Prop. 102 L (2015–2016)

Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven)

Til innholdsfortegnelse

6 Innledende bestemmelser

6.1 Formål og virkeområde

6.1.1 Gjeldende rett

Formål

Vernepliktsloven, heimevernloven og militærnekterloven inneholder ingen klare formålsbestemmelser. Vernepliktsloven § 1, som fastslår lovens generelle anvendelsesområde, gjelder verneplikt i det militære forsvar, med unntak av Heimevernet. Loven gir bestemmelser om den allmenne verneplikten i Forsvaret som følger av Grunnloven § 119. Heimevernloven § 1 fastslår at Heimevernet er en del av det militære forsvar, og skal fortrinnsvis delta i vernet av heimtrakten.

Formålet med militærnekterloven kan utledes av § 1. Formålet er å gi vernepliktige fritak for tjeneste i Forsvaret når tjenesten kommer i konflikt med deres alvorlige overbevisning.

Forsvarspersonelloven har en egen formålsbestemmelse i § 1 som sier at loven skal legge til rette for en hensiktsmessig anvendelse av Forsvarets personellressurser for å sikre gjennomføringen av Forsvarets oppgaver nasjonalt og internasjonalt. I § 1 andre ledd synliggjøres Forsvarets ansvar overfor personell som deltar i internasjonale operasjoner og deres rettigheter. Andre ledd kom inn i formålsbestemmelsen i 2010, jf. Ot.prp. nr. 67 (2008–2009) om lov om endring i lov 2. juli 2004 nr. 59 om personell i Forsvaret (styrking av rettighetene til veteraner etter internasjonale operasjoner). Formålsbestemmelsen tydeliggjør Forsvarets ansvar overfor personell som deltar i internasjonale operasjoner slik at personellet blir godt ivaretatt både før, under og etter deltakelsen. Videre tydeliggjør bestemmelsen at Forsvaret også har et oppfølgingsansvar ovenfor personellets pårørende.

Virkeområde

Lovene har heller ingen bestemmelser om geografisk virkeområde. Det betyr at det er straffelovens bestemmelser som regulerer hvor en handling må være foretatt for å kunne straffes.

Vernepliktsloven regulerer verneplikten i det militære forsvar, unntatt Heimevernet. Heimevernloven § 1 fastslår at Heimevernet er en del av det militære forsvar og skal fortrinnsvis benyttes til å delta i vernet av heimtrakten. Det fremgår videre av heimevernloven § 3 at Heimevernet består av pliktige og frivillige. Begrepet «heimevernsmann» ble gjennom behandling av Ot.prp. nr. 10 (1994–95) endret til «heimevernssoldat». For øvrig er heimevernloven § 3 ikke forandret siden 1953. Militærnekterloven gjelder fritak fra tjeneste i Forsvaret som følge av sterke overbevisningsgrunner, se § 1.

Forsvarspersonelloven regulerer forvaltningen av militært personell, herunder tilsettingsvilkår og bestemmelser knyttet til tjeneste i internasjonale operasjoner. Forsvarspersonelloven gjelder også for sivilt tilsatt personell i Forsvarsdepartementet og underliggende etater der dette uttrykkelig fremgår. Hvem som er vernepliktig følger av vernepliktsloven § 3.

Plikten til å gjøre tjeneste i Forsvaret i fred, krig og når krig truer følger av vernepliktsloven §§ 5, 7, 8, 9 og 15, heimevernloven §§ 4, 8, 13, 14 og 15 og forsvarspersonelloven §§ 4, 7, 11 og 12. Tjenesteplikten inntrer som følge av verneplikt etter vernepliktsloven § 3, eller som følge av frivillig tjeneste eller utdanning i Forsvaret etter §§ 4 og 50 a. Også tilsatt militært personell har tjenesteplikt etter vernepliktsloven dersom ikke annet følger av ansettelsesvilkårene, jf. vernepliktsloven § 8 første ledd. Tjenesteplikten for militært tilsatte innebærer også en plikt til å la seg disponere til stilling i Norge og utlandet, samtidig som de er underlagt en disponeringsplikt til å gjøre tjeneste i internasjonale operasjoner. Forsvarspersonelloven § 7 første ledd hjemler en generell disponeringsplikt. Etter denne plikter alle militært tilsatte å la seg disponere til stilling i Norge og i utlandet i samsvar med Forsvarets behov. Det er arbeidsgiver som skal vurdere behovet for disponering, og bestemmelsen anses som et utslag av arbeidsgivers styringsrett.

Ved krigstjeneste pålegger vernepliktsloven § 6 enhver som tjenestegjør ved avdeling utenfor riket eller på tokt, å bli stående i sitt oppbud inntil vedkommende kan erstattes av en annen. Bestemmelsen ble gjort kjønnsnøytral i forbindelse med innføringen av allmenn verneplikt, jf. Prop. 122 L (2013–2014), men har ellers stått uendret siden 1953. I vernepliktsloven § 7 første ledd står det at enhver, på visse vilkår, er forpliktet til å overta den tjenestestillingen i Forsvaret som vedkommende blir beordret til, og utføre pålagt tjeneste. Det gis også bestemmelser om plikten til å motta høyere grad og å gjennomgå nødvendig utdanning, jf. vernepliktsloven § 7 andre ledd. Tilsvarende bestemmelser finnes i heimevernloven § 8. Ingen kan mot sin vilje beordres til tjeneste i lavere grad enn det vedkommende er skikket, tilsatt eller utnevnt til, hvis ikke særlige forhold i krig gjør slik beordring nødvendig. Vernepliktsloven § 7 første og andre ledd har blitt endret for å oppnå mer presis terminologi, jf. Ot.prp. nr. 62 (1989–90) og gjort kjønnsnøytral i forbindelse med innføring av allmenn verneplikt, jf. Prop. 122 L (2013–2014).

Tjenesteplikt etter vernepliktsloven har også sivilt tilsatte i Forsvaret uten verneplikt, som gjennom sin tilsettingskontrakt har samtykket til at de skal fortsette i stillingen med sivilstatus ved styrkeoppbygging (mobilisering) og krig. Tjenesteplikten omfatter også personer som ikke har alminnelig verneplikt etter vernepliktslovens bestemmelser, men som frivillig har inngått kontrakt om tjenesteplikt og styrkedisponering. Dette omfatter blant annet kvinner født før 1. januar 1997, som gjennomfører eller har gjennomført førstegangstjeneste eller utdanning i Forsvaret. Tjenesteplikt i Forsvaret har også de som frivillig skriver kontrakt om beredskap med Forsvaret.

Tjenesteplikt i Heimevernet har alle vernepliktige som forutsettes ikke kalt inn til annen militærtjeneste, vernepliktsfrie i vernepliktig alder og eldre til og med det året de fyller 55, så lenge de er kjent dyktige til heimevernstjeneste og ikke er eller ville vært fri for verneplikt på grunn av statsborgerlige forhold. Tjenesteplikt i Heimevernet har også de som frivillig skriver kontrakt om slik tjeneste.

6.1.2 Høringsnotatet

I høringsforslaget foreslo departementet en generell formålsbestemmelse i § 1 som favner essensen av alle de fire lovene. Det fremgår av høringsnotatet at:

«Vi foreslår at det overordnede formålet med den nye loven er å sikre Forsvarets operative evne gjennom allmenn verneplikt og tjenesteplikt i Forsvaret. Loven skal også sikre Forsvaret egnet personell, slik at Forsvaret kan gjennomføre sine oppgaver nasjonalt og internasjonalt. Forslaget er i samsvar med dagens formålsbestemmelse i vernepliktforskriften § 1-1 og forsvarspersonelloven § 1 første ledd.
Hensikten er å tydeliggjøre at Forsvaret skal få tilgang til det personellet det har behov for. Ordlyden viser samtidig til at det ikke er en rettighet å få tjenestegjøre i Forsvaret, men at det påligger Forsvaret å tilegne seg og benytte seg av det personellet som Forsvaret selv anser som egnet. Videre foreslår vi at loven skal bidra til Forsvarets operative evne gjennom en allmenn verneplikt. I det ligger at Forsvaret forvalter personellressursene på den måten som i størst mulig grad bidrar til å løse Forsvarets oppgaver. Dette står i sammenheng med den videreførte formålsbestemmelsen i forsvarspersonelloven § 1 første ledd, hvor det presiseres at Forsvaret skal legge til rette for at personellressursene brukes på en hensiktsmessig måte, slik at Forsvarets nasjonale og internasjonale oppgaver kan gjennomføres.
Forsvarspersonelloven § 1 første ledd er videreført i nytt andre ledd. Vi foreslår at forsvarspersonelloven § 1 andre ledd blir flyttet til forslag til § 55 om rett til oppfølging for personell som tjenestegjør eller har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, […]»

Departementet foreslo i høringsforslaget at lovens virkeområde skal fremgå av § 2. Bestemmelsen ble omtalt slik i høringsnotatet:

«Loven gjelder tjenesteplikt i Forsvaret og rettigheter og plikter knyttet til den. Siden tjenesteplikten står sentralt i loven, har departementet innledningsvis presisert hvem som har en slik plikt. Alle som har verneplikt og alle som har inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret, har tjenesteplikt. Begrepene verneplikt og tjenesteplikt blir noen ganger mistolket. Mange har også ulik forståelse av begrepenes innhold. Vernepliktig blir ofte forbundet med de som er inne til førstegangstjeneste. Førstegangstjenesten er kun en del av den tjenesten du kan bli pålagt som vernepliktig. Departementet har i forslag til § 2 andre og tredje ledd derfor foreslått å definere begrepene nærmere.
Verneplikten er norske statsborgeres plikt i fred og i krig til å gjøre tjeneste i Forsvaret hvis Forsvaret finner dem skikket til tjeneste. Siden skikkethet er en forutsetning for å være vernepliktig, har departementet funnet det nødvendig å nevne også her i tillegg til i forslag til § 6 om hvem som har verneplikt. Skikket til tjeneste er det samme som at man er kjent tjenestedyktig.
Vurderingen av hvem som er skikket til tjeneste følger av forslag til § 10. Tjenesteplikten er plikten til i fred og krig å utføre de oppgavene som Forsvaret tildeler, i den stillingen og på det stedet Forsvaret bestemmer.
Tjenesteplikt i Forsvaret for vernepliktige omfatter den plikten som følger av vernepliktsloven og heimevernloven. Denne tjenesteplikten omfatter plikten til i fredstid å gjennomgå nødvendig militær utdanning og trening for nasjonal beredskap. Tjenesteplikten omfatter også den plikten som følger av frivillig kontrakt eller samtykke til styrkedisponering i Forsvarets styrkestruktur.»

