Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 102 L (2015–2016)

Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Sammenslåing av fire lover til en

4.1 Innledning

Departementet foreslår å slå sammen vernepliktsloven, heimvernloven, forsvarspersonelloven og militærnekterloven i en felles lov. Formålet med sammenslåingen av lovene er å få et helhetlig regelverk for verneplikt og tjeneste i Forsvaret.

4.2 Historisk bakgrunn og innhold i gjeldende lover

4.2.1 Vernepliktsloven

Grunnloven § 119 sier at alle borgere kan pålegges å verne om fedrelandet, og at bestemmelser om dette skal fastsettes i lov. Vernepliktsloven regulerer hvem som er vernepliktige i det militære forsvaret (unntatt Heimevernet). Vernepliktsloven ble vedtatt 17. juli 1953. Loven regulerer omfanget av verneplikten, tjenesteplikten for vernepliktige i fred og krig, utskrivningsplikten og utskrivningsprosessen, forvaltningsregler og straffebestemmelser. Loven sier også noe om Forsvarets organisering slik den er omtalt i Grunnloven § 25.

Den første vernepliktsloven er fra 5. juli 1816. De senere revisjonene er i hovedsak utløst av skiftende forsvarsordninger. Før 1910 inneholdt vernepliktsloven bare bestemmelser om selve verneplikten, mens bestemmelser om utskrivningen ble fastsatt ved kongelig resolusjon.

Den gjeldende vernepliktsloven bygger på lov 21. juni 1929 om verneplikt og utskrivning. Da 1929-loven skulle revideres, fant man ut at forslagene til nødvendige endringer var så omfattende at man så seg nødt til å utarbeide en ny lov. Den siste store revisjonen av bestemmelsene om verneplikt ble dermed vedtatt i vernepliktsloven som gjelder i dag. En av endringene den gangen var at bestemmelsene om Forsvarets organisasjon og oppgaver ble tatt ut av vernepliktsloven. Bare den grunnlovbestemte inndelingen av Forsvarets oppbud og en alminnelig bestemmelse om anvendelse av oppbudene, ble beholdt i den gjeldende loven. Inndelingen av Forsvarets oppbud ble ansett for å være av reell betydning for de vernepliktiges stilling.

Siden 1953 har vernepliktsloven blitt endret flere ganger. I 1962 ble det tatt inn bestemmelser om at vernepliktig personell som ble kjent tjenestedyktige, men ikke feltdyktige, skulle overføres til Sivilforsvaret for tjeneste der. I 1990 ble det foretatt flere endringer. De mest omfattende endringene var bestemmelser om Vernepliktsverkets oppgaver og organisasjon. Disse endringene var en følge av Stortingets vedtak om å etablere en felles vernepliktsforvaltning. Dette innebar at det daværende utskrivningsvesenet ble direkte underlagt forsvarssjefen, og det skiftet navn til Vernepliktsverket. I 2000 ble det gjort endringer både i vernepliktsloven og i heimevernloven fordi aldersgrensen for militær tjeneste ble hevet. I 2010 ble det også besluttet å innføre sesjonsplikt for kvinner og en todelt sesjonsordning. Den siste endringen av 1953-loven er innføring av allmenn verneplikt. Endringen trådte i kraft 1. januar 2015.

4.2.2 Heimevernloven

Heimevernloven gjelder verneplikt og tjeneste i Heimevernet. Loven er bygget opp på samme måte som vernepliktsloven. Loven regulerer omfanget av tjenesteplikten for heimvernspliktige i fred og krig, hvem som er heimevernspliktige, forvaltningsregler og straffebestemmelser. Heimevernet er en del av Forsvaret, og dets primære oppgave er å delta i vernet av heimtrakten.

