9 Stanse eller forby en overtredelse

9.1 Gjeldende forordning

Gjeldende forordning har ingen eksplisitt regulering av en myndighet til å pålegge markedsdeltakerne tiltak for å avslutte tilfeller av overtredelser. Forordningen artikkel 19 og 20 beskriver tiltak mot produkter som utgjør en alvorlig risiko. Tilsynsorganene kan i tråd med artikkel 19 annet avsnitt siste setning destruere eller på annen måte gjøre ubrukelige produkter som utgjør en alvorlig risiko. Etter artikkel 20 skal medlemsstater sikre at slike produkter blir tilbakekalt eller trukket tilbake fra markedet, eller at det blir forbudt å gjøre dem tilgjengelige på markedet.

9.2 Ny forordning

Artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h har en indre sammenheng og behandles derfor samlet. Etter bokstav g skal markedstilsynsorganene ha myndighet til å pålegge markedsdeltakerne hensiktsmessige tiltak for å avslutte tilfeller av overtredelser av regelverk, eller fjerne en risiko.

Tilsynsorganene skal også etter bokstav h kunne iverksette hensiktsmessige tiltak dersom en markedsdeltaker ikke selv treffer korrigerende tiltak, eller når overtredelsen av regelverk fortsetter eller risikoen består til tross for markedsdeltakerens igangsatte tiltak. Som eksempler på tiltak nevner bestemmelsen å forby eller begrense tilgjengeliggjøringen av en vare, eller å kreve tilbakekalling eller tilbaketrekking av aktuelle vare.

Innholdet i myndigheten etter artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h er nærmere konkretisert i artikkel 16 nr. 1 til 5. For en nærmere omtale av artikkel 16, se punkt 4.4.

9.3 Innledende, overordnete vurderinger

Som nevnt over skal tilsynsorganene kunne pålegge markedsdeltakerne å treffe hensiktsmessige tiltak for å bringe et regelbrudd til opphør eller «fjerne en risiko», jf. forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g. Myndigheten er nærmere utdypet i artikkel 16 nr. 2 til 4. Dersom markedsdeltaker ikke selv treffer korrigerende tiltak, eller når overtredelsen av regelverk fortsetter eller risikoen består til tross for markedsdeltakerens igangsatte tiltak, skal tilsynsorganene selv kunne iverksette hensiktsmessige tiltak, jf. bokstav h. Denne myndigheten er nærmere konkretisert i artikkel 16 nr. 5. For en nærmere omtale av artikkel 16 vises det til punkt 4.4.

I høringsnotatet vurderte departementet at man «ikke tolker bokstav h dit hen at det pålegges en bestemt rekkefølge, herunder at tiltak etter bokstav g først må være forsøkt.» Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette. Likevel ønsker departementet å revurdere sine vurderinger fra høringsnotatet.

Tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav g er pålegg rettet mot markedsdeltakeren. Nærmere bestemt tiltak for å bringe et tilfelle av manglende samsvar med regelverket til opphør eller fjerne en risiko. Typisk vil dette etter departementets forståelse være et enkeltvedtak som har til formål å rette manglende samsvar med regelverket eller å fjerne en risiko.

Dersom markedsdeltakeren ikke treffer slike tiltak eller dersom risikoen fortsatt består, vil tiltak etter artikkel 14 nr. 4 bokstav h kunne igangsettes av tilsynsorganene. Tiltak som nevnes, er blant annet å forby eller begrense tilgjengeliggjøringen av produktet på markedet eller kreve produktet trukket tilbake eller tilbakekalt. Etter departementets vurdering er tiltakene som nevnes i bokstav h ikke en uttømmende opplisting, ref. ordlyden «herunder». Systemet etter forordningen, slik departementet forstår det, er lagt opp slik at tilsynsorganene først må pålegge markedsdeltakeren hensiktsmessige tiltak etter bokstav g før tilsynsorganene selv kan iverksette tiltak etter bokstav h. Departementet opprettholder derfor ikke lenger vurderingen i høringsnotatet at artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h ikke pålegger en bestemt rekkefølge. Departementet mener at systematikken mellom bokstav g og h samt ordlyden «dersom» i bokstav h klart viser en viss rekkefølge. Nemlig at tiltak etter bokstav h kun kan iverksettes dersom markedsdeltakeren selv ikke treffer tiltak eller dersom risikoen fortsatt består.

Samtidig er det departementets forståelse at dette systemet også har sine unntak, nemlig i tilfeller der risikoen ikke kan rettes. Det kan hende at risikoen ved et produkt er såpass høy eller avviket ikke kan rettes og at produktet dermed er farlig for helse, miljø og sikkerhet. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig for tilsynsorganene å gå rett på omsetningsforbud eller tilbakekall. I slike situasjoner vil vilkåret om at «risikoen fortsatt består» være oppfylt. Departementet legger til grunn at det må foretas en vurdering av hvorvidt mindre inngripende tiltak kan føre til at produktet trygt kan omsettes (en forholdsmessighetsvurdering). Samtidig blir konklusjonen etter en slik vurdering ofte at mindre inngripende tiltak ikke er tilstrekkelig for at produktet trygt kan omsettes. Eksempelvis om det er solgt en ulovlig kjemikalie på markedet eller et leketøy som viser seg å medføre kvelningsfare. Den økonomiske aktøren kan da ikke iverksette korrigerende tiltak, annet enn å slutte å selge produktet og eventuelt trekke det tilbake. I slike tilfeller mener departementet at vilkåret «manglende samsvar med regelverket fortsetter eller risikoen består» vil være oppfylt og legitimere vedtak etter artikkel 14 bokstav h uten at vedtak etter artikkel 14 bokstav g er prøvd. I praksis inngår tilsynsorganene som oftest først i dialog for å finne løsninger, men det kan finnes unntak der dette ikke lar seg gjøre.

