Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 161 L (2015–2016)

Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap)

Til innholdsfortegnelse

7 Delt bosted

7.1 Innledning

Barn har rett til kontakt med begge foreldre før og etter samlivsbrudd. Både mødre og fedre er viktige omsorgspersoner for barn under et samliv. Det er viktig å legge til rette for at foreldrenes mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner videreføres, selv om samlivet oppløses. Et samlivsbrudd innebærer ikke en oppløsning av familien, men skaper behov for en reorganisering av familien hvor begge foreldrene må innstille seg på nye roller og oppgaver. Mange norske barn lever i dag med familien sin i to hjem. Barneloven gir foreldrene avtalefrihet med hensyn til å komme fram til en bosteds- og samværsordning som er til deres barns beste.

Barn med delt bosted tilbringer betydelig tid hos begge foreldrene, vanligvis om lag halvparten av tiden hos hver. Selv om mange har en ordning med annenhver uke hos hver av foreldrene, er ikke det et vilkår for at ordningen skal kunne defineres som delt bosted. Ved delt bosted skal foreldrene ta alle beslutninger om barnet i fellesskap.

Forskning viser at en viktig forutsetning for delt bosted blant annet er at foreldrene evner å samarbeide og bor i nærheten av hverandre. Det har de senere årene vært en stor økning i avtaler om delt bosted, slik at hver fjerde familie i dag avtaler en slik ordning. Denne utviklingen tyder på at mange foreldre selv klarer å avgjøre om delt bosted er den beste omsorgsordningen for sine barn. Foreldre er de nærmeste til å velge de riktige løsningene for sine barn, basert på hva de mener er best ut fra dette barnets individuelle forutsetninger og behov. Familiene er selv de nærmeste til å finne gode ordninger for sin familie. Det er av stor betydning at foreldrene snakker med barna, både for å gi dem informasjon om situasjonen framover, men også for å innhente deres synspunkter før de avtaler bosteds- og samværsordninger. Foreldrene skal legge vekt på barnas mening etter deres alder og modenhet.

7.2 Gjeldende rett

Når foreldre ikke bor sammen, må de avtale hvem av dem barnet skal bo fast sammen med og hvilken samværsordning de skal ha. Dette gjelder både ved samlivsbrudd og når foreldrene aldri har bodd sammen.

Barneloven er i dag nøytral og lar det som utgangspunkt være opp til foreldrene selv å avtale hvor barna skal bo fast, hvilket omfang samværet skal ha og om barnet skal bo fast sammen med begge, dvs. delt bosted. Det å få til gode løsninger som ivaretar barna på en best mulig måte er en del av det å være foreldre, også der familien ikke lenger inngår i en og samme husholdning. Familiene er de nærmeste til selv å vurdere hvilke ordninger som passer for dem. De aller fleste foreldre klarer før eller gjennom mekling å komme fram til gode avtaler om bosted og samvær, hvor også delt bosted er et alternativ. Nyere norsk forskning viser at én av fire delte familier har avtalt delt bosted.

Barneloven skiller mellom foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsrett. Barneloven § 36 har bestemmelser om hvor barnet skal bo fast. Foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast sammen med en av dem, eller at barnet skal bo sammen med dem begge, altså delt bosted.

Ved delt bosted tilbringer barnet betydelig tid hos begge foreldrene. Foreldre som ikke avtaler delt bosted kan avtale en ordning med fast bosted hos den ene av foreldrene og utvidet samvær med den andre. Også etter denne ordningen kan barnet tilbringe omtrent like mye tid hos hver av foreldrene. Det avgjørende skillet mellom delt bosted og samvær refererer altså ikke bare til hvordan barnets tid er delt mellom foreldrene, men også til hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom dem. Ved delt bosted skal foreldre i utgangspunktet ta alle beslutninger om barnet i fellesskap, blant annet må de være enige dersom barnet skal flytte innenlands.

Har foreldrene avtalt at barnet skal bo fast hos den ene av dem og ha samvær med den andre, kan bostedsforelderen ta avgjørelser om at barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser om dagliglivet, jf. barneloven § 37. Dersom barnet har delt bosted, skal foreldrene ta de større avgjørelsene om dagliglivet i fellesskap. Den som har samvær, kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet, jf. barneloven § 42 andre ledd.

Ved lovendring i 20101 ble domstolene gitt en snever adgang til å idømme delt bosted. Det er bare når det foreligger særlige grunner, at domstolen kan avgjøre at et barn skal ha delt bosted. Når foreldrene ikke har klart å komme fram til en løsning etter forutgående mekling og sakkyndig bistand slik at det kreves dom i saken, må det antas at konfliktnivået mellom foreldrene vanligvis er så høyt at det ikke er til barnets beste med delt bosted. Hvis domstolen er i tvil om denne ordningen vil være til barnets beste, skal den ikke idømme delt bosted.

7.3 Utenlandsk rett

I den moderne nordiske barnelovgivningen legges det stor vekt på at foreldrene, enten selv eller med bistand gjennom for eksempel mekling, kan bli enige. Foreldre i alle de nordiske landene kan avtale at foreldreansvaret skal være felles eller at den ene forelderen skal ha det alene, og at barnet skal bo hos den ene forelderen og ha samvær med den andre. De nordiske landene har ulike regler om delt bosted.

I Danmark kan ikke foreldrene avtale delt bosted, men må bli enige om ett fast bosted for barnet. Det gjelder ingen presumsjon i loven for hvilken løsning som er best, men heller ikke domstolen har adgang til å bestemme at barnet skal ha delt bosted. Etter loven vil det alltid være én forelder som er bostedsforelder og én som er samværsforelder, selv om barnet oppholder seg like mye hos begge foreldrene. Samværsordningen som fastsettes må være til barnets beste. Det gjelder ingen hovedregler for omfanget av et samvær. Det kan fastsettes korte men hyppige samvær, eller lengre men sjeldnere samvær, eller det kan fastsettes samvær hvor barnet er halvparten av tiden hos samværsforelderen. Det kan imidlertid ikke fastsettes samvær som overstiger tiden som barnet oppholder seg hos bostedsforelderen.

Hvis foreldrene ikke kan bli enige, men en av foreldrene ønsker samvær halvparten av tiden, kan Statsforvaltningen fastsette en deleordning. Statsforvaltningen må alltid gjøre en konkret og individuell vurdering av om denne samværsordningen vil være til det beste for barnet. Det kreves at ordningen kan fungere rent praktisk for barnet, og det forutsettes vanligvis at foreldrene bor i nærheten av hverandre. Videre må barnets dagligliv ikke påvirkes vesentlig av om det oppholder seg hos den ene eller andre av foreldrene. Det er en avgjørende forutsetning at foreldrene kan samarbeide med hverandre om barnet.

Etter svensk rett kan foreldrene avtale delt bosted (växelvis boende). Ved delt bosted anses barnet for å bo sammen med begge foreldrene, men det er ikke nødvendig at barnet bor like mye hos hver av foreldrene.

I Sverige har domstolene fra 1998 hatt muligheten til å idømme delt bosted dersom dette blir ansett å være til barnets beste. Dette framgår ikke av lovens ordlyd, men er forutsatt i forarbeidene. Det er også mulig for domstolene å idømme delt bosted selv om foreldrene ikke ønsker det.2

I Finland har den som har «vårdnad» for barnet rett til å ta beslutninger om barnets omsorg, oppfostring og hvor barnet skal bo, samt om andre personlige forhold. Foreldrene kan gjøre avtaler om vårdnad og samværsrett. Slike avtaler må være skriftlige og skal godkjennes av socialnemnden. Domstolen kan bestemme at foreldrene skal ha vårdnaden sammen, at barnet skal bo hos den ene av sine foreldre hvis foreldrene ikke bor sammen, at den ene av foreldrene skal ha vårdnaden alene og at barnet skal ha rett til å holde kontakt med og treffe den forelderen som det ikke bor sammen med. Foreldrene kan inngå avtaler om de samme spørsmålene. Det er ingen rettslig regulering av delt bosted. Barnet kan formelt bare bo fast hos én av foreldrene, men foreldrene kan selv avtale så omfattende samvær at barnet i praksis bor omtrent like mye hos hver av dem. Loven har ingen presumsjon for hva som er den beste ordningen, og avgjørelse skal alltid fattes etter en konkret vurdering av det enkelte barnets beste.

Etter islandsk rett omfatter foreldremyndigheten både foreldreansvaret og bostedskompetansen. Ved separasjon og skilsmisse skal det alltid tas stilling til foreldremyndigheten. Foreldrene kan avtale at de fortsatt skal ha felles foreldremyndighet, eller at en av dem skal det alene. Domstolen kan bestemme at en av foreldrene skal ha foreldremyndigheten alene, eller at foreldrene skal ha den sammen dersom det er til barnets beste. Hvis domstolen avgjør at foreldrene skal ha foreldremyndigheten sammen, skal det også fastsettes hvem av foreldrene barnet skal bo fast sammen med.

Domstolene i en rekke land har adgang til å idømme delt bosted, blant annet New Zealand, Australia og flere stater i USA. Det er heller ikke uvanlig at andre land har «joint custody» som hovedregel etter skilsmisse. Dette tilsvarer langt på vei den norske regelen om at foreldrene fortsetter med felles foreldreansvar etter en skilsmisse, altså at foreldrene fortsetter med felles beslutningsmyndighet og at de avtaler en ordning for hvor barnet skal bo fast og samvær med den andre av foreldrene.3 Departementet er imidlertid ikke kjent med andre land som har delt bosted med tilnærmet like mye tid hos hver av foreldrene, som utgangspunkt eller hovedregel i sin barnelovgivning.

