10 Fjerning av digitalt nettinnhold

10.1 Gjeldende rett

Gjeldende forordning regulerer ikke tilsynsorganenes adgang til å kreve digitalt nettinnhold fjernet.

CPC-forordningen ((EU) 2017/2394), som er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, har også en bestemmelse som omhandler myndighet til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold, se artikkel 9 nr. 4 bokstav g. Denne bestemmelsen har visse likhetstrekk med markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Flere norske tilsynsorgan har allerede myndighet til å fatte pålegg mot tredjeparter etter CPC-forordningen innenfor CPC-forordningens virkeområde. Dette gjelder Forbrukertilsynet, Direktoratet for medisinske produkter, Helsedirektoratet, Luftfartstilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Se punkt 10.4.5 for en nærmere redegjørelse av CPC-forordningen.

Markedstilsynsforordningen og CPC-forordningen har ulikt virkeområde, ved at CPC-forordningen er begrenset til forbrukertilsyn og gjelder andre EU/EØS-rettsakter enn markedstilsynsforordningen. Det er ingen rettsakter som omfattes av begge forordningene. Det vises til punkt 10.5.5.5 der det fremgår at departementet vurderer at terskelen er lavere for å kunne anvende bestemmelsen etter markedstilsynsforordningen enn etter CPC-forordningen. Innenfor markedstilsynsforordningens virkeområde er det følgelig ingen tilsynsorgan som har eksisterende hjemler som i tilstrekkelig grad tilsvarer, og gjennomfører, artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Flere tilsynsorgan har myndighet til å gi pålegg mot markedsdeltaker som også kan omfatte fjerning av digitalt nettinnhold (uten at dette nødvendigvis fremgår eksplisitt av ordlyden), men disse hjemlene kan som oftest ikke benyttes overfor tredjeparter.

10.2 Ny forordning

Artikkel 14 nr. 4 stiller minstekrav til hvilken myndighet nasjonale markedstilsynsorgan skal ha. Bokstav k bestemmer at tilsynsorganet skal ha:

«(k) Myndighet, i tilfeller der ingen andre effektive midler er tilgjengelig for å fjerne en alvorlig risiko,

(i) til å kreve innhold som viser til tilknyttede produkter, fjernet fra et nettbasert grensesnitt, eller til å kreve at sluttbrukerne skal se en tydelig advarsel når de får tilgang til et nettbasert grensesnitt, eller

(ii) i et tilfelle der en anmodning i samsvar med punkt (i) ikke har blitt etterkommet, til å kreve at leverandører av informasjonssamfunnstjenester begrenser tilgangen til det nettbaserte grensesnittet, herunder ved å kreve at en relevant tredjepart gjennomfører slike tiltak.»

Med «nettbasert grensesnitt» menes «enhver programvare, herunder et nettsted, en del av et nettsted eller et program, som drives av eller på vegne av en markedsdeltaker, og som gir sluttbrukere tilgang til markedsdeltakerens produkter», jf. forordningen artikkel 3 nr. 15.

Artikkel 14 nr. 4 bokstav k innebærer at tilsynsorganene som et minimum skal kunne iverksette tiltak dersom det foreligger «alvorlig risiko» og «ingen andre effektive midler er tilgjengelige». Myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k er – på lik linje med myndighetene i hele artikkel 14 nr. 4 – en minimumsharmonisering, jf. ordlyden «minst» i nr. 4. Dette innebærer etter departementets vurdering at man også kan stille mindre strenge vilkår i nasjonal rett for å kunne benytte myndigheten, eksempelvis at det kun er krav om at det foreligger en «risiko» og ikke en «alvorlig risiko». Medlemsstatene kan følgelig velge å gi myndighet etter bestemmelsen i mindre alvorlige tilfeller, med henblikk på et strengere tilsyn for å sikre bedre vern om de beskyttede interessene. At bestemmelsen oppstiller en minimumsstandard betyr med andre ord at tilsynsorganene som et minimum skal kunne reagere mot tilfeller av alvorlig risiko i medhold av bokstav k, uten at myndigheten må være begrenset til situasjoner hvor det foreligger alvorlig risiko. Innenfor disse rammene kan medlemsstatene ved gjennomføringen i nasjonal rett selv bestemme hvor terskelen skal ligge. Departementet vurderer dette slik at dersom det i nasjonal rett ikke fastsettes andre/mindre strenge vilkår for anvendelse av myndigheten i bokstav k, gjelder vilkårene som følger av ordlyden i bokstav k.

Bakgrunnen for myndigheten til fjerning av digitalt nettinnhold er nærmere beskrevet i forordningens fortalepunkt 41. Her lyder det blant annet at: «Særlig i det digitale miljøet bør markedstilsynsmyndighetene kunne stanse tilfeller av manglende samsvar raskt og effektivt, særlig dersom markedsdeltakeren som selger produktet, skjuler sin identitet eller flytter innenfor Unionen eller til et tredjeland for å unngå håndheving. I tilfeller der det manglende samsvaret innebærer risiko for alvorlig og uopprettelig skade for sluttbrukerne, bør tilsynsmyndighetene kunne treffe tiltak når det er behørig begrunnet og forholdsmessig og det ikke foreligger andre muligheter for å hindre eller begrense faren, herunder om nødvendig kreve digitalt nettinnhold fjernet fra det nettbaserte grensesnittet eller kreve at det vises en advarsel. Dersom en slik anmodning ikke etterkommes, bør den berørte myndigheten ha myndighet til å pålegge leverandører av informasjonssamfunnstjenester å begrense tilgangen til det nettbaserte grensesnittet.»

Det kan i denne sammenhengen også nevnes at forordningen artikkel 7 nr. 2 pålegger leverandører av informasjonssamfunnstjenester en samarbeidsplikt. Disse skal på anmodning fra markedstilsynsorganene og i særlige tilfeller samarbeide med markedstilsynsorganene om å legge til rette for ethvert tiltak som treffes for å fjerne, eller dersom dette ikke er mulig, redusere de risikoene et produkt som blir eller har blitt solgt på nettet gjennom deres tjenester, utgjør.

10.3 Overordnet om myndigheten

Myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k er todelt. Etter bokstav k punkt i skal tilsynsorganene kunne kreve digitalt nettinnhold fjernet fra et nettbasert grensesnitt, eller kreve at det skal inntas tydelig advarsel på et nettbasert grensesnitt. Etter bokstav k punkt ii skal tilsynsorganene kunne kreve at en leverandør av informasjonssamfunnstjenester begrenser tilgangen til grensesnittet, herunder ved å kreve at en relevant tredjepart gjennomfører slike tiltak dersom tiltak etter bokstav k punkt i ikke har blitt etterkommet. Artikkel 14 nr. 4 bokstav k innebærer at tilsynsorganene som et minimum skal kunne iverksette tiltak dersom det foreligger «alvorlig risiko» og «ingen andre effektive midler er tilgjengelige», jf. over i punkt 10.2.

Departementet antar at dersom et tilsynsorgan avdekker at et produkt ikke er i samsvar med produktregelverket, vil det først ta kontakt med markedsdeltakeren for å bringe produktet i samsvar med regelverket eller for å få stanset overtredelsen av produktregelverket på annen måte. Departementet legger således til grunn at tilsynsorganene først vil forsøke å bruke andre «primære» tiltak i artikkel 14 nr. 4, artikkel 16 og artikkel 41 for å få stanset overtredelsen. Det vises her særlig til artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h som gir markedstilsynsorganene myndighet til å treffe hensiktsmessige tiltak for å bringe et tilfelle av manglende samsvar med regelverket til opphør eller fjerne en risiko. Dersom en markedsdeltaker for eksempel får et omsetningsforbud, vil dette også innebære å fjerne produktet fra en nettside. Departementet viser videre til at tilsynsorganene i dag kan pålegge markedsdeltakeren som overtrer produktregelverket å stanse en overtredelse, for eksempel ved påbuds- eller forbudsvedtak, eller ved krav om retting. Markedsdeltakeren må da selv gjennomføre nødvendige tiltak for å stanse sin lovstridige praksis – for eksempel ved å fjerne digitalt nettinnhold fra et nettsted eller endre det lovstridige nettinnholdet. Dersom markedsdeltakeren ikke innretter seg etter pålegg fra markedstilsynsorganene om å bringe produktet i samsvar med regelverket, kan andre sanksjoner ilegges, som for eksempel administrative reaksjoner (tvangsmulkt og andre forvaltningstiltak), administrative sanksjoner (overtredelsesgebyr) og straff. Først når disse midlene ikke har ført til at overtredelsen stanses eller disse ikke er «effektive» for å fjerne en alvorlig risiko, vil myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k kunne anvendes.

Departementet antar at slike primære håndhevingstiltak i de aller fleste tilfeller vil bringe overtredelsen av regelverket til opphør. Dersom markedsdeltakeren som overtrer regelverket retter seg etter pålegg fra tilsynsorganene og fjerner det lovstridige nettinnholdet, vil det ikke lenger foreligge en overtredelse av det relevante regelverket eller en alvorlig risiko, og følgelig vil det ikke være behov for å bruke myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

Retter markedsdeltakeren seg derimot ikke etter slike primære tiltak, og øvrige vilkår er oppfylt, kan tiltak etter bokstav k iverksettes. Myndigheten vil være særlig aktuell der markedsdeltakeren «skjuler sin identitet eller flytter innenfor Unionen eller til et tredjeland for å unngå håndheving», jf. forordningens fortale punkt 41.

Departementet viser til at virkemidlene etter markedsføringsloven vil kunne få anvendelse ved siden av de nye reglene etter markedstilsynsforordningen der det er snakk om markedsføring av et produkt. Virkemidlene i markedsføringsloven kapittel 7 omfatter for eksempel forbuds- og påbudsvedtak, fjerning av digitalt nettinnhold og sanksjoner. Virkemidlene kan rettes mot næringsdrivende, noe som blant annet vil kunne omfatte annonsører og influensere mv. som markedsfører et produkt. Når produktet som markedsføres i tillegg ikke er i samsvar med produktregelverket, kan det oppstå overlapp mellom det konkrete sektorregelverket som gjelder for produktet, og markedsføringsloven, som er teknologi- og bransjenøytral.

Departementet vil i det følgende gjennomgå og drøfte ulike problemstillinger knyttet til forordningens krav om at tilsynsorganene skal ha myndighet til å fjerne digitalt nettinnhold.

10.4 Ulike tekniske tiltak og pliktsubjekter

10.4.1 Innledning

Av hensyn til brukersikkerhet og rettferdig konkurranse, har forordningen likestilt netthandel med tradisjonell handel, jf. fortalepunkt 1 og 2. Forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k omhandler myndighet til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold eller visning av advarsel når sluttbrukere får tilgang til det nettbaserte grensesnittet (jf. bokstav k punkt i) og til å kreve at leverandører av informasjonssamfunnstjenester begrenser tilgangen til det nettbaserte grensesnittet (jf. bokstav k punkt ii).

Departementet vil i denne delen gjennomgå de ulike tekniske tiltakene og gi eksempler på hva som omfattes av myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k, samt hvilke aktører som er de relevante pliktsubjektene for å gjennomføre påkrevde tiltak. Dette er ikke ment som en uttømmende gjennomgang. Et pålegg vil derfor kunne ha ulik betydning for aktørene, og aktørene kan derfor forventes å involvere seg i sakene i ulik grad.

10.4.2 Nettbasert grensesnitt

Hva som menes med «nettbasert grensesnitt» defineres i forordningen artikkel 3 nr. 15. Her er begrepet definert som:

«enhver programvare, herunder et nettsted, en del av et nettsted eller et program, som drives av eller på vegne av en markedsdeltaker, og som gir sluttbrukere tilgang til markedsdeltakerens produkter.»

Det mest praktiske tilfellet er en ordinær internettside. Grunnen til at det mer tekniske ordet «nettbasert grensesnitt» brukes, må være for også å dekke et større omfang av digitale plattformer, herunder de som ikke nødvendigvis kan besøkes gjennom en nettleser og digitale grensesnitt som ikke finnes per i dag. Det kan være snakk om applikasjoner til mobiltelefon, nettbrett og andre skjermløsninger.

Grensesnittet må være tilgjengelig via internett, noe som utelukker grenseflater som opererer uavhengig av nettilgang. Grensesnitt som ikke drives av, eller på vegne av, en markedsdeltaker faller utenfor, jf. definisjonens ordlyd.

Programvaren eller nettstedet skal etter ordlyden «[gi] sluttbrukeren tilgang til markedsdeltakerens produkter». Sluttbrukeren som må få tilgang til produktene gjennom løsningen, er definert i forordningen artikkel 3 nr. 21: «enhver fysisk eller juridisk person bosatt eller etablert i [EØS] som produktet er gjort tilgjengelig for, enten som forbruker uten tilknytning til noen handels-, foretaks-, håndverks- eller yrkesvirksomhet, eller som yrkesbruker i forbindelse med sin nærings- eller yrkesvirksomhet». Når slike sluttbrukere gis «tilgang til markedsdeltakerens produkter» gjennom et nettbasert grensesnitt, vil det altså falle innenfor bestemmelsen.

Departementet problematiserte i høringsnotatet hva som ligger i det å «gi» tilgang til markedsdeltakerens produkter, og kom til at det innebærer at programvaren eller nettstedet «i avgjørende grad» må bidra til å gi sluttbrukeren tilgang for at bestemmelsen skulle kunne anvendes. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette, men departementet har likevel revurdert dette forslaget. Det foreslås i stedet å bruke den samme ordlyden som i forordningen, nemlig å «gi sluttbrukeren tilgang» til produktet. Etter departementets syn er dette tilstrekkelig veiledende, og likelydende ordlyd gjør at man unngår uforutsette konsekvenser ved å fravike ordlyden i forordningens definisjon i artikkel 3 nr. 15.

10.4.3 Artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i – pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold eller visning av advarsel

10.4.3.1 Pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold

Myndigheten etter bokstav k punkt i til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold innebærer at det kreves at konkret nettinnhold blir slettet fra grensesnittet, for eksempel en annonse på et nettsted. Dette vil være det mest effektive tiltaket for å stanse et lovbrudd på internett, og vil være betydelig mindre inngripende enn å begrense tilgangen til det nettbaserte grensesnittet som sådan, fordi tiltaket kun rammer det lovstridige nettinnholdet.

Departementet mener en naturlig språklig forståelse tilsier at «innhold» i bokstav k punkt i ikke er begrenset til tekst, slik at også andre former kan falle innenfor, herunder bilde og lyd. Tekniske løsninger som er konstruert i form av en datakode må også kunne betegnes som nettinnhold, for eksempel en automatisk omdirigering til et annet nettsted. Etter departementets syn er også bestillingsrubrikker, annonser, reklame, produktomtale og bruksanvisninger eksempler på nettinnhold som kan omfattes.

Nettinnholdet må videre vise til «tilknyttede produkter». Departementets vurdering er at artikkel 14 nr. 4 bokstav k har til hensikt å ramme mer enn bare bestillingsfunksjoner. Ordlyden gir anvisning på et bredere spekter av innhold, jf. formuleringen «innhold som viser til».

10.4.3.2 Kreve merking med tydelig advarsel

Som et alternativ til å kreve at digitalt nettinnhold på et nettbasert grensesnitt fjernes, skal tilsynsorganene etter bokstav k punkt i kunne kreve at sluttbrukerne ser en «tydelig advarsel». Sluttbrukerne skal på denne måten gjøres oppmerksom på at nettsiden inneholder lovstridig nettinnhold. Etter departementets vurdering innebærer en «tydelig advarsel» at det i stedet for å fjerne nettinnhold, kommuniseres til sluttbrukeren at nettsiden inneholder en vare som enten er i strid med produktregelverket eller utgjør en alvorlig risiko. Sluttbrukeren vil se advarselen når vedkommende besøker det konkrete grensesnittet. Dette vil igjen være et mindre inngripende tiltak enn å kreve at det digitale nettinnholdet fjernes.

Det er departementets vurdering, sett hen til artikkel 16 nr. 3 bokstav g, at tilsynsorganet skal ha adgang til å utforme innholdet i advarselen, slik at risikoelementet er forståelig for sluttbrukeren. I de svenske lovforarbeidene legges det til grunn at den som beslutter at det skal vises en advarsel, altså tilsynsorganet, også er ansvarlig for utformingen av advarselen og skal følgelig bestemme innholdet i den, se SOU 2020:49 side 473. Departementet legger det samme til grunn ved gjennomføringen i norsk rett.

10.4.3.3 Pliktsubjektet

10.4.3.3.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I motsetning til artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii, gir bokstav k punkt i ikke eksplisitt utrykk for hvem pålegg etter bokstav k punkt i kan rettes mot. I høringsnotatet la departementet til grunn, ut fra formålet med bestemmelsen, at tiltak etter bokstav k punkt i minst retter seg mot markedsdeltakeren som det føres tilsyn med og som presumptivt har overtrådt produktregelverket. Departementet mente videre at tredjeparter som ikke selv er pliktsubjekter etter et regelverk, men som tilrettelegger for nettpubliseringen, også faller inn under bokstav k punkt i. Departementet anførte at det i slike tilfeller ofte kun er tredjeparten som med sikkerhet kan få «innhold […] fjernet», jf. bokstav k punkt i. Siden markedsdeltakeren ikke kan annet enn å anmode tredjeparten om sletting anførte departementet at tilsynsorganet må ha anledning til å rette pålegget mot tredjeparten for å oppfylle bestemmelsens formål.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette i høringen.

10.4.3.3.2 Departementets vurdering

Departementet opprettholder sin vurdering fra høringsnotatet. Departementet mener at både markedsdeltaker og relevante tredjeparter er pliktsubjekt etter bokstav k punkt i. Bestemmelsen angir ikke et pliktsubjekt, hvilket fremstår som et bevisst valg fra lovgiver. Dette åpner for at nye måter å drive salg og markedsføring av produkter enn det som er kjent i dag som følge av den digitale utviklingen også omfattes. At pliktsubjekt ikke er angitt tyder på at bestemmelsen verken er ment å utelukke markedsdeltakere eller tredjeparter, men skal omfatte enhver. Departementet har ikke funnet klare holdepunkter fra EU-rettslige kilder som klargjør hvem som er ment å være pliktsubjekt etter bestemmelsen.

Departementet viser for øvrig til at Sverige og Danmark på dette punktet kommer til forskjellige tolkninger, noe som resulterer i at det er valgt forskjellige pliktsubjekter. I Sverige konkluderte utredningen SOU 2020:49 på side 472 med at første bokstav k punkt i retter seg mot markedsdeltakeren. Videre konkluderte utredningen med at leverandører av informasjonssamfunnstjenester i visse tilfeller omfattes av definisjonen av markedsdeltaker i artikkel 3 nr. 13. Utredningen vurderte videre at vertstjenesteleverandører og innholdsleverandører ikke faller inn under begrepet markedsdeltaker i forordningens forstand. I den danske gjennomføringen av bestemmelsen er det bestemt at pålegg kan rettes mot eieren av grensesnittet, jf. lov om produkter og markedsovervågning § 17. Selv om departementet ikke utelukker markedsdeltakeren som et mulig pliktsubjekt etter bokstav k punkt i, legger departementet til grunn at markedsdeltakeren er det primære pliktsubjektet etter artikkel 14 nr. 4 bokstav a til j, og at det i praksis mest aktuelle pliktsubjektet etter bokstav k punkt i ikke vil være markedsdeltakeren, men en tredjepart. At markedsdeltakeren er det primære pliktsubjektet etter art. 14 nr. 4 bokstav a til j, følger eksplisitt av bokstav a, b, c, e, g og h, mens det i resterende bokstaver fremgår av sammenhengen at markedsdeltakeren er pliktsubjekt. Gitt de ulike tiltakene som kan rettes mot markedsdeltaker med hjemmel i bokstav a til j, antar departementet at det i praksis ikke vil være markedsdeltakeren som vil være det aktuelle pliktsubjektet etter bokstav k punkt i, men i stedet relevante tredjeparter. Dette underbygges av artikkel 14 nr. 4 sin oppbygging, hvor bokstav k fremstår som en subsidiær bestemmelse, som først kommer til anvendelse dersom pålegg mot markedsdeltakeren etter bokstav a til j ikke er tilstrekkelig.

Departementet legger til grunn at tilsynsorganer allerede i dag kan fatte vedtak direkte mot markedsdeltakeren om å få fjernet digitalt nettinnhold uten å måtte ha eksplisitt lovhjemmel for dette, ved vanlige forbuds- eller påbudsvedtak, se punkt 10.3. At markedsdeltaker inkluderes som et mulig pliktsubjekt etter bokstav k punkt i, innskrenker ikke denne adgangen. Det er departementets oppfatning at myndigheten i bokstav k først og fremst sikter til andre måter å sikre at tilgangen til varen blir fjernet, ved å rette pålegg mot dem som faktisk bidrar til tilgjengeliggjøring av en farlig vare. Dette tilsier imidlertid at det må foreligge en alvorlig risiko og at andre midler må være forsøkt først, i første omgang ved å rette tiltak mot markedsdeltakeren.

Departementet viser til forordningens fortalepunkt 41 som direkte angår regelen i artikkel 14 nr. 4 bokstav k og lyder slik:

«Særlig i det digitale miljøet bør markedstilsynsmyndighetene kunne stanse tilfeller av manglende samsvar raskt og effektivt, særlig dersom markedsdeltakeren som selger produktet, skjuler sin identitet eller flytter innenfor Unionen eller til et tredjeland for å unngå håndheving. I tilfeller der det manglende samsvaret innebærer risiko for alvorlig og uopprettelig skade for sluttbrukerne, bør markedstilsynsmyndighetene kunne treffe tiltak når det er behørig begrunnet og forholdsmessig og det ikke foreligger andre muligheter for å hindre eller begrense faren, herunder om nødvendig kreve innhold fjernet fra det nettbaserte grensesnittet eller kreve at det vises en advarsel. Dersom en slik anmodning ikke etterkommes, bør den berørte myndigheten ha myndighet til å pålegge leverandører av informasjonssamfunnstjenester å begrense tilgangen til det nettbaserte grensesnittet. Disse tiltakene bør treffes i samsvar med prinsippene fastsatt i direktiv 2000/31/EF.»

At bestemmelsen, ifølge fortalepunktet, er særlig aktuell der markedsdeltakeren unndrar seg håndheving tyder på at det ikke er markedsdeltakeren som praktisk sett er det mest aktuelle pliktsubjektet etter bestemmelsen. Dersom denne unndrar seg håndheving eller ikke er å få tak i, vil pålegg rettet mot markedsdeltakeren selv ikke kunne bringe overtredelsen til opphør.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke tredjeparter som kan være pliktsubjekt etter bokstav k punkt i, viser departementet til at bestemmelsen har klare likhetstrekk med en lignende bestemmelse i forbrukervernsamarbeidsforordningen, den såkalte CPC-forordningen (EU) 2017/2394, artikkel 9 nr. 4 bokstav g punkt (i). I denne bestemmelsen i CPC-forordningen er det heller ikke nevnt et pliktsubjekt. Etter bestemmelsen skal forbrukermyndigheter «ha myndighet til å fjerne innhold i eller begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt, eller til å kreve at forbrukerne skal se en tydelig advarsel når de får tilgang til et nettbasert grensesnitt dersom ingen andre effektive midler er tilgjengelige for å stanse eller forby overtredelsen som omfattes av denne forordning, og for å unngå risikoen for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser.»

