3 Skatter og avgifter
3.1 Direkte og indirekte skatter
Med skatter menes pliktige ytelser fra personer og virksomheter til stat og kommune uten en konkret motytelse. Særavgifter omfattes av denne definisjonen. Særavgiftene har som formål å skaffe staten inntekter (proveny), men kan også ha andre formål om å påvirke adferd, for eksempel for å fremme helse eller miljø.
Det følger av Grunnloven § 75 bokstav a at skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, må vedtas av Stortinget for ett år av gangen. Dette gjelder også særavgiftene.
Skatter kan være direkte eller indirekte. Med direkte skatter menes skatter der det er forutsatt at den som ilegges skatten, også er den som skal bære den. Indirekte skatter derimot, veltes normalt helt eller delvis over fra den skattepliktige til neste ledd i omsetningskjeden. Særavgifter anses i utgangspunktet som indirekte skatter. Enkelte særavgifter kan imidlertid ligne mer på direkte skatter, for eksempel avgiften på utslipp av NOX, der avgiftsplikten er lagt direkte på den som står for utslippet. Særavgifter som er knyttet til å eie eller endre eierforhold til bestemte varer og fast eiendom, for eksempel vektårsavgift, omregistreringsavgift og dokumentavgift, har også likhetstrekk med direkte skatter.
3.2 Særavgifter
Særavgift er en samlebetegnelse på avgifter på nærmere bestemte varer, tjenester og handlinger mv. som vedtas av Stortinget i samsvar med Grunnloven § 75 bokstav a. De fleste særavgiftene forvaltes av Finansdepartementet og underliggende etat (Skatteetaten) og reguleres av lover under Finansdepartementets ansvarsområde. Enkelte særavgifter forvaltes av andre departementer og reguleres av lover under deres ansvarsområder. Dette gjelder frekvens- og nummeravgift, inntekter ved tildeling av tillatelser, miljøavgift på plantevernmidler, årsavgift knyttet til mineraler og avgift på undersjøisk utnyttelse mv. av kalkstein.
Særavgiftene går inn i statskassen uten noen form for øremerking. Dette i motsetning til sektoravgifter og gebyrer, se punkt 3.3.
Særavgiftene gjelder nærmere bestemte varer, tjenester og handlinger. Særavgiftene skiller seg med dette fra merverdiavgiften, som er en generell avgift på alle varer og tjenester. Særavgiftene skiller seg også fra merverdiavgiften ved at de oppkreves i kun ett ledd, mens merverdiavgiften oppkreves i alle ledd i omsetningskjeden fram til forbruker.
Hovedregelen i skatteforvaltningsloven er at skatter og avgifter egenfastsettes. Dette gjelder også særavgiftene. Dette innebærer at den avgiftspliktige selv må fastsette avgiftsgrunnlaget og beregne avgiften, se skatteforvaltningsloven §§ 9-1 og 9-2. Dette gjelder imidlertid ikke engangsavgiften på motorvogner, omregistreringsavgiften, vektårsavgiften og dokumentavgiften. Disse avgiftene myndighetsfastsettes, det vil si at det er skattemyndighetene som fastsetter avgiftsgrunnlaget og beregner avgiften.
Flere særavgifter er lagt på en vare, for eksempel alkohol, tobakk, sukker og mineralske produkter. Disse avgiftene betegnes som vareavgifter. Avgiftene skal beregnes ved innførsel og innenlandsk produksjon, og det gis fritak ved utførsel. Dette er i samsvar med det alminnelige destinasjonsprinsippet, det vil si at avgiftene skal betales i det landet hvor den avgiftspliktige varen forbrukes eller anvendes.
De senere år har flere fiskale vareavgifter blitt opphevet. Samtidig er det innført en rekke nye klima- og miljøbegrunnede avgifter. Eksempler på opphevede avgifter er avgiftene på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer. Eksempler på nye klima- og miljøbegrunnede vareavgifter er avgiftene på HFK/PFK og SF6. I tillegg er det innført nye klima- og miljøbegrunnede avgifter som er utformet på andre måter enn vareavgiftene. For eksempel er avgiftene på NOX og avfallsforbrenning knyttet til henholdsvis utslipp av NOX og forbrenning av avfall. De klima- og miljøbegrunnede avgiftene skal blant annet bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser til å redusere utslipp.
Særavgiftene er av svært ulik karakter. I tillegg til de nevnte vare- og miljøavgiftene, er det særavgifter på bestemte tjenester, som flypassasjeravgiften og trafikkforsikringsavgiften. Andre avgifter er knyttet til registrering i et offentlig register, som dokumentavgiften og engangsavgiften på motorvogner. Særavgifter kan også være knyttet til andre forhold, som for eksempel levering eller produksjon av kraft, produksjon av oppdrettsfisk, høsting av viltlevende marine ressurser mv.
De enkelte særavgiftene og forslag til avgiftsendringer for påfølgende år, presenteres som hovedregel i regjeringens årlige skatte- og avgiftsproposisjon. Stortingets avgiftsvedtak kunngjøres på Lovdata.
3.3 Sektoravgifter og gebyrer
Sektoravgifter og gebyrer anses ikke som skatter og faller utenfor Grunnloven § 75 bokstav a.
Med gebyr menes betaling for en klart definert offentlig ytelse eller myndighetshandling som utføres overfor betaleren. Betegnelsen gebyr brukes også i privatrettslig sammenheng.
Sektoravgifter er avgifter som med hjemmel i lov blir fastsatt og forvaltet av et fagdepartement. Sektoravgifter skal finansiere fellestiltak overfor en næring eller sektor. Sektoravgifter skiller seg fra gebyrer ved at betalingen ikke har en direkte sammenheng med levering av en tjeneste, og ved at det kan være flere som betaler for tjenesten enn de som mottar den. Sektoravgifter avgrenses til den sektoren eller næringen som drar nytte av tjenesten, for eksempel til enhetene innenfor et tilsynsområde.
Gebyrer og sektoravgifter skal ikke overstige kostnadene ved det de skal finansiere. Finansdepartementet har utarbeidet bestemmelser for statlig gebyr- og avgiftsfinansiering, jf. rundskriv R-112/2015.