6 Flytting innenlands

6.1 Innledning

Uavhengig av grunnene til å flytte, vil en flytting kunne medføre at en fungerende samværsordning blir mer tungvint og at samværsomfanget i noen tilfeller reduseres sterkt. Barn som har hatt tett kontakt med begge foreldrene, vil kunne oppleve at den nære kontakten og hyppige samværet faller bort som følge av flyttingen. Det vil ofte være ønskelig at foreldre blir boende i nærheten av hverandre etter et samlivsbrudd, slik at barnet kan ha mye kontakt med begge. Flytting kan føre til at barnet må bytte skole og flytte fra nærmiljøet, og dermed miste kontakt med venner og annet nettverk. I en del tilfeller flytter likevel foreldre av ulike årsaker. Grunnen til flytting kan for eksempel være nytt arbeid et annet sted i landet, eller ønske om å komme nærmere familie. Dette gjelder både bostedsforeldre og samværsforeldre. Spørsmålet om flytting kan være en kime til konflikt mellom foreldrene, og det bør derfor i større grad legges til rette for at foreldrene i fellesskap kan ta stilling til spørsmålet om barnet skal flytte.

6.2 Gjeldende rett

Den av foreldrene som bor fast sammen med barnet, kan alene ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen. Dette følger av barneloven § 37. I lovteksten er det spesifikt nevnt avgjørelser om barnet skal gå i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet. Som følge av dette kan bostedsforelderen flytte innenlands med barnet uten den andre forelderens samtykke. Ved delt bosted må begge foreldrene være enige om alle vesentlige avgjørelser om barnet, og dermed også være enige dersom barnet skal flytte til et annet sted i landet. Reisekostnadene ved samvær skal deles mellom foreldrene forholdsmessig etter størrelsen på inntektene deres, dersom de ikke blir enige om noe annet, jf. barneloven § 44.

Det ble i 2010 innført varslingsplikt ved flytting som omfatter både bostedsforelderen og samværsforelderen, og som gjelder i tilfeller hvor det er avtalt eller fastsatt samvær, jf. barneloven § 42 første ledd. Den som vil flytte skal varsle den andre forelderen seks uker før flytting. Foreldrene kan da diskutere flyttingen og tilpasse samværsordningen, og eventuelt vurdere om barnet i stedet skal bo fast hos den andre av foreldrene. Dersom foreldrene ikke kommer til enighet, kan de få hjelp ved familievernkontoret. Bostedsforelder har imidlertid myndighet til å flytte med barnet, selv om samværsforelder ikke samtykker til dette. Samværsforeldre som vurderer å reise sak om barnets bosted, kan begjære mekling.

Hvis foreldrene til tross for mekling ikke blir enige om hva som er best for barnet, kan det være behov for å bringe spørsmålet inn for retten. De vil da kunne få en foreløpig avgjørelse om hvor barnet skal bo fast og ev. endring av samværsordningen før flyttingen gjennomføres.

Det er egne regler om barnets flytting til utlandet. Det følger av barneloven § 40 at foreldre som har foreldreansvaret sammen, må være enige for at barnet skal kunne flytte til utlandet. Hvis den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, kan denne forelderen alene bestemme at barnet skal flytte til utlandet. Hvis foreldrene er uenige om foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo fast sammen med, kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort.

Lov 4. september 2015 nr. 85 om Haagkonvensjonen 1996 trådte i kraft 1. juli 2016. Reglene om flytting utenlands ble endret som følge av Prop. 102 LS (2014–2015) Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og endringer i enkelte andre lover, og samtykke til ratifikasjon av konvensjonen. Lovendringene innebærer blant annet at det nå er mulig å reise egen sak om flytting med barnet ut av landet. Lovendringene innebærer at domstolen ved avgjørelsen kan legge til rette for at en forelder kan flytte med barnet ut av landet, uten at den andre forelderen en fratas foreldreansvaret.

6.3 Utenlandsk rett

Avgjørelser om flytting ligger etter svensk rett under foreldreansvaret, slik at foreldre med felles foreldreansvar må være enige for at barnet skal kunne flytte. Det er ikke egne lovbestemmelser om flytting. Hvis foreldrene er uenige om flyttingen, må de eventuelt reise tvist om foreldreansvaret.

Danmark har regler om flytting som langt på vei tilsvarer de norske, blant annet med varslingsplikt seks uker før flytting. Bostedsforelderen har myndighet til å bestemme at han eller hun skal flytte med barnet. Dersom barnet skal flytte ut av landet, kreves det imidlertid enighet mellom foreldre med felles foreldremyndighet.

I Finland ligger avgjørelser om flytting under foreldreansvaret. Foreldre som har felles foreldreansvar må ta avgjørelser som ligger under foreldreansvaret i fellesskap. Retten kan treffe avgjørelser om innholdet i foreldreansvaret. Spørsmålet om barnets flytting er ikke særlig lovregulert.

På Island skal foreldre med felles foreldreansvar ta større avgjørelser om barnet i fellesskap. Hvis foreldrene ikke bor sammen, kan forelderen som barnet bor fast sammen med ta større beslutninger om dagliglivet, for eksempel hvor i landet barnet skal bo. Hvis det er avtalt eller fastsatt en samværsordning, skal begge foreldre informere den andre dersom de har planer om å flytte minst seks uker før flyttingen. Det er egne regler om flytting til utlandet.

Europarådet har fått laget en rapport1 med oversikt over den europeiske rettstilstanden når det gjelder flytting med barn. Det er innhentet opplysninger fra Bulgaria, Danmark, Frankrike, Tyskland, Irland, Nederland, Russland, Serbia, Slovenia, Spania og Storbritannia.

Land som har lovregulert flytting, har hovedsakelig regulert flytting ut av landet. Det er uvanlig med regulering av flytting innenfor landets grenser, men dette er gjennomført i Danmark, Frankrike og deler av Spania (Catalonia). Landene som har regler om innenlands flytting, har lovfestet en varslingsplikt. Det ser ikke ut til at de har lovfestet andre begrensninger om dette.

I de andre landene er ikke regler om flytting spesifikt lovregulert, og spørsmålet anses som følge av dette som en del av innholdet i foreldreansvaret2. I tilfeller hvor foreldrene har felles foreldreansvar, må de være enige for at barnet skal kunne flytte. Det forutsettes at det varsles om flytting i forkant, slik at samtykke kan innhentes. Det er ikke vanlig å kunne reise tvist om selve flyttingen, men derimot at bostedsforelderen begjærer foreldreansvaret alene for slik å kunne beslutte flytting dersom foreldrene ikke kommer til enighet. Dette er blant annet regelen i Sverige.