CPC-forordningen er i norsk rett hovedsakelig gjennomført i markedsføringsloven. Ved gjennomføringen av bestemmelsen i norsk rett har lovgiver tolket vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt som pliktsubjekter etter bestemmelsen, se markedsføringsloven § 43 første ledd bokstav a. I forarbeidene til bestemmelsen, i Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.4.2, fremgår følgende vurderinger:

«Myndigheten til å «fjerne innhold» innebærer at man sletter det konkrete innholdet som er lovstridig, for eksempel en annonse på et nettsted. Dette vil være det mest effektive tiltaket for å stanse et lovbrudd på internett, og vil være betydelig mindre inngripende enn å fjerne veiene inn til innholdet, fordi det kun rammer det lovstridige innholdet. Alle som har et nettbasert grensesnitt kan tenkes å bli pålagt å fjerne lovstridig innhold på grensesnittet. I utgangspunktet vil den som er ansvarlig for nettstedet også være den som enklest kan slette innhold uten skadevirkninger for lovlig innhold. Dersom innholdet er på en nettside som eies og drives av en tredjepart, det vil si en annen næringsdrivende enn overtrederen, vil tredjeparten kunne få et pålegg om å slette innholdet. Dersom en blogg eller en nettavis som vg.no, for eksempel inneholder ulike annonser der den ene er lovstridig, kan det være nærliggende at et pålegg om å fjerne innholdet rettes til den som eier og driver bloggen eller nettavisen, dersom den som har utarbeidet annonsen er ukjent eller nekter å samarbeide. […] Å rette pålegg om å fjerne innhold til en tredjepart som eier og driver en nettside kompliseres imidlertid av at en rekke annonser på nettsider leveres av annonsebørser. Ved bruk av annonsebørser vil ikke eieren av nettstedet nødvendigvis ha kontroll over hvilke annonser som vises på nettstedet til enhver tid. Etter departementets vurdering vil en vertstjenesteleverandør også kunne pålegges å fjerne lovstridig innhold etter denne bestemmelsen. Dette skyldes at vertstjenesteleverandøren har tilgang til det lovstridige innholdet ettersom vedkommende er eier av serverne som innholdet ligger lagret på.»

Om myndigheten til å sette inn advarsel fremgår det på samme sted:

«Som et alternativ til å slette innhold eller begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt, skal håndhevingsorganene kunne kreve at forbrukerne ser en «tydelig advarsel». Forbrukeren skal kunne se advarselen når vedkommende går inn på nettstedet, og vil dermed bli gjort oppmerksom på at nettsiden inneholder lovstridig innhold. Eieren av nettsiden vil enklest kunne sette inn en slik advarsel, på samme måte som eieren av nettsiden er nærmest å bli pålagt å fjerne innhold på nettsiden. Dersom eieren av nettsiden er ukjent eller nekter å rette seg etter et pålegg, vil det være mest effektivt å pålegge en vertstjenesteleverandør å sette inn en advarsel til forbrukerne. En vertstjenesteleverandør tilbyr som nevnt lagringsplass, det vil si at innholdet og nettsiden ligger på deres servere. […] Dersom vertstjenesteleverandøren plasserer en advarsel på nettsiden, vil innholdet fremdeles bestå, samtidig som forbrukerne advares mot innholdet.»

Departementet er enig i vurderingene som er gjort i forarbeidene til markedsføringsloven, og mener at disse vurderingene i stor grad er dekkende også for situasjonen etter markedstilsynsforordningen. Samtidig, i mangel av holdepunkter for noe annet, finner ikke departementet grunn til å innskrenke mulige pliktsubjekt etter bokstav k punkt i i markedstilsynsforordningen til kun vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt, da det er vanskelig å forutse hvilke aktører som kan være relevante tredjeparter å rette et slikt pålegg mot.

Departementet antar at vertstjenesteleverandøren og eier av nettbasert grensesnitt, normalt er dekkende for hvilke tredjeparter som har tilgang til innholdet på plattformer. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det er andre tredjeparter som kan være mer nærliggende å pålegge fjerning av innhold eller innsetting av advarsler.

Det kan tenkes situasjoner hvor en tredjepart kontrollerer innholdet på en plattform ved avtale, uten å være eier av det nettbaserte grensesnittet. I slike tilfeller burde tilsynsorganene gis en valgfrihet i hvilken aktør det velges å rettes pålegg mot, såfremt tredjeparten har tilgang til innholdet. Det bør tilrettelegges for at nettinnhold kan kreves fjernet av tredjeparter uavhengig av type konstellasjon, såfremt den aktøren det rettes pålegg mot faktisk har tilgang til innholdet. Det understrekes at markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i nettopp ikke angir et pliktsubjekt.

Formidlingstjenester er i EU regulert av digitaltjenesteforordningen (EU) 2022/2065. I forordningen artikkel 9 nr. 1 reguleres formidlingstjenestenes plikter når de mottar pålegg «to act against one or more specific items of illegal content, issued by the relevant national judicial or administrative authorities.» Bestemmelsen åpner for at myndigheten til å gi pålegg ligger både hos tilsynsorganene og domstolene. At en formidlingstjeneste mottar pålegg om fjerning av innhold er ikke synonymt med ansvar for det ulovlige innholdet, men formidlingstjenestene pålegges en handleplikt, samt en plikt til å redegjøre for hvilket tiltak de har iverksatt mot ulovlig innhold. Slik digitaltjenesteforordningen er lagt opp, fremstår det derimot klart at formidlingstjenestene skal være mottaker av pålegg om å reagere mot ulovlig innhold. Bestemmelsen underbygger at markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i ikke kan forstås som at den kun omfatter markedsdeltakere som pliktsubjekter.

Produktsikkerhetsforordningen (EU) 2023/988 innfører en egen bestemmelse i artikkel 22 om særskilte forpliktelser for leverandør av nettbaserte markedsplasser. Bestemmelsen viser til digitaltjenesteforordningen, ettersom nettbaserte markedsplasser er en formidlingstjeneste som også omfattes av digitaltjenesteforordningen. Artikkel 22 nr. 4 viser til myndighet etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 og oppstiller krav om at medlemsstatene sørger for at tilsynsorganet gis nødvendig hjemmel, når det gjelder «specific content reffering to an offer of a dangerous product», til å gi pålegg om at leverandør av nettbaserte markedsplasser fjerner «such content» fra deres nettbaserte grensesnitt, fjerner adgangen til det eller viser en eksplisitt advarsel. Bestemmelsen er utformet annerledes enn markedstilsynsforordningen, både ved at den senker terskelen fra alvorlig risiko til farlige produkter, ved at den ikke åpner for å legge slik myndighet til retten og ved at den ikke viderefører at pålegg om begrensning av tilgang bare kan gis dersom pålegg om fjerning av innhold eller advarselsbegrensning ikke etterkommes. Pålegg etter artikkel 22 nr. 4 skal gis i tråd med minimumskravene i digitaltjenesteforordningen artikkel 9 (2). Leverandør av nettbaserte markedsplasser må handle innen to virkedager. Pålegg etter artikkel 22 nr. 4 kan også inkludere krav om at leverandør av nettbaserte markedsplasser fjerner «all identical content reffering to an offer of the dangerous product in question», fjerner tilgangen til slikt innhold eller viser en eksplisitt advarsel jf. artikkel 22 nr. 5. Det vurderes at bestemmelsen i produktsikkerhetsforordningen artikkel 22 skiller seg såpass fra markedstilsynsforordningen artikkel 14, at det kan være behov for ny eller utvidet hjemmel når produktsikkerhetsforordningen tas inn i EØS-avtalen og skal gjennomføres i norsk rett. Det vises til fortalepunkt 47 i produktsikkerhetsforordningen om hvor viktig leverandør av nettbaserte markedsplasser er og at de bør ha større ansvar for å håndtere salg av farlige produkter, samt forholdet mellom produktsikkerhetsforordningen og digitaltjenesteforordningen»

Oppsummert foreslår departementet at pliktsubjekt etter bokstav k punkt i ikke kan avgrenses til bare markedsdeltaker eller bare spesifikke tredjeparter. Pliktsubjektet er ikke angitt i bestemmelsen, og departementet mener derfor at pålegg kan rettes mot både markedsdeltaker og mot relevante tredjeparter, avhengig av hva som er nødvendig i et konkret tilfelle. Departementet har videre argumentert for at det i praksis sannsynligvis vil være relevante tredjeparter, og særlig vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt, som vil være pliktsubjekter etter bokstav k punkt i.

10.4.4 Artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii – Pålegg om begrensning av tilgang

10.4.4.1 Pålegg om begrensing av tilgang

Som nevnt ovenfor skal tilsynsorganene etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii kunne «kreve at leverandører av informasjonssamfunnstjenester begrenser tilgangen til det nettbaserte grensesnittet, herunder ved å kreve at en relevant tredjepart gjennomfører slike tiltak». Etter departementets vurdering innebærer begrensning av tilgangen til et nettbasert grensesnitt at man vanskeliggjør eller umuliggjør brukernes tilgang til det aktuelle grensesnittet eller deler av det, ved å stenge/ta ned det nettbaserte grensesnittet, eller blokkere tilgangen, jf. side 101 i Prop. 8 LS (2019–2020) om gjennomføring av den ovennevnte CPC-forordningen. CPC-forordningen inneholder en lignende bestemmelse om fjerning av digitalt nettinnhold som er gjennomført i markedsføringsloven. Bestemmelsene har klare likheter, og for akkurat denne delen av ordlyden, nemlig «begrense tilgangen til det nettbaserte grensesnittet», er ordlydene identiske. Ordlydsfortolkningen av «begrense tilgangen» som ble gjort i nevnte proposisjon anses derfor å ha overføringsverdi for tilsvarende del av ordlyden i artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii. For definisjonen av «nettbasert grensesnitt», se forordningen artikkel 3 nr. 15.

Når det gjelder hvilke typer tekniske tiltak som er mulig for å begrense slik tilgang, viser Prop. 8 LS (2019–2020) til Prop. 65 L (2012–2013) om endringer i åndsverksloven (tiltak mot krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett), hvor dette ble vurdert. Kulturdepartementet drøftet her muligheten for å ta ned eller blokkere tilgangen, og uttalte følgende i punkt 4.2:

«Uansett hvilken type nettsted det er snakk om, kan man fjerne/stenge (ta ned) nettstedet, eller blokkere tilgangen. Førstnevnte (ta ned) innebærer at nettstedet fysisk fjernes fra Internett. Sistnevnte (blokkering) brukes om forskjellige tekniske tiltak som har som formål å hindre tilgangen til et nettsted uten at dette fysisk fjernes fra nett. Felles for de fleste blokkeringsmetoder er at de har svakheter ved at de sjelden er fullstendig effektive eller treffsikre. Omgåelse vil alltid være mulig, uansett hvilken teknologi som benyttes for blokkeringen. Det er også et problem at blokkeringen kan hindre tilgangen til materiale som ikke er ment å blokkeres («falske positive»). Dersom maskinen som blokkeres (målvert) også gir tilgang til lovlig materiale, vil også dette lovlige materialet blokkeres.

[…] til tross for svakhetene kan blokkering av tilgang til nettsteder med ulovlig innhold ha en effekt ved at den umiddelbare tilgangen blir hindret. Blokkering kan således være et virkemiddel for å redusere den ulovlige trafikken.»

I Norge er blokkering per i dag ikke teknisk mulig på nasjonalt eller sentralt nivå. Blokkering vil måtte skje på tilbydernivå, det vil si lokalt hos den enkelte internettilbyder (eksempelvis hos Telenor). Blokkering på tilbydernivå kan gjøres på ulike måter: DNS-blokkering/-manipulering, IP-blokkering, innholdsblokkering og andre typer blokkeringer. For videre fremstilling av de tekniske sidene ved tilgangsbegrensning, vises det til Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.4.2 side 101 og 102 samt Prop. 65 L (2012–2013) punkt 4.2 og 4.7.3.

10.4.4.2 Pliktsubjekter

Etter departementets forståelse er «leverandører av informasjonssamfunnstjenester» det primære pliktsubjekt etter bestemmelsen. Slik departementet leser bestemmelsen, skal tilsynsorganene kunne rette pålegg mot leverandører av informasjonssamfunnstjenester. Pålegget kan innebære at leverandøren av informasjonssamfunnstjenester skal «kreve at en relevant tredjepart gjennomfører slike tiltak». Dette mener departementet følger av ordlyden «[…] herunder ved å kreve at en relevant tredjepart gjennomfører slike tiltak».

Etter departementets vurdering må det også være anledning for leverandøren av informasjonstjenester til å anmode at en tredjepart gjennomfører slike tiltak, dersom det er nødvendig for å etterfølge pålegget. Dette er særlig relevant for det tilfellet at leverandøren av informasjonssamfunnstjenester ikke har den tekniske muligheten til å begrense tilgangen til det nettbaserte grensesnittet. Den tekniske muligheten kan ligge hos andre relevante aktører som ikke nødvendigvis kan defineres som leverandører av informasjonssamfunnstjenester, som for eksempel vertstjenesteleverandører, innholdsleverandører og internettleverandører. Etter en tolkning av ordlyden vil alle tredjeparter som kan begrense tilgangen til det konkrete nettbaserte grensesnittet, være potensielle tredjeparter som kan rammes av bestemmelsen. Departementet mener at dette gjør dem til relevante tredjeparter.

Departementet forstår bestemmelsen slik at leverandøren av informasjonssamfunnstjenester er det primære pliktsubjektet etter bestemmelsen, men dersom den trenger bistand fra en relevant tredjepart for å teknisk kunne gjennomføre begrensningen av tilgangen til det nettbaserte grensesnittet, kan den anmode at den relevante tredjeparten yter slik bistand.

Departementet ser at den danske og norske språkversjonen av markedstilsynsforordningen har en tvetydig ordlyd, ved at de bruker bindeordet «herunder». Det er ikke helt klart om det utelukkende er leverandøren av informasjonssamfunnstjenesten som kan anmode den relevante tredjeparten om å bistå ved gjennomføringen av det pålagte tiltaket, eller om også tilsynsorganet kan fremme krav direkte mot tredjeparten.

Departementet mener det er gode grunner for å legge til grunn at det bare er leverandøren som kan rette anmodningen mot en relevant tredjepart. Etter departementets forståelse må bestemmelsen tolkes slik at et eventuelt pålegg fra tilsynsorganene må rettes mot leverandøren av informasjonssamfunnstjenesten. Departementet finner støtte for en slik ordlydsfortolkning ved å se hen til den franske og tyske versjonen av markedstilsynsforordningen, og delvis også den engelske. I den engelske versjonen av forordningen oppstilles det en myndighet til å «require» leverandører av informasjonssamfunnstjenester å begrense adgangen til et nettbasert grensesnitt, «[…] including by requesting a relevant third party to implement such measures.» (departementets utheving). Her oppstilles det følgelig et krav mot leverandøren av informasjonssamfunnstjenesten, som igjen kan oppfylle kravet/pålegget ved å anmode en relevant tredjeparts bistand til dette. I den tyske ordlyden heter det ikke herunder, men «blant annet gjennom», jf. «unter anderem auch dadurch», Den franske ordlyden «y compris en demandant» indikerer at leverandøren av informasjonssamfunnstjenesten kan anmode relevante tredjeparter om å anvende slike tiltak.

Departementet merker seg at alle språkversjoner (bortsett fra den danske og norske versjonen) bruker forskjellige ord når det kommer til leverandører av informasjonssamfunnstjenester og relevante tredjeparter. Mens den norske og den danske bruker «kreve» i begge situasjoner, brukes det «require» og «request» (i engelsk ordlyd), «anzuweisen» og «aufgefordert» (i tysk ordlyd) samt «d’exiger» og «demandant» (i fransk ordlyd). Departementet mener at denne nyanseringen med fordel også burde fremgå av den norske oversettelsen, og legger til grunn at bruken av henholdsvis «kreve» og «anmode» i situasjonene er mer dekkende og i tråd med andre språkversjoner.

Departementet er også av den oppfatning at dersom lovgiver mente å gjøre både leverandører av informasjonssamfunnstjenester og relevante tredjeparter til pliktsubjekter på lik linje, hadde man valgt en annerledes struktur og formulering, for eksempel «[…] til å kreve at leverandører av informasjonssamfunnstjenester og relevante tredjeparter begrenser tilgangen […]» (departementets kursivering).

Departementet viser også til at løsningen man har valgt i Danmark går ut på at pålegg etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii må rettes mot leverandører av informasjonssamfunnstjenester, jf. § 18 tredje ledd i lov om produkter og markedsovervågning.

Hva som menes med «leverandører av informasjonssamfunnstjenester» i artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii er definert i forordningen artikkel 3 nr. 14. Det fremgår av definisjonen at «leverandør av informasjonstjenester» er en leverandør av en tjeneste som definert i artikkel 1 nr. 1 bokstav b i direktiv (EU) 2015/1535 om informasjonsprosedyre for tekniske regler og standarder og informasjonssamfunnstjenester. I det nevnte direktivet er «tjeneste» definert som «enhver informasjonssamfunnstjeneste, det vil si enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag, over avstand, og som formidles elektronisk og på individuell anmodning fra en tjenestemottaker».

Begrepet «informasjonssamfunnstjenester» er gjenkjennelig fra direktiv 2001/31/EF om elektronisk handel, jf. fortalepunkt 18 og artikkel 2 a i direktivet, og ehandelsloven § 1 annet ledd. Se også merknadene til § 1 i forarbeidene til ehandelsloven i Ot.prp. nr. 31 (2002–2003).

Eksempler på informasjonssamfunnstjenester er lagringstjenester (jf. «ved å lagre tredjepartsinnhold» i fortalepunkt 16 til markedstilsynsforordningen), som for eksempel nettbutikker og annonseplasser, søkemotorer, nettaviser, sosiale medieplattformer og andre kommunikasjonskanaler, samt tilgangstjenester til lyd og video. I praksis vil dette omfatte de fleste tjenester som i dag leveres over internett. En annen viktig gruppe av informasjonssamfunnstjenester er tilbydere av tilgang til internett, altså telekommunikasjonsoperatører, også kalt internettleverandører, som Telia og Telenor. Ytterligere eksempler på leverandører av informasjonssamfunnstjenester kan være søkemotorer, servereiere og næringsdrivende som tilbyr varer og tjenester online, jf. også SOU 2020:49 på side 465.

Det nevnes avslutningsvis at leverandører av informasjonssamfunnstjenester etter markedstilsynsforordningen artikkel 7 nr. 2 har en særegen samarbeidsplikt om å legge til rette for ethvert tiltak som treffes for å fjerne, eller dersom dette ikke er mulig, redusere de risikoene et produkt som blir solgt på nettet gjennom deres tjenester, utgjør.

10.4.5 Sammenligning med CPC-forordningen

Markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k har, som nevnt i punktene over, likhetstrekk med artikkel 9 nr. 4 bokstav g i CPC-forordningen, som også omhandler myndighet til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt innhold på internett. Myndigheten er i Norge tildelt ulike tilsynsorgan, i henholdsvis markedsføringsloven § 43, tobakksskadeloven § 36 d, alkoholloven § 9-4 tredje ledd, kringkastingsloven § 2-12, luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav f, sjøloven § 418 d første ledd, jernbaneloven § 11 c bokstav e, yrkestransportlova § 32 a sjette ledd, angrerettloven § 28, pakkereiseloven § 51 og legemiddelloven § 21 a.

Markedstilsynsforordningen og CPC-forordningen har ulikt virkeområde, ved at CPC-forordningen er begrenset til forbrukertilsyn og gjelder andre EU/EØS-rettsakter enn markedstilsynsforordningen. De har imidlertid samme formål: Å sikre harmonisert og lik håndheving i hele det indre marked. Departementets forslag til gjennomføring av markedstilsynsforordningen vil innebære at markedsføringsloven, luftfartsloven og tobakksskadeloven vil hjemle tilsyn etter både CPC- og markedstilsynsforordningen. Det er imidlertid ingen rettsakter som omfattes av begge forordningene, og det er derfor ingen overlapp mellom virkeområdet til CPC-forordningen og virkeområdet til markedstilsynsforordningen. Eventuell overlapp vil følge av det norske sektorregelverket, og ikke av overlapp mellom forordningene.

Etter departementets syn har vurderingene som er foretatt i forbindelse med gjennomføringen av CPC-forordningen i Prop. 8 LS (2019–2020) kapittel 13, om endringer i markedsføringsloven mv., overføringsverdi for gjennomføringen av artikkel 14 nr. 4 bokstav k i markedstilsynsforordningen. Markedstilsynsforordningen gjelder produkter med stort skadepotensial, men også CPC-forordningen dekker områder hvor det er viktig med effektivt tilsyn. Begge forordningene oppstiller også et vilkår om at det må være «ingen andre effektive midler tilgjengelige», og det må foreligge en form for risiko, nærmere bestemt «alvorlig risiko» i markedstilsynsforordningen og «[risiko] for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser» i CPC-forordningen. Se nærmere om disse begrepene under punkt 10.5.5.5.

Markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k og CPC-forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav g har noe ulik ordlyd, noe ulike tekniske tiltak samt noe ulike vilkår. Dessuten nevner forordningene forskjellige pliktsubjekter. Etter CPC-bestemmelsen skal blant annet vertstjenesteleverandører kunne fjerne, deaktivere eller begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt.

Etter «totrinnsmodellen» i markedstilsynsforordningen skal det først gis pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold eller visning av advarselsmerking (bokstav k punkt i), før det dernest kan gis pålegg om begrensning av tilgang (bokstav k punkt ii). CPC-forordningen har ikke en slik modell som opererer med forskjellige trinn, men forordningen krever også at det minst inngripende tiltaket skal benyttes først. Barne- og familiedepartementet skriver i Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.4.2 på side 101 at: «Departementet legger til grunn at det minst inngripende vil være å først pålegge fjerning, eller advarselsmerking, før tilgangsbegrensning.»

Selv om det er ulikheter mellom hvordan myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold er utformet i markedstilsynsforordningen og CPC-forordningen, mener departementet at det foreligger overføringsverdi fra CPC-forordningen som departementet vil legge til grunn ved gjennomføringen av markedstilsynsforordningen i norsk rett.

For en nærmere omtale av CPC-forordningens myndighet til å pålegge tredjepart å fjerne digitalt nettinnhold vises det til Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.

10.4.6 Nærmere om tredjepartens handleplikt og forholdet til ehandelsloven

Siden myndigheten som vist over, omfatter å kunne pålegge markedsdeltakere og andre aktører, for eksempel vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt (bokstav k punkt i) og leverandører av informasjonssamfunnstjenester (bokstav k punkt ii) en handleplikt, reiser dette spørsmål om forholdet til direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel (ehandelsdirektivet). Ehandelsdirektivet skal sikre fri bevegelse av informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene, og er i norsk rett gjennomført i ehandelsloven. Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.5 omtaler de aktuelle bestemmelsene og sier blant annet følgende:

«Ehandelsloven §§ 16 til 18 fastsetter ansvarsfrihetsregler som omfatter tjenesteytere som overfører eller gir tilgang til informasjon over et elektronisk kommunikasjonsnett eller lagrer annen persons informasjon. Med «tjenesteytere» menes en fysisk eller juridisk person som tilbyr informasjonssamfunnstjenester, jf. ehandelsloven § 3 bokstav a. En «informasjonssamfunnstjeneste» er enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag, og som formidles elektronisk, over avstand og etter individuell anmodning fra en tjenestemottaker, samt enhver tjeneste som består i å gi tilgang til, eller overføre informasjon over, et elektronisk kommunikasjonsnett, eller i å være nettverk for data som leveres av tjenestemottakeren, jf. ehandelsloven § 1 annet ledd bokstav a og b. Det vil si at både vertstjenesteleverandører og internettilbydere i utgangspunktet er ansett som «tjenesteytere» og dermed omfattet av ansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven. Registerenheter for toppdomener faller i utgangspunktet utenfor ehandelslovens ansvarsfrihetsregler. Det samme gjelder domeneforhandlere, med mindre de også tilbyr annen virksomhet som kan medføre lagring eller overføring av informasjon og den konkrete tjenesten vurderes som en informasjonssamfunnstjeneste etter ehandelsloven § 1 annet ledd.

Ansvarsfrihetsreglene innebærer at tjenesteytere på nærmere vilkår er skjermet fra å bli gjort straffe- eller erstatningsrettslig ansvarlig for sin befatning med lovstridig informasjon, for eksempel innhold i strid med forbrukervernreglene. Ansvarsfrihetsreglene er blant annet begrunnet i hensynet til informasjons- og ytringsfriheten. Det er ikke ønskelig at mellomleddene selv skal foreta vurderingene av om innhold er lovlig eller ikke. Mellomleddene har ikke nødvendigvis kompetanse til å foreta slike rettslige vurderinger, og de har sjelden noen selvstendig interesse i å forsvare innholdet som formidles.

