5 Annet regelverk av betydning for særavgiftene
5.1 Forvaltningsloven, skatteforvaltningsloven og skattebetalingsloven
Forvaltningsloven gjelder virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Som forvaltningsorgan regnes ethvert organ for stat eller kommune, jf. forvaltningsloven § 1. Skatteetatens virksomhet omfattes i utgangspunktet av definisjonen, men etter skatteforvaltningsloven § 1-3 gjelder forvaltningsloven som hovedregel ikke for behandling av saker etter skatteforvaltningsloven.
Skatteforvaltningsloven gjelder blant annet for fastsetting av særavgifter etter særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, se skatteforvaltningsloven § 1-1 bokstav h og i. For dokumentavgiften gjelder imidlertid forvaltningsloven, ikke skatteforvaltningsloven. Tilsvarende gjelder skattebetalingsloven for særavgifter etter særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, men ikke for dokumentavgiften.
Siden skatteforvaltningsloven og skattebetalingsloven ikke gjelder for dokumentavgiften, har dokumentavgiftsregelverket også bestemmelser om forvaltning og betaling av avgift. Lovforslaget kapittel 21 om dokumentavgift skiller seg med dette fra de øvrige kapitlene i lovforslaget.
5.2 Tollavgiftsloven og vareførselsloven
Tollavgiftsloven og vareførselsloven gjelder ved innførsel av varer. Lovene er dermed i utgangspunktet kun relevante for de særavgiftene som legges på varer (vareavgiftene).
Vareførselsloven har betydning for særavgiftene på flere måter. For det første reguleres selve den fysiske innførselen av særavgiftspliktige varer – som for alle andre varer – av vareførselsloven. For det andre har særavgiftsregelverket enkelte uttrykkelige henvisninger til vareførselsregelverket. Særavgiftsforskriften har også en generell henvisning til tollregelverket, jf. forskriften § 2-6 som fastsetter at bestemmelsene i tollavgiftsloven og vareførselsloven gjelder så langt de passer og ikke annet er bestemt. Forholdet til tollavgiftsloven og vareførselsloven ved innførsel av varer er nærmere omtalt i kapittel 13.
5.3 Andre lover
Flere særavgifter berører sektorer og lovgivning som hører inn under andre departementers ansvarsområder. Særavgiftsregelverket kan vise til denne lovgivningen, for eksempel slik at avgrensningen av avgiftspliktige produkter, beregningsgrunnlag mv. er knyttet til definisjoner eller bestemmelser i sektorlovgivningen. Motorvognavgiftenes inndeling av avgiftspliktige kjøretøy og beregningsgrunnlag, bygger for eksempel i stor grad på veimyndighetenes regelverk.
Fritak og reduserte satser kan også være betinget av oppfyllelse av vilkår gitt i annen lovgivning. Et eksempel er fritaket for CO2-avgift for kvotepliktige virksomheter som er knyttet til klimakvotemyndighetenes regelverk. Et annet er fritak for miljøavgift på drikkevareemballasje som er knyttet til returandel fastsatt av Miljødirektoratet.
Alkoholloven regulerer tilvirkning, innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk. Før alkoholloven kom i 1990, sto deler av denne reguleringen i alkoholavgiftsregelverket. I motsetning til alkoholloven omfatter avgiften på alkohol også etanol til teknisk bruk. Reglene om tilvirkning og omsetning av etanol til teknisk bruk ble derfor videreført som en del av særavgiftslovgivningen. Særavgiftsforskriften kapittel 3-3 har dermed blant annet bestemmelser om tillatelser til salg og kjøp av ren og denaturert alkohol, aldersgrenser, transport, bruk og omsetning. Disse reglene foreslås videreført i særavgiftsregelverket inntil videre, se forskriftsfullmakten i lovforslaget § 4-1 tredje ledd.
5.4 EØS-avtalen
EUs felles skatte- og avgiftspolitikk omfattes ikke av EØS-avtalen, og EFTA-landene står i utgangspunktet fritt til å utforme sine skatter og avgifter. Landene kan imidlertid velge å binde seg ensidig til å følge EUs rettsakter. Norge har for eksempel forpliktet seg til å utforme den norske vektårsavgiften i tråd med strukturen og minstesatsene i direktiv 1999/62/EF (eurovignettdirektivet). Dette er så langt det eneste eksemplet på en slik binding på særavgiftsområdet.
