4 Gjeldende regelstruktur

4.1 Stortingets avgiftsvedtak

Særavgiftene vedtas av Stortinget i plenum for ett år av gangen, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. I utgangspunktet fatter Stortinget ett vedtak for hver særavgift.

Særavgiftsvedtakene viser til den tilknyttede loven slik at loven i realiteten anses som en del av vedtaket. Loven kommer dermed ikke til anvendelse med mindre Stortinget har vedtatt avgiften.

Gjennomgående har gjeldende stortingsvedtak regler om hva det skal beregnes avgift av, avgiftssats og avgiftsfritak. Alle vedtakene gir departementet fullmakt til å gi forskrift om omfanget av avgiftsplikten, avgiftsgrunnlaget, vilkår for avgiftsfritak mv. Vedtakene bestemmer videre at departementet avgjør spørsmål om omfanget av avgiftsplikten i tvilstilfeller. Bortsett fra for dokumentavgiften, har alle vedtakene også en bestemmelse om at det i enkelttilfeller kan fritas for avgift (dispenseres).

4.2 Særavgiftslover

Særavgiftsloven av 1933 er en fullmaktslov som i dag kun består av to paragrafer pluss ikrafttredelsesbestemmelsen. Loven lyder:

Den sentrale bestemmelsen er § 1, som gir departementet fullmakt til å fastsette bestemmelser om beregning og kontroll når Stortinget med henvisning til loven vedtar avgifter. Videre fastsetter § 5 at avgiften skal beregnes etter de regler som gjelder på det tidspunkt avgiftsplikten oppstår, og at den avgiftspliktige kan velte over på mottakeren eventuelle avgiftsøkninger som finner sted mellom kontraktsinngåelse og levering.

Tidligere hadde loven også regler om straff, tilleggsavgift, oppkreving, taushetsplikt og avgift ved urettmessig bruk av merket mineralolje. Disse bestemmelsene ble overført til skattebetalingsloven og skatteforvaltningsloven i henholdsvis 2005 og 2016.

Også motorkjøretøy- og båtavgiftsloven av 1959 er i første rekke en fullmaktslov. Loven består av seks paragrafer som gir departementet fullmakter til å gi regler om blant annet ansvar for avgift, beregning og kontroll. Loven gjelder i dag for engangsavgift på motorvogner, omregistreringsavgift og vektårsavgift. Loven har vært knyttet til avgifter som er opphevet, uten at loven har blitt oppdatert. Loven har dermed flere bestemmelser som ikke lenger er aktuelle.

Loven hadde tidligere bestemmelser om oppgave- og opplysningsplikt, straff, tilleggsavgift, renter og stansing av bruk av kjøretøy ved manglende betaling av avgift. Disse reglene er overført til skattebetalingsloven og skatteforvaltningsloven.

Dokumentavgiftsloven av 1975 avløste den tidligere lovgivningen om avgift på stempling av dokumenter (stempelavgift). Lovens kapittel III om sluttsedler ved overføring av aksjer gjelder fortsatt, men kommer ikke til anvendelse siden Stortinget ikke har fattet vedtak om avgift ved slik overføring. Kapittel IV om firmameldinger og kapittel V om valutalisenser ved overføring av rettigheter i fast eiendom i utlandet, er opphevet. Loven er dermed i dag kun relevant for det som reguleres i kapittel II, dokumenter som gjelder rettigheter i fast eiendom.

Loven § 2 har en omfattende forskriftsfullmakt som forutsetter at bestemmelser om beregning, oppkreving og kontroll skal gis i forskrift. Loven fastsetter flere avgiftsfritak og har også en dispensasjonsbestemmelse. For andre særavgifter er dette bestemmelser som står i stortingsvedtaket. Loven har også bestemmelser om ansvar for avgift (§ 6) og avgiftsberegning (§ 7). For de øvrige særavgiftene reguleres avgiftsberegningen stort sett i forskrift.

Dokumentavgiftsloven har bestemmelser om tilleggsavgift, tvangsgrunnlag og straff, jf. punkt 5.1 om forholdet til skatteforvaltningsloven og skattebetalingsloven. Slike bestemmelser finnes ikke i de andre særavgiftslovene.

4.3 Særavgiftsforskrifter

Gjeldende særavgiftsforskrifter er hjemlet i de ulike særavgiftslovene, samt Stortingets avgiftsvedtak.

Særavgiftsforskriften er hjemlet i særavgiftsloven. Da forskriften ble vedtatt i 2001, erstattet den nærmere 30 forskrifter. Forskriften innebar en vesentlig regelforenkling, blant annet ved at regler ble samlet og harmonisert. Forskriften regulerte opprinnelig kun vareavgiftene. Forskriften er senere blitt utvidet til å omfatte andre typer særavgifter, uten at det er foretatt en helhetlig gjennomgang og oppdatering av forskriften.

Særavgiftsforskriften har et innledende og et avsluttende kapittel med regler som gjelder for alle særavgiftene som er omfattet av forskriften, blant annet om når avgiftsplikten oppstår, registrering og regnskap. Videre har forskriften ett kapittel med særskilte bestemmelser for de enkelte avgiftene, med underkapitler for hver avgift. Underkapitlene har bestemmelser om blant annet saklig virkeområde (avgiftspliktens omfang), avgiftsfritak og avgiftsberegning. Forskriften har også ett kapittel om avgiftsfritak som gjelder for flere avgifter. Forskriften er hjemmel for Skattedirektoratets forskrift om godkjenning av denaturering av teknisk etanol og etanolholdige preparater.

Motorkjøretøy- og båtavgiftsloven er hjemmelslov for seks forskrifter. Det er fastsatt én forskrift for hver avgift som er knyttet til loven (engangsavgift på motorvogner, omregistreringsavgift og vektårsavgift). Motorkjøretøy- og båtavgiftsloven er hjemmelslov også for forskrift om midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge og forskrift om endring av motorvogners avgiftsmessige status. Forskrift om årsavgift på motorvogn er også hjemlet i loven, men er ikke aktuell siden avgiften er avviklet.

Dokumentavgiftsforskriften er hjemlet i dokumentavgiftsloven. Loven har flere materielle bestemmelser enn de andre særavgiftslovene, noe som medfører at dokumentavgiftsforskriften har færre materielle bestemmelser enn de andre særavgiftsforskriftene.