Prop. 102 L (2015–2016)

Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven)

Til innholdsfortegnelse

9 Fritak for tjeneste i Forsvaret av overbevisningsgrunner

9.1 Vilkår for fritak og søknadsprosedyrer

9.1.1 Gjeldende rett

Vernepliktige kan fritas for militærtjeneste dersom det er grunn til å tro at han eller hun ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med deres alvorlige overbevisning, jf. militærnekterloven § 1. Av lovbestemmelsen fremgår at også overbevisning knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen aksepteres som fritaksgrunn. Dette innebærer at vernepliktige også kan bli fritatt for militærtjeneste dersom han eller hun, på bakgrunn av eksistensen av masseødeleggelsesvåpen og faren for at disse kan bli tatt i bruk, ikke kan delta i Forsvaret.

Søkeren må være imot bruk av vold og våpen som metode for konfliktløsning, slik det militære forsvaret forutsetter. Fritak etter militærnekterloven gis ikke av andre grunner, for eksempel forhold knyttet til utdanning, arbeid eller sosiale forhold.

Militærnekterloven kapittel II inneholder bestemmelser om behandling av saker om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Militære myndigheter plikter å rettlede vernepliktige som ber om informasjon om fritaksordningen, jf. militærnekterloven § 2.

Søknad om fritak kan tidligst fremsettes på sesjon eller etter at den vernepliktige på annen måte er klassifisert. Det skal benyttes et standard søknadsskjema som utarbeides av Justis- og beredskapsdepartementet. Søkeren skal i søknadsskjemaet undertegne en erklæring om å fylle lovens vilkår, slik de fremgår av militærnekterloven § 1.

Søkeren kontrolleres opp mot straffe- og bøteregistrene, for å avklare om søkeren har anmerkninger for voldsanvendelse eller andre forhold som kan belyse søknaden, jf. vernepliktsloven § 46 a.

Søkeren kan pålegges å gi ytterligere opplysninger utover å innlevere egenerklæringsskjemaet. Normalt vil slike opplysninger bli innhentet skriftlig, men søkeren kan også bli pålagt å forklare seg muntlig for vedtaksorganene.

Nærmere regler er gitt i forskrift 25. mai 2012 nr. 464 om behandling av saker om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Av forskriften fremgår det at Vernepliktsverket (nå Forsvarets personell- og vernepliktssenter) behandler søknadene, med klageadgang til Justis- og beredskapsdepartementet.

Dersom særlige hensyn tilsier det, kan Kongen fastsette skjerpede fritaksprosedyrer for samtlige eller bestemte grupper av søkere, jf. militærnekterloven § 2. Det kan herunder fastsettes regler om at søkere rutinemessig skal avgi muntlig forklaring. Bestemmelsen ble tatt inn i militærnekterloven i forbindelse med avvikling av den sivile verneplikten, jf. Prop. 10 L (2011–2012) og skal kunne benyttes som et korrektiv ved økninger i søkermassen som vurderes å innebære misbruk av fritaksinstituttet.

Dersom det foreligger omstendigheter (for eksempel ulovlig fravær fra tjeneste) som gir grunn til å tro at skyldes en overbevisning etter militærnekterloven § 1, skal militære myndigheter eller påtalemyndigheten anmode vedkommende om å søke seg fritatt fra tjeneste, jf. militærnekterloven § 3 første ledd. Dersom den vernepliktige ikke etterkommer anmodningen, kan uten at den vernepliktige har fremmet søknad om fritak, påtalemyndigheten be om at vedtaksorganene avgjør saken, jf. militærnekterloven § 3 andre ledd. Det samme gjelder dersom den vernepliktige gjennom annen opptreden har gitt grunn til å anta at vedkommende av overbevisningsgrunner ikke vil oppfylle sin militære tjenesteplikt.