Etter ehandelsloven § 20 er ikke ansvarsfrihetsreglene i §§ 16 til 18 til hinder for at en domstol eller forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn ehandelsloven kan gi pålegg overfor en tjenesteyter. Slike pålegg kan ha form av en beslutning fra en domstol eller forvaltningsmyndighet med krav om at overtredelsen opphører eller forhindres, blant annet ved fjerning av den lovstridige informasjonen eller ved at tilgangen til den hindres. Ansvarsfrihetsreglene er heller ikke til hinder for at myndighetene fastlegger prosedyrer for å fjerne eller hindre tilgang til informasjon, jf. Ot.prp. nr. 4 (2003–2004) punkt 11.1. Adgangen til midlertidig forføyning påvirkes ikke av reglene i ehandelsloven, jf. samme punkt.»

Markedstilsynsforordningen artikkel 2 nr. 4 regulerer delvis forordningens forhold til ehandelsdirektivet. Det følger av markedstilsynsforordningen artikkel 2 nr. 4 at forordningen ikke berører anvendelsen av artikkel 12 til 15 i ehandelsdirektivet. Artikkel 12 til 15 i direktivet regulerer tjenesteytende mellommanns ansvar og er delt opp i ren formidling (artikkel 12), mellomlagring (artikkel 13), vertstjenester (artikkel 14) og ingen generell overvåkningsplikt (artikkel 15). Det følger av forordning (EU) 2022/2065 om digitale tjenester (Digital Services Act – DSA) artikkel 89 at ehandelsdirektivet artikkel 12 til 15 oppheves. Det følger videre av sistnevnte artikkel at referanser til artikkel 12 til 15 i ehandelsdirektivet skal forstås som henvisninger til henholdsvis artikkel 4, 5, 6 og 8 i DSA. DSA gjelder i EU, men er på tidspunktet for fremming av proposisjonen ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Videre nevnes forholdet til ehandelsdirektivet i fortalepunkt 16 og 41 i markedstilsynsforordningen. Pålegg etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii «bør treffes i samsvar med prinsippene» fastsatt i ehandelsdirektivet, jf. fortalen punkt 41. Etter fortalepunkt 16 skal myndigheten til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold knyttet til produkter som ikke er i samsvar med regelverket, eller dersom dette ikke lar seg gjennomføre, begrense tilgangen til produkter som ikke er i samsvar med regelverket, og som tilbys gjennom disse tjenestene, ikke berøre reglene fastsatt i ehandelsdirektivet. Dessuten fremheves det i samme fortalepunkt at «særlig bør ikke leverandører av informasjonssamfunnstjenester pålegges noen generell forpliktelse til å overvåke informasjonen de overfører eller lagrer, og de bør heller ikke pålegges noen generell forpliktelse til aktivt å undersøke forhold eller omstendigheter som kan tyde på ulovlig virksomhet. Videre bør vertstjenesteleverandører heller ikke holdes ansvarlig så lenge de ikke har faktisk kunnskap om ulovlig virksomhet eller informasjon og ikke er klar over forholdene eller omstendighetene som den ulovlige virksomheten eller informasjonen framgår av.»

Departementet viser her til Barne- og familiedepartementets vurdering i Prop. 8 LS (2019–2020) av forholdet mellom myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold og direktivet om elektronisk handel i konteksten av CPC-forordningen.

Departementet mener at redegjørelsen i Prop. 8 LS (2019–2020) er overførbar til myndigheten i markedstilsynsforordningen til å fjerne digitalt nettinnhold. Departementet mener at myndigheten etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k ikke vil gripe inn i ansvarsfriheten fastsatt i ehandelsdirektivet. Leverandører av informasjonssamfunnstjenester vil fremdeles ikke være ansvarlig for nettinnholdet som formidles. En eventuell handleplikt pålagt i en individuell avgjørelse vil bare innebære en plikt til å begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt. Det er et pålegg som rettes til den aktøren alene fordi den tilbyr en tjeneste som markedsdeltakeren benytter. Det vil si at tjenesteyterne fremdeles ikke har en plikt til å overvåke nettinnholdet som sendes over deres nett, eller som er lagret på deres servere, for å avdekke overtredelser. Handleplikten vil inntre når det med hjemmel i lov rettes et pålegg mot dem om for eksempel å hindre tilgangen til det lovstridige nettinnholdet. Departementet mener at dette er i tråd med ehandelsloven § 20. Handleplikten vil gjelde uavhengig av om aktøren har utvist subjektiv skyld eller på en annen måte har opptrådt klanderverdig.

10.5 Vilkår for bruk av myndigheten

10.5.1 Innledning

For at tilsynsorganene skal kunne benytte tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k, er det flere vilkår som må være oppfylt. Felles for tiltakene etter bokstav k punkt i og punkt ii er at det ikke må være andre effektive midler tilgjengelig, produktet må være i strid med regelverket eller kan sette brukernes helse eller sikkerhet i fare, og det må foreligge en alvorlig risiko. Tiltakene må videre være proporsjonale, og i tråd med EØS-retten og nasjonal rett, jf. artikkel 14 nr. 2. Departementet vil i det følgende drøfte hva som ligger i disse vilkårene.

10.5.2 Ingen andre effektive midler er tilgjengelig

Departementet legger til grunn at vilkåret «ingen andre effektive midler er tilgjengelige» i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k forutsetter at andre mindre inngripende tiltak ikke anses, eller ikke har vist seg, å være effektive for å fjerne en «alvorlig risiko». Etter departementets vurdering skal myndigheten til å pålegge tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k kun anvendes som en subsidiær løsning. Det vil si at myndigheten bare kan benyttes dersom risikoen ikke kan fjernes på vanlig måte gjennom dialog med markedsdeltakeren, eller eventuelt ved bruk av andre tiltak etter artikkel 14 nr. 4 jf. artikkel 16 og 41, som omsetningsforbud, forbud- eller påbudsvedtak, tvangsmulkt og/eller overtredelsesgebyr.

Tilsynsorganene må derfor, som utgangspunkt, ha prøvd å stanse overtredelsen ved bruk av andre midler. Etter departementets vurdering vil myndigheten likevel kunne benyttes selv om andre tiltak ikke er forsøkt dersom den næringsdrivende er ukjent, så lenge det er åpenbart at bruk av andre midler ikke vil kunne fjerne den alvorlige risikoen. Det vises til Barne- og familiedepartementets vurdering i Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.7.3 hvor tilsvarende vilkår om at ingen andre effektive midler er tilgjengelige ble oppstilt i forbindelse med bestemmelsen om fjerning av digitalt nettinnhold etter CPC-forordningen. Denne bestemmelsen har likheter med markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k, og har derfor en viss overføringsverdi. Det vises til tidligere omtale av denne proposisjonen og til CPC-forordningen.

Fortalepunkt 41 i markedstilsynsforordningen sier noe om i hvilke tilfeller det er mest aktuelt å bruke myndigheten. Her trekkes det fram tilfeller der markedsdeltakeren «skjuler sin identitet eller flytter innenfor Unionen eller til et tredjeland for å unngå håndheving.» Når markedsdeltakeren er ukjent, vil tilsynsorganenes pålegg og sanksjoner ikke være effektive for å fjerne den alvorlige risikoen. I slike situasjoner kan det være avgjørende for tilsynsorganene at tredjeparter som er aktuelle pliktsubjekter etter bokstav k punkt i og punkt ii, og som er den tekniske formidleren av det lovstridige nettinnholdet, kan pålegges en handleplikt. Disse aktørene er enkle å identifisere, og har faktisk mulighet til å fjerne det ulovlige innholdet eller begrense tilgangen til grensesnittet. Det kan etter departementets vurdering i tillegg være aktuelt å bruke myndigheten i tilfeller der markedsdeltakeren nekter å samarbeide med tilsynsorgan og ikke innretter seg etter pålegg.

Som nevnt over, ble det i CPC-forordningen lagt til grunn tilsvarende vilkår. Departementet viser til Barne- og familiedepartementets vurdering i Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.3 der det uttales at «ingen andre effektive midler skal være tilgjengelige betyr, etter Barne- og familiedepartementets vurdering, at andre midler enten ikke har fungert i den konkrete saken, eller at håndhevingsorganet anser at disse ikke vil føre frem til ønsket resultat». Departementet mener at denne betraktningen også gjør seg gjeldende etter markedstilsynsforordningen. Departementet understreker at det er opp til tilsynsorganene å vurdere hvilke andre midler som er tilgjengelige og om disse er effektive til å fjerne den alvorlige risikoen.

Departementet understreker også at vilkåret har en nær sammenheng med forholdsmessighetsprinsippet og krav om minste inngripen, se neste punkt. Det samme gjelder vilkåret i artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii om at anmodningen mot markedsdeltakeren ikke har blitt etterkommet, se nærmere omtale av dette også under neste punkt.

10.5.3 Krav om minste inngripen

I tillegg til krav om at det ikke foreligger andre effektive midler, stiller markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 2 overordnede krav om at tilsynsorganene skal utøve myndigheten på en hensiktsmessig og effektiv måte og i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet. Videre sier samme bestemmelse at myndigheten skal gis og utøves i samsvar med EØS-retten og nasjonal rett, herunder prinsippene i nasjonal rett knyttet til ytringsfrihet og medienes frihet og mangfold. Forordningens fortalepunkter 42 og 68 understøtter også dette. Kravene etter artikkel 14 nr. 2 gjelder for alle undersøkelses- og håndhevingskompetanser etter artikkel 14, se omtale innledningsvis i punkt 4.1. Forholdet til ytringsfriheten er omtalt i punkt 10.6.

Departementet viser også til CPC-forordningen artikkel 10 nr. 2 som har en nesten likelydende bestemmelse: «Gjennomføringen og utøvelsen av myndighet som omhandlet i artikkel 9 ved anvendelse av denne forordning, skal stå i forhold til og være i samsvar med EØS-retten og nasjonal rett, herunder med gjeldende prosessuelle garantier og med grunnleggende rettigheter. Undersøkelses- og håndhevingstiltak som vedtas ved anvendelse av denne forordning, skal stå i forhold til arten av og den samlede faktiske eller potensielle skaden som følger av overtredelsen av unionsrett som beskytter forbrukernes interesser.»

Innholdet i CPC-forordningen artikkel 10 nr. 2 er etter departementets vurdering likt som i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 2, selv om ordlyden er noe ulik. Det vises til Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.7.3 under punktet om EU-retten og forholdsmessighet, der dette drøftes grundig. Her lyder det:

«Etter departementets vurdering må det derfor i den konkrete saken vurderes hvorvidt tiltak etter artikkel 9 nr. 4 bokstav g er egnet til å nå det eller de mål som forfølges, og tiltaket må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å nå målene. […]

Begrensning av tilgang til innhold på internett vil kunne være inngripende for både den næringsdrivende som overtrer regelverket som får innholdet sitt fjernet, og for tredjeparten som pålegges en handleplikt. Forholdsmessighetsprinsippet, som kan utledes fra [CPC-forordningen] artikkel 10 nr. 2, krever at det skal tas hensyn til mulighetene for alternative og mindre inngripende tiltak. Det vil si at det minst inngripende tiltaket for å stanse overtredelsen som utgangspunkt skal velges. Departementet er enig med Norid i at tiltak som kun rammer det lovstridige innholdet bør vurderes før man vurderer tiltak for å gjøre innholdet vanskeligere tilgjengelig, da sistnevnte i større grad vil kunne ramme også lovlig materiale. Det vil si at det bør vurderes om overtredelsen effektivt kan stanses ved å pålegge tredjeparter å sette inn en advarsel eller fjerne innhold, jf. [CPC-forordningen] artikkel 9 nr. 4 bokstav g romertall i, før tredjeparter pålegges å blokkere nettsider, fjerne nettsider og slette domenenavn. For de ulike tekniske tiltakene, se punkt 13.4. Dersom tilgangen til lovlig innhold blokkeres i forbindelse med et pålegg om fjerning av digitalt innhold, skal det, etter departementets vurdering, lite til før tiltaket må anses uforholdsmessig og dermed i strid med informasjons- og ytringsfriheten i Grunnloven § 100, EMK artikkel 10 samt EØS-avtalen artikkel 31 og 36. Forholdsmessigheten må likevel vurderes konkret i hver enkelt sak.

Etter departementets vurdering må det foretas en bred interesseavveining av om myndigheten til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold skal benyttes. Her vil forholdsmessigheten stå sentralt. Det må være forholdsmessighet mellom mål og virkemiddel i hvert enkelt tilfelle. Her vil blant annet hensynet til forbrukerbeskyttelse, informasjons- og ytringsfriheten, overtredelsens alvorlighet og omfang og tredjepartsinteresser kunne vektlegges, samt om bruk av myndigheten vil medføre utilsiktede konsekvenser for andre. I tillegg vil særlige hensyn som gjør seg gjeldende på hvert enkelt fagområde, for eksempel hensynet til folkehelse og risiko knyttet til enkeltindividers helse, kunne vektlegges.»

Departementet er enig i betraktningene, og mener at de samme vurderingene også gjør seg gjeldende ved bruk av myndigheten etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

Forholdsmessighetskravet i artikkel 14 nr. 2 tilsier etter departementets vurdering at det minst inngripende tiltaket som anses effektivt for å fjerne den alvorlige risikoen, skal benyttes. I forbindelse med tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k, innebærer dette etter departementets syn at markedstilsynsorganene først må vurdere om det finnes andre tiltak som vil fjerne den alvorlige risikoen, før de iverksetter tiltak etter bestemmelsen. Dette har en nær indre sammenheng med vilkåret om at ingen andre effektive midler er tilgjengelige, som omtalt i forrige punkt. I tillegg innebærer krav om minste inngripen at tilsynsorgan må velge det tiltaket etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k som er minst inngripende.

For tredjeparter er slike krav som i bokstav k inngripende fordi de i utgangspunktet ikke kan bebreides for markedsdeltakerens overtredelse, og krav rettes normalt mot disse kun fordi de tilbyr en tjeneste som markedsdeltakeren benytter seg av. Krav om tiltak som tredjeparter gjennomfører mot markedsdeltakeren vil også innebære et mer inngripende tiltak for markedsdeltakeren, da de mister kontroll over sitt eget nettinnhold.

Når det gjelder pålegg etter bokstav k punkt i, så vil krav om å merke nettinnhold med advarsel være mindre inngripende enn krav om å fjerne digitalt nettinnhold. Videre vil et pålegg etter bokstav k punkt i være mindre inngripende enn pålegg etter bokstav k punkt ii. Dette er fordi en fjerning av det konkrete digitale nettinnholdet etter bokstav k punkt i ikke vil påvirke annet innhold, og dermed potensielle ytringer – noe en eventuell begrensning av nettbaserte grensesnitt etter bokstav k punkt ii vil kunne medføre. Strukturen og oppbyggingen av artikkel 14 nr. 4 bokstav k gjenspeiler også disse forskjellene.

Artikkel 14 nr. 4 bokstav k er etter sin ordlyd bygget opp som en «totrinnsmodell», slik at det først må rettes en anmodning etter bokstav k punkt i, og først når en slik anmodning ikke etterkommes, kan tiltak etter bokstav k punkt ii pålegges. Det følger av bokstav k punkt ii at tiltak etter bokstav k punkt ii først er aktuelt «i et tilfelle der en anmodning i samsvar med punkt i) ikke har blitt etterkommet». Tiltak etter bokstav k punkt i og punkt ii har ulikt innhold, og skal benyttes i ulike situasjoner. Dersom varer likevel ikke fjernes etter at det er gitt pålegg om det etter bokstav k punkt i, vil bokstav k punkt ii fortsatt fungere som et sikkerhetsnett ved at det kan kreves en tilgangsbegrensning.

Når myndigheten etter bokstav k punkt ii først brukes, må pålegg også vurderes etter minste inngreps prinsipp; det vil være mindre inngripende å fjerne tilgang til den konkrete delen av det nettbaserte grensesnittet som viser det lovstridige nettinnholdet, enn å begrense tilgangen til en hel nettside. For en nærmere omtale av hvordan nettbasert grensesnitt er definert, se punkt 10.4.2.

10.5.4 Produktets manglende samsvar med regelverk og fare for helse eller sikkerhet

10.5.4.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet at myndigheten til å gi pålegge etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k ikke får anvendelse i tilfeller der det foreligger en «alvorlig risiko» knyttet til et produkt, men hvor det er overensstemmelse med produktregelverket.

10.5.4.2 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet har som eneste instans uttalt seg om dette i høringen, og anførte:

«Vi stiller spørsmål ved om artikkel 14(4)(k) skal forstås slik at det ikke er adgang til å reagere overfor et produkt som utgjør en alvorlig risiko, når/selv om produktet er i samsvar med de vesentlige og formelle kravene […]».

10.5.4.3 Departementets vurdering

I artikkel 16 nr. 1 reguleres det når tiltak skal iverksettes. Her heter det at «[m]arkedstilsynsmyndighetene skal treffe hensiktsmessige tiltak dersom et produkt som omfattes av EØS-avtalens harmoniseringsregelverk, og som selv om det brukes i samsvar med sitt tiltenkte formål eller under rimelig forutsigbare forhold og er korrekt installert og vedlikeholdt» for det første «vil kunne sette brukernes helse eller sikkerhet i fare» (bokstav a), eller for det andre når produktet «ikke er i samsvar med EØS-avtalens gjeldende harmoniseringsregelverk» (bokstav b).

Artikkel 16 nr. 1 bokstav b oppstiller vilkåret om produktets manglende samsvar med regelverket. Departementet forstår dette som hovedvilkåret, og mener at dette også følger av forordningen for øvrig. Det vises til formålet med markedstilsynsforordningen som «er å forbedre det indre markeds virkemåte ved å styrke markedstilsynet med produkter som omfattes av EØS-avtalens harmoniseringsregelverk, med henblikk på å sikre at bare produkter som er i samsvar med regelverket og oppfyller krav som gir et høyt vernenivå for offentlige interesser» (departementets kursivering), jf. artikkel 1. Forordningen skal med andre ord primært beskytte konkret angitte offentlige interesser mot produkter som ikke er i samsvar med regelverket, se for øvrig også omtalen i fortalepunkt 1 og 2. Det vises også til forordningen artikkel 14 nr. 2 første punktum som oppstiller et generelt forholdsmessighetskrav til myndighetene etter artikkel 14 nr. 4. Her lyder det at «markedstilsynsmyndighetene skal utøve myndigheten fastsatt i denne artikkelen på en hensiktsmessig og effektiv måte og i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, i den utstrekning myndigheten utøves i tilknytning til gjenstanden for og formålet med tiltakene og arten av og den samlede faktiske eller potensielle skaden som følge av tilfellet av manglende samsvar med regelverket» (departementets kursivering).

Etter artikkel 16 nr. 1 bokstav a skal hensiktsmessige tiltak gjennomføres når produktet «vil kunne sette brukernes helse eller sikkerhet i fare». Dette gjelder uavhengig av om produktet er i samsvar med regelverket, jf. at bokstav a og b er alternative vilkår. Tilsynsorganene har altså en plikt til å treffe tiltak dersom det er fare for brukernes helse eller sikkerhet selv om produktet er i samsvar med krav som følger av harmoniseringsregelverket.

Selv om forordningens primære virkeområde er der produktet ikke er i samsvar med regelverket, se ovenfor, finnes det altså holdepunkter for en noe utvidet forståelse i forhold til departementets forslag i høringen. At helse og sikkerhet er interesser som skal beskyttes av forordningen, fremgår også blant annet av definisjonen av «produkt som utgjør en risiko» i artikkel 3 nr. 19, der det heter at et produkt utgjør en risiko dersom det blant annet «kan ha negative konsekvenser for personers helse og sikkerhet generelt». Artikkel 16 nr. 1 bokstav a tydeliggjør at disse interessene skal nyte et sterkere vern, og at det derfor gjøres unntak fra vilkåret om manglende samsvar.

Basert på dette revurderer departementet forslaget fra høringen. Produktet det føres tilsyn med må fortsatt være omfattet av produktregelverket. Utgangspunktet er at det stilles som vilkår for å iverksette tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k at produktet omfattes av produktregelverket og ikke er i samsvar med produktregelverket (jf. artikkel 16 nr. 1 bokstav b). Selv om produktet er i samsvar med produktregelverket, kan tiltak likevel iverksettes dersom produktet vil kunne sette brukernes helse eller sikkerhet i fare (jf. artikkel 16 nr. 1 bokstav a). Disse vilkårene stilles for tiltak generelt og ikke bare for tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k, men også i relasjon til denne bestemmelsen.

Vilkåret om at produktet ikke er i samsvar med produktregelverket er selvforklarende og må vurderes opp mot det konkrete regelverket. Når et produkt «vil kunne sette brukernes helse eller sikkerhet i fare» gir ikke forordningen sterke holdepunkter for å si noe om. Mange produkter vil ha en iboende risiko for helse eller sikkerhet som må aksepteres. Tilsynsorganet må derfor vurdere om produktet utgjør en risiko for helse eller sikkerhet som går ut over den risikoen som anses som «rimelig og akseptabel» vurdert ut fra produktets tilsiktede formål, normal bruk eller bruk som med rimelighet kan forventes for produktet.

Artikkel 16 er nærmere omtalt i punkt 4.4.

10.5.5 Alvorlig risiko

10.5.5.1 Innledning

Etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k kan tilsynsorganet kreve at digitalt nettinnhold endres eller fjernes fra et nettbasert grensesnitt når det ikke er andre effektive midler for å fjerne det som utgjør en «alvorlig risiko». Departementet vil i dette punktet vurdere hvordan vilkåret om «alvorlig risiko» skal gjennomføres i norsk rett, og drøfte flere problemstillinger som springer ut fra begrepet. For det første må nettinnholdet av de relevante risikobegrepene fra forordningen fastslås – herunder «risiko» (artikkel 3 nr. 18), «alvorlig risiko» (som brukes i artikkel 14 nr. 4 bokstav k), «produkt som utgjør en risiko» (artikkel 3 nr. 19) og «produkt som utgjør en alvorlig risiko» (artikkel 3 nr. 20). I forlengelsen av dette, tar departementet for det andre stilling til hva «alvorlig risiko» i artikkel 14 nr. 4 bokstav k knytter seg til og retter seg mot. For det tredje må det avklares om begrepet legger opp til en tilsvarende risiko som etter CPC-forordningen (2017/2394) artikkel 9 nr. 4 bokstav g, som gir liknende myndighet når det er tale om en «[risiko] for alvorlig skade på forbrukerens kollektive interesser».

10.5.5.2 Om forordningens risikobegreper

Først kan det bemerkes at begrepet «alvorlig risiko» som står i artikkel 14 nr. 4 bokstav k ikke er legaldefinert. Det som defineres i forordningen er «risiko» (artikkel 3 nr. 18) og «produkt som utgjør en alvorlig risiko» som en forlengelse av «produkt som utgjør en risiko» (artikkel 3 nr. 20, jf. nr. 19). «Risiko» er definert som «kombinasjonen av sannsynligheten for at det skal oppstå en fare som forårsaker skade, og den aktuelle skadens alvorlighetsgrad». «Produkt som utgjør en alvorlig risiko» er definert som et «produkt som utgjør en risiko, og der kombinasjonen av sannsynligheten for at det skal oppstå en fare som forårsaker skade, og den aktuelle skadens alvorlighetsgrad – ut fra en risikovurdering, samtidig som det tas hensyn til normal, forutsigbar bruk av produktet – anses å kreve rask inngripen fra markedstilsynsmyndighetene, herunder tilfeller der risikoen ikke får umiddelbare konsekvenser». Sistnevnte definisjon må leses som en forlengelse av «produkt som utgjør en risiko» i artikkel 3 nr. 19, som knytter vurderingen an til produkter som «kan ha negative konsekvenser» for beskyttede interesser.

Definisjonene i artikkel 3 nr. 18 til 20 ser ut til å ha en nær sammenheng. Definisjonen av «risiko» er generell og abstrakt, og taler bare om en kombinert vurdering av sannsynligheten for at «fare som forårsaker skade» kan oppstå (sannsynlighetselementet) og den mulige «skadens alvorlighetsgrad» (skadeelementet).