7.4 Internasjonale konvensjoner og instrumenter

The Commission on European Family Law (CEFL) har i sine prinsipper ikke gitt noen anbefaling om delt bosted, men anbefaler at en avtale mellom de som har foreldreansvaret om at barnet skal ha delt bosted, må godkjennes av kompetent myndighet.4

Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok i 2015 en resolusjon om foreldrenes felles ansvar for barn, med særlig vekt på fedrenes rolle.5 I resolusjonen påpekes det at begge foreldrenes involvering i barnets oppvekst er viktig for barnets utvikling, og at fedrenes betydning for barn må anerkjennes og verdsettes. Statene oppfordres til å legge til rette for delte bostedsordninger i sin lovgivning.

7.5 Menneskerettighetene

Ulike problemstillinger mellom foreldrene om felles barn og spørsmål knyttet til foreldreansvar, bosted eller saker om samvær, er saker mellom private parter. Staten har likevel et ansvar etter menneskerettighetene. I NOU 2008: 9 Med barnet i fokus har Karl Harald Søvig, nå prof. dr. juris, foretatt en vurdering av spørsmålet om foreldreansvar, bosted og samvær sett i forhold til menneskerettighetene. Søvig skriver på side 120 følgende:

«Etter BK har myndighetene en løpende forpliktelse overfor det enkelte barn, også mens foreldrene tvister. Etter EMK vil en avgjørelse i den ene foreldres favør, regelmessig være et inngrep i den andres rett til familieliv, hvilket aktualiserer vernet etter art. 8.1. I tillegg stiller EMK krav til rettergangen i art. 6. TP 7-5 fastsetter at ektefeller skal ha like rettigheter og likt ansvar både under og etter ekteskapet, men i praksis har bestemmelsen spilt en tilbaketrukket rolle. […]
Som sagt vil en rettsavgjørelse i denne typen saker normalt innebære et inngrep i den ene av foreldrenes familieliv. En kan diskutere om ulike former for «delte løsninger» – enten i form av delt foreldreansvar eller delt bosted – vil anses som et inngrep, men den interessante problemstillingen er om denne typen løsninger skal anses som påbudte. Spørsmålet kan både ses fra et barne- og foreldreperspektiv.
Barn kan nyte beskyttelse både etter BK og EMK, men antakelig gir BK i denne situasjon den mest vidtrekkende regelen, og drøftelsen vil for barnas del ta utgangpunkt i denne. Etter BK art. 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn. Allerede før inkorporeringen av BK gjennom menneskerettsloven, inneholdt barneloven bestemmelser om at avgjørelser om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 40 første ledd (tidl. § 34 tredje avsnitt m.fl.). Slik sett er det full forenelighet mellom den norske lovregelen og konvensjonsvernet, men det har vært diskutert om forbudet mot å idømme delt bosted (barneloven § 36 annet ledd) er i strid med BK art. 3.34. […]
Retter en blikket mot foreldreperspektivet og retten til vern av familieliv etter EMK art. 8 oppstår andre utfordringer. Spørsmålet blir om art. 8, eventuelt sammenholdt med art. 14, krever at foreldrene skal stilles likt med hensyn til omsorg og foreldreansvar etter samlivsbrudd. Det har vært flere saker for EMD hvor diskriminering av foreldrene har vært aktuelt, men disse har særlig omhandlet ulik regulering av fars posisjon alt ettersom har var gift med moren eller ikke. EMD har behandlet anførsler om diskriminering i form av at felles foreldreansvar fordrer foreldrenes enighet, men har forkastet disse, jf. særlig Hoppe mot Tyskland. Selv om rettstilstanden kan synes avklart, er det grunn til å understreke EMDs dynamiske tolkingsstil. Diskrimineringsområdet er i rask endring, og lovgiver må løpende vurdere den norske rettstilstanden opp mot kommende avgjørelser fra EMD.»

7.6 Forskning og utredning om delt bosted

7.6.1 Forskning fra SINTEF

SINTEF evaluerte meklingsordningen i 2011.6 Evalueringen viser at foreldre generelt er svært fornøyde med meklingen. Avtale mellom foreldre om foreldreansvar, fast bosted og samvær ble inngått i 75 prosent av sakene ved avsluttet mekling. En stor andel av foreldre med «vanskelige» saker, mente at meklingen hadde hatt avgjørende betydning for avtalen de ble enige om. Også flertallet av foreldre som var enige før de kom til mekling, svarte at meklingen bidro til at avtalen ble mer gjennomtenkt og detaljert. 25 prosent av foreldreparene inngikk avtale om delt bosted for barna.

SINTEF har videre undersøkt barns innflytelse på egen bosteds- og samværsordning når foreldrene ikke bor sammen.7 Disse analysene baserer seg på data fra en intervjuundersøkelse blant foreldre som har barn sammen, og som ikke bor sammen, samlet inn høst/vinter 2012–2013 av Statistisk sentralbyrå (SSB), se nedenfor.

SINTEF uttaler følgende i sammendraget:

«Rapporten viser at barn har relativt liten innflytelse på samværsavtale, noe større innflytelse på bosted, men relativt stor innflytelse på når det faktisk skal være hos samværsforelderen. I tråd med gjeldende lovgivning styrkes barnets innflytelse med økt alder. Grad av innflytelse varierer ellers med en rekke forhold. Bostedsforeldre rapporterer større innflytelse for barna enn samværsforeldre og det rapporteres større innflytelse når barnet bor hos far enn hos mor. Foreldre som er misfornøyde med avtalen og foreldre som har et konfliktfylt forhold rapporterer mindre innflytelse for barna enn fornøyde og samarbeidende foreldre.
Studien bekrefter et behov for større innsats, slik at barn inkluderes og høres i forbindelse med etablering av bosteds- og samværsavtaler, men også et behov for å inkludere barn som informanter i studier når målet er å vurdere barn og unges innflytelse på egen bosteds- og samværsordning når foreldrene ikke bor sammen.»

7.6.2 Forskning fra Statistisk sentralbyrå

Statistisk sentralbyrås undersøkelse Bosted og samvær 2002, 2004 og 20128

Statistisk sentralbyrå (SSB) har på oppdrag fra daværende Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet gjennomført en intervjuundersøkelse med foreldre om bosted og samvær i 2012. Undersøkelsen kartlegger hvordan dagens familier organiserer seg etter samlivsbrudd, og er en oppfølging av tilsvarende undersøkelser i 2002 og 2004. Undersøkelsen vil kunne gi nyttig kunnskap om familiepraksis i delte barnefamilier over en tiårsperiode, inkludert andelen foreldre som avtaler og praktiserer delt bosted. Undersøkelsen viser:

  • Andelen hvor barnet har delt bosted har økt fra 8 prosent i 2002 til 25 prosent i 2012.

  • Andelen hvor barnet bor fast hos mor har gått ned fra 84 prosent i 2002 til 66 prosent i 2012.

  • Andelen hvor barnet bor fast hos far har ligget mer eller mindre fast på 7-8 prosent.

  • Månedlig samvær mellom samværsforelder og barn har økt fra i gjennomsnitt 6,5 dager i 2002 til 8,6 dager i 2012.

Økonomiske analyser

SSB har i artikkelen Økonomiske analyser 2/2014, Flere barn har delt bosted9 sett nærmere på endringene i bruk av delt bosted i Norge siden begynnelsen av 2000-tallet, og spørsmålet om økningen har vært større i bestemte grupper av fedre enn i andre, eller om delt bosted er blitt vanligere blant fedre flest. Artikkelen baserer seg på svar fra bare far.

Siden 2000-tallet har det kommet flere regelendringer som oppmuntrer til stor grad av likedeling av ansvar og omsorg for felles barn blant foreldre som bor hver for seg. At langt flere foreldre har delt bosted for barna, har trolig sammenheng med en mer involvert farspraksis blant fedre generelt og større likedeling av barneomsorg og husarbeid blant gifte og samboende foreldre. I 2002 oppga ti prosent av fedrene at de hadde delt bosted for barnet, mens fedrene i 2004 og 2012 oppga at andelen var henholdsvis 11 og 30 prosent, dvs. fem prosent høyere enn utvalget sett under ett (25 prosent).

Spørsmålet er om økningen i bruk av delt bosted i Norge gjelder for alle grupper av fedre, eller om det har blitt vanligere at barnet bor hos far i noen grupper av fedre og mindre vanlig i andre.

Det har vært en klar økning i andelen med delt bosted i de fleste grupper av fedre. Slike ordninger er blitt mer utbredt både blant fedre med kort utdanning og fedre med lang utdanning, blant dem med små barn og blant dem med store barn, blant dem med ett barn og dem med flere barn osv. Omfanget økte imidlertid mer blant forholdsvis unge fedre enn blant dem som var litt eldre, og mer blant fedre som hadde vært samboende med barnets mor enn blant dem som hadde vært gift med barnets mor. Det siste har trolig sammenheng med at samboende fedre har fått en styrket rettslig stilling, blant annet ved at de siden 2006 automatisk har fått del i foreldreansvaret ved barnets fødsel.

En ordning der barnet bor hos far er vanligere for store enn for små barn og vanligere når foreldrene har vært gift enn når de har vært samboende.

Bostedsordninger

I rapporten Hos mor, hos far eller delt bosted? Individuelle endringer i barns bo-ordning når foreldrene bor hver for seg10 gis det en oversikt over bostedsordninger for barn etter foreldrenes samlivsbrudd. Rapporten bygger på samværsundersøkelsen fra 2012. Omtalen nedenfor av rapporten er hentet fra SSBs hjemmesider.