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene om tjenesteplikt i gjeldende rett samles i § 2, som beskriver hva plikten til å gjøre tjeneste i Forsvaret i fred, krig og når krig truer innbefatter. Forslaget innebærer omformuleringer av gjeldende rett, men fører ikke til materielle endringer.

I siste ledd i § 2 foreslo departementet å presisere at loven regulerer tjenesteplikten for sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet og underliggende etater når dette er fastsatt i loven.

6.1.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret har bemerket til § 1 at det i formålsbestemmelsen bør presiseres nærmere at formålet også er å ivareta personell om tjenestegjør i Forsvaret. Norges Offisersforbund og LO mener også at § 1 bør inneholde en formulering om å regulere og sikre rettigheter til vernepliktige og ansatte.

Forsvaret mener at det bør fremgå av § 2 at verneplikten også omfatter utenlandske statsborgere, de har uttalt:

«I andre ledd står det at verneplikten er norske statsborgeres plikt til i fred og krig å gjøre tjeneste i Forsvaret hvis Forsvaret finner dem skikket til tjeneste. I forslagets § 6 om hvem som har verneplikt, står det at utenlandske statsborgere som har en fast tilknytning til Norge, kan bli pålagt verneplikt hvis ikke avtale med landet de er statsborgere av, er til hinder for det. § 2 er å betrakte som en hovedregel for hvem og hva verneplikten innebærer, mens § 6 gir presiseringer og unntak. § 2 bør også omfatte utenlandske statsborgere som har en fast tilknytning til Norge. Andre ledd bør endres i samsvar med dette. Nytt andre ledd bør lyde: Verneplikten er norske statsborgeres plikt til i fred og krig å gjøre tjeneste i Forsvaret hvis Forsvaret finner dem skikket til tjeneste. Denne plikten gjelder også for utenlandske statsborgere som har en fast tilknytning til Norge.»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap mener det er positivt at det blir ryddet i begrepsbruken. Direktorat har merknader til høringsforslagets §§ 1 og 2 og begrepene «verneplikt» og «tjenesteplikt»:

«Det er en betydelig fordel at det ryddes i begrepsbruken, og at ny lov er klar og tydelig når begrepene «verneplikt» og «tjeneste i Forsvaret» brukes.
Vi antar at med begrepet «verneplikt» menes plikten til å stille opp til tjeneste for Forsvaret, mens en med begrepet «tjenesteplikt i Forsvaret» mener plikten til å utføre spesifikke oppgaver. Isolert sett utgjør dette en forbedring av gjeldende lover, men siden det finnes flere statlige plikttjenester som pålegges med hjemmel i lov (for eksempel tjeneste i Sivilforsvaret), og som har en så nær tilknytning til Forsvaret, blant annet gjennom egen hjemmel for overføring av personell, se lovens § 15, mener vi det er en bedre løsning at det innledningsvis i loven inntas en legaldefinisjon hvor f. eks. begrepene «allmenn verneplikt», «verneplikt» og «tjeneste i Forsvaret» omtales. På den måten kan lovgiver formulere konkrete bestemmelser vi mener gir et klarere budskap som ikke kan misforstås.
Subsidiært anmodes om at begrepene «allmenn verneplikt», «verneplikt» og «tjeneste i Forsvaret» kommenteres nærmere i forarbeidene til ny lov. Det samme gjelder koblingen mellom Forsvaret, Heimevernet og Sivilforsvaret.»
[…]
«I forlengelse av lovens § 1 første ledd, hvor begrepet «allmenn verneplikt» er brukt, reises spørsmål om forståelsen av § 2 første ledd annet pkt., som også underbygger vårt ønske om en legaldefinisjon jf. det som ovenfor er nevnt:
§ 2 første ledd annet pkt.: «Alle som har verneplikt, og alle som har inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret, har tjenesteplikt».
Fra vår side reises spørsmål om det bør presiseres at …alle som har verneplikt kan pålegges tjenesteplikt i Forsvaret.»

Norges Offisersforbund og LO mener lovens anvendelsesområdet for militær personell er uklart. LO har uttalt til § 2:

«Dagens fpl inneholder følgende formulering; «Loven gjelder for tilsatt militært personell i Forsvarsdepartementet med underliggende etater, når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av denne lov». Hvor det slåes fast at loven gjelder militær tilsatte i alle etater under FD. I det nye forslaget er tilsvarende bestemmelse tatt inn for sivilt personell. Samtidig later de til at formuleringen for militært tilsatte er «falt ut». Det fremstår derfor som nødvendig å presisere at loven fremdeles skal gjelde for alle militært tilsatte i alle etater under FD.»

LO mener også at «Forslagets § 2 første punktum kan misforstås med hensyn på tjenesteplikt for HVU (inngått kontrakt).

Befalets Fellesorganisasjon mener tredje ledd i høringsforslagets § 2 må avgrenses til å gjelde verneplikten og de stiller spørsmål til fjerde ledd om hva som gjelder for de andre i forsvarssektoren.

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Forsvaret, LO og Norges Offisersforbund i at formålsbestemmelsen også bør synliggjøre at loven skal ivareta rettighetene til de vernepliktige og de tjenestepliktige. Ved å ta inn dette i formålsbestemmelsen mener departementet det vil være hensiktsmessig å oppstille formålsbestemmelsen i en punktliste.

I høringsnotatet foreslo departementet å bruke «personell» i § 1 første ledd. Personell benyttes ikke i resten av loven. På bakgrunn av innspill fra Forsvaret til høringsforslagets § 3 foreslår departementet å endre dette til «bemanning» for å unngå tolkningstvil om hvilke grupper det her siktes til.

Departementet har heller ikke videreført «forsvarspersonell». Praksis har vist at det har vært tvil om for eksempel vernepliktige er omfattet av begrepet forsvarspersonell.

Departementet er enig med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om at det er viktig med en klar begrepsbruk og en forståelse av tjenesteplikten som følger av ulike lover. Denne loven regulerer verneplikt og tjenesteplikt i Forsvaret. Vi mener det ikke er nødvendig å definere «allmenn verneplikt» i denne loven. Den allmenne verneplikten følger av Grunnloven § 119 (tidligere § 109). Bestemmelsen lyder:

«Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue. Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.»

Bestemmelsen pålegger enhver borger en verneplikt. Det følger også av bestemmelsen at skal borgerne pålegges en verneplikt skal dette fastsettes i lov. I NOU 1979: 51 (vedlegg 3 s. 329 flg.) fremgår det at det ikke kan være noen tvil om at bakgrunnen for Grunnlovens § 109 var den militære verneplikten, men at grunnloven ikke er til hinder for at lovgiver pålegger borgerne en annen form for samfunnstjeneste. Verneplikten i Forsvaret er i dag hjemlet i vernepliktsloven og det gis også bestemmelser om verneplikten i heimevernloven. Etter sivilbeskyttelsesloven kan kvinner og menn mellom 18 og 55 år også pålegges en tjenesteplikt i Sivilforsvaret.

Heimevernet er en del av Forsvaret. Der det er særskilte regler som gjelder for Heimevernet, fremgår dette uttrykkelig av loven. Forsvaret og Sivilforsvaret er en del av totalforsvaret som er et gjensidig sivil-militært samarbeid. Forsvarets bistand til sivile myndigheter reguleres i politiloven § 27 a og instruks 22. juni 2012 nr. 581 om Forsvarets bistand til politiet. Heimevernet har i dag en særskilt hjemmel etter heimevernloven § 13. Denne videreføres i forslaget til § 17 fjerde ledd siste punktum. Forsvarets rolle ovenfor Sivilforsvaret, etter denne loven, er begrenset til overføring av vernepliktige til Sivilforsvaret. Dette er vernepliktige som ikke kalles inn til tjeneste i Forsvaret etter sesjon.

