Prop. 102 L (2015–2016)

Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven)

Til innholdsfortegnelse

7 Verneplikten

7.1 Hvem som har verneplikt i fred og i krig

7.1.1 Gjeldende rett

Vernepliktsloven § 3 regulerer hvem som er vernepliktig i Norge. Verneplikten omfatter norske borgere mellom 19 og 44 år som er utskrevet, det vil si klassifisert som tjenestedyktige. Utenlandske statsborgere kan også pålegges verneplikt i Norge etter § 3 andre ledd. Vernepliktsloven § 3 første ledd ble endret ved behandlingen av Ot.prp. nr. 45 (1975–76) Om endringer i lov av 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt (Nedsettelse av vernepliktsalderen m.m.). Vernepliktsalderen ble senket med ett år, og har stått uendret siden. Vernepliktsloven § 3 første og andre ledd ble endret i forbindelse med innføring av allmenn verneplikt, jf. Prop. 122 L (2013–2014). Kvinner som er født før 1. januar 1997 har ikke en verneplikt, men kan etter frivillighet pålegges tilsvarende tjenesteplikt som vernepliktige, jf. vernepliktsloven § 50 a.

Personer med dobbelt statsborgerskap kan også bli pålagt verneplikt, så lenge konvensjon med den staten vedkommende er statsborger i, ikke er til hinder for det, jf. vernepliktsloven § 3 første ledd andre punktum og andre ledd. Konvensjonene regulerer i hovedsak at man ikke kan kalles inn til førstegangstjeneste i fred, dersom man allerede har utført tilsvarende tjeneste i det landet man er statsborger i. Prinsippet om at utenlandske statsborgere kan pålegges verneplikt i Norge når de hører hjemme i Norge, ble videreført i vernepliktsloven i 1953. Det forutsettes også her at konvensjon med den andre staten ikke er til hinder for slik verneplikt. Det følger av forarbeidene at det kreves en «viss fast tilknytning til og samhørighet med Norge», jf. Innst. 21. desember 1951 fra komiteèn til utkast til ny vernepliktsloven og heimevernlov. Nærmere bestemmelser og vilkår for utenlandske statsborgere er gitt i vernepliktforskriften §§ 2-4 til 2-8. Utenlandske statsborgere kan heller ikke pålegges verneplikt i Norge hvis Norge er i krig med det landet vedkommende er statsborger i. Norge har inngått konvensjoner som begrenser verneplikten eller plikten til å gjøre militærtjeneste, med ca. 20 land.

Etter vernepliktsloven § 3 tredje ledd utgjør alle vernepliktige som er født i samme år, en årsklasse.

Etter vernepliktsloven § 3 fjerde ledd er ordinerte prester i statskirken og prester og forstandere i registrerte trossamfunn fritatt fra verneplikt. De som har gjennomført førstegangstjeneste er likevel pliktige til å gjøre tjeneste som feltprester eller forstandere i Forsvaret. Nærmere bestemmelser er gitt i vernepliktforskriften §§ 2-11 til 2-19 og i tjenesteordning for feltprester som er fastsatt i kongelig resolusjon 10. april 2015.

Bestemmelser som gjelder omfanget av verneplikten i krig eller når krig truer, finnes i ulike bestemmelser i vernepliktsloven og heimevernloven. Det følger av vernepliktsloven § 4 første ledd at Kongen i krig eller når krig truer, kan bestemme at verneplikten kan utvides til å gjelde fra den dagen i utskrivningsåret vedkommende fyller 18 år. Tilsvarende følger av heimevernloven § 4 tredje ledd. I krig har enhver under vernepliktig alder som er kjent tjenestedyktig for heimevernstjeneste, tjenesteplikt i Heimevernet fra og med fylte 18 år.

Vernepliktsloven § 5 første og andre ledd gir bestemmelse om at det i krig eller når krig truer, kan settes opp krigsforsterkning. I denne er alle tjenestedyktige, som ikke tilhører de faste oppbud, tjenestepliktige fra og med den dag de fyller 18 år til og med det år de fyller 55 år. I den utstrekning det er nødvendig kan tjenestepliktige i krigsforsterkningen, med den begrensning som Grunnloven § 25 fastsetter, brukes til utfylling av de faste oppbud.

Kongen med Stortingets samtykke kan etter vernepliktsloven § 5 tredje ledd, gi nærmere regler om tjenesten, blant annet om fritak på grunn av tjeneste i Heimevernet, politiet eller Sivilforsvaret eller annet krigsviktig eller samfunnsviktig arbeid.

De begrensingene som gjelder etter vernepliktsloven § 3 første ledd annet punktum, annet og fjerde ledd gjelder tilsvarende for tjeneste i krigsforsterkningen.

Det følger av vernepliktsloven § 20 femte ledd at i krig eller når krig truer, kan Kongen gi nærmere regler om utskrivningen, og om at utskrivningsplikten også skal omfatte enhver utenfor riket. Bestemmelser om gjennomføring av sesjon i krig og ved andre særlige forhold er gitt i vernepliktsloven § 26 andre ledd og i § 34 andre ledd.

Det følger av vernepliktsloven § 30 tredje ledd andre punktum at Kongen i krig eller når krig truer, kan gi bestemmelser om fornyet legeundersøkelse og utskrivning av de som tidligere er kjent udyktige.

Vernepliktsloven § 39 første ledd tredje punktum gir en bestemmelse om at i krig eller når krig truer, kan Kongen med Stortingets samtykke treffe bestemmelser om reiseforbud.

7.1.2 Høringsnotatet

Verneplikt i fred

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre vernepliktsloven § 3 første, andre, og fjerde ledd, vernepliktsloven § 50 a første ledd og heimevernloven § 4 første ledd i forslag til § 6 om hvem som har verneplikt.

Departementet har i høringsnotatet begrunnet forslaget slik:

«Departementet viderefører i første ledd at verneplikten er en plikt personer som hovedregel har fra de er 19 til de er 44 år. I dag er du vernepliktig etter du er utskrevet. En forutsetning for å bli vernepliktig i fred er at personer blir vurdert som skikket for tjeneste i Forsvaret. Departementet foreslår derfor at personer er vernepliktig hvis de er skikket for tjeneste. Når verneplikten inntrer får de en plikt til å tjenestegjøre i Forsvaret.
Begrepet «vernepliktig» brukes i vernepliktsloven og heimevernloven om de som har en verneplikt. Begrepet brukes også i andre lover. Bruken av begrepet er i enkelte tilfeller noe uklart, og ofte uten henblikk på hvem som er vernepliktige i følge vernepliktsloven § 3. Begrepet brukes i dagligtale også om personer uten verneplikt som frivillig har påtatt seg en tjenesteplikt, og om personer som avtjener førstegangstjeneste.
Med begrepet «verneplikt» forstås den plikten enhver norsk statsborger har til å verne om landet, jf. Grunnloven § 119, og den plikten som ligger til grunn for tjenesteplikt i Forsvaret for norske statsborgere mellom 19 og 44 år, jf. vernepliktsloven § 3. Denne tjenesteplikten omfatter også tjeneste i Heimevernet, jf. heimevernloven § 4. Tilsvarende brukes begrepet om den plikt som kan pålegges utenlandske statsborgere som hører hjemme i Norge uten å være norske statsborgere.
Departementet har vurdert hvorvidt det vil være mer hensiktsmessig å bruke begrepet vernepliktig både for de plikter som er pålagt den enkelte i utskrivningsprosessen og de plikter som følger av tjenesteplikten. Dagens lov bestemmer at verneplikten først inntrer det året du fyller 19. Hvis man definerer de som er utskrivningspliktige også som vernepliktige, vil dette utvide verneplikten til å gjelde alle fra 18 år. Departementet mener en slik endring vil forenkle regelverket uten store materielle endringer, men dette ligger utenfor mandatet til dette lovarbeidet.
Tjenestepliktige er de som skal gjøre tjeneste i Forsvaret som følge av at de skal avtjene verneplikten, personer som har inngått kontrakt med Forsvaret om å tjenestegjøre, og militært tilsatte på de vilkår som følger av loven. Departementet foreslår at begrepet «tjenestepliktig» brukes om alle som etter loven har en tjenesteplikt i Forsvaret i fred, krig og når krig truer. Bestemmelser om hva tjenesteplikten omfatter er gitt i kapittel 3 om tjenesteplikten for vernepliktige.
De foreslåtte endringene innebærer omformuleringer av gjeldende rett, men fører ikke til materielle endringer. Hensikten med omformuleringene er å tydeliggjøre hvem som har verneplikt i Norge, hvem som kan pålegges verneplikt og hvem som er fritatt for slik plikt. Vi ber høringsinstansene om å gi oss tilbakemelding på om dette vil bidra til å klargjøre innholdet i verneplikten.
Departementet har også forsøkt å klargjøre på hvilke vilkår utenlandske statsborgere og personer med dobbelt statsborgerskap har plikt til å avtjene verneplikt i Norge. Departementet foreslår at omfanget av verneplikten til norske statsborgere med dobbelt statsborgerskap, reguleres i andre ledd. Når utenlandske statsborgere kan pålegges verneplikt i Norge, reguleres i tredje ledd. I dag er vilkåret for at utenlandske statsborgere skal kunne pålegges verneplikt at de «hører hjemme i riket». Det fremgår av vernepliktforskriften § 2-5 at det må være sannsynlig at vedkommende vil bosette seg her i landet permanent eller for et lengre tidsrom. Departementet foreslår å erstatte «hører hjemme i riket» med «fast tilknytning til Norge». Endringen innebærer ingen materiell endring.
Videre foreslår vi å erstatte «staten» med «Norge» eller «annet land» og «konvensjon» med «avtale» for å forenkle språket. Det benyttes mange navn på internasjonale avtaler, som for eksempel konvensjoner. Det er ingen faste regler for hvilke betegnelse som er korrekt (Fliflet, Grunnloven kommentarutgaver, 2005 s. 172).»

Departementet foreslo i høringsforslaget ikke å videreføre vernepliktsloven § 3 tredje ledd om at alle vernepliktige som er født i samme år, utgjør en årsklasse. Vernepliktsloven § 50 a første ledd om at kvinner født før 1. januar 1997 ikke har verneplikt, ble foreslått videreført i § 6 fjerde ledd.

I forslaget til § 6 femte ledd foreslo departementet en presisering for å tydeliggjøre at forstandere ikke kan bli pålagt tjeneste som prester. Dette ble begrunnet slik:

«Vernepliktsloven § 3 fjerde ledd innebærer i dag at en forstander i en moské skal gjøre tjeneste som prest, dersom denne forstanderen har gjennomført førstegangstjeneste. For å sikre at forstandere i ikke-kristne trossamfunn ikke skal kunne pålegges å gjøre tjeneste som prester i Forsvaret, foreslår departementet at dette kommer tydeligere frem. Forstander er et generelt begrep som kan brukes på alle religiøse ledere, uavhengig av hvilket trossamfunn de tilhører.
I sjette ledd foreslår departementet en hjemmel til å gi forskrift om vilkårene for verneplikten og om fritak for verneplikten. Nærmere bestemmelser om dette finnes i dag i vernepliktforskriften.»

