Neste kapittel
Forrige kapittel

2 Bakgrunn for lovforslaget

2.1 Ny markedstilsynsforordning

2.1.1 Innledning

Den 19. desember 2017 la EU-kommisjonen frem forslag til ny forordning om samsvar og håndheving av harmonisert regelverk for varer. Forslaget ble fremmet sammen med forslag til ny forordning om prinsippet om gjensidig godkjenning av varer. Målsettingen var å gjøre det enklere for virksomheter å selge sine varer i andre EØS-stater, samtidig som forbrukere skal kunne ha tillit til at varer i markedet er trygge. Forslagene utgjorde til sammen en revisjon av den såkalte «varepakken» fra 2008 (bestående av forordningene (EF) nr. 764/2008 og (EF) nr. 765/2008 og vedtak nr. 768/2008/EF). Denne revisjonen var et av tiltakene anbefalt i den indre markedsstrategien som ble lagt frem av EU-kommisjonen høsten 2015.

Markedstilsynsforordningen ble vedtatt i EU 20. juni 2019, og medfører en revisjon av deler av gjeldende forordning (EF) nr. 765/2008 om markedstilsyn og akkreditering. Den nye forordningen erstatter blant annet artikkel 15 til 29 i forordning (EF) nr. 765/2008, og berører dermed hovedsakelig markedstilsyn, og ikke bestemmelsene om blant annet akkreditering og CE-merking. I tillegg endres malingsdirektivet 2004/42/EF og byggevareforordningen (EU) nr. 305/2011. Det nevnes i denne sammenheng at ny byggevareforordning (EU) nr. 2024/3110, som trådte i kraft i EU 7. januar 2025, opphever gjeldende byggevareforordning (EU) nr. 305/2011.

For disse endringene, se markedstilsynsforordningen artikkel 38 til 40 samt nærmere omtale av dette under punkt 2.1.2 og 2.1.3.

Bakgrunnen for ny forordning er en erkjennelse av at det er for mange varer som omsettes i det indre marked som fortsatt ikke er i samsvar med gjeldende produktkrav. Dette kan innebære alt fra varer som er feilmerket, til produkter som utgjør alvorlig fare for helse og miljø. Denne situasjonen forsterkes av økningen i netthandel, som gjør det vanskeligere å kontrollere varestrømmen. Den kraftige økningen i netthandel fører til et stort volum av pakker som sendes direkte til forbrukere fra ulike aktører, ofte fra tredjeland. Det store omfanget og den fragmenterte vareflyten gjør det utfordrende for tilsynsorganene å føre effektiv kontroll med varene som kommer inn i landet, og om de oppfyller gjeldende krav til sikkerhet, helse og miljø samt grunnleggende krav. I tillegg til å være problematisk opp mot gjeldende regelverk, kan dette også utgjøre en konkurransemessig utfordring. Virksomheter som følger regelverket, taper i konkurransen mot de som bevisst ikke etterlever kravene og av den grunn kan produsere til lavere kostnader.

Markedstilsyn er i utgangspunktet et nasjonalt anliggende, og gjennomføring og kontroll av EØS-regelverk skal være EØS-statenes ansvar. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig, for det indre marked vil ikke fungere etter intensjonen dersom det finnes like mange systemer for markedstilsyn som antall EØS-stater. Det finnes totalt over 500 tilsynsorganer i EØS som fører tilsyn med tekniske og formelle krav til varer (fra én til over 200 pr. stat). Dersom EØS-statenes tilsynsorganer legger ulik innsats og ressurser i markedstilsyn og håndhever brudd på regelverket forskjellig, vil det kunne få uheldige virkninger og medføre ulike konkurransevilkår. Useriøse aktører i markedet utnytter det fragmenterte markedet på bekostning av forbrukere og produktsikkerhet. Ny markedstilsynsforordning søker å få bukt med dette problemet ved å blant annet fastsette felles krav til organiseringen av og innholdet i nasjonalt markedstilsyn.

2.1.2 Innholdet i den nye forordningen

Gjeldende forordning (EF) nr. 765/2008 om markedstilsyn og akkreditering gir blant annet overordnede regler om hvordan markedstilsyn skal organiseres nasjonalt. Forordningen stiller imidlertid få direkte krav til organisering og til hva som skal foreligge av myndighet. Den nye markedstilsynsforordningen går lenger i å stille krav til medlemsstatene, for på den måten å søke å oppnå et mer enhetlig og samordnet markedstilsyn i det indre marked.

Av klarhetshensyn omtales i denne lovproposisjonen forordning (EF) nr. 765/2008 som «gjeldende forordning» og forordning (EU) nr. 2019/1020 som «ny markedstilsynsforordning».

En av de viktigste nyvinningene i ny markedstilsynsforordning sammenlignet med gjeldende, er at netthandel fremheves eksplisitt, og det fremgår at tilsyn med varer som selges på denne måten må likestilles med tilsyn med varer som selges på tradisjonell måte. Flere av bestemmelsene i forordningen er gitt for å ivareta de spesifikke utfordringene som gjør seg gjeldende for tilsyn med varer som kjøpes over nett. Det stilles et overordnet krav til at tilsyn med slike varer må gjøres med samme effektivitet som for varer som tilbys på mer tradisjonelle måter.

Artikkel 4, som er nærmere omtalt under punkt 2.1.3, er særlig relevant for netthandel. Det samme gjelder for artikkel 6 hvor det fremgår at en vare anses omsatt i det indre marked dersom tilbudet er målrettet mot sluttbrukere der. Videre er kravet i artikkel 14 nr. 4 bokstav k om at tilsynsorganer skal ha myndighet til å kunne kreve fjerning av digitalt nettinnhold, et nytt element som skal sikre at tilsyn med varer som selges gjennom netthandel blir mer effektivt.

Andre viktige innholdsmessige forskjeller i den nye markedstilsynsforordningen sammenlignet med gjeldende forordning er følgende:

  • Det stilles tydelige krav til hvilke undersøkelses- og håndhevingskompetanser de nasjonale tilsynsorganene skal gis for å drive tilsynsvirksomhet, samt hvilke tiltak som skal iverksettes.