Forsvaret mener det bør fremgå av § 2 at også utenlandske statsborgere kan pålegges verneplikt i Norge. Det er få utenlandske statsborgere som kalles inn på bakgrunn av verneplikten, men utenlandske statsborgere kan pålegges verneplikt. En utenlandsk statsborger må i dag søke om å få gjøre tjeneste og bli pålagt verneplikt, jf. vernepliktforskriften § 2-5. Det er derfor presisert i § 2 andre ledd at både norske og utenlandske statsborgere kan pålegges verneplikt med de begrensinger som følger av vilkårene for å bli vernepliktig i forslaget til § 6.

Departementet ser videre ikke behovet for å definere vernepliktig eller tjenestepliktig i loven. Hvem som er vernepliktig fremgår av forslaget til §§ 2 og 6. Flere høringsinstanser har stilt spørsmål ved om militært tilsatte er omfattet av § 2. En plikt til å gjøre tjeneste i Forsvaret kan en person pålegges enten fordi han eller hun er vernepliktig eller de inngår en kontrakt med Forsvaret om tjeneste. I dag kan det inngås kontrakt om tjeneste i internasjonale operasjoner, i Heimevernet, ved beredskapskontrakt og kvinner som ikke har verneplikt kan inngå kontrakt om styrkedisponerings- og tjenesteplikt. Selv om militært tilsatte er omfattet av «inngå kontrakt om tjeneste med Forsvaret» foreslår departementet at dette fremgår uttrykkelig i lovteksten. Departementet presiserer dette i forslaget til § 2 første ledd andre punktum og i forslaget til § 3 bokstav b.

Departementet bemerker samtidig at ungdom over 16 år kan inngå kontrakt om deltakelse i Heimevernsungdommen. Dette er ikke en kontrakt om tjenesteplikt. Ingen kan pålegges verneplikt eller en tjenesteplikt før de er 18 år, jf. forslaget til § 4. Loven har imidlertid en bestemmelse for når ungdom kan bli med i Heimevernsungdommen i forslaget til § 24 første ledd.

De fleste bestemmelsene i loven gjelder kun for vernepliktige og tjenestepliktige i Forsvaret. Departementet har derfor valgt å si det uttrykkelig i de konkrete bestemmelsene som også skal gjelde for sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet og underliggende etater. Dette fremgår av forslaget til § 2 fjerde ledd. «Forsvarssektoren» brukes som samlebetegnelse for Forsvarsdepartementet og underliggende etater.

6.2 Definisjoner

6.2.1 Gjeldende rett

Vernepliktsloven, heimevernloven og militærnekterloven inneholder ingen egne definisjonsbestemmelser. Forsvarspersonelloven § 3 definerer de sentrale personellkategoriene i Forsvaret. Med militært tilsatte menes offiserer, befal, grenaderer og konstabler som er tilsatt i Forsvaret. Med forsvarspersonell menes vernepliktige, militært tilsatte og sivilt tilsatt personell i Forsvarsdepartementet og underliggende etater. Bestemmelsen inneholder også en egen definisjon av internasjonale operasjoner, som innholdsmessig er en videreføring av definisjonen i lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner, men med en språklig endring som i større grad samsvarer med begrepsbruken i NATO og internasjonalt, jf. Ot.prp. nr. 60 (2003–2004).

6.2.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget å definere militært tilsatte, internasjonale operasjoner og styrkeoppbygging. Departementet foreslo å definere «styrkeoppbygging» i høringsforslaget § 3a. Bestemmelsen ble i høringsnotatet beskrevet slik:

«Styrkeoppbygging er klargjøring og aktivering av militære styrker. Definisjonen er i samsvar med bruken av begrepet i Forsvaret i dag. Begrepet erstatter dagens begrep «satt på krigsfot», jf. vernepliktsloven § 4 fjerde ledd, § 9 nummer 2 bokstav c, § 15 første ledd og § 17 første ledd og heimevernloven § 6 første ledd.»

Departementet foreslo å videreføre definisjonen i forsvarspersonelloven § 3 første ledd om militært tilsatte i høringsforslaget § 3 bokstav b med enkelte språklige endringer. Departementet foreslo også å videreføre definisjonen av «internasjonale operasjoner» i forsvarspersonelloven § 3 tredje ledd. Innholdet i definisjonen ble nærmere beskrevet slik i høringsnotatet:

«Departementet foreslår at definisjonen av internasjonale operasjoner i forsvarspersonelloven § 3 videreføres med mindre språklige endringer, som ikke har til hensikt å medføre materielle endringer.
Hva som ligger i begrepet internasjonal operasjon fremgår av Ot.prp. nr. 60 (2003–2004). Definisjonen av internasjonale operasjoner er innholdsmessig en videreføring av definisjonen i tidligere lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner, men med en terminologi som i større grad samsvarer med begrepsbruken i NATO og internasjonalt. For øvrig vises det til Ot.prp. nr. 56 (1994–95), jf. Innst.O. nr. 33 (1995–1996) Innstilling fra forsvarskomiteen om lov om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner. Her fremgår det at Norges deltakelse i internasjonale militære operasjoner kan deles i to hovedgrupper; såkalte artikkel 5-operasjoner og internasjonale operasjoner.
Artikkel 5-operasjoner er militære operasjoner i utlandet der den norske beslutningen om å delta begrunnes med Atlanterhavspaktens (Traktat for det nordatlantiske område) artikkel 5. Artikkel 5-operasjoner er kollektivt selvforsvar mot et væpnet angrep mot NATO-statenes territorium, eller militære styrker som befinner seg i et nærmere definert område, jf. Atlanterhavspakten artikkel 6. Andre internasjonale operasjoner er militære operasjoner i utlandet der den norske beslutningen om å delta ikke begrunnes med Atlanterhavspakten artikkel 5.
I tillegg til deltakelse i internasjonale militære operasjoner innehar norsk personell stillinger ved internasjonale militære hovedkvarterer og staber.
Det er i dag en generell hjemmel i vernepliktsloven § 2 til å beordre personell til å tjenestegjøre, der hvor politiske myndigheter finner det nødvendig med militær innsats. Bestemmelsen er i praksis tolket innskrenkende slik at den kun gjelder tjenestegjøring i Norge eller tjenestegjøring i utlandet som følge av våre internasjonale forpliktelser. Dersom det fattes en avgjørelse som innebærer en aktivering av Atlanterhavspaktens artikkel 5 vil vernepliktsloven § 2 komme til anvendelse. Tjenesteplikten er imidlertid ikke begrenset til NATOs geografiske område. Det følger videre av vernepliktsloven § 7 at «enhver vernepliktig er forpliktet til å overta den tjenestestilling i Forsvaret som han blir beordret til, og utføre den tjeneste som blir pålagt ham». I medhold av disse bestemmelsene vil norske borgere ha en plikt til å møte, og til å gjennomføre den tjeneste som norske politiske myndigheter finner nødvendig. Dette gjelder uansett hvor i verden denne tjenesten finner sted.»
[…]
Det fremgår videre i de tidligere forarbeidene at begrepet internasjonale operasjoner i utgangspunktet omfatter enhver militæroperasjon i utlandet som godkjennes av norske politiske myndigheter. Lovens anvendelse begrenses på tre måter. For det første vil loven vike for tjeneste pålagt i medhold av vernepliktsloven. Loven avgrenses mot tjenestegjøring som dreier seg om å forsvare Norge eller våre NATO-allierte. For det andre avgrenses loven mot annen tjeneste i utlandet, eksempelvis deltakelse i militære øvelser. For det tredje gjelder loven bare operasjoner som krever bruk av militære styrker.
[…]
Etter departementets oppfatning er kjernen i en internasjonal operasjon bruk av militære styrker i utlandet for å skape, bevare eller gjenopprette fred og stabilitet. Ordene «fred og stabilitet» er valgt for å favne bredt, og beskrive de forskjellige typer internasjonale operasjoner som Forsvaret opererer innenfor.
Det ble presisert under behandlingen av tidligere lov om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner at loven ikke oppstilte vilkår om at operasjonen skal ha et bestemt mandat fra, eller må foregå i regi av, bestemte internasjonale organisasjoner som for eksempel FN, OSSE eller EU. Dette ble begrunnet med at norske politiske myndigheter til enhver tid må stå fritt til å avgjøre hvorvidt norske styrker skal delta i en bestemt operasjon. Det samme vil dermed gjelde for forståelsen av begrepet internasjonale operasjoner i forsvarsloven.
Departementet vil fremheve at loven ikke skal regulere i hvilke tilfeller norske styrker skal settes inn i utlandet. Dagens forsvarspersonellov gjelder personellets rettigheter og plikter i tilfeller hvor kompetente norske myndigheter har besluttet at norske styrker skal settes inn.»

