Prop. 161 L (2015–2016)

Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

Barn har rett til to foreldre

Det følger av regjeringsplattformen at regjeringen «vil likestille foreldrene som omsorgspersoner, med de samme rettigheter, men sikre at hensynet til barnets beste alltid veier tyngst i saker om barnefordeling og samvær».

Barne- og likestillingsdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i barneloven som tar sikte på å likestille foreldrene som omsorgspersoner.

Begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barns liv. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke. Regjeringen ønsker derfor å legge til rette for at begge foreldrene skal ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner, både under samliv, når samliv oppløses og i tilfeller hvor foreldrene aldri har bodd sammen. Regjeringens familiepolitikk bygger på hensynene til valgfrihet og fleksibilitet, og den enkelte familie er selv nærmest til å vurdere hvilke løsninger som passer best for dem. Barneloven må derfor legge til rette for gode avtaleløsninger som oppfyller de ulike familienes varierende behov etter samlivsbrudd. Det er foreldrene som best vet hvilke ordninger som passer i deres familie, etter å ha lyttet til barna og tillagt deres mening vekt etter barnas alder og modenhet. Foreldrenes fordeling av utearbeid og omsorgsoppgaver under samlivet vil ofte påvirke avtalene de inngår etter et samlivsbrudd. Det er derfor viktig at barneloven ikke legger begrensninger på hvilke omsorgsløsninger foreldrene kan velge, eller favoriserer en av foreldrene.

Felles foreldreansvar fra barnets fødsel uavhengig av samlivsstatus

Etter gjeldende rett har mor foreldreansvaret alene dersom foreldrene ikke var gift eller bodde sammen ved barnets fødsel. Det er i dag bare et mindretall av disse foreldrene som avtaler at de skal ha felles foreldreansvar. I proposisjonen legges det fram forslag om at lovens utgangspunkt skal være felles foreldreansvar for alle, også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. Ved å endre lovens hovedregel om foreldreansvar, vil normen endres og flere få felles foreldreansvar.

Det er forutsatt i barneloven at den som barnet bor fast sammen med må ha foreldreansvar, for å kunne ivareta barnets behov. Etter fødselen vil barnet i disse tilfellene bo sammen med mor, og hun må ha mulighet til å ta viktige beslutninger i barnets liv. De som får barn utenfor samliv er en uensartet gruppe der det ikke alltid vil være til barnets beste med felles foreldreansvar. Det vil for eksempel være tilfellet hvor faren ikke ønsker å ha kontakt med barnet, hvor han er ilagt besøksforbud eller barnet er resultat av en voldtekt. En for vidtgående regel kan også føre til at kvinner ikke vil oppgi hvem som er barnets far. Etter forslaget skal mødre derfor kunne melde fra til Folkeregisteret om at de ønsker foreldreansvaret alene. Dersom faren likevel ønsker foreldreansvar, kan han bringe saken inn for retten, som skal fatte en avgjørelse ut fra en vurdering av barnets beste. Det foreslås videre at fedre skal kunne si fra seg foreldreansvaret dersom de ikke ønsker å ha felles foreldreansvar med mor.

For å gi foreldrene mulighet til å prøve ut samarbeidet om barnet, foreslås det at tidsfristen for å melde fra om at det ikke ønskes felles foreldreansvar settes til ett år fra farskap er etablert, og at fristen for å melde fra skal være den samme for både mor og far.

Noen mindre endringer om foreldreansvaret

Det legges fram forslag om å klargjøre barneloven § 30 for å presisere at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser om personlige forhold for barnet i fellesskap. Foreldre med felles foreldreansvar har i dag lik rett til opplysninger fra offentlige instanser. Etter barneloven § 47 har foreldre som ikke har foreldreansvar rett til å klage til fylkesmannen på avslag om å få opplysninger. Det foreslås å tydeliggjøre i loven at foreldre med felles foreldreansvar har samme rett til opplysninger om barnet, og at foreldre med foreldreansvar også skal ha rett til å klage på avslag.

Flytting med barnet

Spørsmålet om bostedsforelders flytting med barnet kan være en kime til konflikt mellom foreldrene. Foreldre kan ha ulike grunner til å ønske å flytte, for eksempel mulighet for arbeid, behov for utdanning, ønske om etablering av ny familie eller et ønske om å flytte nærmere familie eller annet nettverk. Uansett årsak, vil en flytting kunne føre til at en godt fungerende samværsordning på grunn av lengre reisevei blir vanskeligere å gjennomføre og at samværsomfanget derfor må reduseres. Barnet vil også kunne miste kontakt med skole, venner og annet nettverk på tidligere hjemsted.