  • Det stilles krav til samarbeid mellom tilsynsorganer og tollmyndigheter, også over landegrensene.

  • Krav om etablering av et nasjonalt samordningspunkt for koordinering og samordning av organer som fører tilsyn med varer.

  • Tydeligere krav til tilsynsorganenes bruk av informasjons- og kommunikasjonssystemet for markedstilsyn (ICSMS), for bedre informasjonsutveksling på det indre marked.

  • Krav til at det skal finnes en ansvarlig markedsdeltaker i det indre marked for omsetning av varer underlagt krav i 18 spesifikke rettsakter.

  • Forsterket krav knyttet til kontroll og tilsyn av varer fra tredjeland.

  • Tydeliggjøring av forordningens virkeområde ved at det i et vedlegg til forordningen er opplistet 71 rettsakter som den gjelder for.

  • Opprettelse av et nettverk på europeisk nivå («Union Product Compliance Network» (EUPCN)).

  • Felles aktiviteter mellom tilsynsorganer og organisasjoner som representerer markedsdeltakere eller forbrukere.

Kravet etter gjeldende forordning om å utarbeide nasjonale tilsynsprogrammer, bortfaller og erstattes av krav om utarbeidelse av en overordnet nasjonal strategi for markedstilsyn, som oppdateres minst hvert fjerde år, jf. ny markedstilsynsforordning artikkel 13. Artikkelen angir også nærmere minimumskrav til hva strategien må inneholde. Denne strategien skal etter bestemmelsen utarbeides for første gang innen 16. juli 2022 og distribueres via informasjons- og kommunikasjonssystemet ICSMS (Information and Communication System for Market Surveillance), jf. ny markedstilsynsforordning artikkel 34.

Ny markedstilsynsforordning legger videre opp til økt bruk av ICSMS som verktøy for meldinger og kommunikasjon. Ny forordning medfører i praksis større forpliktelser for tilsynsorganene til å bruke systemet ICSMS der det er gjennomført tilsyn med et produkt uavhengig av om det er avdekket avvik eller ikke. Samtlige bestemmelser i den nye forordningen som gjelder en eller annen form for informasjonsutveksling og rapportering, henviser til bruk av ICSMS. Av ny forordning artikkel 34 fremgår det bl.a. hvilken informasjon tilsynsorganene skal legge inn når de har gjort en grundig undersøkelse av om en vare er i samsvar med relevant regelverk.

I samme bestemmelse pålegges EU-kommisjonen å videreutvikle og vedlikeholde ICSMS. ICSMS skal etter den nye forordningen benyttes for de 71 rettsaktene som angir forordningens virkeområde, flere enn det som i dag kreves. Den nye forordningen innebærer således at ICSMS må tas i bruk for flere sektorielle vareregelverk enn tidligere. For øvrig skal kommunikasjonen som skal gå gjennom Safety Gate (system for hurtig utveksling av opplysninger om produkter som medfører alvorlig risiko), fortsette som før, jf. ny forordning artikkel 19 og 20.

Det er i gjeldende forordning gitt bestemmelser om kontroll av varer som kommer inn i det indre marked. Disse bestemmelsene er erstattet av, og videreutviklet i, artiklene 25 til 28 i ny markedstilsynsforordning. Det slås fast at en effektiv måte å forhindre omsetting av farlige og ulovlige varer på, er å stoppe dem på grensen, jf. fortalepunkt 52 i ny forordning. Hver medlemsstat skal utpeke én eller flere myndigheter som har ansvaret for å føre kontroll med varer som innføres i det indre marked, jf. artikkel 25 nr. 1. For Norges del blir Tolletaten utpekt som myndighet.

Det innføres i nye forordning artikkel 25 nr. 6 en ny plikt for medlemsstatene til å oversende EU-kommisjonen statistikk, før 31. mars hvert år, om kontrollen som er utført på grensen foregående år. Etter ny forordning artikkel 28 nr. 4 kan myndighetene utpekt etter artikkel 25 nr. 1 – for Norges vedkommende Tolletaten – destruere varer som utgjør en helse- og sikkerhetsrisiko. Se punkt 13 for en nærmere omtale av destruksjon.

2.1.3 Nærmere om innholdet i den nye forordningens bestemmelser

Den nye forordningens formål fremgår av artikkel 1:

«[Å] forbedre det indre markeds virkemåte ved å styrke markedstilsynet med produkter som omfattes av Unionens harmoniseringsregelverk som nevnt i artikkel 2, med henblikk på å sikre at bare produkter som er i samsvar med regelverket og oppfyller krav som gir et høyt vernenivå for offentlige interesser, som helse og sikkerhet generelt, helse og sikkerhet på arbeidsplassen, forbrukervern, miljøvern, offentlig sikkerhet og alle andre offentlige interesser som vernes av dette regelverket, gjøres tilgjengelig på unionsmarkedet».

De 71 rettsakene som per i dag fremgår av vedlegg I til forordningen, utgjør den nye forordningens virkeområde, jf. artikkel 2. Denne listen vil utvides videre dersom nye relevante rettsakter som skal kobles direkte til forordningen, vedtas. I så fall vil hele forordningen gjelde for rettsakten, med mindre rettsakten inneholder bestemmelser som er «mer spesifikt» enn forordningen selv, jf. siste leddsetningen i artikkel 2 nr. 1. Departementet ser videre at EU i noen rettsakter har valgt å koble rettsakten eller deler av rettsakten til forordningen eller deler av forordningen uten at dette innebar en utvidelse av vedlegg I. Her viser departementet blant annet til drikkevannsdirektivet (EU) 2020/2184 artikkel 11 nr. 7 der forordningen gis anvendelse kun for visse typer produkter, og økodesignsforordningen (EU) 2024/1781 artikkel 23 der kun enkelte av forordningens bestemmelser gis anvendelse (nevnte rettsakter er p.t. ikke inntatt i EØS-avtalen). Med andre ord er det departementets forståelse at forordningen åpner for at materielt regelverk kan omfattes av forordningen dersom det fremgår av den aktuelle rettsakten eksplisitt, og at forordningens anvendelsesområde dermed er noe bredere enn kun opplistingen i vedlegg I. Den nye markedstilsynsforordningen får anvendelse på produkter som omfattes av de delene av Unionens harmoniseringsregelverk som er oppført i vedlegg I, i den utstrekning det ikke finnes særlige bestemmelser med samme formål i Unionens harmoniseringsregelverk, jf. artikkel 2 nr. 1 og fortale punkt 4. For bestemmelsene i artiklene 25 til 28 utvides anvendelsesområdet til alle produkter, uavhengig av om de omfattes av en rettsakt oppført i vedlegg I, så lenge unionsretten ikke inneholder særbestemmelser, jf. artikkel 2 nr. 2.

