Prop. 102 L (2015–2016)

Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven)

Til innholdsfortegnelse

12 Fellesbestemmelser

12.1 Vandelskontroll

12.1.1 Gjeldende rett

Bestemmelser om å innhente politiattest og vandelsvurdering finnes i vernepliktsloven § 46 a, heimevernloven § 29 andre ledd og forsvarspersonelloven § 15 a. Bestemmelsene kom inn i lovene i forbindelse med opphevelse av strafferegisterloven og strafferegistreringsforskriften, jf. Prop. 114 L (2012–2013). Bestemmelsene er en videreføring av tidligere bestemmelser i strafferegistreringsforskriften § 12 første ledd nr. 4 bokstav i og j og §§ 6 b og 9 a, blant annet reglene om politiets utleveringsplikt i påtaleinstruksen § 5-8 første ledd.

Vernepliktsloven § 46 a hjemler de militære myndigheters rett til å begjære vandelsvurdering etter reglene i politiregisterloven § 45. Bestemmelsen omhandler personer som tilhører rikets krigsmakt og personer som ennå ikke er utskrevet til bruk for utskrivning, rulleføring, innkalling og behandling av fritakssaker etter militærnekterloven. Ved behandling av fritakssak etter militærnekterloven kan slik begjæring også fremsettes av siviltjenesten.

Forsvarspersonelloven § 15 a hjemler en tilsvarende rett til vandelsvurdering av personer som tilhører rikets krigsmakt eller som er i sivil tjeneste i Forsvaret. Vandelsvurdering kan innhentes dersom opplysningene kan ha betydning for avgjørelsen av om det skal reageres mot en person med disiplinær refselse eller påtale. Forsvaret kan også innhente vandelsvurdering når det er særlig viktig på grunn av den tjenesten Forsvaret pålegger en person eller vurderer å pålegge vedkommende. Forsvaret kan i første ledd kreve fremlagt uttømmende politiattest i forbindelse med uttak til internasjonale operasjoner.

Etter heimevernloven § 29 andre ledd, kan de lokale heimevernsnemndene kreve fremlagt uttømmende politiattest i forbindelse med opptak av frivillige til Heimevernet.

Politiregisterloven inneholder de overordnede og generelle reglene om vandelskontroll, blant annet når og hvordan vandelskontroll kan gjennomføres, hva slags politiattester som finnes og hvilke opplysninger som kan anmerkes. De konkrete hjemlene for vandelskontroll er nedfelt i spesiallovgivningen.

Vandelskontroll kan bare foretas når den har hjemmel i lov eller i forskrift gitt i medhold av lov, jf. politiregisterloven § 36. Vandelskontroll er bruk av opplysninger for å vurdere om en person er egnet til en bestemt stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon, jf. politiregisterloven § 2 nr. 12. Vandelskontroll kan foretas i form av utstedelse av politiattest, straffeattest eller gjennom vandelsvurdering. Politiattest inneholder opplysninger fra politiets registre. Hvilke opplysninger som fremgår av de ulike politiattestene fremgår av politiregisterloven og politiregisterforskriften. En uttømmende politiattest inneholder opplysninger om alle straffer, andre strafferettslige reaksjoner og andre tiltak som er registrert i reaksjonsregisteret som følge av lovbrudd. En utvidet politiattest kan i tillegg inneholde opplysninger om verserende saker, hvis dette følger av lov eller forskrift. En vandelsvurdering kan utleveres til en mottaker som har rett til å innhente opplysninger om en person, fordi denne personen er undergitt særlige plikter, jf. politiregisterloven § 36 første ledd nr. 2. Vandelsvurderingen kan omfatte de samme opplysningene som fremgår av en utvidet politiattest, med mindre noe annet fremgår av lov eller forskrift. En vandelsvurdering kan kreves, uten at den det gjelder har samtykket til det, jf. politiregisterloven § 45.

For å kunne kreve politiattest etter politiregisterloven § 36 må formålet med innhentingen falle innunder politiregisterloven § 37.

12.1.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget at vernepliktsloven § 46 a, forsvarspersonelloven § 15 a og heimevernloven § 29 andre ledd slås sammen og videreføres i § 60 om vandelskontroll. Dette er begrunnet slik:

«Departementet foreslår i § 60 første ledd tredje punktum at vandelsvurderingen kan inneholde pågående (verserende) saker. Det fremgår av politiregisterloven § 41 nr. 2 at verserende saker bare kan anmerkes dersom det følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Forsvaret har i dag ikke hjemmel til å innhente opplysninger om verserende saker. Verserende saker omfatter siktelser, tiltaler, og ilagte reaksjoner som ikke er rettskraftig avgjort. Anmeldelser og henlagte saker, anmerkes ikke på politiattester, jf. politiregisterforskriften § 31-1.
Det følger av forarbeidene til politiregisterloven at:
Uttømmende politiattest vil kunne kreves der det er påliggende, ut fra formålet med attesten, å kjenne til vedkommendes eventuelle kriminelle fortid, uavhengig av noen tidsbegrensninger. Det skal fremgå uttrykkelig av hjemmelsgrunnlaget at uttømmende attest kan kreves. Det understrekes at utstedelse av ordinær politiattest skal være hovedregelen. Det skal kun gis hjemmel for utstedelse av uttømmende attest dersom en saklig og grundig vurdering av behovet i den konkrete situasjonen tilsier at det er nødvendig med slik attest. Tilsvarende bør det også alltid vurderes om en avgrenset uttømmende attest vil være tilstrekkelig.
[…]
Av nr. 2 fremgår det at på en ordinær og uttømmende politiattest kan verserende saker bare anmerkes dersom det følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Attesten kalles da en utvidet politiattest. Med verserende saker menes saker hvor vedkommende er siktet eller tiltalt, men hvor saken ennå ikke er rettskraftig avgjort. Opplysninger om anmeldelser og henlagte saker omfattes ikke. Dersom man utsteder en utvidet politiattest skal man gi en kort forklaring på hva det verserende forholdet gjelder, hva slags straffebud saken gjelder og hvor langt saken har kommet i den påtalemessige behandlingen [Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 21.7].
Forsvarets behov for å innhente opplysninger om personer som er under straffeforfølgning er begrunnet i hensynet til samfunnets sikkerhet. Det er ikke ønskelig å gi militær opplæring og våpentrening til personell som ikke er vandelsmessig skikket til tjeneste. I tillegg mener Forsvaret at det påløper samfunnet unødvendige kostnader å innkalle personer som senere må dimitteres, hvis det oppdages at de er under etterforsking for alvorlige kriminelle handlinger. Forsvaret tok opp sitt behov med Forsvarsdepartementet allerede i 2008.
Det har etter dette vært dialog med både Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet. Det har vært klart at Forsvaret kan ha et behov for å innhente opplysninger om også pågående straffesaker. Justis- og politidepartementet anmodet den gang om at Forsvarsdepartementet vurderte om hjemmelen til å innhente vandelsvurdering også burde omfatte pågående saker.
Forsvaret har også et særlig behov for å innhente opplysninger om pågående saker om militært personell som skal gis begrenset politimyndighet i Forsvaret. For eksempel personell som skal tjenestegjøre som grensevakt. Justis- og beredskapsdepartementet har i brev av 5. mai 2015 anmodet Forsvarsdepartementet om å vurdere om det bør gjøres endringer i bestemmelsen i vernepliktsloven § 46 a og forsvarspersonelloven § 15 a om at også verserende saker skal anmerkes på vandelsvurderingen.
Bakgrunnen er behovet for at militært personell som får tildelt politimyndighet bør undergis samme vandelsvurdering som andre personer som tildeles politimyndighet. JD mener at en bredere vandelsvurdering også vil korrespondere bedre med politiets underretningsplikt etter politiregisterforskriften § 10-9, som fastsetter at politiet også skal varsle Forsvaret om pågående straffesaker.
Politiet har en plikt til å underrette Forsvaret om straffbare forhold som faller innunder politiregisterforskriften §§ 10-9 og 10-10. Etter politiregisterforskriften § 10-10 skal politiet varsle Forsvaret når en tjenestepliktig i Forsvaret eller tjenestepliktig eller frivillig i Heimevernet kommer under straffeforfølgning, og det avdekkes forhold som gjør det betenkelig at vedkommende er eller kan komme i besittelse av militært våpen. […]
Opplysninger om pågående straffesaker innebærer at Forsvaret vil få kunnskap om saker som er under etterforskning, og som ennå ikke er rettskraftig avgjort. Å bli utelukket fra tjeneste på grunn av mistanke om straffbare forhold som senere viser seg å være grunnløse, er svært inngripende for den enkelte, men departementet mener hensynet til samfunnets sikkerhet bør veie tyngst i denne saken. Det vil også være ressursbesparende fordi Forsvaret unngår at personer som ikke er skikket til tjeneste, blir innkalt til tjeneste for senere å bli dimittert. I henhold til forslag til § 30 kan personer som er under straffeforfølgning, få tjenesten sin utsatt. Hvis det ikke foreligger straffbare forhold, vil den enkelte likevel kunne bli innkalt til tjeneste i Forsvaret. Dette mener vi balanserer hensynet til den enkelte og samfunnets behov på en tilstrekkelig måte.
Begrepet «verserende saker», kan være vanskelig å forstå. Opplysninger om verserende saker innebærer at Forsvaret, kan få opplysninger om saker som ikke er rettskraftig avgjort. Vi foreslår derfor å bruke begrepet «pågående saker» i stedet. Begrepet er ikke ment å ha noe annet innhold enn «verserende saker» etter politiregisterloven.
I tillegg foreslår departementet at «militære myndigheter» endres til «Forsvaret» i samsvar med dagens begrepsbruk. Som ledd i forenkling av språket foreslår vi at «personer som tilhører rikets krigsmakt» endres til «tjenestepliktige i Forsvaret» og «personer som ennå ikke er utskrevet» endres til «personer som har fylt 17 år». Departementet har tidligere foreslått at betegnelsene utskrivning og rulleføring ikke skal videreføres. Vi mener at det ikke er nødvendig å skrive at vandelsvurdering kan kreves ved vurdering av skikkethet til tjeneste og registering av personopplysninger. Begge deler er en del av innkallingen til tjeneste i Forsvaret. Det er tilstrekkelig at det i loven står at vandelsvurdering bare kan kreves ved innkallinger til tjeneste i Forsvaret og ved behandling av søknader om fritak for tjeneste i Forsvaret. Departementet har lagt til «bare», for å poengtere at vandelsvurdering ikke kan kreves annet enn i de tilfeller som er nevnt i bestemmelsen. De språklige endringene fører ikke til materielle endringer.
Departementet foreslår at forsvarspersonelloven § 15 a andre ledd deles opp i punkter og videreføres i § 60 andre ledd. Punktlisten angir når vandelsvurdering kan foretas, se bokstav a og b.
Departementet foreslår at forsvarspersonelloven § 15 a første ledd videreføres i § 60 tredje ledd og heimevernloven § 29 andre ledd videreføres i § 60 fjerde ledd. I § 60 tredje og fjerde ledd foreslår departementet at det henvises til politiregisterloven § 41 om uttømmende og utvidet politiattest og § 44 om saksbehandlingsregler for utstedelse av politiattest. Departementet foreslår at Forsvaret og lokale heimevernsnemnder kan be om utvidet politiattest etter § 60 tredje og fjerde ledd. Utvidet politiattest kan inneholde opplysninger om pågående straffesaker.
Bestemmelsen i vernepliktsloven § 46 a andre punktum om at slik begjæring også kan fremsettes av siviltjenesten ved behandling av fritakssak etter militærnekterloven, videreføres ikke. Siviltjenesten ble avviklet i 2012.»

