5 Tilgang til informasjon og dokumentasjon

5.1 Gjeldende forordning

Etter gjeldende forordning artikkel 19 nr. 1 første ledd skal tilsynsorganene i tilstrekkelig omfang utføre egnede kontroller av produkters egenskaper ved dokumentkontroll og, der det er hensiktsmessig, fysisk kontroll og laboratorieundersøkelser på grunnlag av passende stikkprøver.

Tilsynsorganenes adgang til å kreve tilgang til slik informasjon fremgår av artikkel 19 nr. 1 annet ledd. Dersom tilsynsorganene anser det som nødvendig for å kunne utføre kontroll beskrevet i første ledd, kan de kreve at markedsdeltakerne gjør dokumentasjon og informasjon tilgjengelig, samt dersom det anses som nødvendig og berettiget, gis adgang til markedsdeltakernes lokaler og rett til å ta stikkprøver av produktene.

5.2 Ny forordning

I ny markedstilsynsforordning artikkel 14 nr. 4 bokstavene a, b og c er det fastsatt hvilken myndighet medlemsstatene minst skal gi de nasjonale tilsynsorganene når det gjelder å kunne kreve informasjon fra markedsdeltakerne. Formålet med å fastsette et minstekrav for hvilken myndighet tilsynene skal gis, fremgår av fortalens punkt 34:

«For å sikre korrekt håndheving av Unionens harmoniseringsregelverk for produkter bør markedstilsynsmyndighetene ha et felles sett av undersøkelses- og håndhevingsfullmakter; dette vil styrke samarbeidet mellom markedstilsynsmyndighetene og virke mer avskrekkende på markedsdeltakere som bevisst overtrer Unionens harmoniseringsregelverk.»

Etter ny forordning skal tilsynsorganene kunne pålegge markedsdeltakere å framlegge relevante dokumenter og tekniske spesifikasjoner, data eller opplysninger knyttet til varens samsvar med regelverket og de tekniske aspektene, i enhver form og format, og uavhengig av lagringsmåten eller lagringssted, jf. artikkel 14 nr. 4 bokstav a. Dette inkluderer også integrert programvare dersom det er nødvendig for å kunne vurdere varens samsvar med relevant regelverk. Tilsynsorganene skal også kunne ta eller få kopier.

Videre skal tilsynsorganet kunne pålegge markedsdeltakere å framlegge relevante opplysninger om informasjon om omsetningskjeden, nærmere opplysninger om distribusjonsnettet, opplysninger om antallet produkter på markedet og opplysninger om andre modeller av produktet som har de samme tekniske egenskapene som det aktuelle produktet, dersom dette er relevant for samsvaret med gjeldende krav i relevant regelverk, jf. artikkel 14 nr. 4 bokstav b.

Ny forordning søker også å sikre at tilsynsorganene har tilstrekkelig myndighet til å bedre kunne håndtere utfordringene økt internetthandel og dermed digitale verdikjeder medfører. Dette fremheves i forordningens fortale punkt 37 annet ledd:

«Markedstilsynsmyndighetene bør kunne pålegge markedsdeltakerne, herunder dem som inngår i den digitale verdikjeden, å framlegge all nødvendig dokumentasjon, data og opplysninger.»

Etter artikkel 14 nr. 4 bokstav c skal tilsynsorganet også kunne pålegge markedsdeltakerne å framlegge alle relevante opplysninger som er nødvendig for å kunne fastslå hvem som eier nettsteder, dersom disse opplysningene er relevante for gjenstanden for undersøkelsen.

5.3 Arbeidstilsynet

5.3.1 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven § 18-5 slår fast at enhver som er underlagt tilsyn etter loven skal legge frem de opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet. Det fremgår videre at tilsynsorganet kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

5.3.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) (nåværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet) at arbeidsmiljøloven § 18-5 gir hjemmel til å kreve de opplysninger som er omtalt i ny markedstilsynsforordning artikkel 14 nr. 4 bokstav a og b. Ifølge ASDs vurdering i høringsnotatet omfatter hjemmelen i arbeidsmiljøloven § 18-5 alle opplysninger, data, relevante dokumenter, tekniske spesifikasjoner, innbygd programvare mv., uavhengig av hvor de befinner seg eller i hvilken form de befinner seg i.

ASD viste til at tilsynsorganene etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav c skal kunne kreve opplysninger fra markedsdeltakerne om hvem som eier et nettsted mv. Opplysningshjemmelen i arbeidsmiljøloven § 18-5 gjelder, ifølge ASD, for alle typer opplysninger som er nødvendige for utøvelsen av tilsynet. ASD vurderte derfor at opplysningshjemmelen også vil omfatte opplysninger om eierskapet av nettsteder, og at bestemmelsen derfor oppfyller etter artikkel 14 nr. 4 bokstav c. ASD foreslo ingen endringer i norsk rett.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser knyttet til dette punktet.

Departementet opprettholder derfor ASDs forslag fra høringsnotatet.

5.4 Direktoratet for byggkvalitet

5.4.1 Gjeldende rett

Plan- og bygningsloven §§ 29-7, 29-7a, 29-7b og 29-7c regulerer tilsyn med produkter, herunder heis og sikkerhetskomponenter til heis, samt reaksjoner og sanksjoner ved brudd på regelverket. Bestemmelsene er nærmere presisert i henholdsvis byggevareforskriften og forskrift om omsetning og dokumentasjon av heiser mv.

Av byggevareforskriften § 22 og forskrift om omsetning og dokumentasjon av heiser mv. § 29, jf. plan- og bygningsloven § 29-7, fremgår tilsynsorganets opplysningshjemler ved tilsynet med forskriftene.

5.4.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) (nåværende Kommunal- og distriktsdepartementet) at ettersom det i byggevareforskriften § 22 heter at tilsynsorgan også skal kunne kreve «annen informasjon som er tilgjengelig», omfattes også tilgang til for eksempel innebygget programvare jf. forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a. KMD presiserte imidlertid at dette i utgangspunktet kun gjelder i den grad innebygget programvare er nødvendig for utøvelse av tilsyn med produktets egenskaper, slik som beskrevet i forordningen, jf. ordlyden i artikkel 14 nr. 4 bokstav a «i den utstrekning slik tilgang er nødvendig for å kunne vurdere om produktet er i samsvar med Unionens gjeldende harmoniseringsregelverk». KMD vurderte videre at forskrift om omsetning og dokumentasjon av heiser og sikkerhetskomponenter for heiser § 29 første ledd og byggevareforskriften § 22 første ledd, jf. plan- og bygningsloven §§ 29-7 første ledd og § 29-7a fjerde ledd, oppfyller forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav b. Direktoratet for byggkvalitet kan etter gjeldende rett kreve at markedsdeltakere oversender lister over markedsdeltakere de har kjøpt varen fra, samt markedsdeltakere de har solgt varen til.

KMD la videre til grunn at ordlyden i byggevareforskriften § 22 første ledd «annen informasjon som er tilgjengelig» omfatter opplysninger om eierskap til nettsider, og at det derfor ikke er nødvendig å presisere dette i forskriften for å sikre at bestemmelsen er i tråd med artikkel 14 nr. 4 bokstav c. Tilsvarende gjelder for forskrift om omsetning og dokumentasjon av heiser mv. § 29.

KMD vurderte at gjeldende rett dekker minimumskravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c. KMD foreslo ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementet opprettholder KMDs forslag fra høringsnotatet.