Ny markedstilsynsforordning skal videre ikke hindre tilsynsorganene i å treffe særskilte tiltak som fastsatt i produktsikkerhetsdirektivet 2001/95/EF, jf. ny forordning artikkel 2 nr. 3. Produktsikkerhetsdirektivet fastsetter generelle sikkerhetskrav til alle forbrukerprodukter, og særlige forpliktelser og myndighet for medlemsstatene når det gjelder farlige produkter, samt utveksling av opplysninger for dette formål gjennom systemet for rask utveksling av opplysninger, såkalt Safety Gate. Direktivet kan ses på som en sikkerhetsmekanisme da det i motsetning til markedstilsynsforordningen gjelder for forbrukerprodukter som ikke er regulert eller harmonisert gjennom EØS-regelverk. Tilsynsorganene kan treffe mer spesifikke tiltak i henhold til produktsikkerhetsdirektivet, jf. ny forordning fortale punkt 5. Produktsikkerhetsdirektivet gjelder for forbrukerprodukter som ikke er regulert i egne direktiver eller forordninger (harmonisert regelverk), for eksempel sports- og fritidsutstyr, lekeplassutstyr og utstyr til barn og spedbarn.

Forholdet mellom den nye markedstilsynsforordningen og produktsikkerhetsdirektivet er nærmere regulert i forordningens artikkel 2 nr. 3. Der fremgår det at anvendelsen av den nye markedstilsynsforordningen ikke skal hindre tilsynsorganene i å treffe særskilte tiltak som fastsatt i produktsikkerhetsdirektivet. Direktivet er gjennomført i lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). Direktivet er i EU opphevet og siden 13. desember 2024 erstattet med ny produktsikkerhetsforordning (EU) 2023/988. Produktsikkerhetsforordningen har et noe videre virkeområde enn direktivet det erstatter, blant annet ved at den stiller krav om en ansvarlig markedsdeltaker i det indre marked også for ikke-harmoniserte varer. Flere av bestemmelsene i produktsikkerhetsforordningen gjelder også for produkter som er omfattet av harmonisert regelverk, for eksempel nye krav til nettbaserte markedsplasser. Formålet med produktsikkerhetsforordningen er blant annet å sikre større samsvar mellom regelverket for ikke-harmoniserte produkter og den nye markedstilsynsforordningen (harmoniserte produkter). Regelverkene skal bidra til å sikre at kun trygge forbrukerprodukter selges på det indre marked, og gjelder også utfyllende til annet vareregelverk innenfor EU/EØS som ikke dekker de samme sikkerhetsaspektene ved produktet. I EØS-EFTA-statene er produktsikkerhetsdirektivet fortsatt gjeldende i påvente av innlemmelse av produktsikkerhetsforordningen i EØS-avtalen.

Ny markedstilsynsforordning artikkel 2 nr. 4 slår fast at forordningen ikke berører anvendelsen av artikkel 12 til 15 i direktivet 2000/31/EF om elektronisk handel, jf. ny forordning artikkel 2 nr. 4. Artikkel 12 til 15 regulerer ansvarsbegrensning for tjenesteytere som formidler eller lagrer informasjon på vegne av brukere, samt forbud mot generell overvåkingsplikt. Det følger av forordningen om digitale tjenester (Digital Services Act – DSA) (EU) nr. 2022/2065 artikkel 89 at ehandelsdirektivet artikkel 12 til 15 oppheves. Det følger videre av sistnevnte artikkel at referanser til artikkel 12 til 15 i ehandelsdirektivet skal forstås som henvisninger til henholdsvis artikkel 4, 5, 6 og 8 i DSA. DSA gjelder i EU, men er for tiden til vurdering i EØS-EFTA-statene.

Forholdet mellom den nye markedstilsynsforordningen og ehandelsdirektivets ansvarsbestemmelser blir særlig aktuelt når det kommer til forordningens myndighet til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold etter artikkel 14 nr. 4 bokstav k. Forordningens fortale punkt 16 sier at myndigheten ikke bør berøre reglene i direktivet om elektronisk handel. Særlig bør ikke leverandører av informasjonssamfunnstjenester pålegges noen generell forpliktelse til å overvåke informasjonen de overfører eller lagrer, og de bør heller ikke pålegges noen generell forpliktelse til å aktivt undersøke forhold eller omstendigheter som kan tyde på ulovlig virksomhet. Videre bør vertstjenesteleverandører heller ikke holdes ansvarlig så lenge de ikke har faktisk kunnskap om ulovlig virksomhet eller informasjon, og ikke er klar over forholdene eller omstendighetene som den ulovlige virksomheten eller informasjonen fremgår av. For en omtale av forholdet mellom forordningens myndighet til å kreve fjerning av digitalt nettinnhold og direktivet om elektronisk handel, se punkt 10.4.6.