Definisjonen av «produkt som utgjør en risiko» er mer konkret, og knytter vurderingen an til «negative konsekvenser» som et produkt «kan ha» for beskyttede interesser, og som går ut over «det som anses som rimelig og akseptabelt» sett hen til blant annet produktets formål, normal bruk og normal risiko, se igjen artikkel 3 nr. 19. Her nevnes ikke «risiko» i selve definisjonen, men brukes i begrepet («produkt som utgjør en risiko»). Ut fra dette, må «produkt som utgjør en risiko» forstås som å peke mot en vurdering etter artikkel 3 nr. 18 om «risiko», men der «skaden» byttes ut med den risikoen for «negative konsekvenser» produktet har for beskyttede interesser. Herunder vil både sannsynligheten for at «negative konsekvenser» oppstår og alvorlighetsgraden av potensielle konsekvenser være avgjørende for om vi står overfor en risiko som ikke er rimelig og akseptabel, og dermed et «produkt som utgjør en risiko».

Når vurderingen er om det er tale om et «produkt som utgjør en alvorlig risiko», må det for det første være tale om «et produkt som utgjør en risiko», jf. ovenfor. For det andre, må «kombinasjonen av sannsynligheten for at det skal oppstå en fare som forårsaker skade, og den aktuelle skadens alvorlighetsgrad» kreve rask inngripen, se artikkel 3 nr. 20. Dette spiller igjen på definisjonen av «risiko» i artikkel 3 nr. 18, der den samlede vurderingen av sannsynlighetselementet og skadeelementet til sammen krever «rask inngripen» fra tilsynsorganet. Det er altså bare når risikoen er preget av et hasteelement at det foreligger «alvorlig risiko», men det er verdt å merke at dette kan være tilfellet selv om «risikoen ikke får umiddelbare konsekvenser», se igjen artikkel 3 nr. 20.

Definisjonene må altså leses i sammenheng, og etter definisjonene i artikkel 3 nr. 18 til 20 er det risikoens intensitet – der vurderingen av sannsynlighets- og skadeelementet sammenholdes – som avgjør om vi står overfor et produkt som utgjør en «risiko» eller en «alvorlig risiko». Når disse leses i sammenheng, ligger det også en implisitt definisjon av «alvorlig risiko» som nevnes i artikkel 14 nr. 4 bokstav k, nemlig der risikoens intensitet etter artikkel 3 nr. 18 er så sterk at det krever «rask inngripen fra markedstilsynsmyndigheten», sml. artikkel 3 nr. 20. Herunder kan en risiko bli «alvorlig» dersom ett av elementene, eller elementene samlet sett, skaper en så stor risiko for «negative konsekvenser» at det krever «rask inngripen». Altså kan en «alvorlig risiko» oppstå basert på begge variabler – både når de mulige konsekvensene for beskyttede interesser er store nok (skadeelementet) og når sannsynligheten for skade er stor nok (sannsynlighetselementet). Se også artikkel 19 nr. 2 der det må foretas en «risikovurdering som tar hensyn til farens art og sannsynligheten for at den inntreffer», og der det å «oppnå et høyere sikkerhetsnivå eller skaffe andre produkter som medfører mindre risiko» ikke er tilstrekkelig for at produktet utgjør en «alvorlig risiko». Det avgjørende for om det dreier seg om en «alvorlig risiko» er at det etter en samlet vurdering av risikoen for konsekvenser kreves «rask inngripen». Dette innebærer etter departementets syn at der hvor skadepotensialet er meget stort, behøver ikke sannsynligheten for at den inntrer være så høy. Uopprettelig skade på menneskers liv og helse vil som regel utgjøre «alvorlig risiko». Tilsvarende kan et noe mindre skadepotensial utgjøre en «alvorlig risiko» hvis sannsynligheten for at skaden materialiserer seg er høy.

10.5.5.3 Nærmere om når det foreligger «alvorlig risiko»

10.5.5.3.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet anførte departementet at dets forståelse av artikkel 14 nr. 4 bokstav k, lest i sammenheng med fortalepunkt 41, er at «alvorlig risiko» knytter seg til overtredelse av produktkrav i de 71 angitte rettsaktene. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette konkret.

10.5.5.3.2 Departementets vurdering

Departementet har revurdert sitt forslag fra høringsnotatet. Departementet vurderer at en risiko ikke må knytte seg til eller komme av brudd på produktkrav. Et slikt vilkår for «alvorlig risiko» vil i seg selv rime dårlig med det alternative vilkåret om fare for helse eller sikkerhet som unntar fra vilkåret om brudd på produktkrav. Dette alternative vilkåret følger av blant annet artikkel 16 nr. 1 bokstav a som det er redegjort for i punkt 4.3 og 10.5.5 ovenfor. Her kom departementet til at det skal iverksettes tiltak når det er tilstrekkelig fare for helse eller sikkerhet, selv om det ikke foreligger brudd på produktkrav.

Departementet mener at det innenfor forordningens virkeområde må legges til grunn at det ikke kan være tale om en «risiko» som ikke kommer av et «produkt». Dette kommer i første rekke frem av at forordningen «får anvendelse på produkter» som faller innenfor virkeområdebestemmelsen i artikkel 2, herunder altså innenfor rettsaktene som er oppført i vedlegg I til forordningen. Tilsvarende understøttes av fortalen, der det understrekes at formålet er å sørge for håndheving av harmoniseringsregelverket for produkter, se fortalepunkt 1 og 2. Hva som utgjør et produkt løses ikke i forordningen, men dette gir god mening, da forordningen er sektorovergripende. Hva som er et produkt, må derfor løses isolert for hvert tilsynsområde. En «risiko» som ikke kommer av et «produkt» vil altså falle utenfor forordningens virkeområde. Basert på dette må en «alvorlig risiko» etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k forstås som et «produkt som utgjør en alvorlig risiko» i samsvar med artikkel 3 nr. 20. Departementets syn er altså at risikoen må springe ut fra et produkt og det må være en tilstrekkelig sammenheng mellom produktet og risikoen som er oppstått.

Departementet viser til at dette harmonerer godt med vurderingene som er gjort i Danmark og Sverige. I den danske lovhjemmelen for myndigheten til å begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt, legges også til grunn at det må være snakk om produkter som utgjør en alvorlig risiko, jf. lov om produkter og markedsovervågning § 18 første ledd. Også Sverige legger til grunn definisjonen av «produkt som utgjør en alvorlig risiko» etter forordningen artikkel 3 nr. 20 i sin tolkning av myndigheten, jf. SOU 2020:49 side 470 og 599. Det er imidlertid lite veiledning å hente i den svenske lovteksten på dette punkt, som kun fastslår at «En markedstilsynsmyndighet har fullmaktene som er angitt i artikkel 14(4)(k) i EUs markedstilsynsforordning.»

Ordlyden gir heller ikke løsningen for hva det må være risiko for. I forrige punkt ble det redegjort for innholdet i de ulike begrepene om risiko som fremgår av artikkel 3 nr. 18 til 20. Særlig artikkel 3 nr. 19 om «produkt som utgjør en risiko» gir veiledning om hva risikoen må rette seg mot for at det skal foreligge en relevant risiko etter forordningen. For det første må det være snakk om fare for en «skade», som i utvidet forstand må forstås som fare for «negative konsekvenser», jf. artikkel 3 nr. 19 og 18. De mest naturlige interessene som kan utsettes for slik fare er «offentlige interesser som er beskyttet i henhold til Unionens gjeldende harmoniseringsregelverk», jf. artikkel 3 nr. 19. Dette peker altså mot der det er risiko for negative konsekvenser mot de offentlige interessene som skal beskyttes av sektorregelverket. I tillegg til dette ramses det opp flere andre overordnede interesser samme sted, nemlig der det er risiko for negative konsekvenser for «personers helse og sikkerhet generelt, helse og sikkerhet på arbeidsplassen, forbrukervern, miljøvern [og] offentlig sikkerhet». Etter ordlyden kan altså også risiko for skade på slike interesser utgjøre en relevant «risiko» og rettferdiggjøre tiltak.

Oppsummert må det etter departementets syn være tale om et «produkt som utgjør en alvorlig risiko» for at vilkåret om «alvorlig risiko» skal være oppfylt, se artikkel 3 nr. 20. Risikoen må altså komme av et produkt, og må bestå i en risiko for negative konsekvenser for vernede interesser. Interessene som er vernet fremgår av artikkel 3 nr. 19, og er fortrinnsvis de interessene som skal ivaretas av det relevante sektorregelverket, men også fare for andre overordnede interesser skal kunne rettferdiggjøre bruk av tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

10.5.5.4 Om «alvorlig risiko» bør oppstilles som et vilkår ved gjennomføring i norsk rett

Det neste spørsmålet som oppstår, er om det ved gjennomføringen i norsk rett bør oppstilles et vilkår om «alvorlig risiko». Som nevnt utgjør myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k – på lik linje med myndighetene i hele nr. 4 – en minimumsharmonisering, jf. ordlyden «minst» i nr. 4. Dette innebærer etter departementets vurdering at man også kan stille mindre strenge vilkår i nasjonal rett for å kunne benytte myndigheten, eksempelvis kun «risiko». Medlemsstatene kan etter dette velge å gi myndighet etter bestemmelsen i mindre alvorlige tilfeller, med henblikk på et strengere tilsyn for å sikre bedre vern om de beskyttede interessene. Til illustrasjon har ikke Danmark noe vilkår om «alvorlig risiko» i sin bestemmelse som gjennomfører artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i, mens et slikt vilkår oppstilles i bestemmelsen som gjennomfører bokstav k punkt ii, jf. lov om produkter og markedsovervågning henholdsvis § 17 og 18.

Spørsmålet her er om det ved gjennomføring av myndigheten i norsk rett skal oppstilles vilkår om «alvorlig risiko».

10.5.5.4.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre den rettstilstanden som i stor utstrekning allerede er etablert, altså at det ikke oppstilles noe eksplisitt vilkår om alvorlig risiko når pålegg om begrensning av digitalt nettinnhold rettes mot markedsdeltakeren. Videre foreslo departementet at det innføres et vilkår om «alvorlig risiko» når pålegg etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k rettes mot tredjepart. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag.

10.5.5.4.2 Departementets vurdering

Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet. Departementet mener at det ikke kun er markedsdeltaker, men også tredjeparter som vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt som er aktuelle pliktsubjekt etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i, se punkt 10.4.3 over. Som følge av dette kan tiltak etter bokstav k punkt i ikke kun rettes mot markedsdeltakeren, men også mot tredjeparter. Siden det vil være mer inngripende for tredjeparten å få et pålegg, mener departementet at det er hensiktsmessig med en høyere terskel og strengere vilkår ved anvendelse av bokstav k i et slikt tilfelle, og at man bør oppstille et vilkår om alvorlig risiko for pålegg mot tredjeparter. Et vilkår om «alvorlig risiko» vil også sikre en forordningsnær gjennomføring, ved å legge seg på samme løsning som forordningen foreslår som minsteregulering. Det å speile forordningens system og vilkår også ved gjennomføring i norsk rett er en fordel i seg selv. Departementet foreslår derfor at det som hovedregel oppstilles et vilkår om alvorlig risiko også ved gjennomføring i norsk rett ved pålegg etter bokstav k punkt i rettet mot tredjeparter (typisk vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt) og ved pålegg etter punkt ii rettet mot leverandører av informasjonssamfunnstjenester, men ikke ved pålegg rettet mot markedsdeltakeren etter punkt i. Dette harmonerer dessuten godt med løsningen man har valgt i Sverige. Unntak fra denne hovedregelen kan tillates, ettersom forordningen åpner opp for videre hjemler etter bestemmelsen. Unntak må imidlertid begrunnes og være forholdsmessig. Det må være et faktisk og legitimt behov dersom det i en konkret sektorlov bare er vilkår om «risiko» og ikke «alvorlig risiko».

Pålegg rettet mot markedsdeltakeren vil også kunne hjemles i artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h der det ikke oppstilles vilkår om «alvorlig risiko», se punkt 10.3.

10.5.5.5 Forholdet til CPC-forordningens myndighet til å fjerne digitalt nettinnhold

CPC-forordningen (EU) 2017/2394 regulerer som nevnt myndighet til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold, se omtale i punkt 10.4.5 over. Myndigheten i CPC-forordningen har som vilkår «for å unngå risikoen for alvorlig skade på forbrukernes interesser». Dette i motsetning til markedstilsynsforordningen som stiller vilkår om å fjerne en «alvorlig risiko».

CPC-forordningens myndighet er i dag gjennomført i markedsføringsloven § 43, tobakksskadeloven § 36 d, alkoholloven § 9-4 tredje ledd, luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav f, sjøloven § 418 d første ledd, jernbaneloven § 11 c bokstav e, legemiddelloven § 21 a, kringkastingsloven § 2-12, yrkestransportlova § 32 a sjette ledd, angrerettloven § 28 (tidligere § 41) og pakkereiseloven § 51. Vilkåret er ved gjennomføringen i norsk rett utformet litt forskjellig i de ovennevnte lovene. Det er snakk om «risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser» i markedsføringsloven, tobakksskadeloven, kringkastingsloven og lotteriloven, «betydelig helserisiko» i legemiddelloven og «risiko for alvorlig skade på passasjerenes interesser» i sjøfartsloven.

Det er flere norske tilsynsorgan som er tilsynsorgan etter både markedstilsynsforordningen og CPC-forordningen. Dette gjelder Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet, Direktoratet for medisinske produkter, Luftfartstilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Disse tilsynsorganene har derfor allerede i dag hjemmel i ovennevnte norske sektorlover til å fjerne digitalt nettinnhold etter CPC-forordningen. Som nevnt i punkt 10.4.5, har CPC-forordningen og markedstilsynsforordningen ulike saklige virkeområder, hvilket betyr at det ikke er overlapp i tilsynsområdene som forordningene dekker, og følgelig at det er behov for å gjennomføre artikkel 14 nr. 4 bokstav k for markedstilsynsforordningens virkeområde. Overlapp kan imidlertid forekomme, eventuelt som følge av måten CPC-forordningen er gjennomført i norsk rett. For Sjøfartsdirektoratet, Forbrukertilsynet, Statens jernbanetilsyn, Luftfartstilsynet, Direktoratet for medisinsk utstyr og Statens vegvesen er det ikke overlapp mellom tilsynsområdene. For Helsedirektoratet er det imidlertid delvis overlapp på tilsynsområdet som gjelder reklame for e-sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere.

Der det foreligger overlapp, må det vurderes om det likevel er nødvendig å gjennomføre artikkel 14 nr. 4 bokstav k i markedstilsynsforordningen når det allerede foreligger en hjemmel til fjerning av digitalt nettinnhold etter CPC-forordningen. Der en slik adgang allerede er regulert, stilles det som nevnt over, et noe ulikt vilkår enn «alvorlig risiko» slik markedstilsynsforordningen oppstiller. Spørsmålet er derfor hvordan vilkåret «alvorlig risiko» stiller seg i forhold til vilkåret i CPC-forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav g.

Dersom vilkåret «risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser» etter CPC-forordningen setter en høyere terskel for anvendelse enn «alvorlig risiko» etter markedstilsynsforordningen, vil någjeldende særlover ikke gjennomføre markedstilsynsforordningen fullt ut. Dette fordi man oppstiller strengere vilkår enn «alvorlig risiko», som er minsteterskelen etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. På den andre siden, dersom vilkåret om «alvorlig risiko» oppstiller en tilsvarende terskel eller setter en høyere terskel enn vilkåret etter CPC-forordningen, vil eksisterende særlover oppfylle minstekravene i markedstilsynsforordningen og derfor kunne gjennomføre markedstilsynsforordningen i norsk rett på en tilfredsstillende måte. Med andre ord vil tilsynsområdene som omfattes av CPC-forordningen, allerede tilfredsstille markedstilsynsforordningen dersom terskelen for å gjennomføre tiltak etter CPC-forordningen er lik eller lavere enn terskelen etter markedstilsynsforordningen. Det vises her til at myndigheten til å pålegge tiltak etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr.4 bokstav k er en minimumsmyndighet, dvs. at medlemsstatene kan oppstille mindre strenge vilkår for når tiltak etter bokstav k kan iverksettes og dermed sikre et videre vern enn det som fremgår av forordningen.

10.5.5.5.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet viste departementet til tobakksskadeloven § 36 d der det oppstilles et vilkår om «risiko for alvorlig skade» når pålegget rettes mot tredjepart, noe som var løsningen som ble valgt ved gjennomføring av CPC-forordningen. Departementet vurderte så at «risiko for alvorlig skade» i hovedsak sammenfaller med «alvorlig risiko» som er vilkåret etter markedstilsynsforordningen. Departementet vurderte videre at det ikke er grunn til å fravike den løsningen som ble valgt i anledning CPC-forordningen.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette i høringen.

10.5.5.5.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det er gode grunner til å revurdere forslaget i høringen.

Etter CPC-forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav g, skal tilsynsorganet ha myndighet til å iverksette slike tiltak der det er nødvendig for å «unngå risikoen for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser». Formuleringen likner på formuleringen om «alvorlig risiko» («produkt som utgjør en alvorlig risiko») i markedstilsynsforordningen, men ordlyden er kvalitativt ulik der det ikke stilles et krav om «alvorlig risiko», men heller «risiko for alvorlig skade». Det vil si at i CPC-forordningen knytter «alvorlig» seg til «skade», og ikke til «risiko» som i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Etter en naturlig språklig forståelse er det etter CPC-forordningen ikke nok at det er en betydelig sannsynlighet for at en hvilken som helst skade skal oppstå. Skaden som kan oppstå må være alvorlig. Således er sannsynlighetselementet ikke like fremtredende i risikovurderingen etter CPC-forordningen. Dette står i motsetning til markedstilsynsforordningen, der det etter omstendighetene er tilstrekkelig at sannsynligheten for at en hvilken som helst skade oppstår er stor nok, se igjen punkt 10.5.5.2.

I forarbeidene til markedsføringsloven som gjennomfører CPC-forordningen, jf. Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.7.3, vurderte Barne- og familiedepartementet vilkåret «risiko for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser» slik:

«Overtredelsen må medføre risiko for «alvorlig skade» på forbrukernes kollektive interesser. Ordlyden tilsier en høy terskel for bruk. Etter departementets vurdering må det foreligge et hasteelement som gjør det nødvendig å pålegge tredjepartene en handleplikt for å avverge risikoen for alvorlig skade. Dersom myndigheten ikke benyttes vil overtredelsen kunne resultere i store konsekvenser for forbrukerne som kollektiv.

Som nevnt vil håndhevingsorganene i de fleste tilfeller ha effektive virkemidler for å stanse overtredelsen direkte overfor den næringsdrivende som overtrer regelverket. I tillegg vil det, etter departementets vurdering, være en høy terskel for at brudd på de materielle bestemmelsene kan ansees å medføre «alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser». Departementet legger derfor til grunn at hjemmelen bare vil kunne benyttes i helt særskilte saker.»

Departementet vurderer derfor at CPC-forordningen stiller strengere vilkår for at håndhevingstiltak skal kunne settes i verk, sammenliknet med markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

Det kan derfor ikke legges til grunn at tidligere gjennomføring av CPC-forordningen uten videre tilfredsstiller kravene etter markedstilsynsforordningen. Her er det også verdt å nevne at CPC-forordningen også legger opp til mer inngripende tiltak, særlig der domenenavn kan slettes og registreres av tilsynsorganet, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav g punkt iii. Også dette illustrerer at strengere vilkår kan være ønskelig, og at myndighetshjemlene skiller seg fra hverandre. På grunn av dette, må sektorlovene der både CPC-forordningen og markedstilsynsforordningen virker inn, vurderes nærmere. Her må det derfor foretas en vurdering av om gjennomføringen tilfredsstiller markedstilsynsforordningen. Der gjennomføringen av CPC-forordningen bare tilfredsstiller det minimum som forordningen legger opp til, altså der det stilles vilkår om «risiko for alvorlig skade», må loven suppleres eller endres for å også tilfredsstille markedstilsynsforordningen. Se nærmere omtale under punkt 10.8 for departementets forslag til gjennomføring i sektorregelverket og særlig punkt 10.8.2.

10.5.6 Bortfall av vilkårene

Som redegjort for i punktene over, stiller myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k opp en del vilkår som må være oppfylt før myndigheten kan brukes (unntak må begrunnes og være forholdsmessig, se punkt 10.5.5.4). Etter departementets vurdering tilsier dette at tiltakene som er satt i gang med hjemmel i bestemmelsen, skal opphøre når vilkårene for bruk av myndigheten ikke lenger foreligger. Dette fremgår ikke direkte av markedstilsynsforordningen, men etter departementets vurdering tilsier forholdsmessighetshensyn dette. Departementet viser til at Sverige og Danmark også har lagt til grunn en slik tolkning.

10.5.7 Departementets vurdering av vilkårene ved gjennomføring i norsk rett

Som det er gjennomgått ovenfor, stiller forordningen noen konkrete og noen generelle vilkår for at tiltak etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k skal kunne iverksettes.

Departementet foreslår at samtlige vilkår i artikkel 14 nr. 4 bokstav k som hovedregel også skal gjelde for pålegg rettet mot tredjeparter etter bokstav k punkt i (typisk vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt) og for pålegg rettet mot leverandører av informasjonssamfunnstjenester etter bokstav k punkt ii. Dette for å sikre en forordningsnær gjennomføring. Med andre ord skal det også etter gjennomføring i norsk rett ved pålegg etter bokstav k oppstilles vilkår om at det må foreligge et produkt som utgjør en «alvorlig risiko» for negative konsekvenser mot beskyttede offentlige interesser samt at det må være «ingen andre effektive midler tilgjengelig» for å fjerne den alvorlige risikoen. Avvik fra en slik gjennomføring må i så tilfelle særskilt begrunnes, og det må være forholdsmessig. Det vises blant annet til at enkelte sektorlover har tilsvarende eksisterende hjemler hvor det ikke nødvendigvis oppstilles like strenge vilkår – dette er hjemler som det ikke er ønskelig eller meningen å innskrenke.

Som det fremgår av punkt 10.3 over, kan tilsynsorganene allerede i dag pålegge markedsdeltakeren som overtrer produktregelverket å stanse en overtredelse, for eksempel ved påbuds- eller forbudsvedtak, eller ved krav om retting. Markedsdeltakeren må da selv gjennomføre nødvendige tiltak for å stanse sin lovstridige praksis – for eksempel ved å fjerne digitalt nettinnhold fra et nettsted eller endre det lovstridige nettinnholdet. Vilkårene etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i skal ikke gjelde for slike vedtak rettet mot markedsdeltakeren.

For å sikre at myndighetene har hjemler til å reagere i tråd med plikten til å iverksette tiltak som følger av artikkel 16 nr. 1 bokstav a og b, må det i gjennomføringen sørges for at myndighetene har anledning til å fatte pålegg der et produkt ikke er i samsvar med produktkrav eller som kan utgjøre en fare mot helse eller sikkerhet. Departementet antar at de fleste sektorregelverk allerede vil stille vilkår om at produktet ikke er i samsvar med produktkrav for å gjennomføre slike tiltak. I den grad de ikke stiller vilkår om brudd på produktkrav, må det inkluderes i gjennomføringen av tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Det må videre vurderes om sektorregelverket legger opp til at det alternative vilkåret om fare for helse eller sikkerhet som åpner for tiltak etter bestemmelsen, også åpner for tiltak etter sektorregelverket. Herunder skal fare mot de nevnte beskyttede interessene kunne håndheves med tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Dette må gjelde både overfor pliktsubjektene der, og i den grad sektorregelverket ikke legger opp til dette, må loven tilpasses.

Til slutt stilles det etter forordningen generelle vilkår om at tiltakene er forholdsmessige. Departementet antar at dette allerede gjelder for de fleste tilsynsområder. Det er likevel verdt å merke at det ikke gjelder en generell forholdsmessighetsbegrensning i norsk forvaltningsrett, se blant annet Rt. 2008 s. 560 avsnitt 48. Det er derfor verdt å være oppmerksom på forholdsmessighetsbegrensningen ved gjennomføring av forordningen i norsk rett.