Verneplikt i krig

Departementet foreslo at bestemmelser om omfanget av verneplikten i krig eller når krig truer, skulle reguleres i forslaget til § 16. I denne paragrafen videreføres vernepliktsloven §§ 20 femte ledd, 26 andre ledd, 30 tredje ledd, 34 andre ledd, 39 første ledd og heimevernloven §§ 4 tredje ledd og 6 andre ledd. Dette ble i høringsnotatet begrunnet slik:

«Departementet har valgt gjennomgående å videreføre begrepene «i krig eller når krig truer» i loven. I krigstidsbestemmelsene i vernepliktsloven, heimevernloven og militærnekterloven brukes formuleringer som «i krig eller når krig truer», «hvis krig eller fare for krig inntrer», «der riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet står i fare». Departementet har vurdert å endre disse begrepene, men kommet til at det krever et omfattende arbeid, der det kan være behov for et interdepartementalt samarbeid på beredskapslovgivningens område. Det henger blant annet sammen med at ordlyden i beredskapsloven § 3 har dannet «presedens» for utformingen av virkeområdet i en rekke andre lover, jf. NOU 1995: 31 «Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser». Videre er krig både et folkerettslig og internrettslig begrep. Det som er krig etter folkerettslig forstand trenger ikke å være det etter intern rett og vica versa. Departementet mener endring av begrepsbruken i krigsbestemmelsene må gjøres i et eget arbeid ved en senere anledning.
Departementet foreslår å presisere innholdet i bestemmelsene. Kompetansen til å bestemme om verneplikten skal utvides i krig eller når krig truer er lagt til Kongen. Det fremkommer ikke av vernepliktsloven eller heimevernloven i hvilken form beslutningene om krig og når krig truer skal tas. Krigs- og beredskapsbestemmelser følger ofte av kongelige resolusjoner. En kongelig resolusjon kan vedtas, og først tre i kraft på et senere tidspunkt når Kongen bestemmer. Departementet foreslår at beslutninger etter § 16 må gjøres i forskrift. Dette vil gi større forutberegnelighet for borgerne. Det kan gjøres unntak fra formkravene til forskriftsform etter beredskapsloven. Det vil være naturlig at Kongen vedtar en forskrift, men som først trer i kraft i krig eller når krig truer.
Departementet foreslår at bestemmelser i vernepliktsloven § 4 første ledd og heimevernloven § 4 tredje ledd, videreføres i § 16 bokstav a. Tilsvarende foreslår departementet at bestemmelser om krigsforsterkingen i vernepliktsloven § 5, videreføres som bestemmelse om at Kongen i krig eller når krig truer kan gi forskrift om at verneplikten utvides til 55 år.
Etter vernepliktsloven § 5 tredje ledd kan Kongen med Stortingets samtykke gi regler om krigstjeneste og fritak fra krigstjeneste for de som inngår i krigsforsterkningen. § 5 må ses i sammenheng med vernepliktslovens § 17 første ledd hvor Kongen alene har myndighet til å frita tjenestepliktige fra styrkeoppbygging på grunn av sin sivile stilling eller kompetanse, slik at de kan benyttes til annet samfunnsviktig arbeid. Bakgrunnen for forskjellene i reglene om fritak for tjenesteplikt ved mobilisering og i krigsforsterkningen, er Forsvarets tidligere inndeling i oppbud, linjen og landvernet, og vekting av det som vil være mest samfunnsnyttig ved styrkeoppbygging.
Det forutsettes at det personellet som er styrkedisponert er øvd og trent til å utføre militære oppgaver. Ved styrkeoppbygging eller krig vil tjenestepliktige som er styrkedisponert ha stor verdi for Forsvaret. Det skal derfor meget tungtveiende grunner for at han eller hun får fritak fra tjenesten. Derimot kan en som ikke er styrkedisponert, men oppsatt i krigsforsterkningen, ha større verdi for samfunnet i annen samfunnsnyttig tjeneste, siden krigsforsterkningen kun er en reservestyrke til Forsvaret. Regler for fritak fra krigsforsterkningen bør derfor også ta hensyn til annen krigs- eller samfunnsnyttig virksomhet enn kun det militære forsvarets behov. Kompetansen for denne type vurderinger ligger hos Stortinget og derfor har bestemmelsen en forutsetning om Stortingets samtykke. Dette ble også omtalt i forarbeidene til vernepliktsloven, se Ot.prp. nr. 40 (1953):
«For disse sistes vedkomne [tjenestepliktige i vernepliktig alder] vil det bare unntaksvis bli tale om fritakelse for militær tjenesteplikt av hensyn til annen virksomhet. Derimot kan man ikke med samme selvfølgelighet si at væpnet tjeneste i krigsforsterkningen normalt må være prioritert fram for all annen tjeneste eller arbeide under krig. Departementet antar at det er naturlig at disse bestemmelser blir istandbrakt som et samlet hele under medvirkning av Stortinget, slik som også gjeldende lovs § 5 andre ledd påbyr.»
Departementet mener forslaget til § 31 om fritak for fremmøte på grunn av sivil stilling eller fagkyndighet i tilstrekkelig grad ivaretar vernepliktsloven § 5 tredje ledd.
Bokstav b i § 16 viderefører bestemmelsen i vernepliktsloven § 26 andre ledd og § 34 andre ledd. Etter § 16 bokstav b kan Kongen i forskrift gi bestemmelser om at vurdering av hvem som er skikket for tjeneste og hvem som skal kalles inn til tjeneste, kan gjøres på annen måte enn det som følger av forslaget til §§ 9 og 10.
Bestemmelsen i vernepliktsloven § 30 tredje ledd om at Kongen kan bestemme fornyet legekontroll og utskrivning av de som tidligere er kjent udyktige for tjeneste i Forsvaret, foreslås videreført i bokstav c.
I § 16 bokstav d foreslår departementet å videreføre at Kongen kan bestemme at utskrivningsplikten også skal gjelde norske statsborgere som er bosatt utenfor Norge, jf. vernepliktsloven § 20 femte ledd.
Bestemmelsen om at Kongen med Stortingets samtykke kan treffe bestemmelser om reiseforbud i vernepliktsloven § 39 første ledd, foreslås videreført i § 16 bokstav e. Departementet foreslår å endre dette til at Kongen har kompetanse til å gi bestemmelser i forskrift om ileggelse av reiseforbud.»

7.1.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret har kommet med innspill til strukturen i kapittel 2 og til §§ 6 og 16. Forsvaret bemerker følgende:

«Forslag til ny § 6 er plassert som første bestemmelse under kapittel 2 om «Verneplikten» og inneholder hovedregelen om at norske statsborgere som er skikket til tjeneste i Forsvaret, har verneplikt fra det året de fyller 19 år, til utgangen av det året de fyller 44 år. Imidlertid er det flere bestemmelser i samme kapittel som innebærer unntak fra dette (§§ 12, 13, 14 og 16). Med tanke på formålet med lovrevisjonen fremstår det mer hensiktsmessig å plassere disse bestemmelsene direkte etter § 6 slik at hovedregel og unntak fra denne lett kan sees sammen.

Forsvaret mener videre at høringsforslaget § 6 femte ledd bør endres til:

«Fritatt for verneplikt er ordinerte prester i Den norske kirke og prester og forstandere i registrerte tros- og livssynssamfunn. Dersom de har tjenestegjort i Forsvaret, er de etter nærmere bestemmelser av Kongen pliktige til å tjenestegjøre som tros- og livssynspersonell i Forsvaret».

Forsvaret mener også at heimevernloven § 25 bør videreføres.

Norske Reserveoffiserers Forbund har uttalt at de støtter at vernepliktsalderen beholdes.

Human-Etisk forbund har kommet med et generelt innspill til Forsvarets feltprestordning og forslaget til § 6 femte ledd. Human-Etisk forbund mener at religiøse fellesaktiviteter i Forsvarets regi ikke kan videreføres. Human-Etisk forbund bemerker følgende:

«Samhold og stridsmoral må Forsvaret oppnå gjennom et felles verdigrunnlag, uten å anta at en retning innen kristendommen kan gjelde for alle. Å bruke kristendom som utgangspunkt for fellesskapsritualer må avvises i vårt stadig mer mangfoldige samfunn. Det må bli slutt på bønn på linje og obligatoriske feltgudstjenester.
Det er også problematisk at falne soldater nærmest «automatisk» får en kristen minneseremoni. Vi ber Forsvarsdepartementet undersøke hva som må til for å lovlig registrere livssynspreferanser i tilfelle dødsfall for soldater som ønsker det.
Hensikten med tilstedeværelse av livssynsbetjening i Forsvaret, må være å ivareta den enkeltes religiøse eller livssynsmessige behov.
[…]
Forsvarsdepartementet bør merke seg at de som ikke er tilknyttet noe tros- eller livssynssamfunn utgjør en stor og raskt økende gruppe. Antagelig gjelder dette særlig i de yngre aldersgruppene. Det er derfor heller ikke riktig å legge nominell oppslutning i befolkningen til grunn for dimensjonering av tilbudet om livssynsbetjening i Forsvaret.
Vi merker oss samtidig at antallet soldater er kraftig redusert de siste tiårene, mens antallet feltprester er omtrent uendret. Dette tilsier at det finnes ledig kapasitet til å foreta endringer på dette feltet. Samtidig må det klargjøres hva feltprestene skal gjøre, og hvilke oppgaver og ansvar de i dag har. Organisering av generelle velferdstilbud og soldatenes etikkundervisning bør ikke delegeres til feltprestene. Etikk er et selvstendig fagområde som ikke bør knyttes til en bestemt konfesjon. HEF mener departementet bør ta initiativ til en kartlegging av hvilke oppgaver institusjonsprestene i dag har, og se i hvilken grad allmennmenneskelige behov kan ivaretas uten å nødvendigvis knyttes opp til livssyn. Et tilbud kan f.eks. organiseres med filosofer og rådgivere med annen fagbakgrunn.
Deretter må den faktiske etterspørselen etter livssynsspesifikt personell (som prester, imamer osv.) være med på å dimensjonere tilbudet. Vi ser gjerne at soldater, når de møter til tjeneste, kan registrere sine livssynspreferanser (gjerne anonymt). Dette grepet kan gjøre tilbudet for forsvarets personell bedre for alle, og kan også ivareta de mange uten tilknytning til bestemte tros- eller livssynssamfunn.»

7.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Forsvaret om at de nevnte paragrafene også har en nær tilknytning til § 6 og kunne ha stått i tilknytning til denne paragrafen. Imidlertid er det mer hensiktsmessig å ha en kronologisk oppbygging av kapittelet. Dette innebærer at man første regulerer hvem som blir vernepliktig. Deretter særreglene om verneplikten. Departementet opprettholder høringsforslagets struktur til kapittel 2.

Departementet foreslår i tredje ledd å presisere at det også er et krav til at utenlandske statsborgere «oppholder seg i» Norge for at tilknytningskravet skal være tilstede.

Forsvaret har foreslått en endring i forslaget til § 6 femte ledd. Departementet er enig i at bestemmelsen bør endres til å omfatte «ordinerte prester i Den norske kirke og prester og forstandere i registrerte tros- og livssynssamfunn». Dette er nødvendig for at bestemmelsen skal være i samsvar med endringen av 21. mai 2012 i Grunnloven § 16 om religionsfrihet. Den norske kirke er ikke et registrert trossamfunn i lovens forstand, men et særskilt lovforankret kirkesamfunn, jf. lov om Den norske kirke. Den norske kirke må derfor nevnes særskilt.