12.1.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet støtter forslaget om at vandelsvurderingen utvides til også å omfatte verserende saker. Departementet har følgende merknad til § 60:

«Justis- og beredskapsdepartementet støtter at vandelsvurderingen utvides til også å omfatte verserende saker. Etter vårt syn er det imidlertid mest hensiktsmessig at bestemmelsen benytter begrepet verserende saker fremfor pågående saker, for å sikre sammenfallende begrepsbruk med politiregisterloven. Det er i politiregisterforskriften § 31-1 første ledd angitt hva om menes med verserende saker, og det kan eventuelt vises til dette i forarbeidene.
Vi ber videre om at det i bestemmelsen presiseres at det skal kreves vandelsvurdering og politiattest når lovens vilkår er oppfylt, da det i praksis ikke vil være noen valgfrihet i disse tilfellene. Dersom lovgiver først mener at det er behov for vandelskontroll, kan det ikke være opp til Forsvaret eller de lokale heimevernsnemndene å fravike dette kravet. Vi legger til grunn at man også i dag krever vandelsvurdering eller politiattest for alle som faller inn under bestemmelsens vilkår, selv om bestemmelsene er utformet som kan-bestemmelser.
Det er etter vårt syn ikke behov for å vise til saksbehandlingsreglene i politiregisterloven § 44 i bestemmelsen, da disse gjelder uansett. Det må videre presiseres i bestemmelsen tredje til femte ledd at det skal kreves uttømmende og utvidet politiattest.»

Politidirektoratet har følgende merknad til § 60:

«Personell til Politireserven rekrutteres fra vernepliktig personell. Vandelsvurdering for disse har derfor til nå vært gjennomført i medhold av vernepliktsloven § 46a med bistand fra Politiets IKT-tjenester. Politidirektoratet ønsker at det tydeliggjøres at også de vernepliktige som overføres til Politireserven omfattes av vandelsvurderingen. Direktoratet ber om at det i § 60 annet ledd inntas en uttrykkelig adgang for Forsvaret til å foreta vandelsvurdering av vernepliktige som kan være aktuelle for overføring til Politireserven.»

Landsrådet for Heimevernet har følgende merknad til § 60:

«Lovforslaget foreslår hjemmel til vandelskontroll i samsvar med politiregisterlovens regler. Politiregisterloven angir regler for vandelskontroll, men gir ikke regler for utlevering av opplysninger for sikkerhetsvurderinger, jfr. Politiregisterlovens kapittel 7. Det forutsetter selvstendige hjemler for utlevering av opplysninger fra politiet til Heimevernet til en slik sikkerhetsvurdering.»

12.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å endre ordlyden i samsvar med Justis- og beredskapsdepartementets innspill. Forsvaret skal kreve vandelsvurdering og uttømmende og utvidet politiattest når vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Formålet med arbeidet har vært å utarbeide en klar og forståelig lov. Vi foreslår derfor å erstatte «verserende saker» med et begrep som er enklere å forstå, selv om dette begrepet i dag brukes i politiregisterloven. Departementet mener «saker under behandling» gir en bedre forklaring på hva dette omfatter.

Politidirektoratet ønsker at det tydeliggjøres at det også kan innhentes vandelsvurdering av personer som er aktuelle å overføre til Politireserven. Hjemmelen omfatter vandelsvurdering av personer som skal gjøre tjeneste i Forsvaret. Departementet mener politiet selv må kreve vandelsvurdering av vernepliktige som overføres til Politireserven med hjemmel i politiloven.

Til innspillet fra Landsrådet for Heimevernet bemerker departementet at innhenting av opplysninger i forbindelse med sikkerhetsklaringen ikke følger av denne loven eller politiregisterloven, men er regulert i sikkerhetsloven.

Departementet vil presisere at formålet med å innhente vandelsvurdering er å hindre at uegnede personer gjør tjeneste i Forsvaret. Lovbrudd gjør en person uegnet, og manglende utelukkelse vil kunne medføre betydelige skadevirkninger. En manglende utelukkelse av uegnede personer kan også virke støtende og motvirke den alminnelige tillitten til Forsvaret, jf. politiregisterloven § 37 første ledd nummer 1 og 2.

Departementet foreslår også en språklig presisering i forslaget til fjerde ledd for å gjøre bestemmelsen lettere å forstå. Departementet har i fjerde og femte ledd endret lokale heimevernsnemnder til «nemnder i Heimevernet» for at det skal samsvare med forslaget til § 5 andre ledd. Departementet viderefører høringsforslaget til § 60 med de endringene som fremkommer over.