Ny forordning berører virksomheten til etatene som fører tilsyn med varer som faller inn under forordningens virkeområde. Proposisjonens vedlegg III er en oversikt over fordelingen av ansvar mellom tilsynsorganene for 69 av de 71 aktuelle rettsaktene. For flere av rettsaktene er tilsynsansvaret delt på flere nasjonale tilsynsorganer. Rettsakt nr. 70, forordning (EU) nr. 2018/1139 om felles regler for sivil luftfart og opprettelse av et flysikkerhetsbyrå, har i etterkant av høringsnotatet blitt tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 114/2023 av 28. april 2023. Forordningen er gjennomført i norsk rett i luftfartsloven, jf. Prop. 89 LS (2023–2024), og fikk anvendelse fra 1. juli 2024. Tilsynsansvaret legges til Luftfartstilsynet.

Det er i forordningen artikkel 3 gitt 26 definisjoner som er relevante for markedstilsyn med varer.

Artikkel 4 fastsetter at en vare underlagt krav som fremgår av 18 spesifikt oppgitte rettsakter, kun kan bringes i omsetning i det indre marked dersom det finnes en markedsdeltaker etablert i det indre marked som er ansvarlig for visse konkrete oppgaver oppgitt i bestemmelsen. Dette gjelder blant annet samarbeid med tilsynsorganer for å sikre at nødvendige tiltak treffes umiddelbart for å korrigere manglende samsvar med relevant regelverk. Den ansvarlige kan være produsent, importør, autorisert representant med skriftlig fullmakt til å utføre de konkrete oppgavene, eller en tilbyder av en distribusjonstjeneste, dersom ingen av de tre første er etablert i det indre marked.

Forpliktelsene som pålegges etter artikkel 4, gjelder fullt ut for alle de markedsdeltakerne som nevnes. Det vil variere, avhengig av markedsdeltaker, i hvilken grad forpliktelsene i artikkel 4 overlapper med andre forpliktelser etter gjeldende sektorregelverk. Tilsvarende bestemmelse som i artikkel 4 fremgår dessuten særskilt av flere av rettsaktene omfattet av forordningen, blant annet rettsakter som regulerer kosmetikk, maritimt utstyr, personlig verneutstyr, leketøy, trykkpåkjent utstyr, gassapparater og maskiner.

Kommisjonen skal, i henhold til artikkel 42 nr. 5, utarbeide en veileder om den praktiske anvendelsen av artikkel 4. Veilederen ble publisert 5. mars 2021. Formålet med veilederen er å gi markedsdeltakerne bedre grunnlag for å etterleve bestemmelsen, samt å gi tilsynsorganene veiledning for å håndheve kravene. Det er blant annet utdypet hva som ligger i kravene som stilles til den ansvarlige markedsdeltakeren, samt hvordan kravene i artikkel 4 i praksis vil slå noe ulikt ut avhengig av hvilken markedsdeltaker det er snakk om.

Det utdypes i artikkel 5 hvilke krav som følger av det å benytte en autorisert representant.

Artikkel 4 er særlig relevant for fjernsalg, i praksis først og fremst ved netthandel. Den kan derfor ses i sammenheng med artikkel 6 om fjernsalg, hvor det fremgår at en vare anses tilgjengeliggjort i det indre marked dersom tilbudet er målrettet mot sluttbrukere der. Tilbudet anses for å være målrettet mot sluttbrukere i Unionen dersom markedsdeltakeren på noen som helst måte retter sine aktiviteter mot en medlemsstat. Ifølge forordningens fortale punkt 15 må det i vurderingen i det enkelte tilfelle tas hensyn til relevante faktorer som hvilke geografiske områder det kan sendes til, hvilke språk som brukes i tilbudet eller bestillingen, eller betalingsmåte. Når det gjelder nettbasert salg, er det ikke nok at markedsdeltakernes eller formidlernes nettsted er tilgjengelig i den medlemsstaten der sluttbrukeren er etablert eller bosatt.

Markedsdeltakerne pålegges etter artikkel 7 en plikt til å samarbeide med tilsynsorganene om tiltak som kan fjerne eller dempe risiko som følger av aktuelle varer. Dette gjelder også for leverandører av informasjonssamfunnstjenester når disse selger eller har solgt varer som faller inn under lovens virkeområde.

EU-kommisjonen pålegges i artikkel 8 å sørge for at informasjon om produktkrav mv. som følger av det harmoniserte regelverket for varer, gjøres lett tilgjengelig på nett for markedsdeltakerne. Når det gjelder informasjon om nasjonal gjennomføring av slikt regelverk, skal medlemsstatene sørge for at markedsdeltakerne på forespørsel får gratis tilgang til slikt.

Artikkel 9 åpner for at nasjonale tilsynsorganer kan avtale med organisasjoner som representerer markedsdeltakere eller forbrukere, å drive aktiviteter med sikte på å fremme produkters samsvar med regelverk, holdningsskapende arbeid mv. Dette skal skje på en måte som sikrer at verken konkurransen mellom aktørene skades eller at tilsynsorganenes uavhengighet påvirkes.

Artikkel 10 gjelder utpeking av nasjonale myndigheter, se omtale i punkt 3.3.

I artikkel 11 settes det mange ulike krav til hvordan tilsynsorganene skal utføre sin virksomhet. De skal blant annet utøve myndighet og gjennomføre sine forpliktelser uavhengig, objektiv og upartisk. Tilsynsorganene skal i tilstrekkelig omfang utføre egnede kontroller av produkters egenskaper. Avgjørelsen av hvilke undersøkelser som skal gjennomføres på hvilke varer, og i hvilket omfang, skal bygge på en risikobasert tilnærming. Nærmere kriterier for denne fremgår av artikkel 11 nr. 3.

Det vil etter artikkel 12 på frivillig basis bli mulig for tilsynsorganer å delta i fagfellevurderinger. EUs nettverk for produktsamsvar (EUPCN) vil være involvert i organiseringen av dette, og resultatene fra fagfellevurderingene skal rapporteres dit.

Etter artikkel 13 skal hver medlemsstat utarbeide en overordnet nasjonal strategi med nærmere angitte minimumskrav til innhold, som skal oppdateres minst hvert fjerde år. En slik strategi skal etter bestemmelsen første gang utarbeides innen 16. juli 2022 og distribueres via informasjons- og kommunikasjonssystemet ICSMS, jf. artikkel 34.