Militære myndigheter kan opprettholde en innkalling til tjeneste, og pålegge den vernepliktige å videreføre tjenesten, selv om det er fremmet søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf. militærnekterloven § 9. Søkeren kan holdes tilbake i tjeneste inntil søknaden er innvilget, men ikke utover 4 uker. Søkeren skal i venteperioden settes til uvæpnet tjeneste, jf. forskrift 25. mai 2012 om behandling av saker om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Bestemmelsen om tilbakeholdelse i tjeneste skal forhindre at fritaksinstituttet benyttes som en mulighet for rask dimittering fra tjeneste, og antas som sideeffekt å stimulere til en tidlig avklaring av den vernepliktiges forhold til tjeneste i Forsvaret.

Vernepliktige som ikke er innkalt til tjeneste, skal ikke kalles inn til tjeneste så lenge fritakssaken er under behandling i forvaltningen. Når klagefristen er ute, eller klageinstansen har fattet vedtak om avslag, kan den vernepliktige kalles inn til tjeneste.

Ved mobilisering eller annen innkalling til krigstjeneste eller til ekstraordinær tjeneste i fred, har fritakssøknad ingen innvirkning på den vernepliktiges tjenesteforhold, jf. militærnekterloven § 9 tredje ledd. Vesentlige samfunnsinteresser tilsier at det her ikke gis utsettelse med tjenesten.

9.1.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å videreføre dagens fritaksvilkår, men med enkelte språklige forenklinger. Bestemmelser som berører fritak på grunn av holdning til masseødeleggelsesvåpen ble foreslått tatt ut av lovbestemmelsen, uten at dette er ment å endre det materielle innholdet av bestemmelsen.

Dagens krav til fritakssøknader og de prosessuelle reglene for behandlingen av søknadene ble i hovedsak foreslått videreført. For å sikre større grad av fleksibilitet, og for å redusere lovens detaljeringsgrad, foreslo departementet at det i større grad overlates til forskriftsnivå å gi nærmere regler.

Av høringsforslaget fremgår det at departementet mener det er pedagogisk riktig å samle bestemmelser om opplysningsplikt og meldeplikt i en bestemmelse. Det ble derfor foreslått at militærnekterloven § 2 fjerde ledd (som gir mulighet for å innhente ytterligere opplysninger fra søkeren) inngår i § 8 og at Kongen gis hjemmel til å gi bestemmelser om muntlig forklaring i alle fritakssaker.

Departementet foreslo at bestemmelser om veiledningsplikt for militære myndigheter ikke videreføres i ny lovgivning.

Departementet foreslo videre å oppheve militærnekterloven § 3. Bestemmelsen, som gir mulighet for å fremtvinge en avgjørelse uten at den vernepliktige har fremmet søknad om fritak, har i praksis ikke vært i funksjon de senere årene.

Bestemmelser om tilbakeholdelse i tjeneste ble foreslått videreført, men slik at det tydeliggjøres at det er opp til Forsvaret å avgjøre om en innkalling skal opprettholdes eller om tjenesten skal fortsette inntil søknaden er innvilget. Det ble videre foreslått å flytte detaljbestemmelser om fristberegninger til forskrift, og å tillegge departementet myndighet til å gi forskrifter etter bestemmelsen.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Generaladvokaten uttalte følgende:

«I det nye lovforslaget blir ikke innholdet i militærnekterloven § 2 første ledd videreført. Begrunnelsen er ifølge høringsnotatet at veiledningsplikten i sin alminnelighet er hjemlet i forvaltningsloven § 11, slik at militærnekterloven § 2 første ledd er overflødig. Generaladvokaten er ikke uenig i denne betraktningen. Av pedagogiske hensyn, og i tråd med Lovteknikk og lovforberedelse, kan det likevel være hensiktsmessig å inkludere veiledningsplikten i sin spesielle forstand i en ny forsvarslov. Dette gjør seg kanskje særlig gjeldende i bestemmelsene som angår førstegangstjenesten. Den alminnelige borger, og særlig unge borgere, kan ikke forventes å kjenne til forvaltningsloven og dens forhold til annen lovgivning. Hensynet til klarhet og forutberegnelighet for borgerne til å forstå sin rettsstilling bør være gjennomgående målsettinger ved lovarbeid.
Generaladvokaten anbefaler derfor at veiledningsplikten som følger av militærnekterloven § 2 første ledd videreføres i den nye loven, eventuelt med henvisning til forvaltningsloven § 11.»