Departementet bemerker at denne bestemmelsen inneholder to elementer. Det første er at geistlige er fritatt for verneplikt. Dette er et gammelt prinsipp som også følger av Norges folkerettslige forpliktelser om retten til tros- og livssynsutøvelse. Bestemmelsen omfatter alle prester fra Den norske kirke og prester og forstandere i registrerte tros- og livssynssamfunn. Det andre er plikten til å gjøre tjeneste som feltprest i Forsvaret. Departementet foreslår ikke å endre dette, men har foreslått en omformulering av gjeldende bestemmelse og foreslår at plikten til å gjøre tjeneste som feltprest skal fremgå av forskrift. Fritaket for verneplikt gjelder bare de geistlige som ikke tidligere er innkalt til tjeneste i Forsvaret. Dersom de kalles inn og starter sin tjeneste i Forsvaret før de ordineres eller tilsettes i geistlig tjeneste, har de plikt til å gjøre tjeneste som feltprest i Forsvaret når de er ordinert eller tilsatt som geistlige. Det bør i forskriften vurderes om «feltprest» bør erstattes med en annen betegnelse.

Departementet har videre merket seg innspillet fra Human-Etisk forbund og bemerker at departementet mener forslaget er i samsvar med retten til religionsfrihet etter Grunnloven og Norges internasjonale forpliktelser.

7.2 Innhenting av personopplysninger, opplysnings- og meldeplikt

7.2.1 Gjeldende rett

Utskrivning og opplysnings- og meldeplikt

Vernepliktsloven § 20 første og fjerde ledd gir bestemmelser om hvem som er utskrivningspliktige. I følge bestemmelsen er enhver som oppholder seg her i riket utskrivningspliktig fra 1. januar det året de fyller 18 år. De som da er utenfor riket, blir utskrivningspliktige straks de kommer hit. Tredje ledd ble tatt inn i vernepliktsloven ved behandlingen av Ot.prp. nr. 41 (2008–2009). Bestemmelsen definerer hva utskrivningsplikten innebærer. I Rt. 2005 s. 1775 la Høyesterett til grunn at utskrivning først og fremst tar sikte på fordeling av mannskaper til de forskjellige forsvarsgrener, våpenarter mv. Det er riktig at utskrivning er en forutsetning for fordeling av personell til tjeneste, men utskrivningen innebærer isolert sett innrullering av de utskrivningspliktige i Forsvarets verneplikts- og tjenesteregister, og klassifisering av de utskrivningspliktige for å fastslå deres tjenestedyktighet og øvrige forutsetninger for tjeneste. Det gis også bestemmelser om at de som ennå ikke er blitt utskrivningspliktige, kan tillates å bli utskrevet etter nærmere bestemmelser fastsatt av Kongen, men ikke tidligere enn fra 1. januar det året de fyller 17 år. I femte ledd gis det regler for utskrivningsplikten i krig eller når krig truer. Vernepliktsloven § 20 ble endret i forbindelse med innføring av sesjonsplikt for kvinner, jf. Ot.prp. nr. 41 (2008–2009).

I dag brukes begrepet utskrivningsplikt om de plikter man er pålagt før verneplikten inntrer. Utskrivning innebærer innrullering, sesjon del 1, sesjon del 2 og klassifisering. Denne prosessen er en forutsetning for å bli vernepliktig.

Regler for innrullering av utskrivningspliktige er gitt i vernepliktsloven § 25, som sier at innrullering ikke foretas tidligere enn 1. januar året forut for utskrivningsåret, med mindre Kongen på grunn av særlige forhold har bestemt noe annet. De som blir utskrivningspliktige utenom normalalderen, skal innrulleres så snart som mulig. Innrullering omfatter innhenting av personopplysninger fra Det sentrale folkeregisteret, og kontroll av opplysningene mot andre offentlige registrer. Formålet med innhentingen er å identifisere personer som åpenbart ikke er egnet for tjeneste i Forsvaret. Forsvaret innhenter også opplysninger fra Førerkortregisteret (autosys), DSR (farlig last), NAV, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Straffe- og bøteregisteret, Passdata, Postens adresseregister, Helsepersonellregisteret, Sentralregisteret for sikkerhetsopplæring, Statens lånekasse for utdanning og Samordna opptak.

Vernepliktforskriften § 3-2 sier at de under vernepliktig alder, som etter søknad innvilges fremskutt tjeneste, blir vernepliktig fra og med fordelingen, men tidligst den dagen de fyller 18 år. I § 25 fremgår det at innrullering ikke foretas tidligere enn året før utskrivningsåret, som ifølge § 20 første ledd er det året de fyller 18 år. Bestemmelser om at alle utskrivningspliktige skal avgi en egenerklæring på sesjon 1, er gitt i § 27 andre ledd. Hensikten med denne egenerklæringen er å skaffe informasjon om den enkeltes helse, forutsetninger og interesser, som grunnlag for videre utvelgelser og oppfølging.

Bestemmelser om Vernepliktsverkets ansvar for å føre et verneplikts- og tjenesteregister er gitt i vernepliktsloven § 36. Nærmere bestemmelser om innhold og oppbevaring av opplysningene i registeret følger i dag av vernepliktforskriften. Av heimevernloven § 31 fremgår det at Kongen kan gi bestemmelser om rulleføring av heimevernssoldater. Rulleføringen er Forsvarets innhenting og behandling av personopplysninger og oppdatering av Forsvarets verneplikts- og tjenesteregister.

Det følger i dag av vernepliktsloven § 39 første ledd at Kongen kan bestemme at utskrivningspliktige og vernepliktige har en meldeplikt om flytting, bortreise, utvandring og mønstring i utenriks fart. Videre er det gitt hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere bestemmelser om reiseforbud. Det følger av Grunnloven § 106 at enhver kan nektes å forlate landet hvis det er nødvendig for å avtjene verneplikten. I krig eller når krig truer kan det innføres utreiseforbud med Stortingets samtykke for utskrivningspliktige og vernepliktige og også personer fra 1. januar i det år de fyller 17. Paragraf 39 har til formål å forhindre at de som har tjenesteplikt i Forsvaret reiser ut av landet når det er behov for dem. Innføringen av et slikt forbud må anses som inngripende for friheten til borgerne. Bestemmelsen må ses i sammenheng med vernepliktsloven § 15. Utfyllende bestemmelser om flytting, utreisetillatelse og fast bosetting i utlandet finnes i dag i vernepliktforskriften kapittel 20. I vernepliktsloven § 39 andre ledd ligger det i dag en meldeplikt til politiet når man kommer tilbake til Norge etter utenriksfart. Det følger av heimevernloven § 24 bokstav a og b at vernepliktslovens bestemmelser får tilsvarende anvendelse.

Vernepliktsloven § 40 første ledd gir hjemmel til å kreve at personer i utskrivningspliktig eller vernepliktig alder ved personlig fremmøte eller skriftlig, skal gi alle opplysninger som er av betydning for utskrivningen og verneplikten deres. De kan også pålegges å dokumentere opplysningene og godtgjøre at de er korrekte. Hvem som kan kreve opplysningene fremlagt bestemmes av Kongen, jf. vernepliktsloven § 40 andre ledd første punktum. Det fremgår av vernepliktforskriften § 21-5 at blant annet Vernepliktsverket, oppsettende enheter, politi- og sivilforsvarsmyndigheter, øvrige offentlige myndigheter og private arbeidsgivere, jf. vernepliktsloven § 46 første ledd og norske utenriksstasjoner, kan kreve opplysningene fremlagt. Vernepliktsloven § 40 andre ledd siste punktum gir i tillegg til første punktum norske statsborgere som oppholder seg utenfor Norge adgang til å godtgjøre at deres vernepliktsforhold ikke er til hinder for et fortsatt opphold i utlandet ved utenriksstasjonene. Dette gjelder også ved innføring av nasjonalitetsprotokoll. Nasjonalitetsprotokoll opprettes i visse situasjoner for å registrere borgere i utlandet. Det følger av heimevernloven § 24 bokstav c at vernepliktslovens bestemmelser får tilsvarende anvendelse.

Vernepliktsloven § 42 har stått uendret siden vernepliktsloven trådte i kraft i 1953. Formålet med bestemmelsen er å sikre en effektiv gjennomføring av utskrivningen og tjenesteplikten. Utskrivningspliktige og vernepliktige skal når Forsvaret krever det skriftlig bekrefte mottak av innkallinger med videre. Overtredelse av bestemmelser kan medføre ileggelse av bøter, jf. vernepliktsloven § 48 nr. 3. Det følger av heimevernloven § 24 bokstav e at vernepliktsloven får tilsvarende anvendelse.

Vernepliktsloven § 43 første ledd presiserer at enhver har plikt til å påse at vedkommendes utskrivnings- og vernepliktsforhold kommer under behandling. De som ikke mottar for eksempel innkalling til sesjon 2 eller førstegangstjeneste, og burde ha skjønt at de skulle ha mottatt slik innkallelse, er forpliktet til å melde fra om dette til politiet eller Forsvarets personell- og vernepliktssenter, jf. vernepliktsloven § 43 andre ledd.

Etter militærnekterloven § 2 fjerde ledd kan personer som søker om fritak på grunn av overbevisningsgrunner, pålegges å møte personlig for å gi forklaring i saken. Dette gjelder i de tilfeller der søknaden ikke kan avgjøres på det foreliggende grunnlaget.

Opplysningsplikt for private og offentlige virksomheter

Vernepliktsloven § 46 gir bestemmelser om offentlige og private virksomheters plikt til å gi opplysninger som er av betydning for en persons utskrivnings- og tjenesteplikt til Forsvaret. I vernepliktsloven § 46 første ledd står det at offentlige myndigheter og tjenestemenn, arbeidsgivere og fartøysførere, bestyrere og private læreanstalter, ungdomshjem og sykehus, prester og forstandere i trossamfunn, plikter uten betaling å gi opplysninger, oppgaver og attestasjoner til bruk for utskrivning, rulleføring og innkalling til tjeneste om enhver mellom 17 og 45 år som er knyttet til dem eller registrert hos dem.

Av vernepliktsloven § 46 andre ledd fremgår det at enhver eier eller besitter av rom som er åpent for allmennheten og enhver fartøysfører, plikter å bistå med oppslag av kunngjøringer i anledning av utskrivning og verneplikt. Heimevernloven § 29 første ledd gir tilsvarende bestemmelser.

7.2.2 Høringsnotatet

Innhenting og behandling av personopplysninger

I høringsforslaget foreslo departementet ikke å videreføre begreper som utskrivning, klassifisering og innrullering. Departementet foreslo i høringsforslaget en paragraf om Forsvarets rett til å innhente og behandle personopplysninger. Bestemmelsen erstatter vernepliktsloven §§ 20 første til fjerde ledd, 22 nummer 1 og 25. Formålet er å gi klare og presise regler om plikten til å gi opplysninger og Forsvarets rett til å innhente opplysninger og oppdatere begrepene til å være i samsvar med dagens samfunn.