6.4 Internasjonale konvensjoner og instrumenter

Ulike internasjonale organer og organisasjoner har utformet eller vedtatt instrumenter som gjelder flytting. Det er særlig internasjonal flytting som er gjenstand for oppmerksomhet, og som er tema i internasjonale konvensjoner og instrumenter. Haagkonvensjonen 1996s regler og system legger blant annet til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet og den andre forelderen flytter til en annen stat. Haagkonvensjonen 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen 1980) og Haagkonvensjonen 1996 er ment å virke sammen og forsterke hverandre. Se også Washington declaration on International family relocation fra 2010.3 Det foreligger ingen internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, som regulerer flytting innenfor landets grenser.

Kommisjonen for europeisk familierett (CEFL)4 foreslår i sine prinsipper at spørsmålet om bosted hører inn under foreldreansvaret.5 De anbefaler videre at endring av barnets bosted – også innenfor den aktuelle jurisdiksjonen – bare bør kunne skje dersom den andre av foreldrene varsles i forkant av flyttingen, når foreldre har felles foreldreansvar.6 Dersom den andre av foreldrene protesterer mot flyttingen, kan begge foreldrene bringe tvisten inn for aktuelle myndigheter.

Europarådets ministerkomité vedtok 11. februar 2015 en rekommandasjon om «relocation»,7 dvs. adgang til å flytte med barn når foreldrene ikke bor sammen.

Formålet med rekommandasjonen er å gi veiledning til statene i situasjoner hvor foreldrene ikke bor sammen, og forelderen som bor sammen med barnet ønsker å flytte bort fra den andre forelderen – på en lovlig måte. Rekommandasjonen gjelder i situasjoner hvor det er eller kan bli en uenighet vedrørende flytting av barnet, enten innenlands eller til andre land. Rekommandasjonen legger særlig vekt på situasjoner hvor barnet risikerer å miste kontakt med den ene forelderen eller at kontakten blir vesentlig skadelidende som følge av flyttingen, og har som utgangspunkt at dersom foreldrene ikke blir enige om flytting, skal barnets bosted ikke bli endret uten at det foreligger avgjørelse av kompetent myndighet. Hvis intern lovgivning gir tillatelse til flytting innenlands, skal det være mulig å bringe tvister inn for kompetent myndighet. Saker om flytting skal løses med tanke på barnets beste, og det skal legges vekt på muligheten til å oppnå minnelige løsninger. Mekling og andre konfliktløsningsmekanismer skal være tilgjengelig for foreldrene. Det legges videre opp til formelle varslingsprosedyrer, for å hindre flytting før foreldrene oppnår enighet.

6.5 Forskning og utredninger

I en rapport fra mai 20168 ser Statistisk sentralbyrå (SSB) nærmere på avstanden mellom foreldrenes hjem etter samlivsbrudd. 62 prosent av fedrene bor ikke lenger enn 10 kilometer unna barna. Ni prosent bor i en bolig som ligger ikke mer enn 500 meter unna sitt barn. Analyser viser at avstanden mellom foreldrene er lengst hvis begge to har flyttet fra det tidligere delte familiehjemmet.

Analysen viser også at foreldre med høyere inntekt bor nærmere hverandre etter brudd enn foreldre med lav inntekt. Fedre og mødre med lav husholdningsinntekt bor lengre fra sine barn enn fedre og mødre med større økonomiske ressurser.

Analysen viser også at avstanden mellom de to foreldrehjemmene øker med tiden etter samlivsbrudd. Dette gjelder uavhengig av om barnet bor hos mor eller far. Avstanden mellom foreldrene er i gjennomsnitt også lengre hvis mor og far inngår et nytt samliv eller får flere barn. Hvor gamle barna er når samlivsbruddet inntreffer, påvirker også.

Avstanden er lengst hvis barnet var enten under skolealder eller eldre enn 12 år ved samlivsbruddet. Funnene viser også at avstanden til far er kortest hvis barnet var mellom 5-6 år når foreldrene gikk fra hverandre, mens avstanden til mor er kortest hvis barnet går på barneskolen.

I SSB-rapporten Hvilke fedre har lite eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg?9 fra 2015 presenteres en del resultater om fedre som ikke bor sammen med barnas mor. Denne rapporten baserer seg på funn fra SSBs samværsundersøkelse fra 2012, og viser hvilke av disse fedrene som har liten kontakt med barna sine. En tilsvarende undersøkelse ble foretatt i 2008 med utgangspunkt i SSBs samværsundersøkelse fra 200410, hvor kjennetegn ved samværsfedre som har lite kontakt med barna sine drøftes, blant annet reiseavstandens innvirkning på samværets hyppighet. Rapporten fra 2015 skiller seg imidlertid fra rapporten fra 2008 ved at den baserer seg på svar fra både mødre og fedre, mens 2008-rapporten baserte seg på svar fra bare mødrene.

Omfanget av kontakt ble kartlagt gjennom spørsmål om samværsforelderen hadde vært sammen med barnet noensinne, siste år eller siste måned. Videre bygger kartleggingen på opplysninger om samvær i ferier og eventuell annen kontakt i form av telefon, brev, sosiale medier eller liknende.

SSB-rapporten fra 2015 viser at langt flere fedre har mye samvær enn lite. Over halvparten har minst ti dager månedlig samvær. Om lag en tredjedel har vært sammen med barnet i minst fire ferier det siste året. To prosent har ikke sett barnet siden samlivsbruddet/fødselen, og 12 prosent hadde ikke samvær med barnet en vanlig måned. I mange tilfeller der det var lite samvær i det daglige, var det imidlertid telefonkontakt, e-postkontakt eller kontakt gjennom sosiale media. Blant fedre som bor langt fra barna sine hadde nesten en tredel samvær i ferier, men ikke månedlig kontakt.

Det som reduserer samværet mest er lang avstand mellom foreldrenes bosted, konflikter mellom foreldrene og i de tilfellene der mor og far aldri har bodd sammen. Blant foreldre som tidligere har bodd sammen og som bor mindre enn en times reise fra hverandre, er sjansen for lite samvær størst blant foreldre med lite utdanning, dårlig helse og med mye konflikt mellom foreldrene.

I tråd med tidligere analyser, er det også i denne rapporten en klar sammenheng mellom reisetid mellom far og barn på den ene siden og fars kontakt med barnet på den andre. Dette gjelder særlig samvær på månedlig basis. Imidlertid hadde bare 5 prosent av samværsfedrene med en reisetid på to og en halv time eller mer til barnets andre forelder verken kontakt en vanlig måned eller annen form for kontakt (telefon, sosiale media, e-post eller liknende) siste måned. Dette var ikke mer enn i mange andre grupper av samværsfedre.