9.1.4 Departementets vurdering

Verneplikten kan medføre plikt til å skade andre eller ta deres liv, og for enkelte medfører dette en så alvorlig samvittighetskonflikt at de ikke vil kunne gjennomføre tjenesten. Dagens regler gir mulighet for å bli fritatt for militærtjeneste dersom den vernepliktige finner det grunnleggende galt å bruke vold og våpen i konfliktsituasjoner. Dermed skjermes den enkelte fra den samvittighetskonflikten som det ellers ville medført ved å gjennomføre tjeneste med våpen i hånd.

Departementet mener at dagens fritaksregel gir et adekvat vern om den enkeltes alvorlige overbevisning. Vi foreslår derfor en videreføring av det materielle innholdet av gjeldende fritaksbestemmelser. Vi har imidlertid valgt å gjøre enkelte språklige forenklinger, samt kortet ned bestemmelsen, slik at den fremstår som mer brukervennlig. Vi har i denne sammenheng også tatt ut bestemmelser knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen. Fritak på dette grunnlaget vil fortsatt kunne innvilges, men slik at fritak vil bli vurdert ut fra lovens generelle fritakskriterier.

Gjeldende lovverk gir til dels detaljerte bestemmelser om fritakssøknader og behandlingen av disse. Dette gir mindre grad av fleksibilitet ved behov for endringer, og gjør samtidig loven mindre oversiktlig for brukeren. Departementet foreslår derfor at det i større grad overlates til Kongen å gi bestemmelser om krav til søknadene og behandlingen av disse.

Søkerens erklæring om å fylle lovens vilkår, sammen med opplysninger fra militære myndigheter, herunder innhentet vandelsattest, skal fortsatt danne hovedgrunnlaget for forvaltningens avgjørelse i saken. Så fremt det ikke fremkommer opplysninger som gir grunn til å tvile på erklæringen, vil denne bli lagt til grunn for forvaltningens avgjørelse i saken. Opplysninger fra søkeren selv eller andre kan imidlertid reise tvil eller skape uklarhet om vilkårene for fritak er oppfylt. Vandelsattesten kan for eksempel vise at søkeren har anmerkninger for voldsanvendelse, eller uttalelser til militære myndigheter kan gi grunn til mistanke om vikarierende motiver. I slike tilfeller kan det være behov for å innhente ytterligere opplysninger fra søkeren, og en plikt for forvaltningen til å søke å innhente slike opplysninger, vil etter forholdene følge av forvaltningsloven.

Det tilstrebes at fritaksinstituttet forbeholdes søkere med en reell overbevisning. For å underbygge denne målsettingen, er det viktig at den vernepliktige forstår betydningen og konsekvensene av å fremsette en søknad om fritak for militærtjeneste. Egenerklæringsskjemaet er utformet med sikte på å ivareta disse forholdene, og vil, sammen med øvrig informasjon fra militære myndigheter, bidra til økt bevisstgjøring for den vernepliktige.

Et system med egenerklæring, kombinert med bestemmelser om umiddelbar dimittering fra tjeneste, ville etter departementets syn økt risikoen for at fritaksordningen ble brukt som en utvei for å oppnå rask utsettelse av tjenesten når andre grunnlag for utsettelse ikke foreligger. Departementet ser derfor et fortsatt behov for å kunne holde den vernepliktige tilbake i tjeneste etter at det er fremmet søknad om fritak. Det bør imidlertid fastsettes en ytre grense for hvor lenge den vernepliktige kan holdes tilbake i tjeneste. Denne ytre grensen må bero på en avveining av de behov som Forsvaret har for å demme opp for umotiverte søknader, og hensynet til det enkelte vernepliktige. Fristen bør være så vidt lang at de fleste søknader vil kunne avgjøres innen fristens lengde. En frist på 4 uker, som i dag, vil etter departementets syn gi forvaltningen den tid som behøves i de fleste tilfeller, samtidig som søkere ikke belastes i unødig grad. For ytterligere å dempe belastningen på den enkelte søker, skal han eller hun, som i dag, tas ut av sin ordinære tjeneste, levere inn sitt våpen, og i ventetiden benyttes til arbeid som i nødvendig grad tar hensyn til den påberopte overbevisningen. Nærmere bestemmelser om tjenestens innhold og gjennomføring vil bli gitt i forskrift.

