3 Kredittopplysningsvirksomhet og betydningen av gjeldsopplysninger ved kredittvurdering
3.1 Gjeldende rett ved kredittopplysningsvirksomhet
Kredittopplysningsvirksomhet er regulert i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og i forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften). Etter personopplysningsloven § 3 fjerde ledd kan det gis forskrift med nærmere bestemmelser om behandling av personopplysninger som ledd i kredittopplysningsvirksomhet, blant annet om hvilke typer opplysninger som kan behandles, hvilke kilder personopplysninger kan hentes fra, hvem kredittopplysninger kan utleveres til og hvordan utleveringen kan skje mv.
Personopplysningsforskriften kapittel 4 regulerer kredittopplysningsvirksomhet, og oppstiller konsesjonsplikt for foretak som skal behandle personopplysninger i kredittopplysningsvirksomhet, jf. § 4-5 og personopplysningsloven §§ 34 og 35.
Kredittopplysninger er definert som «meddelelser som belyser kredittverdighet eller økonomisk vederheftighet», jf. personopplysningsforskriften § 4-2. Opplysninger om enkeltpersoners kreditt vil etter definisjonen være å anse som kredittopplysninger. Personopplysningsforskriften angir ikke nærmere hvilke typer opplysninger som er kredittopplysninger, utover at det i § 4-2 annet ledd avgrenses mot virksomheter som ikke regnes som kredittopplysningsvirksomhet.
Det er Datatilsynet som gir konsesjon til å behandle personopplysninger i kredittopplysningsvirksomhet. I den gjeldende standardkonsesjonen til kredittopplysningsforetakene oppstilles blant annet vilkår for registerets innhold. Opplysninger om enkeltpersoners gjeld omfattes ikke av konsesjonen, og kan derfor i dag ikke benyttes i kredittopplysningsvirksomhet.
Det er i hovedsak to kredittopplysningsbyråer som driver kredittopplysningsvirksomhet knyttet til enkeltpersoner. De øvrige åtte byråene som har konsesjon fra Datatilsynet behandler ikke kredittopplysninger om enkeltpersoner.
Kredittopplysningsforetakene har i dag anledning til å innhente opplysninger fra offentlige tilgjengelige kilder som Brønnøysundregistrene, domstolene, Norsk Eiendomsinformasjon og fra inkassobyråer og kredittopplysningsbyråer
3.2 Bruk av gjeldsopplysninger i kredittvurdering
3.2.1 Innledning
Kredittvurdering er betegnelsen på de avveininger som gjøres av en kredittyter når det skal tas stilling til om en søknad om kreditt skal innvilges. Formålet med kredittvurderingen er å finne ut hvor sannsynlig det er at søkeren vil klare å tilbakebetale lånet. Normalt benyttes det en såkalt scoremodell som automatisk beregner søkerens score basert på tilgjengelig informasjon om søkeren, og hva man vet om andre «lignende» personers betalingshistorikk basert på statistiske opplysninger.
3.2.2 Nærmere om kredittvurdering ved hjelp av scoremodeller
Ved søknader om usikret forbrukskreditt skjer kredittvurderingen ofte automatisk eller delvis automatisk, ved hjelp av elektroniske beslutningssystemer. Finansforetakene benytter dataprogrammer som etter en sammenstilling av tilgjengelige opplysninger foretar en automatisk «scorevurdering» av søkerens evne til å betjene gjelden. De opplysningene som er tilgjengelige er først og fremst informasjon fra kredittsøkerens søknadsskjema, ligningsdata, herunder inntekts- og formuesforhold, eventuell betalingshistorikk hos det aktuelle finansforetaket og informasjon om betalingsanmerkninger fra et kredittopplysningsbyrå. I følge konsesjonsvilkårene fra Datatilsynet pkt. 6.1 kan en opplysning ikke brukes i kredittopplysningsvirksomhet lenger enn fire år. Opplysninger om betalingsanmerkninger slettes derfor etter fire år. Finansforetakene vil ikke nødvendigvis ha samme informasjonsgrunnlag, siden opplysninger om gjeld som en kredittsøker har hos andre finansforetak er underlagt taushetsplikt.