Departementet viser til at i hastesaker eller i saker der markedsdeltakeren ikke er kjent og/eller opererer fra utlandet, vil sistnevnte alternativ («dersom risikoen fortsatt består») ofte finne anvendelse. I slike situasjoner vil det nemlig kunne haste med å få igangsatt tiltak for å fjerne risikoen eller ikke være mulig å pålegge markedsdeltakeren tiltak da man ikke vet hvem som er markedsdeltakeren og hvem eventuelle pålegg skal rettes mot. Der markedsdeltakeren ikke er kjent for markedstilsynsorganene eller opererer fra utlandet, vil det i noen tilfeller kunne være for tid- og ressurskrevende for tilsynsorganet å finne rette markedsdeltaker for så å gå i dialog med den.

Videre vurderte departementet i høringsnotatet at risikoelementet i bestemmelsen må knyttes opp mot regelbrudd. Departementet anførte følgelig at artikkel 14 nr. 4 bokstav g «regulerer således ikke de tilfeller hvor det anses å foreligge risiko, uten at det kan konstateres noe konkret regelbrudd».

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) deler i sitt høringssvar ikke denne vurderingen. JD uttaler at man forstår bestemmelsen slik at den regulerer både tilfeller der det foreligger brudd på gjeldende krav (de vesentlige sikkerhetskravene og mer formelle og administrative krav) og der det foreligger risiko. Videre anfører JD:

«Tilsynsmyndighetene kan få grunn til å tro at det foreligger en risiko på bakgrunn av for eksempel en ulykke, en innmeldt klage eller meldinger fra tollmyndighetene eller en markedsdeltaker om at et produkt utgjør en risiko. Dersom det er tilstrekkelig grunn til å tro at produktet utgjør en risiko, skal myndighetene vurdere om produktet er i samsvar med regelverket. Dersom myndighetene finner at produktet ikke er i samsvar med regelverket eller at det er i samsvar, men utgjør en risiko, skal de kreve at markedsdeltakeren treffer tiltak for å bringe tilfeller av manglende samsvar til opphør eller fjerne risikoen, se prosedyrene i forordningen artikkel 16 flg. og omtale av markedstilsyn i «Blue Guide on the implementation of EU products rules».

Departementet har i lys av JDs høringsinnspill revurdert sin vurdering fra høringsnotatet. Departementet er enig med JD, og legger videre til grunn at regelbrudd og risiko er å anse som to alternative vilkår for å kunne benytte myndigheten, jf. bestemmelsens ordlyd «eller». Risikoelementet vil derfor etter departementets vurdering ikke måtte knyttes opp mot regelbrudd. Departementets reviderte forståelse er altså at myndigheten i artikkel 14 nr. 4 bokstav g også regulerer de tilfeller hvor det anses å foreligge risiko, uten at det kan konstateres noe konkret regelbrudd. Det vises til myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold der det stiller seg samme problemstilling, se punkt 10.5.4.

9.4 Arbeidstilsynet

9.4.1 Gjeldende rett

Etter arbeidsmiljøloven § 18-6 første ledd er Arbeidstilsynet gitt generell myndighet til å gi de pålegg og andre enkeltvedtak som er nødvendig for å sikre etterlevelse av blant annet lovens produktkrav. Samme paragrafs femte ledd gir videre uttrykkelig hjemmel til å gi pålegg om at den som leverer eller markedsfører et produkt «som selv om det brukes i samsvar med de kravene som stilles, kan medføre fare for liv eller helse, skal treffe nødvendige tiltak for å avverge faren.» Det kan «blant annet» kreves at «levering eller markedsføring» av produktet stanses og at «produkter tilbakekalles.»

Arbeidsmiljøloven § 18-6 tredje og fjerde ledd inneholder noen supplerende bestemmelser for så vidt gjelder tilsyn med kjemikalier og biologisk materiale. Etter § 18-6 tredje ledd kan Arbeidstilsynet forby fremstilling, bruk, pakking og oppbevaring av farlige kjemikalier og biologiske materialer. I tillegg kan Arbeidstilsynet med hjemmel i § 18-6 fjerde ledd tredje punktum forby omsetning av en kjemikalie eller et biologisk materiale hvis en produsent eller importør forsømmer sin melde- eller merkeplikt, eller ikke gir supplerende opplysninger som kreves etter § 5-4 første ledd bokstav c.

Det finnes videre særlige hjemler for markedskontroll for personlig verneutstyr i arbeidsmiljøloven § 3-2 fjerde ledd jf. forskrift om personlig verneutstyr (PVU) § 7, som hjemler forskjellige vedtak, blant annet forbud og tilbakekalling.