Andelen samværsfedre som har lite feriesamvær med barna er spesielt høy når det er lenge siden samlivsbruddet, når foreldrene ikke har bodd sammen, når det er stor grad av konflikt mellom foreldrene, og når reisetiden mellom de to foreldrenes hjem er lang. Mange fedre som bor langt fra barna sine og har lite samvær med dem i det daglige, har ofte samvær med barna i ferier.

Det er mange variabler som virker inn på samværets omfang, så man bør være varsom med å betrakte lengden på reiseveien alene som en forklaring på lite samvær.

I en undersøkelse fra 2002 (Skevik og Hyggen/NOVA)11 bodde 42 prosent av foreldrene i gangavstand fra hverandre, og i tillegg hadde ytterligere 19 prosent mindre enn en halvtimes reisevei mellom hjemmene. I denne undersøkelsen fant forskerne at det var like vanlig at samværsforelderen flytter etter et brudd som at bostedsforelderen gjør det.

6.6 Tidligere behandling av spørsmål om flytting

I NOU 2008: 9 Med barnet i fokus drøftes reglene om flytting innenfor landets grenser, og ett flertall og to mindretall gikk inn for ulike forslag. Flertallet i utvalget foreslo at avgjørelsen om å flytte med barnet skal legges inn under beslutningsmyndigheten som følger av foreldreansvaret, slik at begge foreldrene må samtykke til flytting innenlands hvis de har felles foreldreansvar. Det er i forslaget en forutsetning at flyttingen i vesentlig grad må vanskeliggjøre samværet mellom barnet og den av foreldrene som ikke flytter. Kortere flyttinger skal derfor ikke kreve samtykke. Det skal videre være et unntak der flytting vil være til barnets beste. Utvalget foreslo også at selve flyttespørsmålet skal kunne bringes inn for retten for avgjørelse dersom foreldrene ikke selv greier å bli enige.

Det første mindretallet foreslo at flyttekompetansen blir liggende hos bostedsforelderen som tidligere, men slik at det i tillegg skal være en varslingsplikt. Dermed kan samværsforelderen få mulighet til å ta spørsmålet om flytting opp i mekling og eventuelt bringe det inn for retten, før flyttingen er gjennomført.

Både i flertallets og første mindretallets forslag ligger det en forutsetning om at domstolene skal få adgang til å fatte avgjørelser om den konkrete flyttingen, for eksempel slik at retten kan gi tillatelse til at faren kan flytte fra Oslo til Bodø med barnet. Ett av utvalgets medlemmer ønsket ingen endring av regelverket.

St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller og likestilling behandlet spørsmålet om flytting med grunnlag i forslagene i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus og høringsinstansenes synspunkter. Det ble påpekt at det kan være en belastning å flytte fordi barnet kan miste nærheten til den andre av foreldrene, og fordi det blir skilt fra venner, skole og nærmiljø. Flytting kan også bidra til å heve konfliktnivået mellom foreldrene. På den annen side kan det være nødvendig for den ene av foreldrene å flytte, blant annet på grunn av utdanning, mulighet til å ta arbeid, arbeidstider, økonomi, familie og sosialt nettverk.

I stortingsmeldingen ble det lagt til grunn at en lovregulering av dette spørsmålet bør handle om hvor det er best for barnet å bo – alt i alt – og ikke om den ene av foreldrene må ha samtykke fra den andre for å kunne flytte. Det er viktig at foreldrene får tid og eventuelt hjelp til å drøfte på nytt hvor barnet skal bo fast og hvordan samværsordningen må være dersom den ene av foreldrene ønsker å flytte, og det ble derfor foreslått å innføre en varslingsplikt.

I Innst. S. nr. 208 (2008–2009) sluttet komiteen seg til vurderingene som var foretatt i stortingsmeldingen.

Høringsuttalelsene til NOU 2008: 9 Med barnet i fokus delte seg i synet på flytting og hvorvidt beslutningsmyndigheten skulle ligge under foreldreansvaret eller om det skulle innføres en varslingsplikt. Departementet viste til drøftelsene i St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller og likestilling, og i Prop. 14 L (2009–2010) jf. Ot.prp. nr. 104 (2008–2009), ble det fremmet forslag til endring i barneloven § 42 om å innføre en varslingsplikt seks uker før flytting. Departementet gikk ikke videre med forslaget om at beslutningsmyndigheten om flytting skulle ligge under foreldreansvaret. I Innst. 160 L (2009–2010) støttet komiteen forslaget om varslingsplikt for begge foreldre, og lovendringen ble vedtatt. Plikten til å varsle trådte i kraft i 2010.

6.7 Forslaget i høringsnotatet

Samarbeid og frivillig avtaleinngåelse er løsninger som tjener barna best. Tvister om flytting bør derfor alltid starte med dialog når foreldrene er uenige.

Departementet sendte to alternative forslag om flytting på høring.

Alternativ 1 innebærer en videreføring av gjeldende rett med forsterkninger, slik at den barnet bor fast sammen med fortsatt skal kunne ta den endelige avgjørelsen om flytting med barnet. Begge foreldrene må varsle den andre dersom de ønsker å flytte. Hvis foreldrene ikke skulle bli enige om flytting, er det samværsforelderen som eventuelt må reise sak for å kreve at barnet flytter til seg. Ved behov kan det kreves midlertidig avgjørelse. Hvis bostedsforelderen flytter uten å varsle, vil retten kunne vurdere dette som dårlig samarbeidsvilje eller manglende evne til å sette barnets interesser foran sine egne. Sammen med andre momenter, som hensynet til at barnet skal fortsette å bo i sitt vante miljø og barnets mening, kan retten komme til at barnet i stedet skal bo fast hos tidligere samværsforelder, hvis det er til barnets beste. Det ble videre foreslått i alternativ 1 å innføre meklingsplikt ved uenighet om flytting, og at det presiseres i lovteksten at ny sak kan reises dersom flytting er gjennomført uten at foreldrene var enige om dette.

Det ble også sendt et alternativ 2 på høring, der flyttemyndigheten ble foreslått lagt til foreldreansvaret, slik at spørsmålet om flytting innenlands skulle løses i fellesskap av foreldre med felles foreldreansvar. Kravet til enighet mellom foreldrene ble bare foreslått å omfatte flyttinger som ville kreve vesentlige endringer av samværsordningen for barnet.