To alternative forslag ble sendt på høring, se punkt 6.7. På bakgrunn av uttalelsene fra høringsinstansene foreslås det å videreføre og forsterke gjeldende rett. Den som barnet bor fast sammen med skal fremdeles ha det avgjørende ordet ved flytting. Begge foreldre må varsle den andre før de skal flytte. Fristen for å varsle om en forestående flytting foreslås endret fra seks uker til tre måneder. Hvis foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte, foreslås det å innføre meklingsplikt for foreldrene. Det foreslås videre en presisering i lovteksten av at ny sak kan reises dersom bostedsforelderen flytter med barnet uten at begge foreldrene er enige om flyttingen.

Samværsforelderen kan reise sak for å kreve at barnet flytter til seg, og be retten om midlertidig avgjørelse av spørsmålet om hvor barnet skal bo fast hvis det er behov for det. Hvis bostedsforelderen flytter med barnet uten å varsle eller forsøke å komme fram til enighet om ny samværs- eller bostedsordning, vil retten kunne vurdere dette som dårlig samarbeidsvilje eller manglende evne til å sette barnets interesser foran sine egne. Sammen med andre momenter, som barnets mening og hensynet til at barnet kan fortsette å bo i sitt vante miljø, kan dette gjøre at retten kommer til at barnet i stedet skal bo fast hos tidligere samværsforelder, hvis det er til barnets beste.

Foreldrene kan avtale delt bosted

Begge foreldrene er viktige omsorgspersoner for barn under et samliv, og det bør legges til rette for at foreldrenes mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner videreføres, selv om samlivet oppløses.

To alternative forslag om delt bosted ble sendt på høring, se punkt 7.8. Departementets foretrukne forslag om videreføring av gjeldende rett fikk størst tilslutning av høringsinstansene. Det foreslås derfor ikke at det gis noen føring for valg av bostedsløsning i loven, men at foreldrene selv må avtale hvor barnet skal bo fast, uten at loven gir anvisning på én spesiell ordning.

Departementet foreslår imidlertid å endre ordlyden i barneloven § 36 slik at delt bosted kommer først i lovteksten som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale. Muligheten for å avtale at barnet skal bo fast hos den ene av foreldrene kommer deretter som andre alternativ i lovteksten.

Med delt bosted menes det at barnet tilbringer betydelig tid hos hver av foreldrene. Mange foreldre har en ordning hvor barnet bor annenhver uke hos hver, men annen deling av tiden vil også kunne kalles delt bosted. Når foreldrene avtaler at barnet skal ha delt bosted, vil beslutningene som følger av å bo fast sammen med barnet måtte tas av foreldrene i fellesskap.

Tiltak mot samværshindring

Barn har en lovfestet rett til samvær med begge foreldrene, også når de bor hver for seg. Foreld-rene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Det er bred enighet om at det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldrene. Dersom bostedsforelderen hindrer samvær, fratas barnet denne retten. I praksis opplever enkelte samværsforeldre at dagens sanksjonsordning ikke fungerer og at vanskeliggjøring av samvær ikke får konsekvenser for bostedsforelderen.

Det er viktig og nødvendig å ha regler som sørger for at avgjørelser etter barneloven følges opp. Slike regler vil både ha en forebyggende effekt og stanse ytterligere hindring av samvær i konkrete saker. Det er imidlertid viktig at sanksjonene ikke utformes på en måte som rammer barnet.

Reglene om tvangsfullbyrdelse i barneloven har som formål å sikre etterlevelse av avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samvær. I praksis har det særlig vist seg et behov for å sikre etterlevelse av samværsavgjørelser. Tvangsfullbyrdelse av samvær er derfor hovedtema i proposisjonen, men departementets forslag om endringer vil også gjelde for tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om foreldreansvar og bosted så langt de passer.

Departementet foreslår å tydeliggjøre reglene om tvangsfullbyrdelse i barneloven slik at lovbestemmelsene blir mer forståelige og lettere tilgjengelige for foreldre og profesjonelle aktører. Departementet foreslår videre å innføre en ordning med samtaler og mekling i saker om tvangsfullbyrdelse etter mønster fra Sverige. I tillegg foreslår departementet at ansvaret for innkreving av tvangsbøter overføres fra namsmannen til Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral (SI).

Til dokumentets forside