12.2 Støtte fra politiet og norske utenriksstasjoner

Etter vernepliktsloven § 41 andre ledd kan politiet bistå Forsvaret med å hente de som ikke møter til slike undersøkelser som nevnt i bestemmelsens første ledd. Vernepliktsloven § 41 andre ledd kom inn i loven i 1990, jf. Ot.prp. nr. 62 (1989–90). Endringen ble foreslått fordi militærnektere som ikke ville fremstille seg for klassifisering, kunne falle utenfor lovens regelsystem. Selv om de er utskrivningspliktige, er de ikke vernepliktige før klassifisering er foretatt. Tilføyelsen i vernepliktsloven § 41 gir den nødvendige hjemmel for at politiet kan innbringe utskrivningspliktige som nekter å fremstille seg for slike foranstaltninger som er angitt i § 41 første ledd.

Departementet foreslo i høringsforslaget at vernepliktsloven §§ 41 andre ledd og 46 tredje ledd videreføres i § 61. Forslaget ble begrunnet slik:

«Første ledd viderefører vernepliktsloven § 41 andre ledd. Politiet skal om nødvendig bistå Forsvaret med å hente inn personer som ikke møter til nødvendige undersøkelser etter forslag til § 10.
§ 61 andre ledd pålegger politiet og norske utenriksstasjoner en plikt til å hjelpe Forsvaret med å innkalle personer til tjeneste. Departementet mener bestemmelsen bør stå i egen paragraf istedenfor å stå sammen med resten av de videreførte bestemmelsene. Bakgrunnen for det er å gjøre bestemmelsen mer synlig. Bestemmelsen kunne ha stått sammen med forslag til § 59 som er en videreføring av vernepliktsloven § 46 første ledd. Politiet og norske utenriksstasjoner har imidlertid en mer vidtgående plikt enn offentlige myndigheter mv. Det kan derfor være grunn til å holde de to bestemmelsene adskilt.
I dagens bestemmelse står det at politiet og norske utenriksstasjoner plikter å gi informasjon om utskrivnings- og vernepliktsforhold. Departementet mener «utskrivnings- og vernepliktsforhold» er uklart. Bestemmelsen sier ikke noe om hvem politiet og norske utenriksstasjoner har plikt til å gi informasjonen til. Vi foreslår at «utskrivnings- og vernepliktsforhold» endres til «personer mellom 17 og 44 år som kan kalles inn til tjeneste i Forsvaret». Departementet foreslår at «veiledning» endres til «nødvendig informasjon», fordi det er det som menes med ordet i dagens lov. I vernepliktsloven § 46 tredje ledd andre punktum, står det at de plikter også å medvirke ved innkalling og ettersøking i anledning av utskrivning og tjeneste. Departementet mener dette kan sies på en enklere måte, og foreslår små språklige endringer som gjør det lettere å lese innholdet. De språklige endringene får ikke betydning for det materielle innholdet i lovteksten.»

Departementet opprettholder høringsforslaget i forslaget til § 61.

12.3 Adgang til å ta oppdrag utenfor Forsvarsdepartementet og underliggende etater

12.3.1 Gjeldende rett

Forsvarspersonelloven § 4 a regulerer forsvarspersonells adgang til å ta oppdrag utenfor forsvarssektoren. Bestemmelsene er ment som en klargjøring av de forsvarsansattes lojalitetsplikt. Med forsvarspersonell menes her vernepliktige, militært tilsatte og sivilt tilsatt personell i Forsvarsdepartementet og underliggende etater. Denne definisjonen er inntatt i forsvarspersonelloven § 3 andre ledd.

Personellet har en plikt til å utvise særlig aktsomhet ved vurderingen av eventuelle bierverv eller engasjement utenfor forsvarssektoren. Den enkelte har en aktiv plikt til å søke hovedarbeidsgiver om samtykke til å ta oppdrag utenfor forsvarssektoren som er nært beslektet med det arbeidet vedkommende utfører hos hovedarbeidsgiver. Dette innebærer at arbeidsgiver på selvstendig grunnlag må vurdere om innmeldt aktivitet er forenlig med arbeidsgivers vurdering av lojalitetsplikten. For enkelte stillinger og avdelinger kan det innføres særskilt krav om at personell må innhente uttrykkelig samtykke fra arbeidsgiver for å kunne ta lønnede og ulønnede oppdrag utenfor forsvarssektoren.

Det fremgår av Prop. 57 L (2012–2013) at den enkelte selv må vurdere om en aktivitet er av en slik karakter at det kan oppstå tvil om den utføres av, eller på vegne av Forsvaret eller andre virksomheter i forsvarssektoren. Relevante momenter i vurderingen av om personell har en aktiv meldeplikt vil blant annet være om aktiviteten

  • utad fremstår som en naturlig del av forsvarssektorens tjenesteoppgaver

  • utad kan reise tvil om den utføres av eller er godkjent av norsk forsvarsmyndighet

  • krever opplæring i militære ferdigheter eller i bruk av militært utstyr

  • kan reise tvil om den er etisk forsvarlig

  • er egnet til å skade tjenestestillingens eller arbeidsgiverens anseelse

  • kan hemme eller sinke arbeidstakerens ordinære arbeid

  • kan medføre at den enkelte kan komme i lojalitetskonflikt med hovedarbeidsgiver

Oppdrag som lett kan utløse meldeplikt kan være aktiviteter som er knyttet til våpentrening og våpenbruk, nærkamp og overlevelseskunnskap, bruk av og opplæring i avansert teknologi eller materiell som brukes til militære formål. Videre vil også bruk av tilegnede ferdigheter fra Forsvaret om navigering og bruk av navigeringsmateriell, opplæring i informasjonsinnhenting og etterretning, samt bruk og opplæring i sikkerhetssystemer og IKT-plattformer, kunne utløse meldeplikt dersom det er nært beslektet med arbeidet vedkommende utfører hos hovedarbeidsgiver.

