forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskaper § 2-2) og ett tak for tilleggsavsetninger knyttet til en enkelt kontrakt, som selskapet i utgangspunktet selv kan fastsette som et multippel av produktet av grunnlagsrenten og premiereserven knyttet til kontrakten (jf. forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskaper § 3-3). Departementet foreslår lovfestet en fast regel for hvor store tilleggsavsetningene kan være på kontraktsnivå. Taket foreslås satt til 12 prosent av premiereserven. I forhold til den nåværende grensen for selskapenes samlede tilleggsavsetninger, som i forskrift 15. september 1997 er fastsatt til 8 prosent av premiereserven, er dette en vesentlig utvidelse til fordel for selskapene. Med et fast tak på 12 prosent på kontraktsnivå skulle det ikke lenger være behov for en egen regel for hvor store tilleggsavsetningene kan være på selskapsnivå. En maksimumsgrense på 12 prosent av premiereserven betyr at det vil være mulig for et selskap å bygge opp tilleggsavsetninger som kan dekke garantert avkastning i fire år dersom rentegarantien er 3 prosent.

Dette representerer en vesentlig utvidelse av grensen for hvor store tilleggsavsetninger selskapene kan ha, og dermed en vesentlig utvidelse av adgangen til å bygge opp bufferkapital. Dette gir igjen mulighet til overføring av risiko fra selskap til kundene. Forslaget må sees i sammenheng med de øvrige forslagene i denne proposisjonen, som også påvirker risikofordelingen mellom kunde og selskap. Det er i denne sammenheng departementet finner det forsvarlig å foreslå en slik vesentlig utvidelse av denne grensen. Det foreslås også lovfestet at dersom tilleggsavsetningene tilordnet en kontrakt skulle bli høyere enn 12 prosent av premiereserven, skal det overskytende tilføres kontrakten som overskudd. Det vises til lovforslaget § 8a-17 fjerde ledd. Prinsippet om at tilleggsavsetninger utover maksimumsgrensen skal tilføres kontrakten som overskudd er en videreføring av regelen i forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskap.

I dag regnes 50 pst. av tilleggsavsetningene med som solvensmarginkapital, jf. forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper § 7. Reglene om solvensmarginkapital er regulert i EØS-regelverket, og EØS-reglene som svarer til livdirektivet setter vilkår for hva slags kapital som kan godtas som solvensmarginkapital. Kredittilsynet stilte som nevnt over i sin rapport fra september 2003 spørsmål ved om det ville være adgang til å la tilleggsavsetninger telle med som solvensmarginkapital dersom selskapet ikke har adgang til å bruke tilleggsavsetninger knyttet til én kontrakt til å dekke opp manglende avkastning på en annen kontrakt. Kredittilsynet har vurdert dette nærmere i et brev til Finansdepartementet 22. april 2004. I den forbindelse har Kredittilsynet også redegjort for regelverket for solvensmarginkapital i enkelte andre land. Det fremgår av denne redegjørelsen at Danmark har en ordning med bonusfond, hvor bonusavsetninger bare kan benyttes til å dekke tap på andre kontrakter dersom selskapets egenkapital er tapt, og at denne type bonusfond tillates medregnet som solvensmarginkapital. Basert på dette må det kunne antas at en andel av tilleggsavsetningene i norske livselskaper bør kunne tillates regnet med som solvensmarginkapital dersom tilleggsavsetningene kan anvendes til dekning av selskapets forpliktelser i forhold til andre kontrakter etter at selskapets ansvarlige kapital er brukt opp. For å sikre at en andel av tilleggsavsetningene fremdeles skal kunne medregnes som solvensmarginkapital, må det fastsettes regler om at tilleggsavsetningene kan anvendes «solidarisk». For å opprettholde Banklovkommisjonens forslag om «desolidarisering» av tilleggsavsetningene som utgangspunkt og hovedregel, foreslår departementet at selskapet må ha brukt opp sin ansvarlige kapital før tilleggsavsetninger knyttet til én kontrakt kan benyttes til å dekke opp manglende avkastning på en annen kontrakt.

Dette er parallelt til den løsning som er valgt for henholdsvis premiefond og innskuddsfond i pensjonskasser, jf. foretakspensjonsloven § 10-3 fjerde ledd og innskuddspensjonsloven § 9-3 tredje ledd.

Departementet har ikke utformet forslag til lovtekst som ivaretar dette, men legger til grunn at dette vil kunne bli regulert i forskrift.

Til forsiden