Forslaget til § 7 ble i høringsnotatet begrunnet slik:

«Innrullering er et begrep som er benyttet fra gammelt av fordi man ble innrullert i datidens hovedrulle. Forsvarets hovedrulle er i dag Forsvarets verneplikts- og tjenesteregister. Departementet mener at det er mer pedagogisk og i samsvar med dagens begrepsbruk å ikke videreføre begrepet innrullering. Innrullering innebærer at Forsvaret innhenter, registrerer og kontrollerer personopplysninger om norske borgere og om utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge.
I gjeldende rett heter det at innrulleringen ikke skal foretas tidligere enn året forut for utskrivningen. Det vil si at Forsvaret kan innhente og behandle personopplysninger fra det året de fyller 17 år. Forslag til § 7 gir Forsvaret en rett til å innhente opplysninger om norske statsborgere, og om utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge fra det året de fyller 17 år.
I vernepliktsloven § 46 er Forsvarets rett til å innhente opplysninger fra offentlige myndigheter og tjenestemenn m. m begrenset til å gjelde personer mellom 17 og 45 år.
Forsvaret har også behov for å innhente opplysninger om personer etter at de har fylt 45 år. Det foreslås derfor ikke en absolutt begrensing, men opplysningsplikten er begrenset til å gjelde nødvendige opplysninger som Forsvaret har behov for. Formålet med å innhente opplysningene er å avklare om personer er skikket til tjeneste, å innkalle personer til tjeneste og å holde verneplikts- og tjenesteregisteret oppdatert. Personopplysningsloven § 11 bokstav e sier at den behandlingsansvarlige skal sørge for at personopplysningene som behandles er korrekte og oppdaterte.
For å kunne oppdatere sine registre, trenger Forsvaret også opplysninger om personer
  • over 55 år ved inngåelse av kontrakt om tjeneste i Heimevernet

  • mellom 55 og 60 år for oppfølging av militært tilsatte

  • mellom 55 og 70 år for oppfølging av sivilt tilsatte i Forsvaret

  • over 55 år for kontroll av personer som frivillig melder seg til tjeneste i Forsvaret i krig eller når krig truer

Departementet mener videre at rulleføring kan sidestilles med behandling av personopplysninger. Bestemmelsen i vernepliktsloven og heimevernloven om rulleføring er ivaretatt i § 7 om innhenting og behandling av personopplysninger.
Departementet foreslår å videreføre forskriftsbestemmelsene i tredje ledd. Vi foreslår også at forskriftskompetansen delegeres til departementet.»

Opplysningsplikt og meldeplikt

I høringsforslagets § 8 foreslår departementet å regulere opplysningsplikten og meldeplikten til Forsvaret. Paragrafen erstatter vernepliktsloven §§ 27 andre ledd, 39 første ledd første og andre punktum, 42 første ledd, 43, heimevernloven § 24 bokstav a til c og bokstav e og militærnekterloven § 2 fjerde ledd. Departementet har foreslått å ikke videreføre § 39 første ledd om tillatelse til mønstring i utenriksfart, meldeplikten til politiet i § 39 andre ledd og § 40 andre ledd andre punktum om nasjonalitetsprotokoll og utstedelse av pass. Departementet har i høringsnotatet begrunnet forslaget slik:

«Innholdet i vernepliktsloven § 43 første ledd foreslås videreført i § 8 første ledd, men ordlyden foreslås endret for å gjøre det enklere å forstå hva som ligger i meldeplikten. Departementet foreslår å klargjøre plikten til å gi og utlevere opplysninger som kan ha betydning for at Forsvaret kan avgjøre om en person er vernepliktig, og om vedkommende kan tjenestegjøre i Forsvaret. Det vil være opp til Forsvaret å bestemme hvilke opplysninger som har betydning for verneplikten. I samsvar med foreslåtte begrepsbruk foreslås det å presisere at opplysningene skal være av betydning for personens verneplikt fra det året de fyller 17 til 55 år. Opplysningsplikten må gjelde fra 17 år til 55 år, fordi dette er i samsvar med når Forsvaret starter innhenting av opplysninger for å kartlegge om personer kan bli vernepliktige, og hvor lenge verneplikten kan vare.
Departementet mener at egenerklæringen i dagens sesjon del 1, er en del av prosessen for å innhente personopplysninger om de utskrivningspliktige, og må sees i sammenheng med de øvrige personopplysningene som legges til grunn for å selektere de som antas å være egnet for tjeneste i Forsvaret. Plikten til å svare på egenerklæringen omfattes av bestemmelsene om opplysningsplikt og meldeplikt i § 8. Bestemmelsen om todelt sesjon kom inn i forbindelse med at kvinner fikk sesjonsplikt. Departementet foreslår at den todelte sesjonsordningen slik den fremgår av loven ikke videreføres. Opplysningene som innhentes gjennom egenerklæringen skal fortsatt brukes som grunnlag for videre utvelgelse og oppfølging av de personene som anses best egnet til tjeneste i Forsvaret, uten at dette inngår som en del av sesjonen. Endringen innebærer ingen materiell endring.
Departementet mener det er pedagogisk riktig å samle alle bestemmelsene som gjelder opplysningsplikt og meldeplikt i en bestemmelse, vi foreslår derfor at militærnekterloven § 2 fjerde ledd videreføres i § 8 første ledd tredje punktum.
I dag mottar ikke politiet henvendelser vedrørende vernepliktsforhold. Slike henvendelser må gå til Forsvaret. Forsvarets personell- og vernepliktssenter vil være den enheten i Forsvaret som skal motta slike henvendelser, men det bør være tilstrekkelig at det fremgår av loven at melding skal gis til Forsvaret.
Vernepliktsloven § 42 første ledd er videreført i § 8 andre ledd. Vi har presisert at det er Forsvaret som kan kreve bekreftelse på mottatte innkallinger med videre av personer mellom 17 og 55 år.
Bestemmelsen om meldeplikt ved reise, flytting og utvandring i vernepliktsloven § 39 første ledd første og andre punktum videreføres, men departementet foreslår enkelte endringer for å gjøre bestemmelsen tidsrelevant. Mønstring i utenriksfart foreslås fjernet. Forsvaret vil i dag få opplysninger om flytting fra folkeregisteret. Siden departementet foreslår at opplysningsplikten skal være fra 17 år, er tillegget i vernepliktsloven § 39 første ledd tredje punktum [siste ledd] ikke lenger nødvendig. Departementet foreslår i tredje ledd at Forsvaret kan pålegge personer som kan bli innkalt en meldeplikt, hvis de skal flytte eller oppholde se utenfor Norge i mer enn to måneder. Dette er i samsvar med vernepliktforskriften kapittel 20. Bestemmelser om reiseforbud i krig eller når krig truer, foreslås videreført i forslaget til § 16.
Som det fremgår av forarbeidene fra 1953, kan det kunne bli nødvendig i krig eller ved fare for krig, å utskrive også nordmenn som oppholder seg i utlandet. Departementet foreslår derfor å videreføre bestemmelsen som gir Kongen hjemmel til å gi bestemmelser om hvilke personer og institusjoner som kan kreve opplysningene og klargjøre at disse skal gis i forskrift, men vi foreslår å endre personer og institusjoner til «private og offentlige virksomheter i Norge og norske virksomheter i utlandet». Vernepliktsloven § 40 andre ledd andre punktum gir i tillegg til første punktum, adgang til at også norske statsborgere som oppholder seg utenfor Norge kan godtgjøre at deres vernepliktsforhold ikke er til hinder for et fortsatt opphold i utlandet ved utenriksstasjonene. Dette gjelder også ved innføring av nasjonalitetsprotokoll. Dette er en protokoll som opprettes i visse situasjoner for å registrere norske borgere i utlandet. Vernepliktsloven § 40 andre ledd andre punktum dekkes delvis av første punktum. Departementet kan i utgangpunktet ikke se at dette har noen relevans i dag, men mener uansett at det ikke naturlig å regulere dette i denne loven. Vernepliktsloven § 40 andre ledd andre punktum foreslås derfor opphevet. Forskriftsbestemmelsen om muntlig forklaring i militærnekterloven § 2 foreslås videreført i § 8 fjerde ledd.
Vernepliktsloven § 39 andre ledd foreslås ikke videreført. Dette praktiseres ikke i dag.»

Offentlige og private virksomheters opplysningsplikt

Departementet foreslo å videreføre vernepliktsloven § 46 første ledd i høringsforslagets § 59. Departement foreslo også å utvide opplysningsplikten til å gjelde personer over 45 år. Forslaget ble i høringsnotatet begrunnet slik:

«Vernepliktsloven § 46 gjelder plikten som offentlige og private virksomheter har til å gi opplysninger som er av betydning for en persons utskrivnings- eller tjenesteplikt.
Departementet foreslår å utvide denne plikten til å gjelde alle personer fra de fyller 17 år. Aldersbegrensningen som gjelder i dag, personer fra 17 til 45 år, medfører at Forsvaret ikke har mulighet til å oppdatere sine registre slik de er forpliktet til etter blant annet personopplysningsloven. Forsvaret har et behov for å kunne innhente opplysninger, som er relevante for gjennomføring av utskrivning og innkalling til tjeneste fra personer, også etter de er fylt 45 år. Dette fordi personer over 45 år fortsatt kan være tjenestepliktige, se punkt 7.3.3. Opplysningsplikten er begrenset til å gjelde nødvendige opplysninger som Forsvaret har behov for. Dette fremgår av forslag til § 7. Forsvaret kan bare innhente opplysninger som er nødvendige for å avklare om personer er skikket til tjeneste, for å kunne innkalle personer, og for å holde verneplikts- og tjenesteregisteret oppdatert.
Departementet foreslår at vernepliktsloven § 46 første ledd videreføres med små språklige endringer. I tillegg foreslås det at opplistingen i første ledd endres til «offentlige myndigheter, arbeidsgivere, utdannings- og helseinstitusjoner, prester og forstandere i tros- og livssynssamfunn». Departementet mener at det ikke er nødvendig å angi i detalj hvem som har plikt til å gi opplysninger til Forsvaret i den utstrekning det er gjort i dag. Store deler av dagens opplisting er overlappende. Det nye forslaget medfører ingen materielle endringer.
Videre foreslås det at vernepliktsloven § 46 andre ledd oppheves, fordi behovet for bestemmelsen ikke foreligger lenger.»

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har ikke fått innspill til at bestemmelsen om nasjonalitetsprotokoll ikke videreføres.