Etter departementets syn bør Forsvarets behov være avgjørende for praktiseringen av bestemmelsen om tilbakeholdelse i Forsvaret. Retten til å holde en vernepliktig tilbake i tjeneste angis derfor kun som en mulighet for Forsvaret.

Vesentlige samfunnsinteresser tilsier etter departementets syn at en søknad om fritak for militærtjeneste ikke bør få umiddelbare konsekvenser for plikten til å gjøre ekstraordinær tjeneste eller tjeneste i krig eller når krig truer, jf. forslag til § 17 tredje ledd. Forsvarets behov for personell vil i slike situasjoner ordinært være av presserende karakter, og det bør derfor unngås bestemmelser som kan undergrave disse hensyn. Søknad om fritak får derfor ingen umiddelbar virkning for tjenesten der søkeren er innkalt til ekstraordinær tjeneste eller tjeneste i krig eller når krig truer.

Antallet fritakssøknader har vist en fallende tendens de senere årene. I 1998 var det 3008 personer som søkte om fritak, mens det i 2014 og 2015 ble fremmet henholdsvis 275 og 204 søknader. Det har på denne bakgrunn ikke vært aktuelt å skjerpe prosedyrene for å bli fritatt for tjeneste i Forsvaret. Rekrutteringen til Forsvaret er god, og det legges til grunn at Forsvaret vil kunne tåle betydelige økninger i antallet fritakssøknader uten at dette vil påvirke rekrutteringsgrunnlaget i særlig grad. Det kan imidlertid ikke utelukkes at fremtidige hendelser vil kunne foranledige økninger som vurderes å utgjøre utfordringer for Forsvaret. For å kunne møte slike eventuelle situasjoner, bør Kongen tillegges myndighet til å innføre skjerpede fritaksprosedyrer, slik at alle søkere, utover å innlevere egenerklæringsskjemaet, også vil kunne pålegges å avgi muntlig forklaring.

Generaladvokaten har i sitt høringsinnspill anbefalt at man viderefører militærnekterlovens bestemmelse om veiledningsplikt for militære myndigheter, eventuelt med en henvisning til forvaltningsloven. Som begrunnelse har Generaladvokaten blant annet vist til et særskilt informasjonsbehov hos lovens brukere, og at hensynet til klarhet og forutberegnelighet for borgerne tilsier denne lovgivningsteknikken.

Som generelt prinsipp for god lovgivningsteknikk gjelder at man ikke tar inn i den aktuelle loven regler som bare sier det som følger av en generell lov, og som dermed vil overlappe den generelle loven. Man unngår dermed at lovverket svulmer opp, at alminnelige regler gjengis feil og at dubleringen gir grunnlag for feilslutninger. Unntak kan imidlertid tenkes der dubleringen ivaretar vesentlige interesser, for eksempel et særskilt informasjonsbehov hos lovens brukere.

Departementet er, i likhet med Generaladvokaten, opptatt av at potensielle søkere har tilgang til god informasjon, slik at de kan ivareta sine rettigheter etter loven. Departementet er imidlertid i tvil om det for lovens brukere vil gi noen merverdi av betydning at man gjengir bestemmelser som allerede kan utledes av annet lovverk. Departementet antar de fleste vil være kjent med at man kan søke informasjon hos forvaltningen, dersom man har spørsmål om verneplikten. Departementet ser derfor ikke behov for å videreføre særbestemmelser om veiledningsplikt for militære myndigheter, men anser den lovmessige siden som tilfredsstillende ivaretatt gjennom forvaltningsloven. Departementet vil samtidig søke å synliggjøre disse og andre relevante bestemmelser på en god måte gjennom andre informasjonskilder for de vernepliktige.