Det fastslås i artikkel 14 at medlemsstatene skal gi de nasjonale tilsynsorganene tilstrekkelig myndighet til å utøve tilsyn, gjennomføre undersøkelser samt håndheve denne forordningen og harmonisert vareregelverk. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det av ulike grunner er forskjeller i hvordan tilsynsorganer håndhever vareregelverket. Slike forskjeller medfører at håndhevingen av det harmoniserte vareregelverket blir fragmentert, og at markedstilsynet er strengere i noen stater enn i andre. Bestemmelsen stiller krav til hvilken undersøkelses- og håndhevingskompetanse tilsynsorganer som minimum skal ha. Gjennomføringen av undersøkelses- og håndhevingskompetanse i norsk rett omtales nærmere i punktene 5 til 11. Se punkt 4.1 til 4.3 under om nærmere omtale av artikkel 14.

Etter artikkel 15 skal tilsynsorganene kunne gis myndighet til å kreve tilbake alle sine kostnader i forbindelser med tilsyn ved tilfeller av manglende samsvar med regelverket. Artikkel 15 omtales nærmere i punkt 12.

I artikkel 16 settes det krav til hvilke tiltak tilsynsorganene skal gjennomføre når en vare utgjør en fare for brukernes helse og sikkerhet eller den ikke er i samsvar med relevant regelverk, samt hva tilsynsorganet skal gjøre dersom markedsdeltakeren ikke følger opp. Tilsynsorganene skal i første omgang kreve at den relevante markedsdeltakeren innen en gitt frist gjør egnede og forholdsmessige korrigerende tiltak for å rette opp manglende samsvar, eller for å fjerne en eksisterende risiko. En ikke uttømmende liste over relevante korrigerende tiltak fremgår av artikkel 16 nr. 3. Blant annet kan tilsynsorganet kreve at den aktuelle markedsdeltakeren treffer tiltak for å destruere eller på annen måte gjøre ubrukelig et produkt som ikke er i samsvar med gjeldende harmoniseringsregelverk, eller som vil kunne sette brukernes helse eller sikkerhet i fare, jf. artikkel 16 nr. 3 bokstav d og samme artikkel nr. 1 og 2. I situasjoner hvor markedsdeltakeren ikke gjør korrigerende tiltak som de pålegges, hvor varen fortsatt ikke er i samsvar med regelverket, eller hvor risikoen vedvarer, krever artikkel 16 nr. 5 at tilsynsorganene sikrer at varen tilbakekalles fra sluttbruker, tilbaketrekkes fra markedet eller at tilgjengeliggjøringen på markedet forbys eller begrenses. For en nærmere omtale av artikkel 16 vises det til punkt 4.4.

Også artikkel 17 krever at tilsynsorganenes virksomhet skjer under stor grad av åpenhet, og at det offentliggjøres informasjon som er nødvendig for å beskytte sluttbrukerne av en vare. Samtidig skal hensynet til taushetsplikt og personvern ivaretas.

Det stilles i artikkel 18 flere prosessuelle krav til tiltak o.l. som tilsynsorganer iverksetter. Det er blant annet krav om nøyaktig redegjørelse for det grunnlag tiltaket gjøres på, noe som umiddelbart skal meddeles den næringsdrivende. Det skal samtidig opplyses om klagemuligheter og klagefrister som gjelder etter nasjonalt regelverk.

Etter artikkel 19 skal tilsynsorganene sikre at produkter som utgjør en alvorlig risiko, trekkes tilbake eller tilbakekalles dersom det ikke finnes andre effektive midler tilgjengelig for å fjerne den alvorlige risikoen, eller at det blir forbudt å gjøre dem tilgjengelig på markedet.

Artikkel 20 gjelder systemet for rask utveksling av opplysninger mellom tilsynsorganene og EU-kommisjonen.

Artikkel 21 omhandler unionsprøvingsanlegg. Etter bestemmelsen kan EU-kommisjonen blant annet utpeke et offentlig prøvingsanlegg i en medlemsstat som felles europeisk testanlegg. Dette for å sikre effektiv og enhetlig testing av varer.

Etter artikkel 22 skal det være effektivt samarbeid og utveksling av opplysninger mellom nasjonale tilsynsorganer, samt mellom tilsynsorganene og EU-kommisjonen og relevante byråer. Dersom et tilsynsorgan i en stat ikke kan avslutte undersøkelser fordi organet mangler spesifikke opplysninger, og det er gjort alle mulige forsøk på å få tak i slike, kan dette tilsynsorganet sende en begrunnet anmodning om bistand til et tilsynsorgan i den medlemsstaten hvor tilgang på opplysningene kan håndheves. Artikkel 22 regulerer nærmere hvordan denne prosessen skal foregå.

Tilsynsorganene kan etter artikkel 23 også sende en anmodning om håndhevingstiltak overfor en markedsdeltaker i en annen medlemsstat til tilsynsorganet i den aktuelle medlemsstaten. Den anmodete myndigheten skal følge opp dette. Dersom den anmodete myndigheten ikke kan følge opp, skal den vise til en eller flere av de spesifikke grunnene som er angitt for å kunne avvise forespørselen.

Prosedyrer ved anmodning om gjensidig bistand er nedfelt i artikkel 24.

Artikkel 25 omhandler kontroll med varer som innføres på unionsmarkedet. Det er i gjeldende markedstilsynsforordning gitt bestemmelser om kontroll av varer som kommer inn i det indre marked. Disse bestemmelsene er endret og videreutviklet i artiklene 25 til 28 i ny markedstilsynsforordning. Det slås fast at en effektiv måte å forhindre omsetting av farlige og ulovlige varer på, er å oppdage slike produkter før de frigis for fri omsetning, jf. ny forordning fortale punkt 52. Hver medlemsstat skal utpeke én eller flere myndigheter som har ansvar for kontrollen med varer som innføres i det indre marked, jf. artikkel 25 nr. 1. For Norges del utpekes Tolletaten. For mer informasjon om dette se punkt 3.3. Forordningen inneholder bestemmelser om samarbeid mellom tollmyndighetene og tilsynsorganer for å kontrollere at varer er i samsvar med relevant regelverk. Tilsynsorganene pålegges i artikkel 25 nr. 5 å videreformidle til tollmyndighetene kunnskap om produktkategorier eller markedsdeltakere som har en påvist høyere risiko for manglende samsvar med relevant regelverk.