Ved uenighet om barnets flytting kan spørsmålet bringes inn for domstolene dersom foreldrene selv ikke finner en løsning. Etter alternativ 1 er det samværsforelderen som har søksmålsbyrden, mens det etter alternativ 2 er bostedsforelderen som har søksmålsbyrden. Tvistetemaet i disse sakene vil ikke være selve flyttingen, men omfanget av samværsordningen, eller om barnet skal flytte til og få fast bosted hos samværsforelderen for å unngå miljøskifte. Hensynet til det konkrete barnets beste skal alltid være avgjørende.

6.8 Høringsinstansenes syn

Hovedinntrykket av høringen er at nesten alle høringsinstansene som har uttalt seg om flyttespørsmålet er positive til en videreføring av gjeldende rett med forsterkninger (alternativ 1: meklingsplikt ved uenighet om flytting mv.). Et meget stort flertall går mot forslaget om å legge myndigheten til å avgjøre flytting inn under foreldreansvaret slik at bostedsforelders flytting med barnet krever enighet mellom foreldrene (alternativ 2).

Det gis støtte til å forsterke dagens ordning (alternativ 1) fra Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Kristiansand tingrett, Bergen tingrett, Gjøvik tingrett, Inntrøndelag tingrett, Universitetet i Tromsø, Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, KUN Senter for kunnskap og likestilling, Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF), Tunsberg bispedømmeråd, Voksne for barn, Redd Barna, Stine Sofies stiftelse, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Stiftelsen Barnas rettigheter, Norsk Psykologforening, Juristforbundet, LO, UNIO, Fellesorganisasjonen (FO) og Norges Kvinne- og familieforbund.

Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Rogaland, Advokatforeningen, Foreningen 2 Foreldre (F2F), MannsForum og de andre mannsforeningene støtter forslaget om å legge flyttemyndigheten under foreldreansvaret (alternativ 2).

Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Oslo tingrett, Fredrikstad tingrett, Kongsberg tingrett, Eiker, Modum og Sigdal tingrett, Bergen tingrett, Universitetet i Tromsø, Statens helsetilsyn, Politidirektoratet, Bufdir, Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF), KUN Senter for kunnskap og likestilling, Aleneforeldreforeningen (AFFO), Redd Barna, Stiftelsen Barnas rettigheter, Stine Sofies stiftelse, JURK, Norsk psykologforening, LO, FO, Norges Kvinne og familieforbund, Norsk kvinnesaksforening (NKF), Kvinnefronten, ADHD Norge og MiRA har uttalt at de ikke støtter forslaget om å legge flyttemyndigheten under foreldreansvaret (alternativ 2) eller har vesentlige motforestillinger mot det.

De fleste høringsinstansene har uttalt seg mer utførlig om alternativ 2, som ville innebære en stor endring, og mindre om alternativ 1 som innebærer en videreføring av gjeldende rett forsterket med meklingsplikt ved uenighet om flytting. Samlet sett gir høringen meget sterk motstand mot å flytte søksmålsbyrden slik at bostedsforelderen ved uenighet må reise sak for å flytte med barnet. På bakgrunn av høringsrunden, finner ikke departementet grunnlag for å gå videre med alternativ 2.

Fra høringsuttalelser som støtter forslaget om å forsterke dagens ordning (alternativ 1) siteres følgende:

Barneombudet understreker at spørsmålet om flytting må dreie seg om hvor det vil være best for barnet å bo. Hvor barnet vil få det best, handler ikke kun om vesentlige endringer i samvær, men om en lang rekke andre momenter, slik som barnets tilknytning og nettverk på sitt nåværende bosted, individuelle forhold ved barnet og ikke minst hva barnet selv tenker om flyttespørsmålet. Ombudet skriver at samværshyppighet og geografisk nærhet til den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, ikke kan vektes så tungt at man innfører regler som nærmeste legger opp til at det er domstolen som må avgjøre om det er til barnets beste om det flytter eller ikke.

LDO skriver i sin uttalelse:

«Flytting vil i mange tilfeller være et stort problem for barnet og for samværsforelderen. Mange samværsforeldre har mye omsorgsansvar og barna trenger og er glad i begge foreldrene. Likevel vil det, etter vårt syn være urimelig at samværsforelderen kan nedlegge veto mot at den som har barnet boende fast hos seg kan flytte med barnet innenlands. Ombudet støtter derfor at gjeldende rett videreføres med forsterkninger. Vi understreker at ved uenighet vil både alternativ I og II innebære at flyttespørsmålet må avgjøres av domstolene. Et viktig spørsmål blir da om hvem som skal ha søksmålsbyrden ved uenighet.

Å ta ut søksmål er en økonomisk, praktisk og følelsesmessig belastning. Hvis alternativ II vedtas vil det i praksis bety at det er bostedsforelderen som får søksmålsbyrden. Departementet argumenterer ikke i høringsbrevet for hvorfor det er bedre at bostedsforelderen får søksmålsbyrden enn at samværsforelderen får den. Etter vårt syn er det mest rimelig at samværsforelderen får søksmålsbyrden ved uenighet. Forelderen med fast bosted er den som i utgangspunktet er gitt mest myndighet over barnet, er den forelderen som har tilbrakt mest tid med barnet og som har hatt det største ansvaret. Det er ikke noe spesiell grunn for at denne forelderen skal være den som har søksmålsbyrden ved uenighet, snarere tvert imot.»

KUN senter for kunnskap og likestilling støtter forslaget om forsterkning ved meklingsplikt, men understreker at det fortsatt må være rom for individuell frihet også for bostedsforelder.

FO mener en lovregulering av spørsmålet om flytting bør handle om hvor det er best for barnet å bo, og ikke om den ene av foreldrene må ha samtykke fra den andre for å kunne flytte.

Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF) påpeker at spørsmålet om flytting og hvilke konsekvenser det skal få for bosted og samvær er velegnet for mekling, og de støtter derfor forslaget om å innføre meklingsplikt i disse sakene.

Helsedirektoratet har merket seg at det i forslagene som sendes på høring ikke er foreslått endringer for samværsforelderens flytting uten at det er nærmere begrunnet. Både når bostedsforelderen og samværsforelderen flytter kan det ha samme virkning for barnet, lengre reisevei og mindre samvær. Siden hovedhensikten med lovendringene er å styrke barns samvær med begge foreldrene, mener direktoratet det vil være uheldig at samværsforelderen fritt kan flytte, mens det legges begrensninger på bostedsforelderens mulighet til å flytte. De viser også til at formålet med lovforslaget er å likestille foreldrene som omsorgspersoner og da bør både bostedsforelderen og samværsforelderen omfattes.