I tilfeller der det antas å foreligge fritaksgrunner, uten at den vernepliktige har fremsatt søknad om fritak, skal militære myndigheter eller påtalemyndigheten anmode den vernepliktige om å søke seg fritatt for tjeneste, jf. militærnekterloven § 3 første ledd. Dette vil etter forholdene kunne ha aktualitet der en vernepliktig ikke møter opp til militærtjeneste, eller unnlater å svare på innkallinger til tjeneste. Den vernepliktiges innstilling til militærtjeneste kan også komme til uttrykk på annen måte, for eksempel gjennom organisasjonstilknytning eller opptreden i media. Etter departementets syn gir forvaltningsloven § 11 om veiledningsplikt tilstrekkelig støtte for den vernepliktige i slike situasjoner. Det er derfor ikke funnet grunn til å innta særskilte bestemmelser om slik veiledningsplikt i forsvarsloven.

Dersom den vernepliktige ikke etterkommer anmodningen om å søke seg fritatt for militærtjeneste, kan påtalemyndigheten fremtvinge en forvaltningsmessig avgjørelse av saken, jf. militærnekterloven § 3 andre ledd. Så langt departementet kjenner til, har påtalemyndigheten i svært begrenset grad benyttet denne hjemmelen, og departementet kan heller ikke se at bestemmelsen vil komme til å fylle en praktisk funksjon i tiden fremover. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen ikke videreføres i ny lov.

9.2 Omgjøring av et fritaksvedtak

Et vedtak om fritak for militærtjeneste kan i dag omgjøres av forvaltningen dersom det foreligger slike omstendigheter som kan begrunne gjenåpning, jf. militærnekterloven § 7 tredje ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med militærnekterloven § 7 andre ledd, der det fremgår at gjenåpning kan kreves så lenge plikten til militærtjeneste er til stede, og også på grunn av forhold som først er oppstått etter at saken er avgjort.

I høringsforslaget foreslo departementet å videreføre det materielle innholdet av bestemmelsen, men med enkelte språklige forenklinger, og en tilnærming som plasserer bestemmelsen i en forvaltningsmessig sammenheng.

Bestemmelsen om omgjøring har de senere årene vært benyttet i svært begrenset grad, og i praksis vært relatert til saker der det i etterkant av et fritaksvedtak er registrert handlinger som anses uforenlige med lovens fritakskriterier, for eksempel domfellelse for voldsrelatert kriminalitet.

Til tross for at bestemmelsen er gitt beskjeden anvendelse, ser departementet likevel behov for å videreføre bestemmelsen, slik at forvaltningen har en klar hjemmel for å kunne omgjøre et vedtak i fritakssak også til ugunst for den vernepliktige.

De som er fritatt, men som selv ønsker tilbakeføring til Forsvaret, vil kunne søke om oppheving av fritaksvedtaket, jf. forslaget til § 43.

9.3 Prøving for domstolene

9.3.1 Gjeldende rett

Det er i hovedsak den enkelte selv som på eget initiativ må reise sak for domstolene for å få overprøvd den forvaltningsmessige avgjørelsen i saken, jf. militærnekterloven § 5 første ledd. Denne ordningen samsvarer med det som ellers er vanlig i norsk forvaltning.

Staten kan reise søksmål, dersom den vernepliktige gjentatte ganger fremmer søknad om fritak for militærtjeneste, eller gjentatte ganger trekker tilbake søknaden før realitetsbehandling i forvaltningen, jf. militærnekterloven § 5 andre ledd.

Militærnektersaker behandles i utgangspunktet etter tvistelovens regler, men med enkelte tilpasninger og unntak, jf. militærnekterloven § 6. Unntakene er i hovedsak utslag av at det er knyttet sterke allmenne interesser til at avgjørelsene blir riktige i denne type saker. Søkeren er således prosessdyktig uten hensyn til alder, fritakssaker behandles ikke i forliksrådet, og retten kan av eget tiltak beslutte enhver bevisførsel som den finner nødvendig.

Vernepliktige kalles ikke inn til ordinær tjeneste i fred dersom det er reist sak for domstolene. Reises sak etter at den vernepliktige er innkalt eller har møtt til tjeneste, skal han eller hun gis utsettelse inntil saken er avgjort av domstolene, jf. militærnekterloven § 9 andre ledd.

Departementet avgjør i det enkelte tilfellet om begjæring om gjenåpning av dom i fritakssak skal ha tilsvarende virkninger, jf. militærnekterloven § 9 andre ledd.