9.4.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) (nåværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet) at hjemlene i arbeidsmiljøloven samt tilhørende forskrifter oppfyller kravene etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. ASD vurderte derfor at det ikke var behov for endringer i nasjonalt regelverk. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

Departementet har likevel vurdert at det kan være hensiktsmessig å legge ordlyden i de relevante delene av arbeidsmiljøloven § 18-6 tettere opp til ordlyden i forordningen, for å gjøre bestemmelsen mer pedagogisk og å tydeliggjøre systematikken beskrevet over i punkt 9.3. En slik tilnærming sikrer også at alle elementer ved bokstav g og h er gjennomført.

Se forslag til arbeidsmiljøloven § 18-6 femte og sjette ledd.

9.5 Direktoratet for byggkvalitet

9.5.1 Gjeldende rett

Ved begrunnet mistanke om at det omsettes et produkt som ikke oppfyller kravene til dokumentasjon, og produktet er tiltenkt brukt i et byggverk, kan Direktoratet for byggkvalitet gi pålegg om midlertidig stans i omsetning og bruk av produktet, jf. plan- og bygningsloven § 29-7a første ledd. Etter bestemmelsens annet ledd kan tilsynsorganet gi pålegg om retting av avvik, samt pålegg om å stanse omsetningen av produktet dersom tilsynsorganet finner at et produkt ikke tilfredsstiller forutsetningene for godkjenning, tilsyn eller merking. Tilsynsorganet kan videre forby bruk av og gi pålegg om å kalle tilbake slike produkter fra markedet, eller treffe andre tiltak for å sikre at produktet bringes i overensstemmelse med kravene, dersom produktet allerede er omsatt, jf. tredje ledd.

I tråd med plan- og bygningsloven § 29-7b første ledd kan tilsynsorganet ved overtredelser fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført gitte pålegg innen en særskilt angitt frist.

Ovennevnte bestemmelser i plan- og bygningsloven er nærmere presisert i byggevareforskriften § 23, som gir hjemmel til å gi pålegg om omsetningsstans, stans av markedsføring, distribusjon av produktet samt pålegg om å kalle tilbake et eller flere produkter. Byggevareforskriften gjennomfører byggevareforordningen (EU) nr. 305/2011 i norsk rett. Byggevareforordningen har egne regler for fremgangsmåte ved behandling av byggevarer som utgjør en risiko i artikkel 56. I tillegg er det regler om framgangsmåten ved beslutninger om beskyttelsestiltak i artikkel 57 og tiltak ved formelle mangler i byggevaredokumentasjonen i artikkel 59.

For heiser som utgjør en risiko, åpner § 31 femte ledd i forskrift om omsetning og dokumentasjon av heiser mv. for at tilsynsorganet kan ilegge omsetningsstans og pålegg om å trekke produktet fra markedet.

9.5.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) (nåværende Kommunal- og distriktsdepartementet) at bestemmelsene i plan- og bygningsloven samt tilhørende forskrifter oppfyller kravene i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. KMD foreslo derfor ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet. Departementet opprettholder derfor KMDs forslag fra høringsnotatet.

9.6 Direktoratet for medisinske produkter

9.6.1 Gjeldende rett

Det følger av lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr § 11 femte ledd at tilsynsorganet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak som ellers er nødvendige for gjennomføringen av tilsynet, blant annet krav om retting, midlertidig stans av virksomhet og forbud mot markedsføring. Videre fremgår det av lovens § 11 fjerde ledd:

«Dersom utstyr kan medføre fare for folkehelsen, eller noens helse eller sikkerhet, eller nødvendig dokumentasjon ikke kan fremskaffes, kan tilsynsmyndigheten iverksette nødvendige tiltak for å sikre at medisinsk utstyr til enhver tid er sikkert, vedlikeholdes korrekt og brukes forsvarlig i samsvar med sitt formål. Nødvendige tiltak kan blant annet omfatte krav om retting, midlertidig stans av virksomhet og forbud mot markedsføring.»

Det fremgår videre av forordning (EU) 2017/745 artikkel 97 og forordning (EU) 2017/746 artikkel 92, som er inkorporert i norsk rett i lov om medisinsk utstyr § 1, at dersom tilsynsorganene vurderer at et utstyr ikke oppfyller kravene i forordningen, men ikke utgjør en uakseptabel helse- og sikkerhetsrisiko, skal de pålegge markedsdeltakeren å utbedre den manglende oppfyllelsen av kravene innen en rimelig frist. Dersom markedsdeltakeren ikke utbedrer den manglende oppfyllelsen av kravene innen fristen, skal medlemsstaten uten opphold treffe alle egnede tiltak for å begrense eller forby tilgjengeliggjøring av produktet på markedet, eller sikre at det tilbakekalles eller trekkes tilbake fra markedet.

9.6.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at hjemlene i lov 7. mai 2020 nr. 37 om medisinsk utstyr oppfyller kravene i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. HOD foreslo derfor ingen endringer i gjeldende nasjonal rett.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet. Departementet opprettholder HODs forslag fra høringsnotatet.