Alle domstolene som har uttalt seg advarer mot at forslaget om at foreldre med felles foreldreansvar må være enige om flytting vil kunne virke prosessdrivende og føre til flere tvister for domstolene. De påpeker blant annet at å innføre en bestemmelse som i realiteten kan framstå som et flytteforbud, vil kunne virke konfliktskapende og være til skade for barna. Kongsberg tingrett og Eiker, Modum og Sigdal tingrett uttaler:

«For forslaget om endring av reglene for flytting av barn, mener retten at alternativet om at begge foreldre må samtykke til at barnet skal flytte, innebærer en urimelig inngripen for den som barnet bor fast sammen med. Det foreligger mange tilfeller der det er gode grunner til å flytte med barnet på grunn av jobb, utdannelse, familie og helse der det vil virke helt urimelig om den andre av foreldrene kan motsette seg dette.»

Kripos uttaler:

«Å leve med adressesperre er vanskelig for den trusselutsatte og dennes barn, og gjennomføring av tiltaket er ressurskrevende for politiet. […] Å pålegge den trusselutsatte en plikt til å reise sak mot trusselutøver for å kunne flytte for å beskytte seg selv og barnet uten å bryte barneloven, vil etter Kripos' syn være uforholdsmessig tyngende. En slik endring vil også medføre flere rettsprosesser, med påfølgende økt ressursbruk fra politiets og Oslo tingretts side.»

Flere av høringsinstansene fastslår at det kan være gode grunner for at en forelder ønsker å flytte med barnet, for eksempel på grunn av familie, nettverk, utdanning eller helse, og at det er en risiko for at den foreslåtte regelen kan forvanske en forelders mulighet til å foreta en ellers velbegrunnet flytting, som også ivaretar hensynet til barnets beste. Videre reiser noen spørsmål om vilkåret «vesentlig endring» er oppfylt eller ikke, i seg selv kan føre til diskusjoner.

Fylkesmannen i Rogaland og Fylkesmannen i Buskerud, Advokatforeningen, Reform – ressurssenter for menn, F2F, MannsForum og de andre mannsforeningene gir sin tilslutning til alternativ 2.

Fylkesmannen i Rogaland opplever at flere foreldre velger delt bosted som løsning primært for å sikre seg del i flyttekompetansen, og ikke fordi delt bosted nødvendigvis er den beste løsningen. Fylkesmannen viser til at flyttekompetansen utenlands er lagt under foreldreansvaret, og kan ikke se vesensforskjell på flytting innenlands. I begge tilfeller vil samvær kunne bli vesentlig vanskeliggjort.

Advokatforeningen skriver:

«Løsninger om varslingsplikt og mekling har vist seg ikke i tilstrekkelig grad å ivareta behovet for fellesskap rundt beslutning om flytting. Det er i praksis ikke mulig å etablere effektive sanksjonsmuligheter mot den forelder som ikke følger regelverket. Ved uenighet vil den forelder som ønsker å flytte, rent faktisk kunne gjennomføre flyttingen før den andre forelderen kommer i posisjon til å få spørsmålet om bostedsmyndigheten brakt inn for retten for en midlertidig avgjørelse.

Når flytting først er gjennomført, vil det i mange tilfeller kunne være til barnets beste at det ikke skjer en ny flytting tilbake til opprinnelig bosted. Domstolen vil i en sak om bostedsmyndigheten fortsatt måtte gjøre en konkret helhetlig vurdering av hva som vil være til det enkelte barns beste. Dermed vil den forelder som f.eks. unnlater å varsle, i praksis kunne tvinge igjennom en flytting ved å skape et faktum som retten i henhold til bl. § 48 er tvunget til å ta hensyn til; belastningen ved en ny flytting for barnet må tas i betraktning. Dette selv om den flyttende forelder har opptrådt rettsstridig.»

F2F uttaler at de gjennom 30 års eksistens ikke har sett én flytting med barn som er begrunnet i at «barnet trenger å flytte». Oftest vil det være til barnets beste å bli igjen i sitt vante nærmiljø dersom en av foreldrene ønsker å flytte. F2F mener at begge de to forslagene om flytting representerer en forbedring i forhold til dagens barnelov og praksis.

6.9 Departementets vurderinger og forslag

6.9.1 Flytting kan virke inn på samværet

Når barnet har delt bosted, forutsettes begge foreldrene å bo fast sammen med barnet, jf. barneloven § 36. Det følger av barneloven § 37 at det er den barnet bor fast sammen med som kan ta avgjørelser om hvor i landet barnet skal bo. Foreldre må følgelig ved delt bosted som utgangspunkt ta alle avgjørelser om barnet i fellesskap, blant annet dersom barnet skal flytte.

Foreldre kan ha helt legitime grunner til å ønske å flytte, for eksempel mulighet for arbeid, behov for utdanning eller ønske om etablering av ny familie. Flytting kan imidlertid være en stor belastning for barn. I noen tilfeller kan det være nødvendig at foreldre strekker seg langt for å unngå å flytte, av hensyn til barnets behov for stabilitet og kontakten med samværsforelderen. I andre tilfeller vil fordelene ved å flytte, eller nødvendigheten av å flytte, veie tyngre enn de ulemper flyttingen medfører.

Samarbeid og frivillig avtaleinngåelse er løsninger som tjener barna best. Tvister om flytting bør derfor alltid starte med dialog når foreldrene er uenige. Foreldrene bør ved samlivsbruddet drøfte eventuelle framtidige flyttespørsmål. Familievernet kan gi hjelp til foreldresamarbeid.

6.9.2 Forsterking av gjeldende rett med meklingsplikt

Det ble sendt to forslag om flytting med barn på høring. Det ene forslaget (alternativ 1) forsterker dagens ordning ved at det foreslås å innføre meklingsplikt ved uenighet og presiseres i loven at det kan reises ny sak dersom bostedsforelderen har flyttet med barnet i tilfeller hvor foreldrene ikke er enige om flyttingen. Det andre forslaget (alternativ 2) innebærer at foreldre med felles foreldreansvar må være enige hvis barnet skal flytte med bostedsforelder til et annet sted i landet, dersom flyttingen vil føre til vesentlige endringer i samværsordningen.