Ved mobilisering eller annen innkalling til krigstjeneste eller ekstraordinær tjeneste i fred har sak for domstolene ingen innvirkning på den vernepliktiges tjenesteforhold, jf. militærnekterloven § 9 tredje ledd.

Erklæring om anke og begjæring om gjenåpning kan uansett avgjørelsens utfall fremsettes av staten, jf. militærnekterloven § 7 første ledd. Fristene for gjenåpning i tvisteloven § 31-6 gjelder ikke, jf. militærnekterloven § 7 andre ledd. Begjæring om gjenåpning trenger derfor ikke være satt frem innen seks måneder slik fristen er i tvisteloven. Det gjelder heller ikke en ytre ti-års grense for gjenåpning. Gjenåpning kan kreves så lenge plikten til militær verneplikt er til stede, og også på grunn av forhold som først er oppstått etter at saken er avgjort ved rettskraftig dom.

Militærnekterloven § 8 første ledd angir som hovedprinsipp at alle utgifter ved behandlingen av en fritakssak for domstolene dekkes av staten. For å hindre misbruk av domsinstituttet, er det gjort enkelte unntak fra dette hovedprinsippet. Av militærnekterloven § 8 andre ledd fremgår at den vernepliktige kan bli pålagt helt eller delvis å dekke kostnadene i forbindelse med behandling av sak i høyere instans eller ved gjenåpning. Dette gjelder i tilfeller der resultatet i saken ikke har blitt endret til den vernepliktiges fordel, og retten finner at den vernepliktige ikke hadde rimelig grunn til å anvende vedkommende rettsmiddel. Også ellers kan retten, når særlige omstendigheter foreligger, beslutte at den vernepliktige helt eller delvis skal dekke sakskostnadene.

Sakskostnader som retten finner åpenbart unødvendige og som er voldt med forsett eller grov uaktsomhet, skal den vernepliktige alltid pålegges helt eller delvis å dekke, jf. militærnekterloven § 8 tredje ledd.

9.3.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre det materielle innholdet av gjeldende bestemmelser, men slik at det presiseres at den enkelte må ha fått et endelig avslag på fritakssøknaden, før sak kan reises for domstolene.

Departementet foreslo videre å utvide bestemmelsen om utsettelse av tjeneste, slik at den også gjelder ved ekstraordinær tjeneste og tjeneste i krig.

Gjeldende bestemmelser om dekning av sakskostnader ble foreslått videreført. Dette innebærer at staten, som den klare hovedregel, skal dekke alle nødvendige sakskostnader ved behandlingen av fritakssak for domstolene. Domstolene skal imidlertid kunne pålegge den vernepliktige å dekke sakskostnadene i tilfeller der det foreligger «særlige omstendigheter».

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret hadde enkelte merknader av lovteknisk karakter. For øvrig har det ikke innkommet merknader.

9.3.4 Departementets vurdering

En vernepliktig som er misfornøyd med avgjørelsen i førsteinstans (Forsvarets personell- og vernepliktssenter), kan påklage avgjørelsen til Justis- og beredskapsdepartementet. Avgjørelsen vil dermed kunne bli prøvd i sin fulle bredde av to forvaltningsorganer, hvilket etter departementets syn sikrer en betryggende behandling av søknaden. Dersom den vernepliktige er misfornøyd med forvaltningens avgjørelse, kan saken bli prøvd for domstolene.

Etter departementets syn bør det fremdeles være lovens hovedregel at den enkelte selv må reise sak for domstolene, for en rettslig prøving av forvaltningens avgjørelse. Denne muligheten for domsbehandling bør imidlertid være betinget av at søkeren først har prøvd ut de forvaltningsmessige klagemulighetene som finnes, slik at domstolene ikke belastes i unødig grad.