5.5 Direktoratet for medisinske produkter

5.5.1 Gjeldende rett

Det fremgår av lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr, som gjennomfører forordning (EU) 2017/745 om medisinsk utstyr og forordning (EU) 2017/746 om medisinsk utstyr til in vitro-diagnostikk, at tilsynsorganene kan innhente nødvendige opplysninger og kreve at markedsaktørene og brukere legger fram dokumentasjon på at lovens krav er oppfylt, jf. lovens § 11 tredje ledd.

Videre fastsetter forskrift om medisinsk utstyr § 10 at produsent og autorisert representant på anmodning fra Direktoratet for medisinske produkter skal fremlegge all informasjon og dokumentasjon som er nødvendig for å vise at utstyret er i samsvar med kravene på norsk eller engelsk.

5.5.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) vurderte i høringsnotatet at gjeldende regelverk om medisinsk utstyr gir hjemmel til å kunne kreve de opplysninger som er omtalt i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a og b. Nærmere bestemt mente HOD at lov og forskrift om medisinsk utstyr dekker innhenting av opplysninger, data, relevante dokumenter, tekniske spesifikasjoner, innebygd programvare mv., uavhengig av hvor de befinner seg eller i hvilken form de befinner seg i. Videre anførte HOD at regelverket om medisinsk utstyr gir rettslig grunnlag for å kunne kreve at markedsdeltakerne gir relevant informasjon om leveransekjeden, om detaljer i distribusjonsnettverket, om antall varer på markedet etc.

HOD anså videre at lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr § 11 tredje ledd gir tilstrekkelig hjemmel til å kreve relevant informasjon fra markedsdeltakere som er nødvendig for å kunne fastslå eierskap til nettsider, jf. artikkel 14 nr. 4 bokstav c.

HOD vurderte derfor at gjeldende rett anses som dekkende for minimumskravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c. HOD foreslo dermed ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementet opprettholder derfor HODs forslag fra høringsnotatet.

5.6 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Miljødirektoratet

5.6.1 Gjeldende rett

Brann- og eksplosjonsvernloven § 33 første ledd og el-tilsynsloven § 5 fjerde ledd slår fast at enhver som er underlagt tilsyn etter loven skal legge frem de opplysningene som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet. Tilsynsorganet kan også bestemme i hvilken form opplysningene skal gis. Produktkontrolloven har en tilnærmet lik bestemmelse i § 5 første ledd som slår fast at enhver plikter etter pålegg å gi de opplysningene som er nødvendig for gjennomføring av gjøremål etter loven. Tilsynsorganet kan også etter produktkontrolloven bestemme i hvilken form opplysningene skal gis. Produktkontrolloven § 8 annet og tredje ledd gir tilsynsorganet rett til fri adgang til produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, og til selv å undersøke slike produkter.

Brann- og eksplosjonsvernloven, el-tilsynsloven og produktkontrolloven gir hjemmel til å kreve «opplysninger som er nødvendig». Dette favner vidt. Det fremgår for eksempel av forarbeidene til produktkontrolloven at loven har til hensikt å gi det nødvendige formelle grunnlaget til å få frem informasjonen om produkter som er nødvendig for å vurdere helse- og miljøvirkninger ved produktet og de opplysningene som for øvrig er nødvendig for lovens gjennomføring, jf. Ot.prp. nr. 51 (1974–75) s. 41. Hjemmelen kan benyttes til å kreve opplysninger/dokumentasjon som vedkommende aktør sitter inne med, jf. Ot.prp. nr. 51 (1974–75) s. 91. Dersom det er behov for å fremskaffe nye opplysninger om et produkt som ikke omfattes av den alminnelige opplysningsplikten etter § 5 første ledd, gir produktkontrolloven § 5 annet ledd hjemmel til å kreve at markedsdeltakerne gjennomfører undersøkelser som er nødvendig for å vurdere et produkts egenskaper og virkninger. Tilsvarende bestemmelser som i produktkontrolloven § 5 annet ledd finnes i brann- og eksplosjonsvernloven § 35 første ledd og el-tilsynsloven § 11 tredje ledd.

Miljødirektoratet fører tilsyn med flere EU/EØS-rettsakter etter produktkontrolloven.

5.6.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) vurderte i høringsnotatet at de nevnte bestemmelsene i brann- og eksplosjonsvernloven, el-tilsynsloven og produktkontrolloven gir adgang til å kunne pålegge markedsdeltakerne å gi de opplysningene som er omtalt i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a og b, som blant annet relevante dokumenter, tekniske spesifikasjoner, data eller opplysninger om samsvar ved produktet mv., uavhengig av form, format eller hvor de er lagret, og informasjon om leveransekjeden, antall varer på markedet og om andre varemodeller. JD vurderte videre at bestemmelsene anses også å gi hjemmel til å kunne pålegge markedsdeltakerne å legge frem opplysninger om eier av et nettsted dersom det anses som nødvendig, jf. artikkel 14 nr. 4 bokstav c.

Det ble videre vist til produktkontrolloven § 4 b som for øvrig gir tilsynsorganet adgang til å treffe enkeltvedtak som er nødvendige for gjennomføringen av visse bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Dersom det er nødvendig å kreve fremlagt opplysninger som nevnt i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a, b og c, eller kreve iverksettelse av undersøkelser for å fremskaffe slike opplysninger for at tilsynsorganet skal kunne gjennomføre effektivt produkttilsyn og sikre overholdelse av regelverket, kan produktkontrolloven § 4 b også benyttes for dette formålet.

JD viste også til forskrifter som gjennomfører EØS-vareregelverk og som gir utfyllende bestemmelser som vil bidra til å oppfylle forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a og b, herunder forskrift om elektrisk utstyr § 13 nr. 10 og § 20 samt leketøyforskriften § 7 nr. 5.

JD vurderte derfor i høringsnotatet at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i eksisterende regelverk har tilstrekkelig hjemmel til å kreve opplysninger i tråd med forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstavene a til c.

Når det gjelder Miljødirektoratet, ble det vist til at det fører tilsyn med aktuelle EU/EØS-rettsakter etter produktkontrolloven og har således samme myndighet og hjemmelsgrunnlag som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Klima- og miljødepartementet (KLD) vurderte i høringsnotatet at produktkontrolloven § 5 sammenholdt med §§ 4 b og 8 oppfyller kravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c fullt ut.

JD og KLD foreslo derfor ingen endringer i norsk lov på dette punktet.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser.

Departementet opprettholder JD og KLDs forslag fra høringsnotatet.

5.7 Forbrukertilsynet

5.7.1 Gjeldende rett

Forbrukertilsynet fører tilsyn etter blant annet forbrukermerkeloven. Etter lovens § 6 annet ledd skal tilsynsorganet ha adgang til ethvert sted hvor det produseres, lagres, transporteres eller omsettes varer som er merkepliktige etter forskrifter gitt i medhold av § 3. Tilsynsorganet har rett til å utta prøver til undersøkelse og kan kreve de opplysninger som er nødvendig for gjennomføring av tilsynet. Det presiseres ikke hva slags opplysninger som omfattes av opplysningsplikten, men den gjelder alle opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre tilsynsarbeidet. Det fremgår heller ikke av bestemmelsen hvem tilsynsorganene kan kreve opplysninger fra.

Forbrukertilsynets øvrige undersøkelses- og håndhevingskompetanse er regulert i markedsføringsloven (mfl.) kapittel 7. Etter mfl. § 34 første ledd plikter enhver å gi Forbrukertilsynet eller Markedsrådet de opplysningene disse krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig, innen en fastsatt frist. På samme vilkår kan alle typer informasjon og bærere av slik informasjon kreves utlevert. Forbrukertilsynet kan selv ta beslag i dokumenter og gjenstander, og ta kopier, som det finner påkrevet for å utføre sine gjøremål etter loven, så lenge og i det omfang det er nødvendig, jf. § 34 tredje ledd. Opplysningsplikten i markedsføringsloven § 34 favner vidt og gjelder alle forhold som har betydning i de sakene som er til behandling hos Forbrukertilsynet.