Hovedinntrykket av høringen er at et meget stort flertall av høringsinstansene går mot det mest vidtrekkende forslaget om å legge flyttemyndigheten inn under foreldreansvaret (alternativ 2). Samlet sett gir høringen en meget sterk støtte til forslaget om å forsterke dagens ordning med meklingsplikt mv., og en tilsvarende sterk motstand mot å overføre flyttemyndigheten og dermed også søksmålsbyrden, slik at det ved uenighet er bostedsforelderen som må reise sak for at barnet skal kunne flytte.

Av motforestillinger mot å legge flyttemyndigheten inn under foreldreansvaret som nevnes av høringsinstansene, er at den som bor fast sammen med barnet risikerer å måtte si ifra seg studieplasser, arbeid, forskningsstipend, overtakelse av familiebedrift eller gårdsbruk ved foreldres sykdom, fordi man ikke kan flytte før foreldrene kommer til enighet eller man får en rettslig avgjørelse.

Videre er forslaget om at bostedsforelderen ikke kan flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen (alternativ 2), vanskelig å forene med reglene om flytteplikt ved arbeidsledighet i folketrygdloven. Et hovedvilkår for å få rett til dagpenger er at man anses for å være reell arbeidssøker, dvs. at man som hovedregel må være i stand til og villig til å ta ethvert arbeid hvor som helst i Norge. Det innvilges derfor ikke dagpenger til søkere som ikke har den geografiske mobilitet som regelverket krever. Kravet om å være reell arbeidssøker og å være villig til å flytte for å få arbeid er særlig viktig i en tid med voksende ledighet. Det kan oppstå situasjoner hvor bostedsforelderen er pålagt å flytte, men ikke får samtykke fra den andre av foreldrene til at barnet også skal kunne flytte. Etter Barnekonvensjonen og barneloven skal alltid hensynet til barnets beste være avgjørende for hvem av foreldrene barnet skal bo fast sammen med. Samværsforelderen har ikke i alle tilfeller vilje eller evne til å ta seg av barnet, og vil i noen tilfeller bo langt unna barnets nærmiljø og skole slik at barnet likevel må flytte. Dersom bostedsforelderen må flytte for å få arbeid, men ikke får samtykke til å ta med barnet, vil det kunne bli vilkårene for å få rett til dagpenger som blir bestemmende for hvor barnet skal bo fast, og ikke hensynet til barnets beste.

Dersom foreldrene ikke blir enige om flyttingen, vil begge alternativene innebære at tvisten må løses av domstolen. Flere høringsinstanser påpeker at det er mest rimelig at det er samværsforelderen som skal ha søksmålsbyrden, blant annet fordi bostedsforelderen har mest ansvar og tilbringer mest tid med barnet. Noen viser til at forslaget om å legge flyttemyndigheten under foreldreansvaret gir samværsforelderen muligheter til å skape vanskeligheter for en bostedsforelder som kan ha helt legitime grunner til å flytte, for eksempel for å kunne ta utdannelse eller arbeid.

Mange av høringsinstansene som støtter forslaget om å forsterke gjeldende rett, legger særlig vekt på at innføring av meklingsplikt vil være egnet i tilfeller hvor foreldrene er uenige om barnet skal flytte. Flere påpeker at dagens varslingsfrist på seks uker kan være for kort til å få en midlertidig avgjørelse, og at det bør vurderes å utvide fristen, for eksempel til tre måneder, se forslag under punkt 6.9.5.

En følge av forslaget om å legge flyttemyndigheten under foreldreansvaret vil kunne være at bostedsforeldre som ønsker å flytte kan kreve å få foreldreansvaret alene. Departementet mener det vil være til beste for barn på overordnet basis at så mange barn som mulig har foreldre med felles foreldreansvar. Ved en videreføring av gjeldende rett med innføring av meklingsplikt, vil ikke bostedsforelderen ha behov for å reise sak om foreldreansvaret for å gjennomføre en ønsket flytting.

I tilfeller hvor det er ønske om at barnet skal flytte ut av landet, er det fra 1. juli 2016 mulig å reise tvist om selve flyttingen. Det er forutsatt at mekling er forsøkt før sak bringes inn for retten, se Prop. 102 LS (2014–2015), side 77.12

Samlet sett gir høringsuttalelsene grunnlag for å gå videre med forslaget om videreføring av gjeldende rett med forsterkninger (alternativ 1).

6.9.3 Foreldre som ikke er enige om flytting skal møte til mekling

Mange av høringsinstansene støtter forslagene om mer bruk av mekling i foreldretvister, enten generelt eller knyttet til reglene om flytting med barn. Domstoladministrasjonen påpeker nødvendigheten av at foreldretvister løses med lavest mulig konfliktnivå, og at det derfor er viktig å legge til rette for mekanismer som styrker dialogen og samarbeidet mellom foreldrene. Økt fokus på mekling i og utenfor domstolene er en slik type mekanisme.

Barneombudet mener meklingsplikt kan medvirke til at foreldrene klarer å holde fokus på det viktigste i disse sakene – hva som totalt sett vil være den beste løsningen for deres barn. Både Barneombudet og Redd Barna understreker viktigheten av at barn høres i forbindelse med meklingen.

Redd Barna er særlig positiv til forslaget om å innføre meklingsplikt for foreldre ved uenighet om flytting, og mener det kan forebygge en del belastende rettssaker om foreldreansvar, bosted og samvær. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) støtter at det innføres en generell meklingsplikt dersom samværsforelderen er uenig i flytting, mens FO understreker at det i noen tilfeller ikke er tilrådelig at bostedsforelder og samværsforelder møtes til mekling, og at det derfor må være mulig å møte til mekling alene.

Departementet går inn for å forsterke dagens regel og legge bedre til rette for at foreldrene løser spørsmålet om flytting selv. Familievernet skal sikre foreldrene faglig bistand der det er behov for det. Hvis foreldrene ikke blir enige om at barnet skal flytte med bostedsforelderen, foreslås det at partene skal møte til mekling etter reglene i barneloven § 51. Forslaget gjelder både for flytting innenlands og flytting ut av landet.

Bostedsforelderen har en plikt til å varsle den andre forelderen dersom det er aktuelt å flytte med barnet. Departementet finner det mest rimelig at det er bostedsforelderen som må begjære mekling, ettersom det er denne forelderen som ønsker å flytte med barnet. Det anses verken som ressurskrevende eller særlig belastende å skulle begjære mekling, og det anses som formålstjenlig at det er forelderen som ønsker å gjennomføre flyttingen som også tar initiativ til mekling, dersom foreldrene ikke selv greier å enes.