Oppdrag av sikkerhetsmessig karakter, herunder oppdrag for den private sikkerhetsbransjen, vil normalt utløse meldeplikt. Personell som har, eller tidligere har hatt operative funksjoner i forsvarssektoren, må utvise særlig aktsomhet knyttet til eventuelle bi-aktiviteter. Dette som følge av at personer med slik bakgrunn lettere blir koblet mot Forsvaret utad, uavhengig av hvilken aktivitet de ønsker å ta del i utenfor forsvarssektoren.

Enkelte aktiviteter faller åpenbart utenfor meldeplikten. Dette gjelder aktiviteter som har et åpenbart samfunnsnyttig formål til tross for at aktiviteten inneholder elementer av militær karakter, eller forutsetter kompetanse innen militære disipliner. Dette gjelder for eksempel det å involvere seg i opplæring av speidere i feltferdigheter, opplæring i kampsport innen organisert idrett, skyte- og våpenopplæring innen organiserte skytterlag eller oppøve marsjferdigheter hos musikkorps. Slike aktiviteter vil normalt ikke anses som kontroversielle i denne forbindelse, og vil ikke utløse noen meldeplikt for den ansatte. Det samme gjelder deltakelse i offentlige utvalg eller lignende eller tjenesteoppdrag for andre statlige virksomheter utenfor forsvarssektoren. For slike aktiviteter gjelder de alminnelige reglene i staten.

Den enkelte virksomhet i forsvarssektoren kan etter gjeldende regler utforme nærmere retningslinjer for praktiseringen av en slik meldeplikt. Meldeplikten gjelder også leger med redusert arbeidstid i Forsvaret. De bierverv som leger med redusert arbeidstid har, vil normalt ikke komme i konflikt med lojalitetsplikten til Forsvaret. Leger har på linje med andre forsvarsansatte en særlig aktsomhetsplikt ved vurderingen av eventuelt bierverv eller oppdrag utenfor forsvarssektoren. Meldeplikten inntrer dersom man vurderer å ta oppdrag utenfor forsvarssektoren hvor det kan oppstå tvil om hvilken egenskap arbeidstakeren opptrer i.

I den grad den enkelte virksomhet mener at det er særlig behov for et samtykkekrav for enkelte stillinger eller avdelinger, kan virksomheten vurdere hvorvidt samtykkekrav bør innarbeides i individuelle arbeidsavtaler. Endring av allerede inngåtte avtaler krever aksept fra arbeidstakeren.

Femte ledd fastslår at reglene om begrensninger i adgangen til å ta oppdrag utenfor forsvarssektoren, ikke begrenser plikten til å opplyse om bierverv, oppdrag og lignende som følger av tilsettingsavtale eller andre relevante rettsregler, slik som den ulovfestede lojalitetsplikten.

12.3.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å videreføre bestemmelsene i forsvarspersonelloven § 4 a i forslaget til § 62. Dette ble begrunnet slik:

«Bestemmelsen er ment å favne alle med tjenesteplikt i Forsvaret og sivilt tilsatt personell i Forsvarsdepartementet og underliggende etater. Departementet foreslår å tydeliggjøre dette i § 62 første ledd første punktum. Forsvarspersonelloven § 4 a tredje ledd videreføres i første ledd andre punktum, med mindre språklige endringer. For å gjøre bestemmelsen klarere foreslår departementet å ta inn momenter fra forarbeidene om hvilke oppdrag som kan være uforenlige med arbeidsgivers interesser, og som utløser en meldeplikt fra personellet til hovedarbeidsgiver, jf. Prop. 57 L (2012–2013).
Forsvarspersonelloven § 4 a fjerde ledd foreslås videreført i andre ledd. Det foreslås mindre språklige endringer. Forsvarspersonelloven § 4 a femte ledd foreslås ikke videreført fordi det anses klart at forhold som er avtalt i tilsettingsavtalen og andre relevante rettsregler gjelder, slik som den ulovfestede lojalitetsplikten, selv om dette ikke er lovregulert.»

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Befalets Fellesorganisasjon mener at første ledd bør strykes da bestemmelsens innhold er godt ivaretatt i Statens personalhåndbok og tjenestemannsloven.