9.7 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Miljødirektorat

9.7.1 Gjeldende rett

Produktkontrolloven § 4 b gir tilsynsorganet adgang til å treffe de enkeltvedtakene som er nødvendig for gjennomføring av bestemmelser gitt i eller i medhold av §§ 3, 3 a, 3 b, 4, 5, 6 a, 6 b, 8 og 12 a. Det følger av forarbeidene at bestemmelsen i utgangspunktet skal brukes der tilsynsorganene har avdekket brudd på plikter og krav gitt i eller i medhold av produktkontrolloven for å sikre overholdelse av regelverket og for å gjenopprette en lovlig tilstand, jf. Prop. 82 L (2019–2020) side 13. Bestemmelsen skal bare benyttes til å treffe vedtak der det er «nødvendig», og i dette ligger et krav om forholdsmessighet. § 4 b vil blant annet brukes der et produkt ikke oppfyller formelle krav gitt i medhold av produktkontrolloven uten at produktet nødvendigvis utgjør en risiko for miljøforstyrrelse eller (helseskade) for forbruker, for eksempel ved brudd på formelle krav om CE-merking, advarselsmerking, type-, parti- og serienummer, kontaktinformasjon til markedsaktører, samsvarserklæring og teknisk dokumentasjon.

Produktkontrolloven § 4 er primært en forskriftshjemmel, men kan i visse tilfeller også brukes til å treffe enkeltvedtak om blant annet merking og behandling av produkt, forbud mot innførsel og/eller omsetning, forbud mot produksjon og bruk mv. Det er et vilkår for å treffe vedtak etter § 4 at det er påkrevet for å forebygge helseskade eller miljøforstyrrelse. Opplistingen i § 4 er ikke uttømmende og bestemmelsen gir også adgang til å treffe vedtak om å begrense innførsel og/eller omsetning. Ettersom det også er anledning etter § 4 b til å treffe enkeltvedtak som er nødvendige for å sikre overholdelse av blant annet forskriftsbestemmelser som er gitt i medhold av § 4, for eksempel bestemmelser om formelle krav til et produkt, kan det også treffes enkeltvedtak om for eksempel innførsel og/eller omsetning, selv om det ikke er påkrevet for å forebygge helseskade eller miljøforstyrrelse, forutsatt at et slikt vedtak anses som forholdsmessig.

Etter lovens § 6 første ledd er det adgang til å nedlegge midlertidig forbud mot produksjon, innførsel, omsetning, bruk eller annen behandling av produkt inntil tilstrekkelige opplysninger om produktets helse- og miljøskadelige egenskaper og virkninger foreligger. Etter bestemmelsen er det et vilkår at det foreligger «særlige grunner». Det fremgår av forarbeidene (Ot.prp. nr. 51 (1974–75) s. 45-46 og 92) at bestemmelsen er ment for situasjoner der tilsynsorganet har en begrunnet mistanke om at et produkt har så alvorlige skadevirkninger på helse eller miljø at det er utilrådelig å tillate videre omsetning eller lignende av produktet før man har grunnlag til å vurdere om det er aktuelt med et forbud eller annen regulering med hjemmel i § 4.

Etter produktkontrolloven § 6 a kan tilsynsorganet fatte vedtak om ulike tiltak for å redusere helse- eller miljørisikoen ved et produkt som finnes på markedet, blant annet å offentligjøre advarselsinformasjon og tilbakekalle et produkt fra brukere eller distributører. Opplistingen av tiltak i bestemmelsen er ifølge forarbeidene ikke ment å være uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 65 (1989–90) s. 4-5. Pålegg om tiltak kan rette seg mot den som produserer, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkt. Vilkåret er at det foreligger en «uakseptabel risiko» for at produktet medfører helseskade eller miljøforstyrrelse. Ettersom det også er anledning til å treffe enkeltvedtak etter § 4 b som er nødvendige for å sikre overholdelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, kan det også treffes vedtak som angitt i § 6 a selv om det ikke foreligger uakseptabel risiko, forutsatt at et slikt vedtak er forholdsmessig.

Produktkontrolloven § 13 gir tilsynsorganet mulighet til å fatte vedtak om tvangsmulkt der hvor det foreligger brudd på vilkår, påbud eller forbud gitt med hjemmel i loven. Dette er en praktisk viktig bestemmelse for å fremtvinge retting av ulovlige forhold.

Brann- og eksplosjonsvernloven § 37 regulerer tilsynsorganenes adgang til å gi påbud og forbud om bruk av blant annet produkter. Etter bestemmelsen kan tilsynsorganet gi pålegg og treffe enkeltvedtak som er nødvendig for gjennomføring av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Det skal settes en frist for når pålegget skal være utført. Dersom pålegget ikke oppfylles innen fristen kan tilsynsorganet helt eller delvis stanse virksomheten eller forby bruk av et produkt. Ved overhengende fare kan tilsynsorganet stanse virksomheten eller forby bruken av produktet selv om pålegg ikke er gitt. Etter lovens § 38 kan tilsynsorganet fatte vedtak om å tilbakekalle et produkt fra brukere eller distributører, og også stanse innførsel, produksjon, salg og markedsføring. Når bestemmelsen gir adgang til å tilbakekalle et produkt fra brukere eller distributører, legges det til grunn at bestemmelsen inkluderer både tilbakekall og tilbaketrekking slik det er definert i forordningen. Vedtak kan innebære å stanse innførsel, produksjon og salg, og dette omfatter også vedtak om å begrense innførsel, produksjon og salg. Vilkårene for tiltakene etter § 38 er at produktet kan medføre en uakseptabel risiko for brann, eksplosjon eller annen ulykke eller at produktet for øvrig ikke tilfredsstiller kravene i loven § 26 om formålstjenlige, sikre og betryggende produkter. § 26 hjemler en rekke forskrifter som gjennomfører harmonisert vareregelverk og benyttes til å følge opp brudd både der produktet utgjør en risiko og der det ikke er i samsvar med formelle krav. Etter brann- og eksplosjonsvernloven § 39 kan det gis tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av regelverket.