Det er viktig at foreldrene er tydelige i sin kommunikasjon om flyttespørsmålet slik at det ikke oppstå misforståelser. Bostedsforelderen må på en klar og tydelig måte gjøre samværsforelderen kjent med flytteplanene tre måneder før flyttingen skal gjennomføres. Dersom samværsforelderen er uenig i at barnet skal flytte, er det en forutsetning at vedkommende varsler bostedsforelderen, slik at han eller hun kan bestille time til mekling. Loven oppstiller ikke formkrav til flyttevarselet eller til samværsforelderens varsel om uenighet. Foreldre som har et konfliktfylt forhold er likevel tjent med å varsle hverandre på en måte som fjerner eventuell senere tvil om hvorvidt varsel er foretatt i tråd med barneloven. Hvis bostedsforelderen ikke begjærer mekling til tross for at foreldrene er uenige om flyttingen, vil samværsforelderen under enhver omstendighet ha mulighet til å begjære mekling etter denne bestemmelsen.

Etter gjeldende rett må den av foreldrene som eventuelt ønsker å bringe saken inn for retten, begjære mekling. Foreldrene har plikt til å lytte til barnets mening og legge vekt på den i tråd med barnets alder og modenhet. Dersom samværsforelderen ønsker at barnet skal bo hos seg, kan han eller hun etter dagens regler reise sak for retten med påstand om at barnet skal bytte bosted. Denne muligheten tydeliggjøres i forslag til nye regler. Før det kan sendes stevning i en slik sak, har partene plikt til å møte til mekling. Hvis partene har meklet i løpet av de siste seks månedene, er det ikke behov for å møte til mekling på nytt. Begge parter kan da reise sak, uavhengig av hvem som har begjært mekling. En mekling som er gjennomført på grunn av uenighet om flytting, kan dermed benyttes av samværsforelderen for å reise sak etter at flyttingen er gjennomført, eller av en bostedforelder som ønsker å flytte utenlands.

I en sak for retten om hvor barnet skal bo fast, vil brudd på varslingsplikten og/eller meklingsplikten kunne være et moment som vektlegges i disfavør av den som har flyttet.

I Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) står det følgende på side 45:

«Unnlatelse av varsling vil kunne si noe om en parts samarbeidsevner og respekt for overholdelse av regler, som igjen kan si noe om hvor godt egnet forelderen er til å ivareta barnets behov for god kontakt med begge foreldre. Retten må selvfølgelig legge avgjørende vekt på hva som er barnets beste, men unnlatt varsling kan være ett av flere momenter som får betydning ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Manglende varsling fra samværsforelderens side vil på samme måte kunne si noe om dennes evne til å gi barnet stabilitet og forutsigbarhet, og derfor kunne tilsi begrensning av samværets omfang. Det må påligge den som vil flytte å dokumentere at varslingsplikten er overholdt.»

Departementet legger til grunn at tilsvarende vil gjelde ved brudd på meklingsplikten, hvor manglende oppmøte til mekling vil kunne tale som et moment i disfavør av forelderen som ikke har møtt. Hvis foreldrene i praksis ikke har meklet om flyttingen fordi de allerede har en gyldig meklingsattest (har meklet om et annet spørsmål i løpet av de siste seks månedene), kan domstolen vise foreldrene tilbake til mekling etter barneloven § 61 første ledd nr. 2, fordi de ikke har utnyttet potensialet i meklingen tilstrekkelig og forsøkt å løse den nye tvisten. Det kan også tale i samværsforelders disfavør dersom vedkommende benytter meklingsattest om et annet tvistetema for å bringe saken inn for retten, framfor å begjære ny mekling om flyttingen.

Lovendringsforslaget innebærer i realiteten ikke at partene får et tilbud som de ikke kan benytte seg av allerede i dag, men loven vil tydelig gi uttrykk for at dette er spørsmål hvor foreldrene selv har ansvaret for å komme fram til en løsning. Foreldrene har rett til ny mekling ved uenighet om flytting, selv om de har meklet om et annet spørsmål de siste seks månedene og dermed har gyldig meklingsattest.

Det er i meklingsforskriften § 7 hjemmel for å unnta fra kravet om samtidig oppmøte for samme mekler i helt spesielle tilfeller. Det kan være behov for at partene mekler hver for seg for eksempel i vold- og overgrepssaker, noe som regelverket legger til rette for.

Departementet vil understreke at dersom foreldrene ikke blir enige under meklingen, er det bostedsforelderen som etter loven har myndighet og rett til å avgjøre at barnet skal flytte innenfor landets grenser. Domstolens vurderingstema i en ev. senere sak som reises om hvor barnet skal bo fast eller ny samværsordning etter en flytting, vil være det konkrete barnets beste. Barnets mening vil være et viktig moment. Fare for at miljøskiftet ved flytting kan være uheldig for barnet, vil kunne være et argument for at barnet får fast bosted hos en samværsforelder som blir boende i barnets nærmiljø. Retten må imidlertid foreta en totalvurdering av barnets livssituasjon, hvor alle relevante argumenter veies opp imot hverandre i barnets beste-vurderingen. Retten skal ikke ta stilling til bostedsforelderens flytting, men skal vurdere omsorgssituasjonen for barnet ved de ulike alternativene.

6.9.4 Ny sak kan reises for retten etter flytting

Selv om foreldrene tidligere har inngått avtale om hvor barnet skal bo fast og samvær, kan samværsforelderen i dag reise ny sak for retten og be om at barnet flytter til seg og får fast bosted der, jf. barneloven § 64. I noen tilfeller kan det være aktuelt for samværsforelderen å reise slik sak der bostedsforelderen ønsker å flytte med barnet, mens samværsforelderen ikke vil gi sin tilslutning til barnets flytting. Det er krav om at foreldrene har møtt til mekling før saken kan bringes inn for retten, slik at de kan få kvalifisert hjelp til selv å inngå avtale om hvor barnet skal bo fast og samværsordningen. Meklingsattest oppnådd ved uenighet om flytting, kan benyttes dersom søksmål reises av samværsforelderen innen seks måneder.

Dersom foreldrene ikke selv klarer å komme fram til enighet, kan samværsforelderen reise sak for retten for å be om at barnet flytter til seg. Saksøkeren kan begjære midlertidig avgjørelse, slik at foreldrene raskt kan få en beslutning om hvor barnet skal bo fast fram til hovedsaken kan behandles. Domstolen skal fatte en avgjørelse ut fra sin vurdering av hva som anses å være til beste for dette konkrete barnet. I en slik vurdering skal barnets mening vektlegges ut fra alder og modenhet.