Det er flere grunnlag som skal medføre at tollmyndighetene skal utsette frigivelse av en vare for fri omsetning og tilbakeholde varen, jf. artikkel 26 nr. 1. En utsettelse skal umiddelbart varsles til relevant tilsynsorgan, jf. nr. 2. Dersom tilsynsorganet har rimelig grunn til å anta at en vare ikke er i samsvar med relevant regelverk, eller utgjør en alvorlig risiko, skal de anmode tollmyndigheten om å utsette prosessen og tilbakeholde varen, jf. nr. 3. Når en vare er tilbakeholdt, skal varen etter artikkel 27 frigis for fri omsetning når alle krav og formaliteter for frigivelse er oppfylt samt ett av følgende vilkår er oppfylt: enten at tollmyndighetene innen fire dager etter utsettelsen ikke har mottatt anmodning fra tilsynsorganet om å opprettholde utsettelsen, eller at tollmyndighetene har blitt underrettet av tilsynsorganet om at det er godkjent for frigivelse for fri omsetning. Det fremgår av samme artikkel at frigivelse for fri omsetning ikke skal anses som bekreftelse på at varen er i samsvar med regelverket.

I artikkel 28 reguleres avslag på frigivelse for overgang til fri omsetning. Det gjelder dersom et tilsynsorgan konkluderer med at produktet utgjør en alvorlig risiko eller at produktet ikke er i overensstemmelse med EU-regelverket som gjelder for varen. Tollmyndighetene skal da ikke la varen frigis for fri omsetning. Utpekte myndigheter etter artikkel 25 nr. 1 kan destruere varer som utgjør en helse- og sikkerhetsrisiko for sluttbrukerne dersom de anser dette som nødvendig og forholdsmessig, jf. nr. 4. Kostnaden knyttet til dette skal dekkes av den som deklarerer varen for prosedyren «frigivelse for fri omsetning». Se punkt 13 for en nærmere omtale av destruksjon.

Artikkel 29 oppretter et nytt nettverk for produktsamsvar på europeisk nivå («Union Product Compliance Network» – EUPCN). Formålet med nettverket er at det skal fungere som en plattform for strukturert samordning og samarbeid mellom medlemsstatenes tilsynsorganer og EU-kommisjonen. Formålet er videre å strømlinjeforme markedstilsynspraksisen i det indre marked slik at markedstilsynet blir mer effektivt. Nettverket ble etablert 1. januar 2021.

Nettverket skal etter artikkel 30 bestå av representanter fra hver av medlemsstatene, inkludert en representant fra hver stats samordningskontor og en valgfri nasjonal ekspert, samt lederne for de administrative samarbeidsgrupper Administrative Cooperation Groups (ADCO) og representanter fra EU-kommisjonen. Det opprettes videre et sekretariat i EU-kommisjonen. Nettverket har fastsatt sine egne prosedyreregler og møtes jevnlig. Det kan etableres undergrupper for å håndtere spesifikke problemstillinger. Eksperter eller andre tredjeparter kan inviteres til møter eller til å gi skriftlige innspill. Nettverket skal bestrebe seg på å oppnå enighet, og beslutninger som tas av nettverket er ikke-bindende anbefalinger.

Nettverkets rolle og oppgaver fremgår av artikkel 31. Det skal blant annet organisere felles prosjekter for markedstilsyn på tvers av sektorer og gjøre prioriteringer, tilrettelegge for opplæring og utveksling av personell samt diskutere spørsmål som oppstår i forbindelse med forordningens krav om samarbeid og bistand over landegrensene. For flere av gjennomføringsrettsaktene som EU-kommisjonen gis hjemmel til å vedta, pålegges det å først konsultere nettverket. I forbindelse med innlemmelsen av forordningen i EØS-avtalen ble det vedtatt visse tilpasningstekster, se punkt 14.2 under. En slik tilpasning er at Norge skal ha rett til å delta i nettverket, men ikke ha stemmerett. Norge, ved nasjonalt samordningspunkt for markedstilsyn, deltar allerede i nettverksmøter.

Artikkel 32 gjelder ADCO-gruppenes rolle og oppgaver. Før EUPCN-nettverket etter artikkel 29 ble opprettet, skjedde samarbeid om markedstilsyn på europeisk nivå gjennom uformelle grupper, nemlig ADCO-grupper der nasjonale tilsynsorgan deltar og diskuterer aktuelle problemstillinger knyttet til markedstilsyn. Det finnes grupper for de fleste varesektorene, og også norske tilsynsorganer deltar i disse. Ny markedstilsynsforordning artikkel 30 nr. 2 krever at slike ADCO-grupper skal etableres. Det er nasjonale tilsynsorgan og EU-kommisjonen som skal delta i møtene, men også andre interessenter kan delta etter invitasjon. I artikkel 11 nr. 8 pålegges de nasjonale tilsynsorganene å aktivt delta i slike grupper. ADCO-gruppene pålegges i artikkel 32 konkrete oppgaver. De skal blant annet etablere og koordinere fellesprosjekter, herunder felles tilsynsprosjekter på tvers av landegrensene. De skal også utvikle felles praksis og metoder for effektivt markedstilsyn. Det er EUPCN-nettverket som skal koordinere ADCO-gruppene og deres aktiviteter.

Artikkel 33 gjelder EU-kommisjonens rolle og oppgaver. Flere av oppgavene gjelder støttefunksjoner for, og samarbeid med, EUPCN-nettverket og ADCO-gruppene. EU-kommisjonen skal også blant annet vurdere spørsmål som gjelder anvendelsen av den nye markedstilsynsforordningen, og utarbeide veiledere og anbefalinger for å støtte opp om enhetlig praksis.