Opprettelsen av et heimevern var en del av planen for gjenreising av Norges forsvar etter frigjøringen i 1945. Den 1. september 1945 ble det utnevnt en generalinspektør for Heimevernet. Forsvarsdepartementets forslag om opprettelse av Heimevernet, dets innretning og organisasjon ble fremmet i St.meld. nr. 32 (1945–46). Bakgrunnen for forslaget var erfaringer fra den andre verdenskrigen og behovet for et lokalforsvar som skulle kunne mobiliseres raskt. I meldingen ble det påpekt at det ikke ville være mulig å sette opp feltavdelinger i et omfang som kunne forsvare hele vårt langstrakte land, og derfor ville alle forsvarsgrenene ha bruk for støtte fra et lokalt forsvar. Det lokale forsvaret skulle imidlertid ikke erstatte de regulære stridskreftene i forsvarsgrenene, bare supplere dem.

I sin omtale av Heimevernet uttrykte departementet at det ville være behov for et lokalforsvar som besto av folk som også i krig utførte sitt daglige sivile arbeid og deltok i militære øvelser i fritiden, men trådte i full aksjon først når distriktet var truet. I spørsmålet om lokalforsvaret skulle baseres på plikt eller frivillighet, viste departementet til andre nasjoners praksis med frivillighet. Departementet mente at det ville være nødvendig og riktig i all hovedsak å basere Heimevernet på verneplikten. Pliktig tjeneste ville gi heimevernet større forutsigbarhet.

Når det gjelder Heimevernets organisasjon, anbefalte departementet at den sentrale ledelsen skulle ligge hos en generalinspektør med stab, som administrativt var underlagt Hæren. Lokalt skulle Heimevernet knyttes til et infanteriregiment, som også skulle bidra til å utvikle Heimevernet. Departementet foreslo også at det skulle opprettes et rådgivende landsråd for Heimevernet, med representanter fra de organisasjonene som Heimevernet i særlig grad hadde behov for å samarbeide med. Organisasjonene i landsrådet er valgt ut på bakgrunn av deres betydning for samfunnet, næringslivet eller beredskapen. Allerede høsten 1945 ble det etablert et landsråd og et fylkesråd for Heimevernet. I samråd med kommunestyrene pekte fylkesrådene ut midlertidige områdesjefer. Rådene ble oppnevnt for å bringe folket i kontakt med Forsvaret.

Forsvarskommisjonen av 1946 foreslo i sin innstilling fra 1949 at det burde finnes en egen lov for Heimevernet. I følge kommisjonen skulle en slik lov inneholde en kort definisjon av Heimevernets formål og gi uttrykk for at Heimevernet er en del av det militære forsvaret, for å gjøre det klart at heimevernstjeneste var en fullgod form for militærtjeneste i folkerettslig forstand. Videre mente kommisjonen at det måtte fastsettes nærmere bestemmelser om vilkårene for å bli antatt som heimevernsmann, om tjenestetiden i krig og fred, om vilkårene for å bli løst fra tjenesteforholdet og om hvilke følger det ville få hvis en heimevernsmann overtrådte de bestemmelsene som gjaldt for tjenesten, eller forsøkte å unndra seg tjeneste.

4.2.3 Forsvarspersonelloven

Forsvarspersonelloven er en særlov til tjenestemannsloven, og den omfatter forvaltning av forsvarspersonell. Med forsvarspersonell menes vernepliktige, militært tilsatte og sivilt tilsatt personell i Forsvarsdepartementet og underliggende etater (forsvarssektoren). Stortinget vedtok 12. juni 2015 å innføre ordningen for militært tilsatte og nødvendige endringer i forsvarspersonelloven, jf. Prop. 111 LS (2014–2015). Disse endringene trådte i kraft 1. januar 2016. Loven regulerer tjenesteplikten til militært tilsatte og erstatningsregler for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. I tillegg har loven enkeltbestemmelser som gjelder for militært tilsatte og sivilt tilsatt personell i Forsvarsdepartementet og underliggende etater og for vernepliktige. Forsvarspersonelloven fra 2004 trådte i kraft 1. januar 2005. Loven erstatter den tidligere lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser for yrkesbefal i Forsvaret, lov 10. juni 1977 nr. 66 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret og lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner (fredstjenesteloven).