Tre ulike bo-ordninger

Det skilles i analysen mellom tre bo-ordninger. Det er ikke den geografiske dimensjonen ved eventuelle endringer i bo-ordning som beskrives, men endringer i den faktiske/juridiske tilknytningen mellom barnet og foreldrene. Barnet kan bo fast hos mor, bo fast hos far eller ha delt bosted. I det siste tilfellet bor barnet omtrent like mye hos far som hos mor, og foreldrene deler den daglige omsorgen for barnet.

Å bo fast hos mor den mest stabile ordningen

Blant foreldre som ikke lenger bodde sammen, bodde barna fast hos mor i 66 prosent av tilfellene, hos far i åtte prosent, og i 25 prosent av tilfellene praktiserte foreldrene en ordning med delt bosted for barnet. Hvis foreldrene tidligere hadde valgt å la barnet bo fast hos mor, bodde det fortsatt hos mor på intervjutidspunktet i over 90 prosent av tilfellene. For de andre bo-ordningene var andelen noe lavere. Det å bo fast hos mor ser altså ut til å være den mest stabile bo-ordningen.

Stor forskjell i bo-ordning etter om fedrene jobber eller ikke

Blant fedrene som ikke jobbet, rapporterte 78 prosent at barnet hadde bodd fast hos mor hele tiden siden bruddet. For fedre som var yrkesaktive gjaldt dette 55 prosent. Det var mindre forskjell etter hvorvidt mor var yrkesaktiv eller ikke.

Flere barn bor fast hos mor når hun jobber deltid

Blant de yrkesaktive mødrene er det en klar tendens til at flere barn bor fast hos mor jo færre timer mor arbeider. Blant mødre som jobbet deltid, var andelen hvor barnet bodde fast hos mor hele tiden, 75 prosent, blant dem som jobbet tilnærmet heltid (31–40 timer per uke) 67 prosent og blant dem som arbeidet mer enn full tid 58 prosent.

Konflikter mellom foreldre gjør delt bosted vanskeligere

Konflikter mellom foreldrene kan gjøre det vanskeligere å opprettholde en ordning med delt bosted for barnet. Blant foreldre som tidligere hadde delt bosted og som svarte at de i stor grad eller til en viss grad opplevde at de hadde konflikter med eks-partneren, var det noe færre som hadde delt bosted på intervjutidspunktet enn blant dem som hadde få eller ingen konflikter. I de fleste tilfellene hvor foreldrene hadde endret bo-ordningen for barnet, var delt bosted erstattet med en ordning hvor barnet bodde fast hos mor.

Delt bosted mer stabilt når foreldrene er enslige

Blant foreldre som hadde valgt delt bosted for barnet, var andelen som fortsatte å ha denne ordningen høyere blant fedre og mødre som var enslige, enn blant dem som på intervjutidspunktet bodde sammen med en ny partner. Delt bosted for barnet ser altså ut til å være en mer stabil bo-ordning når foreldrene lever som enslige enn når de flytter sammen med en ny partner.

Kjennetegn ved delt bosted i dag

I rapporten Praktiseres delt bosted for barn av andre foreldregrupper enn før?11 ser forskerne på foreldre som velger delt bosted for barna og om det i tiden 2002 til 2012 er endringer i hvilke foreldregrupper som velger denne ordningen. Omtalen av rapporten er hentet fra SSBs hjemmesider.

Delt bosted vanligere blant de fleste grupper

Forskerne finner at delt bosted har blitt vanligere blant de fleste grupper av foreldre. Både foreldre med høy inntekt og foreldre med lav inntekt har oftere enn før delt bosted for barna. Det samme gjelder foreldre med kort utdanning og dem med lang utdanning, unge og eldre foreldre, dem som har vært gift med barnets andre forelder og dem som har vært samboende, dem med kort og dem med lang tid siden bruddet, og dem med et kortvarig og dem med et langvarig samliv. Videre gjelder det både dem med små og store konflikter med den tidligere partneren, og det gjelder uavhengig av barnets alder, antall barn og foreldrenes samlivsstatus på intervjutidspunktet.

Utdanningsnivå, inntekt og konfliktnivå har fortsatt betydning for foreldres valg

Analyser av undersøkelsene fra 2004 og 2012 viser at det i all hovedsak er de samme forskjellene mellom grupper av foreldre når det gjelder hvem som har delt bosted for barna. Analysene av fedrenes svar viste for eksempel at i begge årene hadde fedre med høy inntekt oftere delt bosted for barna enn dem med lav inntekt, og delt bosted var mindre vanlig blant dem med store konflikter med barnets mor enn blant dem med små konflikter.

Analysene av mødrenes svar viste at mødre med lang utdanning oftere hadde delt bosted for barna enn dem med kortere utdanning både i 2004 og 2012, og i begge årene var delt bosted mindre vanlig blant mødre som hadde store konflikter med barnets far enn blant dem med små konflikter. Det var imidlertid ikke noen klar sammenheng mellom mors inntekt og bruk av delt bosted i noen av årene.

I rapporten Samarbeid mellom foreldre som bor hver for seg12 behandles ulike former for samarbeid og hvordan dette samarbeidet fungerer for ulike grupper foreldre. Omtalen av rapporten er hentet fra SSBs hjemmesider.

Forskerne ser på fem ulike aspekter ved foreldrenes samarbeid: Foreldrekonflikt, tilfredshet med samværets omfang, enighet om daglige regler for barna og oppfølging av fritidsaktiviteter, samt om foreldrene hadde en samværsavtale eller ikke. De er særlig opptatt av eventuelle forskjeller mellom foreldre med delt bosted og de som hadde barna boende hos seg eller den andre forelderen. I tillegg ser de på eventuelle forskjeller i samarbeidet mellom foreldrene etter foreldrenes samlivsstatus, antall felles barn, det yngste barnets alder og foreldrenes utdanningsnivå.

Få foreldre med delt bosted har et konfliktfylt forhold

Forskerne finner blant annet at samarbeidet mellom foreldrene fungerte bedre når de hadde delt bosted enn når barna bodde mesteparten av tiden hos en av foreldrene. Foreldrene med delt bosted rapporterte sjeldnere om konflikter med den andre forelderen, de var jevnt over mer enige om den daglige oppdragelsen av barna og oppfølging av fritidsaktiviteter, og de var dessuten mer fornøyde med samværets omfang.

Foreldrene som aldri hadde bodd sammen, var oftere i et konfliktfylt foreldreforhold, de var minst fornøyde med samværets omfang og de var sjeldnere enige om de daglige reglene for barna og oppfølging av barnas fritidsaktiviteter. Foreldre som aldri hadde vært gift eller samboere hadde dessuten langt sjeldnere en samværsavtale enn de av foreldrene som hadde vært gift eller samboere.

Barnets alder og antall barn har betydning

Foreldre med ett felles barn oppgav oftere at de hadde et konfliktfylt forhold enn de som hadde to eller flere barn. Det var oftest konflikt mellom foreldrene når barna var små, og andelen som var fornøyd med samværets omfang og enige om den daglige oppdragelsen, økte med barnas alder.

Foreldrenes utdanningsnivå påvirker konfliktnivået

Foreldre med høyere utdanning rapporterte sjeldnere om et konfliktfylt forhold til den andre forelderen og de var oftere fornøyde med samværets omfang enn grunnskoleutdannede foreldre og foreldre med en videregående utdanning. Grunnskoleutdannede foreldre var oftere uenige om den daglige barneoppdragelsen og oppfølging av fritidsaktiviteter enn foreldre med videregående eller høyere utdanning.

7.6.3 Forskning gjengitt i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus

Strandbakken-utvalget har gitt en oversikt over forskning om delt bosted13 i NOU 2008: 9 side 72 flg.:

«Nyere forskning indikerer at delt bosted etter avtale mellom foreldrene kan fungere godt, både for barna og foreldrene. I en undersøkelse utført på oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet i 2006 har Skjørten m.fl. intervjuet barn og foretatt en spørreundersøkelse av foreldre om deres erfaringer med delt bosted. Barna i undersøkelsen var i alderen 8 til 18 år.
Foreldreundersøkelsen avdekket at flesteparten var fornøyd med delt bosted, og de mente at ordningen fungerte bra for barna – 81 % av foreldrene mente ordningen fungerte bra for barnet, 79 % mente den fungerte bra for dem selv og 85 % mente den andre forelderen var fornøyd med delt bosted. De foreldrene som oppga at delt bosted fungerte middels eller dårlig (21 %), forklarte dette med samarbeidsproblemer mellom foreldrene (36 %), ordningen passet ikke for barnet (20 %), nye familiedannelser (12 %), praktiske problemer knyttet til arbeidssituasjon eller tid (12 %), reiselengde/avstand (6 %), økonomiske forhold (6 %) og boligforhold (5 %).
Intervjuene med barna avdekket at flesteparten av barna lever bra med delt bosted og at de praktiske utfordringene etter hvert går greit og blir en vane. Det var et hovedinntrykk at de fleste barna selv hadde en sterk vilje til å opprettholde nær kontakt med begge foreldre, og de ønsket å være en del av hverdagslivet i begge foreldrenes hjem. Flesteparten av barna anså at de hadde en selvfølgelig og anerkjent plass i to hjem, og de så ikke seg selv som annenrangs familiemedlemmer. For flere av barna hadde det imidlertid tatt tid å tilpasse seg ordningen – både flytting, hverdagslige tilpasninger og nye familiemedlemmer kunne by på utfordringer. Det ble ansett som svært viktig at barna selv ønsket og trivdes med en slik ordning, og at foreldrene derfor fanget opp signaler fra barna og var villige til å justere bostedsordningen. Noen barn mistrivdes med delt bosted, og også en del foreldre oppgav at delt bosted ikke var en god løsning verken for dem eller barna. Det ble pekt på at barna ikke alltid maktet å gi uttrykk for problemene med bostedsløsningen, og at foreldrene må være oppmerksom på at barn ofte kvier seg for å gi uttrykk for synspunkter som kan såre foreldrene eller bidra til at en konflikt mellom foreldrene oppstår. Forskerne trakk følgende hovedkonklusjon:
«Ut fra våre undersøkelser kan vi konkludere med at delt bosted kan fungere bra for mange barn. Vi har imidlertid ikke hold for å konkludere med at delt bosted vil fungere bra for alle eller de fleste barn. Tvert imot har vi funnet at for noen foreldre og barn er delt bosted en problematisk ordning, og om ordningen passer for ett barn, er det ikke sikkert at den passer så bra for eventuelle søsken. Vi mener derfor at prinsippet om å vurdere barnets beste konkret ut fra hvert enkelts barns situasjon må være utgangspunktet i valget av bostedsløsninger for barnet.»
Etter utvalgets oppfatning må det legges betydelig vekt på de forskningsresultatene som er presentert i Skjørten m.fl. 2006, idet undersøkelsen både er ny, norsk og relativt omfattende. Av annen relevant forskning som omhandler avtalt delt bosted kan likevel nevnes:
Ekeland og Myklebust 1997 fremla en forskningsrapport om foreldremekling, hvor separerte par fra hele landet ble intervjuet. Her påviste de at par som gjennom mekling ble enige om delt bosted fikk mindre konflikter ett år senere, enn de som avtalte mer tradisjonelle bostedsløsninger. Dette gjaldt også når man kontrollerte for konfliktnivået initielt. De fant altså en konfliktreduserende effekt av delt bosted.
Moxnes og Winge 2000 har funnet at foreldre som har en omfattende deling av foreldreoppgavene og et omfattende samarbeid, oftere er fornøyd enn de som deler og samarbeider lite.
Andenæs 2001 har trukket fram viktigheten av at de materielle og økonomiske rammene er til stede og blant annet pekt på risikoen for at delt bosted blir et alternativ kun for de ressurssterke.
Øberg og Øberg 2002 poengterte viktigheten av et tillitsforhold mellom foreldrene og fravær av uoppklarte konflikter for at delt bosted skal kunne fungere for barnet. Samarbeid, planlegging og bosetting nær hverandre ble også angitt som nøkkelforutsetninger.
Bauserman 2002 presenterte en metaanalyse basert på 33 internasjonale og amerikanske undersøkelser hvor man sammenlignet barn som lever i såkalt «joint custody» med barn fra «sole-custody arrangements». I analysen har man sidestilt de som lever i «joint legal custody» og «joint physical custody», hvor førstnevnte langt på vei tilsvarer det vi omtaler som «felles foreldreansvar», mens sistnevnte tilsvarer «delt bosted». Resultatet fra undersøkelsen viser at barn og unge i «joint custody» scorer noe bedre enn barn som bare bor med mor eller far på en rekke mål på psykososial tilpasning. Foreldrene som praktiserte «joint custody» rapporterte også om mindre konflikter enn foreldre med en «sole-custody» løsning, men dette forklarte ikke de påviste fordelene av å leve i «joint custody». I stedet blir det pekt på at resultatene kan tyde på at «joint custody» kan ha en positiv effekt på begge foreldre.»

7.6.4 Utenlandsk forskning

Sverige

Det svenske Elvis-prosjektet14 («växelvis boende») studerer delt bosted for barn i ulike aldre, og undersøker forholdet mellom bostedsordning og barns trivsel, utvikling og sosialt liv, samt foreldrenes opplevelser. Omtalen her er hentet fra prosjektets hjemmeside.

Elvis-prosjektet publiserte i desember 2015 en rapport på oppdrag fra Socialstyrelsen, som oppsummerer resultater fra studier gjennomført av prosjektet samt andre svenske studier. Rapporten gir en oppsummering av forskningsbasert kunnskap om helse og trivsel for barn med delt bosted, og presenterer ti svenske tverrsnittsundersøkelser av skolebarn fra 10-årsalder i større nasjonalt eller regionalt representative surveyundersøkelser, samt en studie med biologiske data.

I et flertall av studiene rapporterte barn med delt bosted å ha mindre psykiske plager og økt velvære enn sine jevnaldrende som bor sammen med bare en av foreldrene. Dette mønsteret er likt hos gutter og jenter. Tverrsnittsdesignen av alle studiene gjør imidlertid at man bør være forsiktig med å trekke altfor bastante konklusjoner, fordi dette designet ikke gjør det mulig å fullt ut ta hensyn til forskjeller i underliggende faktorer som foreldrenes helse, sosial situasjon og kommunikasjon seg imellom. Barn med delt bosted har i gjennomsnitt bedre materielle ressurser enn barn som bor med bare en forelder. Selv med korrigering for sosioøkonomiske forskjeller mellom ulike typer familier, viser imidlertid de fleste av studiene at skolebarn og tenåringer med delt bosted føler seg bedre enn de som bor alene med én forelder, så det er rimelig å reflektere omkring andre fordeler med delt bosted. En mulig forklaring kan være at barn med delt bosted har tilgang til, og støtte fra begge foreldrene.

En rekke kunnskapshull blir identifisert i rapporten. Det mangler studier av god metodologisk kvalitet, som fokuserer på de yngste barna, spesielt 0 til 3-åringene. Det er et presserende behov for longitudinelle studier som har potensial til å måle endringer i mental helse og velvære før og etter foreldrenes samlivsbrudd. Det samme gjelder studier med individperspektiv som kan gi veiledning for beslutninger om bostedsordninger for særskilt sårbare barn ved foreldrenes samlivsbrudd. Det er ingen studier som tyder på at barns helse skulle bli dårligere ved delt bosted enn ved å leve med bare én forelder fra fire års alder, men mangel på kunnskap om barn i 0 til 3-årsalder gjør at man ikke bør trekke konklusjoner for denne aldersgruppen.

Danmark

Socialforskningsinstitutet i København utga i 2012 en rapport om delt bosted.15 De konkluderer med at deleordninger kan fungere godt for noen barn, men ikke for alle. Det beror på de konkrete omstendighetene, bl.a. barnets robusthet, måten samværet er organisert på, avstanden mellom de to hjemmene, og ikke minst, hvordan foreldrene hjelper barnet med å skape kontinuitet i hverdagen og en forbindelse mellom de to familielivene.

Forskerne påpeker at å leve i en deleordning er et logistisk puslespill, som barn kan oppleve som stressende og anstrengende, og som kan gjøre hverdagen vanskeligere. Flere av foreldrene som deltok i undersøkelsene fortalte at de ikke selv ville ønsket å leve i en deleordning. Barn i deleordninger er derfor utsatt for en særlig og ekstra belastning, som ikke i samme utstrekning gjelder for andre skilsmissebarn. Hvis en rekke forutsetninger er oppfylt, tyder undersøkelsen på at barn kan håndtere å ha to hjem. Har barna gjennom en årrekke, eller siden de var små, praktisert en deleordning, så er det den normale ordningen og det kan være vanskelig å forestille seg at tingene kan være annerledes. Idéen om å ha to hjem ble i mindre grad problematisert blant de yngste enn blant de eldre barna og de unge. Barn kan godt håndtere at det er ulikheter i de to hjemmene. Men hvis foreldrene behandler barna som to forskjellige personer, eller hvis normene i de to hjemmene er motstridende, mener forskerne at dette neppe er gunstig for et barns utviklingsbetingelser.

Undersøkelsen gir uttrykk for at deleordninger oppleves som tyngre og vanskeligere i takt med at barn blir eldre. Det er særlig blant eldre barn at forskerne ser en etterspørsel etter andre samværsordninger enn deleordninger.

Avstanden mellom foreldrenes hjem er avgjørende for om barnet kontinuerlig kan være forankret i sitt nærmiljø. Lang avstand mellom foreldrenes boliger kan hindre barna i å være sammen med venner, delta i fritidsaktiviteter osv. de ukene de er hos forelderen som bor lengst vekk.

Undersøkelsen etterlater ikke tvil om at det stilles særlig krav til foreldresamarbeidet, hvis en deleordning skal fungere godt for barnet. Foreldrenes fleksible innstilling til samværet og kort geografisk avstand mellom de to hjemmene, kan bidra til å gjøre hverdagen enklere for barna. For noen barn har det imidlertid ingen betydning at foreldrene bor tett, fordi foreldreforholdet er så belastet at barnet lever to atskilte liv i de to hjemmene.

Barna i undersøkelsen er svært oppmerksomme på foreldrenes forhold til hverandre. I situasjoner hvor foreldrene har et dårlig forhold, eller «ligger i åpen krig», kan barn bli fanget i en lojalitetskonflikt eller bli brukt i en allianse mot den andre forelderen.

Andre land

Den amerikanske Warshak-rapporten16 gir en bred kunnskapsoversikt over forskning om samvær med overnatting for små barn og delte bostedsordninger. Rapportens sju konsensuspunkter er underskrevet av 110 fagfolk med ulik fagbakgrunn fra ulike land. Warshak hevder at det ikke finnes et tilstrekkelig grunnlag for å utsette innføring av regelmessig og hyppig samvær, herunder overnattinger, med begge foreldrene for babyer og småbarn, og mener videre at fordelene ved samvær med overnattinger for de fleste små barn er mer tungtveiende enn bekymringene for at overnatting kan være uheldig for barns utvikling.