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret etterlyser generelt en klargjøring av hvem de ulike bestemmelsene i loven omfatter og Forsvaret har følgende merknad til begrepsbruk og høringsforslagets § 3 bokstav b og c:

«I forslaget innføres det nye betegnelser. Blant annet foreslås det at begrepet militært personell skal endres til militært tilsatt og brukes om offiserer, befal, grenaderer og konstabler, mens begrepet vernepliktig ikke skal være omfattet av et samlebegrep. I tillegg brukes begrepet personer flere steder i forslaget (kap. 6) uten at dette er nærmere definert. FD bør vurdere å bruke begrepet personell som et overordnet begrep om alle som gjør tjeneste i Forsvaret. Det vil si at militært tilsatte og vernepliktige samlet betegnes som personell. I stedet benyttes begrepet personer i forslaget (kap.6), uten at dette er nærmere definert. Dette fungerer ikke alltid så godt, for eksempel i forslag til ny § 50 om personer som ikke kan beordres. Her hadde det vært bedre å bruke begrepet personell for å synliggjøre at man fortsatt snakker om mennesker med tilknytning til Forsvaret. Videre i § 52 fremgår det at personer som ikke kan beordres kan søke fritak. Av § 49 fremgår det at det er snakk om militært tilsatte. FD bes vurdere om begrepet personell er mer dekkende. I lovforslaget foreslås en justering av definisjonen av internasjonal operasjon. Hensikten er ikke å innføre noen materielle endringer, kun å klargjøre og samkjøre med begrepsbruken internasjonalt. FST vil påpeke at fordi oppfølgingsplikt kun utløses for dem som er i en internasjonal operasjon, er det viktig at dette begrepet er klart og forutsigbart definert. Forsvaret knytter retten til oppfølging opp til de som tjenestegjør under OPL/I. Er personellet under OPL/I, så utløses retten til oppfølging og medaljer. Det finnes eksempler på type tjenestegjøring utenfor Norge som fremstår like i form og oppdrag, men og hvor den ene er definert som intops/OPL/I og den andre ikke. For eksempel er Triton som pågår nå i Middelhavet en intops, mens oppdraget til minerydderne i Østersjøen ikke er det.»

6.2.4 Departementets vurdering

Departementet etterspurte i høringsrunden om innspill til begreper som burde defineres i loven. Det har kun kommet innspill om behovet for å tydeliggjøre hvem som har verneplikt og tjenesteplikt i Forsvaret. Departementet har foreslått å klargjøre dette i forslaget til § 2, se punkt 6.1.4. Departementet mener begrepene er mer enn normative definisjoner. Dette er de sentrale pliktene i loven, og bør derfor fremgå tidlig og klart av lovteksten. Det mest nærliggende er å lese hva loven gjelder eller hvem den gjelder for, istedenfor å lese definisjonsbestemmelsen.

Forsvaret mener at det bør presiseres nærmere hvem som er omfattet at de ulike bestemmelsene og foreslår at «forsvarspersonell» som brukes i dag i forsvarspersonelloven videreføres. Definisjonene som brukes i forsvarspersonelloven gir ingen klar definisjon av hvilke personellgrupper som er omfattet av de ulike bestemmelsene. Særlig uklart har det vært om vernepliktige omfattes. Forsvarspersonell omfatter i henhold til forsvarspersonelloven i dag militært tilsatte, vernepliktige og sivile.

Det er veldig få av bestemmelsene i loven som omfatter alle personellkategoriene som i dag faller inn under begrepet forsvarspersonell. Departementet mener derfor det ikke er hensiktsmessig å videreføre dette begrepet. Departementet har også valgt å ikke benytte begrepet «personell» for å unngå tolkningstvil om hvem som er omfattet. Når det i loven er benyttet «personer» menes i utgangspunktet alle, men dette må leses i sammenheng med vilkårene som er knyttet til bestemmelsen. Departement bemerker at definisjonen av internasjonale operasjoner i bokstav c er en videreføring av gjeldende rett med kun språklige endringer.

Til Forsvarets innspill til definisjonen av internasjonale operasjoner bemerker departementet at det er norske politiske myndigheter som vil godkjenne og avgjøre om den konkrete operasjonen er å definere som en internasjonal operasjon. Definisjonen omfatter ikke tjeneste som innebærer å forsvare Norge, våre NATO-allierte eller lignende operasjoner

6.3 Tjeneste for personer under 18 år

6.3.1 Gjeldende rett

Det fremgår av vernepliktsloven § 4 fjerde ledd og i heimevernloven § 6 første ledd at frivillige som ikke har fylt 18 år, ikke skal gis opplæring eller delta i stridsrelatert virksomhet. I heimevernloven § 13 andre ledd fremgår det at frivillige i Heimevernet som ikke har fylt 18 år, ikke kan settes til tjeneste som innebærer vakthold og sikring av objekter og infrastruktur, som tar sikte på å avverge eller begrense anslag av omfattende eller av annen årsak særlig skadevoldende karakter, rettet mot vesentlige samfunnsinteresser.

Formålet med forbudet i heimevernloven § 6 er at ungdom under 18 år ikke skal vurderes som en ressurs eller trussel og dermed gjøres til mål i en krigssituasjon. Forbudet i heimevernloven § 6 kom inn i loven i 2000 da Norge ratifiserte den frivillige tilleggsprotokollen til FNs barnevernkonvensjon om barn i væpnet konflikt. Aldersgrensen for tvungen rekruttering og deltakelse i væpnet konflikt ble i protokollen hevet fra 15 til 18 år, mens aldersgrensen for frivillig rekruttering fastsettes av den enkelte stat (likevel minimum 16 år). Lovendringen ble gjort for å harmonisere norsk regelverk med det internasjonale arbeidet på området, samtidig som dette ga et viktig signal om at Norge følger opp det internasjonale arbeidet for å heve aldersgrensen for rekruttering til væpnede styrker eller andre krigførende parter, jf. Ot.prp. nr. 61 (1999–2000).

Det følger av vernepliktsloven § 4 andre ledd at Kongen kan gi bestemmelser om når verneplikten kan inntre for yngreårige som frivillig lar seg utskrive før de er 18 år, jf. vernepliktsloven § 20 fjerde ledd. Nærmere bestemmelser er gitt i vernepliktforskriften § 3-2, hvor det fremgår at enhver under vernepliktig alder som søker opptak ved militære skoler, blir vernepliktige fra og med opptaket ved skolen, men tidligst fra 1. januar det år de fyller 17. Dette gjelder også for militære lærlinger.

6.3.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsforslaget at tjenesteplikten for frivillige som ikke har fylt 18 år, samles i en egen bestemmelse i høringsforslaget § 4. Lovens øvrige bestemmelser må ses i lys av denne generelle begrensningen av hva slags tjeneste personer under 18 kan utføre. De foreslåtte endringene innebar omformuleringer av gjeldende rett, men førte ikke til materielle endringer.

I høringsforslagets § 12 om utvidet verneplikt ved frivillig tjeneste og opplæring i Forsvaret, foreslo departementet å presisere at dette er en hjemmel for å utvide verneplikten til å gjelde for de som har søkt utdanning eller frivillig tjeneste, og som er under 19 år. Bestemmelsen var en videreføring av vernepliktsloven § 4 andre og tredje ledd og vernepliktforskriften § 3-2. Departementet så ikke behov for at det skulle gis nærmere bestemmelser om dette i forskrift. Det ble derfor ikke foreslått noen forskriftsbestemmelse.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Utenriksdepartementet har følgende merknad til §§ 4 og 12:

«UD synes det er fint at det kommer klart frem at frivillige i Forsvaret som ikke er fylt 18 år ikke skal gis opplæring i eller delta i stridsrelatert virksomhet, og at personer under 18 år straks skal fritas for tjeneste i situasjoner der Norge er i krig eller når krig truer, eller det er satt i gang styrkeoppbygging. Dette var blant de viktige premissene for at Norge sluttet seg til den såkalte «Straight 18»-standarden – det vil si 18-årsgrense for både tvungen og frivillig rekruttering til Forsvaret. Norge ratifiserte den frivillige tilleggsprotokollen til FNs Barnekonvensjon om barn i væpnet konflikt (2000).
I omtalen på side 36 i høringsnotatet savner UD samtidig en omtale av at Norge faktisk sluttet seg til en slik «Straight 18»-standard, og for hva slags konsekvenser dette ble forutsatt å ha når det gjelder hva slags (frivillig) tilknytning barn under 18 år skal kunne ha med Forsvaret. Det er her avgjørende at tilknytningen ikke er av en slik art at barnet kan anses rekruttert til Forsvaret.
I Ot.prp. nr. 61 (1999–2000) Om lov om endringar i lov 17. juli 1953 nr. 28 om Heimevernet og lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt (heving av aldersgrenser for militær tjeneste), ble det diskutert om de foreslåtte lovendringene var tilstrekkelige, ettersom de ikke fullt ut hindret frivillig tilknytning til Forsvaret i form av lærlingeordninger, medlemskap i HV-ungdommen og lignende. Det ble imidlertid konkludert med at norsk lovverk, slik man la det opp, ville være i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser. I denne vurderingen ble det lagt avgjørende vekt på (se proposisjonen s. 23 og 24), at personer under 18 ikke skal være mobiliseringsdisponert eller anses som innrullerte som vernepliktige, at de ikke skal anses rekrutterte til de væpnede styrkene, og heller ikke anses som underlagt militær disiplinærmyndighet.
[…]
På denne bakgrunn, vil UD dernest reise spørsmål om hvorvidt utformingen av forslaget til § 12 vil være i tråd med disse forutsetningene, når det åpnes for at personer under 18 år har verneplikt. Utenriksdepartementet noterer at gjeldende vernepliktforskrift har en tilsvarende bestemmelse, men savner en omtale og klargjøring av dette konkrete spørsmålet, især om hva denne «verneplikten» består i og om en slik tilknytning vil måtte anses som «frivillig rekruttering» før fylte 18 år. I så tilfelle vil denne ordningen kunne være i strid med de folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg.»