EØS-avtalens generelle bestemmelser om de fire friheter og forbudet mot statsstøtte, setter begrensninger for utformingen av de norske skatte- og avgiftsreglene.
Reglene om de fire friheter innebærer at særavgiftene må utformes slik at de ikke virker diskriminerende eller innebærer skjulte handelshindringer på den frie bevegelsen av varer, personer, tjenester og kapital. I motsetning til tollavgifter, er særavgiftene gjennomgående nøytrale i den forstand at innførsel og innenlandsk produksjon behandles likt. Dette utelukker ikke at det kan oppstå situasjoner hvor de norske særavgiftene kan virke diskriminerende. For engangsavgiften har det for eksempel vært flere saker knyttet til import av brukte biler, hvor reglene har blitt endret på grunn av EØS-avtalen.
EØS-avtalen artikkel 61(1) forbyr offentlig støtte som kan vri eller true med å vri konkurransen og påvirke samhandelen mellom EØS-statene. Bestemmelsen omfatter enhver økonomisk fordel som gis gjennom statlige midler, og som selektivt begunstiger enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer eller tjenester. Generelle skatte- og avgiftsregler faller som hovedregel utenfor artikkel 61(1), mens ordninger som avviker fra det generelle systemet, for eksempel fritak, reduserte satser eller særskilte lettelser for bestemte foretak eller sektorer, kan omfattes. Et sentralt moment i vurderingen er om lempningen er i tråd med formålet med avgiften eller om den er gitt for å ivareta hensyn som ligger utenfor avgiften.
Enkelte former for statsstøtte anses som forenlig støtte, jf. EØS-avtalen artikkel 61(2) og (3). Dette gjelder blant annet støtte som gis av hensyn til miljøet. Forenlig støtte må i utgangspunktet notifiseres til og godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) før den gis. Dette er gjort blant annet for fritaket for NOX-avgift for virksomheter som er omfattet av miljøavtale med staten.
I visse tilfeller kan det i stedet for notifikasjon sendes en forenklet melding til ESA etter den såkalte gruppeunntaksforordningen (General Block Exemption Regulation (GBER, (EU) nr. 651/2014). Forordningen er gjennomført i norsk rett ved forskrift 2. januar 2023 nr. 2 om unntak fra notifikasjonsplikt for offentlig støtte. Sentrale vilkår for å melde inn støtte etter gruppeunntaksforordningen, er at foretaket ikke er i økonomiske vanskeligheter og at foretaket ikke har utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig støtte. Disse vilkårene er fastsatt i særavgiftsforskriften § 2-9 andre ledd. Flere støtteordninger innen særavgiftssystemet er meldt til ESA etter gruppeunntaksforordningen, for eksempel redusert avgift på elektrisk kraft til industrien. Særavgiftsforskriften § 2-9 første ledd viser til de paragrafene i forskriften som regulerer ordninger som er meldt til ESA etter gruppeunntaksforordningen og gir med det en oversikt over disse.
Statsstøtteregelverket er mest praktisk når støtte tildeles etter søknad. Da mottar støttegiver alle relevante opplysninger fra en mulig støttemottaker og vurderer deretter om vilkårene for støtte er oppfylt. Hvis vilkårene er oppfylt, utbetales støtten til støttemottakeren. Avgiftsfritak og reduserte satser er derimot fastsatt direkte i særavgiftsregelverket. Forvaltningen av disse følger saksbehandlingsreglene i skatteforvaltningsloven. Skatteforvaltningsloven bygger i hovedsak på egenfastsettingsmodellen, se punkt 3.2. Det innebærer at den avgiftspliktige selv må fastsette avgiftsgrunnlaget, beregne avgiften og ta stilling til om vilkårene for fritak og reduserte satser er oppfylt. Vurderingen av om vilkårene for støtte er oppfylt, skjer dermed som en integrert del av skattefastsettingen. Disse støtteordningene kan gjelde mange skatte- og avgiftspliktige, og fastsettingsprosedyrene har preg av masseforvaltning.
Støtteprosessloven har egne regler for offentlig støtte som gis gjennom skatte- og avgiftssystemet. Etter loven § 3 skal slike støtteordninger følge saksbehandlingsreglene i skatteforvaltningsloven så langt de passer, men med enkelte justeringer. Se nærmere omtale i Prop. 212 L (2020–2021) Lov om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte (støtteprosessloven) kapittel 4.