Ved å fremme gjentatte søknader om fritak for militærtjeneste vil en vernepliktig kunne trenere militærtjenesten og i ytterste konsekvens vil dette kunne medføre tjenestebortfall etter de aldersbegrensninger som gjelder. For å avskjære misbruk av lovens fritaksregel vil derfor staten etter forholdene ha behov for å få en rettslig avklaring av den enkeltes tjenesteplikt. Tilsvarende hensyn vil gjøre seg gjeldende der søknader gjentatte ganger trekkes tilbake før realitetsbehandling. Gjeldende bestemmelser, som gir staten mulighet til å reise sak for domstolene ved gjentatte søknader og tilbaketrekkinger, foreslås derfor videreført. Dersom en vernepliktig senere skulle mene seg berettiget til fritak, etter at rettskraftig dom foreligger, vil han eller hun være henvist til å begjære gjenopptakelse av domsavgjørelsen.

Fritakssaker for domstolene behandles i utgangspunktet etter tvistelovens regler, men med enkelte tilpasninger og unntak i den vernepliktiges favør. I den grad søkeren er under myndighetsalder, skal vedkommende likevel anses som prosessdyktig, jf. forslaget til § 39 fjerde ledd. Partene har ikke fri rådighet i fritakssaker. Dette innebærer blant annet at fritakssaker ikke behandles i forliksrådet, og at det ikke kan avsies uteblivelsesdom. Søkeren har derfor plikt til å møte personlig i retten, og kan hentes av politiet til et rettsmøte dersom vedkommende uteblir. Det påhviler videre retten et ansvar for at sakene blir tilstrekkelig opplyst.

En rettslig prøvelse av et fritaksvedtak vil normalt innebære så lang ventetid at det, av hensyn til søkerne og deres lovbestemte rett til å nekte militærtjeneste, ikke bør pålegges dem å gjøre tjeneste mens saken er under behandling i domstolsapparatet. Reises sak etter at en søker er innkalt eller har møtt til tjeneste, skal tjenesten derfor utsettes inntil saken er rettskraftig avgjort av domstolene.

Hensynet til søkeren tilsier etter departementets syn at bestemmelsen utvides til også å gjelde ved ekstraordinær tjeneste og tjeneste i krig. Bestemmelsen vil kunne aktualiseres for et begrenset antall personer, og anses ikke å ville påvirke vesentlige samfunnsinteresser i nevneverdig grad.

De samme individuelle hensyn vil for så vidt kunne påberopes der det begjæres gjenåpning av en dom i militærnektersak. Disse sakene skiller seg imidlertid fra de ovennevnte ved at fritakssaken allerede har vært prøvd for retten, og slik sett har vært gjenstand for omfattende vurderinger. Det foreligger samtidig en viss fare for at enkelte ellers ville brukt denne muligheten i treneringsøyemed, gjennom fremsettelse av grunnløse begjæringer om gjenåpning. Departementet foreslår derfor en videreføring av dagens ordning, som innebærer at begjæring om gjenåpning ikke automatisk medfører utsettelse av tjenesten, men underlegges en vurdering i hvert enkelt tilfelle. Sentralt i denne vurderingen vil være hvilke muligheter den vernepliktige har for å nå frem i gjenåpningssaken.

Spørsmålet om gjenåpning er aktuelt både der fritak er innvilget og ved avslag. For den vernepliktige vil behovet for å få en sak gjenåpnet være begrenset til å gjelde saker der fritak ikke er innvilget. Er det gitt fritak, vil tilbakeføring kunne skje gjennom søknad om opphevelse av fritaksvedtaket, jf. forslaget til § 43. Staten vil imidlertid ha interesse i gjenåpning i alle tilfeller der saken antas å ville føre til et annet resultat, uten hensyn til om fritak er innvilget eller avslått.

Fritaksbestemmelsene skal verne om militærnekterens samvittighet og gi ham mulighet gjennom hele vernepliktstiden til å fremme søknad om fritak for militærtjeneste. Dersom fristene for gjenåpning etter tvisteloven § 31-6 skulle gjelde, ville dette etter forholdene kunne tvunget den vernepliktige i en posisjon i konflikt med sin samvittighet. Hensynet til den enkelte tilsier derfor at fristene i tvisteloven § 31-6 ikke skal gjelde for gjenopptakelse av dom i militærnektersaker. Det bør imidlertid fastsettes en ytre grense for den vernepliktiges mulighet for å få sin sak gjenåpnet. Denne ytre grensen bør etter departementets syn knyttes til perioden hvor den vernepliktige har en tjenesteplikt i Forsvaret, og slik sett fremdeles har en rettslig interesse i en avklaring av tjenesteforholdet.