Forsvaret har følgende merknad til §§ 4 og 12:

«Forslaget sier at personer under 18 år kan pålegges verneplikt fra 1. januar det året de fyller 17 år. Dette innebærer i verste fall at barn på 16 år kan bli pålagt plikt til i fred og krig å utføre oppgaver som Forsvaret tildeler, i den stillingen og på det stedet som Forsvaret bestemmer. Paragraf 4 gir imidlertid fritak for slik tjeneste for personer under 18 år. Hensikten med bestemmelsen i § 12, er å ivareta personer som frivillig søker tjeneste og opplæring i Forsvaret før det året de fyller 19 år. Dette er særlig aktuelt for Forsvarets lærlinger.
Bestemmelsen i forslagets § 12 om at verneplikt kan pålegges personer under 18 år, virker forvirrende sett sammen med bestemmelsen i § 4 om fritak for tjeneste for de samme personene. Med tanke på de kravene til opplæring og tjeneste som må legges til grunn for å pålegge noen en slik tjenesteplikt som verneplikten innebærer, bør laveste alder for å kunne pålegges verneplikt være 18 år. Dette bør imidlertid ikke være til hinder for at Forsvaret fortsatt kan ta inn militære lærlinger under 18 år, men da som frivillige. Tjenestepliktens omfang reguleres da gjennom arbeidsavtaler for lærlingene. Paragraf 12 bør lyde: Personer som etter egen søknad innkalles til tjeneste eller opplæring i Forsvaret før det året de fyller 19 år, har verneplikt fra og med den dagen de fyller 18 år. Opplæring før denne dagen er frivillig tjeneste. Departementet kan gi forskrift om hvilken tjeneste og opplæring som omfattes av denne bestemmelsen.»

Tillitsmannsordningen i Forsvaret har bemerket at det er utfordringer knyttet til at personell under 18 år gjennomfører førstegangstjenesten. Dette omfatter lærlinger som er under 18 år ved innrykk. Tillitsmannsordningen mener at § 4 bør endres, slik at lærlinger på forsvarlig vis kan få stridsrelatert utdannelse på lik linje som øvrige soldater.

Tillitsmannsordningen i Forsvaret begrunner dette med at:

«At en lærling befinner seg enten i en leir, eller på et fartøy gjør dem til et mål for en eventuell fiende, nettopp fordi de faktisk er en ressurs for Forsvaret. De går ikledd uniform på lik linje som andre soldater og vil bli identifisert som mål. Om en leir eller et militært fartøy er under angrep er det uforsvarlig å ha lærlinger til stede uten at de har evne til selvforsvar. Lovens intensjon er at personell under 18 år ikke vil ta initiativet til å delta i stridigheter om de ikke er opplært til det, men om en befinner seg på et fartøy er dette meiningsløst da de uansett vil være et mål.»

Tillitsmannsordningen i Forsvaret mener at norsk lov er strengere enn det som følger av barnekonvensjonen. De uttaler også at:

«I dag får ikke alle lærlingene fulgt utdanningsløpet alle andre førstegangstjenestegjørende er i. Nettopp fordi de ikke er gamle nok. Først og fremt betyr dette at det tar lang tid før en får utdannelsen det er forventet å motta i Forsvaret og vedkommende bli sittende uten en meningsfylt tjeneste fram til de fyller år, hvilket kan bety at man kan gå store deler av førstegangstjenesten uten å ha noen meningsfylt eller fornuftig å foreta seg. Videre kan dette gå hardt utover lærlingens videre utdannelse.»

6.3.4 Departementets vurdering

Forbudet mot bruk av frivillige som ikke har fylt 18 år til opplæring eller deltakelse i stridsrelatert virksomhet ble tatt inn i heimevernloven og vernepliktsloven ved lov 19. januar 2001 nr. 3. Endringen gjennomførte Barnekonvensjonen og den frivillige tilleggsprotokollen om barn i væpnet konflikt. Departementet viser til redegjørelsen for gjennomføringen i vernepliktsloven og heimevernloven i Ot.prp. nr. 61 (1999–2000).

Departementet er enig med Utenriksdepartementet og Forsvaret i at det er konflikt mellom ordlyden i høringsforslaget §§ 4 og 12. Ingen kan pålegges verneplikt før de har fylt 18 år. Frivillige som for eksempel inngår lærlingekontrakt med Forsvaret før de fyller 18 år, blir heller ikke i dag vernepliktige, men tjenestetiden de utfører som lærlinger teller i beregningen av den ordinære tjenestetiden, jf. vernepliktsloven § 9 nr. 1. Departementet foreslår å endre ordlyden i forslaget til § 4, slik at det klargjøres at bestemmelsen gjelder begrensninger i tjenesten for personer som er under 18 år. Personer under 18 år skal ikke delta i stridsrelatert virksomhet, opplæring i stridsrelatert virksomhet og de skal fritas for tjeneste hvis Norge er i krig, krig truer eller Forsvaret har satt i gang styrkeoppbygging. Videre foreslår departementet å endre § 12 til at personer tidligst kan bli vernepliktige når han eller hun har fylt 18 år. Personer under 18 år kan ikke inngå kontrakt som innebærer en tjenesteplikt i Forsvaret.

Forslaget medfører ingen endringer i dagens ordning for lærlinger i Forsvaret. Departementet har merket seg innspillet fra Tillitsmannsordningen i Forsvaret. Dette oppfatter departementet som forslag til materielle endringer som faller utenfor dette arbeidet. Departementet bemerker likevel at barn under 18 år ikke skal få opplæring i stridsrelatert virksomhet. Departementet mener at det heller bør ses på mulige administrative grep, som er i tråd med gjeldende lovverk og Norges forpliktelser, for å sikre en mest mulig meningsfull tjeneste for soldatene.

6.4 Organiseringen av Forsvaret

6.4.1 Gjeldende rett

Organiseringen av Forsvaret er i liten grad regulert i dagens lovgivning. Bestemmelser om organiseringen av Forsvaret følger av Grunnloven § 25, vernepliktsloven §§ 2 og 23 og heimevernloven §§ 1 og 2.

Grunnloven § 25 forutsetter at Forsvaret er inndelt i linjen og landvernet. Begrepene viser til den organisatoriske inndelingen av Hæren i 1814. Linjen og landvernet har i ettertid fått fellesbetegnelsen oppbud, jf. vernepliktsloven § 2. Ordningen med oppbud har sitt opphav i Forsvarets organisering slik den var da Grunnloven ble vedtatt. Inndelingen gjenspeilte den operative og organisatoriske inndelingen av Hæren, og var et grunnlag for å dele inn vernepliktsmassen. Det følger av Grunnloven § 25 at Forsvaret består av linjen og landvernet. Videre fremgår det av vernepliktsloven § 23 at vernepliktsforvaltningen er lagt til Vernepliktsverket (i dag Forsvarets personell- og vernepliktssenter).

I løpet av 1800-tallet gjennomgikk vernepliktsordningen mange endringer. Inndelingen i linjen og landvernet ble imidlertid beholdt, og gjenspeilte i all hovedtrekk Forsvarets faktiske organisering. Linjen omfattet de yngste, best utstyrte og best trente soldatene.

Etter hærordningen av 1909, ble begrepene linjen og landvernet i stadig mindre grad relevante betegnelser for Forsvarets organisasjon. I vernepliktsloven av 1953 hadde begrepene kun relevans for å dele inn tjenestepliktig personell. Landvernet bestod av de ti eldste årsklassene, det vil si tjenestepliktige fra det året de fyller 34 til det året de fyller 44. Linjen omfattet de årsklassene som var yngre enn dette. Heimevernet ble regulert i egen lov, og Heimevernet er ikke inndelt i oppbud.

I unionstiden med Sverige utgjorde linjen den såkalte unionskontingenten. Det vil si den delen av Hæren som kunne disponeres av Kongen, også utenfor Norges grenser. Landvernet kunne derimot ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke, i samsvar med Grunnloven § 25. Under unionsstriden i andre halvpart av 1800-tallet sørget Stortinget for en betydelig styrking av landvernet på bekostning av linjen. Slik ble inndelingen av Hæren et hovedstridstema i konflikten mellom Sverige og Norge.

I Ot.prp. nr. 40 (1953) er det presisert at inndelingen i oppbud, slik som loven er utformet, bare får betydning i relasjon til Grunnloven § 25. Forsvaret består i dag av tre forsvarsgrener; Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. I tillegg kommer Heimevernet, fellesinstitusjonene og spesialstyrkene. Forsvarsgrenene og Heimevernet ledes av en generalinspektør.

Videre er i dag vernepliktsforvaltningen særskilt regulert i vernepliktsloven. Det følger av vernepliktsloven § 23 at Vernepliktsverket er utøvende ledd for den felles vernepliktsforvaltning og ledes av sjefen for Vernepliktsverket. Sjefen for Vernepliktsverket er direkte underlagt forsvarssjefen. Kongen gir nærmere regler om Vernepliktsverkets organisasjon og gjøremål, herunder behandlingen av spørsmål som vedrører verneplikten og dens avtjening. Forvaltningen og behandlingen av utskrivningspliktige og vernepliktige har fra tidligere tider vært lagt utenfor Forsvaret og forsvarssjefens myndighetsområde.