Det finnes flere typer scoremodeller, men de fleste benytter en skala fra 1 til 100, hvor 100 er beste score. For hver av modellene er det i samarbeid med den enkelte kredittyter satt en grense på hvilken score man må ha for å bli godkjent. De fleste kredittytere praktiserer et system hvor de med høyest score får automatisk innvilgelse, de med lavest score får automatisk avslag og de øvrige trekkes ut for manuell behandling. I denne gruppen vil noen få innvilget kreditt uten spesielle forbehold, noen med fraråding, og noen vil få avslag.
3.2.3 Hvordan gjeldsopplysninger kan påvirke scoremodellene
Dersom kredittopplysningsbyråene og finansforetakene får tilgang til gjeldsopplysninger, vil dette gi et utvidet faktagrunnlag når sannsynligheten for betalingsproblemer/mislighold skal vurderes. Muligheten til å bruke gjeldsopplysninger vil først og fremst medføre at scoreberegningen blir mer presis, og i en del tilfeller vil gjeldsopplysningene bli utslagsgivende for om kredittsøknaden i det hele tatt skal innvilges, eller for hvor mye kreditt som skal innvilges. Dernest vil vurderingen blir sikrere, ved at opplysninger om gjeldsforhold fra søkeren kan kontrolleres mot det som er registrert. Dette vil ha betydning for søknader hvor søkeren ikke har full oversikt over sine gjeldsforpliktelser, eller bevisst unnlater å opplyse om disse, samt for småkreditter, hvor gjeldsopplysninger ikke etterspørres. For tilfeller hvor det allerede foreligger fullstendig og korrekt informasjon om gjeldsforholdene, vil registrerte gjeldsopplysninger ikke påvirke scoren. Videre vil det være opp til det enkelte foretak å vurdere hvordan gjeldsopplysningene skal vektes, både i det enkelte tilfelle og generelt. På bakgrunn av det forsvarlighetskrav som må oppstilles til kredittvurderingen, vil det imidlertid kunne være ansvarsbetingende dersom det ikke legges tilstrekkelig vekt på opplysningene, jf. pkt. 3.2.5. Tilgang til gjeldsopplysninger vil således legge bedre til rette for at søkere med for mye gjeld i forhold til betjeningsevne ikke får innvilget ytterligere kreditt.
3.2.4 Kredittvurderingsplikt
Finansavtaleloven § 46b pålegger finansforetak og andre som tilbyr lån eller kreditt til en forbruker å gjøre en kredittvurdering av forbrukeren:
«Før kredittavtale inngås, skal kredittgiveren vurdere forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbrukeren og om nødvendig fra relevant database.»
En kredittvurdering kan føre til at (1) søknaden innvilges uten spesielle forbehold, (2) søknaden innvilges, men etter at kredittsøker er frarådet å oppta lånet, eller (3) søknaden avslås.
Kravet til hvor grundig kredittvurderingen skal være, vil avhenge av hvilken type kreditt som gis og størrelsen på kreditten. Ved vurdering av større lån, for eksempel i forbindelse med kjøp av bolig, skjer det normalt en grundig kredittvurdering. Kredittsøkeren må opplyse om andre låneforhold, og det blir nøye vurdert om kredittsøkeren har økonomisk evne til å betjene det nye lånet.
Finansklagenemnda Bank har i sin praksis lagt til grunn at det ved innvilgelse av mindre kredittbeløp er tilstrekkelig at det foretas en forenklet kredittvurdering. I sak BKN-05154 var spørsmålet om kundens gjeldsforpliktelse skulle lempes på grunn av sviktende kredittvurdering. Nemnda fant at det ikke var grunnlag for lemping på dette grunnlag fordi kreditten var så vidt liten (kontokreditt på kr 20 000) at det fremsto som akseptabelt at banken la vekt på klagers siste likning, at det ikke var notert betalingsanmerkninger eller vesentlige mislighold på kontoforhold, samt brukte automatiserte adferdsscoremodeller. Kunden hadde ikke opplyst om andre gjeldsforhold, og nemnda mente at ut over det som fremgikk av siste likning hadde ikke långiver mulighet for å versifisere søkerens opplysninger om gjeldsgrad. I sak BKN-06058 påpeker nemnda at det også ved små kreditter må kunne vises til at kredittvurderingen som er lagt til grunn er reell, da mindre kreditter kan være betydelig for enkelte kunder.