Etter departementets syn er det viktig at økonomiske forhold ikke virker inn på den enkeltes mulighet til å få prøvd sin sak for domstolene. Som den store hovedregel skal derfor staten dekke alle nødvendige sakskostnader ved behandling av fritakssak for domstolene.

For å demme opp for misbruk av domsinstituttet, bør domstolene fremdeles ha en mulighet til å kunne pålegge den vernepliktige å dekke sakskostnadene. Denne muligheten vil være et unntak fra lovens klare hovedregel, og bør begrenses til tilfeller der det kan påvises klanderverdige forhold ved den vernepliktiges opptreden, og hvor denne opptreden har resultert i unødig bruk av domsinstituttet. Dette vil etter forholdene kunne være tilfelle der retten finner at sak for domstolene kunne vært unngått ved større grad av medvirkning fra den vernepliktige under den administrative behandlingen av søknaden. Et annet typetilfelle som fremgår eksplisitt av dagens lovbestemmelse, vil være der den vernepliktige begjærer anke eller gjenopptakelse, uten å ha rimelig grunn til å anvende vedkommende rettsmiddel.

I høringsforslaget foreslo departementet å knytte spørsmålet om dekning av sakskostnader til begrepet «særlige omstendigheter». Dette kriteriet synes imidlertid vagt og upresist, og vil til dels være lite opplysende for lovens brukere. Lovteksten er derfor gitt en utforming som i større grad gir anvisning på de vurderingstemaer som skal legges til grunn for rettens beslutning.

9.4 Oppheving av et fritaksvedtak

Vernepliktige som er fritatt fra militærtjeneste, kan i dag søke om tilbakeføring til militær stilling, jf. militærnekterloven § 24 første ledd. Militærnekterloven angir ingen nærmere krav til søknaden, men søknaden forutsettes å være uten forbehold av noe slag. Søkeren kan derfor ikke ta forbehold om bestemt tjenestegren eller tjenestested, eller knytte andre betingelser til søknaden.

Militærnekterloven § 24 femte ledd regulerer tjenestetiden for den som blir tilbakeført til Forsvaret. Den tilbakeførte plikter å utføre tjeneste i Forsvaret av samme varighet som bestemt for vernepliktige ellers. Dersom man (helt eller delvis) har gjennomført sivil verneplikt, gis det fradrag i tjenesten for disse tjenestedagene, men slik at den tilbakeførte plikter å utføre minst 6 måneders militærtjeneste. Denne minstetiden er satt for å sikre at den vernepliktige får tilstrekkelig opplæring i Forsvaret.

I høringsforslaget foreslo departementet å videreføre adgangen til å bli tilbakeført til Forsvaret, men slik at dette i loven betegnes som en oppheving av et fritaksvedtak.

Det ble videre foreslått at departementet gis hjemmel for å gi bestemmelser om oppheving av fritaksvedtak og om fradrag for avtjent sivil verneplikt.

Departementet bemerker at personer som blir fritatt fra verneplikten, som gir klart uttrykk for at de ikke lenger har en overbevisning som i sin tid begrunnet fritak, ikke bør kunne tvinges til å være fritatt for militærtjeneste. I tillegg er det slik at disse personene ikke lenger fyller kriteriene for å være fritatt, og de bør derfor ikke fortsette å være i en slik posisjon.

Personer som har endret grunninnstilling til Forsvaret, skal derfor fortsatt ha en mulighet til etter søknad å bli tilbakeført til Forsvaret.

Tilbakeføring til Forsvaret skal skje gjennom søknad om oppheving av et fritaksvedtak. Nærmere bestemmelser om søknadens innhold, prosedyrer for behandling av søknaden og om fradrag for avtjent sivil verneplikt, foreslås gitt ved forskrift. Vi foreslår at forskriftskompetansen tillegges departementet. Departementet opprettholder høringsforslaget i lovutkastets § 43.

Til dokumentets forside