15 Økonomiske og administrative konsekvenser

Bestemmelsene som foreslås vil etter Nærings- og fiskeridepartementets syn ha positive samfunnsøkonomiske konsekvenser. Målet er at styrket tilsyn med varer som er omfattet av harmonisert regelverk vil bidra til at useriøse aktører ikke undergraver konkurransevilkårene for de seriøse aktørene. Dersom virksomheter som kutter kostnader ved å unnlate å oppfylle varekrav blir hindret i å omsette varer, vil de virksomhetene som tar kostnadene dette innebærer få større mulighet til inntjening. At produkter som er satt på markedet oppfyller pålagte krav, er også positivt for forbrukere.

For de offentlige organene som er berørt, vurderes forslagene i proposisjonen å ha forholdsmessig begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. Det skyldes at norske tilsynsorganer allerede har flere av de myndighetene som forordningen fastsetter på tvers av landene i det indre marked. De forslagene i proposisjonen som innebærer nye oppgaver for norske offentlige organer vil imidlertid ha både en administrativ og kostnadsmessig side. Disse forslagene omtales i det følgende.

Forordningens har krav om etablering av et nasjonalt samordningspunkt for tilsyn med varer som skal ivareta flere nye oppgaver, bl.a. representere et koordinert syn for alle tilsynsorganene i landet og tollmyndighetene, yte bistand i forbindelse med at tilsynsorgan kontakter hverandre over landegrensene i EØS, og kommunisere den nasjonale strategien for varetilsyn som skal utarbeides hvert fjerde år. Det norske samordningspunktet ble opprettet i 2022, og er plassert i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Samordningspunktet har allerede fått bevilget midler og er i operasjonell drift. Det er opprettet tre årsverk i forbindelse med det nye samordningspunktet. Årsverkene ble finansiert via en rammeoverføring i 2022 til Justis- og beredskapsdepartementet fra de ti departementene som har ansvar for markedstilsyn med varer. Samlet er finansieringen av samordningspunktet 3 mill. kroner årlig.

Videre stiller forordningen krav om at det utpekes én eller flere myndigheter som har ansvaret for å føre kontroll med varer som innføres og plasseres på det indre marked, jf. artikkel 25 nr. 1. For Norges del er Tolletaten utpekt. For Tolletaten vil forordningen medføre behov for styrket samhandling og informasjonsutveksling med tilsynsorganene, økt ressursbruk til kontroll, i tillegg til at etaten får ansvaret for den årlige rapportering av statistikk til EU-kommisjonen. Forordningen innebærer også en utvidelse av antall regelverk som skal håndheves, og kontrollen med varer fra tredjeland vil bli utvidet, da den også skal omfatte kontroll av varer som selges via netthandel til privatpersoner. Denne typen kontroll medfører økt bruk av manuelle undersøkelser og verifikasjoner, da Tolletaten ikke er maskinelt integrert i EU-systemet CSW-CERTEX. Tolletaten vil også måtte etablere en ny funksjonalitet for overvåking av varestrømmene for å kommunisere tilbakehold av varer til tilsynsorganene via ICSMS. Investeringskostnaden er anslått til om lag 10 mill. kroner. Tolletaten har estimert et behov for i størrelsesorden 15-20 årsverk til samhandling, informasjonsutveksling, kontroll, og rapportering til EU-kommisjonen. I tillegg kommer saksbehandling m.m. knyttet til destruksjon av varer. Forordningen vil også kreve systemtekniske endringer i Tolletaten, knyttet til tilbakehold og frigjøring av varer. Eventuelle bevilgningsbehov vil håndteres i den ordinære budsjettprosessen.

For de fleste tilsynsorgan forventes økt bruk av ICSMS å medføre den største administrative og økonomiske konsekvensen ved gjennomføringen av forordningen. Forordningen krever at informasjons- og kommunikasjonssystemet ICSMS skal benyttes i større omfang og for flere rettsakter enn i dag, jf. artikkel 34. Å knytte tilsynsorganenes saksbehandling opp mot ICSMS, vil kunne medføre kostnader av en viss størrelse. Kommisjonen har siden høringen publisert en forbedret API som skal gjøre tilkobling til ICSMS fra myndighetens eget fagsystem enklere. Miljødirektoratet har allerede en slik løsning. I hvilken grad bestemmelsene medfører økt ressursbruk for de øvrige tilsynsorganene vil kunne variere, og avhenge av i hvilken grad de allerede benytter ICSMS. Blant annet bruker Arbeidstilsynet og Direktoratet for medisinske produkter i dag ICSMS i liten eller ingen grad, og for disse tilsynene vil det kunne være en ikke ubetydelig kostnad knyttet til forslaget. Departementet har ikke et estimat for disse kostnadene, men det antas at nødvendig IKT-arbeid vil være en engangskostnad. Dette bidrar samtidig til at den administrative byrden blir lavere.