En annen konsensusrapport17 påpeker at perioden fra 0 til 3 år har stor betydning for barnets videre psykososiale og følelsesmessige utvikling, og at det bør utvises særlig oppmerksomhet om dette i familierettslig sammenheng. Det fåtallet av studier som i dag foreligger, anbefaler varsomhet med hyppig overnatting i 0 til 3-årsalder, særlig før barnet har etablert trygge bånd til begge foreldrene, eller foreldrene ikke er enige om hvordan de skal dele omsorgen for barnet. Det er imidlertid ikke funnet støtte for at enhver overnatting i denne perioden er skadelig.

Andre land som har et høyt innslag av delte bostedsordninger, har en definisjon av begrepet som etter norsk rett ville blitt ansett som vanlig samvær (jf. barneloven § 43 andre ledd andre punktum18) eller utvidet samvær.19 Dette viser at det kan være vanskelig å anvende utenlandsk forskning direkte på norske forhold. Også andre ulikheter i familieliv, velferdsordninger, kvinners- og menns deltakelse i omsorgsarbeid og arbeidsliv mv. gjør at norsk og utenlandsk forskning kan komme til ulike konklusjoner eller være vanskelige å sammenlikne.

7.7 Tidligere behandling av spørsmålet om delt bosted

I NOU 2008: 9 Med barnet i fokus mente utvalgets flertall (alle unntatt én) at barneloven ikke burde ha noe utgangspunkt om barnets bosted. Flertallet la vekt på å sikre foreldrenes avtalefrihet og mente det ikke burde legges føringer i lovteksten. De mente at et lovregulert utgangspunkt kunne legge føringer i retning av en løsning som i det konkrete tilfellet ikke vil være i samsvar med det overordnede hensyn om at alle avgjørelser som gjelder barn skal bygge på barnets beste. Flertallet ønsket imidlertid å endre ordlyden i barneloven slik at den ble helt nøytral og sidestiller fast bosted hos en av foreldrene med delt bosted.

Mindretallet (ett medlem) mente at delt bosted burde være lovens utgangspunkt og at dette burde være bostedsløsningen etter et samlivsbrudd med mindre noe annet avtales. Mindretallet mente delt bosted er den løsning som i størst mulig grad sikrer barnets beste gjennom mest mulig kontakt med begge foreldre.

I St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller og likestilling, er ikke spørsmålet om delt bosted behandlet i gjennomgangen av forslagene i NOU 2008: 9, men er utførlig omtalt under pkt. 5.6.2 om likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd. Det blir her påpekt at likestilt foreldreskap blant annet innebærer at barn skal ha anledning til god kontakt med begge foreldrene etter bruddet, og at foreldrene har felles ansvar for å medvirke til en livssituasjon som er til beste for barnet ved at de så langt som råd er tar hensyn til barna og deres behov. Det fastslås imidlertid at et juridisk likeverdig foreldreskap ikke nødvendigvis innebærer at barnet skal bo tilnærmet like mye hos begge foreldrene.

I stortingsmeldingen legges det til grunn at familier er ulike og har ulike behov, og at det ikke er et offentlig ansvar å regulere de interne forholdene i en familie. Foreldrene bør i størst mulig grad ta ansvar for egne liv, egne barn og egne valg, og den overordnede politiske utfordringen i dette er å legge forholdene til rette for en reell valgfrihet i spørsmålet om ulike måter å leve på i familie og samliv.

I Ot.prp. nr. 104 (2008–2009)20 ble det fremmet forslag til endringer i barneloven med bakgrunn i NOU 2008: 9, og proposisjonen drøfter blant annet spørsmålet om delt bosted. Det ble her vist til at et stort flertall av høringsinstansene mente at barneloven ikke bør ha noe utgangspunkt om barnets bosted. Mange av høringsinstansene uttalte at delt bosted kan være en bra løsning for barn dersom visse forutsetninger er oppfylt, men understrekte samtidig at barnets alder er en viktig faktor. Det ble påpekt at delt bosted kan være problematisk for de minste barna. Også når barn blir eldre kan det være vanskelig å ha to bosteder, blant annet av hensyn til tilknytning til nærmiljøet, venner og fritidsaktiviteter.

Avgjørelsen om hvor barnet skal bo må baseres på hva som er det beste for barnet, og det ble i proposisjonen lagt til grunn at dette sikres best ved at barneloven ikke har noe utgangspunkt om barnets bosted. Videre ble det anført at et slikt utgangspunkt vil være i strid med barnelovens grunnleggende utgangspunkt om at det skal foretas en konkret barnets beste-vurdering i hvert tilfelle. På denne bakgrunn ble det i proposisjonen foreslått å beholde dagens regel.

Utvalgsflertallet og et stort flertall av høringsinstansene ønsket en endring av ordlyden i barneloven § 36, for å sikre at foreldrene ikke oppfatter at loven legger føringer for en bestemt løsning. Det framgår nå av bestemmelsen at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge

I Innst. O. 160 L (2009–2010) mente komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at selv om delt bosted kan fungere godt for noen familier, betyr ikke dette at loven bør ha delt bosted som hovedregel.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mente at barneloven ikke bør ha noe utgangspunkt om barnets bosted, slik at loven ikke legger noen føringer som forhindrer at det i det enkelte tilfelle kan tas hensyn til hva som er det beste for barnet. Det ble vedtatt en presisering i barneloven § 36 for å sikre at loven er helt nøytral og sidestiller fast bosted hos en av foreldrene med delt bosted.

Delt bosted er tidligere også behandlet i Ot.prp. nr. 56 (1996–97) og NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted.

7.8 Forslaget i høringsnotatet

Departementet sendte to alternative forslag om delt bosted på høring: Departementets foretrukne forslag var å videreføre gjeldende rett om at foreldrene selv avtaler bostedsløsning, men at delt bosted fremheves i loven som et av alternativene som foreldrene kan velge. Det ble også sendt et alternativt forslag på høring om at delt bosted skal være lovens utgangspunkt, men at foreldrene uansett skal ha mulighet til å inngå egne avtaler.

Departementets foretrukne forslag til lovendring vil videreføre gjeldende rett om at det ikke gis noen føring i loven for valg av bostedsløsning. Foreldrene må selv avtale hvor barnet skal bo fast, uten at loven gir anvisning på én spesiell ordning. Dette er en regel som er vanlig i andre land som har mulighet for delt bosted. Departementet foreslår i dette alternativet å endre ordlyden i barneloven § 36, slik at delt bosted kommer som første eksempel på bostedsordninger foreldrene kan velge. Dette kan i praksis gjøre foreldrene mer oppmerksomme på denne muligheten.

Departementet sendte også et alternativt forslag på høring, hvor lovens utgangspunkt skulle være delt bosted for barn som har bodd sammen med begge foreldre forut for et samlivsbrudd. Det er en forutsetning at foreldrene bor i nærheten av hverandre, at barnet kan gå på én skole eller barnehage, og at barnet ønsker en slik bostedsordning selv. Regelen om delt bosted som utgangspunkt skal ikke gjelde for barn som er utsatt for vold og overgrep. Foreldrene må uansett avtale det praktiske rundt ordningen.

Høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om det burde være en aldersgrense på for eksempel sju år, eller om det ikke ville være behov for en slik aldersgrense.

Foreldre som ikke ville oppfylle vilkårene for å komme inn under lovens utgangspunkt etter dette alternativet, skulle likevel kunne avtale delt bosted, på samme måte som at foreldre som faller inn under lovens utgangspunkt skulle kunne avtale seg bort fra delt bosted.

7.9 Høringsinstansenes syn

Samlet sett gir høringen sterk motstand mot forslaget om at delt bosted skal være lovens hovedregel (alternativ 2). Noen høringsinstanser gir støtte til forslaget om å videreføre gjeldende rett med en presisering i loven (alternativ 1), mens andre stiller seg negative også til dette.

Agder lagmannsrett, Bergen tingrett, Inntrøndelag tingrett, Fredrikstad tingrett, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Buskerud, Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF), Norsk Psykologforening, Juristforbundet, FO, Norges Kvinne og familieforbund, Norsk kvinnesaksforening (NKF), Kvinnefronten og KUN Senter for kunnskap og likestilling støtter alternativ 1. De påpeker blant annet at valg av bostedsordning må gjøres ut fra en vurdering av barnets beste i hvert enkelt tilfelle.

Domstoladministrasjonen, Oslo tingrett, Kristiansand tingrett, Universitetet i Tromsø, Barneombudet, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen i Rogaland, Møre bispedømmeråd, Redd Barna, Voksne for Barn, Stine Sofies stiftelse og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) støtter heller ikke forslaget om å endre loven slik at delt bosted kommer som første eksempel på bostedordninger som foreldrene kan velge. Dette begrunnes av noen blant annet med at en slik endring kan signalisere at delt bosted er den foretrukne ordningen og dermed virke normdannende.

Domstoladministrasjonen, Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Oslo tingrett, Kongsberg tingrett og Eiker, Modum og Sigdal tingrett, Gjøvik tingrett, Kristiansand tingrett, Bergen tingrett, Inntrøndelag tingrett, Fredrikstad tingrett, Universitetet i Tromsø, Bufdir, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Barneombudet, LDO, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Møre bispedømmeråd, Aleneforeldreforeningen (AFFO), Redd Barna, Stiftelsen Barnas rettigheter, Stine Sofies stiftelse, JURK, Norsk Psykologforening, Advokatforeningen, LO, UNIO, Norges Kvinne- og familieforbund, Norsk kvinnesaksforening (NKF), Kvinnefronten, ADHD Norge, MiRA og KUN Senter for kunnskap og likestilling uttalte at de ikke støtter forslaget om delt bosted som hovedregel, eller de har vesentlige motforestillinger.