El-tilsynsloven § 6 gir tilsynsorganet adgang til å gi pålegg og fatte enkeltvedtak som er nødvendig for gjennomføring av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, herunder å forby omsetning eller kreve at et produkt trekkes tilbake fra distributør eller bruker. Bestemmelsen er ikke uttømmende, og det kan også treffes vedtak om å forby eller begrense produksjon, innførsel og omsetning. Bestemmelsen gir adgang til å kreve at et produkt trekkes tilbake fra distributør eller bruker, og det legges til grunn at bestemmelsen inkluderer både tilbakekall og tilbaketrekking slik det er definert i forordningen. Det skal settes en frist for når pålegget skal være utført. Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen, kan tilsynsorganet helt eller delvis stanse virksomheten. Ved overhengende fare kan tilsynsorganet foreta stansing selv om pålegg ikke er gitt. El-tilsynsloven § 13 gir adgang til å fastsette tvangsmulkt dersom pålegg om retting, vedtak om omsetningsforbud mv. ikke etterleves.

Miljødirektoratet fører tilsyn med flere EU/EØS-rettsakter etter produktkontrolloven, og har således samme myndighet og hjemmelsgrunnlag som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

9.7.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Justis- og beredskapsdepartementet (JD) at bestemmelsene i produktkontrolloven, brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven oppfyller kravene i markedstilsynsforordningen 14 nr. 4 bokstav g og h. JD foreslo allikevel av klarhetshensyn å tydeliggjøre i brann- og eksplosjonsvernloven § 38 at tilsynsorganet har adgang til å fatte vedtak også i tilfeller der produktet ikke tilfredsstiller krav gitt i medhold av lovens § 26. Når det gjelder Miljødirektoratet sluttet Klima- og miljødepartementet (KLD) seg til JDs vurderinger knyttet til produktkontrolloven. KLD presiserte i tillegg at tilsynsorganet ved brudd på klare forbuds- og påbudsbestemmelser kan påpeke plikt. KLD vister her til at en slik påpeking av plikt ikke er å anse som et vedtak, men innebærer at den ansvarlige aktør gjøres oppmerksom på overtredelsen og at den ulovlige aktiviteten eller passiviteten må opphøre, ifølge departementet.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet. Departementet opprettholder JD og KLDs forslag fra høringsnotatet.

Se forslag til brann- og eksplosjonsvernloven § 38.

9.8 Forbrukertilsynet

9.8.1 Gjeldende rett

Etter forbrukermerkeloven § 5 første ledd er det forbudt å importere, produsere, selge eller framby til salg varer som ikke er merket i samsvar med forskrifter gitt med hjemmel i forbrukermerkeloven eller der merking inneholder uriktige opplysninger om varen. Er det ved merking etter forskriftene gitt uriktige opplysninger, må varen ikke frembys for salg, jf. § 5 tredje ledd. Forbrukertilsynet fører etter forbrukermerkeloven § 6 tilsyn med at forbrukermerkeloven § 5 overholdes når det gjelder forskrift om forordning om tekstilfibre, forskrift om krystallglass og forskrift om merking av fottøy. Etter forskrift om merking av fottøy § 5 kan Forbrukertilsynet nedlegge forbud mot omsetning av fottøy som ikke er merket i samsvar med forskriften. Det er for øvrig ikke fastsatt egne bestemmelser i forbrukermerkeloven som gir Forbrukertilsynet myndighet til å fatte forbuds- eller påbudsvedtak – se punkt 9.15 og foreslåtte endringer i relasjon til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Ved innføring av bestemmelsen om retting og tvangsmulkt i forbrukermerkeloven § 7 ble det vist til at Forbrukertilsynet kan bruke markedsføringslovens sanksjonssystem innenfor sitt tilsynsområde etter forbrukermerkeloven, se Prop. 99 L (2009–2010) punkt 2.7.3. Bestemmelsen om retting og tvangsmulkt i forbrukermerkeloven § 7 ble derfor begrenset til å gjelde NVE og Statens vegvesen.

Etter markedsføringsloven § 40 kan Forbrukertilsynet og Markedsrådet nedlegge forbud og gi påbud for å sikre at bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med overholdes. For å sikre at vedtak overholdes skal det fastsettes en tvangsmulkt som må betales dersom vedtaket ikke blir etterlevd, jf. markedsføringsloven § 41 første ledd.

9.8.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte Barne- og familiedepartementet (BFD) at Forbrukertilsynets myndighet til å fatte forbuds- og påbudsvedtak og fastsette tvangsmulkt, av klarhetshensyn, bør fremgå tydeligere av forbrukermerkeloven enn det gjør i dag. BFD foreslo derfor at det inntas en ny bestemmelse i forbrukermerkeloven som fastsetter at Forbrukertilsynet fører tilsyn med etterlevelsen av forskrifter gitt i medhold av forbrukermerkeloven etter reglene i markedsføringsloven kapittel 7, herunder bestemmelsene om forbuds- og påbudsvedtak og tvangsmulkt, jf. markedsføringsloven §§ 40 og 41. Dette ville, etter BFDs vurdering i høringsnotatet, oppfylle kravene i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g om å kunne pålegge markedsdeltakere å avslutte overtredelser, samt artikkel 14 nr. 4 bokstav h om blant annet å forby omsetningen av en vare. Når det gjelder forordningens myndighet til å trekke eller kalle tilbake et produkt, var det BFDs vurdering at dette ville være svært lite praktisk innenfor Forbrukertilsynets tilsynsområde etter forbrukermerkeloven, da tilsynet går ut på å kontrollere at fottøy, krystallglass og tekstiler er merket i tråd med forskriftene.