12.3.4 Departementets vurdering

Departementet vil bemerke at reglene i § 62 om adgangen til å ta oppdrag utenfor Forsvarsdepartementet og underliggende etater kommer i tillegg til allerede eksisterende regler i statlig sektor. Dagens regler i staten er generelle, og gir ikke tilstrekkelig veiledning og klarhet i hvilke aktiviteter ved siden av tjenesten som er akseptable og hvilke som ikke er akseptable for de militært tilsatte, vernepliktige i tjeneste og sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet og underliggende etater. Departementet viser til bakgrunnen for lovforankringen av forsvarspersonelloven § 4 a jf. Prop. 57 L (2012–2013) punkt 4.4.1:

«Forsvarssektoren har en særlig funksjon for å verne nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser, og i ytterste konsekvens kan Forsvaret anvende militært makt overfor trusler for å forsvare vårt land, vårt demokrati og øvrige konstitusjonelle rettigheter. Forsvarssektoren har monopol på utøvelse av myndighet og bruk av militær kompetanse, -metoder og –materiell. For å ivareta denne funksjonen utdannes og rekrutteres forsvarspersonell til å fylle denne rollen i fredstid, krise og krig.
For at befolkningen skal ha tillit til at forsvarssektoren forvalter sine fullmakter og sitt ansvar innen de rammer som er gitt av folket, er det svært viktig at forsvarspersonellets habilitet, rolle og integritet og den tillit som stillingene krever ikke kan trekkes i tvil. Det bør derfor gjelde klare begrensninger til å ta lønnede eller ulønnede oppdrag utenfor forsvarssektoren for personer som kan identifiseres med denne funksjonen.
[…]
En klargjøring av lojalitetsplikten for forsvarspersonell anses som nødvendig for å verne om befolkningens tillit til forsvarssektoren.»

Departementet har i høringsforslaget foreslått å endre ordlyden for å skape klarhet i og tydeliggjøre bestemmelsens innhold. I etterkant av høringen har departementet endret ordlyden i første ledd fra «militært tilsatte, vernepliktige» til «tjenestepliktige i Forsvaret.» Departementet ønsker å tydeliggjøre at meldeplikten for vernepliktige gjelder i forbindelse med tjeneste. For øvrig opprettholdes høringsforslaget i lovforslagets § 62.

12.4 Pliktmessig avhold

12.4.1 Gjeldende rett

Forsvarspersonelloven § 10 fastsetter et forbud mot at militært tilsatte og vernepliktige i tjenestetiden nyter alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, og mot at de møter til tjeneste påvirket av slike midler. Det gjøres unntak fra forbudet ved fravær under permisjon og fritid, med mindre annet er bestemt av departementet, samt at det gis unntak fra forbudet for visse typer legemidler. Tillatelse til å nyte slike midler i tjenestetiden kan gis av departementet i forskrift. Bestemmelsen gjelder for alle militært tilsatte og vernepliktige, men kan utvides av departementet til også å gjelde for sivilt tilsatte i forsvarssektoren. Bestemmelsen inneholder også regler om refs ved overtredelse av forbudet.

12.4.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å videreføre bestemmelsene i forsvarspersonelloven § 10 i forslaget til § 63. Dette ble begrunnet slik:

«Departementet foreslår i første ledd å tydeliggjøre at bestemmelsen er ment å gjelde for alt tjenestepliktig personell i Forsvaret. Det foreslås ingen endring av hvem bestemmelsen skal gjelde for. Forsvarspersonelloven § 10 andre ledd, andre punktum og tredje ledd, foreslås flyttet til forskrift.
Hjemmelen for departementet til å gi forskrift om unntak fra påbudet om pliktmessig avhold i forsvarspersonelloven § 10 første ledd første punktum, foreslås slått sammen med forskriftshjemmelen i forsvarspersonelloven § 10 siste ledd. Det foreslås språklige endringer for å forenkle bestemmelsen.
Forsvarspersonelloven § femte ledd om refs etter lov 20. mai 1988 nr. 32 om militær disiplinærmyndighet foreslås videreført i forslag til § 66.»

12.4.3 Høringsinstansenes syn

Generaladvokaten har følgende merknad til § 63:

«Generaladvokaten er av den oppfatning at lovforslaget også burde omfatte hjemmelsgrunnlag for personer med militær politimyndighet til rustesting, tilsvarende kontrollregimet i vegtrafikkloven § 22a. Etter vegtrafikkloven har polititjenestemann kompetanse til å iverksette testing i form av blodprøve mv. uten beslutning fra påtalemyndigheten. Slik hjemmel bør av effektivitets- og praktiske hensyn også foreligge for personell med militær politimyndighet, se konkret forslag til endring i innspill og vedlagte brev fra 27.02.15.
[…]
I forsvarspersonelloven § 10 fjerde ledd angis det at reglene om alkotest, utåndingsprøve og blodprøve i vegtrafikkloven § 22 a gjelder tilsvarende når det kommer til kontroll av pliktmessig avhold. Det fremgår av Ot.prp. nr. 60 (2003–2004) punkt 12.1, at forsvarspersonelloven § 10 fjerde ledd «tar sikte på å klargjøre de prosessuelle regler for håndhevelsen av bestemmelsen av pliktmessig avhold.» Bestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 a gjelder kontrolltiltak ved trafikksikkerhet, mens pliktmessig avhold begrunnes ut fra hensynet til sikkerhet i et bredere perspektiv, jf. Ot.prp. nr. 60 (2003–2004) punkt 7.1. I tjenestetiden håndteres ikke bare kjøretøy, men også våpen, datasystemer, gradert informasjon og annet med stort farepotensiale, både for den enkelte, omgivelsene og rikets sikkerhet. De materielle vilkårene for testing av ruspåvirkning i vegtrafikkloven § 22 a treffer derfor etter Generaladvokatens oppfatning for snevert med hensyn til kontroll av pliktmessig avhold.
Henvisninger bør være nøyaktige og det er viktig at stedene det henvises til, faktisk er oppklarende. Tilsvarende innstilling fremkommer av høringsnotatet pkt. 7.9.1. Generaladvokaten mener av de nevnte grunner at henvisningen til vegtrafikkloven § 22 a bør strykes, og at både pliktene og kontrollregimet heller bør tilpasses og skrives direkte inn i lovforslaget som to nye bestemmelser.»