Departementet mener det ikke er ønskelig at en bostedsforelder flytter med barnet uten at foreldrene har drøftet og forsøkt å komme til enighet om hvor barnet skal bo fast og en ny samværsordning. Foreldrene har plikt til å lytte til barnet og legge vekt på barnets mening før de inngår en avtale. Foreldrene kan snakke med barnet hjemme, eller de kan få hjelp til å innhente barnets mening i forbindelse med mekling. Det er viktig at foreldrene utnytter den hjelpen mekler kan tilby, og ikke avslutter meklingen etter den ene obligatoriske timen i tilfeller hvor de ikke har kommet til enighet og saken er egnet for videre mekling.

Dersom det ikke er mulig for foreldrene å komme til enighet om barnets flytting etter at de har vært til mekling, kan det være behov for å bringe tvisten inn for domstolen. Departementet foreslår å tydeliggjøre ordlyden i barneloven § 64 ved å regulere uttrykkelig at det kan reises ny sak dersom bostedsforelderen flytter med barnet uten at den andre forelderen er enig i det. Lovteksten vil med dette signalisere at når foreldrene ikke er enige om flyttingen, er det mulig å bringe sak inn for retten, selv om det foreligger en tidligere avgjørelse. Forslaget er ikke ment å endre det materielle innholdet i bestemmelsen, og tvisten må fremdeles avgjøres etter hva som vil være til beste for det konkrete barnet. Dom, rettsforlik, og avtale med tvangskraft kan bare endres når særlige grunner taler for det, jf. § 64 andre ledd andre punktum. Dette vilkåret gjelder både for midlertidige avgjørelser og for behandlingen av hovedsaken.

6.9.5 Varslingsfristen utvides til tre måneder

Dersom en av foreldrene ønsker å flytte, må vedkommende etter gjeldende rett varsle den andre av foreldrene seks uker før flyttingen, jf. barneloven § 42 a. Formålet med regelen er at foreldrene sammen kan komme fram til en samværsordning som er tilpasset ny reisevei for barnet mv.

Flere av høringsinstansene påpeker at dagens varslingsfrist før flytting er for kort.

Advokatforeningen skriver:

«Seks ukers varslingsplikt etter dagens regler gir heller ikke nødvendigvis samværsforelderen tilstrekkelig tid til å reise sak. Samværsforelderen må innkalle til megling, og fremme sak for retten. Da flytting ofte skjer i forbindelse med ferier, tar denne prosessen ofte flere uker. Rettsmøte for behandling av midlertidig avgjørelse etter bl. § 60 vil svært ofte ikke være berammet før flyttingen er gjennomført. Varslingsplikten er derfor ikke en garanti for at samværsforelderen kan være sikker på å få behandlet sitt krav, om at flytting av barnet ikke gjennomføres før barnet er etablert på et nytt sted.»

Oslo tingrett påpeker også at varslingsfristen er for kort, og uttaler:

«Tingrettens erfaring er at mange bostedsforeldre melder flytting med barnet så tett oppunder fristen som mulig, og gjerne rett før sommerferien med virkning fra barnehage-/skolestart. Seks ukers varslingsplikt er som regel ikke tilstrekkelig for at samværsforelderen skal kunne bringe saken inn for retten, at bostedsforelderen kan få inngitt tilsvar, og at retten kan foreta en forsvarlig vurdering, herunder mekling av saken før flyttingen er skjedd. Det vil i svært mange saker i realiteten være umulig for retten å foreta en reell og forsvarlig prøving av saken før flyttingen og ny barnehage/skolestart er gjennomført. […] Tingretten ber på denne bakgrunn departementet utrede om fristen for å varsle bør utvides, for eksempel til tre måneder.»

Gjøvik tingrett mener departementet bør vurdere å sette en lengre varslingsfrist enn dagens seks uker, eksempelvis til tre måneder, som er en kjent frist fra arbeidsforhold og husleieforhold. Tingretten mener en utvidelse av fristen vil sikre at det er tilstrekkelig tid til å gjennomføre mekling og til å søke domstolens avgjørelse.

Det kan reises spørsmål om det blir vanskelig for bostedsforelderen som ønsker å flytte å skulle melde ifra hele tre måneder før den planlagte flyttingen skal finne sted. Formålet med varslingsplikten i barneloven § 42 a er at det skal være mulig å få avklart dette spørsmålet, eventuelt ved hjelp av domstolen, før flyttingen gjennomføres. Oslo tingrett, Kristiansand tingrett, Gjøvik tingrett, Psykologforeningen og Juristforbundet har hatt merknader til varslingsfristens lengde. Når blant annet flere domstoler i sine høringsuttalelser påpeker at varslingsfristen er for kort blant annet for å oppnå en midlertidig avgjørelse, finner departementet det formålstjenlig å foreslå at varslingsfristen utvides slik at regelen skal kunne virke etter intensjonen. Departementet legger videre vekt på at flytting med barn som vil medføre bytte av skole eller barnehage, bytte av bolig og arbeidsplass, innebærer en rekke praktiske oppgaver som under enhver omstendighet tar tid å gjennomføre. Det framstår derfor ikke som noen urimelig belastning på bostedsforelderen at flytting med barnet må planlegges og varsles god tid i forveien.

Departementet slutter seg til synspunktene fra høringsinstansene om at varslingsfristen i dag er for kort, og foreslår å utvide den til tre måneder. Det vises til lovutkastet barneloven § 42 a første ledd nytt siste punktum.

I tilfeller hvor bostedsforelderen har fått innvilget adressesperre eller fiktiv identitet vil det være lite hensiktsmessig at det skal varsles før flytting.

Kripos uttaler:

«I situasjoner hvor trusselutsatt og trusselutøver har felles barn, og den trusselutsatte flytter sammen med barnet som en følge av innvilgelse av adressesperre, lar varsling […] seg ikke gjennomføre. Adressesperre innvilges kun i alvorlige tilfeller, hvor risikoen for at den trusselutsatte blir utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet anses som stor. Varsling i forkant av flytting i en slik situasjon vil kunne øke risikoen for den trusselutsatte og redusere effekten av en adressesperre. De samme hensynene gjør seg gjeldende ved mekling eller føring av sak i forkant av flytting.»

Det er en forutsetning for at varslingsplikten skal inntre at det er avtalt eller fastsatt samvær, jf. barneloven § 42 a. Det framgår av Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) side 44 andre spalte at det bør varsles ved enhver flytting, uavhengig av innvirkningen på samværsordningen. Departementet legger til grunn at det ikke er krav om at flytting varsles i tilfeller hvor bostedsforelderen har fått innvilget adressesperre eller fiktiv identitet, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) side 36.