9.8.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet, som eneste høringsinstans som uttaler seg om dette, stiller seg positivt til departementets forslag. Instansen uttaler:

«Forbrukertilsynet støtter Barne- og familiedepartementets forslag om en ny bestemmelse i forbrukermerkeloven som fastsetter at Forbrukertilsynet fører tilsyn med forskrifter gitt i medhold av loven etter reglene i markedsføringsloven kapittel 7. Vi er enige i at det er en fordel å forholde seg til ett regelsett, og at klarhetshensyn tilsier at det fremgår tydeligere i forbrukermerkeloven at Forbrukertilsynet kan fatte forbuds- og påbudsvedtak med tilhørende tvangsmulkt.

Markedsføringslovens kapittel 7 har nylig blitt revidert for å oppfylle kravene til undersøkelses- og håndhevingskompetanse i forordning om forbrukervernsamarbeid (CPC forordningen). Forbrukertilsynet støtter i den forbindelse Barne- og familiedepartementet sine vurderinger om at undersøkelses- og håndhevingskompetansen i markedsføringsloven oppfyller kravene i artikkel 14(4) markedstilsynsforordningen.»

9.8.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder Barne- og familiedepartementets (BFD) vurdering fra høringsnotatet om at Forbrukertilsynets muligheter til å fatte forbuds- og påbudsvedtak med tilhørende tvangsmulkt av klarhetshensyn bør fremgå tydeligere av forbrukermerkeloven enn i dag. Departementet viser til at Forbrukertilsynet også i sitt høringssvar støtter BFDs vurderinger på dette punktet. I tråd med BFDs forslag i høringsnotatet foreslår departementet derfor å gi markedsføringsloven § 40 om forbuds- og påbudsvedtak og § 41 om tvangsmulkt tilsvarende anvendelse ved Forbrukertilsynets tilsyn etter forbrukermerkeloven. For å tydeliggjøre at Forbrukertilsynet etter markedstilsynsforordningen også skal ha myndighet til å trekke eller kalle tilbake et produkt, foreslår departementet i tillegg en uttrykkelig bestemmelse i forbrukermerkeloven vedrørende dette. Bestemmelsen vil supplere Forbrukertilsynets øvrige tilsyns- og håndhevingskompetanse etter markedsføringsloven.

Se forslag til forbrukermerkeloven ny § 6 annet ledd og § 7 første ledd.

9.9 Havindustritilsynet

9.9.1 Gjeldende rett

Etter arbeidsmiljøloven § 18-6 første ledd er Havindustritilsynet på samme måte som Arbeidstilsynet gitt generell myndighet til å gi de pålegg og til å gi de enkeltvedtak som er nødvendig for å sikre etterlevelse av blant annet lovens produktkrav. Havindustritilsynet har samme myndighet som omtalt i punkt 9.4.1 over, og det vises til omtalen der. Se også ytterligere omtale av Havindustritilsynets myndighet i punkt 5.8. over.

Som beskrevet over fører Havindustritilsynet tilsyn med nærmere angitte petroleumsanlegg på land, jf. rammeforskriften § 6 bokstav e. For slike landanlegg er blant annet brann- og eksplosjonsvernloven, produktkontrolloven og el-tilsynsloven hjemmelslover for tilsynet. De vurderinger som gjør seg gjeldende for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i punkt 7.7. gjør seg derfor også gjeldende for Havindustritilsynet for slike landanlegg, og det henvises til omtalen der.

Havindustritilsynet fører i tillegg også tilsyn tilsvarende Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) etter forskrifter under ekomloven for «anlegg og innretninger av enhver art med tilknytning til petroleumsvirksomhet, mineralvirksomhet og lagring av CO2 på kontinentalsokkelen, anlegg og innretninger av enhver art for utnyttelse av fornybare energiressurser til havs etter havenergilovas virkeområde» jf. ekomloven § 1-3 første ledd. Se nærmere omtale av Nkoms myndighet i punkt. 9.14 nedenfor.

9.9.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Olje- og energidepartementet (OED) (nåværende Energidepartementet) på samme måte som Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) (nåværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet) at hjemlene i arbeidsmiljøloven samt tilhørende forskrifter oppfyller kravene etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h.

Videre vurderte Justis- og beredskapsdepartementet (JD) i høringsnotatet at bestemmelsene i produktkontrolloven, brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven oppfyller kravene i markedstilsynsforordningen 14 nr. 4 bokstav g og h. JD foreslo allikevel av klarhetshensyn en tydeliggjøring.

Departementet mener at JDs vurdering også gjør seg gjeldende for det tilsynsorgan som Havindustritilsynet har for landanlegg, se derfor omtalen i punkt 9.7.2 over.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om de ovennevnte punktene. Departementet opprettholder derfor OEDs forslag i høringsnotatet.