Foreningen 2 Foreldre (F2F), Reform – ressurssenter for menn, MannsForum og de andre mannsforeningene støtter forslaget om delt bosted som hovedregel.

Samlet sett gir høringen sterk motstand mot forslaget om at delt bosted skal være lovens hovedregel. Høringsinstansene påpeker at foreldre som ikke kommer til enighet i kraft av loven vil få en ordning med delt bosted, som krever gode samarbeidsevner for at den skal fungere godt for barna. Delt bosted er særlig belastende for familier hvor foreldresamarbeidet fungerer dårlig. Det er i slike tilfeller viktig at delt bosted ikke automatisk blir løsningen eller velges fordi det er umulig for foreldrene å bli enige om noe annet. Noen påpeker at forslaget om delt bosted som hovedregel i for stor grad er preget av foreldrenes «rett» til barna, framfor å ivareta hensynet til barnas beste. Domstolene uttaler at konfliktnivået i disse sakene ofte er svært høyt, og at en hovedregel om delt bosted i seg selv kan være konfliktfremmende. En tingrett skriver at det er mange argumenter som taler mot delt bosted som hovedregel, hvor det viktigste er at dette vil kunne medføre bostedsordninger for barn som er i strid med hensynet til barnets beste. Flere høringsinstanser påpeker at mange foreldre vil ha problemer med å bli enige om hvorvidt vilkårene for delt bosted er oppfylt.

Av høringsinstansene som støtter at delt bosted nevnes først som eksempel på hva foreldrene kan avtale (alternativ 1) siteres:

Juristforbundet skriver:

«Reglen plasserer ansvaret for barnets beste der det bør ligge, hos foreldrene. Ansvar bør følges av avtalefrihet. Det er familien som kjenner barnet best. Familien bør få mulighet til å kunne velge en bo-ordning som passer barnet og familiens ønsker, behov, styrker og svakheter. Å presse familier inn i en norm kan være prosessfremmede. Det å gi foreldrene ansvar for å finne en løsning som passer for familien forebygger saksanlegg for domstolene, i større grad enn hvis loven fastslår bosted.»

LDO støtter departementets foretrukne alternativ, og uttaler:

«Her har ingen av bostedsløsningene i utgangspunktet forrang eller fremstår som normen. I dette tilfelle mener LDO at loven ikke skal legge føringer på forhandlingene mellom foreldrene fordi det vil være store forskjeller i hvert enkelt tilfelle om hvilken bostedsløsning som er best for barnet. Hvert tilfelle må derfor vurderes konkret. Derfor bør alle bostedsløsninger fremstå som like legitime etter loven.»

Fredrikstad tingrett slutter seg til forslagets alternativ 1, og påpeker viktigheten av at foreldrene får støtte til å finne fram til den løsningen som passer best for barnet og som for øvrig er tilpasset foreldrenes hverdag når det gjelder bosituasjon, arbeid mv. Det er om å gjøre å finne fram til gode og fleksible ordninger for barna og ikke nødvendigvis en ordning som gir «like mange timer» hos hver av foreldrene.

Flere av høringsinstansene er mot delt bosted som hovedregel og slutter seg til alternativ 1, men er likevel kritiske til forslaget om at delt bosted skal komme først i loven. Fra høringsrunden siteres følgende uttalelser:

Advokatforeningen mener at loven fortsatt bør være nøytral når det gjelder barnets bosted ved samlivsbrudd. De skriver:

«Foreningen støtter utvalgets flertall og alternativ 1 om at gjeldende rett videreføres. En utpeking i loven av hva som skal være det fremste omsorgsalternativ, vil virke sterkt normgivende og gi en kraftig føring både til foreldre som skal velge løsning for sitt barn, til rådgivere for disse og til rettsanvendere. Det må legges til grunn at det raskt vil utvikle seg en forventning om at delt omsorg skal være hovedregelen, noe annet krever nærmest særlige grunner.»

Psykologforeningen støtter departementets foretrukne forslag, alternativ 1, om å beholde gjeldende rett der foreldrene selv avtaler hvor barna skal bo fast. De mener imidlertid at ingen løsninger bør fremheves spesielt i lovteksten. Dette vil gi foreldre mest mulig frihet til å velge løsninger som er tilpasset akkurat denne familiens, og dette barnets særskilte behov. Foreningen påpeker at lovteksten nettopp bør framheve at bosteds- og samværsløsninger må tilpasses familiens og barnets behov, og at ordninger kan endres ettersom barn blir eldre. Det vil være uheldig at enkelte løsninger framheves – og dermed indirekte anbefales – på lik linje for en ettåring og en femtenåring.

Kristiansand tingrett mener det neppe har noen praktisk betydning å bytte rekkefølge på de foreslåtte alternativene i barneloven § 36, men at lovgiver bør være varsom med å favorisere delt bosted fordi spesielle forutsetninger må være til stede for at dette skal være til barnets beste. Dersom forutsetningene ikke er til stede, kan delt bosted være uheldig for barnets utvikling.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skriver:

«Utgangspunktet i barneloven er at alle avgjørelser om barn skal bygge på barnets beste. De foreslåtte endringene vil kunne bli oppfattet som et signal om at delt bosted generelt er best for barn, og dermed føre til at foreldre oppfatter at en løsning er foretrukket framfor en annen. Det er viktig å understreke at barnets beste skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og vil variere fra barn til barn.»

Noen høringsinstanser er kritiske til begge de foreslåtte alternativene:

Barneombudet skriver:

«Forhandlingene mellom foreldrene foregår ikke i et vakuum, men påvirkes blant annet av lovgivningen. Når målet er at barnets beste skal stå i sentrum, er det viktig at regelverket i størst mulig grad bidrar til at foreldrene fokuserer på det viktigste – nemlig hva som vil være den beste løsningen for deres barn.
Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem én løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie. En endring i lovteksten kan signalisere at delt bosted er den foretrukne løsningen, og på den måten svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem. Barneombudet anbefaler derfor at loven ikke endres.»

Forskergruppe for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT Norges Arktiske Universitet uttaler:

«Det vesentlige er å understreke at foreldrene som utgangspunkt avtaler seg imellom hvor barnet skal bo. Det vil fremheve foreldrenes ansvar for å finne frem til en løsning som er til det individuelle barnets beste. Etter vår mening er ikke det kunnskapsmessige belegget godt nok til å konkludere med at delt bosted bør fremheves i loven som det alternativet som nevnes først.»

Fra høringsinstanser som er negative til forslaget om delt bosted som hovedregel siteres følgende:

Helsedirektoratet skriver:

«Ut fra hensynet til barnets beste kan det være uheldig å ha en regel i loven som sier at delt bosted er utgangspunktet hvis foreldrene har bodd sammen og visse vilkår er oppfylt. Selv om foreldrene alltid står fritt til å avtale noe annet vil det at det står i loven som et utgangspunkt ha en normativ virkning både på foreldrene og barn. De som faller inn under lovens vilkår for «automatisk» delt bosted vil trolig lett ende opp med det. Det vil være en forventing fra omgivelsene og det vil også oppleves som et press på både barn og foreldre om å godta ordningen delt bosted.»

Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF) er av den oppfatning at en likedeling som utgangspunkt kan virke konfliktdempende i noen tilfeller. De skriver:

«Imidlertid er det mer sannsynlig at det vil virke konfliktøkende i mange andre, spesielt ved alternativ 2, men også ved alternativ 1 hvis likedeling oppfattes som normen. Delt bosted vil kreve mye samarbeid og enighet, og kan skape konflikter i tillegg til konflikter som ofte oppstår rundt selve bruddet. SKFs ansatte erfarer en type ytre press fra foreldre, hvor man opplever at man blir sett på som ikke fullgod forelder dersom man ikke har minst 50 % samvær. Dette gjelder både menn og kvinner. Det kan da være vanskelig å lage en annen samværsordning, som kanskje var bedre for barnet i en viss fase.»

Psykologforeningen uttaler:

«Delt bosted for barn forutsetter at foreldrene velger å bo nært hverandre, at de er imøtekommende i forhold til å tilrettelegge for barnas kontakt med venner og fritidsaktiviteter, og at de kan bli enige om svært mange avgjørelser om barnets dagligliv. Når foreldre greier dette, vil det være et gode for mange barn å ha delt bosted. Når foreldrene ikke greier dette, vil det være skadelig for barna å ha delt bosted.
Dersom loven har delt bosted som utgangspunkt, vil man kunne forvente at mange av familiene der de nødvendige forutsetninger om samarbeid ikke er oppfylt, også vil kunne ha problemer med å komme til enighet om andre avgjørelser enn delt bosted. Hvis delt bosted er lovens utgangspunkt, vil det også redusere sannsynligheten for at barn får tilstrekkelig sjanse til å gi uttrykk for sitt syn uten at de risikerer å øke foreldrekonflikten i allerede konfliktfylte familier. Med delt bosted som utgangspunkt vil også barn som har opplevd vold og overgrep bli ytterligere utsatt og det vil også bli vanskeligere å gi disse barna nødvendig trygghet og omsorg hos en av foreldrene. Samlet sett vil et slikt lovmessig utgangspunkt bety at mange barn vil utsettes for en familiesituasjon som med stor sannsynlighet vil skade dem.»