Bakgrunnen for sammenslåingen av lovene i 2004 var de store endringene i Forsvaret fra 1990-årene. De vedtakene som ble fattet på bakgrunn av St.prp. nr. 42 (2003–2004) om den videre moderniseringen av Forsvaret i perioden 2005–2008, krevde endringer i eksisterende lover og nye lovhjemler for at Forsvaret og de tilsatte kunne delta i mer operativ virksomhet. I tillegg var det behov for en generell modernisering av lovverket.

Før forsvarspersonelloven ble vedtatt, hadde Forsvaret i hovedsak fire ulike tilsatte personellkategorier: yrkestilsatt befal, kontraktsbefal, vervede mannskaper og sivilt tilsatt personell. Disse personellkategoriene ble tidligere forvaltet etter til dels ulike forvaltningsregimer. Yrkestilsatt befal ble forvaltet i henhold til lov om yrkesbefal m.m. i Forsvaret og den til enhver tid gjeldende befalsordningen. Kontraktsbefal og vervede mannskaper (grenaderer/matroser) ble forvaltet etter tjenestemannsloven. Sivilt tilsatte ble forvaltet dels etter tjenestemannslovens bestemmelser, og dels etter arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Etter fredstjenesteloven hadde Kongen fullmakt til å kunne beordre yrkesbefal til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner, dersom tilfredsstillende deltakelse ellers ikke kunne oppnås.

Da forsvarspersonelloven trådte i kraft, ble lov om aldersgrenser for yrkesbefal i Forsvaret, lov om yrkesbefal m.m. i Forsvaret og fredstjenesteloven opphevet. Med forsvarspersonelloven ble blant annet avdelingsbefalsordningen, og dermed en ny befalskategori, innført. Samtidig ble alle kategorier personell, inkludert vernepliktige, omfattet av én og samme lov. Det ble innført disponeringsplikt til internasjonale operasjoner uavhengig av hvorvidt tilfredsstillende deltakelse kunne oppnås gjennom frivillighet. Dette ble gjort for å sikre Forsvaret rett kompetanse og fordele belastning og kompetansebygging blant Forsvarets personell.

4.2.4 Militærnekterloven

Etter militærnekterloven kan vernepliktige søke om fritak for tjeneste i Forsvaret. Vernepliktige kan få fritak hvis de har en grunnfestet pasifistisk overbevisning. Militærnekterloven forvaltes av Justis- og beredskapsdepartementet.

Inntil 1922 var det ingen lovfestet rett til å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. I 1922 ble det gitt en tilføyelse til den militære straffelov, der det ble åpnet adgang til å frita en vernepliktig for straff når han ikke hadde møtt til militærtjeneste og dette var «begrunnet i en alvorlig religiøs overbevisning eller andre alvorlige samvittighetsgrunner». Samtidig ble det gitt en egen lov som instituerte en særskilt sivil tjenesteplikt for dem som ble fritatt.

Ved lov 17. juni 1937 nr. 10 ble det åpnet adgang til å søke om å bli overført til sivilt arbeid. Loven satte som vilkår for overføring at den vernepliktige «fremlegger slike opplysninger og bevitnelser, at det er grunn til å gå ut fra at det vil stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av enhver art».

Militærnekterloven erstattet loven av 1937. Mannskap som ble fritatt etter denne loven, ble tidligere overført til sivil verneplikt. Dette var en uvæpnet tjeneste som ble gjennomført innenfor helse- og sosialsektoren, fredssektoren, kultursektoren og miljøvernsektoren. Fra 1. juli 2012 ble den sivile verneplikten avskaffet, fordi man ikke lenger anså denne tjenesteformen som nødvendig for å sikre rekrutteringen til tjeneste i Forsvaret. Retten til å nekte militærtjeneste av overbevisningsgrunner er imidlertid opprettholdt i militærnekterloven.

Militærnekterloven gir rett til fritak for tjeneste etter vernepliktsloven og heimevernloven for vernepliktige som har en grunnfestet pasifistisk overbevisning. Loven gir også rett til fritak for vernepliktige som ikke kan gjøre militærtjeneste fordi masseødeleggelsesvåpen eksisterer og dermed kan bli tatt i bruk i konfliktsituasjoner.