9.10 Helsedirektoratet

9.10.1 Gjeldende rett

Ved overtredelser av krav i tobakksskadeloven kan tilsynsorganet gi pålegg om retting og tvangsmulkt i henhold til tobakksskadeloven § 36. Videre kan tilsynsorganet etter tobakksskadeloven § 37 trekke tilbake registrering eller godkjenning, samt ilegge omsetningsforbud for konkrete produkter dersom disse ikke oppfyller lovens krav.

I tillegg vil tilsynsorganet kunne ilegge overtredelsesgebyr for enkelte typer overtredelser når ny § 36 a trer i kraft. Tilsynsorganet kan allerede i dag ilegge et salgsforbud overfor grossister og detaljister (§ 36 b), inndra bevilling overfor importører, eksportører og produsenter (§ 36 c) og gi pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold (§ 36 d).

9.10.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at hjemlene i tobakksskadeloven oppfyller kravene etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. HOD foreslo derfor ingen endringer i norsk lov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser på dette punktet. Departementet opprettholder HODs forslag fra høringsnotatet.

9.11 Justervesenet

9.11.1 Gjeldende rett

Justervesenet har hjemmel i lov om målenheter, måling og normaltid § 26 til å kreve at det ulovlige forholdet rettes eller stanses. Videre følger det av lovens § 27 at Justervesenet kan ilegge omsetningsforbud eller kreve tilbaketrekking av måleredskaper. Direktivene 78/891/EØF og 2007/45/EF er gjennomført i forskrift om krav til nettoinnhold i ferdigpakninger som Justervesenet fører tilsyn med. I forskriftens § 13 fremgår det at Justervesenet også kan pålegge forpakkeren, importøren eller den som selger ferdigpakninger, å stanse salg av ferdigpakninger samt trekke tilbake varepartier fra utsalgssteder. Bestemmelsen gjelder to forskjellige typer ferdigpakninger, med eller uten e-merket. For e-merkede ferdigpakninger følger det av sistnevnte bestemmelse at Justervesenet kan stanse bruk av e-merket.

Videre kan overtredelse av krav i forskriften medføre overtredelsesgebyr, jf. forskriftens § 13 nr. 2.

9.11.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Nærings- og fiskeridepartementet at hjemlene i lov om målenheter, måling og normaltid samt tilhørende forskrift oppfyller kravene etter markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. Departementet foreslo derfor ingen endringer i norsk lov på dette punktet.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser om dette. Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet.

9.12 Luftfartstilsynet

9.12.1 Gjeldende rett

Gjeldende § 13 a-3 inneholder generelt formulerte bestemmelser om pålegg om retting og endring. Denne bestemmelsen kan brukes til å kreve retting eller opphør av ethvert «forhold i strid med loven» mv. Denne generelle formuleringen må anses å favne alle de formene for rettslige pålegg som er omfattet av bokstav g og h. Slik sett er tilføyelser etter norsk lovtradisjon neppe nødvendig.

For å sikre fullstendig gjennomføring av markedstilsynsforordningen foreslås det likevel endringer i luftfartsloven § 13 a-3, ved at det skytes inn et nytt annet ledd. Dette leddet gjengir innholdet i bokstav g og h, men er samtidig bare en konkretisering og utfylling av den generelle hjemmelen til å gi pålegg etter første ledd som er gjengitt ovenfor. Det er med andre ord ikke tilsiktet noen innskrenkning av eksisterende hjemler, bare klargjøring. I tillegg foreslås det noen mindre justeringer i forordningens ordlyd, slik at det blir klarerer at bestemmelsene også skal kunne brukes til tilsyn på andre områder innenfor luftfartslovens virkeområde enn markedstilsyn.

9.12.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Samferdselsdepartementet (SD) vurderte i høringsnotatet at markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h er helt forenlig med vanlig norsk tilsynspraksis, og fullt forenlig med bruken av de håndhevelsesbestemmelsene som allerede finnes i luftfartsloven kapittel 13 a. Videre mente SD at bestemmelsene saklig sett tilsvarer først og fremst anvendelsesområdet for den generelle påleggshjemmelen i luftfartsloven § 13 a-3 som kan brukes til å kreve retting eller opphør av ethvert «forhold i strid med loven» mv. SD vurderte at denne generelle formuleringen må anses å favne alle de formene for rettslige pålegg som er omfattet av markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. Likevel foreslo SD et nytt ledd i luftfartsloven § 13 a-3 for å sikre fullstendig gjennomføring av markedstilsynsforordningen. Det foreslåtte leddet skulle etter SDs forslag gjengi innholdet i bokstav g og h, men samtidig bare være en konkretisering og utfylling av den generelle hjemmelen til å gi pålegg etter § 13 a-3 første ledd. Dette skulle kun være en klargjøring og ikke innskrenke eksisterende hjemler. SD foreslo noen mindre justeringer sammenlignet med forordningens ordlyd for å klargjøre at bestemmelsene også skal kunne brukes til tilsyn på andre områder innenfor luftfartslovens virkeområde enn markedstilsyn.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget i SDs høring. Departementet opprettholder derfor SDs forslag fra høringsnotatet.

Se forslag til luftfartsloven § 13 a-3 annet ledd.

9.13 Mattilsynet

9.13.1 Gjeldende rett

Markedstilsynsforordningen får betydning for Mattilsynets tilsyn med gjødselvarer og plantevernmidler i henhold til matloven, og for Mattilsynets tilsyn etter kosmetikklova.