10.6 Forholdet til ytringsfriheten

Artikkel 14 nr. 4 bokstav k innebærer tiltak som begrenser ytringer fremsatt på nettbaserte grensesnitt som for eksempel internettsider. Det er ikke snakk om begrensninger på hva som kan publiseres, men begrensninger på det som allerede er publisert. Det er med andre ord ikke tale om forhåndssensur.

Annonser, reklame og produktomtale er eksempler på nettinnhold som kan rammes, avhengig av de konkrete omstendigheter. Slikt innhold utgjør ytringer. Myndigheten til å kreve digitalt nettinnhold fjernet og pålegge leverandører av informasjonssamfunnstjenester å begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt har derfor en side til informasjons- og ytringsfriheten. Dette innebærer at både lovhjemlene og utøvelsen av myndigheten må tilfredsstille de krav som stilles med hensyn til ytringsfrihet i blant annet Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Dette fremgår også av forordningen artikkel 14 nr. 2, der det understrekes at myndigheten til å pålegge å fjerne digitalt nettinnhold skal gis og utøves i samsvar med unionsretten og nasjonal rett, herunder i samsvar med blant annet prinsippene i nasjonal rett knyttet til ytringsfrihet og medienes frihet og mangfold. Også forordningens fortale punkt 68 slår fast at forordningen søker å sikre full respekt for forbrukervernet, friheten til å drive næringsvirksomhet, ytrings- og informasjonsfriheten, retten til eiendom og vernet av personopplysninger.

Grunnloven § 100

Enhver har rett til informasjons- og ytringsfrihet, jf. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Retten omfatter blant annet frihet til å gi uttrykk for meninger og til å motta og meddele opplysninger og idéer. Gjennomføringen av artikkel 14 nr. 4 bokstav k i norsk rett, må derfor være i samsvar med informasjons- og ytringsfriheten i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Grunnloven § 100 første ledd bestemmer at «[y]tringsfrihet bør finne sted». Ytringsfriheten beskytter blant annet internettbrukere, de konkrete nettsidene og de ulike aktørene på internett. Etter Grunnloven § 100 annet ledd må alle begrensninger i ytringsfriheten la seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, og være forankret i lov. Grunnloven § 100 tredje ledd gir et særlig sterkt vern av politiske ytringer, som er i kjernen av ytringsfriheten. Grunnloven § 100 fjerde ledd fastsetter at forhåndssensur som hovedregel er forbudt.

Første spørsmål er om en lovhjemmel til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgangen til nettbaserte grensesnitt er forenelig med ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. Grunnloven § 100 annet ledd. En lovhjemmel til å kreve å begrense digitalt nettinnhold som bidrar til å gi tilgang til lovstridige varer kan, som nevnt ovenfor, etter departementets syn vanskelig påvirke sannhetssøken, demokratiet eller individets frie meningsdannelse. Saken stiller seg imidlertid noe annerledes når begrensningen har den effekt at også annet innhold enn det tilsiktede rammes.

Etter Grunnloven § 100 tredje ledd kan det kun settes «klart definerte grenser» for frimodige ytringer dersom tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse. Det innebærer som hovedregel et krav om at begrensninger i ytringsfriheten må være fastsatt i lov, og at loven skal være klar og presis. I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k delvis i lov og delvis med en forskriftshjemmel i lov for så å kunne fastsette myndigheten i forskrift. Sistnevnte gjaldt for plan- og bygningsloven, skipssikkerhetsloven og vegtrafikkloven. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette. Allikevel har departementet revurdert sitt forslag fra høringsnotatet. Departementet mener at Grunnloven § 100 tilsier at pålegg rettet mot leverandører av informasjonssamfunnstjenester etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k hjemles i lov, og ikke forskrift. Departementet foreslår derfor å fastsette myndigheten direkte i de nevnte lovene. En tydelig lovhjemmel som gjennomfører artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i og punkt ii, vil etter departementets vurdering oppfylle dette kravet. Videre vil en slik lovhjemmel i minimal grad ramme «frimodige» ytringer. I den utstrekning et nettbasert grensesnitt også inneholder frimodige ytringer, vil det konkret måtte vurderes om pålegget lar seg forsvare etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

Det vises til Barne- og familiedepartementet sine overordnete vurderinger knyttet til myndighetens forhold til ytringsfriheten, nærmere bestemt Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, jf. Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.8.1 og 13.8.4. Betraktninger knyttet til Grunnloven § 100 lyder som følger:

«Et inngrep i ytringsfriheten må la seg forsvare både etter Grunnloven § 100 annet og tredje ledd, og heller ikke anses som forhåndssensur etter § 100 fjerde ledd. Første spørsmål er om en lovhjemmel til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold på nettbaserte grensesnitt er forenelig med ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. Grunnloven § 100 annet ledd. Det vil her være nødvendig å vurdere hvordan og i hvilken utstrekning en begrensning i ytringsfriheten konkret vil påvirke de prosessene som ytringsfriheten skal verne om, jf. NOU 1999: 27 side 242 til 243 og Rt-2007-404 («Brennpunkt»). I tillegg skal det foretas en konkret avveining mellom inngrepets formål og ytringsfriheten.

Det er forutsatt av Stortinget at kommersielle ytringer normalt vil ha en liten påvirkning på prosessene som ytringsfriheten skal verne, og derfor har et svakere vern. Det vises til St.meld. nr. 26 (2003–2004) om endring av Grunnloven § 100 punkt 2.1.2, der følgende uttales:

«Kommersielle ytringer vil i utgangspunktet befinne seg utenfor ytringsfrihetens kjerneområde. Institusjonelle og reguleringsmessige inngrep fra myndighetene kan derfor lettere forsvares overfor denne typen ytringer. I visse tilfeller vil det dessuten være nødvendig at det offentlige regulerer slike ytringer, for eksempel for å motvirke eventuelle skadevirkninger. Den eksisterende lovgivning inneholder forbud mot kommersiell reklame for tobakk og alkohol og mot kjønnsdiskriminerende reklame. Dette har ikke vært ansett for å komme i strid med Grunnloven.»

Disse uttalelsene støttes av Stortingets flertall ved behandling av Stortingsmeldingen, jf. Innst. S. nr. 270 (2003–2004) punkt 4.8.1. […]

Grunnloven § 100 fjerde ledd fastsetter at forhåndssensur som hovedregel er forbudt. Med forhåndssensur menes at ytringene underlegges forhåndskontroll før de offentliggjøres. Et pålegg om å fjerne digitalt nettinnhold vil være basert på at grensesnittet inneholder materiale i strid med forbrukervernreglene som medfører risiko for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser. Grunnlaget for pålegget vil være at det lovstridige materialet allerede er publisert på et nettsted, og at det ikke finnes andre effektive midler for å stanse overtredelsen. Pålegget vil ikke innebære forhåndskontroll av innhold. Derfor vil en lovhjemmel til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold, etter departementets vurdering, ikke være i strid med forbudet mot forhåndssensur, jf. Grunnloven § 100 fjerde ledd.»

Departementet slutter seg i all hovedsak til Barne- og familiedepartementets betraktninger over, da de samme betraktningene vil gjelde ved gjennomføringen av markedstilsynsforordningen. Likevel vil departementet fremheve noen viktige punkter og for øvrig løfte frem forskjeller som kan aktualiseres ved vurderinger av ytringsfriheten ved tiltak etter markedstilsynsforordningen.

Også etter markedstilsynsforordningen vil det i første rekke dreie seg om ytringer med kommersielt preg. Slike ytringer vil nyte mindre vern, jf. utdraget ovenfor. Men også her må det bemerkes at tiltak kan ramme ytringer av annen karakter, spesielt aktuelt er dette i tilfeller der tilgang til et grensesnitt som sådan begrenses. Tilsynsorganet som iverksetter tiltak må derfor vurdere hvilket vern de konkrete ytringene har, og ta høyde for dette i interesseavveiningen som må foretas.

Etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k stilles det som nevnt strenge vilkår for bruk av myndigheten, se nærmere ovenfor under punkt 10.5. Det må være «ingen andre effektive midler» tilgjengelig for å fjerne en «alvorlig risiko» mot en interesse som er beskyttet av de aktuelle rettsaktene. Det er også et vilkår at produktet er i strid med produktkrav som er fastsatt ved lov eller at produktet kan utgjøre en fare mot helse eller sikkerhet. Dette tilsier en høy terskel for bruk. Med henblikk på ytringsfriheten, må det – selv om disse strenge vilkårene er oppfylt – også her foretas en helhetlig vurdering av om myndigheten til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold skal benyttes. I vurderingen må det foretas en forholdsmessighetsvurdering der hensynet til informasjons- og ytringsfrihet veies opp mot de interessene som skal vernes av de aktuelle tilsynsområdene. Se også artikkel 14 nr. 2 der dette er eksplisitt fastsatt. Der fremgår det også at myndigheten skal gis og utøves i samsvar med blant annet prinsippene i nasjonal rett knyttet til ytringsfrihet og medienes frihet og mangfold. På denne bakgrunn foreslås det også ved gjennomføring av markedstilsynsforordningen å synliggjøre i lovteksten for alle rettsområder som omfattes av forordningen at forholdet til ytringsfriheten skal vurderes i alle saker. Også ved tiltak etter markedstilsynsforordningen kan ytringer som nyter sterkt vern komme til skade, og dette må tas høyde for i avveining, jf. også forrige avsnitt.

Til slutt understreker departementet igjen at lovhjemmelen oppfyller lovkravet som følger av Grunnloven og menneskerettighetene. Det vil heller ikke etter markedstilsynsforordningen dreie seg om forhåndssensur, da ytringene i alle tilfeller allerede må være publisert på et nettbasert grensesnitt for å bli gjenstand for håndhevingstiltak. Etter departementets vurdering er en hjemmel til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold forenlig med informasjons- og ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100.

EMK artikkel 10

Vurderingene og utfallet etter EMK artikkel 10 blir tilsvarende som for Grunnloven § 100. Etter EMK artikkel 10 nr. 2 kan staten begrense ytringsfriheten dersom det gjøres for å oppfylle et bestemt formål, inngrepet har hjemmel i lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn.

Barne- og familiedepartementet gjorde følgende vurderinger knyttet til myndighetens forhold til EMK artikkel 10:

«Etter EMK artikkel 10 nr. 2 kan staten begrense ytringsfriheten dersom det gjøres for å oppfylle et bestemt formål, inngrepet har hjemmel i lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Hensynene som kan begrunne inngrep er knyttet til «den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.»

I nødvendighetskriteriet ligger at inngrepet i ytringsfriheten må svare til et tvingende samfunnsmessig behov, og det må stå i forhold til det målet man søker å oppnå veid opp mot inngrepets konsekvenser for ytringsfriheten. Det må dessuten kunne gis en relevant og tilstrekkelig begrunnelse for inngrepet. Staten er her gitt en viss skjønnsmargin avhengig av hvilken type ytringer det er snakk om.

I St. meld. nr. 26 (2003–2004) om endring av Grunnloven § 100 punkt 4.8.3 om internasjonale forpliktelser viser Ytringsfrihetskommisjonen til EMDs praksis og sier:

«Begrensninger i kommersielle ytringer anses ikke for å være så tungtveiende inngrep i ytringsfriheten som begrensninger i ytringer om spørsmål av allmenn interesse. Nasjonale myndigheter har på dette området en vid skjønnsmargin til å avgjøre om inngrep i ytringsfriheten er nødvendig i et demokratisk samfunn. EMD har krevd at inngrep må være nødvendig ‘on reasonable grounds’.»

Ytringsfrihetskommisjonen fremholdt under ovennevnte punkt 4.8.3 at:

«Reklame for skadelige eller ulovlige produkter har svakt vern. Det har vært antatt at totalforbud mot reklame for alkohol og tobakk vil være forenlig med EMK og SP. Dagens norske lovgivning om kommersiell reklame har ikke vært antatt å skape problemer i forhold til våre internasjonale forpliktelser knyttet til ytringsfriheten.»

Etter EMK artikkel 10 har altså kommersielle ytringer et lavere beskyttelsesnivå enn politiske ytringer, og statenes skjønnsmargin er dermed videre.»

Etter departementets vurdering samsvarer dette med det som er lagt til grunn for Grunnloven § 100. Departementet viser til vurderingene som er gjort for Grunnloven § 100 ovenfor, vil gjelde tilsvarende for EMK artikkel 10. Departementet mener på bakgrunn av ovennevnte at myndighet til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold og begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k er forenlig også med EMK artikkel 10.

10.7 Hvem som skal gis myndigheten

10.7.1 Innledning

Etter forordningen artikkel 14 nr. 3 og fortalepunkt 35 har medlemsstatene frihet til å fastsette hvem som skal utøve myndigheten. Medlemsstatene kan fritt velge om deres markedstilsynsorgan skal kunne utøve undersøkelses- og håndhevingskompetansen direkte på egne vegne, ved å søke bistand fra andre offentlige myndigheter/organer eller ved å henvise saken til vedkommende domstol. Spørsmålet i det videre er om tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k skal kunne iverksettes av tilsynsorganet alene eller om det skal kreves en domstolsbehandling.

Også ved gjennomføringen av CPC-forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav g, ble det tatt stilling til hvem som skulle ha myndighet til å beslutte tiltak rettet mot innhold på nettbaserte grensesnitt. Det ble valgt en mellomløsning hvor tilsynsorganet selv kan rette pålegg mot næringsdrivende (som overtrer regelverket), se Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.9.1 og 13.9.4.1, mens pålegg overfor tredjeparter (som selv ikke overtrer noe regelverk) kun kan gis av domstolen. Bakgrunnen for skillet mellom den som overtrer regelverket og tredjepart ble særlig begrunnet i at det for sistnevnte er større risiko for at utilsiktet innhold rammes. Det bemerkes at det ble valgt en spesialløsning for Direktoratet for medisinske produkters tilsynsområde som innebærer at direktoratet selv kan gi pålegg overfor tredjeparter uten å måtte gå veien via domstolen. Dette fordi det der var særlig behov for hurtig respons, og at mangelfull overholdelse av regelverket for legemiddelreklame kan medføre feil bruk av legemidler med potensielt store helsemessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser, se Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.9.4.2. For en nærmere omtale av domstolsprosessen ved gjennomføringen av CPC-forordningen, slik den fremkommer i markedsføringsloven §§ 43 a, 43 b og 43 c, se Prop. 8 LS (2019 –2020) punkt 13.10.

10.7.2 Svensk og dansk rett

Sverige og Danmark har valgt forskjellige løsninger i sine nasjonale regelverk.

Sverige har valgt å legge myndigheten etter både bokstav k punkt i og punkt ii til tilsynsorganene, ikke domstolene, jf. § 15 og § 16 i Lag (2021:746) om marknadskontroll av vissa produkter. Det ble i utredningen SOU 2020:49 blant annet vist til at en domstolsbehandling er mer tids- og ressurskrevende.

I Danmark kan tilsynsorganene selv rette tiltak etter bokstav k punkt i om endring eller fjerning av digitalt nettinnhold mot eieren av grensesnittet, jf. lov om produkter og markedsovervågning § 17. Blokkering av grensesnitt etter bokstav k punkt ii er imidlertid forbeholdt domstolene, jf. lovens § 18, og kan besluttes når en digital plattform eller nettside enten ikke etterkommer et påbud om å fjerne eller endre innhold som henviser til ulovlige produkter, eller når den gjentatte ganger har formidlet eller solgt produkter som utgjør en alvorlig risiko. Før retten treffer sin avgjørelse, skal den så langt det er mulig gi den berørte parten anledning til å uttale seg.

10.7.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at tilsynsorganene selv kan rette pålegg om å fjerne digitalt nettinnhold mot den konkrete markedsdeltakeren, mens kun domstolene kan rette pålegg mot relevante tredjeparter. Departementet mente at denne løsningen er best egnet til å balansere hensynet til effektivitet mot hensynet til rettssikkerhet og ytringsfrihet, samtidig som hensynet til prosessuell enhet ivaretas. Videre vurderte departementet at virkeområdet til CPC-forordningen og markedstilsynsforordningen er såpass sammenfallende at en ikke bør fravike den håndhevingsløsningen som tidligere har blitt valgt. Det ble vist til at domstolene kan behandle hastesaker etter reglene om midlertidig forføyning for å imøtekomme behovet for effektivitet. Videre foreslo departementet å videreføre samme saksgang som ble valgt ved gjennomføringen av CPC-forordningen, slik den fremkommer i markedsføringsloven §§ 43 a, 43 b og 43 c.

Samtidig foreslo departementet et unntak for brann- og eksplosjonsvernloven, el-tilsynsloven og produktkontrolloven. Unntaket ble begrunnet med at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Miljødirektoratet allerede har en noe tilsvarende myndighet som artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i overfor den som overtrer regelverket og i noen tilfeller også overfor tredjepart. Departementet mente at det ikke er hensiktsmessig å endre myndighet som allerede foreligger. Det ble vist til at man har som hensikt å gjennomføre markedstilsynsforordningen på en måte som i minst mulig grad fratar tilsynsorgan etablert myndighet.

Dessuten ble det påpekt at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap blant annet fører tilsyn med produkter hvor det kan oppstå behov for svært hurtig respons overfor en tredjepart, for eksempel dersom pyrotekniske artikler (fyrverkeri), eksplosiver til sivilt bruk og utgangsstoffer for eksplosiver utgjør en alvorlig risiko. Det kan da være påkrevd å stanse overtredelsen raskere enn det som er mulig ved for eksempel en løsning med midlertidig forføyning i domstolene, ifølge departementet. Det ble trukket fram at det vil foreligge rettssikkerhetsmekanismer selv om avgjørelsen legges til forvaltningen.

Departementet foreslo i høringsnotatet tre ledd med materielle hjemler i lovforslaget. Dette gjaldt pålegg fra tilsynsorganet om fjerning av digitalt nettinnhold mv. rettet mot markedsdeltakeren (første ledd), pålegg via domstolene rettet mot en tredjepart om fjerning av digitalt nettinnhold mv. (annet ledd) og om å begrense tilgangen til det nettbaserte grensesnittet (tredje ledd).

10.7.4 Høringsinstansenes syn

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og Klima- og miljødepartementet (KLD) kommenterte dette i høringen. Nkom viser til at departementets forslag i høringsnotatet legger opp til en domstolsbehandling for pålegg mot tredjepart med et unntak for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Miljødirektoratet som innebærer at disse selv kan pålegge en tredjepart fjerning av digitalt nettinnhold. Nkom anfører her at:

«Etter Nkoms vurdering bør det være et mål ved gjennomføring av et regelverk fra EU som skal harmonisere tilsyn og virkemiddelbruk på tvers av produktområder, og på tvers av landegrenser, at myndighetene som skal håndheve regelverket får like virkemidler. For mange produktområder vil det være krav i ulike direktiver som må være oppfylt før produktet kan gjøres tilgjengelig på markedet. Direktivene følges opp av ulike myndigheter. […] Ulike hjemler blant tilsynsmyndighetene til å kunne følge opp med pålegg om å begrense innhold på internett overfor tredjeperson, vil kunne innebære ulik oppfølging avhengig av hvilket direktiv som kravene som er brutt er relatert til. […] Etter Nkoms vurdering taler dette i sum for at hjemler for oppfølging bør være så like som mulig. Et alternativ slik vi ser det er dermed at alle tilsynsmyndighetene gis hjemmel til å kunne følge opp også overfor tredjepart.»

KLD viser i sitt høringssvar til departementets forslag om at domstolene gis myndighet til å gi pålegg om å begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt. KLD mener at for å anvende denne bestemmelsen i praksis vil det være behov for at tilsynsorganene bygger kompetanse og utveksler erfaring. Det vil være en krevende prosess for tilsynsorganene å gå via domstolene, og instansen etterlyser en omtale av hvordan denne bestemmelsen vil kunne anvendes i praksis, særlig for tilfeller der en tredjepart er utenfor Norge, noe som ofte kan være tilfelle.

10.7.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder i hovedsak sitt forslag fra høringsnotatet om at tilsynsorganet selv kan rette pålegg om fjerning av nettinnhold mot den som overtrer regelverket, mens kun domstolen kan rette pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold og begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt mot tredjeparter (typisk vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt) med et unntak for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Miljødirektoratet som selv kan pålegge tiltak etter bokstav k punkt i uten å gå via domstolene.

Departementet legger til grunn at pålegg rettet mot markedsdeltakeren om å fjerne digitalt nettinnhold eller å sette inn en advarsel på et nettbasert grensesnitt allerede i dag kan fattes via forbuds- og påbudsvedtak, jf. artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h, selv om markedsdeltaker også kan utgjøre pliktsubjekt etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i. Se omtalen av dette i punkt 10.3 over. For eksempel vil et vedtak om å forby markedsføring av en farlig vare medføre at markedsføringen av varen må stanses, noe som også innebærer at markedsføringen på nettbaserte grensesnitt skal opphøre og eventuelt nettinnhold fjernes. Et annet eksempel er et omsetningsforbud rettet mot markedsdeltakeren som i praksis vil medføre at markedsføringen, også den på nettbaserte grensesnitt, må fjernes.

Departementet viser til at tilsvarende vurderinger ble lagt til grunn ved gjennomføringen av CPC-forordningen i norsk rett. Det lyder i forarbeidene til markedsføringsloven Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.9.1: «Håndhevingsorganene kan i dag pålegge den næringsdrivende som overtrer regelverket å stanse en overtredelse, for eksempel ved påbuds- eller forbudsvedtak, eller ved krav om retting, se punkt 12.3 flg. Den næringsdrivende må da selv gjennomføre nødvendige tiltak for å stanse sin lovstridige praksis – for eksempel ved å fjerne innhold fra et nettsted eller endre det lovstridige innholdet.» Ved gjennomføringen av CPC-forordningen har man ikke valgt å lage en egen lovhjemmel til pålegg om å fjerne digitalt nettinnhold eller innsette an advarsel rettet mot markedsdeltakeren/næringsdrivende i norsk sektorlovgivning. Dette gjelder for en rekke norske lover, se omtalen i punkt 10.4.5. Når det gjelder markedstilsynsforordningen, vil det ved gjennomføring av artikkel 14 nr. 4 bokstav k i sektorregelverket ikke være spesifikt angitt hvem et pålegg etter bestemmelsen kan rettes mot. Som vist i punkt 10.4.3, er departementets vurdering at mulige pliktsubjekt etter bestemmelsen vil typisk være tredjeparter, men det kan også være markedsdeltaker. Gjennomføringen av artikkel 14 nr. 4 bokstav k innebærer derfor en lovfesting av tilsynsorganets adgang til å rette pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold direkte mot markedsdeltakeren. En slik lovfesting er imidlertid ikke ment å uthule adgangen til å gi pålegg mot markedsdeltakeren om fjerning av digitalt nettinnhold på andre hjemmelsgrunnlag, hvilket det på selvstendig grunnlag også er adgang til, se avsnittet over.

Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet om å legge myndigheten etter bokstav k punkt ii, det vil si til å pålegge en leverandør av informasjonssamfunnstjenester å begrense tilgangen til grensesnittet, herunder ved å anmode en relevant tredjepart om å gjennomføre slike tiltak, til domstolene.

Departementet merker seg at det har kommet kritiske innspill fra både Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og Klima- og miljødepartementet (KLD) i høringen. KLD trekker blant annet fram at det vil være en krevende prosess for tilsynsorganene å gå via domstolene, særlig dersom tredjeparten er utenfor Norge, noe som ofte vil være tilfelle.

Når det gjelder utenlandske aktører, som KLD tar opp i sitt innspill, vises det til vurderingene i Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 18.8.2 der det lyder:

«[n]år det gjelder utenlandske aktører, vil krav om fjerning av digitalt nettinnhold i de fleste tilfellene sendes over til de relevante håndhevingsorganene i EØS-staten der den næringsdrivende som overtrer forbrukervernreglene er etablert. Myndigheten vil imidlertid kunne være særlig aktuell å bruke der den næringsdrivende som overtrer forbrukervernreglene er etablert utenfor EU/EØS-området.»