Kongsberg tingrett og Eiker Modum og Sigdal tingrett skriver:

«Delt bosted bør bare benyttes der foreldrene har et godt og velfungerende samarbeid. Der foreldrene er uenige og konfliktnivået er høyt, vil barnet bli svært skadelidende med en ordning som gjelder delt bosted. Dette gjør at vi på det sterkeste vil fraråde en regel som går ut på at foreldrene som hovedregel skal bo fast hos begge foreldre. En slik ordning bør overlates til avtale mellom foreldrene. Der slik avtale ikke lar seg gjøre å komme i stand, bør barnet bo fast hos den ene av foreldrene og ha samvær med den andre av foreldrene. I realiteten vil konfliktnivået mellom foreldrene også fastsette omfanget av samvær, nemlig slik at samværet vil bli mindre omfattende for den av foreldrene barnet ikke bor fast sammen med der konfliktnivået er høyt. Dette er av hensyn til barnet og avgjørelser som må tas omkring barnets daglige gjøremål.»

Inntrøndelag tingrett mener at det er mange argumenter som taler mot alternativ 2, hvor det viktigste er at dette vil kunne medføre bostedsordninger som er i strid med hensynet til barnets beste.

Barneombudet fraråder på det sterkeste alternativ 2, og mener at det er altfor mange vilkår og unntaksregler som må være på plass for at dette forslaget ikke skal komme i konflikt med barnekonvensjonen. Ombudet tror helt klart at det ikke er nok å lage en så snever unntaksregel som foreslått her, og at kravet om at det skal godtgjøres at det åpenbart ikke vil være til beste for barnet med delt bosted for at hovedregelen ikke skal gjelde, vil svekke barns rettigheter. Ombudet mener at forslaget ikke setter barnets beste i sentrum, slik det skal ifølge FNs barnekonvensjon.

Et lite mindretall av høringsinstansene er positive til forslaget om delt bosted som hovedregel. Fra disse høringsuttalelsene siteres:

Reform – ressurssenter for menn mener det ikke er til fordel for barna at loven i praksis legger til rette for konflikt, slik tilfellet er i dag. Derfor er det bra at det foreligger forslag om en nøytral lovtekst som framhever eller anbefaler delt omsorg som den foretrukne løsningen.

F2F skriver:

«Alternativ 1 ved ikke å gi noen føring i loven som synes å være departementets foretrukne løsning vil si at man fortsetter dagens «anarki» hvor man går fra en likeverdig til en ulikeverdig situasjon uten noen klare kjøreregler. Dette skaper svært uheldig posisjonering mellom foreldre, det skaper økte og vedvarende foreldrekonflikter og bidrar til at mange barn mister kontakt med en av sine foreldreressurser helt uten legitim grunn.»

F2F støtter forslaget om delt bosted (likeverdig foreldreskap) som lovens utgangspunkt. De skriver videre:

«Ut fra dette utgangspunktet vil foreldrene ha valgfrihet til å finne løsninger de anser å være til barnets beste. Diskusjonen om løsninger for barnet må starte fra et likeverdig utgangspunkt. All erfaring i meklingssituasjoner tilsier at resultatet blir best om partene er likeverdige. […]
Alternativ 2 med delt bosted som utgangspunkt i Barneloven 2.0 vil gi foreldrene større valgfrihet enn ikke å gi noen føringer i loven, i og med presiseringen av at utgangspunktet for diskusjonene om framtidig omsorgsløsning for barna er foreldrenes likeverd. […]
F2F kan ikke innse noen prinsipielle hindringer for at foreldre skal avtale likeverdig juridisk posisjon også for små barn. Tvert i mot vil dette på sikt være en stor styrke som sikrer at barna mottar omsorg fra begge foreldre. Barnets samværstid med hver av foreldrene kan justeres ut fra barnets alder om ønskelig, dette er ikke i et problematisk forhold til foreldrenes juridisk likeverdige posisjon.»

MannsForum støtter delt bosted som utgangspunkt i loven. Foreningen går inn for at foreldrene skal kunne inngå egne avtaler om delt bosted, men går imot en videreføring av gjeldende rett om at det ikke gis noen føringer for valg av bostedsløsning i loven. De anfører at praksis viser at dette i ca. 2/3 av tilfellene fører til at mor blir bostedsforelder, noe som viser at denne løsningen ikke gir reellt likestilt foreldreskap, men fortsetter dagens morpresumsjon i praksis.

7.10 Departementets vurderinger og forslag

7.10.1 Barn har rett til to foreldre

Både mødre og fedre er viktige omsorgspersoner for barn under et samliv. Barn har rett til omsorg fra og kontakt med begge foreldrene. Det er viktig å legge til rette for at foreldrenes mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner videreføres, selv om samlivet oppløses. Et samlivsbrudd innebærer ikke en oppløsning av familien, men skaper behov for en reorganisering av familien hvor begge foreldrene må innstille seg på nye roller og oppgaver. Mange norske barn lever i dag med familien sin i to hjem. Det vil virke konfliktdempende dersom begge foreldrene opplever at de i utgangspunktet har like muligheter etter et samlivsbrudd. At begge foreldre oppfatter seg som likeverdige omsorgspersoner både under samlivet og etter et eventuelt samlivsbrudd vil også kunne komme barna til gode i form av lavere konfliktnivå mellom foreldrene og god kontakt med både mor og far.

7.10.2 Barn har rett til å medvirke i saker som gjelder dem

Flere av høringsinstansene har pekt på barnets rett til å medvirke i saker som gjelder dem selv, og viktigheten av at foreldrene sørger for å involvere barnet i prosessen når de skal inngå avtaler om bosteds- og samværsordninger etter samlivsbrudd.

Barn har etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 12 rett til å bli hørt og få sin mening vektlagt etter alder og modenhet. Det følger av barneloven § 31 at etter hvert som barn blir i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder, skal foreldrene høre hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet. Barn som har fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon og anledning til å si sin mening før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold for barnet, bl.a. om hvor barnet skal bo fast og samvær. Det skal legges vekt på barnets mening i tråd med barnets alder og modenhet. Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på det barnet mener.

Departementet legger til grunn at det er foreldrene som skal snakke med barna før de inngår avtaler, men at familieverntjenesten også har et ansvar for å sikre at barns rett til å bli hørt blir ivaretatt i forbindelse med samlivsbrudd, konflikter og mekling. Dette innebærer både å snakke med foreldrene om barnets rett til medvirkning og i mange tilfeller å snakke med barnet selv. Familieverntjenesten er styrket med dette som formål.

Når det gjelder bosteds- og samværsordninger, kan det være hensiktsmessig å se på barns medvirkning og rett til å uttale seg som en prosess heller enn en enkeltstående hendelse. En avtale som foreldrene inngår, må kunne endres dersom den ikke fungerer godt for barnet. Etter hvert som tiden går og barnet blir eldre, vil både barns og foreldres behov kunne endre seg. Det er nødvendig at foreldrene er åpne for å gjøre om avtaler, og barnet må ha mulighet til å fremme sine synspunkter om eksisterende bosteds- og samværsordninger også når det har gått lang tid etter samlivsbruddet. Se for øvrig Barneombudets omtale av dette temaet under pkt. 2.4.

7.10.3 Delt bosted forutsetter betydelig tid med hver av foreldrene

Med delt bosted menes at barnet må tilbringe betydelig tid hos hver av foreldrene, og at foreldrene må ta alle viktige beslutninger om barnet i fellesskap, bl.a. flytting innenlands. Barnet bor i disse tilfellene fast hos begge foreldrene. Mange foreldre har en ordning hvor barnet bor annenhver uke hos hver, men annen deling av tiden vil også kunne kalles delt bosted. Delt bosted foreligger først når foreldrene er enige om at de har en ordning med delt bosted, og ikke bare en utvidet samværsordning. Foreldre som praktiserer delt bosted må være enige om avgjørelser som gjelder barnet på samme måte som i et samliv: partene må selv løse konflikten og komme til enighet.

En samværsordning kan innebære samvær fra det helt minimale og opptil halvparten av tiden. I dag har langt flere fedre mye samvær enn lite.21 Over halvparten har minst ti dager månedlig samvær, og om lag en tredjedel har vært sammen med barnet i minst fire ferier det siste året.

I Ot.prp. nr. 56 (1996–97) side 54 flg. er skillet mellom omfattende samvær og delt bosted beskrevet på følgende måte:

«Det er i dag ingen formelle skranker i barneloven mot å pålegge samvær opp mot halvparten av tiden, men det er lite trolig at dette gjøres i noen særlig utstrekning. En samværsordning hvor samværet er så omfattende, vil skille seg fra en ordning med delt bosted ved at bostedsforelderen har kompetanse i beslutninger som går ut over det som følger av det å være sammen med barnet. På den annen side vil ordningen nærme seg delt bosted ved at foreldrene treffer avgjørelsene som følger av den faktiske omsorgen i tilnærmet lik utstrekning. Når avgjørelser som relaterer seg til dagliglivet skal tas av den som til enhver tid er sammen med barnet, vil den samværsberettigede i utstrakt grad kunne ta avgjørelser om de daglige gjøremål som angår barnet, som påkledning, leggetider osv. I hvor stor utstrekning samværsforelderen får anledning til å ta disse avgjørelsene, avhenger av hvor ofte vedkommende forelder faktisk tilbringer tid sammen med barnet.»

Domstolen kan i teorien pålegge samvær opptil halvparten av tiden (Ot.prp. nr. 56 (1996–97 side 54–55), men kan bare pålegge at barnet skal ha delt bosted hvis særlige grunner taler for det (Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) side 53).