12.4.4 Departementets vurdering

Departementet deler Generaladvokatens syn om hjemmelsgrunnlag for rustesting. For å gi militærpolitiet den nødvendige hjemmel til rustesting, foreslår departementet å lovforankre i bestemmelsens andre ledd et hjemmelsgrunnlag for personer med militær politimyndighet til rustesting, tilsvarende kontrollregimet i vegtrafikkloven § 22 a.

På bakgrunn av innspill fra Generaladvokaten foreslår departementet å nærmere presisere i første ledd innholdet i vegtrafikkloven § 22 a om kontroll av pliktmessig avhold. Departementet foreslår også å presisere at tjenestepliktige kan testes i samsvar med vegtrafikkloven § 22 a første ledd. Slik testing kan skje gjennom rutinekontroll eller stikkprøve og uten mistanke. Videre foreslår departementet å presisere at tjenestepliktige kan undersøkes i samsvar med vegtrafikkloven § 22 a andre og tredje ledd hvis testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at en tjenestepliktig har brutt avholdsplikten.

For øvrig opprettholdes høringsforslaget med mindre språklige endringer i forslaget til § 63.

12.5 Oppbevaring og vedlikehold av våpen

12.5.1 Gjeldende rett

Vernepliktsloven § 44 gir Kongen myndighet til å pålegge tjenestepliktige som har gjennomført førstegangstjeneste å oppbevare og vedlikeholde våpen med ammunisjon og utrustning som vedkommende skal møte med ved mobilisering. Tilsvarende bestemmelse har vi i heimevernloven § 26 som pålegger heimevernsoldater å oppbevare og vedlikeholde sine våpen, ammunisjon og annet personlig utstyr utenfor tjenestetiden. Nærmere bestemmelser er gitt i heimevernforskriften og i vernepliktforskriften kapittel 22. Plikt til å oppbevare og vedlikeholde våpen og utstyr er først og fremst aktuelt for Heimevernet. I noen tilfeller kan man imidlertid tenke seg at vernepliktige som skal møte ved mobilisering, må oppbevare våpen. Skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon som er bestemt for eller tilhører Forsvaret er ikke omfattet av lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m.v. (våpenloven), jf. våpenloven § 4.

12.5.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å slå sammen vernepliktsloven § 44 og heimvernloven § 26, og videreføre bestemmelsene i høringsforslagets § 64. Dette ble begrunnet slik:

«Vernepliktsloven § 44 og heimevernloven § 26 er i dag forskriftshjemler. Departementet foreslår at hovedregelen om oppbevaring og vedlikehold av våpen fremgår av loven, mens nærmere bestemmelser reguleres i forskrift. I tillegg foreslår vi at det fremgår av loven at oppbevaringen og vedlikeholdet skal være forsvarlig. Det er en konkretisering av gjeldende rett. Departementet foreslår å delegere myndigheten til å gi nærmere bestemmelser i forskrift til departementet.»

12.5.3 Høringsinstansenes syn

Tillitsmannsorganisasjonen for Forsvaret mener det kan være en stor byrde for den enkelte å måtte oppbevare våpen og ammunisjon. Tillitsmannsorganisasjonen for Forsvaret ber derfor departementet vurdere om det isteden bør være en formulering som gir uttrykk for at tjenestepliktige i samarbeid med Forsvaret plikter å oppbevare slikt utstyr forsvarlig.

12.5.4 Departementets vurdering

Oppbevarings- og vedlikeholdsplikten vil først og fremst gjelde for Heimevernet. Det er viktig for Forsvaret å ha hjemmel til å kreve at alle tjenestepliktige oppbevarer våpen også utenfor tjenestetiden, hvis vi kommer i en situasjon hvor Norge er i krig, krig truer eller Forsvaret iverksetter styrkeoppbygging. Denne plikten kan imidlertid ikke pålegges tjenestepliktige, hvis forholdene ikke ligger til rette for at våpen, ammunisjon og utstyr kan oppbevares forsvarlig.

12.6 Forholdet til forvaltningsloven

12.6.1 Gjeldende rett

Vernepliktsloven § 47 a fastslår at forvaltningsloven kapittel IV til VI ikke gjelder ved behandlingen av saker etter vernepliktsloven, om ikke Kongen bestemmer annerledes. Tilsvarende bestemmelse er i heimevernloven § 31 a. Forvaltningsloven gjelder for forsvarpersonelloven med mindre annet er bestemt. Etter forsvarspersonelloven § 15 andre ledd gjelder ikke forvaltningsloven kapittel IV til VI ved behandling av saker om hjemsendelse. Forvaltningsloven gjelder for behandling av saker etter militærnekterloven.

Vernepliktsloven og heimevernloven ble vedtatt før forvaltningsloven. I forbindelse med utarbeidelse av forvaltningsloven, ble det vurdert om den skulle gjøres gjeldende for særlovgivningen.