Militærnekterloven omfatter materielle vilkår for fritak, saksbehandlingsregler og reaksjonsmidler.

Politiavhør i militærnektersaker ble avskaffet i 2000, og det ble erstattet av en egenerklæring på standard søknadsskjema. Søkerne kontrolleres mot straffe- og bøteregistrene. Formålet er å finne ut om søkerne har anmerkninger for vold og annet som kan være relevant for fritakssøknaden. Søkere kan bli pålagt å gi ytterligere opplysninger, for eksempel ved å forklare seg muntlig for vedtaksorganene.

Søknader om fritak behandles av Forsvarets personell- og vernepliktssenter. Justis- og beredskapsdepartementet er klageinstans.

Det er stadig færre som søker om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. I 1998 var det 3008 søknader. I 2014 og 2015 ble det fremmet henholdsvis 275 og 204 søknader.

Fritatte vernepliktige kan stilles til disposisjon for tjeneste i Sivilforsvaret. De som er fritatt for militærtjeneste kan, etter søknad, bli tilbakeført til tjeneste i Forsvaret.

4.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å slå sammen vernepliktsloven, heimevernloven, forsvarspersonelloven og militærnekterloven. Når flere lover innenfor et bestemt område samordnes til en felles lov, kan det bli lettere for brukerne å få oversikt over hva som angår dem. Med en felles lov som er hensiktsmessig innrettet, blir det enklere for alle å finne frem til hvilke rettigheter og plikter de har. Departementet mener at det er formålstjenlig å slå sammen vernepliktsloven, heimevernloven, militærnekterloven og forsvarspersonelloven, slik at vi får en helhetlig lov som omfatter alle rettigheter og plikter som gjelder for verneplikt og tjeneste i Forsvaret. Et samlet og harmonisert regelverk gir dessuten større grad av forutsigbarhet. Dette ble i høringsnotatet nærmere begrunnet slik:

«Vernepliktsloven og heimevernloven regulerer tjenesteplikten i Forsvaret med bakgrunn i verneplikten og dens innhold, inklusive bestemmelser om utskrivning, fordeling til tjenestegren, tjenestegjøring og mobilisering. Selv om vernepliktslovens bestemmelser ikke gjelder for dem som tilhører Heimevernet (jf. vernepliktsloven § 1), blir heimevernloven til dels subsidiær til vernepliktsloven, idet mesteparten av Heimevernets personell er vernepliktige som ikke er ment å skulle gjøre særskilt tjeneste i en av forsvarsgrenene ved mobilisering eller styrkeoppbygging. Vernepliktsloven og heimevernloven har samme oppbygging, og flere av bestemmelsene er like. Heimevernloven § 24 viser også til at flere av vernepliktslovens bestemmelser gjelder tilsvarende.
Heimevernloven § 1 slår fast at Heimevernet er en del av det militære forsvaret, og at det fortrinnsvis skal delta i vernet av heimtrakten. Heimevernet har et annet forhold til den sivile befolkningen enn det øvrige Forsvaret. I tillegg til å være en militær organisasjon skal Heimevernet samarbeide med sivilbefolkningen gjennom råd, utvalg og kommunale heimevernsnemnder.
Ifølge innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1946 (Del 4 side 180) hadde Heimevernet da det ble opprettet etter den andre verdenskrigen, en omfattende oppgave innenfor lokalforsvaret. Heimevernet skulle være på plass i løpet av kortest mulig tid og forsøke å hindre fiendtlig fremrykning gjennom eget område og naboområdene. I samarbeid med lokalvernavdelingene og feltavdelingene skulle Heimevernet kunne utføre vaktoppdrag, patruljetjeneste og oppdrag som kommer inn under betegnelsen gerilja.
Heimevernets oppgaver og organisering har endret seg i takt med omorganiseringen av det øvrige Forsvaret. De store omstillingene i Forsvaret startet i begynnelsen av 2000-tallet. Utviklingen av Heimevernet har vært en meget viktig del av dette omstillingsarbeidet. Heimevernet var tidligere en vaktstyrke for mobiliseringsforsvaret; nå har det styrker som er i stand til å reagere raskt og løse varierte oppgaver på en meget effektiv måte. Dette fremgår blant annet av St.prp. nr. 48 (2007–2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier. Under punkt 6.8.1 om Heimevernets overordnede oppgaver og operativ virksomhet står det:
«Som følge av et bredere og sammensatt trusselbilde har Heimevernet (HV) de senere år fått en mer sentral rolle i forbindelse med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. HV har i dag et territorielt ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre typer spesielle oppdrag, som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte forsterkninger. HV kan etter anmodning også yte bistand til sivile myndigheter.
[…]
HV skal ha en hurtig og utholdende evne til å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering, forsterke militær tilstedeværelse i landet etter behov, og støtte det sivile samfunn basert på det moderniserte totalforsvarskonseptet. Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret. Et HV som kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille en viktig rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet. HV skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet.
Regjeringen ønsker å styrke HVs evne til samvirke med andre forsvarsgrener og vil styrke anvendbarheten av HV i kystsonen og på land. Dette, sammen med den pågående kvalitetsreformen, vil videreutvikle HV mot et enda mer relevant og effektivt verktøy for nasjonal suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til det sivile samfunn.»
Det første grunnlaget for omdanningen av Heimevernet ble gitt med St.prp. nr. 45 (2000–2001) som var langtidsplanen for perioden 2002–2005, fremlagt av regjeringen Stoltenberg I. I Stortingets innstilling (Innst. S. nr. 342 (2000–2001)) til denne ble det slått fast at Heimevernet overtok det territorielle ansvaret. I behandlingen forutsatte komiteen at Heimevernets oppdrag, bemanningssammensetning og utrustning måtte vurderes i planperioden.
Da Bondevik II-regjeringen la frem sitt forslag til langtidsplan for perioden 2005–2008 i St.prp. nr. 42 (2003–2004), inneholdt planen også et forslag om å gjennomføre en kvalitetsreform i Heimevernet, basert på forsvarssjefens utredninger og anbefaling. Kvalitetsreformen innebar å etablere en ny struktur og bedre forutsetningene for Heimevernet sett opp mot et endret trusselbilde. Basert på føringene fra Stortinget ble det foreslått at Heimevernet skulle moderniseres og gis en utvidet rolle knyttet til suverenitetshevdelse, krisehåndtering og ivaretakelse av samfunnssikkerhet. Videre skulle Heimevernet ivareta oppgaver knyttet til å forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder. Et sentralt utgangspunkt for kvalitetsreformen var at det ikke lenger ble ansett hensiktsmessig å fortsette med å binde opp alle ressurser til faste, spesifikke oppdrag over hele landet samtidig. Heimevernet måtte i stedet være bedre i stand til å konsentrere styrker der behovet måtte oppstå. Med kvalitetsreformen gikk Heimevernet fra i hovedsak å beskytte mobiliseringen av totalforsvaret til selv å være det bærende element i territorialforsvaret.
I dag fremgår ikke Heimevernets organisering av heimevernloven, og departementet mener at Heimevernets særegenhet kan ivaretas godt i en felles lov.
Alle norske statsborgere som er skikket til tjeneste, har en plikt til å tjenestegjøre i det militære Forsvaret. Forsvarspersonelloven regulerer tjenesteplikten til militært tilsatte, og den har enkelte særregler for vernepliktige og sivilt ansatte i forsvarssektoren. Tjenesteplikten for militært tilsatte er i motsetning til tjenesteplikten for de vernepliktige basert på kontrakt. Loven regulerer alle tjenestepliktene de ulike personkategoriene har i Forsvaret.
Gjennom et samlet lovverk vil personellet få opplysninger om de pliktene de har som vernepliktige og militært tilsatte. I denne sammenhengen synes det naturlig at loven også inneholder bestemmelser som gir opplysninger om muligheten for å bli fritatt for tjenesteplikten i Forsvaret. Dette gir en logisk tilnærming, samtidig som regelverket blir mer oversiktlig og lettere tilgjengelig for brukerne. Forvaltningsansvaret for militærnekterloven ligger hos Justis- og beredskapsdepartementet, men Forsvarsdepartementet ser imidlertid ikke på dette som en utfordring. Fritakssaker etter militærnekterloven behandles i dag av Forsvaret, klagesakene av Justis- og beredskapsdepartementet. Selv om regelverket organisatorisk er lagt til Justis- og beredskapsdepartementet, har det en naturlig tilknytning til de øvrige lovene, og da bør hensynet til et oversiktlig regelverk veie tyngst. Militærnekterloven gir fritak for verneplikten i Forsvaret. Departementet foreslår at de aller fleste av bestemmelsene fra militærnekterloven videreføres i eget kapittel i den nye forsvarsloven.
Ved å harmonisere lovverket gjør vi det enklere og mer forutsigbart for den enkelte å bli kjent med sin rettstilstand. Dessuten vil en felles lov tydeliggjøre hva som ligger i begrepet verneplikt. I dag er det mange som tror at verneplikten i Forsvaret kun omfatter plikt til førstegangstjeneste og påfølgende repetisjonstjeneste eller øving i Heimevernet. Hvis lovene slås sammen, vil vernepliktens omfang og rekkevidde i Forsvaret bli tydeligere, samtidig som den enkelte får et bedre begrep om verneplikten som bærebjelke i samfunnet.
Forsvarspersonelloven er en særlov som regulerer unntak fra tjenestemannsloven. Siden forsvarspersonelloven inneholder bestemmelser om forvaltning av forsvarspersonell, har den minst til felles med vernepliktsloven, heimevernloven og militærnekterloven. Ikke alle som gjør førstegangstjeneste, får en karriere i Forsvaret. Enkelte bestemmelser i forsvarspersonelloven omfatter også sivilt tilsatte i forsvarssektoren. Det har vært et alternativ å holde forsvarspersonelloven utenfor en felles forsvarslov. Departementet har valgt å samle alle bestemmelser som gir grunnlag for tjenesteplikt i Forsvaret. Vi mener derfor at det er naturlig at også forsvarspersonelloven tas inn i den nye forsvarsloven.»