Det kan reises spørsmål om det bør defineres nærmere i loven hva som skal regnes som delt bosted. Ved vurderingen av hva som skal regnes som delt bosted, er det et spørsmål om barnets deling av tid mellom foreldrenes hjem bør konkretiseres nærmere, for eksempel begrenset med en angitt tidsfordeling. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å definere nærmere hvordan tiden må være fordelt mellom foreldrene ved delt bosted, utover at det i forarbeidene går fram at barnet må tilbringe betydelig tid med hver av foreldrene.

Hvorvidt foreldrene avtaler delt bosted eller utvidet samvær, vil kunne ha betydning for fastsettelse av barnebidrag og retten til å motta offentlige ytelser som barnetrygd, kontantstøtte og stønad til enslig forsørger.

7.10.4 Delt bosted kommer først i loven

Det ble sendt to ulike forslag til lovendringer om delt bosted på høring.

Samlet sett ga høringen meget sterk motstand mot forslaget om at delt bosted skulle være lovens hovedregel (alternativ 2). Høringsinstansene påpekte bl.a. at foreldre som ikke kommer til enighet etter dette forslaget ville få en ordning med delt bosted i kraft av loven. En ordning med delt bosted krever at foreldrene kan samarbeide for at den skal fungere godt for barna. Delt bosted er særlig belastende for familier hvor foreldresamarbeid er dårlig eller fraværende, og flere påpekte at det i slike tilfeller er viktig at delt bosted ikke automatisk blir løsningen eller velges fordi det er umulig for foreldrene å bli enige om noe annet. Noen høringsinstanser påpekte at alternativet med delt bosted som lovens hovedregel i for stor grad er preget av foreldrenes «rett» til barna, framfor å ivareta hensynet til barna. Flere høringsinstanser hevdet at mange foreldre vil ha problemer med å bli enige om de foreslåtte vilkårene for delt bosted i loven er oppfylt i deres tilfelle.

På bakgrunn av høringsinstansenes store motstand mot forslaget om at delt bosted skal være lovens hovedregel etter et samlivsbrudd, finner ikke departementet grunnlag for å gå videre med dette forslaget.

Departementets foretrukne forslag til lovendring vil videreføre gjeldende rett om at det ikke gis noen føring i loven for valg av bostedsløsning (alternativ 1). Foreldrene må selv avtale hvor barnet skal bo fast, uten at loven gir anvisning på én spesiell ordning. Dette er en regel som er vanlig i andre land som har mulighet for delt bosted. Departementet foreslår å endre ordlyden i barneloven § 36, slik at delt bosted kommer som første eksempel på bostedsordninger foreldrene kan velge. Dette kan i praksis gjøre foreldrene mer oppmerksomme på muligheten for å avtale delt bosted for barnet.

Et stort flertall av høringsinstansene har gitt sin tilslutning til dette forslaget. Imidlertid har flere av høringsinstansene også vært kritiske til alternativ 1. Noen advarer bl.a. mot å framheve delt bosted i lovteksten, fordi dette er en ordning som krever spesielle forutsetninger for å være til barnets beste. Andre peker på lovteksters normative virkning, og at en lovendring ikke bør framheve delt bosted som en uformell hovedregel, noe som kan hindre at barnets beste blir vurdert konkret fra barn til barn.

Departementet legger til grunn at delt bosted er en ordning som fungerer godt for mange barn, og som bidrar til at barna kan beholde et nært forhold til begge foreldrene selv om de ikke bor sammen. Når foreldrene selv inngår avtale om delt bosted etter å ha lyttet til barnets mening og lagt vekt på den, er det grunn til å tro at dette vil være en ordning som er til barnets beste. Hvert enkelt barn har individuelle behov i ulike aldre, og familiene må derfor kunne velge ulike løsninger basert på barnets beste. Forslaget til lovendring innebærer ingen realitetsendring. Hensynet til det konkrete barnets beste skal alltid være avgjørende for avtalene som inngås. Avtalene må også kunne reforhandles når barnas behov endres.

Det skal være opp til foreldrene å ta valg om forhold som berører familien, etter at de har lyttet til barna og lagt vekt på deres mening. Departementet legger vekt på at en lovtekst som er nøytral og ikke tar utgangspunkt i at barn skal bo fast hos bare én av foreldrene, vil legge til rette for gode avtalebaserte løsninger for foreldre som ikke bor sammen. Departementet foreslår at gjeldende rett om at foreldrene selv avtaler hvor barna skal bo fast videreføres, men likevel slik at delt bosted kommer som første eksempel på bostedsordninger som foreldrene kan velge. Loven har dermed ikke en spesiell ordning som utgangspunkt, men lar det være opp til foreldrene å avtale omsorgsordning.

Delt bosted bør kunne registreres i Folkeregisteret. Selv om foreldrene avtaler delt bosted for barn etter et samlivsbrudd eller dette blir fastsatt av retten, kan barnet i dag bare registreres i Folkeregisteret som bosatt hos en av foreldrene.

Forslag til ny folkeregisterlov ble sendt på høring i 2015. Folkeregistreringen i Norge har alltid vært basert på en grunnleggende forutsetning om at hver person har én registrert bostedsadresse. Denne adressen har betydning i en rekke sammenhenger, blant annet for kommunal planlegging, valgmanntall, skattemanntall, demografisk forskning og befolkningsstatistikk. Enkelte barn har imidlertid to faktiske bosteder. Etter et samlivsbrudd kan foreldre avtale delt bosted for barn, og dette kan også idømmes av domstolene. Det å kunne få synliggjort i Folkeregisteret at barnet bor hos begge foreldrene, kan være viktig for foreldrenes opplevelse av likestilt foreldreskap etter et samlivsbrudd. Registrering av delt bosted i Folkeregisteret vil gi større notoritet (troverdighet) til avtalene, og bidra til at de respekteres inntil de eventuelt erstattes av nye avtaler eller avgjørelser. Det er derfor foreslått at det legges til rette for registrering i Folkeregisteret av at barnet har to faktiske bosteder, selv om kun én bostedsadresse kan legges til grunn for folketellinger, statistikk, valgmanntall og lignende. Offentlige myndigheter og etater som har bruk for denne informasjonen (for eksempel barnehage og skole) vil da kunne benytte begge adressene.

Fotnoter

1.

Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.).

2.

SOU 2005:43 og Prop. 2005/06:99 .

3.

«Å sammenligne resultater fra ulike analyser av delt bosted kan ofte være vanskelig. For eksempel definerer forskere i USA og Australia gjerne delt bosted som en ordning hvor barna tilbringer minst 30 prosent av tida med hver av foreldrene, mens man i norske undersøkelser gjerne legger til grunn en 50/50 prosent fordeling av tiden (Skjørten m.fl. 2007; Kitterød og Lyngstad 2012)» SSB-rapport 2014/27

4.

CEFL principle 3: 20.

5.

Parlamentary Assembly, Resolution 2079 (2015) Equality and shared parental responsibility: the role of fathers.

6.

Marian Ådnanes, Gry Mette D. Haugen, Heidi Jensberg, Minna Rantalaiho, Tonje Lossius Husum: Evaluering av mekling etter ekteskapslov og barnelov. Er meklingsordningen tilstrekkelig innrettet mot de vanskelige sakene, opplever foreldrene mekling som nyttig, og er barnets beste en rettesnor for avtalen. SINTEF 2011.

7.

Gry Mette D. Haugen Karin Dyrstad Marian Ådnanes: Barns innflytelse på samværsordninger og bosted. Barns samvær og bosted i familier der foreldrene ikke bor sammen. SINTEF-rapport A26769.

8.

Jan Lyngstad, Ragni Hege Kitterød og Erik H. Nymoen: Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012, Endringer i ansvar og omsorg for barna når mor og far bor hver for seg. SSB-Rapporter 2014/2.

9.

Ragni Hege Kitterød, Jan Lyngstad, Erik H. Nymoen, Kenneth Aarskaug Wiik: Flere barn har delt bosted. SSB, Økonomiske analyser 2/2014.

10.

Jan Lyngstad, Ragni Hege Kitterød, Erik H. Nymoen: Hos mor, hos far eller delt bosted? Individuelle endringer i barns bo-ordning når foreldrene bor hver for seg. SSB-rapport 2014/27.

11.

Jan Lyngstad, Kenneth Aarskaug Wiik, Ragni Hege Kitterød og Hilde Lidén: Praktiseres delt bosted for barn av andre foreldregrupper enn før? SSB-rapport 2015/3.

12.

Kenneth Aarskaug Wiik, Jan Lyngstad, Ragni Hege Kitterød og Hilde Lidén: Samarbeid mellom foreldre som bor hver for seg. SSB-rapport 2015/1.

13.

For nærmere referanser til de enkelte forskningsprosjektene, se NOU 2008: 9.

14.

Emma Fransson, Malin Bergström og Anders Hjern: Barn i växelvis boende – en forskningsöversikt. Centre for Health Equity Studies 2015-12-17. CHESS er et samarbeid mellom Universitetet i Stockholm og Karolinska Institutet.

15.

Mai Heide Ottosen og Sofie Stage: Delebørn i tal. En analyse af skilsmissebørns samvær baseret på SFI’s børneforløbs-undersøgelse. 2012.

16.

Richard A. Warshak: Social Science and Parenting Plan for Young Children: A Consensus Report. 2014.

17.

Pruett, McIntosh & Kelly: Parental Separation and Overnight Care of Young Children, Part I: Consensus Through Theoretical and Empirical Integration. 2014.

18.

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

19.

SSB-rapport 2014/27 og 2015/3 side 40.

20.

Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) ble fremmet på nytt som Prop. 14 L (2009–2010).

21.

SSB-rapport 2015/2.

Til toppen
Til dokumentets forside