I dag er vernepliktsforvaltningen lagt til Forsvaret og plassert under sjef for Forsvarets personell- og vernepliktssenter. Vernepliktsforvaltningen omfatter i dag utskrivning og innkalling til tjeneste i Forsvaret, disponering i Forsvarets styrkestruktur og føring av verneplikts- og tjenesteregister. Forsvarets personell- og vernepliktssenter har ansvar for både de tilsatte og de vernepliktige, men er organisatorisk ikke direkte underlagt forsvarssjefen.

I vernepliktsloven § 22 reguleres hvilke oppgaver som vernepliktsforvaltningen skal ha ansvar for.

Av heimevernloven § 1 fremgår det at Heimevernet er en del av Forsvaret, og skal fortrinnsvis delta i vernet av heimtrakten. Med «vernet av heimtrakten» forstås det at Heimevernet har et særlig ansvar for lokalforsvaret i de ulike Heimevernsdistriktene. Etter avviklingen av distriktskommandostrukturen i Hæren i 2002, fikk Heimevernet ansvaret for å ivareta det territoriale ansvaret. Det vises for øvrig til punkt 4.2.2.

I følge heimevernloven § 2 første ledd skal Heimevernets organisasjon fastsettes av Kongen med Stortingets samtykke. Av heimevernloven § 2 andre ledd går det fram at Kongen kan gi regler for opprettelse av råd og nemnder for å ivareta samvirke med sivilbefolkningen. Forskrift om Heimevernet gir bestemmelser om organiseringen og oppgaver til råd, utvalg og nemnder i Heimevernet. I dag skal det i henhold til forskriften opprettes en nemnd i hver kommune.

6.4.2 Høringsnotatet

I høringsforslaget § 5 foreslo departementet en overordnet bestemmelse om organiseringen av Forsvaret, som er oppdatert til hvordan Forsvaret er organisert i dag. I stedet for å ha bestemmelser som sier hvilken kompetanse Stortinget har, foreslo departementet å lovfeste den organiseringen av Forsvaret og Heimevernet som er vedtatt av Stortinget. Departementet foreslo ikke å videreføre bestemmelsene om organiseringen av vernepliktsforvaltningen. Forslaget til bestemmelsen om organiseringen av Forsvaret ble i høringsnotatet begrunnet slik:

«Vi mener det er mest hensiktsmessig å lovfeste rammene for Forsvarets organisering i loven, selv om dette ikke er nødvendig og loven ikke skal handle om organiseringen av Forsvaret.
Enkelte hjemler om organiseringen av Heimevernet må videreføres i ny lov, og for at bestemmelsen skal gi fullstendig informasjon om hvor Heimevernet er plassert i Forsvaret, foreslår vi at det fremgår at Forsvaret består av forsvarsgrenene og Heimevernet. Departementet mener at heimevernloven § 2 første ledd ivaretas tilstrekkelig i forslag til § 5 første ledd.
[…]
Forsvarets inndeling i oppbud er ikke relevant for dagens organisering av Forsvaret og Forsvarets operative struktur. En regulering av dette i dagens lov har liten hensikt. Grunnloven § 25 andre ledd bygger på et skille mellom linjen og landvernet, men krever ikke et slikt skille. Departementet mener derfor at dette ikke må reguleres i en ny lov. Slik dagens lov er formulert, har Stortinget en formell vetorett når det gjelder bruk av de eldste årsklassene ved krigføring utenfor riket. Når bestemmelsen om inndelingen i oppbud ikke videreføres, vil det teoretisk sett kunne øke Kongens mulighet til å sende eldre årsklasser av vernepliktige til krig utenfor riket. Departementet mener imidlertid at dette vil ha liten praktisk betydning. For å synliggjøre i loven at Kongen ikke kan bruke de eldste årsklassene utenfor Norge uten Stortingets samtykke, kan dette eventuelt sies uttrykkelig i loven. Hensikten med dette, var at landet ikke skulle tømmes for militære styrker hvis linjen ble brukt utenfor riket.»

Forholdet til Grunnloven ble i forkant av høringen vurdert av lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet.

Departementet foreslo i høringsforslaget ikke å videreføre vernepliktsforvaltningens rolle og plassering i Forsvaret i den nye loven. Det ble i høringsnotatet redegjort for den historiske bakgrunnen og forslaget slik:

«Vernepliktsforvaltningen slik den er organisert i dag, er et produkt av organisasjonsutvikling og interneffektivisering i Forsvaret. De siste endringene i vernepliktsmyndigheten er sammenslåingen av Utskrivningsvesenet og Vernepliktsverket i 1991. Utskrivningsmyndigheten (den gang kalt Utskrivningsvesenet) var tidligere en organisasjon underlagt Forsvarsdepartementet og ledet av Generalkrigskommisæren. Utskrivningsvesenet hadde ansvar for utskrivningen av de vernepliktige. Dette innebar innrullering, klassifisering og fordeling, og er tilsvarende det som skjer i dagens utskrivningsprosess. Det var opprinnelig flere årsaker til at Utskrivningsmyndigheten var underlagt Forsvarsdepartementet og skulle ha en selvstendig rolle overfor forsvarssjefen og Forsvaret.
Stortinget og regjering har tradisjonelt ønsket kontroll med størrelsen på krigsmakten. I og med at Forsvaret tidligere besto av et betydelig høyere antall personer, og at flertallet av disse var vernepliktige, ble det ansett som nødvendig at Utskrivningsvesenet var direkte underlagt departementets styring. Stortinget og regjeringen hadde direkte kontroll med hvor mange som til enhver tid ble utskrevet som vernepliktige. I tillegg skulle Utskrivningsvesenet inneha en kontrolloppgave overfor Forsvaret, og påse at de vernepliktige ble forvaltet på en tilfredsstillende måte. Denne kontrolloppgaven ble vurdert til å bli best ivaretatt om Utskrivningsvesenet beholdt sin posisjon under Forsvarsdepartementet og ikke underlagt Forsvaret, jf. Ot.prp. nr. 40 (1953).
[…]
Utskrivningsvesenet hadde også et ansvar for å fortsette utskrivning av vernepliktige til Forsvaret under en eventuell mobilisering. Forsvarskommisjonen av 1946 mente at en videre fristilling av Utskrivningsvesenet ville muliggjøre utskrivning også ved mobilisering. På den måten vil Forsvaret kunne ha kontinuerlig tilgang på vernepliktige soldater. I motsatt tilfelle, om utskrivningen ble underlagt Forsvaret, kunne Forsvarets krigsaktiviteter gå på bekostning av evnen til å skrive ut nye vernepliktige.
[…]
Etter at vernepliktsloven ble vedtatt har vernepliktsforvaltningens rolle blitt behandlet flere ganger av Stortinget og regjeringen. På tross av argumentene om Utskrivningsvesenets behov for en uavhengig rolle, har Stortinget, regjeringen og Forsvaret opp gjennom tiden sett behovet for en samlet og mer effektiv vernepliktsforvaltning. Nedleggelsen av Utskrivningsvesenet og opprettelsen av en felles vernepliktsforvaltning ble først tatt under behandlingen av St.prp. nr. 92 (1989–90). Bakgrunnen for at beslutningen ikke ble tatt før, skyldtes i stor grad datatekniske utfordringer. Allerede i St.prp. nr. 1 (1984–85) ble Stortinget for første gang varslet og ga sin tilslutning til Forsvarets planer om å slå sammen Utskrivningsvesenet og Vernepliktsverket. I St.prp. nr. 100 (1985–86) og St.prp. nr. 1 (1986–87) ble Stortinget orientert om utviklingen i arbeidet med opprettelsen av en felles vernepliktsforvaltning. En felles vernepliktsforvaltning under Vernepliktsverket ble opprettet med virkning fra 1. januar 1991. Bestemmelser om Vernepliktsverkets oppgaver ble senere gitt i vernepliktsloven § 22. Av § 23 følger det at Vernepliktsverket skulle være utøvende ledd for felles vernepliktsforvaltning, og sjefen for Vernepliktsverket skulle være direkte underlagt forsvarssjefen. […] Formålet med etablering av Vernepliktsverket og innføring av felles vernepliktsforvaltning, var at det skulle bli mer samsvar mellom antall vernepliktige og antallet som Forsvaret kunne utdanne gjennom førstegangstjenesten. Forsvarets behov for personell skulle være styrende.
[…]
I 2013 og 2014 ble det igjen gjort endringer i vernepliktsforvaltningens organisering. Bakgrunnen for denne beslutningen var at forvaltningen av forsvarets personell skulle effektiviseres og samles. Endringen omfattet flere områder innen HR, deriblant vernepliktsforvaltningen. Organisatorisk medførte effektiviseringen at Vernepliktsverket og Forsvarets personelltjenester ble slått sammen til Forsvarets personell- og vernepliktssenter. Formålet med sammenslåingen var at den skulle bidra til en mer effektiv verneplikts- og personellforvaltning i Forsvaret. Stortinget ble informert om disse endringene i Prop. 1 S (2013–2014):
«Omstillingen skal sikre effektive og kvalitativt gode prosesser innenfor forvaltningen av Forsvarets personell, herunder støtte ledere og alle ansatte i personellrelaterte spørsmål samt være et kontaktpunkt for Forsvarets eksterne aktører innenfor rekruttering. Forsvaret er av den grunn i ferd med å gjennomføre en prosess med sikte på en stadig tettere integrering mellom Vernepliktsverket og Forsvarets personelltjenester for å kunne etablere et felles HR-senter. Som av del av dette vil Forsvarets personell- og vernepliktssenter bli benyttet som en midlertidig felles betegnelse for disse to enheter for bruk tilknyttet den videre omstillingsprosessen av HR-området i Forsvaret. Som neste steg i denne integreringen vil det utredes en ev. samlokalisering med sikte på å sikre ytterligere effektivisering.» Vernepliktsloven ble ikke endret i forbindelse med omorganiseringen. Organisatorisk er sjef Forsvarets personell- og vernepliktssenter underlagt sjef Forsvarsstab.
Da Stortinget besluttet at Utskrivningsvesenets oppgaver skulle legges til en enhet i Forsvaret, innebar dette at forvaltningen av de utskrivningspliktige og vernepliktige ikke lenger skulle forvaltes uavhengig av Forsvaret.
Det ble imidlertid uttalt i forbindelse med at Utskrivningsvesenet ble underlagt Forsvaret, at Forsvaret skulle styres gjennom lover og regler.»