Forsvaret har merknader til §§ 7, 8 og 59. Forsvaret har til §§ 7 og 8 uttalt at:

«I første ledd første punktum er opplysnings- og meldeplikten begrenset til å gjelde for personer mellom 17 og 55 år. Sivilbeskyttelsesloven § 8 gir bestemmelse for tilsvarende opplysnings- og meldeplikt, men her brukes «personer som vurderes til tjeneste i Sivilforsvaret og tjenestepliktige plikter…». Dette er en noe mer treffende angivelse av hvem plikten gjelder for, sett i sammenheng med forslagets § 7 andre ledd om formålet med innhenting og behandling av personopplysninger.
[…]
Det følger av høringsnotatet at forslaget til ny § 8 skal klargjøre plikten til å gi og utlevere opplysninger som kan ha betydning for at Forsvaret kan avgjøre om en person er vernepliktig, og om vedkommende kan tjenestegjøre i Forsvaret. Slik forslaget til § 8 fremstår, legges det opp til at den enkelte først på oppfordring plikter å gi Forsvaret opplysninger. Det vil utfra ordlyden si at plikten forutsetter en oppfordring. Den enkelte har således ikke en ubetinget plikt til å på eget initiativ gi Forsvaret slike opplysninger. Det fremstår noe uklart hva som ligger i «på oppfordring», herunder om bestemmelsen hjemler at det kan gis en generell oppfordring om å gi opplysninger av betydning under tjenestegjøring, noe som i realiteten vil tilsvare en meldeplikt. Det er ikke uvanlig at forhold som kan ha betydning for verneplikten og tjenestegjøringen kan endre seg i perioden personellet tjenestegjør. Det bør vurderes hvorvidt det bør påligge den enkelte å på eget initiativ aktivt overbringe opplysninger av slik betydning.
Videre kan det kommenteres at § 8 er plassert i kapittel 2 om «Verneplikt». I § 8 første ledd refereres det kun til forhold som har betydning for verneplikten og ikke tjenesteplikten. Virkeområdet til § 8 fremstår i sin helhet noe uklart, med tanke på personell med tjenesteplikt uten å være vernepliktig og for tilsatte, og kan skape usikkerhet med tanke på hvem som har plikter etter bestemmelsen.
Bestemmelsen bør klargjøres ytterligere, og bør gjelde vernepliktige og tjenestepliktige.
I forslagets fjerde ledd bør det presiseres at dette er et tillegg til bestemmelsens første ledd.»

Forsvaret mener at § 8 første punktum bør endres til:

«Personer som vurderes til tjeneste i Forsvaret, vernepliktige og tjenestepliktige plikter på oppfordring å gi Forsvaret opplysninger som har betydning for verneplikten.»

Forsvaret har videre bemerket til høringsforslagets § 59 at:

«Forsvaret blir av og til nektet tilgang til nødvendige opplysninger om utskrivningspliktige og vernepliktige med bakgrunn i taushetsplikt. Sivilbeskyttelsesloven § 8 andre ledd gir bestemmelse om plikt til å gi Sivilforsvarets myndigheter opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Verken vernepliktsloven eller forslaget til ny lov har tilsvarende bestemmelse, noe som er nødvendig for å kunne utøve en forsvarlig og rettferdig vernepliktsforvaltning.
[…] Lovforslaget § 7 regulerer Forsvarets rett til å innhente og behandle personopplysninger, mens § 59 regulerer plikt til å gi opplysninger til Forsvaret. Tematisk bør det vurderes å plassere disse bestemmelsene sammen slik at forholdet mellom disse bestemmelsene fremstår tydeligere.»

Forsvaret mener at § 59 bør endres til:

«Offentlige myndigheter, arbeidsgivere, utdannings- og helseinstitusjoner, prester og forstandere i tros- og livssynssamfunn skal uten hinder av taushetsplikt på forespørsel fra Forsvaret gi opplysninger om personer som er knyttet til dem eller registrert hos dem, fra det året de fyller 17 år. Det kan ikke kreves betaling for slike opplysninger.»

Generaladvokaten har merknader til høringsforslaget §§ 7 og 8. Generaladvokaten har uttalt til § 7 at:

«Når dette [første ledd] leses i sammenheng med formålet i § 7 andre ledd, må «personer som oppholder seg i Norge» tolkes innskrenkende. En slik tolkning er ikke innlysende for ikke-jurister. Ordlyden i første ledd kan isolert sett opptegne en utilsiktet gråsone mot enkelte personvernregler. Ettersom formålet med innhentingen av opplysninger er å avklare vernepliktig tjeneste, bør personkretsen som det kan innhentes opplysninger om kvalifisere til verneplikt. I tråd med forslagets § 6 og vernepliktforskriften § 2-5, kreves det «fast tilknytning» og det må være sannsynlig at vedkommende vil bosette seg her i landet permanent eller for et lengre tidsrom». Bestemmelsene i lovforslaget bør reflekter dette. Den nåværende ordlydens formulering favner videre enn nødvendig, og bør vurderes presisert.»

Generaladvokaten uttaler videre til § 8 at:

«Bestemmelsen omhandler opplysnings- og meldeplikt. I første ledd adresseres pliktene til «Personer mellom 17 og 55 år». […] Ordlyden på dette punktet bør presiseres, av hensyn til klarhet og nøyaktighet. Det bør fremgå at begrepet begrenses til å gjelde norske statsborgere og andre som kan avtjene verneplikt. I tråd med alminnelig lovgivningsteknikk kan dette for eksempel avhjelpes ved å sette inn en innskutt leddsetning etter «Personer», hvor det henvises til lovforslagets § 6, som angir hvem som omfattes av personbegrepet.»

Norske Reserveoffiserers Forbund støtter forslaget til en tydeliggjøring av opplysningsplikten.

Politidirektoratet har følgende innspill til § 7:

«Politidirektoratet legger til grunn at lovforslagets § 7 om innhenting og behandling av personopplysninger også omfatter vernepliktige som kan bli/blir overført til Politireserven. Adgangen til å innhente og behandle opplysninger gjelder for blant verneplikten, som i henhold til § 15 er forutsetningen for overføring til Politireserven.»

Tillitsmannsorganisasjonen for Forsvaret uttaler i sitt innspill at de støtter bruken av begrepet sesjon, men mener det bør benyttes et annet begrep for sesjon 1 enn «informasjonsinnhenting».

7.2.4 Departementets vurdering

Departementet viser til Forsvarets og Generaladvokatens innspill til § 8 og sammenhengen med forslaget til §§ 6 og 7 om hvem Forsvaret kan innhente opplysninger om og behovet for at bestemmelsen presiseres ytterligere.

Bestemmelsene i § 7 gir et særskilt hjemmelsgrunnlag for Forsvaret til å innhente personopplysninger, jf. personopplysningsloven §§ 8 og 9. Dette er en vid hjemmel til å innhente personopplysninger. Det er derfor viktig at rammene for bestemmelsene er klare. Det er kun personopplysninger som er nødvendige å innhente for å

  • avgjøre om en person kan anses skikket til tjeneste

  • avgjøre om hvem som innkalles til tjeneste, og

  • sørge for at personopplysningene i verneplikts- og tjenesteregisteret til Forsvaret er oppdatert

Departementet foreslår å angi dette særskilt i § 7 første ledd i en punktliste. Forsvaret kan ikke innhente opplysninger om vernepliktige eller tjenestepliktige til andre formål etter denne bestemmelsen. Forslaget til § 8 har ikke samme opplistingen som i § 7, men §§ 7, 8 og 59 må sees i sammenheng. I henhold til gjeldende rett skal man gi opplysninger om forhold som har «betydning for deres utskrivning eller verneplikt», jf. vernepliktsloven § 40.

Plikten til å gi opplysninger strekker seg ikke lenger enn hva Forsvaret kan be om etter §§ 7 og 59. Dette følger av at opplysningene skal gis etter «oppfordring». Dette innebærer at personer ikke har et selvstendig ansvar til å melde fra til Forsvaret på eget initiativ om forhold av betydning for verneplikten, hvis ikke Forsvaret har bedt om det. Departementet mener bestemmelsen vil gå alt for langt hvis personer av eget initiativ skal ha en uoppfordret meldeplikt om alle forhold som kan være relevant for han eller hennes vernepliktsforhold. Forsvarets hjemmel til å innhente opplysninger anses nødvendig for at Forsvaret skal kunne kartlegge hvem som er aktuelle å vurdere for tjeneste og innkalle til tjeneste i Forsvaret. Departementet bemerker at brudd på opplysningsplikten og meldeplikten også kan straffes etter forslaget til § 67. Departementet mener Forsvaret er nærmest til å vite hvilke opplysninger som er relevante og kan innhente dette etter § 7.

Generaladvokaten mener at høringsforslagets § 7 om «personer som oppholder seg i Norge» må tolkes innskrenkende. Departementet mener at retten til å innhente opplysninger og opplysningsplikten i forslaget til §§ 7 og 8 strekker seg lenger enn forslaget til § 6. Forsvaret må kunne innhente opplysninger om personer som oppholder seg i riket for å kunne avgjøre om de er vernepliktige etter forslaget til § 6. For at Forsvaret skal kunne innkalle skikkede personer til tjeneste det året de fyller 19 år må Forsvaret starte innhentingen av opplysninger fra det året han eller hun fyller 17 år. På bakgrunn av de opplysningene Forsvaret får fra offentlige og private registre vil de avgjøre hvem de skal be om ytterligere opplysninger etter forslaget til § 8.

I høringsforslaget var det satt en begrensing om at opplysnings- og meldeplikten gjaldt fra fylte 17 til 55 år. Forsvarets rett til å innhente opplysninger etter forslaget til § 7 har ikke denne begrensingen fordi Forsvaret har behov for å kunne oppdatere sitt register også etter at han eller hun har fylt 55 år. Forsvaret har behov for å innhente opplysninger om personer som er tjenestepliktige og som frivillig vil gjøre tjeneste i Forsvaret etter at de er 55 år. Forsvaret overleverer data fra verneplikts- og tjenesteregisteret til Riksarkivet når en person som er registrert fyller 70 år. Inntil denne tiden må dataene være oppdaterte. For at det skal være samsvar mellom forslaget til §§ 7, 8 og 59, foreslår departementet ingen øvre aldersbegrensning i forslaget til § 8 første ledd.

Forsvarets verneplikts- og tjenestereiser skal behandle personopplysninger etter personopplysningsloven med forskrifter.

Når det gjelder Forsvarets innspill til anvendelse av bestemmelsen for tjenestepliktige, vil reglene i kapittel 2 og 3 i loven gjelde for militært tilsatte så lenge ikke annet følger av tilsettingsvilkårene, jf. forslaget til § 45. Bestemmelsen vil også gjelde for de som inngår kontrakt om tjeneste i Forsvaret.

Departementet foreslår etter dette å gjøre enkelte endringer i høringsforslaget for å klargjøre til hvilke formål Forsvaret kan innhente opplysninger etter § 7. Departementet foreslår å ikke begrense opplysnings- og meldeplikten i høringsforslaget § 8 første ledd til 55 år, og vi foreslår enkelte språklige endringer. For øvrig opprettholdes høringsforslaget til § 8. For å vise sammenhengen mellom §§ 7 og 59, foreslår departementet å ta inn en henvisning til § 7 i forslaget til § 59. Videre foreslår departementet å presisere at opplysningene skal gis «uten hinder av lovpålagt taushetsplikt».

Dette innebærer ingen materiell endring. Tilsvarende bestemmelse følger også av sivilbeskyttelsesloven § 8 andre ledd. Som mottaker av opplysningene er Forsvaret forpliktet til å bevare taushetsplikten utad, jf. også forvaltningsloven § 13. Forsvaret er bundet av de samme regler som gjelder for det forvaltningsorgan eller institusjon som opplysningene hentes fra.