4.4 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene støtter eller har ingen merknader til intensjonen om å forenkle og oppdatere regelverket. Ingen av høringsinstansene har merknader til å slå sammen vernepliktsloven, militærnekterloven og forsvarspersonelloven. Forsvaret, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Befalets Fellesorganisasjon og Norske Reserveoffiserers Forbund, Tillitsmannsordningen i Forsvaret, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund og Statens pensjonskasse har uttrykt at de er positive til en sammenslåing av alle fire lovene.

Forsvaret har følgende innspill til sammenslåingen:

«En samling av etablerte lover og forbedring av lovtekst er i hovedsak oppfattet som positivt. Utkastet til ny lov innfrir på de fleste områder når det gjelder å forenkle regelverket og gjøre det mer oversiktlig. Forslaget har en gjennomgående god struktur og inneholder et enkelt, men likevel presist språk.
Noe av HVs egenart harmoniseres bort med det nye lovforslaget og det bør utarbeides en egen forskrift for HV knyttet til forsvarsloven for bedre å få frem Heimevernets egenart.»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har følgende merknad:

«Sammenslåing av vernepliktsloven, heimevernsloven, forsvarspersonelloven og militærnekterloven til en ny forsvarslov synes dermed å være et fornuftig grep for å gjøre det enklere for folk flest å forstå hvem som er lovens målgrupper og hva som er lovens innhold.»