Det ble i Ot.prp. nr. 27 (1968–69) foreslått at forvaltningslovens kap. IV-VI ikke skal gjelde for saker som behandles etter vernepliktsloven og heimevernloven. Unntaket er til en viss grad av formell karakter, fordi en rekke avgjørelser etter disse lovene neppe kan regnes som enkeltvedtak. Om vernepliktsloven og heimevernloven ble det uttalt:

«Det er noe uklart hvilke avgjørelser etter vernepliktloven (eller heimevernloven) som bør anses som enkeltvedtak. Det er klart at selve tjenesteforholdet gir det offentlige en viss kommandomyndighet over de vernepliktige som kan sammenlignes med den styringsrett det offentlige har over sine tjenestemenn i kraft av tjenesteforholdet. Det er klart at en rekke av de tjenesteordrer som utferdiges på grunnlag av subordinasjonsforholdet ikke kan regnes som enkeltvedtak og som enkeltvedtak kan man neppe heller regne avgjørelser om permisjoner. Som enkeltvedtak må man på den annen side regne avgjørelser som gjelder selve tjenesteplikten, herunder om fritak og utsettelser, kanskje også avgjørelser om innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonsøvelser.
De vansker man i denne forbindelse støter på når det gjelder forvaltningslovens begreper, er imidlertid ikke særlig interessante i denne forbindelse: Det som har vært spørsmålet under de overveielser som har funnet sted i Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet er om det er rimelig å anvende forvaltningslovens kap. IV-VI på noen av de avgjørelser som går inn under vernepliktloven eller heimevernloven. For så vidt dette spørsmål kan besvares bekreftende kan man bestemme i vernepliktloven og heimevernloven at disse avgjørelser skal regnes som enkeltvedtak eller at kap. IV-VI i forvaltningsloven skal gjelde.
Justisdepartementet har funnet det vanskelig å finne noen naturlig plass for anvendelse av de nevnte kapitler i forvaltningsloven når det gjelder saker etter vernepliktloven og heimevernloven. Når det gjelder de typer avgjørelser som det kunne være naturlig som et utgangspunkt å kalle enkeltvedtak, er forholdet at disse avgjørelser i vesentlig grad er masseavgjørelser og at forvaltningslovens bestemmelser dels vil være uten praktisk betydning og dels vanskelig lar seg praktisere. Heller ikke for øvrig er det lett å peke på andre forholdsvis skarpt avgrensede sakstyper som generelt kan og bør behandles etter forvaltningslovens regler. Det mest praktiske her synes å være at å bestemme at forvaltningslovens kap. IV-VI ikke skal anvendes om ikke Kongen bestemmer noe annet. Ved forskrifter vil man på en mer elastisk måte enn ved lov kunne løse de saksbehandlingsproblemer som oppstår. Det kan i denne forbindelse opplyses at i de nå gjeldende regler om bedømmelse av militær tjenestedyktighet har man allerede visse bestemmelser om klage og grunngiing.»

12.6.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å videreføre unntakene fra forvaltningsloven i forslaget til § 65. Dette er begrunnet slik:

«Departementet mener at de vurderinger som ble lagt til grunn i forarbeidene til forvaltningsloven, ikke nødvendigvis er gjeldende i dag. Vi mener det ville ha vært hensiktsmessig å gjøre forvaltningslovens kapittel IV til VI gjeldende for hele loven. En slik endring krever imidlertid en nærmere konsekvensvurdering, som faller utenfor dette lovarbeidets mandat. Departementet foreslår derfor at vernepliktsloven § 47 a og heimevernloven § 31 a videreføres i § 65.»

12.6.3 Høringsinstansenes syn

Statens pensjonskasse har følgende merknad til § 65:

«Departementet foreslår at vernepliktsloven § 47 a og heimevernloven § 31 a videreføres i § 65. Det er i denne sammenheng vist til at det i Ot.prp. nr. 27 (1968–69) ble foreslått at forvaltningslovens kap. IV-VI ikke skal gjelde for saker som behandles etter vernepliktsloven og heimevernloven.
Det bemerkes i Ot. prp. nr. 27 (1968–69) at det mest praktiske «synes å være at å bestemme at forvaltningslovens kap. IV-VI ikke skal anvendes om ikke Kongen bestemmer noe annet. Ved forskrifter vil man på en mer elastisk måte enn ved lov kunne løse de saksbehandlingsproblemer som oppstår.»
[…]
Det fremgår av vernepliktsforskriften § 12 at forvaltningsloven § 28 gjelder for behandling av saker etter denne forskrift.
Vernepliktsforskriften er hjemlet i Kongens instruksjonsmyndighet. Departementet foreslår i høringsnotatet at hjemmelen for forskriften gis i forsvarsloven § 32. Denne bestemmelsen er plassert i kapittel 3.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslår vi at formuleringen «om ikke Kongen bestemmer annerledes», jf. vernepliktsloven § 47 a videreføres.»

12.6.4 Departementets vurdering

Departementet har på bakgrunn av innspill fra Statens pensjonskasse og nærmere vurderinger, kommet frem til at paragrafen bør angi konkret de bestemmelsene i loven som er unntatt forvaltningslovens kapittel IV til VI i forslaget til første ledd. For å presisere at beordring til tjeneste i en internasjonal operasjon etter § 50 ikke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, foreslår departementet at § 50 tas inn i § 65. Videre foreslår departementet å gi en forskriftshjemmel i andre ledd som gjør det mulig å gi hjemmel for at forvaltningsloven likevel kan gjelde for bestemmelser som er gitt i forskrift med hjemmel i bestemmelsene etter første ledd. Bestemmelsen har til formål å videreføre gjeldende rett. Departementet foreslår at overstående endringer tas inn i forslaget til § 65.

Til dokumentets forside