Departementet er enig i vurderingene og mener at de også gjør seg gjeldende for markedstilsynsforordningen. Markedstilsynsforordningen artikkel 6 beskriver når et produkt er å regne som tilgjengeliggjort i et marked ved fjernsalg. For varer som tilbys over nett vurderes omsetningen av produktet ut fra hvilket land salget rettes mot, jf. engelsk ordlyd (targeted at end users in the Union). Hvorvidt varen er tilbudt for salg innen et marked må blant annet vurderes ut fra forhold som hvilket språk produktet beskrives på, betalingsmetoder, fraktalternativer, jf. markedstilsynsforordningen fortale punkt 15. Dersom det vurderes at et ulovlig produkt er tilbudt for salg i Norge, fra en utenlandsk aktør, så mener departementet at norske tilsynsorganer bør gis anledning til å kunne reagere mot innhold ved å gå til domstolene.

Det vises til at markedstilsynsforordningen artikkel 23 og 24 legger opp til anmodning av gjensidig bistand. Departementet bemerker at denne løsning vil trolig brukes i praksis for å få stoppet en utenlandsk nettside der aktøren er lokalisert i EU/EØS-området som rammer norske forbrukere.

Annerledes stiller det seg for utenlandske nettsider der aktøren er lokalisert utenfor EU/EØS siden samarbeidsregler i markedstilsynsforordningen kapittel VI ikke vil gjelde. Departementet mener at det bør være adgang til å bruke myndigheten overfor utenlandske aktører i de tilfellene aktøren er lokalisert utenfor EØS-området.

Dersom den aktuelle tredjeparten er lokalisert i en annen EØS-stat kan det være gode grunner til at denne burde følges opp i hjemlandet. Derimot, og særlig for aktører i tredjeland utenfor EU, vil ikke dette gi en garanti for at ulovlige varer og produkter som rettes mot norske forbrukere er underlagt tilsyn. For å gi det vernet som markedstilsynsforordningen legger opp til, må markedstilsynsorganene gis anledning til å anlegge krav om å reagere mot innhold også for aktører som ikke er lokalisert i Norge overfor domstolene.

Departementet merker seg KLDs innspill om at det vil være en krevende prosess for tilsynsorganet å gå via domstolene. Også etter departementets vurdering taler hensynet til effektivitet for at myndigheten etter bokstav k legges til forvaltningen. Selv om behandling i domstolene går relativt fort med en midlertidig forføyning vil det være mer effektivt om tilsynsorganet selv fatter vedtak. Forordningen selv gir føringer på at overtredelser «særlig i det digitale miljøet» bør kunne stanses «raskt og effektivt», jf. fortale punkt 41. Det vil ta vesentlig kortere tid for markedstilsynsorganet å fatte pålegg enn en domstolsbehandling. Samtidig innebærer departementets forslag om å gi markedsføringslovens domstolsprosess i § 43 m.fl. tilsvarende anvendelse, at retten kan treffe en avgjørelse om begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt som en midlertidig forføyning etter reglene i tvisteloven kapittel 32 og 34, jf. markedsføringsloven § 43 a første ledd. Dette er en midlertidig rettsavgjørelse som gjelder i påvente av en alminnelig behandling i domstolene. Den midlertidige rettsavgjørelsen kan for eksempel gå ut på at tilgangen til det nettbaserte grensesnittet begrenses inntil endelig avgjørelse foreligger. Etter departementets vurdering vil domstolenes myndighet til å fatte midlertidig forføyning oppfylle forordningens krav om effektivitet, slik dette kommer til uttrykk blant annet i forordningens fortale.

Slik departementet ser det, reiser det å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold og begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt vanskelige og til dels prinsipielle spørsmål. Et slikt pålegg kan være inngripende, både overfor markedsdeltakeren som får tilgangen begrenset og for tredjepartene som pålegges en handleplikt. Ved for eksempel tilgangsbegrensning via tredjeparter er det også fare for at annet innhold enn det konkrete ulovlige nettinnhold rammes ved at en tredjepart begrenser tilgangen til et nettbasert grensesnitt. Dette vil også kunne medføre utilsiktede konsekvenser for andre næringsdrivende enn overtrederen, avhengig av hvilken begrensning av tilgangen til det nettbaserte grensesnittet som er mulig. Det er derfor viktig å sørge for at sentrale rettssikkerhetsgarantier ivaretas – noe som taler for domstolsbehandling.

Departementet har vurdert forskjellige hensyn som gjør seg gjeldende ved spørsmålet om det er tilsynsorganene selv eller domstolene som skal gis myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold. Departementet ser at det finnes gode grunner som taler for begge løsninger. Likevel opprettholder departementet sitt forslag fra høringsnotatet om at domstolene bør behandle tiltak etter bokstav k rettet mot tredjeparter, og at reglene etter markedsføringsloven § 43 m.fl. får tilsvarende anvendelse. Det at saken må begjæres av forvaltningen og behandles i domstolene vil sikre at det gjøres grundige vurderinger i to instanser. Dette vil etter departementets vurdering sikre en forsvarlig behandling av vanskelige og prinsipielle problemstillinger om å begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt. Departementet mener at dette er avgjørende og veier tyngre enn eventuelle effektivitets- og ressurshensyn.

Departementet viser også til at det per i dag finnes liknende ordninger der domstolene avgjør blant annet begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt som etter åndsverkloven § 88 og markedsføringsloven §§ 43 a til c. Domstolene har med andre ord erfaring med og kompetanse i forbindelse med slike saker.

Departementet er for øvrig enig i KLDs innspill som mener at for å anvende denne bestemmelsen i praksis vil det være behov for at tilsynsorganene bygger kompetanse og utveksler erfaring. Departementet ønsker å presisere at departementets forslag innebærer at domstolene tar stilling til saken på bakgrunn av en begjæring fra markedstilsynsorganet. Det er markedstilsynsorganet som må foreta de nødvendige undersøkelser og vurderinger forut for en begjæring til domstolene. Det er derfor viktig at forvaltningen bygger opp og vedlikeholder kompetanse som kreves for å kunne utøve denne myndigheten.

Nkom trekker i sitt innspill frem eksempler på overlappende tilsyn fra forskjellige tilsynsorgan på noen varer og påpeker at det er uheldig at det legges opp til et fragmentert regelverk ved gjennomføring av markedstilsynsforordningen. Departementet er i utgangspunktet enig i at fragmentering av regelverket er uheldig og bør unngås så langt det lar seg gjøre. Imidlertid finnes det allerede en liknende domstolsprosess etter CPC-forordningen, se punkt 10.7.1 for en nærmere omtale av denne. Overlappet som Nkom viser til taler for at ordningene etter CPC- og markedstilsynsforordningen harmoniseres. Det å legge myndigheten etter bokstav k punkt ii i sin helhet til forvaltningen, som Nkom foreslår, vil kunne føre til enda større fragmentering og vil kunne ha noen utilsiktede konsekvenser for de tilsynsorganene som allerede i dag har lignende myndighet etter CPC-forordningen, for eksempel Forbrukertilsynet.

Departementet opprettholder videre sitt forslag til at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Miljødirektoratet selv kan pålegge tiltak etter bokstav k punkt i uten å gå via domstolene. Det vises til at disse tilsynsorganene allerede har en slik hjemmel per i dag og at det ikke ses noen begrunnelse for å frata dem denne. For departementet er det avgjørende hensynet å ikke innskrenke allerede eksisterende myndighet. Se også omtale i punkt 10.8.5.

Departementet er enig med Nkom i at forordningens gjennomføringsbestemmelser bør være så like som mulig. Der hvor det nå innføres en ny hjemmel til å pålegge en tredjepart å begrense tilgang til og fjerne digitalt nettinnhold, er det departementets syn at en slik hjemmel bør være lik for alle tilsynsorgan. Departementet vil ved gjennomføring i sektorregelverket legge til grunn forordningens ordlyd for samtlige tilsynsorgan. Dette vil også bidra til en så forordningsnær gjennomføring som mulig. Det vil imidlertid gjøres særskilte tilpasninger i enkelte sektorlover der dette er nødvendig, herunder grunnet hensynet til eksisterende hjemler og for å beholde ensartet språkbruk i loven.

Departementet opprettholder som nevnt hovedløsningen etter CPC-forordningen, nemlig at det fattes vedtak i domstolene etter reglene om midlertidig forføyning og at reglene om domstolsprosessen i markedsføringsloven §§ 43 a, 43 b og 43 c gis anvendelse, for pålegg rettet mot tredjeparter (ikke overtrederen). Departementet mener at denne løsningen er best egnet til å balansere hensynet til effektivitet mot hensynet til rettssikkerhet og ytringsfrihet, samtidig som hensynet til prosessuell enhet ivaretas. For en nærmere omtale av prosessreglene, se forarbeidene til markedsføringsloven Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.10.

Oppsummert foreslår departementet som hovedregel at myndighet etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k legges til retten for så vidt gjelder pålegg mot tredjeparter etter bokstav k punkt i og for pålegg etter punkt ii, mens det åpnes for at tilsynsorganet selv kan rette pålegg mot markedsdeltaker etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i. Som nevnt innledningsvis i dette punktet er det likevel gjort unntak for enkelte tilsynsorganer hvor det er vurdert at det er behov for at de selv kan rette pålegg etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i også mot tredjeparter. Dette er redegjort nærmere for i spesialmerknadene til de aktuelle bestemmelsene. Der pålegg begjæres for retten skal domstolsprosessen følge reglene i markedsføringsloven §§ 43 a til c.

10.8 Gjennomføring i sektorregelverk

10.8.1 Oversikt

Departementet har kartlagt sektorregelverket og eksisterende hjemler der. Både markedsføringsloven (Forbrukertilsynet) og tobakksskadeloven (Helsedirektoratet) inneholder allerede i dag hjemler til å fjerne digitalt nettinnhold og begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt som ligner myndigheten etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Sistnevnte hjemler i markedsføringsloven og tobakksskadeloven gjennomfører en lignende myndighet etter forordningen om forbrukervernsamarbeid (CPC-forordningen) artikkel 9 nr. 4 bokstav h. Andre lover som for eksempel luftfartsloven (Luftfartstilsynet) inneholder også hjemmel om fjerning av digitalt nettinnhold, men da med en henvisning til reglene i markedsføringsloven om fjerning av digitalt nettinnhold. For en nærmere omtale av myndigheten etter CPC-forordningen, se punkt 10.4.5 over. Se også punkt 10.5.5.5 for departementets vurdering av CPC-forordningens og markedstilsynsforordningens bestemmelser om fjerning av digitalt nettinnhold. Der fremgår departementets syn at CPC-forordningen stiller strengere vilkår for bruk av slike pålegg enn det som gjøres i markedstilsynsforordningen, noe som gjør at sektorlovene der både CPC-forordningen og markedstilsynsforordningen virker inn, må suppleres eller endres for å også tilfredsstille markedstilsynsforordningen (der CPC-forordningen stiller vilkår om «risiko for alvorlig skade»).

Innenfor markedstilsynsforordningens virkeområde er det flere tilsynsorgan som helt mangler myndighet om fjerning av digitalt nettinnhold tilsvarende artikkel 14 nr. 4 bokstav k, og må derfor tildeles dette.

Andre tilsynsorgan har allerede i dag myndighet til å gi pålegg som til en viss grad tilsvarer artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i, men disse hjemlene kan stort sett kun benyttes overfor markedsdeltaker og ikke overfor tredjeparter. I tillegg mangler tilsynsorganene hjemmel som tilsvarer artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii. Som nevnt i punkt 10.7 over, har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Miljødirektoratet allerede i dag myndighet etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i i noen tilfeller, jf. punkt 10.8.5. Etatene mangler imidlertid adgang til å begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt etter bokstav k punkt ii, noe som nå må innføres.

Det er følgelig ingen tilsynsorgan som har eksisterende hjemler som tilsvarer artikkel 14 nr. 4 bokstav k i sin helhet, og det er derfor nødvendig at tilsynsorganene gis ny eller utvidet hjemmel som i tilstrekkelig grad gjennomfører artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Se punktene under for vurdering av de enkelte tilsynsorganene og deres respektive sektorregelverk.

10.8.2 Felles vurderinger for gjennomføringen i sektorregelverk

Samtlige markedstilsynsorgan må ha tilstrekkelige hjemler for å kunne oppfylle forordningens minstekrav i artikkel 14 nr. 4 bokstav k. For en oppsummering av departementets vurdering av vilkårene etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k ved gjennomføring i norsk rett, se punkt 10.5.7. For å sikre en forordningsnær gjennomføring av forordningen, foreslår departementet at det som hovedregel oppstilles de samme vilkårene også ved gjennomføringen i norsk rett med unntak av pålegg etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k i rettet mot markedsdeltakeren.

Departementet tar utgangspunkt i at hjemlene i norsk særlovgivning som følge av gjennomføringen av markedstilsynsforordningen får generell anvendelse (også for tilsynsområder som ikke er omfattet av markedstilsynsforordningen) med mindre annet fremgår eksplisitt av proposisjonen. Det foreslås å begrense anvendelsen til håndheving av markedstilsynsforordningen for Direktoratet for medisinske produkter, Mattilsynet og Statens jernbanetilsyn, se henholdsvis punkt 10.8.16, 10.8.11, 10.8.15.

Som nevnt under punkt 10.7.5, foreslås det at domstolene skal gis myndigheten til å fatte pålegg etter bokstav k rettet mot tredjeparter. Unntak gjelder for tilsyn med hjemmel i produktkontrolloven, brann- og eksplosjonsvernloven og eltilsynsloven for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, og for tilsyn med hjemmel i produktkontrolloven for Miljødirektoratet, se punkt 10.8.5. Unntaket for tilsyn med hjemmel i produktkontrolloven gjelder også for Sjøfartsdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Statens vegvesen der de fører tilsyn med produktkontrolloven på sine områder, forutsatt at de delegeres myndighet etter produktkontrolloven § 4 c, se henholdsvis punkt 10.8.14, 10.8.13 og 10.8.17.

Som også nevnt under punkt 10.7.5, vil det i sektorregelverket fastsettes at det for de påleggene som vil måtte gå via domstolene, får domstolsprosessen slik den er lagt opp til i markedsføringsloven §§ 43 a til c, tilsvarende anvendelse. Departementet foreslår at det tas inn en henvisning til disse bestemmelsene i sektorregelverket.

Dette innebærer at det er tilsynsorganene som skal undersøke saken og fremme en begjæring om midlertidig forføyning som settes frem skriftlig for Oslo tingrett som tvungent verneting. Begjæringen må angi alle partene og redegjøre for de grunner den bygger på, jf. markedsføringsloven § 43 a. Retten treffer så pålegg (om blant annet begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt) som midlertidig forføyning etter reglene i tvisteloven kapittel 32 og 34, med de tilpasninger som følger av § 43 b og § 43 c. Markedsdeltakeren som overtrer regelverket og leverandøren av informasjonssamfunnstjenester som skal gjennomføre pålegget får status som saksøkt.

Som nevnt i punkt 10.3 vil markedsdeltakeren som overtrer produktregelverket i slike saker ofte være ukjent eller ha ukjent adresse. Dette er det tatt hensyn til i markedsføringsloven § 43 b første ledd første punktum. Ifølge bestemmelsen kan retten treffe kjennelse om midlertidig forføyning uten at den som overtrer regelverket innkalles til muntlig forhandling. Det følger videre av markedsføringsloven § 43 b første ledd at «meddelelser fra retten til den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd kan i så fall unnlates». Rettsgangen i etterkant av rettens kjennelse om midlertidig forføyning er regulert i § 43 b annet ledd.

Markedsføringsloven § 43 c regulerer forholdet til tvistelovens regler, herunder særlig tvisteloven §§ 20-4 bokstav c, 32-9 og § 34-6 første ledd bokstav c.

For en nærmere omtale av domstolsprosessen, se Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.10.

10.8.3 Arbeidstilsynet

10.8.3.1 Gjeldende rett

Det finnes ingen bestemmelser i arbeidsmiljøloven som hjemler fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt.

10.8.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte daværende Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) (nåværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet) at arbeidsmiljøloven samlet sett ikke dekker kravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Gjennomføring av forordningen i norsk rett krever derfor at arbeidsmiljøloven endres, ifølge ASD. Derfor foreslo ASD en ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 18-6 a for å gjennomføre forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

10.8.3.3 Høringsinstansenes syn

I høringsrunden har kun Arbeidstilsynet kommentert departementets forslag. Instansen nevner i sitt høringssvar at tilsynet imøteser endringsforslagene knyttet til tilsyn under skjult identitet og omvendt utvikling inntatt samt adgangen til fjerning av nettinnhold mv., da slik myndighet vil kunne gi flere muligheter for tilsyn enn etter gjeldende regelverk. Videre kommer Arbeidstilsynet med et lovteknisk innspill, og påpeker at departementets forslag til lovtekst bruker begrepet «produkt», noe som kan reise spørsmål om dette kan medføre en utilsiktet innskrenking da stoffer og stoffblandinger kan anses å falle utenfor.

10.8.3.4 Departementets vurdering

Departementet noterer seg innspillet fra Arbeidstilsynet. Instansens lovtekniske innspill har departementet tatt til følge. Departementet noterer seg også at ingen av høringsinstansene hadde innvendinger til departementets forslag, som opprettholdes.

Se forslag til arbeidsmiljøloven ny § 18-6 a.

10.8.4 Direktoratet for byggkvalitet

10.8.4.1 Gjeldende rett

Det følger av byggevareforskriften § 20 at det ikke er tillatt med uriktig eller mangelfull informasjon som er egnet til å villede om blant annet produktets egenskaper. Overtredelser av bestemmelsen kan følges opp med pålegg om retting. Likevel er det ingen bestemmelse som hjemler å kunne kreve fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt.

10.8.4.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) (nåværende Kommunal- og distriktsdepartementet) at det etter gjeldende rett ikke er tilstrekkelig hjemmel til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold mv. slik markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k krever. Derfor foreslo KMD en ny lovbestemmelse som gir hjemmel til å gjennomføre myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold mv. i nye bestemmelser i byggevareforskriften og forskrift om omsetning og dokumentasjon av heiser mv.

Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til KMDs vurdering i høringsnotatet. Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at adgangen til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold mv., bør fremgå uttrykkelig av loven og ikke forskrift slik det opprinnelig var foreslått. Departementet viser til drøftelsene som fremgår av punkt 10.6 ovenfor. Departementet foreslår på denne bakgrunn en ny § 29-7d. Bestemmelsen er gitt tilsvarende utforming og ordlyd som blant annet forslag til ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 18-6 a.

Se forslag til plan- og bygningsloven ny § 29-7d.

10.8.5 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Miljødirektoratet

10.8.5.1 Gjeldende rett

Verken produktkontrolloven, el-tilsynsloven eller brann- og eksplosjonsvernloven har eksplisitte hjemler for å kreve fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt.

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) vurderer likevel at vedtak etter produktkontrolloven §§ 4, 4 b og 6 a, el-tilsynsloven § 6 og brann- og eksplosjonsvernloven §§ 37 og 38 vil kunne innebære en plikt for den som overtrer reglene til å fjerne digitalt nettinnhold eller til å vise en advarsel på et nettsted. I noen tilfeller, vurderer departementet, vil vedtak også kunne innebære en plikt for en tredjepart, som for eksempel markeds-/annonseplasser på nett, til å endre eller fjerne digitalt nettinnhold. JD vurderer at bestemmelsenes hjemler ikke er tilstrekkelige til å gi pålegg til tredjeparter om å begrense tilgangen til nettbaserte grensesnitt.

Miljødirektoratet fører tilsyn med flere EU/EØS-rettsakter etter produktkontrolloven.

10.8.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Klima- og miljødepartementet (KLD) at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Miljødirektoratet allerede har myndighet etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i overfor overtrederen og i noen tilfeller overfor tredjepart. JD mente at det ikke er hensiktsmessig å endre myndighet som allerede foreligger, og viste til at artikkel 14 nr. 4 oppstiller minimumskrav, uten formål om å innskrenke nåværende tilsynsvirksomhet. JD ga uttrykk for et ønske om å gjennomføre markedstilsynsforordningen på en måte som i minst mulig grad fratar tilsynsorgans etablerte myndigheter. I denne sammenhengen ble det vist til at DSB blant annet fører tilsyn med produkter hvor det kan oppstå behov for svært hurtig respons overfor en tredjepart, for eksempel dersom pyrotekniske artikler (fyrverkeri), eksplosiver til sivilt bruk og utgangsstoffer for eksplosiver utgjør en alvorlig risiko. Det kan da, ifølge JD, være påkrevd å stanse overtredelsen raskere enn det som er mulig ved for eksempel en løsning med midlertidig forføyning i domstolene.

JD vurderte at vedtak etter produktkontrolloven §§ 4, 4 b og 6 a, el-tilsynsloven § 6 og brann- og eksplosjonsvernloven §§ 37 og 38 vil kunne innebære en plikt for overtrederen til å fjerne digitalt nettinnhold eller vise en advarsel på et nettsted, og i noen tilfeller for en tredjepart, som for eksempel markeds-/annonseplasser på nett, til å endre eller fjerne digitalt nettinnhold. Det er imidlertid etter JDs vurdering behov for å tydeliggjøre gjeldende bestemmelser. JD viste til at det etter gjeldende rett på disse områdene ikke er et krav om «alvorlig risiko», og at slike pålegg kan gis av tilsynsorganet selv. JD foreslo å videreføre denne rettstilstanden, slik at tilsynsorganet kan pålegge dette selv, uten å gå via domstolene. JD foreslo som nevnt nye bestemmelser for myndigheten til å begrense tilgangen til digitalt nettinnhold og at det legges til grunn de samme vilkår som på øvrige tilsynsområder. Samtidig vurderte JD at det var behov for å tydeliggjøre gjeldende bestemmelser.

JD kom videre fram til at det i dag ikke er tilstrekkelig hjemmel i disse lovene til å gi pålegg til tredjeparter om å begrense tilgangen til nettsteder. For å sikre tilstrekkelig gjennomføring av forordningens myndighet i artikkel 14 nr. 4 bokstav k bør derfor produktkontrolloven, el-tilsynsloven og brann- og eksplosjonsvernloven endres, ifølge JD.

JD vurderte at DSB og Miljødirektoratet mangler adgang til å begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt etter bokstav k punkt ii, og foreslo derfor at slik adgang innføres.

KLD viste til JDs vurderinger og til at vurderingene for gjennomføringen av artikkel 14 nr. 4 bokstav k på Miljødirektoratets tilsynsområde, herunder produktkontrolloven, er de samme som for DSB.

10.8.5.3 Høringsinstansenes syn

Klima- og miljødepartementet (KLD) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD) kommenterer sine forslag og vurderinger i høringsnotatet.

KLD viser til merknadene i høringsnotatet til brann og eksplosjonsvernloven § 38 tredje ledd, som gjelder tilsvarende for produktkontrolloven § 4 c, der departementet tok inn en presisering om at bestemmelsen «bør benyttes med forsiktighet». I denne forbindelse anfører KLD:

«denne presiseringen er misvisende og kan forstås som at det er et snevrere handlingsrom for bestemmelsene enn det som er intensjonen. For eksempel vil det å gi et pålegg om å fjerne en ulovlig vare fra en nettside ikke være et spesielt inngripende vedtak, det ligger i sakens natur at varen må fjernes når produktet er ulovlig. Det bør være tilstrekkelig å vise til det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet som gjelder generelt. Departementet mener at merknaden til brann- og eksplosjonsvernloven § 38a må endres på dette punkt, eventuelt må det i merknaden til § 4c presiseres at denne kommentaren ikke gjelder for produktkontroll § 4c.»

KLD har i tillegg noen lovtekniske innspill. Blant annet påpekes at departementet i lovforslaget brukte begrepet «overtreder», og at dette er et begrep som ikke anvendes noe annet sted i produktkontrolloven. Det vises til boken Lovteknikk og lovforberedelse, og at man som hovedregel innad i samme lov ikke bør bruke forskjellige betegnelser for samme forhold. For å være i tråd med begrepsbruken ellers i produktkontrolloven foreslår KLD at «overtrederen» endres til «den som produserer, innfører eller omsetter produkt». Dette mener KLD vil ivareta personkretsen som er omfattet av «overtrederen» i produktkontrollovens forstand. KLD viser videre til en «logisk brist i forslaget til produktkontrolloven § 4c når bestemmelsen skiller mellom påleggets innhold og ikke mellom hvem pålegget rettes mot og når det likevel er formulert slik at første ledd viser til «overtrederen eller en tredjepart», mens annet ledd kun viser til «en tredjepart»«. KLD mener at det må vises til både overtreder (og da fortrinnsvis vår alternative formulering foreslått ovenfor) og tredjepart i begge ledd. Også JD viser i sitt høringssvar til at det i departementets forslag til lovtekst i høringsnotatet ble brukt begrep, blant annet «overtrederen», som ikke samsvarer med øvrig begrepsbruk i lovene og som kan gjøre bestemmelsene noe vanskelig tilgjengelig for brukerne. Ifølge JD gjelder dette forslag til ny § 38 a i brann- og eksplosjonsvernloven, § 5 a i el-tilsynsloven og § 4 c i produktkontrolloven.