For Forbrukertilsynets tilsyn etter annen lovgivning enn markedsføringsloven er det i stor grad presisert eller lagt til grunn at Forbrukertilsynet håndhever regelverket ut fra myndigheten som er fastsatt i markedsføringsloven. Ved Forbrukertilsynets håndheving gjelder også det såkalte «lovstridsprinsippet». Ved håndheving ut fra lovstridsprinsippet i markedsføringsloven kan Forbrukertilsynet allerede i dag anvende håndhevingsreglene i markedsføringsloven. Lovstridsprinsippet innebærer at handelspraksis som strider mot preseptorisk spesiallovgivning som verner forbrukernes interesser, også kan være brudd på markedsføringslovens forbud mot uetisk markedsføring og urimelig handelspraksis, jf. mfl. §§ 2 og 6.

5.7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet tolket Barne- og familiedepartementet (BFD) forbrukermerkeloven § 6 annet ledd slik at det kan kreves opplysninger fra «enhver». BFD vurderte videre at § 6 annet ledd annet punktum gir tilstrekkelig hjemmel for Forbrukertilsynet til å kunne kreve relevante dokumenter og opplysninger slik forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c krever, blant annet tekniske spesifikasjoner knyttet til varer, i enhver form og format, uavhengig av lagringsmåten, samt informasjon om leveransekjeden og antall varer på markedet. Dessuten mente BFD at bestemmelsen også gir hjemmel til å kunne kreve opplysninger om eier av et nettsted dersom dette er nødvendige opplysninger for å gjennomføre tilsynsarbeidet.

Samtidig viste BFD til at det er ønskelig at Forbrukertilsynets undersøkelses- og håndhevingskompetanse er lik på alle områder som Forbrukertilsynet håndhever. Dette ble blant annet begrunnet med at Forbrukertilsynet i så fall kun vil ha ett regelsett å forholde seg til, hvilket vil være en fordel både for tilsynet og for tilsynssubjektene. Det ble også vist til at markedsføringsloven oppfyller kravene til undersøkelses- og håndhevingskompetanse som forordningen om forbrukervernsamarbeid (CPC-forordningen) oppstiller. Markedstilsynsforordningen oppstiller i stor grad de samme kravene til tilsynets undersøkelses- og håndhevingskompetanse som CPC-forordningen, ifølge BFD. BFD viste også til det såkalte «lovstridsprinsippet», som gjør at Forbrukertilsynet allerede i dag kan anvende håndhevingsreglene i markedsføringsloven ved brudd på forbrukermerkeloven.

BFD vurderte at opplysningsplikten etter markedsføringsloven § 34 første og annet ledd gir hjemmel til å kreve alle opplysningene som forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c krever. BFD foreslo en ny bestemmelse i forbrukermerkeloven som fastsetter at Forbrukertilsynet fører tilsyn med etterlevelsen av forskrifter gitt i medhold av forbrukermerkeloven etter reglene i markedsføringsloven kapittel 7.

5.7.3 Høringsinstansenes syn

Kun Forbrukertilsynet har uttalt seg om dette i høringen. Instansen uttaler:

«Forbrukertilsynet støtter Barne- og familiedepartementets forslag om en ny bestemmelse i forbrukermerkeloven som fastsetter at Forbrukertilsynet fører tilsyn med forskrifter gitt i medhold av loven etter reglene i markedsføringsloven kapittel 7. Vi er enige i at det er en fordel å forholde seg til ett regelsett, og at klarhetshensyn tilsier at det fremgår tydeligere i forbrukermerkeloven at Forbrukertilsynet kan fatte forbuds- og påbudsvedtak med tilhørende tvangsmulkt.

Markedsføringslovens kapittel 7 har nylig blitt revidert for å oppfylle kravene til undersøkelses- og håndhevingskompetanse i forordning om forbrukervernsamarbeid (CPC-forordningen). Forbrukertilsynet støtter i den forbindelse Barne- og familiedepartementet sine vurderinger om at undersøkelses- og håndhevingskompetansen i markedsføringsloven oppfyller kravene i artikkel 14(4) markedstilsynsforordningen.»

5.7.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder BFDs forslag fra høringsnotatet om å ta inn en ny bestemmelse i forbrukermerkeloven som fastsetter at Forbrukertilsynet fører tilsyn med etterlevelsen av forskrifter gitt i medhold av forbrukermerkeloven etter reglene i markedsføringsloven kapittel 7. Departementet merker seg at Forbrukertilsynet uttrykkelig støttet forslaget.

Se forslag til forbrukermerkeloven § 6 annet ledd.

5.8 Havindustritilsynet

5.8.1 Gjeldende rett

Som beskrevet i punkt 5.3.1 over, følger det av arbeidsmiljøloven § 18-5 at enhver som er underlagt tilsyn etter loven skal legge frem de opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet. Det fremgår videre at tilsynsorganet kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.

Havindustritilsynet fører tilsyn med petroleumsvirksomhet og annen industrivirksomhet til havs, jf. arbeidsmiljøloven § 18-1 annet ledd. Videre følger det av arbeidsmiljøloven § 1-3 hvilke virksomheter til havs som er omfattet av loven. Ved lovendring 1. januar 2026 er det presisert at loven, i tillegg til petroleumsvirksomhet, også gjelder for fornybar energiproduksjon til havs, havbunnsmineralvirksomhet og CO₂-transport og -lagring.

I forlengelse av lovendringen i arbeidsmiljøloven § 1-3, pågår det et større arbeid i regi av Energidepartementet for å gjennomgå alle forskriftene under arbeidsmiljøloven for å avklare disses anvendelse for virksomhetene til havs. Havindustritilsynets myndighet som markedstilsyn vil som en konsekvens av dette arbeidet gjennomgås. Energidepartementet vil sende forslag til endringer i virkeområdebestemmelsene til forskriftene under arbeidsmiljøloven på høring våren 2026.

Havindustritilsynet fører også tilsyn med nærmere angitte petroleumsanlegg på land, jf. rammeforskriften (forskrift 12. februar 2010 nr. 158 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg) § 6 bokstav e. For slike landanlegg er blant annet brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven hjemmelslover for tilsynet. De vurderinger som gjør seg gjeldende for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i punkt 5.6 gjør seg derfor også for Havindustritilsynet for slike landanlegg og det henvises til omtalen der.

Havindustritilsynet fører tilsyn tilsvarende Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) etter forskrifter under ekomloven for «anlegg og innretninger av enhver art med tilknytning til petroleumsvirksomhet, mineralvirksomhet og lagring av CO₂ på kontinentalsokkelen, anlegg og innretninger av enhver art for utnyttelse av fornybare energiressurser til havs etter havenergilovas virkeområde», jf. ekomloven § 1-3 første ledd. Se nærmere omtale av Nkoms myndighet i punkt 5.13 nedenfor.

5.8.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) (nåværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet) at arbeidsmiljøloven § 18-5 gir hjemmel til å kreve de opplysninger som er omtalt i ny markedstilsynsforordning artikkel 14 nr. 4 bokstav a og b, jf. beskrivelsen i punkt 5.3.2 over. Det ble videre vurdert at hjemmelen i arbeidsmiljøloven § 18-5 til å kreve opplysninger anses tilstrekkelig for å oppfylle forpliktelsen etter artikkel 14 nr. 4 bokstav c. Disse vurderingene gjelder også for Havindustritilsynet. ASD foreslo derfor ingen endringer i norsk rett.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser knyttet til dette punktet.