Informasjons- og kommunikasjonssystemet ICSMS er nærmere regulert i artikkel 34. Ny markedstilsynsforordning medfører i praksis større forpliktelser for tilsynsorganene til å bruke ICSMS når det gjennomføres tilsyn med produkter. ICSMS skal etter forordningen benyttes for de 71 rettsaktene som angir forordningens virkeområde, flere enn det som per i dag kreves. Forordningen innebærer således at ICSMS må tas i bruk for flere sektorielle vareregelverk enn tidligere. I bestemmelsen fremgår det blant annet hvilken informasjon tilsynsorganene skal legge inn når de har gjort en grundig undersøkelse av om en vare er i samsvar med relevant regelverk, uavhengig av om det er avdekket avvik eller ikke. Bestemmelsen pålegger EU-kommisjonen å videreutvikle og vedlikeholde ICSMS, samt å videreutvikle grensesnitt mellom ICSMS og nasjonale tilsynssystemer.

Artikkel 35 regulerer EU-kommisjonens samarbeid og utveksling av informasjon med tredjeland. EU-kommisjonen kan etter denne bestemmelsen godkjenne at tredjeland utfører en eksportkontroll av varer før de eksporteres til EU. Dette for å gjøre innføring av varen på det indre marked enklere. Hver enkelt godkjenning skal foretas av EU-kommisjonen i form av en gjennomføringsrettsakt, noe som innebærer at en avtale mellom EU og et tredjeland først blir bindende for Norge når gjennomføringsrettsakten er innlemmet i EØS-avtalen.

Artikkel 36 omhandler EUs finansering av diverse aktiviteter. Etter bestemmelsen skal EU finansiere aktiviteter i forbindelse med et felleseuropeisk markedstilsyn, herunder finansiere nettverkets oppgaver nevnt i artikkel 31 og fagfellevurderingene i artikkel 12.

Vern av EUs økonomiske interesser er omhandlet i artikkel 37. Blant annet skal EU-kommisjonen etter bestemmelsen treffe egnede tiltak for å sikre at EUs økonomiske interesser vernes ved gjennomføring av aktiviteter som finansieres i henhold til den nye markedstilsynsforordningen, herunder gjennom forebyggende tiltak mot bedrageri, korrupsjon og gjennom effektive kontroller.

Artiklene 38 til 40 omhandler endringer i andre rettsakter, henholdsvis i malingsdirektivet 2004/42/EF, gjeldende markedstilsynsforordning (EF) nr. 765/2008 og byggevareforordningen (EU) nr. 305/2011. Rettsaktene er henholdsvis gjennomført i norsk rett i produktforskriften, EØS-vareloven og byggevareforskriften.

Medlemsstatene er etter artikkel 41 forpliktet til å fastsette regler for sanksjoner som følge av en overtredelse av forordningen og Unionens harmoniseringsregelverk som oppført i forordningens vedlegg II. Medlemsstatenes sanksjoner skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. For nærmere omtale av myndigheten til å ilegge sanksjoner, se punkt 11.

Artikkel 42 gjelder evaluering, gjennomgang og retningslinjer. Etter bestemmelsen skal EU-kommisjonen innen 31. desember 2026 og deretter hvert femte år foreta en evaluering av forordningen, og framlegge en rapport om dette for Europaparlamentet, Rådet og Den europeiske økonomiske og sosiale komité, jf. nr. 1. Dessuten skal EU-kommisjonen innen 16. juli 2023 ha utarbeidet en evalueringsrapport om gjennomføringen av artikkel 4, jf. nr. 3. Rapporten konkluderer blant annet med at artikkel 4 har vist en klar merverdi for EU ved å etablere et felles rammeverk og like konkurransevilkår for produsenter og produktoverholdelse på tvers av EU. EU-kommisjonen skal også utarbeide retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av artikkel 4 for tilsynsorgan og markedsdeltakere, jf. nr. 5.

Etter artikkel 43 skal EU-kommisjonen bistås av en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011.

Forordningens ikrafttredelse og anvendelse er regulert i artikkel 44. Forordningen fikk anvendelse i EU fra 16. juli 2021, mens noen bestemte artikler fikk anvendelse allerede fra 1. januar 2021.

2.2 Innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 317/2023 av 8. desember 2023 ble forordning (EU) 2019/1020 vedtatt innlemmet i EØS-avtalen. Samtidig ble det tatt konstitusjonelt forbehold, jf. beslutningen artikkel 3. Med selve innlemmelsesvedtaket er det vedtatt visse tekniske tilpasninger til teksten, slik at den passer for EØS-EFTA-statene og i en EØS-kontekst. Se punkt 14.2 for en nærmere omtale av tilpasningstekstene.

Det er i den nye markedstilsynsforordningen mange referanser til forordning (EU) nr. 952/2013 «Union Customs Code» (UCC) – EUs tollkodeks. Denne er ikke tatt inn i EØS-avtalen da den ikke er EØS-relevant. Ved innlemmelse av den nye markedstilsynsforordningen i EØS-avtalen ble det gjort tilpasninger for å ivareta dette. Tilpasningene gjelder blant annet artikkel 25 om kontroll av produkter fra tredjeland. Spesifikke tilpasninger gjøres siden artikkel 25 viser til forpliktelser og prosedyrer i en rettsakt som ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Artikkelen henviser til tollmyndigheter slik det følger av UCC. Tilpasningene sikrer at også tollmyndighetene i EØS-EFTA-statene og prosedyrer som benyttes av disse, anses å tilsvare myndigheter og prosedyrer etter UCC.

I tilknytning til artikkel 29 til 31, som regulerer det nye EU-nettverket for markedstilsyn, gjøres det tilpasninger som sikrer tilgang til nettverket for EØS-EFTA-statene og ESA. Nettverket omtales nærmere i punkt 2.1.3.

2.3 Høringen

Nærings- og fiskeridepartementet sendte 20. desember 2021 ut forslag til gjennomføring av markedstilsynsforordningen på offentlig høring, med frist for merknader 28. februar 2022.

Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse:

  • Departementene

  • Avdeling for mediefag, Høgskolen i Volda

  • Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

  • Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

  • Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

  • Institutt for journalistikk og mediefag, OsloMet – storbyuniversitetet

  • Norges handelshøyskole

  • NUPI – Norsk Utenrikspolitisk Institutt

  • Universitetet i Agder

  • Forbruker Europa

  • Forbrukerrådet

  • Forbrukertilsynet

  • Regelrådet

  • Abelia

  • Advokatforeningen

  • Akademikerne

  • Apotekforeningen

  • Fagpressen

  • Fellesforbundet

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Institutt for rettsvitenskap og styring, Handelshøyskolen BI

  • Juristforbundet

  • Landsorganisasjonen i Norge (LO)

  • Mediebedriftene

  • Markedsforbundet

  • NITO – Norges Ingeniør- og teknologorganisasjon

  • Norsk Industri

  • Norsk Journalistlag

  • Norsk Presseforbund

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Redaktørforeningen

  • Rettspolitisk forening

  • SMB Norge

  • Unio

  • Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Følgende instanser har kommet med realitetsuttalelser:

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Klima- og miljødepartementet

  • Kommunal- og distriktsdepartementet

  • Arbeidstilsynet og daværende Petroleumstilsynet (nåværende Havindustritilsynet)

  • Direktoratet for medisinske produkter

  • Forbrukertilsynet

  • Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

  • Skattedirektoratet

  • Statens jernbanetilsyn

  • Tolletaten

Helse- og omsorgsdepartementet avga høringssvar, men hadde ingen merknader til saken.

Samferdselsdepartementet sendte 18. februar 2022 på høring forslag til regler om markedstilsyn og omsetning av visse droner som en del av gjennomføringen av markedstilsynsforordningen, med frist for merknader 28. april 2022.

Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse:

  • Arbeids- og inkluderingsdepartementet

  • Energidepartementet

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Klima- og miljødepartementet

  • Kommunal- og distriktsdepartementet

  • Nærings- og fiskeridepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Avinor AS

  • Avinor Flysikring AS

  • Brønnøysundregistrene

  • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

  • Forsvarets forskningsinstitutt

  • Forsvarsbygg

  • Hovedredningssentralen Nord-Norge

  • Hovedredningssentralen Sør-Norge

  • Luftoperativt inspektorat/Bakkeoperativ avd. Forsvaret

  • Meteorologisk institutt

  • Miljødirektoratet

  • Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

  • Nasjonal sikkerhetsmyndighet

  • Oljedirektoratet

  • Oslo Lufthavn AS

  • Oslo politidistrikt

  • Petroleumstilsynet (nåværende Havindustritilsynet)

  • Politidirektoratet

  • Politiets Sikkerhetstjeneste

  • Regelrådet

  • Sjøfartsdirektoratet

  • Statens havarikommisjon

  • Sysselmesteren på Svalbard

  • Toll- og avgiftsdirektoratet

  • Notodden Lufthavn AS

  • Sunnhordland Lufthavn AS

  • Board of Airline Representatives in Norway – BARIN

  • Elektronikk Industri Forening

  • Elfly AS

  • Lufthavndrift AS

  • Scandinavian Airlines Norge AS

  • Stiftelsen Elektronikkbransjen

  • TORP Sandefjord Lufthavn AS

  • Widerøes Flyveselskap AS

Samferdselsdepartementet har mottatt seks høringssvar, fra Justis- og beredskapsdepartementet, Oslo politidistrikt, Tolletaten, Helse- og omsorgsdepartementet, Forsvarsdepartementet og Brønnøysundregistrene, men ingen av disse inneholdt realitetsuttalelser.

2.4 Svensk og dansk rett

2.4.1 Sverige

Sverige har gjennomført forordningen i Lag (2021:746) om marknadskontroll av vissa produkter av 10. juni 2021 i kombinasjon med utfyllende bestemmelser i relevant sektorlovgivning. Gjennomføringen bygger på utredningen SOU 2020: 49 Enhetlig och effektiv marknadskontroll, som ble fremlagt 31. august 2020. Utredningen tok sikte på å etablere et mer helhetlig og effektivt system for markedskontroll på tvers av sektorer, og la til grunn at forordningen i hovedsak kunne gjennomføres innenfor eksisterende svenske strukturer. Loven gir forordningen direkte anvendelse og inneholder supplerende regler om blant annet organisering av markedskontrollmyndighetene, samarbeid og informasjonsutveksling mellom myndigheter, herunder tollmyndighetene, samt administrative sanksjoner. Sverige har ikke foretatt materielle avvik fra forordningens ordning, men har lagt vekt på samordning og tydelig ansvarsplassering mellom berørte myndigheter.

2.4.2 Danmark

I Danmark er forordningen gjennomført i Lov (799/2020) om produkter og markedsovervågning av 9. juni 2020, supplert av bestemmelser i relevant sektorlovgivning. Merknader til de enkelte lovbestemmelsene fremgår av lovforslag 2019/1 LSF 179. Loven gir forordningen direkte anvendelse i dansk rett og fastsetter utfyllende regler om tilsynsorganenes oppgaver og kontrollbeføyelser, om samarbeid mellom myndigheter, herunder tollmyndighetene, samt om administrative og strafferettslige reaksjoner. Gjennomføringen bygger på en videreføring og samordning av eksisterende danske ordninger for markedsovervåkning, med sikte på å sikre effektiv kontroll med produkter som bringes i omsetning, herunder produkter som omsettes via netthandel og fra tredjeland. Lov nr. 799/2020 er senere endret flere ganger, senest i juni 2025, blant annet som følge av justeringer i sektorregelverk og videreutvikling av markedstilsynsordningen.

Det er nærmere omtalt hvordan Sverige og Danmark har gjennomført forordningens bestemmelse om fjerning av digitalt nettinnhold (artikkel 14 nr. 4 bokstav k) i punkt 10.

Neste kapittel
Forrige kapittel