7.3 Utvelgelse av hvem som er skikket til tjeneste

7.3.1 Gjeldende rett

Sesjon og klassifisering

Vernepliktsloven § 27 gir bestemmelser om todelt sesjonsordning. Ordningen kom i forbindelse med innføring av sesjonsplikt for kvinner i 2009, jf. Ot.prp. nr. 41 (2008–2009). Formålet med todelt sesjon var å begrense antall utskrivningspliktige som skulle møte på sesjon for klassifisering. Gjennom sesjon del 1 blir inntil 25 000 menn og kvinner som antas å være egnet for tjeneste i Forsvaret valgt ut av et årskull på cirka 60 000. De utvalgte blir kalt inn til sesjon del 2, der deres forutsetninger for tjeneste i Forsvaret fastsettes.

Sesjon er opprinnelig betegnelsen på et møte mellom de utskrivningspliktige og utskrivningsmyndigheten. Utskrivningsmyndigheten er Forsvarets personell- og vernepliktssenter. På sesjon informerer utskrivningsmyndigheten de utskrivningspliktige om verneplikten og mulighetene for tjeneste i Forsvaret. På sesjon blir også de utskrivningspliktige klassifisert.

Regler for utsettelse med utskrivningen når vektige velferdsgrunner foreligger, følger av vernepliktsloven § 21. Kongen kan gi bestemmelser om utsettelse.

Regler for klassifisering er gitt i vernepliktsloven § 26. Klassifisering av utskrivningspliktige skal bringe på det rene den alminnelige tjenestedyktigheten, og den enkeltes forutsetninger for tjeneste i Forsvaret og totalforsvaret forøvrig. Klassifiseringen gir grunnlag for fordeling av de tjenestedyktige til tjeneste i Forsvaret. Klassifiseringen omfatter vurdering og registrering av personopplysninger, bestemmelse av tjenestedyktighet og egnethet for tjeneste i Forsvaret, prøver for å fastslå kvalifikasjoner i forhold til krav for tjeneste i ulike tjenestestillinger, og utskrivningspliktiges ønsker vedrørende tjenesten.

Det fremgår av første ledd at klassifiseringen fortrinnsvis skal skje på sesjon av en klassifiseringsnemnd. Det gis også bestemmelser for nemndas sammensetning og oppgaver. I andre ledd gis bestemmelser om klassifisering under krig og andre særlige forhold.

I vernepliktsloven § 32 fremgår det at Kongen kan gi nærmere regler om undersøkelser og prøver for bedømmelse av tjenestedyktighet. Tilsvarende bestemmelse er gitt i heimevernloven § 7.

Klassifisering utenfor sesjon er regulert i vernepliktsloven § 29. I tillegg er det i § 27 første ledd andre punktum gitt bestemmelser om at tjenestedyktigheten for utskrivningspliktige som av ulike årsaker ikke kan møte til sesjon del 2, kan fastsettes ved fremmøte til tjeneste. Dette gjelder utskrivningspliktige som ikke åpenbart er helt udyktige til tjeneste i Forsvaret.

Fastsetting av legekjennelse

Vernepliktsloven § 30 gir regler for fastsetting og endring av legekjennelse. En legekjennelse bestemmer en persons medisinske skikkethet for tjeneste i Forsvaret. Den medisinske skikkethetsvurderingen fremkommer i en helseprofil, basert på en diagnoseliste for militær seleksjonsmedisin fastsatt av sjefen for Forsvarets sanitet. Av første ledd går det frem at utskrivningspliktige som antas å få sin legekjennelse endret, kan gis inntil to års utsettelse med å få fastsatt kjennelsen.

Det fremgår av vernepliktsloven § 35 at Kongen bestemmer hvordan resultatet av utskrivningen skal meddeles de utskrivningspliktige.

Vernepliktsloven § 41 hjemler de utskrivningspliktiges og vernepliktiges plikt til å bli legeundersøkt og pålagt andre prøver som er nødvendige for å vurdere om de er skikket til tjeneste i Forsvaret. Bestemmelsen omfatter undersøkelsene som gjennomføres på sesjon del 2. Det følger av heimevernloven § 24 bokstav d at vernepliktslovens bestemmelser får tilsvarende anvendelse.

Vernepliktsloven § 31 første og andre ledd gir bestemmelser for fornyet legekjennelse ved fremmøte til tjeneste og for senere vurdering av legekjennelser. I vernepliktsloven § 31 tredje ledd slås det fast at enhver legekjennelse avgitt etter vernepliktsloven, kan omgjøres av sjefen for Forsvarets sanitet innen seks måneder etter at legekjennelsen er gitt. Dette kan blant annet skje dersom det avdekkes at feilaktig medisinsk bedømmelse eller brudd på gjeldende klassifiseringsbestemmelser, har hatt avgjørende innflytelse på kjennelsen. I vernepliktforskriften § 16-4 fremgår det at klagefristen på legekjennelser gitt etter vernepliktsloven § 31 er seks måneder.

7.3.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget at begrepet todelt sesjonsordning ikke skulle videreføres. Sesjon 1 foreslås dekket av opplysningsplikten i forslaget til § 8 og «Sesjon del 2» foreslås endret til «sesjon». Departementet foreslo ingen endringer av prosessen for utvelgelse av personer som skal møte til sesjon ved et av Forsvarets sesjonssentre.

Departementet foreslo i høringsforslagets § 9 en bestemmelse om sesjon. Forslaget til § 9 første ledd er en videreføring av vernepliktsloven § 27 tredje ledd, men er omformulert og begrepsbruken er endret i samsvar med øvrige forslag.

Videre foreslo departementet at vernepliktsloven § 21 om utsatt fremmøtetidspunkt videreføres i § 9 første ledd tredje punktum.

Departementet foreslo videre at begrepet «tjenestedyktig» erstattes av begrepet «skikket til tjeneste i Forsvaret». Vurdering og bestemmelse av skikkethet for tjeneste i Forsvaret tilsvarer det som i gjeldende rett omtales som fastsettelse av tjenestedyktighet.

I § 9 tredje ledd ble det foreslått en forskriftshjemmel, som gir departementet kompetanse til å gi forskrift om gjennomføringen av sesjon og om godtgjørelse for å møte til sesjon. Forslaget innebærer at forskriftskompetansen delegeres til departementet.

Departementet foreslo i høringsforslagets § 10 en bestemmelse om «Vurdering av hvem som er skikket til tjeneste». Departementet har i høringsnotatet begrunnet forslaget slik:

«Bestemmelser om vurdering av skikkethet til tjeneste i Forsvaret og klassifisering, foreslås samlet i § 10. Departementet mener at bestemmelser om vurdering av hvem som er skikket til tjeneste i Forsvaret og forskriftsbestemmelser om undersøkelser og prøver for å kunne bestemme om en person er skikket til tjeneste, hører sammen. Begrepet «klassifisering» foreslås erstattet av «vurdering av skikkethet til tjeneste i Forsvaret».
Bestemmelsen i vernepliktsloven § 41 om plikten til å la seg undersøke av lege og gjennomgå andre undersøkelser og prøver for å bedømme helsetilstanden og andre forutsetninger for tjeneste i Forsvaret, videreføres i § 10 første ledd. Departementet foreslår å klargjøre og forenkle ordlyden i bestemmelsen.
Forsvaret avgjør om en person er skikket til tjeneste på bakgrunn av innhentede opplysninger, vedtak om helsetilstand, andre prøver og samtaler på sesjon.
I §§ 10 og 11 foreslår vi å erstatte legekjennelse med «vedtak om helsetilstand». Legekjennelsen er den avgjørelsen som blir tatt på sesjon om en persons helsetilstand. Legekjennelse kan forbindes med en rettslig kjennelse. Begrepet «vedtak om helsetilstand» er valgt for å presisere at dette er en avgjørelse som kan påklages. Det er imidlertid ikke et vedtak etter forvaltningsloven, jf. forslaget til § 65.
Departementet mener at vurderingen av helsetilstanden skal baseres på den faktiske helsetilstanden. Personer som antas å få endringer av helsetilstanden sin, kan be om ny vurdering når de mener at helsetilstanden har endret seg. Departementet foreslår at bestemmelsen om utsatt legekjennelse i vernepliktsloven § 30 første ledd ikke videreføres.
Det er Forsvaret som avgjør om personer er skikket eller ikke. Departementet mener at presiseringen om at de som åpenbart ikke er skikket til tjeneste kan kjennes udyktige til tjeneste i Forsvaret uten medvirkning av lege, ikke er nødvendig. Dette gjøres i dag blant annet på bakgrunn av innhentede opplysninger fra NAV.
Departementet foreslår at bestemmelsene om klassifisering utenfor sesjon gitt i vernepliktsloven §§ 27 og 29 videreføres med språklige justeringer. Det foreslås også at bestemmelsen om at skikkethet til tjeneste for de som av ulike årsaker ikke kan møte til sesjon kan fastsettes ved frammøte til tjeneste, tas inn i andre ledd andre punktum.
Det foreslås videre at forskriftsbestemmelsene i vernepliktsloven § 32 og i heimevernloven § 7 tas inn i § 10 tredje ledd om vurdering av hvem som er skikket til tjeneste. Departementet foreslår at det gis nærmere bestemmelser i forskrift om undersøkelser og prøver, om vurderingen av helsetilstanden og om hvordan de innkalte skal få meddelt resultatet av vurderingen. Bestemmelser om klassifiseringsnemndas sammensetning og oppgaver foreslås flyttet til forskrift. Departementet foreslår at kompetansen til å fastsette forskriften delegeres til departementet.»

I høringsforslagets § 11 foreslo departementet en bestemmelse om klage på vedtak om helsetilstand. Det ble i høringsnotatet redegjort for forslaget slik:

«Legekjennelse foreslås endret til vedtak om helsetilstand, se punkt 7.3.6. Vernepliktsloven § 31 kan tolkes både som en omgjøringsadgang for Forsvaret og en klagerett for den enkelte på avgjørelser om legekjennelser. Etter dagens praksis gis en klageadgang på legekjennelsene i tråd med vernepliktforskriften. Departementet foreslår derfor i første ledd å klargjøre at det er en klagerett, og at klagefristen er seks måneder. Vernepliktsloven § 31 tredje ledd videreføres i § 11 første og andre ledd. Forvaltningslovens bestemmelser for behandling av klager gjelder ikke, jf. forslag til § 65. Departementet foreslår enkelte språklige endringer i bestemmelsene. Nærmere regler for behandling av klager på vedtak om helsetilstand kan gis i forskrift av departementet.»