Departementet opprettholder derfor ASDs forslag fra høringsnotatet.

5.9 Helsedirektoratet

5.9.1 Gjeldende rett

Etter tobakksskadeloven § 35 er tilsynsansvaret etter loven hovedsakelig lagt til Helsedirektoratet.

Markedsdeltakernes opplysningsplikt er regulert i tobakksskadeloven § 38 første ledd. Her lyder det at «[e]nhver plikter etter pålegg av tilsynsmyndigheten å gi de opplysninger som er nødvendige for å forebygge helseskader som bruk av tobakksvarer eller tobakkssurrogater medfører eller gjennomføre gjøremål etter loven.»

Lovens ordlyd omfatter også offentlige organer. Det følger av forarbeidene til tobakksskadeloven, Ot.prp. nr. 18 (2008–2009) under punkt 10.2 i merknaden til § 15 på side 48, som tilsvarer dagens § 38, at bestemmelsen bare gjelder de opplysninger en faktisk besitter, og at den ikke medfører at det må foretas undersøkelser osv.

Det presiseres ikke i lovteksten hva slags type opplysninger som omfattes av opplysningsplikten utover det at opplysningene må være «nødvendige». Det er likevel klart at plikten favner vidt, idet den gjelder alle opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre tilsynsarbeidet.

Tobakksskadeloven § 35 femte ledd gir tilsynsorganet hjemmel til å kunne foreta «slik gransking og besiktigelse som den finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven, herunder kreve utlevert og beslaglegge dokumenter, gjenstander, vareprøver eller annet, og gi de pålegg og treffe de vedtak som er nødvendige for gjennomføringen av tilsynet».

5.9.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Etter Helse- og omsorgsdepartementets (HOD) vurdering i høringsnotatet har tilsynsorganene allerede hjemmel til å få tilgang til de opplysninger som kreves etter forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a, nemlig at tilsynsorganene skal kunne kreve relevante dokumenter og tekniske spesifikasjoner knyttet til varens samsvar med regelverket. HOD viste til at opplysningsplikten etter tobakksskadeloven gjeldende § 38 favner vidt, idet den gjelder alle opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre tilsynsarbeidet. HOD vurderte at dette samsvarer med de opplysningene som skal kunne innhentes etter forordningen.

HOD vurderte videre at kravene som stilles i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav b for Helsedirektoratet antas å være ivaretatt av tobakksskadeloven kapittel 3A (§§ 16 d til 16 h) om sporingssystem for og sikkerhetsmerking av tobakksvarer. Bestemmelsene krever at alle aktører fra produsent til første detaljist skal ha en kode som legges inn i en felles EU-database, og at hvert produkt skal være påført en unik identifikasjonskode som skannes for hver forflytning, slik at varene kan spores fra produksjon til utsalgssted.

Når det gjelder tekniske forhold ved varene, viste departementet til at alle produsenter og importører plikter å rapportere på alle tobakksvarers ingredienser mv., jf. tobakksskadeloven § 38. Tilsvarende regulering gjelder også for urtebaserte røykeprodukter.

Når det gjelder artikkel 14 nr. 4 bokstav c om eierskap til nettsteder viste departementet til tobakksskadeloven § 38 første ledd som inneholder en generell hjemmel for informasjonsinnhenting fra tilsynsorganene. Hjemmelen gir tilsynsorganene myndighet til å kreve relevant informasjon fra blant annet markedsdeltakere som er nødvendig for å kunne fastslå eierskap til nettsider.

HOD vurderte derfor at kravene til myndighet som følger av forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c er dekket i gjeldende rett. HOD foreslo ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementet opprettholder derfor HODs forslag fra høringsnotatet.

5.10 Justervesenet

5.10.1 Gjeldende rett

Justervesenet fører tilsyn med måleredskaper og veileder virksomheter for å sikre at det måles rett i Norge. Etter lov om målenheter, måling og normaltid § 23, kan Justervesenet kreve opplysninger fra enhver som «har oppgaver i forhold til målinger og måleredskaper», så lenge dette «er av betydning for tilsynet». I tillegg skal enhver som underlegges tilsyn etter loven sørge for å legge forholdene til rette for at tilsynet praktisk kan gjennomføres og gi den nødvendige bistand under tilsynet, jf. lovens § 24.

5.10.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Nærings- og fiskeridepartementet de overnevnte bestemmelsene oppfyller kravene som fremgår av forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c. Departementet foreslo derfor ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementet opprettholder derfor sitt forslag fra høringsnotatet. Lovens § 23 anvendes ved behov for informasjon som er av betydning for tilsynet. Hvilken type informasjon som er av betydning endres over tid og digitalisering har medført at Justervesenet i enkelte tilfeller ber om informasjon knyttet til programvare.

5.11 Luftfartstilsynet

5.11.1 Gjeldende rett

Luftfartsloven § 13 a-1 første ledd gir Samferdselsdepartementet, luftfartsmyndigheten eller andre som utfører oppgaver på deres vegne, hjemmel til å pålegge nærmere bestemte personer å gi opplysninger som er nødvendig for å utføre deres oppgaver etter denne loven, eller etter forskrifter og enkeltvedtak gitt i medhold av loven. Bestemmelsen skal sikre muligheten til å innhente informasjon som grunnlag for egen saksbehandling, og er i tråd med norsk lovtradisjon formulert på en generell måte.

5.11.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Samferdselsdepartementet (SD) vurderte i høringsnotatet at bestemmelsen i luftfartsloven § 13 a-1 oppfyller kravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a og favner alle de typetilfellene som er listet opp der så lenge man legger til grunn at tilsyn etter markedstilsynsforordningen er en slik «oppgave» som nevnt i bestemmelsens første ledd. Samtidig vurderte departementet at den knappe ordlyden i gjeldende lov ikke tilfredsstiller forordningens krav til klarhet. SD foreslo derfor at luftfartsloven § 13 a-1 beholdes som den generelle hjemmelen for innhenting av informasjon som tilsynsorganet trenger, men at den omstruktureres noe og gjøres mer detaljert. Det ble i den sammenhengen vist til at bestemmelsen gjelder grunnleggende sett to ting, nemlig hvem som skal kunne gis pålegg om å gi opplysninger, og hva det skal kunne gis pålegg om. SD foreslo at disse to delene omhandles i to separate ledd.

Konkret foreslo SD å utvide listen over de personene som kan pålegges opplysningsplikt etter luftfartsloven § 13 a-1 første ledd nr. 1-3 med et nytt nr. 4 som viser til de «markedsdeltakerne» som er pliktsubjekter etter markedstilsynsforordningen. I tillegg foreslo SD å skyte inn et nytt annet ledd i § 13 a-1 som lister opp de ulike rettighetene (former for myndighet) som den kompetente myndigheten etter første ledd skal ha. SD foreslo at hovedregelen i dagens utforming av bestemmelsen, nemlig at den hjemler all den myndigheten som er nødvendig for å utføre de oppgavene som følger av loven, fremdeles skal gjelde og fremgå av innledningen til første ledd. Det foreslåtte nye annet ledd skal så gi eksempler eller konkretisering av den generelle myndigheten som følger av første ledd. SD vurderte at denne lovteknikken ville tilfredsstille kravet til konkrete og klare hjemler etter markedstilsynsforordningen uten å frata tilsynsorganene den myndigheten som følger av den mer generelt formulerte hjemmelen i gjeldende lov. SD foreslo videre å kombinere forordningens detaljeringsgrad til lovforslaget med ytterligere eksempler i opplistingen, slik at bestemmelsen også egner seg som grunnlag for tilsyn innenfor andre saksfelt omfattet av luftfartsloven. SD foreslo med andre ord at den nye bestemmelsen skal gis generell anvendelse og ikke være begrenset til tilsyn etter markedstilsynsforordningen.