Samordningen i 1991 innebar at Forsvaret også fikk ansvaret for forvaltningen av alle utskrivningspliktige, også de som ikke skulle gjøre tjeneste i Forsvaret. Vernepliktsverket ble opprettet direkte under forsvarssjefen som den enheten i Forsvaret som skulle stå for den samordnede vernepliktsforvaltningen. Dette ble tatt inn i vernepliktsloven §§ 22 og 23.

Videre er det i høringsnotat uttalt at:

«Siden 1991 har Forsvaret selv ført kontroll med forvaltningen av de vernepliktige uten at dette har vært problematisk. Behovet for en uavhengig vernepliktsforvaltning synes ikke lenger å være relevant. Forsvarets personell- og vernepliktssenter har stort fokus på forsvarlig forvaltning av de vernepliktige. Utskrivningspliktige og vernepliktige kan søke fritak på grunn av overbevisningsgrunner, og eventuelle avslag kan påklages til Justis- og beredskapsdepartementet. Utover dette finnes det også eksterne tilsynsmyndigheter som holder oppsyn med Forsvaret og vernepliktsmyndigheten. Ombudsmannen for Forsvaret fører i tillegg kontroll med Forsvarets forvaltning av vernepliktige og personell i Forsvaret. Ombudsmannen kontrollerer og rapporterer årlig om Forsvarets virksomhet i sin rapport til Stortinget, Dok. 5. Denne omfatter blant annet forvaltningen av de vernepliktige. Departementet mener at Forsvarets personell- og vernepliktsforvaltning ikke har en forvaltningsmessig uavhengig rolle fra Forsvaret.
Departementet kan heller ikke se at det er nødvendig å videreføre bestemmelsen om hvilken enhet i Forsvaret oppgavene til vernepliktsforvaltningen skal plasseres i. Det er Forsvarets oppgave å forvalte de vernepliktige på en forsvarlig måte og sikre en effektiv forvaltning av de vernepliktige. Selv om verneplikten er en inngripende plikt for norske statsborgeres rettsstilling, kan departementet ikke se at det bør fremgå av loven hvilken enhet i Forsvaret som skal ha ansvaret for vernepliktsforvaltningen og at forvaltningen skal legges direkte under forsvarssjefen.»

Departementet foreslo i høringsforslagets § 5 andre ledd å omformulere heimevernloven § 1 om at Heimevernets primære oppgave er å verne om heimtrakten. Dette ble begrunnet slik:

«En videreføring av dette begrepet vil, etter departementets vurdering være en begrensende faktor i fremtidig rekruttering, styrkeproduksjon, innretning og anvendelse av HVs struktur. Vi foreslår derfor i andre ledd første punktum å erstatte «vern av heimtrakten» med «Heimevernet har lokalt territorielt ansvar og skal delta i territorielle operasjoner som en del av nasjonale fellesoperasjoner».

Departementet foreslo videre at Heimevernets organisering i råd, utvalg og kommunale nemnder skulle fremgå av loven. I dag fremgår det av heimvernforskriften hvilke råd og nemnder som er opprettet, og om deres virksomhet. Dette er Landsrådet for Heimevernet, distriktsråd, områdeutvalg og kommunale heimevernsnemnder. Rådene og utvalgene skal sikre samvirke mellom Heimevernet og det sivile samfunnet. Departementet foreslo å erstatte «samvirke» med «samarbeid». Endringen innebærer ingen materiell endring. Departementet foreslo en forskriftshjemmel i andre ledd andre punktum som skal regulere rådenes og nemndenes virksomhet.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Forsvaret mener at § 5 bør omformuleres. Forsvaret har bemerket at definisjonen av Forsvaret i høringsforslaget første ledd er for snever. Forsvaret består av mer enn bare forsvarsgrenene og Heimevernet. I tillegg til forsvarsgrenene kommer HV, fellesinstitusjonene og spesialstyrkene. Forsvaret foreslår at «fellesinstitusjoner» tilføyes i første ledd. Forsvaret viser til heimevernloven § 1 som beskriver at Heimevernet fortrinnsvis skal delta i vern av Heimtrakten. Forsvaret mener at høringsforslaget innebærer at Heimevernet står friere til å disponere personellet i styrkestrukturen etter behov. Forsvaret uttaler:

«HV ser fordelene med at man ikke har den sterke bindingen som ligger i dagens lovtekst «…skal fortrinnsvis delta i vernet av heimtrakten…». HV foreslår i pkt 2.2 (se under) et tillegg i teksten til § 5 i den nye loven. HV foreslår følgende endring i § 5: «.Heimevernet … vil normalt operere lokalt, og skal innrettes mot territorielle operasjoner som en del av nasjonale fellesoperasjoner.»

Befalets Fellesorganisasjon mener også at definisjonen av Forsvaret er for snever.

Tillitsmannsorganisasjonen for Forsvaret har følgende merknad til § 5:

«Det kan synes rigid at HVs struktur fortsatt skal være bestemt i lov, når vi vet at Forsvarets behov for å kunne omorganisere seg for å møtetidens krav til et velfungerende forsvar. Vi spør derfor om ikke også beslutningsmyndigheten omkring HVs struktur skulle vært delegert til departementet.»

Landsrådet for Heimevernet, LO og Kvinners Frivillige Beredskap er uenig i høringsforslaget § 5 andre ledd. Landsrådet for Heimevernet har uttalt om § 5:

«Gammel tekst i HV-lovens § 2»Heimevernets organisasjon og dets innpassing i Forsvaret fastsettes av Kongen med Stortingets samtykke» er fjernet i den nye loven. Vi kan ikke finne at dette er nærmere grunngitt í forslaget eller høringsnotatet. Organiseringen av heimevernsdistriktene har ikke bare betydning for forsvarsevnen, men også for den sivile beredskap ved kriser og større ulykker. Landsrådet er sterkt uenig den materielle endringen at kompetansen skyves fra Stortinget til regjeringen når det gjelder Heimevernets organisatoriske struktur
[…]
Heimevernets egenart bygger på at det er lokalt rekruttert, lokalt organisert, lokalt trent, lokalt oppsatt og løser oppdragene lokalt. Gammel tekst, Heimevernet skal fortrinnsvis delta i vernet av heimtrakten, er byttet ut med «lokalt territorielt ansvar og skal delta i territorielle operasjoner». Heimtrakten er et begrep som i langt større grad assosieres med et lokalforsvar enn det fleksible «lokalt territorielt ansvar». Heimevernets forankring lokalt og med lokale sivile myndigheter, foreninger, næringsliv og innbyggere er selve hjørnestenen for organiseringen og virke. Landsrådet mener at ved å fjerne den gamle lovteksten svekkes prinsippet om den lokal forankringen av Heimevernet.
Forslag til ny lovtekst: Heimevernet skal fortrinnsvis delta í vernet av heimtrakten, og skal kunne delta i territorielle operasjoner som del av nasjonale fellesoperasjoner

LO har følgende merknad til § 5:

«Heimevernets identitet er uløselig knyttet til forsvar av heimtraktene. Selv om begrepet heimtraktene ikke kan entydig defineres er begrepene Heimevernet og heimtraktene med å definere Heimevernet også som en lokal ressurs. LO kan ikke se at dette ivaretas i forslaget til ny lov. Forslagets § 5 bør videreføre Heimevernslovens bestemmelse i § 1 siste punktum «Det skal fortrinnsvis delta i vernet av Heimtrakten».»