Departementet foreslo i høringsforslaget å ta inn bestemmelser om vurdering av hvem som er skikket til tjeneste under krig og andre særlige forhold i forslaget til §16.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret har følgende merknad til §§ 10 og 11:

«FST registrerer at «legekjennelse» foreslås endret til «vedtak om helsetilstand», blant annet for å presisere at dette er en avgjørelse som kan påklages, dog uten at det er et vedtak etter forvaltningsloven. FSAN har ingen innsigelser til dette, men ser at det vil medføre behov for endring av begrepsbruken i Forsvarets interne regelverk.
Videre registreres det at bestemmelsen om utsatt legekjennelse i vernepliktsloven § 30 ikke foreslås videreført. Bakgrunnen for dette er ifølge høringsnotatet at vurderingen skal baseres på den faktiske helsetilstanden og at personer som antas å få endringer av helsetilstanden sin kan be om ny vurdering når de mener at helsetilstanden har endret seg. Hvem som har plikt til å la seg undersøke av lege bør tydeliggjøres. Bestemmelsen er plassert i kapittel 2 om verneplikten. I § 10 første ledd er dette formulert. For å sikre en gjennomgående begrepsbruk, bør det presiseres om dette gjelder alle tjenestepliktige herunder tilsatte, ref siste setning.
Andre ledd svarer bedre til overskriften og utgjør det viktigste i bestemmelsen. Første ledd er mer spesifikk. «Fra det mer til det mindre»-prinsippet tilsier at annet ledd bør komme før første ledd. Første ledd bør i stedet inkorporeres i § 11, ev. kan det lages en egen paragraf om vedtak om helsetilstand.
[…]
Det må framgå av § 11 at også Forsvaret kan klage et vedtak om helsetilstand. FST har ikke innsigelser til at det presiseres at det er klageadgang på vedtak om helsetilstand. Dog registreres det at detaljene i vernepliktsloven § 31 første og andre ledd kun vurderes videreført i forskrift. Når det gjelder vernepliktsloven § 31 tredje ledd om at enhver legekjennelse avgitt etter denne lov, kan innen 6 måneder etter at kjennelsen er avgitt oppheves av Sjefen for Forsvarets sanitet, viser FD i høringsnotatet til at denne bestemmelsen videreføres i lovforslaget § 11 første og andre ledd. FSAN har vanskelig for å se at dette medfører riktighet.
Bestemmelsen synes noe lite utredet og redegjort for, herunder forholdet til omgjøringsadgangen for Forsvaret. I høringsnotatet vises det til at vernepliktsloven § 31 kan tolkes både som en omgjøringsadgang for Forsvaret og en klagerett for den enkelte. I ny § 11 presiseres det at det er klageadgang på vedtak om helsetilstand, men det sies intet om omgjøringsadgang eller adgangen for sjef Forsvarets sanitet til å oppheve et slikt vedtak.»

Tillitsmannsorganisasjonen for Forsvaret har følgende innspill til § 9 siste ledd:

«Det er betryggende at loven her legger opp til at retningslinjer for sesjonsordningen utover hva som følger av loven skal ligge på departementsnivå, og ikke skal bestemmes av Forsvaret alene. Vi foreslår derfor at §§ 7, 8, 10 følger samme system. Departementet skal gi forskrift med nærmere bestemmelser, slik at myndigheten til å gi nærmere føringer for informasjonsinnhenting, seleksjon og sesjon ikke kan bestemmes av Forsvaret alene. «Departementet kan gi» byttes altså ut med «Departementet gir» i siste ledd av alle disse bestemmelsene.»

Landsrådet for Heimevernet har følgende innspill til § 10:

«Spørsmålet om egnethet til å gjøre tjeneste i Forsvaret beror på langt flere forhold enn helse og militære kvalifikasjoner. Våpenlovens § 8 krav til edruelighet, pålitelighet og skikkethet, kan tjene som eksempel på hvilke kriterier som bør oppfylles for å kunne gjøre tjeneste.»

7.3.4 Departementets vurdering

Sesjon

Departementet bemerker til Tillitsmannsorganisasjonen for Forsvarets innspill om at forskriftskompetansen ikke bør delegeres at det vil være departementet som fastsetter forskriftene etter §§ 9 til 11. Endringen som foreslås har ingen betydning for delegasjonsmyndigheten. Utgangspunktet er at myndighet som ved lov er lagt til Kongen eller departementet kan delegeres. Det er imidlertid kun naturlig å legge forskriftskompetansen til et forvaltningsorgan når bestemmelsen er av teknisk art eller kun av lokal betydning. Departementet opprettholder høringsforslaget til § 9.

Vurdering av hvem som er skikket til tjeneste

Forsvaret mener at det bør presiseres hvem forslaget til § 10 omfatter. Bestemmelsen viderefører vernepliktsloven og heimevernloven bestemmelser. Det vises til at kapittel 2 i loven også gjelder for militært tilsatte, når ikke annet er bestemt i tilsettingsvilkårene, jf. forslaget til 45 første ledd. Bestemmelsen gjelder også for de som i dag faller inn under heimevernloven, jf. heimevernloven § 7. Det er videre presisert i § 10 første ledd først punktum at det gjelder alle som er innkalt til tjeneste også de som er i tjeneste.

Landsrådet for Heimevernet har vist til at vurdering av om man er skikket til tjeneste beror på flere forhold enn bare helse og militære kvalifikasjoner. Forslaget til § 10 medfører ingen materielle endringer av de momenter Forsvaret kan vektlegge ved en skikkethetsvurdering. Departementet mener bestemmelsen må tolkes vidt. Forsvaret kan foreta de prøver og undersøkelser som er nødvendige for å vurdere om en person er skikket. Nærmere bestemmelser om de konkrete undersøkelsene og prøvene skal som i dag, videreføres i forskrift. Departementet bemerker at i tillegg til skikkethetsvurderingen i forslaget til § 10 må alle tjenestepliktige og vernepliktige i dag sikkerhetsklareres. I denne vurderingen inngår flere av momentene som også gjelder for våpenloven.

I høringsforslaget har departementet foreslått at underrettelsesplikten om vurderingen av skikkethet reguleres i forskrift. Departementet ser ikke at det er nødvendig å gi utdypende bestemmelser til denne underrettelsesplikten. Det foreslås derfor å lovfeste at Forsvaret skal informere dem som har fått vurdert om de er skikket til tjeneste om resultatet i forslag til tredje ledd. For øvrig opprettholdes høringsforslagets § 10.

Klage og omgjøring av vedtak om helsetilstand

Departementet viser til Forsvarets innspill til høringsforslagets § 11. Bestemmelsen er en videreføring av dagens praksis om klage på legekjennelse fastsatt på sesjon, jf. vernepliktforskriften § 16-4. Departementet mener det er hensiktsmessig å vise at vedtak om helsetilstand er en av vurderingene som foretas for å vurdere skikketheten til en person. Departementet mener derfor at dette bør fremgå av forslaget til § 10. Høringsforslagets § 11 erstatter bestemmelsene om legekjennelse i vernepliktsloven § 31. Departementet har foreslått å forenkle bestemmelsen og bare regulere klageretten i loven.

Det følger av Forsvarets interne Bestemmelser for militær helsetjeneste og legebedømmelse av 10. oktober 2013 at klagen på kjennelser som ikke er fastsatt på sesjon må fremmes innen tre uker. Seks måneder er en svært lang klagefrist og departementet mener det bør vurderes om denne bør gjøres kortere, men at dette bør vurderes særskilt. Det må her tas i betraktning at det kan ta lang tid å innhente erklæringer fra spesialist, som grunnlag for en eventuell klage.

Avgjørelsen etter §§ 10 og 11 er unntatt fra forvaltningsloven kapittel IV til VI. Departementet foreslår derfor å ta inn Forsvarets adgang til å omgjøre vedtaket, uten at vedtaket blir påklaget. Nærmere regler om behandlingen av klager på og omgjøring av vedtak om helsetilstand kan gis i forskrift.

7.4 Utvidet verneplikt

7.4.1 Gjeldende rett

Det følger av vernepliktsloven § 8 andre ledd at vernepliktige som utdannes til befal under førstegangstjenesten og som ikke tar ansettelse som fastlønte eller kontraktstjeneste av ett års varighet eller mer utover førstegangstjenesten, følger den årsklassen de tilhører. Dette innebærer at de er vernepliktige til de er 44 år. Bestemmelsen gjelder i fredstid. Av § 8 tredje ledd følger det at alle andre befal, blant annet etatsutdannede og fastlønte som har trådt ut av tjenesten, er vernepliktige til og med det år de fyller 55.

Av heimevernloven § 4 første ledd nr. 1 fremgår det at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om at alle vernepliktige som ikke forutsettes kalt inn til annen militærtjeneste, har tjenesteplikt i Heimevernet. Videre har vernepliktsfrie i vernepliktig alder og eldre, tjenesteplikt inntil fylte 55 år etter heimevernloven § 4 første ledd nr. 2. De over vernepliktig alder kan bare pålegges tjeneste dersom Heimevernets oppgaver ikke kan løses ved bruk av tjenestepliktige i yngre alder. Med «vernepliktsfrie i vernepliktig alder» forstås personer mellom 19 og 44 år som av ulike årsaker er fritatt for verneplikt og tjeneste i Forsvaret. Dette kan blant annet omfatte personer som av helsemessige eller andre årsaker ikke er blitt utskrevet, eller personer som av de samme årsakene er blitt fritatt for verneplikt. Vernepliktsfrie i vernepliktig alder kan etter ny sesjonsordning, også omfatte utskrivningspliktige som etter sesjon del 1 ikke har gått videre til sesjon del 2. Vernepliktsfrie over vernepliktig alder omfatter personer mellom 44 og 55 år.

7.4.2 Høringsnotatet

Bestemmelsene i vernepliktsloven § 8 andre og tredje ledd fastsetter en forskjell i lengden på verneplikten for utskrevet og vernepliktig befal. Departementet foreslo i høringsforslaget å videreføre § 8 andre og tredje ledd i forslaget til § 13 om utvidet verneplikt for tidligere militært tilsatte, med en begrepsjustering og språklig tilpassing til endringene som er foreslått i Prop. 111 LS (2014–2015).

Departementet foreslo i høringsforslaget at heimevernloven § 4 nummer 1 videreføres i forslaget til § 14 om utvidet verneplikt i Heimevernet for tidligere militært tilsatte. Departementet har i høringsnotatet begrunnet høringsforslaget slik:

«Departementet mener at plikten til å gjøre tjeneste i Heimevernet for personer i vernepliktig alder, er tilstrekkelig dekket gjennom bestemmelsen om plikt til å gjøre tjeneste i Forsvaret, jf. forslag til § 2. Denne plikten omfatter tjenesteplikt på grunnlag av verneplikt eller inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret. Denne plikten gjelder også for personer som ikke har vært innkalt til sesjon for vurdering av skikketheten til tjeneste i Forsvaret, eller som ikke har fått vurdert skikketheten til tjeneste på annen måte, hvis behovet for personell i Heimevernet ikke kan dekkes på annen måte.
Personer i vernepliktig alder som av helsemessige eller andre årsaker er fritatt for tjeneste i Forsvaret, vil heller ikke være aktuelle for tjeneste i Heimevernet. Bestemmelse om tjenesteplikt i Heimevernet for vernepliktsfrie i vernepliktig alder anses derfor ikke aktuell å videreføre.
Departementet foreslår at bestemmelsene om tjenesteplikt i Heimevernet for personer over vernepliktig alder, videreføres i § 14. Dette vil omfatte personer mellom 44 og 55 år som Forsvaret finner skikket til slik tjeneste. Departementet mener at denne tjenesteplikten, må ses på som en utvidet verneplikt i Heimevernet for personer mellom 44 og 55 år.
I tredje ledd foreslås en forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om innholdet i den utvidede verneplikten for personer mellom 44 og 55 år.»