Når det gjelder forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav b og dens krav på opplysninger om omsetningskjeden mv., vurderte SD at bestemmelsens opplisting handler om fremgangsmåter som er så typiske for markedstilsyn at det kan virke fremmed å knytte dem til andre typer tilsyn enn de som er omfattet av markedstilsynsforordningen. SD vurderte derfor om disse fremgangsmåtene bare skulle gis ved tilsyn etter markedstilsynsforordningen. SD konkluderte allikevel med at bestemmelsen som gjennomfører artikkel 14 nr. 4 bokstav b i luftfartsloven bør gis generell anvendelse og dermed ikke begrense den til tilsyn etter markedstilsynsforordningen. SD la il grunn at behovet for bestemmelsens hjemler på andre tilsynsområder enn tilsyn etter markedstilsynsforordningen trolig vil være lite, men at det heller ingen skade er skjedd dersom den gjøres generell.

For så vidt gjelder forordningens krav om å kunne innhente opplysninger om eiere av nettsteder, jf. artikkel 14 nr. 4 bokstav c, var det SDs vurdering at bestemmelsen kan ses på som en forutsetning for bruken av de reaksjonsformene som er regulert i artikkel 14 nr. 4 bokstav k, nemlig fjerning av digitalt nettinnhold. SD foreslo at denne hjemmelen bør ha generell anvendelse innenfor luftfartslovens virkeområde. Her viste SD til luftfartsloven § 10-42 som gjelder tilsyn med passasjerrettigheter som følger av EØS-avtalen og som likner en del på den myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold etter markedstilsynsforordningen. SD mente at lovens § 10-42 ikke har en parallell til markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav c, men at det bør være mulig å kombinere bruken av myndigheten etter bokstav c ved tilsyn etter § 10-42 og å bruke bokstav c dersom informasjon om hvem som eier en nettside er relevant etter andre typer tilsyn i medhold av loven. Med andre ord foreslo SD også her en generell anvendelse av bestemmelsen.

SD antok at betingelsen om at slik bruk må være «relevant» i slike saker er praktisk viktig. Samtidig viste SD til at det er enkelt å tenke seg at kunnskap om hvem som er rettighetshaverne til en nettside på en eller annen måte kan være relevant, uten at det er særlig viktig. SD mente derfor at relevansvurderingen må suppleres med en viktighets- eller forholdsmessighetsvurdering.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser i SDs høring på dette punktet.

Departementet opprettholder i all hovedsak SDs forslag fra høringsnotatet. Departementet har imidlertid revurdert sitt forslag til å supplere relevansvurderingen med en viktighets- eller forholdsmessighetsvurdering. Departementet viser her til at det ikke er nødvendig ettersom forholdsmessighet uansett alltid skal vurderes.

Se forslag til luftfartsloven § 13 a -1.

5.12 Mattilsynet

5.12.1 Gjeldende rett

Markedstilsynsforordningen får betydning for Mattilsynets tilsyn med gjødselvarer og plantevernmidler i henhold til matloven, og for Mattilsynets tilsyn etter kosmetikklova.

Matloven

Mattilsynet har etter matloven § 14 hjemmel til å kreve at virksomheten fremskaffer alle nødvendige opplysninger og dokumentasjon. Mattilsynet kan selv bestemme hvordan opplysningene skal gis, herunder form og detaljeringsgrad. Ved behov for fysisk tilgang har Mattilsynet hjemmel til dette i § 13. Matloven § 23 gir også hjemmel til å fatte vedtak som er nødvendige for å gjennomføre bestemmelsene i loven.

Det følger av bestemmelsen i matloven § 14 at «[v]irksomheten skal når tilsynsmyndigheten krever det, gi eller sende inn nødvendige opplysninger og prøvemateriale». Ordlyden angir ingen avgrensning av hvilke typer opplysninger som kan kreves avgitt, utover at det må dreie seg om «nødvendige opplysninger». Det følger videre av forarbeidene at bestemmelsen ikke må tolkes for snevert, jf. Ot.prp. nr. 100 (2002 –2003) punkt 15 side 146 til 147. Innhentingen av opplysninger kan også være begrunnet i behovet for strategisk planlegging av tilsynsutøvelse og virkemiddelbruk og behov for endringer i regelverk mv.

Kosmetikklova

Kosmetikklova § 16 gir Mattilsynet hjemmel til å fatte nødvendige vedtak om å «forby utvikling, produksjon, import, tilarbeiding, distribusjon, eksport og omsetning av produkt, og om beslaglegging, destruksjon og stenging av verksemda». Kosmetikklova § 14 om varslings- og opplysningsplikt, gir videre hjemmel til å kreve nødvendige opplysninger m.m. for å få dokumentert overensstemmelse med krav i regelverket. Adgang til innebygget programvare er ikke direkte regulert i kosmetikklova. Forskrift om kosmetikk og kroppspleieprodukter § 1 gjennomfører europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1223/2009 av 30. november 2009 om kosmetiske produkter (omtales som kosmetikkforordningen). I artikkel 7 i forordningen stilles det krav til identifikasjon av distributører og levering av kosmetiske produkt.

I kosmetikklova § 14 annet ledd fremgår det at «[v]erksemda skal, når tilsynet krev det, vederlagsfritt gi eller sende inn nødvendige opplysningar […]. Tilsynsorganet kan bestemme korleis opplysningane skal bli gitt, mellom anna når det gjeld form, detaljeringsgrad osv.». Ordlyden angir ingen avgrensning av hvilke typer opplysninger som kan kreves utover at det må dreie seg om «nødvendige opplysningar». Betraktningene som omtales ovenfor om matloven § 14 gjør seg også gjeldende for kosmetikklova. For øvrig gir forskrift om kosmetikk og kroppspleieprodukter § 1 som gjennomfører kosmetikkforordningen, herunder artikkel 10 om sikkerhetsvurdering, artikkel 11 om produktinformasjonsdokument og vedlegg I om sikkerhetsrapport for kosmetisk produkt, spesialbestemmelser som gjelder forhold som fremgår av markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav c for kosmetiske produkter.

5.12.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at Mattilsynet har tilstrekkelige hjemler i henholdsvis matloven og kosmetikklova til å kreve opplysningene i tråd med forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c.

LMD viste til at ordlyden i matloven § 14 ikke angir noen avgrensning av hvilke typer opplysninger som kan kreves avgitt, utover at det må dreie seg om «nødvendige opplysninger». Videre ble det vist til Ot.prp. nr. 100 (2002–2003), der det slås fast at bestemmelsen er ment å omfatte også innhenting av opplysninger som gjøres som ledd i områdeovervåking. LMD viste til at opplysningsplikten er relativt vidtrekkende og la i sin vurdering i høringsnotatet til grunn at bestemmelsen omfatter opplysninger om eierskap til nettsider som nevnt i artikkel 14 nr. 4 bokstav c, og at det ikke er nødvendig å presisere dette nærmere.

LMD vurderte derfor at gjeldende rett anses dekkende for minimumskravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a, b og c. LMD foreslo derfor ingen endringer i norsk lov på dette punktet.