Kvinners Frivillige Beredskap har kommet med følgende merknad til § 5:

«Vi ser at heimevernslovens § 2.1., «Heimevernets organisasjon og dets innpassing i Forsvaret fastsettes av Kongen med Stortingets samtykke» er foreslått fjernet uten nærmere begrunnelse (?).
KFB mener at denne grunnleggende bestemmelsen bør videreføres på det beslutnings-nivået lovparagrafen ligger i dag, da den omfatter HVs organisatoriske struktur. Hvilket ikke bare er av betydning for forsvarsevnen, men også for den sivile beredskap ved kriser og større hendelser.
§ 5. «Organisering av Forsvaret» Departementet foreslår at dagens ordlyd «Heimevernets primære oppgave er å verne om heimtrakten» ikke videreføres, da dette begrepet vil være en begrensende faktor i fremtidig rekruttering, styrke produksjon, innretning og anvendelse av HV-strukturen.
Det foreslås i stedet at «vern av heimtrakten» erstattes med «HV har lokalt territorielt ansvar og skal delta i territorielle operasjoner som en del av nasjonale felles-operasjoner».
KFB har forståelse for førstnevnte argument, ikke minst som følge av ulik befolknings-tetthet, spesielt i nord, men finner det svært viktig at også HVs egenart om lokal organisering og lokalt virke ivaretas. Vi er av den oppfatning at foreslåtte ordlyd vil svekke den lokale forankring av HV. KFB ønsker dessuten å beholde ordet «heimtrakten», da dette er et begrep som oppfattes å ha en større grad av nærhet og dermed bedre dekke hva HVs primære oppgave er.
KFB mener at følgende formulering vil kunne gi en dekkende beskrivelse:
«HV skal primært delta i vernet om heimtrakten, men også kunne delta i territorielle operasjoner som en del av nasjonale fellesoperasjoner».
Vi ser for øvrig at Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet allerede har tatt i bruk det foreslåtte begrepet, «HV utøver det lokale territorielle ansvaret…», på side 44 i «Støtte og samarbeid – En beskrivelse av totalforsvaret i dag», som kom ut tidligere i år. KFB håper imidlertid at det ikke er normgivende for lovteksten.»

6.4.4 Departementets vurdering

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om ikke å videreføre bestemmelsene om vernepliktsforvaltningens rolle, oppgaver og plassering i Forsvaret.

Forsvaret og Befalets Fellesorganisasjon mener at høringsforslaget til § 5 første ledd er for snever i beskrivelsen av Forsvaret. Forsvaret mener at også Forsvarets fellesinstitusjoner bør være med i beskrivelsen av Forsvarets organisering. Departementet er enig i dette og foreslår å ta inn «og fellesinstitusjoner». Departement bemerker at Forsvaret består av mange avdelinger (fellesinstitusjoner), men at det ikke er hensiktsmessig å ha med en oppramsing av disse. Formålet med bestemmelsen er å gi leseren en introduksjon til Forsvarets overordnede organisering. Det er viktig å nevne forsvarsgrenene fordi militært tilsatte er tilsatt i grad i forsvarsgren. I tillegg er det enkelte bestemmelser som bare gjelder for tjenestepliktige i Heimevernet.

Departementet viser til Landsrådet for Heimevernets innspill om at heimevernloven § 2 ikke videreføres og at kompetansen til å fastsette Heimevernets struktur flyttes fra Stortinget til regjeringen. Det er ikke nødvendig å regulere organiseringen av Heimevernet i lovs form. Organiseringen av Heimevernet har til nå vært bestemt av Stortinget gjennom ulike stortingsdokumenter og heimevernforskriften. Departementet har ikke vurdert hvordan Heimevernet bør organiseres eller om det bør gjøres endringer i organiseringen i dette arbeidet. Formålet har vært å forenkle og oppdatere regelverket. Dette innebærer at gjeldende heimevernlov § 2 som fastslår at Stortinget bestemmer hvordan Heimevernet skal organiseres og at Heimevernet skal opprettes med råd, utvalg og nemnder videreføres i ny lov. Selv om Heimevernets organisering har blitt endret siden 1946, har ikke dette skjedd ofte. Departementet mener at det er ryddig og gir mer forutsigbarhet hvis det Stortinget har bestemt fremgår i loven og ikke som i dag i ulike stortingsdokumenter. Departementet kan ikke se hvordan dette kan medføre at Heimevernet er mer utsatt for strukturendringer, når strukturen lovfestes i motsetning til i dag.

Departementet foreslo i høringsforslaget å ta inn «kommunale heimevernsnemndene» i høringsforslagets § 5 andre ledd. Dette fremgår i dag av heimevernforskriften. Heimevernloven i dag sier at «Kongen med Stortingets samtykke oppretter råd og nemnder». En nærmere presisering er ikke gitt. I heimevernloven § 29 andre ledd er «lokale heimevernnemnder» benyttet. En arbeidsgruppe, ledet av Forsvarsdepartementet, med deltakere fra Forsvaret og Landsrådet for Heimevernet, anbefalte i februar 2016 at heimevernsnemdene bør etableres på distriktsnivå. Det er ikke hensiktsmessig å ha heimevernnemnder i hver kommune. Det er i dag 428 kommunale heimevernsnemder med 2140 rådsmedlemmer. De kommunale heimevernsnemndene består av kommunalt oppnevnte representanter og representanter fra politiet. Det er ikke lenger et Heimevernsområde i hver kommune, den lokale lensmannen er lagt ned, det har blitt færre og større politidistrikter og de kommunalt oppnevnte representantene, spesielt i de folkerike kommunene, har liten lokalkjennskap til befolkningen. Oppgavene til heimevernsnemndene er i praksis redusert til en formell godkjenning av politiets datalister vedrørende vandelsattester. Departementet foreslår derfor at heimvevernsnemndene etableres på distriktsnivå, i samsvar med arbeidsgruppas anbefaling. Heimevernsnemdene på distriktsnivå skal bestå av representanter fra distriktet, politiet og folkevalgte på kommunenivå. Tiltaket vil være et bidrag til regjeringens arbeid for avbyråkratisering og effektivisering av statsforvaltningen.

Departementet viser også i denne sammenheng til Tillitsmannsorganisasjonen for Forsvarets innspill. Departementet foreslår at ordlyden skal være «heimevernnemndene» i forslaget til § 5 andre ledd andre punktum.

Landsrådet for Heimevernet, LO og Kvinners Frivillige Beredskap mener forslaget om å endre ordlyden i heimvernloven § 1 andre punktum og fjerne begrepet «heimtrakten» vil svekke den lokale forankringen til Heimevernet.

Heimevernet ble opprettet etter andre verdenskrig etter svensk og britisk forbilde. Departementet mener at Heimevernets organisering i dag og Heimevernets utvikling gjør at gjeldende ordlyd ikke er dekkende.

Bakgrunnen for organiseringen fremgår av Innst. S. nr. 235 (1953), jf. St.prp. nr. 90 (1953), her viste Stortinget bl.a. til departementets uttalelse om tillitsmannsutvalgene: «Etter utvalgets oppfatning har ordningen virket godt og den betyr en styrkelse av HVs organisasjon samtidig som rådene danner et verdifullt bindeledd med de sivile organisasjoner og det sivile liv for øvrig. Utvalget mener det ikke bør foretas endringer i ordningen med tillitsmannsutvalgene og rådene.»

Komiteen sluttet seg til departementets uttalelse og pekte på at det er nettopp de sivile innslag gjennom tillitsmannsutvalg og råd som har bidratt til økt forståelse og interesse for vårt lands forsvarsarbeid langt utover Heimevernets ramme.

Heimevernets rolle og oppgaver har etter dette endret seg og utviklet seg over tid.

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001) fastslo en enstemmig forsvarskomité at Heimevernet var en del av det territorielle landforsvaret. Territorielt ansvar i denne forbindelse innebar i praksis at distriktsstabene skulle ivareta den operative planleggingen som tidligere lå under Hærens territorielle regimenter. Distriktene skulle utarbeide planer og kunne lede operasjoner i fred, krise og krig innenfor eget kommandodistrikt med egne og tildelte styrker. Den lokale tilknytningen ble bevart gjennom organiseringen i HV-områder.

Fra å være et statisk lokalforsvar, er HV i dag en moderne militær kapasitet med landsdekkende mobile kapasiteter og med ansvar for å planlegge beredskap og innsats over hele landet. Ved behandlingen av Innst. S nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag om å gjennomføre en kvalitetsreform i HV med utvikling av styrker på høy beredskap – Innsatsstyrker. Heimevernet ble modernisert, og fikk utvidet oppdragsportefølje med blant annet spesielle oppdrag som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte forsterkninger. Frivillige i Heimevernet kunne etter dette også benyttes i internasjonale operasjoner. Det ble også besluttet å etablere 13 nye Heimevernsdistrikter som erstatning for de 18 eksisterende. Med dette fjernet Heimevernet seg ytterligere fra å bare skulle verne om heimtrakten til å også bli en nasjonal ressurs.

I langtidsplanen for 2009 til 2012 (St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008) ble antall distrikter ytterligere redusert til 11. Dette førte til ytterligere utvidet territorium og ansvarsområder for det enkelte distrikt. I gjeldende langtidsplan (Prop. 73 S (2011–2012)), jf. Innst. 388 S (2011–2012) skal Heimevernet gjennom sin regionale forankring og lokale kjennskap videreutvikle evnen til nasjonal krisehåndtering og oppdrag innenfor sivilt og militært samarbeid.

Departementet mener at utviklingen viser at dagens ordlyd ikke lenger er dekkende for hva som er Heimevernet primære oppgave og formål. En videreføring av dagens ordlyd vil være en begrensende faktor i fremtidig rekruttering, styrkeproduksjon, innretning og anvendelse av HVs struktur. Departementet opprettholder høringsforslaget til § 5, men tar inn «og fellesinstitusjoner» i første ledd. Departementet er av den oppfatning at Heimevernets identitet ikke vil bli svekket med denne endringen.

Til dokumentets forside