KLD stiller videre spørsmål ved bruken av begrepet «alvorlig risiko» i produktkontrolloven § 4 c tredje ledd. KLD viser til at hva som utgjør «alvorlig risiko» er redegjort for i høringsnotatet, men ikke forklart i lovteksten. KLD mener begrepet «alvorlig risiko» bør knyttes til noe konkret i lovteksten i likhet med andre bestemmelser i loven. Derfor mener KLD at det er naturlig å knytte begrepet til produktkontrollovens formål i § 1, altså alvorlig risiko for at et produkt medfører helseskade eller miljøforstyrrelse.

10.8.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i innspillene fra Klima- og miljødepartementet (KLD) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD), og har tatt innspillene til følge. Departementet har som følge av KLDs innspill tilpasset merknadene til brann og eksplosjonsvernloven § 38 a, produktkontrolloven § 4 c og el-tilsynsloven § 6, og justert disse i tråd med KLDs innspill. Departementet har også tilpasset begrepsbruken i lovene i tråd med innspillet fra JD.

For øvrig opprettholder departementet JD og KLDs forslag fra høringsnotatet. Gjennomføringen av myndighet til å pålegge overtreder og tredjepart å fjerne digitalt nettinnhold, eller å innsette en advarsel, jf. artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i, er en tydeliggjøring og presisering av lovenes eksisterende bestemmelser. Etter gjeldende rett på disse områdene er det ikke krav om «alvorlig risiko», og slike pålegg kan gis av tilsynsorganet selv. Departementet foreslår å videreføre dagens tilstand.

For å videreføre eksisterende myndighet, og for å sikre at markedstilsynsforordningen artikkel 16 nr. 1 gjennomføres fullt ut (jf. også omtale i punkt 10.5.4), er det i produktkontrolloven § 4 c foreslått et tillegg om at pålegg kan gis når det foreligger risiko for at produkt medfører virkning som nevnt i produktkontrolloven § 1, uten at det foreligger konkrete brudd på regelverket. I lys av dagens digitale marked og rask spredning av produkter er det viktig at tilsynsorganene kan agere raskt for å fjerne tilgangen til produkter som selges på nett eller kreve advarselsmerking. For produkter som ikke strider med krav i eller i medhold av loven, oppstilles det derfor ikke krav om «alvorlig risiko» ved produkt, men det må likevel påvises at det foreligger en «risiko» for at produktet medfører helseskade eller miljøforstyrrelse som nevnt i § 1.

Når det gjelder myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii, nærmere bestemt myndigheten til å pålegge leverandører av informasjonssamfunnstjenester å begrense tilgang til nettbaserte grensesnitt er dette ikke en myndighet som lovene hjemler i dag. Departementet foreslår derfor at slik hjemmel innføres i lovene på de samme vilkår som på øvrige tilsynsområder, det vil si at det oppstilles et krav om «alvorlig risiko». Departementet foreslår videre at denne myndigheten i likhet med øvrige tilsynsområder legges til domstolene. Etter høringsinnspill fra KLD presiseres det hva det konkret skal være alvorlig risiko for.

Miljødirektoratet fører tilsyn med aktuelle EØS-rettsakter etter produktkontrolloven og har således samme myndighet og hjemmelsgrunnlag som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Gjennomføring av artikkel 14 nr. 4 bokstav k på Miljødirektoratets tilsynsområde, herunder produktkontrolloven, er derfor samme som for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Se forslag til produktkontrolloven ny § 4 c, el-tilsynsloven § 6 nye fjerde, femte og sjette ledd og brann- og eksplosjonsvernloven ny § 38 a.

10.8.6 Forbrukertilsynet

10.8.6.1 Gjeldende rett

Forbrukermerkeloven inneholder ikke bestemmelser som gir Forbrukertilsynet myndighet til å begrense digitalt nettinnhold.

Markedsføringsloven § 40 gir Forbrukertilsynet anledning til å rette påbud om begrensning av digitalt nettinnhold mot overtrederen. Videre gir lovens § 43 hjemmel til å rette påbud mot tredjeparter:

«Dersom en overtredelse av bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter § 35 første ledd, medfører en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser, og det ikke finnes andre effektive midler for å stanse overtredelsen, kan retten etter begjæring fra Forbrukertilsynet pålegge

• a) En vertstjenesteleverandør eller en eier av et nettbasert grensesnitt å fjerne innhold på grensesnittet eller innta en tydelig advarsel som forbrukerne ser når de får tilgang til det nettbaserte grensesnittet,

• b) en internettilbyder å begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt,

• c) en vertstjenesteleverandør å fjerne, deaktivere eller begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt,

• d) en registerenhet for toppdomener eller en domeneregistrar å slette, suspendere eller omregistrere et fullt kvalifisert domenenavn til Forbrukertilsynet.

Ved vurderingen av om pålegg skal gis, skal det blant annet tas hensyn til informasjons- og ytringsfriheten, forbrukernes interesser, saksøktes interesser samt mulighetene for mindre inngripende tiltak.»

10.8.6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Barne- og familiedepartementet (BFD) å ta inn en ny bestemmelse i forbrukermerkeloven som fastsetter at Forbrukertilsynet fører tilsyn med etterlevelsen av forskrifter gitt i medhold av forbrukermerkeloven etter reglene i markedsføringsloven kapittel 7.

BFD vurderte at krav i markedstilsynsforordningen om at det først skal gis pålegg om fjerning av lovstridig digitalt nettinnhold eller visning av advarselsmerking, før det kan gis pålegg om begrensning av tilgang til et nettbasert grensesnitt, ikke er tilsvarende presisert i markedsføringsloven. Samtidig viste BFD til at det er lagt til grunn i forarbeidene til markedsføringsloven at det minst inngripende tiltaket som anses effektivt for å stanse overtredelsen skal benyttes, hvilket må vurderes konkret, se forarbeidene Prop. 8 LS (2019–2020) punkt 13.4.1 og 13.7.3. Derfor vurderte BFD at markedsføringsloven § 43 første ledd bokstav a til c oppfyller kravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i og punkt ii. Det ble derfor ikke foreslått noen endringer i norsk rett.

10.8.6.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet, som eneste høringsinstans som uttaler seg om dette i høringen, anfører:

«Som det pekes på i høringsnotatet er det en forskjell i CPC-forordningen og markedstilsynsforordningen hva gjelder begrensning av innhold på internett. Etter markedstilsynsforordningen er det krav om at det først må gis pålegg om fjerning av lovstridig innhold eller visning av advarselsmerking, før det eventuelt kan gis pålegg om begrensning av tilgang til et nettbasert grensesnitt. CPC-forordningen og markedsføringsloven har ikke en slik presisering, men det følger av forarbeidene at det minst inngripende tiltaket som anses effektivt for å stanse overtredelsen skal benyttes. Vi er derfor enig med departementet at bestemmelsene som hovedregel vil praktiseres likt. Forbrukertilsynet ser likevel behov for at markedstilsynsforordningens krav om rekkefølge uttrykkelig fremgår av forarbeidene til forbrukermerkeloven.»

10.8.6.4 Departementets vurdering

Departementet merker seg innspillet til Forbrukertilsynet og at det ikke kom innvendinger mot Barne- og familiedepartementets forslag i høringsrunden. Departementet har likevel gjort en fornyet vurdering av om markedsføringsloven § 43 oppfyller minstekravene om å fjerne digitalt nettinnhold i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k, nærmere bestemt om vilkåret i markedsføringsloven § 43 om at overtredelsen skal «medføre en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser» oppfyller krav i markedstilsynsforordningen om «alvorlig risiko». Som redegjort for i punkt 10.5.5 over, mener departementet at markedsføringslovens vilkår er noe strengere enn vilkåret om «alvorlig risiko» etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

For å overholde forordningen og sikre en god gjennomføring, foreslår departementet derfor en egen bestemmelse i forbrukermerkeloven som angir myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold i tråd med krav i markedstilsynsforordningen. Det betyr at markedsføringsloven § 43 ikke vil gjelde tilsvarende for Forbrukertilsynets håndheving av forbrukermerkeloven med tilhørende forskrifter, og at hjemmelen til å fjerne digitalt nettinnhold i stedet vil fremgå direkte av forbrukermerkeloven. Etter departementets vurdering vil dette sikre korrekt gjennomføring av forordningen.

Pålegg rettet mot markedsdeltakeren etter markedstilsynsforordningen vil kunne fattes av Forbrukertilsynet selv. Et vilkår om «alvorlig risiko» oppstilles ikke. Pålegg etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i og punkt ii rettet mot tredjeparter vil kunne håndheves via en domstolsbehandling som skal følge systemet i markedsføringsloven § 43 a til § 43 c.

Se forslag til forbrukermerkeloven § 6 annet ledd og § 11.

10.8.7 Havindustritilsynet

10.8.7.1 Gjeldende rett

Det finnes som beskrevet over ingen bestemmelser i arbeidsmiljøloven som hjemler fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt. Dette gjelder for Arbeidstilsynets myndighet så vel som for Havindustritilsynet innenfor sitt ansvarsområde, se mer om dette i punkt 10.8.3.1 over.

Som beskrevet over fører Havindustritilsynet tilsyn med nærmere angitte petroleumsanlegg på land, jf. rammeforskriften § 6 bokstav e. For slike landanlegg er blant annet brann- og eksplosjonsvernloven, produktkontrolloven og el-tilsynsloven hjemmelslover for tilsynet. Som det fremkommer i punkt 10.8.5 over har verken produktkontrolloven, el-tilsynsloven eller brann- og eksplosjonsvernloven eksplisitte hjemler for å kreve fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt.

De vurderinger som gjør seg gjeldende for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i punkt 10.8.5. gjør seg derfor også gjeldende for Havindustritilsynet for slike landanlegg og det henvises til omtalen der.

10.8.7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte daværende Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) (nåværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet) at arbeidsmiljøloven samlet sett ikke dekker kravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Gjennomføring av forordningen i norsk rett krever derfor at arbeidsmiljøloven endres, ifølge ASD. Derfor foreslo ASD en ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 18-6 a for å gjennomføre forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

Daværende Olje- og energidepartementet (OED) (nåværende Energidepartementet) var i høringsnotatet enig i vurderingen når det det gjelder Havindustritilsynet. OED foreslo derfor at Havindustritilsynet gis lik myndighet som Arbeidstilsynet på dette punktet i ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven.

10.8.7.3 Høringsinstansenes syn

I høringsrunden har kun Arbeidstilsynet kommentert departementets forslag, jf. omtalen i punkt 10.8.3.3 over. Det kom ikke høringsinnspill som var spesifikk for Havindustritilsynets myndighet.

10.8.7.4 Departementets vurdering

Departementet noterer seg innspillet fra Arbeidstilsynet. Instansens lovtekniske innspill har departementet tatt til følge. Departementet noterer seg også at ingen av høringsinstansene hadde innvendinger til Olje- og energidepartementets forslag, som opprettholdes.

Se forslag til arbeidsmiljøloven ny § 18-6 a.

10.8.8 Helsedirektoratet

10.8.8.1 Gjeldende rett

Tilsvarende myndighet som følger av markedsføringsloven §§ 40 og 43, se rett ovenfor i punkt 10.8.6.1, er gitt i henholdsvis tobakksskadeloven §§ 36 første ledd og 36 d og gjelder ved overtredelse av bestemmelser som Helsedirektoratet fører tilsyn med etter tobakkskadeloven § 35.

10.8.8.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at krav i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i er oppfylt gjennom tobakksskadeloven §§ 36 første ledd og 36 d første ledd bokstav a. Videre vurderte HOD at forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii er oppfylt gjennom tobakksskadeloven § 36 d første ledd bokstav b og c, for Helsedirektoratets vedkommende. Det ble derfor i høringsnotatet ikke foreslått endringer hva gjelder hvem (personkretsen) tilsynsorganet kan rette pålegg om begrensning av nettinnhold mot.

HOD viste til at tobakksskadeloven § 36 d kun dekker Helsedirektoratets tilsynsansvar etter § 35. Videre viste HOD til at Direktoratet for medisinske produkter ville få tilsynsansvar for e-sigaretter når tobakksdirektiv 2014/40/EU trer i kraft i Norge. Derfor foreslo HOD at myndighetshjemmelen i § 36 d viser til disse bestemmelsene, sammenholdt med at den myndighet som innehar slik myndighet utvides til også å gjelde Direktoratet for medisinske produkter.

10.8.8.3 Høringsinstansenes syn

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har som eneste høringsinstans uttalt seg om dette. Instansen foreslår å utvide personkretsen i tobakksskadeloven § 36 d ettersom «tredjepart», som blir benyttet i andre gjennomføringsbestemmelser (se f.eks. forslag til lov om medisinsk utstyr § 11 a), favner videre enn tobakksskadeloven § 36 d der det benyttes mer konkrete begreper på aktører innen nettjenester. Å bruke begrepet «tredjepart» istedenfor, mener instansen, vil kunne være en fordel da dette markedet stadig er under utvikling.

10.8.8.4 Departementets vurdering

Departementet har som nevnt over gjort en fornyet vurdering av om markedsføringsloven § 43 oppfyller minstekravene om å fjerne digitalt nettinnhold i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k, nærmere bestemt om vilkåret i markedsføringsloven § 43 om at overtredelsen skal «medføre en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser» oppfyller krav i markedstilsynsforordningens krav om «alvorlig risiko». Som redegjort for i punkt 10.5.5 over, mener departementet at markedsføringslovens vilkår er noe strengere enn vilkåret om «alvorlig risiko» etter markedstilsynsforordningens artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

For å overholde forordningen og sikre en god gjennomføring, foreslår departementet derfor en egen bestemmelse i tobakksskadeloven § 36 d som angir myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold i tråd med krav i markedstilsynsforordningens krav. Etter denne bestemmelsens utforming er ikke lenger DMPs høringsinnspill om «tredjeparter» lenger aktuell.

Pålegg etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i og punkt ii vil kunne håndheves via en domstolsbehandling som skal følge systemet i markedsføringsloven § 43 a til § 43 c. Se forslag til tobakksskadeloven § 36 d annet ledd.

I og med at ansvaret for e-sigaretter etter høringen ble flyttet fra DMP til Helsedirektoratet, er det ikke lenger behov for å utvide DMPs myndighet på dette området.

10.8.9 Justervesenet

10.8.9.1 Gjeldende rett

Justervesenet har per i dag ikke hjemmel til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensing av tilgangen til nettbaserte grensesnitt.

10.8.9.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Nærings- og fiskeridepartementet vurderte i høringsnotatet at Justervesenet ikke har myndighet som markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k krever. Derfor foreslo departementet å innføre en ny § 25 b i lov om målenheter, måling og normaltid der tilsvarende hjemmel gis.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

Departementet opprettholder derfor sitt forslag fra høringsnotatet.

Se forslag til lov om målenheter, måling og normaltid ny § 25 b.

10.8.10 Luftfartstilsynet

10.8.10.1 Gjeldende rett

Luftfartsloven § 10-42 inneholder i dag regler om fjerning av digitalt nettinnhold. Bestemmelsen gjennomfører forordningen om forbrukervernsamarbeid (EU) 2017/2394, den tidligere omtalte CPC-forordningen, og inneholder tilsynshjemler for gjennomføring av regler om passasjerrettigheter som tas inn i EØS-avtalen. Bestemmelsen i annet ledd bokstav f viser til reglene om fjerning av digitalt nettinnhold i markedsføringsloven § 43 til 43 c. For en nærmere omtale av sistnevnte regler, se omtalen i punkt 10.8.2 over.

10.8.10.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Samferdselsdepartementet (SD) viste i sitt høringsnotat til Nærings- og fiskeridepartementets (NFD) høringsnotat og dets vurderinger. SD tok som utgangspunkt at det som er sagt der gjelder tilsvarende for tilsyn etter luftfartsloven. SD vurderte luftfartslovens eksisterende hjemler til å kreve digitalt nettinnhold fjernet mv. opp mot krav i markedstilsynsforordningen. Det er ingen overlapp mellom det saklige virkeområdet for CPC-forordningen og markedstilsynsforordningen på luftfartsområdet. SD foreslo derfor at det tas inn en ny bestemmelse om fjerning av digitalt nettinnhold i luftfartsloven § 13 a-3a, samtidig som bestemmelsene i luftfartsloven § 10-42 beholdes. Plasseringen begrunnet SD med at bestemmelsen skal hjemle en spesiell form for pålegg, og slik sett hører hjemme i den eksisterende § 13 a-3. Samtidig er det, ifølge SD, naturlig at den nye bestemmelsen står før § 13 a-4 flg. som handler om reaksjoner på manglende etterlevelse av pålegg osv. SD vurderte at den nye hjemmelen som er foreslått tatt inn i luftfartsloven, bør bygge på samme hovedprinsipper om fordeling av myndighet mellom forvaltningen og domstolene som flertallet av bestemmelser om fjerning av digitalt nettinnhold mv. som er foreslått i NFDs høringsnotat.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om SDs forslag.

SD har foretatt en ny vurdering sammen med Luftfartstilsynet, og har kommet til at pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold rettet mot andre enn markedsdeltakerne bør forelegges domstolene. Departementet legger til grunn at det som eventuelt kan rettferdiggjøre at Luftfartstilsynet skal kunne gi bindende pålegg uten involvering av domstolene, er hastetilfeller. Departementet legger til grunn at de fleste hastetilfeller trolig kan løses ved å gi pålegg direkte til markedsdeltakeren, som i dette tilfellet typisk er produsenter av droner. Hjemmel vil da være luftfartsloven § 13 a-3. Departementet har ikke kunnet sannsynliggjøre at hastetilfeller bare kan løses ved involvering av tredjepersoner, og velger derfor å foreslå et krav om involvering av domstolene.

Se forslag til luftfartsloven ny § 13 a-3a.

10.8.11 Mattilsynet

10.8.11.1 Gjeldende rett

Markedstilsynsforordningen får betydning for Mattilsynets tilsyn med gjødselvarer og plantevernmidler i henhold til matloven, og for Mattilsynets tilsyn etter kosmetikklova.

Både matloven og kosmetikklova gir per i dag hjemler for å kunne kreve fjerning av digitalt nettinnhold.

Matloven

Etter matloven § 2 gjelder den alle forhold i forbindelse med produksjon, bearbeiding og distribusjon av innsatsvarer, som blant annet er gjødsel, og næringsmidler, herunder drikkevann. Ordet distribusjon omfatter både markedsføring og utlevering av produkter. Videre følger det av matloven § 10 at Mattilsynet kan forby villedende reklame. Etter matlovens forarbeider omfattes også opplysninger over internett, markedsføring i aviser og postordre, men tilsynet er begrenset i henhold til de regler som gjelder for grenseoverskridende reklame (jf. Ot.prp. nr. 100 (2002–2003) side 143).

Matloven § 23 gir vide hjemler til å gripe inn overfor ulovlige produkter: Mattilsynet kan treffe «nødvendige vedtak». Oppramsingen i § 23 er ikke uttømmende og det må antas at bestemmelsen også gir hjemmel for å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold på et nettsted og til å påby at en advarsel vises på nettsiden dersom nettinnholdet er et ledd i markedsføring og distribusjon av et produkt og tiltaket er nødvendig. Tiltak etter § 23 kan settes inn overfor virksomheter, dvs. «Ethvert privat eller offentlig foretak samt privatpersoner som foretar en hvilken som helst aktivitet som nevnt i § 2». I forarbeidene punkt 4.4 Særlig om matlovens pliktsubjekter (se Prop. 120 L (2023–2024) er det beskrevet nærmere om hvem tiltak kan settes inn ovenfor:

« […] siden markedsføring anses som en aktivitet omfattet av matlovens virkeområde jf. § 2, innebærer det at alle som er ansvarlig for kommersiell markedsføring av en vare omfattet av matloven er pliktsubjekter etter loven. Det kan derfor rettes pålegg direkte mot dem, ikke kun mot produsenten eller selgeren av produktet. En annen forståelse ville åpne for omgåelse av de ulike bestemmelsene om markedsføring. Aktører som bidrar med tekniske løsninger for å publisere og formidle markedsføringsbudskap, som andre står bak og har utformet, vil ikke være pliktsubjekter etter loven. Dette gjelder for eksempel aviser, nettsteder og andre medieplattformer som bidrar med systemer som tilgjengeliggjør slike budskap. Det er imidlertid ikke kun rene næringsmiddelforetak sine aktiviteter overfor forbrukere, med tanke på promotering og reklame for mat og drikke, som er dekket. Andre aktører vil også kunne anses som pliktsubjekter under matloven, dersom de markedsfører produkter omfattet av loven, som f.eks. påvirkere, kjendiser, PR-byrå osv. Det er kun aktivitet og ytringer som aktørene foretar i markedsføringsøyemed som vil omfattes.»

Kosmetikklova

Kosmetikklova § 16 gir vide hjemler til å gripe inn overfor ulovlige produkter. Det følger av § 16 at Mattilsynet kan «gjere nødvendige vedtak om å forby […] distribusjon». Videre følger det av kosmetikklova § 7 at Mattilsynet kan forby villedende reklame. Med «distribusjon» må det i kosmetikklova forstås både markedsføring og utlevering av produkter. Oppramsingen i § 16 er ikke uttømmende. De samme betraktninger legges til grunn når det gjelder hjemmel for å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold og til å påby at en advarsel vises på nettsiden som for matloven. jf. omtalen over.

10.8.11.2 Forslaget i høringsnotatet

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Landbruks- og matdepartementet (LMD) vurderte i høringsnotatet at verken matloven eller kosmetikklova gir tilstrekkelige hjemler for tiltak overfor tredjeparter slik markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k krever. I høringsnotatet foreslo HOD og LMD derfor nye bestemmelser i matloven § 23 a og i kosmetikklova § 16 b. For matloven var forslaget til ny § 23 a begrenset til produktkrav som omfattes av markedstilsynsforordningen.

LMD vurderte at markedstilsynsforordningen artikkel 14 bokstav k punkt i og punkt ii skal forstås slik at de pålegger tilsynsorganene å sette inn tiltak også overfor tredjeparter som formidler ulike nettjenester, og at dette ligger utenfor den personkretsen som matloven § 23 gjelder for. Ifølge LMD anses slike tredjeparter ikke å drive aktiviteter som er omfattet av matloven. Derfor vurderte LMD at matloven § 23 ikke har tilstrekkelig hjemmel for alle kravene i artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Det var dermed etter LMDs vurdering nødvendig å innføre en lovbestemmelse i matloven som også gir hjemmel til å gi pålegg overfor tredjeparter i tråd med forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. LMD viste til at markedstilsynsforordningen på matlovens område kun gjelder for enkelte innsatsvarer som gjødselvarer og plantevernmidler. LMD foreslo derfor å begrense hjemmelen i matloven til å gjelde for gjødselvarer, og for klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger som gjelder for plantevernmidler etter forskrift om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP-forskriften).

LMD foreslo en ny bestemmelse i matloven § 23 a om pålegg overfor tredjepart. Samtidig viste LMD til at det ikke skal skapes tvil om at matloven allerede har hjemmel i § 23 for at Mattilsynet kan rette et slikt pålegg direkte mot overtreder, dvs. virksomhet som definert i matloven § 4 nr. 1, for alle produktkategorier innenfor lovens virkeområde. Denne allerede eksisterende hjemmelen er, ifølge LMD, ment å fortsette å gjelde parallelt med den nye særbestemmelsen i § 23 a.