HOD vurderte i høringsnotatet Mattilsynets tilsyn etter kosmetikklova. HOD viste til at opplysningsplikten i lovens § 14 ikke eksplisitt regulerer «innebygget programvare» som nevnes i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a. Samtidig viste HOD til at det basert på en konkret vurdering av hva som er nødvendig i det enkelte tilfellet vurderes at også dette er omfattet av lovens § 14. Det ble derfor konkludert med at Mattilsynet har tilstrekkelige hjemler til å kreve opplysninger etter forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a.

HOD vurderte videre at kosmetikklova § 14 sammen med forskrift 8. april 2013 nr. 391 om kosmetikk og kroppspleieprodukter § 1, jf. kosmetikkforordningen artikkel 7 om identifikasjon innenfor forsyningskjeden oppfyller kravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav b.

HOD viste videre til betraktningene og vurderingene knyttet til matloven § 14 og at disse også gjør seg gjeldende for kosmetikklova. HOD vurderte at kravet i kosmetikklova § 14 om å «sende inn nødvendige opplysningar» omfatter informasjon om eierskap til nettsider etter forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav c, og at det ikke var nødvendig å presisere dette nærmere. Det ble også vist til forskrift om kosmetikk og kroppspleieprodukter § 1, jf. kosmetikkforordningen artikkel 10 om sikkerhetsvurdering, artikkel 11 om produktinformasjonsdokument og vedlegg I om sikkerhetsrapport for kosmetisk produkt, som er spesialbestemmelser i forhold til markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav c.

HOD vurderte i høringsnotatet at gjeldende rett anses som dekkende for minimumskravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c. LMD og HOD foreslo derfor ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementene opprettholder derfor LMD og HODs forslag fra høringsnotatet.

5.13 Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

5.13.1 Gjeldende rett

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) fører tilsyn med tjenester innen post og elektronisk kommunikasjon, blant annet etter lov 13. desember 2024 nr. 76 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). I forskrift 20. desember 2024 nr. 3413 om delegering av myndighet etter lov om elektronisk kommunikasjon er departementets myndighet etter flere av lovens bestemmelser delegert til Nkom, deriblant § 15-2 første til fjerde ledd og § 15-3 første og annet ledd. I ekomloven § 15-2 fremgår hvilke opplysninger Nkom kan kreve ved tilsyn. Etter bestemmelsens første ledd kan det kreves opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre bestemmelsene i loven, vedtak gitt i medhold av loven, eller forpliktelser som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til. Videre fremgår det av lovens § 15-3 første ledd at den som er gjenstand for tilsyn har plikt til å sørge for at Nkom har uhindret adgang til elektronisk kommunikasjonsnett, tilhørende fasiliteter, lokaler og områder, og at nødvendig dokumentasjon skal gjøres tilgjengelig.

Av ekomloven § 15-3 annet ledd er det også presisert at den som er gjenstand for tilsyn har plikt til å skaffe til veie radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr som tilsynsorganet ber om å få utlevert eller tilsendt for nærmere kontroll. Dette gjelder selv om utstyret ikke er tilgjengelig på lager, og slik overlevering skal være vederlagsfri.

I tillegg er det inntatt bestemmelser i forskrift 15. april 2016 nr. 377 om EØS-krav til radioutstyr § 12 fjerde ledd, forskrift 15. april 2016 nr. 378 om EØS-krav til elektromagnetisk kompatibilitet (EMC) for utstyr til elektronisk kommunikasjon § 8 fjerde ledd og forskrift 15. april 2016 nr. 379 om EØS-krav til sikkerhet for utstyr til elektronisk kommunikasjon § 6 fjerde ledd, som alle gir hjemmel til å kreve opplysninger om distribusjonskjeden.

5.13.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) (nåværende Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet) at den dagjeldende ekomloven (lov 4. juli 2003 nr. 83), samt bestemmelser i forskriftene omtalt ovenfor, ga Nasjonal kommunikasjonsmyndighet tilstrekkelig hjemmel til å kreve de opplysningene som det vises til i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c.

KMD foreslo derfor ingen endringer i norsk lov.

Ingen høringsinstanser har kommentert KMDs forslag fra høringsnotatet, og i likhet med ekomloven fra 2003 anses den nye ekomloven for å gi tilstrekkelig hjemmel. Departementet opprettholder derfor KMDs forslag fra høringsnotatet.

5.14 Norges vassdrags- og energidirektorat

5.14.1 Gjeldende rett

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fører tilsyn med forskrift om miljøvennlig utforming av energirelaterte produkter (økodesignforskriften), som er hjemlet i produktkontrolloven §§ 4, 4a og 8 og bærekraftige produkter-loven §§ 3 og 5. Videre fører NVE tilsyn med krav til energimerking av produkter, som er hjemlet i forbrukermerkeloven.

Økodesignforskriften

Når det gjelder tilsyn med økodesignforskriften, vises det til redegjørelsen av produktkontrolloven §§ 5 og 8 i punkt 5.6. Med hjemmel i produktkontrolloven § 4a, krever også økodesignforskriften at den ansvarlige oppbevarer samsvarserklæring og dokumentasjon for gjennomført samsvarsvurdering (teknisk dokumentasjon) i ti år etter fremstilling av det siste produktet som dokumentasjonen gjelder, jf. økodesignforskriften §§ 7 og 8. NVE kan pålegge den ansvarlige å stille slik dokumentasjon til rådighet, jf. økodesignforskriften § 42 annet ledd nr. 2.

For tilsyn med krav etter økodesignforskriften som er hjemlet i bærekraftige produkter-loven § 3, gir bærekraftige produkter-loven §§ 5 og 6 ytterligere kontrollhjemler.

Forbrukermerkeloven

Når det gjelder tilsyn med krav til energimerking av produkter, er energimerkeforordningen (EU) 2017/1369 gjennomført ved henvisning i forbrukermerkeloven § 3 a. Energimerkeforordningen inneholder en rekke plikter for leverandører og forhandlere, både til å samarbeide med tilsynsorganene og til å laste opp dokumenter i produktdatabasen EPREL, jf. artikkel 4 og artikkel 6 nr. 2. Forbrukermerkeloven § 6 annet ledd gir også tilsynsorganet hjemmel til å kreve nødvendige opplysninger.

5.14.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Olje- og energidepartementet (OED) (nåværende Energidepartementet) at produktkontrolloven og økodesignforskriften gir Norges vassdrags- og energidirektorat tilstrekkelig hjemmel til å kreve de opplysninger som det vises til i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c. OED vurderte videre at Norges vassdrags- og energimyndighet har tilstrekkelig hjemmel i forbrukermerkeloven til å kreve opplysningene som nevnes i artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c i forbindelse med tilsyn av energimerking av produkter.

OED foreslo derfor ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementet opprettholder OEDs forslag fra høringsnotatet.

5.15 Sjøfartsdirektoratet

5.15.1 Gjeldende rett

Direktiv 2014/90/EU om skipsutstyr er gjennomført i norsk rett i forskrift om skipsutstyr. Forskriften fastsetter produktkrav både overfor rederier og overfor produsenter, representanter, importører og distributører (markedsdeltakere). Forskriften er hjemlet i skipssikkerhetsloven §§ 9, 32 og 45 som fastsetter at et skip skal utrustes slik at teknisk og miljømessig sikkerhet ivaretas, og kravene overfor markedsdeltakerne er utledet av dette. Pliktsubjektet i skipssikkerhetsloven er i de fleste tilfeller, med noen unntak, rederier.