Videre pålegger forordningen nasjonale tilsynsorgan en ny plikt til å samarbeide med og følge opp henvendelser fra tilsynsorgan i andre EØS-stater, jf. artikkel 22 til 24. Dette har tidligere kun skjedd sporadisk og da kun uformelt. Nå vil de nasjonale tilsynsorganene få forpliktelser knyttet til dette, noe som vil kunne kreve ressurser. Det konkrete omfanget er imidlertid vanskelig å fastslå da det vil være opp til det enkelte tilsynsorgan om de tar slik kontakt. De skal dessuten ha gjort alle mulige forsøk på å innhente den aktuelle informasjon på annen måte. Det er derfor ikke grunn til å tro at det vil komme store mengder av slike henvendelser. Siden dette er et system som skal bidra til å styrke tilsynet med varer i det indre marked, er det likevel ønskelig at dette er en mulighet tilsynsorganene skal benytte seg av.

Departementet vurderer at nye myndighetshjemler ikke i seg selv pålegger nye tilsynsoppgaver. Nye hjemler er blant annet adgang til tilsyn med skjult identitet, omvendt utvikling samt adgang til fjerning av digitalt nettinnhold. Dette kan medføre en dreining av dagens tradisjonelle tilsyn, og derfor behov for eksempel juridiske avklaringer og tilpasning av prosedyrer. I tillegg forutsetter forordningen økt samarbeid mellom Tolletaten og andre tilsynsorgan og økt deltakelse i europeiske nettverk. Departementet mener dette i hovedsak er endringer som bør kunne dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.

Av de tilsynsorganer som har uttalt seg gir flertallet uttrykk enten at de samlede økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget vil kunne dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer og innenfor ordinære budsjettprosesser eller antas å ville bli relativt beskjedne. Dette gjelder blant annet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Miljøverndirektoratet, Luftfartstilsynet og Mattilsynet. Andre har imidlertid anslått økt arbeidsmengde og ressursbehov, herunder Arbeidstilsynet, Direktoratet for medisinske produkter og Statens jernbanetilsyn.

Forordningen stiller krav om hjemmel for tilsynsorganene til å kunne gi pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold, se punkt 10. Spesielt i de tilfeller det forutsettes en domstolsprosess vil bruk av denne håndhevingskompetansen medføre økte utgifter for tilsynsorganet. Dette er blant annet påpekt av Direktoratet for medisinske produkter. Departementet viser til vurderingene i punkt 18.1, 18.2.1 og 18.2.2 i Prop. 8 LS (2019–2020) om gjennomførteforordning (EU) 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning, heretter kalt CPC-forordningen (Consumer Protection Cooperation-forordningen) i markedsføringsloven, som gjelder tilsvarende problemstilling. Det bemerkes det at markedsføringsloven § 43 om begrensning av digitalt nettinnhold overfor tredjepart, eller tilsvarende bestemmelser i 6 andre lover som gjennomfører CPC-forordningen, etter departementets opplysninger ennå ikke har vært benyttet, etter å ha trådt i kraft 1. juli 2020. Departementet anslår at omfanget av saker for domstolene etter den nye hjemmelen om adgangen til pålegg om fjerning av nettinnhold vil være begrenset. Dette understøttes av erfaringene i EU, hvor det er rapportert om relativt få tilfeller for domstolene.

Basert på antakelsen om relativt lite omfang av saker om fjerning av nettinnhold for domstolene anslås konsekvensene for domstolene relativt beskjedne. Departementets vurdering er at forslaget også kan ha økonomiske konsekvenser for næringsdrivende, men det vil primært gjelde useriøse aktører som ikke frivillig retter seg etter tilsynsorganenes pålegg.