HOD vurderte i høringsnotatet at tiltak etter kosmetikklova § 16 kan settes inn overfor virksomheter som definert i lovens § 4. HOD viste til at man fortolker markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k slik at tilsynsorganene kan igangsette tiltak også overfor tredjeparter som formidler ulike nettjenester. HOD vurderte at kosmetikklova ikke regulerer slike tredjeparters virksomhet, og at det derfor ikke er tilstrekkelig hjemmel i kosmetikklova for alle kravene i artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

Det ble vist til at markedstilsynsforordningen på kosmetikklovas område kun gjelder for kosmetiske produkter som er omfattet av kosmetikkforordningen. HOD foreslo derfor at virkeområdet til den nye lovbestemmelsen begrenses tilsvarende. HOD anførte at dette likevel vil omfatte de fleste produktene omfattet av kosmetikklova. Det ble vist til at Mattilsynet allerede har hjemmel i kosmetikklova til å rette pålegg mot overtreder når det gjelder alle produkter omfattet av kosmetikklova. Derfor foreslo HOD å innføre en lovbestemmelse i kosmetikklova som gir hjemmel til å kunne gi pålegg til tredjeparter, når det gjelder kosmetiske produkter omfattet av kosmetikkforordningen.

10.8.11.3 Høringsinstansenes syn

Mattilsynet mener at myndighet etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k ikke bør begrenses til virkeområdet til markedstilsynsforordningen. Mattilsynet mener videre at det ligger en uforholdsmessighet i å gi hjemler for nye inngripende virkemidler for bare en smal type varer, mens det er andre varer omfattet av matloven som utgjør en større risiko og som selges via nettet i større utstrekning. Dette taler, ifølge Mattilsynet, for at virkemidlene bør gjelde alle varer omfattet av matloven. Videre anfører instansen:

«Dersom det likevel ikke er aktuelt å gi en generell hjemmel for hele lovens virkeområde, foreslår vi at avgrensingen til plantevernmidler (CLP) og gjødselvarer først tas inn fra annet ledd, slik at det ikke blir tvil om at Mattilsynet kan pålegge overtrederen å fjerne nettinnhold for regelverksbrudd på andre områder. Vi tror at det sjelden vil være behov for å rette pålegg mot en tredjepart, og videre at disse påleggene ikke etterkommes. Vi forventer at DSB, som nasjonalt kontaktpunkt, kan veilede om oppfølgingen av disse bestemmelsene ved behov.»

10.8.11.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder i all hovedsak sitt forslag til lovendringer fra høringsnotatet. Når det gjelder matloven, er det opprinnelige forslaget endret ved at departementet har fjernet første ledd i forslaget til ny § 23 a om at tilsynsorganet kan pålegge overtrederen å fjerne digitalt innhold eller sette inn en tydelig advarsel. Tilsynsorganet har allerede hjemmel for å rette slike tiltak mot virksomheter i matloven § 23 for alle produkter under matloven, inkludert gjødselvarer og plantevernmidler (CLP). Se generell omtale i punkt 10.3 om at tilsynsorganene i første omgang skal rette pålegg og ev. ilegge sanksjoner mot markedsdeltakeren som overtrer produktregelverket for å stanse en overtredelse. Bestemmelsen bygger på at dersom disse midlene ikke fører frem kan tilsynsorganene bruke artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i og punkt ii, som gjennomføres i ny § 23 a.

Forslaget til ny § 23 a er basert på at både pålegg etter bokstav k punkt i og punkt ii blant annet retter seg mot pliktsubjekter som er å regne som tredjeparter. Det vises her til omtalen når det gjelder pliktsubjekter i punkt 10.7.5. Videre skal bestemmelsen først kunne anvendes når tilsynsorganet har rettet tiltak mot markedsdeltakeren, men hvor dette ikke har ført frem. Matloven bruker ikke begrepet markedsdeltaker, men har hjemmel i § 23 for å rette tiltak mot virksomheter som er definert i matloven § 4 nr. 1 som «[e]thvert privat eller offentlig foretak samt privatpersoner som foretar en hvilken som helst aktivitet som nevnt i § 2». Matloven har imidlertid ikke hjemmel til å rette tiltak mot tredjepart. Det er derfor nødvendig å endre loven for å gjennomføre artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i og punkt ii.

Når det gjelder det saklige virkeområde for ny 23 a, fastholder departementet at den kun skal gjelde for produktkategoriene som er omfattet av markedstilsynsforordningen, dvs. for gjødselvarer og for klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger som gjelder for plantevernmidler. Mattilsynet har i høringen gitt uttrykk for at myndighet etter bokstav k punkt ii bør gis for alle produktkategorier i matloven. Departementet har imidlertid vurdert at bestemmelsen i denne omgang bare skal gjøres gjeldende for de produktkategoriene i matloven som er omfattet av markedstilsynsforordningen.

Departementet viderefører ikke forslaget til ny § 16 b første ledd i kosmetikklova om at tilsynsorganet kan pålegge overtrederen å fjerne digitalt innhold på et nettbasert grensesnitt eller å sette inn en tydelig advarsel. Mattilsynet, som tilsynsorgan etter kosmetikklova, har allerede hjemmel til å rette slike tiltak mot virksomheter etter § 16. Det vises også til generell omtale i punkt 10.3 om at tilsynsorganene i første omgang skal rette pålegg og eventuelt ilegge sanksjoner mot markedsdeltakeren som overtrer produktregelverket for å stanse en overtredelse.

Forslaget til ny § 16 b er basert på at både bokstav k punkt i og punkt ii retter seg blant annet mot pliktsubjekter som er å regne som tredjeparter. Det vises her til omtale av pliktsubjekter i punkt 10.7.5, der det også vises til at pålegg rettet mot tredjeparter foreslås at skal fattes av domstolene. Det foreslås derfor at pålegg etter bokstav k punkt i og punkt ii skal fattes av domstolene etter begjæring fra Mattilsynet i tråd med ny § 16 b. Bestemmelsen skal først kunne anvendes når tilsynsorganet har rettet tiltak mot markedsdeltakeren, men hvor dette ikke har ført frem. Kosmetikklova bruker ikke begrepet markedsdeltaker, men kan rette tiltak mot virksomheter etter § 16 slik dette defineres i § 4 b: «verksemd: privat eller offentlege føretak eller privatpersonar som utfører ein aktivitet som er nemnd i § 2 første ledd, bortsett frå aktivitet med privat og ikkje-kommersielt formål». Ettersom kosmetikklova ikke har hjemmel til å rette tiltak mot tredjepart, er det nødvendig å endre loven for å gjennomføre artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt i og punkt ii.

Når det gjelder bestemmelsens saklige virkeområde fastholder departementet at den skal gjelde for produkter omfattet av EØS-regelverk om kosmetiske produkt omfatta av markedstilsynsforordningen. Dette innebærer i praksis produkter omfattet av kosmetikkforordningen.

Se forslag til matloven ny § 23 a og kosmetikklova ny § 16 b.

10.8.12 Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

10.8.12.1 Gjeldende rett

Ekomloven har ingen eksplisitt hjemmel til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold på nettsider som markedsfører produkter som ikke overholder fastsatte krav i regelverket.

Det følger likevel av ekomloven § 15-5 første ledd at myndigheten kan gi pålegg om retting eller opphør av ulovlige forhold og fastsette vilkår som må oppfylles for at virksomheten skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av loven. I forarbeidene er det uttalt at «ved pålegg om retting av avvik, kan departementet gi pålegg om at de bakenforliggende årsakene fjernes og tilsvarende avvik lukkes», jf. Prop. 93 LS (2023–2024) side 368. Ekomloven § 15-5 retter seg ikke bare mot tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett eller offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, men kan også benyttes som hjemmel for å rette pålegg mot de aktørene som omfattes av utstyrsforskriftene, jf. for eksempel forskrift 15. april 2016 nr. 379 om EØS-krav til sikkerhet og utstyr til elektronisk kommunikasjon § 17. Det følger av denne bestemmelsen at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører tilsyn etter ekomloven kapittel 15 med at bestemmelser i forskriften eller vedtak fattet med hjemmel i forskriften overholdes.

Ekomloven har ikke hjemmel for tilsynsorganet til å kreve oppslag av advarsel til sluttbrukere på nettsider eller til å kreve at leverandøren av utstyret (varen) begrenser tilgangen til det elektroniske grensesnittet. Det samme gjelder muligheten til å be en tredjepart om å gjennomføre slike tiltak, herunder å fjerne digitalt nettinnhold. Se nærmere omtale i punkt 10.7.5.

Ekomloven § 15-5 konkretiserer ikke hvilke vilkår som kan stilles for å sikre etterlevelse av krav gitt med hjemmel i loven, eller opphør av ulovlige forhold. Ut fra lovens vide ordlyd, legger Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet til grunn at denne hjemmelen vil kunne brukes til å gi pålegg mot markedsdeltakeren om å fjerne digitalt nettinnhold.

Videre følger det av ekomloven § 15-11 at det kan ilegges tvangsmulkt inntil lovstridig virksomhet er opphørt eller pålegg med hjemmel i loven er oppfylt.

10.8.12.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) (nåværende Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet) vurderte i høringsnotatet, i tråd med det som fremkommer i punktet over, at ekomloven gir hjemmel til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold som kan anses som markedsføring av produkter som ikke overholder fastsatte krav. Samtidig ble det lagt til grunn at ekomloven ikke hjemler adgang til å kreve oppslag av advarsel til sluttbrukere på nettsider eller til å kreve at leverandøren begrenser tilgangen til det elektroniske grensesnittet, eller til å kunne be en tredjepart om å gjennomføre slike tiltak, herunder å fjerne digitalt nettinnhold. Det ble derfor foreslått å innføre en egen bestemmelse i ekomlovens kapittel om tilsyn for å sikre tilsynsorganet hjemmel tilsvarende forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Se også spesialmerknadene til § 15-8 a i punkt 16.18.

Som referert under punkt 10.7.4, argumenterer Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) i sitt høringssvar for viktigheten av å unngå et fragmentert regelverk, og at dette, og behovet for å kunne gripe inn raskt, taler for at hjemmel til å kunne følge opp også overfor tredjepart bør legges til tilsynsorganene. Som det fremgår av vurderingen i punkt 10.7.5, mener departementet at det som hovedregel kun bør være domstolen som kan rette pålegg mot tredjeparter (typisk vertstjenesteleverandører og eiere av nettbaserte grensesnitt) om fjerning av digitalt nettinnhold og begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt. Ingen av de andre høringsinstansene har uttalt seg om forslaget. Departementet opprettholder derfor KMDs forslag fra høringsnotatet.

Se forslag til ekomloven ny § 15-8 a.

10.8.13 Norges vassdrags- og energidirektorat

10.8.13.1 Gjeldende rett

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har ikke uttrykkelig hjemmel til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold eller visning av advarsler på nettbaserte grensesnitt ved brudd på økodesignregelverket. Det foreligger heller ikke hjemmel for NVE til å pålegge tilbydere av informasjonssamfunnstjenester å begrense adgangen til nettsted.

Det vises til omtalen av produktkontrolloven § 6 i punkt 10.8.5, der det fremgår at Justis- og beredskapsdepartementet vurderer at vedtak etter produktkontrolloven §§ 4, 4 b og 6 a vil kunne innebære en plikt for den som overtrer reglene til å fjerne digitalt nettinnhold på et nettsted eller til å vise en advarsel på et nettsted, og i noen tilfeller for en tredjepart, som for eksempel markeds-/annonseplasser på nett, til å endre/fjerne digitalt nettinnhold. NVE er ikke delegert myndighet etter produktkontrolloven § 6 a om tilbakekall. Det er imidlertid en hjemmel i produktkontrolloven § 4 a første ledd bokstav c til å pålegge tilbaketrekking fra markedet dersom et produkt omsettes i strid med vedtak om merking. Som ved tilbakekall, vil et pålegg om tilbaketrekking blant annet innebære en plikt til å opphøre markedsføring av produktet, for eksempel på internett. Et vedtak om tilbaketrekking kan imidlertid ikke rettes mot tilbyder av informasjonssamfunnstjenesten.

På energimerkeområdet stiller energimerkeforordningen, jf. forbrukermerkeloven § 3 a, krav om elektronisk energietikett og elektronisk produktdatablad ved internettsalg. Et vedtak om retting etter forbrukermerkeloven § 7, kan oppfylles enten ved å fjerne produktet fra nettbutikken, eller ved å vise etiketten og produktdatabladet slik regelverket krever. Ut over dette har ikke NVE hjemmel til å kreve digitalt nettinnhold fjernet eller endret.

10.8.13.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Daværende Olje- og energidepartementet (OED) (nåværende Energidepartementet) vurderte i høringsnotatet at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) verken på økodesign- eller energimerkeområdet har tilstrekkelig hjemmel som markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k krever. OED mente at myndigheten etter produktkontrolloven §§ 4 b, 6 a og ny § 4 c bør delegeres til NVE for å sørge for at NVE har den myndighet som kreves etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k på økodesignområdet. OED mente videre at forbrukermerkeloven bør endres, for å sikre at NVE har tilsvarende myndighet som artikkel 14 nr. 4 bokstav k. OED foreslo derfor en ny bestemmelse i forbrukermerkeloven.

OED anførte at tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k særlig kan være aktuelle der aktører i tredjeland henvender seg direkte til norske forbrukere på nett. Her kan det, ifølge OED, være utfordrende å treffe effektive pålegg rettet mot leverandøren selv og det kan derfor være aktuelt å rette pålegg mot tredjeparter.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg i høringen om OEDs forslag. Departementet opprettholder derfor OEDs forslag i høringsnotatet.

Se forslag til forbrukermerkeloven § 11 og produktkontrolloven § 4 c.

10.8.14 Sjøfartsdirektoratet

10.8.14.1 Gjeldende rett

Sjøfartsdirektoratet har per i dag ikke hjemmel til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt.

10.8.14.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Nærings- og fiskeridepartementet vurderte i høringsnotatet at Sjøfartsdirektoratet ikke har slik myndighet som markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k krever. Derfor foreslo departementet en ny bestemmelse i skipssikkerhetsloven § 71 b. Av forslaget til § 71 b annet ledd bokstav d gikk det fram at departementet kan gi nærmere regler om markedstilsynsorganenes adgang til å begrense digitalt nettinnhold knyttet til skipsutstyr. I høringsnotatet ble det videre foreslått nye forskriftsbestemmelser som tydeliggjør at pålegg etter forskrift om skipsutstyr §§ 9 annet ledd og 10 annet ledd også omfatter pålegg om å begrense digitalt nettinnhold, hvor tilsynsorganet selv kunne rette pålegg om begrensning av nettinnhold mot overtrederen, mens domstolen kunne rette pålegg mot tredjepart.

Som redegjort for under punkt 10.8.5 i proposisjonen, ble det foreslått endringer i produktkontrolloven § 4 c for gjennomføring av markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Forskrift om produksjon m.m. av fritidsfartøy mv. er hjemlet i produktkontrolloven, og departementet foreslo derfor forskriftsbestemmelser som tydeliggjør at pålegg etter forskriftens §§ 31 annet ledd og 32 annet ledd også omfatter pålegg om å begrense digitalt nettinnhold i tråd med ny bestemmelse i produktkontrolloven § 4 c.

Ingen av høringsinstansenes har hatt merknader til departementets forslag, men departementet foreslår likevel noen endringer fra det opprinnelige forslaget.

Når det gjelder forslaget til endringer i skipssikkerhetsloven og forskrift om skipsutstyr har departementet revidert forslaget som følge av vurderingen om at Grunnloven § 100 tilsier at pålegg rettet mot tredjeparter i tråd med artikkel 14 nr. 4 bokstav k hjemles i lov, og ikke forskrift, se nærmere drøftelse i punkt 10.6. Bestemmelsen som ble foreslått gjennomført i forskrift om skipsutstyr § 9 er flyttet til skipssikkerhetsloven § 70 c. I tillegg er ordlyden endret for å sikre størst mulig samsvar mellom de ulike sektorlovenes gjennomføring av markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Bestemmelsen åpner for at Sjøfartsdirektoratet kan ilegge markedsdeltakere å fjerne nettinnhold, mens overfor andre aktører (tredjeparter) må direktoratet begjære retten å pålegge slikt tiltak.

Når det gjelder gjennomføring av artikkel 14 nr. 4 bokstav k for tilsynsområdet fritidsfartøy mv. ivaretas forordningens krav av ny § 4 c i produktkontrolloven som beskrevet i proposisjonen punkt 10.8.5. Departementet vil delegeres myndighet etter produktkontrolloven § 4 c, og eventuelle forskriftsendringer som går ut over det som kreves for gjennomføringen av markedstilsynsforordningen vil ivaretas av departementet.

Se forslag til skipssikkerhetsloven § 70 c og produktkontrolloven § 4 c.

10.8.15 Statens jernbanetilsyn

10.8.15.1 Gjeldende rett

Taubaneloven har i dag ingen bestemmelser som hjemler myndighet til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt. Etter jernbaneloven § 11 c bokstav e, har imidlertid Statens jernbanetilsyn myndighet til å begjære fjerning av digitalt nettinnhold etter reglene i markedsføringsloven §§ 43 til 43 c.

10.8.15.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Samferdselsdepartementet (SD) at Statens jernbanetilsyn ikke har tilstrekkelig myndighet som markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k krever. SD foreslo derfor en ny lovbestemmelse som gir Statens jernbanetilsyn myndighet til å pålegge tiltak i tråd med artikkel 14 nr. 4 bokstav k. SD foreslo å gi hjemmelen anvendelse kun ved markedstilsyn for delsystemer og sikkerhetskomponenter og ikke for øvrige tilsynsområder. Statens jernbanetilsyn uttaler seg ikke konkret om departementets forslag, men støtter generelt endringene som er foreslått i taubaneloven. Ingen andre høringsinstanser har kommentert dette punktet.

I etterkant av høringsrunden har SD sett behov for å justere forslaget til taubaneloven § 22 fra høringsnotatet. Justeringen innebærer ingen materielle endringer, bortsett fra at det i forslaget til ny § 16 b første ledd presiseres at tilsynsmyndighetens pålegg også kan omfatte tilgangsbegrensning i tråd med artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii.

Se forslag til taubaneloven ny § 16 b.

10.8.16 Direktoratet for medisinske produkter

10.8.16.1 Gjeldende rett

Etter lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr § 11 fjerde ledd kan tilsynsorganet iverksette nødvendige tiltak for å sikre at utstyr til enhver tid blant annet er sikkert dersom utstyr kan medføre fare for blant annet folkehelsen. Begrepet «utstyr» dekker også tilbehør til medisinsk utstyr og produkter uten medisinsk formål, som omfattes av regelverket, men faller utenfor definisjonen av «medisinsk utstyr», se blant annet MDR artikkel 1 nr. 4:

«I denne forordning skal medisinsk utstyr, tilbehør til medisinsk utstyr og produktene oppført på listen i vedlegg XVI som denne forordning får anvendelse på i henhold til nr. 2, heretter kalles «utstyr».

Nødvendige tiltak kan blant annet omfatte krav om retting, midlertidig stans av virksomhet og forbud mot markedsføring. Etter § 11 femte ledd kan tilsynsorganene gi de pålegg og treffe de enkeltvedtak som ellers er nødvendige for gjennomføringen av tilsynet, dette kan blant annet omfatte krav om retting, midlertidig stans av virksomhet og forbud mot markedsføring.

Lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr gjennomfører forordningene om medisinsk utstyr (EU) 2017/745 og (EU) 2017/746. I forordningene er det gitt en bestemmelse om at medlemsstater begrunnet i folkehelsehensyn kan kreve at en nettaktør, innstiller sin virksomhet, jf. artikkel 6 nr. 4.

Verken lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr, forordningene (EU) 2017/745 og (EU) 2017/746 om medisinsk utstyr eller forskrift om medisinsk utstyr har uttrykkelige hjemler til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold.

10.8.16.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at verken lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr som gjennomfører forordningene om medisinsk utstyr (EU) 2017/745 og (EU) 2017/746 eller forskrift om medisinsk utstyr inneholder bestemmelser som fullt ut oppfyller kravene i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Etter HODs vurdering i høringsnotatet gir bestemmelsene i lov om medisinsk utstyr adgang til å rette pålegg om begrensning av digitalt nettinnhold overfor den som overtrer regelverket, men ikke andre, for eksempel tredjeparter.

HOD viste til artikkel 6 i forordningene (EU) 2017/745 og (EU) 2017/746 om medisinsk utstyr, der det fremgår at en medlemsstat kan av hensyn til vern av folkehelsen kreve at en leverandør av informasjonssamfunnstjenester innstiller sin virksomhet. Her viste HOD til at markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k er mer detaljert og spesifikk enn ordlyden i de nye forordningene om medisinsk utstyr. HOD foreslo derfor å innføre en ny bestemmelse i lov om medisinsk utstyr. Denne vil, ifølge HOD, gi de hjemler som mangler, samt tydeliggjøre den myndigheten som allerede finnes.

Ingen høringsinstanser har kommentert dette punktet.

Departementet viser til at det i forordningene om medisinsk utstyr ikke er utpekt hvem som skal kunne treffe et slikt vedtak overfor en tredjepart. Det er tale om et tyngende vedtak som sannsynligvis vil ramme den det gjelder hardt. Departementet vurderer at det må gis en uttrykkelig hjemmel i lov om medisinsk utstyr og at myndighet til å fatte pålegg mot en tredjepart legges til retten.

Departementet opprettholder derfor HODs forslag fra høringsnotatet.

Se forslag til lov om medisinsk utstyr ny § 11 a.

10.8.17 Statens vegvesen

10.8.17.1 Gjeldende rett

Vegtrafikkloven har i dag ingen bestemmelser som hjemler myndighet til å pålegge fjerning av digitalt nettinnhold eller begrensning av tilgang til nettbaserte grensesnitt. Det vises til omtalen av myndighet til å begrense innhold på internett etter forbrukermerkeloven i punkt 10.8.6 og myndighet etter produktkontrolloven i punkt 10.8.5.

10.8.17.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Samferdselsdepartementet (SD) vurderte i høringsnotatet at Statens vegvesen i gjeldende rett ikke har tilstrekkelig hjemmel slik markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k krever. Derfor foreslo departementet en ny bestemmelse i vegtrafikkloven § 19 d. SD foreslo å ta inn en forskriftshjemmel i bestemmelsens annet ledd bokstav d slik at SD kan gi nærmere regler om tilsynsorganets adgang til å begrense digitalt nettinnhold, pålegge en overtreder av produktkrav å fjerne innhold fra et nettbasert grensesnitt eller å der innsette en advarsel, samt adgangen til å begjære retten om å gi et slikt pålegg, eller pålegg om tilgangsbegrensning. SD viste til at denne bestemmelsen skal gi hjemmel til å gjennomføre forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k i forskrift, herunder forskrift om markedstilsyn for kjøretøy m.m. § 7.

Ingen høringsinstanser har kommentert dette punktet. Departementet har allikevel revurdert SDs forslag fra høringsnotatet. Dette fordi departementet vurderer at Grunnloven § 100 tilsier at pålegg rettet mot tredjeparter i tråd med artikkel 14 nr. 4 bokstav k skal hjemles i lov, og ikke forskrift, se nærmere drøftelse i punkt 10.6. SD foreslo i høringsnotatet å gjennomføre myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold i forskrift om markedstilsyn for kjøretøy m.m. i § 7 med tilhørende forskriftshjemmel i vegtrafikkloven § 19 d annet ledd bokstav d. Dette forslaget opprettholdes ikke lenger. Departementet foreslår nå å skille denne ut i egen bestemmelse, ved å gjennomføre Statens vegvesens myndighet til å fjerne digitalt nettinnhold som ny § 19 e i vegtrafikkloven. I tillegg er ordlyden endret for å sikre størst mulig samsvar mellom de ulike sektorlovenes gjennomføring av markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav k.

Når det gjelder Statens vegvesens tilsyn etter forbrukermerkeloven, vises det til forslag til endringer i forbrukermerkeloven §§ 6 annet ledd og § 11. Når det gjelder Staten vegvesens tilsyn etter produktkontrolloven, vises det til forslag til produktkontrolloven § 4 c.

Se forslag til vegtrafikkloven ny § 19 e.