Sjøfartsdirektoratet har i gjeldende forskrift om skipsutstyr § 8 og forskrift om produksjon m.m. av fritidsfartøy mv. § 30 anledning til å kreve at produsenter eller deres representanter, importører og distributører utleverer all nødvendig informasjon og dokumentasjon på norsk eller engelsk for å vise at et produkt er i samsvar med kravene som stilles. I dagens regelverk finnes det ingen særregler som gir Sjøfartsdirektoratet eksplisitt myndighet til å pålegge markedsdeltakere å fremlegge relevante opplysninger som er nødvendig for å finne frem til hvem som er eier av nettsteder, dersom disse opplysningene er relevante for undersøkelsen. Bestemmelsene i nevnte forskrifter gir en så vid hjemmel at den favner all informasjon og dokumentasjon som anses som «nødvendig». Det er ikke satt noen skranker for hva som anses som nødvendig.

5.15.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet foreslo Nærings- og fiskeridepartementet en endring av skipssikkerhetsloven slik at det fremgår klart at også markedsdeltakere er pliktsubjekt etter loven, og at loven inneholder hjemmel for markedstilsyn rettet mot disse pliktsubjektene. Departementet slo fast at markedstilsyn med skipsutstyr ligger klart innen lovens formål som angitt i § 1, men vurderte at lovens saklige virkeområde i § 2 må endres. Departementet foreslo å endre lovens § 2 annet ledd bokstav d slik at det fremgår at Kongen kan gi forskrift om at loven skal gjelde for skipsutstyr som gjøres tilgjengelig på markedet for plassering om bord på EØS-skip. Departementet uttalte at en slik presisering av at loven også kan gjøres gjeldende for skipsutstyr som gjøres tilgjengelig på markedet, er viktig for at hjemmelen for markedstilsyn overfor markedsdeltakerne skal kunne gjelde uavhengig av om produktet er bestilt til eller plassert om bord på et fartøy, eller ikke. Dette fordi dersom skipsutstyr ikke oppfyller kravene som er stilt, er det viktig å kunne reagere på dette allerede når utstyret gjøres tilgjengelig på markedet. Departementet vurderte at det ikke var nødvendig å gjøre endringer i lovens § 3 om lovens geografiske virkeområde, da det fremgår klart av forslaget til § 2 annet ledd bokstav d hvilken tilknytning til Norge det aktuelle utstyret må ha for å omfattes av loven. Departementet viste her til at det i henhold til skipssikkerhetsloven og forskrift om skipsutstyr vil være utstyr som er gjort tilgjengelig på det norske markedet som vil kunne følges opp.

Departementet foreslo videre en generell hjemmel for markedstilsyn i skipssikkerhetsloven ny § 71 b. Skipssikkerhetslovens eksisterende regler om tilsyn, forvaltningstiltak og sanksjoner er rettet mot rederi, skipsfører og andre som har sitt arbeid om bord, og departementet vurderte at det var mer hensiktsmessig å innta plikter mot markedsdeltakere i egne bestemmelser i loven. I bestemmelsens første ledd foreslo departementet å fastslå at det fremgår at det skal føres tilsyn med at markedsdeltakere sørger for eller medvirker til at kravene til skipsutstyr oppfylles. Bestemmelsen skal både angi hjemmel for markedstilsyn, og klargjøre at markedsdeltakerne er pliktsubjekter etter loven. I samme ledd foreslo departementet at Kongen kan fastsette hvem som er tilsynsorganet.

I bestemmelsens annet ledd foreslo departementet en hjemmel for at departementet ved forskrift kan gi nærmere regler om tilsyn i tråd med kravene som fremgår av markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4. Departementet vurderte at det i tråd med forskriftshjemmelen kunne fastsattes bestemmelser om markedstilsyn for skipsutstyr i forskrift om skipsutstyr.

I forslag til skipssikkerhetsloven § 71 b annet ledd bokstav b foreslo departementet en forskriftshjemmel slik at departementet kan gi nærmere regler om markedsdeltakernes plikt til å bistå tilsynsorganet, herunder fremlegge relevant informasjon. Dette for å sikre at tilsynsorganene har tilgang til all informasjon som nevnt i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c.

Departementet vurderte i høringsnotatet at hjemlene i gjeldende forskrift om produksjon m.m. av fritidsfartøy mv. og forskrift om skipsutstyr, supplert med den foreslåtte nye hjemmelen i skipssikkerhetsloven overfor markedsdeltakere, ville være dekkende for minimumskravene i markedstilsynsforordningen § 14 nr. 4 bokstav a, b og c.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementet opprettholder i det vesentlige sitt forslag fra høringsnotatet, med unntak av forslag til § 71 b annet ledd bokstav d og e, se nærmere i proposisjonens punkt 10.8.14 og 11.4.3. Departementet har i tillegg gjort endringer i forslaget for å tydeliggjøre at markedsdeltakere er pliktsubjekter etter loven. Det foreslås at lovens kapittel 11 får tittelen «Markedstilsyn med skipsutstyr», og inneholder nye §§ 70 a til 70 c. Ny § 70 a beskriver markedsdeltakerens plikter, og ny § 70 b beskriver markedstilsynet. I § 70 a presiseres det at også produsentens representant er en markedsdeltaker som har plikter etter loven. I § 70 b angis det at departementet kan fastsette hvem som er markedstilsynsorgan. Dagens kapittel 11 får nytt nummer 12.

Når det gjelder markedsdeltakernes plikt til å bistå tilsynsorganene vurderer departementet at det er tilstrekkelig med forskriftshjemmel i lov, mens de konkrete pliktene fastsettes i forskrift. Skipssikkerhetsloven er i stor grad en hjemmelslov, og løsningen er i tråd med eksisterende regelverk om skipsutstyr, hvor bl.a. skipsutstyrsdirektivets krav overfor markedsdeltakere er gjennomført på forskriftsnivå.

Ny § 70 b annet ledd bokstav b gir derfor hjemmel til å fastsette nærmere regler om plikt til å bistå tilsynsorganet, herunder fremlegge relevant informasjon. Forskriftshjemmelen tilsvarer høringens forslag til § 71 b annet ledd bokstav b.

Departementet mener at endringene i skipssikkerhetsloven, sammenholdt med gjeldende rett på området vil oppfylle kravene etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c.

Se forslag til skipssikkerhetsloven ny § 2 annet ledd bokstav d, § 70 a og § 70 b.

5.16 Statens jernbanetilsyn

5.16.1 Gjeldende rett

Virkeområdet i taubaneloven § 2 angir at loven gjelder for taubaner og all aktivitet knyttet til taubanevirksomhet. Det fremgår av forarbeidene at taubaneloven blant annet omfatter tilgjengeliggjøring av delsystemer og sikkerhetskomponenter for taubaneanlegg, jf. Prop. 162 L (2015–2016) punkt 7.1 side 14. I lovens § 3 bokstav b, er taubanevirksomhet definert som «foretak, enkeltpersonforetak eller forvaltningsorgan som har driftstillatelse for én eller flere taubaner».

I taubaneforskriften § 4-1 er taubaneforordningen (EU) 2016/424 inntatt som norsk rett. For produsent, importør og distributør skal de på begrunnet anmodning fra kompetente nasjonale myndigheter gi all informasjon og dokumentasjon som er nødvendig for å vise at delsystemet eller sikkerhetskomponenten er i samsvar med forordningen, jf. artikkel 11 nr. 9, 13 nr. 9 og 14 nr. 5.

Det er også en plikt for personen som er ansvarlig for taubaneanlegget til å fremlegge EU-samsvarserklæringen og andre dokumenter knyttet til delsystemers og sikkerhetskomponenters samsvar, samt dokumentasjonen om egenskapene til taubaneanlegget til myndigheten eller organet som er ansvarlig for å godkjenne taubaneanlegget, jf. artikkel 9 nr. 2.