Befalets Fellesorganisasjon har følgende merknad:

«BFO er positive til forenkling og samling av de fire lovene som regulerer forholdet mellom Staten og militært ansatte og vernepliktige. BFO viser også til informasjon om arbeidet gitt av Forsvarsdepartementet hvor de har understreket at dette er en del av Regjeringens arbeid med å samle og forenkle lover. I tillegg er det understreket at dette arbeidet kun har til hensikt å forenkle innholdet og ikke ha materiell virkning. BFO er positivet til språklig modernisering og tydeliggjøring som vil forhindre potensielle uklarheter og tolkninger i fremtiden, samt at vi er positive til at det er Stortinget som har ansvaret for å regulere forholdet.»

LO, Landsrådet for Heimevernet, Kvinners Frivillig Beredskap er negative til en sammenslåing med heimvernloven. LO har uttalt om dette:

«Departementet sier samtidig at det materielle innholdet i de sammenslåtte lovene ikke skal endres vesentlig, men at noen endringer er nødvendige for å kunne gjennomføre arbeidet med sammenslåingen. LO mener imidlertid at noen av endringsforslagene kan få store konsekvenser. Dette utdypes nærmere nedenfor.
[…]
LO vil påpeke at å slå sammen heimevernsloven med de øvrige lovene har prinsipielle implikasjoner for Heimevernet som institusjon og begrep.
Heimevernet har siden opprettelsen i 1945 og loven i 1946, hatt en særskilt rolle i Forsvaret. Heimevernets egenart har vært uløselig knyttet til heimevernsloven med bestemmelser som knytter heimevernet til lokalsamfunnet og forsvar av heimtraktene. Egenarten består blant annet i egen lovhjemmel, knytning til lokalsamfunn, rådsstruktur, distriktsstruktur, øvings- og treningsmønster, begrepene heimtrakt og heimevernssoldat, og heimevernets oppdrag.
Bidraget til totalforsvarsberedskap ved ulykker og naturkatastrofer, fastslått i lov, har bidratt til å gi både Forsvaret og Heimevernet legitimitet. LO er bekymret at det fremlagte forslaget vil fragmentere særbestemmelsene om heimevernet og gjør det vanskelig å identifisere Heimevernet som institusjon og begrep.
LO vil understreke at en sammenstilling av Heimevernet og forsvarsgrenene i en felles lov kan frata Heimevernet identitet og egenart. I ytterste konsekvens vil Heimevernet miste sin legitimitet som heimevern og reduseres til en landmakts kapasitet uten særpreg. Heimevernets historie, tradisjon og kultur blir borte i lovforslaget, og det bør vurderes om egennavnet «Heimevernet» skal videreføres.
På bakgrunn av dette mener LO at særbestemmelsene for Heimevernet bør videreføres i en egen lov og med egne forskrifter fastsatt av Kongen.
Bestemmelsene i Heimevernsloven som gjelder verneplikt og tjenesteplikt bør samordnes med og samles i ny lov så langt det er hensiktsmessig. Dersom det likevel besluttes å inkorporere særbestemmelser for Heimevernet i ny lov må særbestemmelsene for Heimevernet samles i et eget kapittel i loven benevnt «Heimevernet». Dette vil bidra til å forenkle oversikten over bestemmelser som kun gjelder Heimevernet. I tillegg bør det utarbeides egen forskrift for Heimevernet som fastsettes av Kongen.»

Landsrådet for Heimevernet har følgende merknad:

«HV har gjennom heimevernsloven så langt stått på egne ben, men vil etter det nye lovforslaget være mer utsatt for strukturendringer. Dette er ikke behandlet i høringsnotatet. Uten en grundig drøfting bør det ikke legges opp til noen endring i forholdet mellom GIHV, Landsrådet og Stortinget. Dersom det likevel besluttes å innarbeide særbestemmelsene for Heimevernet i ny forsvarslov, mener Landsrådet særbestemmelsene for Heimevernet må samles i et eget kapittel i loven og benevnes Heimevernet. Dette vil bidra til å forenkle oversikten over bestemmelser som kun gjelder Heimevernet. I tillegg bør det utarbeides egen forskrift for Heimevernet som fastsettes av Kongen.»