Det er en forutsetning for kredittyters kredittvurdering at kredittsøker opplyser om sine gjeldsforhold. Det kan forekomme tilfeller hvor kredittsøkeren ikke har oversikt over sine gjeldsforhold, eller unnlater å oppgi riktige opplysninger. Sistnevnte tilfeller vil kunne falle inn under straffelovens bedrageribestemmelse. I enkelte sammenhenger etterspørres ikke gjeldsopplysninger ved kredittvurdering. Finansieringsselskapenes Forening har opplyst at kredittsøker vanligvis ikke blir bedt om å oppgi gjeld ved søknad om kredittkort, men at det ved søknad om forbrukslån er slik at kredittsøker systematisk blir bedt om å oppgi gjeld.
3.2.5 Frarådningsplikt
Etter finansavtaleloven § 47 har finansforetakene en frarådningsplikt overfor forbrukere som kredittsøkere, dersom det antas at økonomisk evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. Formålet er å forhindre at det gis lån og kreditt når kundens evne til tilbakebetaling allerede på lånetidspunktet er svak. Kredittsøkeren skal skriftlig bekrefte frarådingen i tilfeller hvor han eller hun inngår kredittavtalen på tross av frarådingen. Frarådingsplikten gjelder foruten ved innvilgelse av forbrukskreditt, også ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt. Det følger videre av bestemmelsens annet ledd at frarådingsplikten også skal gjelde for en kredittformidler som opptrer på vegne av kredittyteren.
Ved vurderingen av om det foreligger frarådingsplikt, vil det være sentralt for kredittyter å vurdere om terminbeløpene vil belaste låntakerens økonomi utover det forsvarlige. Rentenivå, avdragstid og øvrige lånebetingelser vil være relevant for denne vurderingen. For eksempel kan et forbrukslån til bil med fem års avdragstid være uforsvarlig, mens et tilsvarende billån med sikkerhet i fast eiendom, lengre avdragstid og lavere rente, kan være forsvarlig.
Dersom kredittyteren ikke har frårådet kredittsøkeren å ta opp kreditten i tilfeller hvor han var forpliktet til dette, kan kundens betalingsforpliktelse etter en rimelighetsvurdering bli lempet, jf. finansavtaleloven § 47 tredje ledd. I rimelighetsvurderingen vil forhold på kundens side også kunne være relevante, jf. Ot.prp. nr. 22 (2007–2008) på side 67, hvor det fremgår at det blant annet kan ses hen til i hvilken grad kunden selv er å bebreide for låneopptaket. Bankklagenemnda uttaler i sak BKN-2010-023 at nemnda finner at finansieringsselskapet ikke hadde en frarådningsplikt da det på kredittvurderingstidspunktet fremsto for selskapet som om klagers økonomi var tilstrekkelig god for låneopptaket. Klager hadde ikke opplyst om all eksisterende gjeld, noe nemnda mener ikke kan anføres mot selskapet i ettertid.
Dersom kredittyter ikke har etterspurt opplysninger fra kunden eller at det etter omstendighetene ikke framsto som nødvendig for han eller henne å gi opplysningene, kan vedkommende neppe møtes med at det er gitt ufullstendige opplysninger, jf. uttalelse fra Finansklagenemnda Bank (2008-054). Saken gjaldt innvilgelse av et lån pålydende kr 532.500, og hvor det ble konkludert med at banken ikke hadde overholdt frarådningsplikten, da det ikke var foretatt undersøkelser om kundens gjeldsbelastning. Kundens låneansvar ble på denne bakgrunn redusert med kr. 75 000.