Etter taubaneloven § 14 skal enhver som er underlagt tilsyn, uten hinder av taushetsplikt, legge frem opplysninger som tilsynsorganet mener er nødvendige for å kunne utføre tilsynet. Tilsynsorganet kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis. Det er ingen begrensninger med henhold til hvilke opplysninger som kan kreves, forutsatt at de er nødvendige for tilsynet. Bestemmelsen omfatter også adgang til å kunne ta eller få kopier av informasjonen.

5.16.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Samferdselsdepartementet at tilsynet etter gjeldende rett har tilstrekkelig hjemmel for å kunne kreve at relevante dokumenter og tekniske spesifikasjoner knyttet til varens samsvar med regelverket og de tekniske aspektene, i enhver form og format, og uavhengig av lagringsmåten, gjøres tilgjengelig. Departementet la til grunn at dette også omfatter innebygget programvare og eierskap til nettsider dersom dette er nødvendig for å kunne utføre tilsynet.

Samferdselsdepartementet foreslo likevel en presisering av virkeområdet til taubaneloven, slik at det eksplisitt fremkommer at loven også omfatter delsystemer og sikkerhetskomponenter for taubaneanlegg. Dette for å tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget. i taubaneloven § 14. Departementet viste til «taubanevirksomhet» i lovens virkeområde § 2 og til definisjonen av begrepet i lovens § 3 bokstav b, der det ikke stilles krav om driftstillatelse for virksomheter som kun tilgjengeliggjør eller omsetter delsystemer eller sikkerhetskomponenter for taubaneanlegg.

Departementet foreslo noen endringer i taubaneloven § 14, slik at det også gis adgang til å innhente opplysninger fra andre, der det er nødvendig for å kunne utføre tilsynets oppgaver, og ikke bare fra enhver «som er underlagt tilsyn» slik ordlyden er per i dag. Med denne endringen, mente departementet, vil bestemmelsen i større grad harmoniseres med lovens § 11 annet ledd. Departementet begrunnet dette videre med at innhenting av opplysninger kan være begrunnet i tilsynets behov for å skaffe seg informasjon fra andre enn de konkrete tilsynsobjektene, for eksempel vil det også kunne være nødvendig å innhente opplysninger ved risikobasert tilsynsplanlegging, ved utarbeidelse av veiledninger eller behov for endringer i regelverk mv.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet. Statens jernbanetilsyn har i sin uttalelse gitt uttrykk for at de støtter endringene som er foreslått i taubaneloven. Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet.

Se forslag til taubaneloven § 2 første ledd og § 14.

5.17 Statens vegvesen

5.17.1 Gjeldende rett

Statens vegvesen fører tilsyn med flere av de 71 rettsaktene som omfattes av markedstilsynsforordningen. Disse rettsaktene gjelder i all hovedsak kjøretøytekniske regler som er gjennomført i eller i medhold av bestemmelser i vegtrafikkloven kapittel III. Statens vegvesens myndighet til å føre tilsyn på kjøretøyområdet er i dag hjemlet i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven), etter delegasjonsvedtak av 17. juni 2016 nr. 700. For en redegjørelse av produktkontrolloven, se punkt 5.6 over.

Forordning (EF) nr. 1222/2009 om merking av dekk med hensyn til drivstoffeffektivitet og andre grunnleggende parametere er gjennomført i forskrift 17. desember 2012 nr. 1325 o/m merking av dekk vedrørende drivstoffeffektivitet m.m. (dekkmerkeforskriften) gitt med hjemmel i lov 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer mv. (forbrukermerkeloven) § 3, § 6, § 7 fjerde ledd, § 8 og § 10 fjerde ledd. Myndigheten til å føre tilsyn med dekkmerking er regulert i forbrukermerkeloven § 6, samt i dekkmerkeforskriften §§ 2 og 3. For en nærmere gjennomgang av forbrukermerkeloven, se punkt 5.7.1 over.

5.17.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet viste Samferdselsdepartementet til Barne- og familiedepartementets og daværende Olje- og energidepartementets vurdering om at forbrukermerkeloven § 6 annet ledd annet punktum gir tilstrekkelig hjemmel til å kunne innhente relevante dokumenter og opplysninger slik markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c krever. Samferdselsdepartementet viste også til Justis- og beredskapsdepartementets vurdering om at produktkontrolloven § 5 sammenholdt med §§ 4b og 8 oppfyller kravene i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c fullt ut. Samferdselsdepartementet støttet disse vurderingene i høringsnotatet.

Departementet viste videre til at Statens vegvesen i dag fører tilsyn på mange områder i tillegg til markedstilsyn, hvor tilsynsorganet er regulert i bestemmelser gitt i medhold av vegtrafikkloven. For å sikre et mer brukervennlig og oversiktlig regelverk, foreslo departementet at reguleringen av Statens vegvesens tilsynsorgan i størst mulig grad samles i vegtrafikkloven. Derfor foreslo departementet en generell forskriftshjemmel for markedstilsyn i vegtrafikkloven ny § 19 d. Departementet viste til at dette vil innebære at Statens vegvesens hjemler for å utføre markedstilsyn på kjøretøyområdet, flyttes fra produktkontrolloven til vegtrafikkloven.

Departementets forslag til ny § 19 d i vegtrafikkloven var i høringsnotatet utformet som en forskriftshjemmel. Første ledd ble foreslått med en generell ordlyd som stadfester at Statens vegvesen fører tilsyn med at markedsdeltakere oppfyller de krav som er gitt i eller i medhold av bestemmelsene i vegtrafikkloven kapittel 3. I bestemmelsens annet ledd ble det foreslått en forskriftshjemmel for Samferdselsdepartementet til å gi nærmere regler om tilsyn i tråd med kravene som fremgår av markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4. Departementet foreslo dermed at de detaljerte bestemmelsene om markedstilsyn på Statens vegvesens sektorområde fremkommer i en ny forskrift om markedstilsyn for kjøretøy m.m. Det ble blant annet foreslått at Samferdselsdepartementet med hjemmel i bestemmelsens annet ledd bokstav b kan gi nærmere regler om markedsdeltakernes plikt til å bistå tilsynsorganet, herunder fremlegge relevant informasjon. Dette for sikre at tilsynsorganene gis tilgang til all informasjon som nevnt i forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c.

Departementet foreslo samtidig en ny forskrift om markedstilsyn for kjøretøy m.m. I forskriftsforslaget § 5 om opplysnings- og medvirkningsplikt foreslo departementet i annet til fjerde ledd å innta bestemmelser som samsvarer med innholdet i artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c.

Departementet anførte at Statens vegvesen med dette vil ha tilstrekkelig hjemmel for å oppfylle kravene i artikkel 14 nr. 4 bokstav a til c, når vegtrafikkloven § 19 d og tilhørende forskrift trer i kraft.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet.

Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet. Departementet vurderer at det er tilstrekkelig med forskriftshjemmel i lov, mens de konkrete pliktene fastsettes i forskrift. Departementet viser i denne sammenheng til at vegtrafikkloven i hovedsak er en hjemmelslov, slik at lovbestemmelsen vil samsvare med eksisterende regelverk på vegtrafikkområdet. Samferdselsdepartementet vil kort tid etter behandlingen av proposisjonen i Stortinget fastsette ny forskrift om markedstilsyn for kjøretøy, med hjemmel i ny § 19 d.

Se forslag til ny § 19 d i vegtrafikkloven.