7.4.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret har følgende merknad til § 14:

«I lovforslagets § 14 er det foreslått en videreføring av bestemmelser i Heimevernsloven som åpner for utvidet verneplikt for personer mellom 44 og 55 år der hvor Heimevernet ikke har mange nok tjenestepliktige under 44 år. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i fredstid for Forsvaret for øvrig. Selv om det nok ligger utenfor mandatet knyttet til denne lovrevisjonen, kan det kommenteres at for Sanitets – og veterinærtjenesten i Forsvaret ville en tilsvarende adgang til utvidet verneplikt for aldersgruppen 44 – 55 år vært hensiktsmessig og nødvendig dersom Forsvaret skal få tilgang til tilstrekkelig personell med riktig kompetanse.»
[…]
Det går ikke klart fram av verken forslaget eller høringsnotatet om denne utvidede verneplikten kommer i tillegg til 19 måneders tjenesteplikt, jf. forslaget § 18 første ledd, eller om dette er en utvidet verneplikt. Vilkårene for den utvidede verneplikten må klar framgå av bestemmelsen.»

LO mener at det bør vurderes om § 14 er nødvendig. LO mener at innholdet kan anses ivaretatt i høringsforslagets § 16.

7.4.4 Departementets vurdering

Utvidet verneplikt for tidligere tilsatte

Departementet har ikke mottatt noen høringsinnspill til høringsforslagets § 13. Departementet foreslår en omformulering av høringsforslagets § 13 for at det skal gå klarere frem at plikten gjelder militært tilsatte som har vært tilsatt minst ett år etter de er ferdig med førstegangstjenesten eller annen tjeneste som godskrives som utført førstegangstjeneste.

Utvidet verneplikt i Heimevernet for personer mellom 44 og 55 år

Departement har merket seg Forsvarets innspill om at det også kan være behov for en utvidet tjenesteplikt for personell som er fordelt til Sanitets – og veterinærtjenesten. Dette faller imidlertid utenfor arbeidets mandat. Når det gjelder innspillet fra Forsvaret og LO til forslaget til § 14, mener departementet at bestemmelsen gjelder både i fred og i krig. Bestemmelsens innhold ivaretas derfor ikke av forslaget til § 16. De som pålegges en tjenesteplikt etter forslaget § 14 får ikke en utvidet tjenestetid, jf. forslaget til § 18 første ledd. Utvidet verneplikt innebærer at vernepliktstiden utvides til å vare fra det året personene fyller 19 år til ut det året de fyller 55 år. Innenfor denne perioden gjelder fortsatt 19 måneders tjenesteplikt, hvis det ikke bestemmes annet i medhold av forslaget til § 26 tredje ledd.

Departementet opprettholder forslaget til § 14.

7.5 Overføring av vernepliktige til Sivilforsvaret og politiet

7.5.1 Gjeldende rett

Etter vernepliktsloven § 7 tredje ledd første punktum kan Kongen med Stortingets samtykke bestemme at vernepliktige kan brukes til å utføre sivilt samfunnsnyttig arbeid istedenfor militærtjeneste. I forarbeidene til vernepliktsloven står det at sivilt samfunnsnyttig arbeid kun skal pålegges når viktige samfunnsinteresser står på spill eller når tvingende samfunnshensyn gjør det nødvendig. Det fremgår av forarbeidene at dette er ment å være en unntaksordning, jf. Ot.prp. nr. 40 (1953).

Av § 7 tredje ledd andre punktum følger det at Kongen med Stortingets samtykke kan bestemme at vernepliktige ikke skal kalles inn etter vernepliktsloven, men overføres til tjeneste i Sivilforsvaret. Av Ot.prp. nr. 28 (1961–62) går det frem at det her dreier seg om overføring av vernepliktige av kategorien arbeidsdyktig A og B som ikke har utført førstegangstjeneste. Det var en forutsetning for overføringene at det skulle tas hensyn til det militære behov for arbeidsdyktige, og at mannskapene overføres uten forutgående utdanning. Tredje ledd siste punktum ble i 1990 endret fordi begrepet tjenedyktig ikke lenger ble gradert, og fordi Sivilforsvaret hadde behov for personell som var tjenestedyktig, jf. Ot.prp. nr. 62 (1989–90).

Etter § 17 første ledd siste punktum kan Kongen med Stortingets samtykke bestemme at vernepliktige av hensyn til rikets samlede forsvar, skal gjøre tjeneste i Heimevernet, politiet, Sivilforsvaret eller handelsflåten. Bestemmelsen skal ivareta totalforsvarets behov for personell gjennom at vernepliktige som ikke forutsettes brukt i Forsvaret, kan fristilles av hensyn til personellbehovet i de øvrige sektorene av totalforsvaret. Heimevernet inngår i dag i Forsvarets totale styrkestruktur. Gjennom den særlige ordningen for sjømenns verneplikt, ble handelsflåtens behov for bemanning sikret. Ordningen ble satt ut av kraft i 2009, jf. St.prp. nr. 1 (2007–2008) punkt 3.7.1.4 om avvikling av den særlige ordning for sjømenns vernepliktsforhold.

7.5.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å videreføre bestemmelsene om overføring av vernepliktige til Sivilforsvaret og politiet i forslaget til § 15. Dette ble i høringsnotatet begrunnet slik:

«Departementet mener at behovet for overføring av vernepliktige til Sivilforsvaret, kan ivaretas ved en sammenslåing og omformulering av vernepliktsloven § 7 tredje ledd og § 17 første ledd siste punktum. Det samme gjelder overføring til politiet for å dekke behovet for personell i Politireserven. For å ivareta totalforsvarets behov for personell, foreslår departementet at også vernepliktsloven § 17 første ledd siste punktum videreføres i § 15, men begrenset til overføring til Sivilforsvaret og politiet (Politireserven).
Vi foreslår i § 15 første ledd at vernepliktige som ikke kalles inn til tjeneste i Forsvaret, kan overføres til Sivilforsvaret eller politiet. Hvor mange vernepliktige som kan overføres bestemmes av Stortinget. Departementet foreslår derfor at denne begrensningen fremgår av forskriftsbestemmelsen i § 15 andre ledd.»

Departementet foreslo i høringsnotatet å ikke videreføre bestemmelsen i vernepliktsloven § 7 tredje ledd første punktum. Departementet mente at behovet for å kunne benytte vernepliktige til å utføre samfunnsnyttig arbeid, vil kunne dekkes gjennom bruk av ekstraordinær tjeneste etter forslaget til § 17 tredje ledd.

7.5.3 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet har følgende merknad til § 15:

«I lovutkastets § 15 foreslår departementet å slå sammen gjeldende vernepliktslov § 7 tredje ledd, 2. punktum og § 17 første ledd siste punktum. For politiet gjelder dette i praksis overføring fra Forsvaret av vernepliktige til å gjøre tjeneste i Politireserven, jf. høringsnotatet kapittel 7.3.11, s. 57 flg. Politidirektoratet er enig i at dette i praksis vil gjelde personell til Politireserven. Politidirektoratet har ikke innsigelser til at nevnte bestemmelser i gjeldende vernepliktslov slås sammen og videreføres. Forslaget harmonerer med lov 1952-11-21 nr. 03 om tjenesteplikt i politiet § 1 første og annet ledd (tjenestepliktloven).
Overføring fra Forsvaret gjelder vernepliktige. Det følger av forslaget til § 2 i ny forsvarslov at vernepliktige er personer som er funnet skikket til tjeneste i Forsvaret. Med bakgrunn i den type tjeneste og oppgaver mannskap i Politireserven oppøves i og kan bli satt til å utføre, er det viktig at dette rekrutteringsgrunnlaget videreføres i ny lov.
I første avsnitt på s. 58 i høringsnotatet forutsettes under henvisning til Ot.prp. nr. 28 (1961–62), at personell som kan overføres ikke skal kalles inn til og gjennomføre førstegangstjeneste.
Det er mulig at gjennomført førstegangstjeneste ikke var ansett like viktig for tjeneste i Politireserven på 60-tallet som i dag. Med bakgrunn i tjenestens art har det imidlertid over tid vært stilt krav om blant annet gjennomført førstegangstjeneste. Via Vernepliktsverket har det derfor vært langvarig fast praksis for at personellet til Politireserven har blitt rekruttert fra vernepliktige som har gjennomført førstegangstjeneste.
Etter Politidirektoratets erfaring, har rekrutteringspraksisen til Politireserven ikke medført utfordringer eller negative konsekvenser for Forsvarets eget personellbehov. Politidirektoratet er av den oppfatningen at adgangen til å rekruttere til Politireserven fra personell som har gjennomført førstegangstjeneste, må opprettholdes fordi det bidrar til å sikre at Politireserven har personell med personlige egenskaper og ferdigheter av betydning for tjeneste i politiet. For nærmere beskrivelse av rekruttering til og tjeneste i Politireserven, viser direktoratet ellers til utredningen i NOU 2013: 5 Når det virkelig gjelder ., kapittel 5. Forslaget i nevnte NOU om å avvikle Politireserven er ikke tatt til følge.
Høringsnotatet redegjør på s. 58 for at Kongens kompetanse etter § 15 annet ledd til å gi forskrift om overføringen, ikke omfatter hvor mange som skal overføres. Antallet som skal overføres er forutsatt å tilligge Stortinget, jf. drøftingen i høringsnotatets kapittel 6.3 s. 21 -23 om maktfordelingen mellom Stortinget og Kongen (regjeringen) i saker som gjelder landets forsvar. Samtykke fra Stortinget er blant annet knyttet til antallet vernepliktige og reduksjon eller økning av de militære styrkene. En likeartet bestemmelse om Stortingets samtykke for innkalling til oppøving for tjeneste i Politireserven er inntatt i tjenestepliktloven § 1 annet ledd, 1. punktum. Politidirektoratet peker på behovet for at Forsvaret har dialog og samarbeid med Politidirektoratet/overordnet fagdepartement slik at politiets behov for mannskap til Politireserven blir håndtert på en samordnet måte overfor Stortinget.
Hva som eventuelt kan være aktuelt å regulere i forskrift i medhold av § 15 annet ledd er så vidt sees ikke nærmere omtalt i høringsnotatet. Direktoratet legger til grunn at eventuell forskrift vil gjelde prosedyrer for overføring til Politireserven via Vernepliktsverket.»

7.5.4 Departementets vurdering

Bestemmelsen hjemler en overføring av vernepliktige, som Forsvaret ikke har behov for, til Sivilforsvaret og politiet. Bestemmelsen er formulert i henhold til gjeldende praksis. Departementet mener bestemmelsen ikke er til hinder for et krav om at de som overføres til Politireserven skal ha gjennomført førstegangstjenesten. I forslaget til § 15 andre ledd har departementet foreslått en videreføring av hjemmelen til å gi nærmere bestemmelser om overføringen til Sivilforsvaret og politiet. Bestemmelser om overføringen følger i dag av vernepliktforskriften. Det er presisert at Kongen i forskrift ikke kan bestemme hvor mange vernepliktige som skal overføres. Dette fastsettes av Stortinget og er en videreføring av gjeldende rett.

Departementet opprettholder høringsforslaget til § 15.

Til dokumentets forside