Norges Lotteforbund støtter Landsrådet for Heimevernets uttalelse.

Kvinners Frivillige Beredskap har følgende merknad:

«KFB har forståelse for intensjonen med forslaget til ny lov om vernepliktig tjeneste i Forsvaret (Forsvarsloven), men uttrykker samtidig bekymring for at mye av egenarten ved Heimevernet (HV) blir borte i lovforslaget.
Vi hadde derfor helst sett at heimevernloven ble videreført som en egen lov med en mer moderne form, alternativt at den står som et eget kapittel i den nye forsvarsloven. Dette ut i fra at heimevernloven regulerer, i motsetning til forsvarspersonelloven og vernepliktsloven, organisatoriske og beredskapsmessige forhold. Lovforslaget synes etter vår mening ikke å ivareta det som står i heimevernloven.»

4.5 Departementets vurdering

Departementet mener at en sammenslåing av alle fire lovene vil bidra til et mer helhetlig og forenklet regelverk. Alle bestemmelser som regulerer verneplikten i Forsvaret, tjenesteplikten i Forsvaret og fritak for verneplikten vil fremgå av en lov.

LO, Landsrådet for Heimevernet, Norges Lotteforbund og Kvinners Frivillige Beredskap støtter ikke en fullstendig sammenslåing med heimevernloven. Disse mener at en sammenslåing blant annet vil svekke Heimevernets egenart og identitet.

Departementet mener at dagens samfunnssituasjon og Heimevernets rolle og oppgaver i dag er forskjellig fra hvordan situasjonen var etter andre verdenskrig, da loven ble vedtatt.

Heimevernet er en del av Forsvaret. Dette fremgår også i dag av heimevernloven § 1. Departementet mener det er viktig at det etableres en helhetlig lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret. En felles lov gir den enkelte borger mer forutsigbarhet ved at de på en enklere måte kan gjøre seg kjent med sine rettigheter og plikter. Departementets vurdering er at en sammenslåing ikke vil svekke samarbeidet med sivilsamfunnet eller ha betydning for rekrutteringen til Heimevernet. Det vil fremgå av overskriften på de enkelte bestemmelsene om paragrafene bare gjelder for Heimevernet. Heimevernets samarbeid med sivilsamfunnet gjennom råd, nemnder og utvalg vil nå fremgå av forsvarsloven.

Heimevernets særskilte rolle når det gjelder samarbeidet med lokalsamfunnet og totalforsvaret fremgår i dag kun av heimevernloven §§ 2 og 13. Nærmere regler om organiseringen av Heimevernet og Heimevernets bistand til det sivile er dag regulert i heimevernforskriften og bistandsinstruksen. Innholdet i heimevernloven §§ 2 og 13 videreføres i ny lov.

NTNU og Oxford Researchs kartlegging av lovene viser at det er svært få som bruker lovene og at få har kjennskap til innholdet i lovene. En innlemmelse av heimevernloven vil gjøre Heimevernet mer synlig for samfunnet, enn i dag med en egen lov. Departementet kan ikke se at Heimevernet vil miste identiteten eller sin egenart ved at heimevernloven innlemmes i en felles lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret.

Målsettingen for overføring av vernepliktige til Heimevernet er årlig ca. 4 500. Verneplikten varer som hovedregel fra han eller hun er 19 til 44 år. For den enkelte er det viktig å ha et helhetlig regelverk å forholde seg til. Hvis heimevernloven videreføres som egen lov, mener departementet at formålet med å forenkle og gjøre regelverket mer tilgjengelig ikke oppnås.

Departementet har ikke foreslått å ha et eget kapittel som regulerer særbestemmelser for Heimevernet. Årsaken til dette er at det er svært få rene særbestemmelser for Heimevernet som ville vært naturlig å plassere i et eget kapittel. Det er ikke hensiktsmessig å ha et eget kapittel med så få bestemmelser. Det fremgår av overskriften til den enkelte paragraf, hvis paragrafen kun gjelder for Heimevernet.

Til dokumentets forside