Matloven

Matloven § 23 første ledd gir Mattilsynet generell hjemmel til å fatte nødvendige vedtak for å bringe rettsstridige forhold ved et produkt til opphør. Matloven § 23 annet ledd gir Mattilsynet hjemmel til selv å iverksette pålegg rettet mot en virksomhet dersom påleggene ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt. Slike tiltak kan gjennomføres for den ansvarliges regning.

Etter § 25 første ledd kan virksomheten pålegges å stenge en eller flere aktiviteter når det har oppstått eller kan oppstå forhold som kan medføre fare for helseskadelige næringsmidler, dyrs eller planters helse eller fare for miljøskade.

Ved manglende etterlevelse av Mattilsynets vedtak, vil det være aktuelt å trappe opp virkemiddelbruken. Det kan for eksempel fattes vedtak om tvangsmulkt, jf. matloven § 26.

Kosmetikklova

Mattilsynet har hjemmel i kosmetikklova § 16 til å fatte de vedtak som er nødvendige for å sikre at virksomheter opptrer i henhold til krav regelverket stiller for den aktivitet virksomheten utøver. Der virksomheter ikke etterlever regelverket og heller ikke retter seg etter de vedtak som er fattet, er det hjemmel for å bruke opptrappende virkemidler for å eliminere risiko, blant annet «forby utvikling, produksjon, import, tilarbeiding, distribusjon, eksport og omsetning av produkt, og om beslaglegging, destruksjon og stenging av verksemda».

Kosmetikklova § 16 annet ledd gir Mattilsynet videre hjemmel til selv å iverksette pålegg rettet mot en virksomhet dersom påleggene ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt. Slike tiltak kan gjennomføres for den ansvarliges regning. Der produktet har nådd ut til forbrukeren, og produkt av hensyn til borgerne må tilbaketrekkes eller tilbakekalles, har Mattilsynet hjemmel til å gjøre dette i § 16, jf. Ot.prp. nr. 93 (2004–2005) punkt 3.5.1 side 45. Tilbaketrekking er ytterligere regulert i kosmetikkforordningen som er gjennomført i forskrift om kosmetikk og kroppspleieprodukter.

9.13.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte henholdsvis Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at hjemlene Mattilsynet har i matloven og kosmetikklova, oppfyller krav i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. LMD og HOD foreslo derfor ingen endringer i matloven og kosmetikklova.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser til dette og departementet opprettholder LMD og HODs vurdering og forslag fra høringsnotatet.

9.14 Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

9.14.1 Gjeldende rett

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har hjemmel i ekomloven kapittel 15 til å følge opp med forholdsmessige reaksjoner der en markedsdeltaker ikke retter seg etter pålegg eller der en markedsdeltaker fortsetter å omsette produkter som ikke oppfyller fastsatte krav. Videre har Nkom hjemmel til å kunne begrense tilgjengeliggjøring av utstyr på markedet som ikke oppfyller fastsatte krav og til å kreve tilbakekalling eller tilbaketrekking av produkter.

Det følger av ekomloven § 15-5 første ledd at Nkom kan gi pålegg om retting eller opphør av ulovlige forhold og fastsette vilkår for å sikre etterlevelse av krav som er fastsatt i eller i medhold av ekomloven. I ekomloven § 15-8 fremgår det at Nkom på nærmere vilkår kan gi pålegg om stans i omsetning og om gjennomføring av tiltak for å kalle tilbake utstyr som er omsatt. Nkom har også hjemmel i ekomloven § 15-9 til å foreta inndragning av utstyr. Videre følger det av ekomloven § 15-11 første ledd at det kan ilegges tvangsmulkt.

9.14.2 Forslaget i høringsnotat, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) (nåværende Digital- og forvaltningsdepartementet) at hjemlene i ekomloven oppfyller kravene i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. KMD foreslo derfor ingen endringer i nasjonal rett på dette punktet.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette. Etter departementets syn oppfyller også gjeldende ekomlov forordningens krav, og departementet opprettholder derfor KMDs forslag fra høringsnotatet.

9.15 Norges vassdrags- og energidirektorat

9.15.1 Gjeldende rett

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fører tilsyn med økodesignforskriften, som er hjemlet i produktkontrolloven og bærekraftige produkter-loven. Videre fører NVE tilsyn med krav til energimerking av produkter, som er hjemlet i forbrukermerkeloven.

Økodesignforskriften og produktkontrolloven

NVE fører tilsyn med økodesignforskriften, som er gitt i medhold av produktkontrolloven §§ 4, 4a og 8, jf. produktkontrolloven § 8 første ledd og økodesignforskriften § 41 første ledd. Produktkontrolloven 4b gir myndighet til å treffe enkeltvedtak som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelser gitt i medhold av en rekke nærmere bestemte bestemmelser i produktkontrolloven, men ikke § 4a der økodesignkravene er hjemlet i. Det vises til redegjørelsen av § 4b under punkt 9.7.

Etter produktkontrolloven § 13 kan NVE ilegge tvangsmulkt ved overtredelse av vilkår, påbud eller forbud gitt med hjemmel i § 4a. Etter økodesignforskriften § 42 annet ledd nr. 4, kan NVE treffe vedtak om begrensning av, eller forbud mot, omsetning av, eller adgang til å ta i bruk, et energirelatert produkt. NVE kan i henhold til økodesignforskriften § 42 annet ledd nr. 1 også treffe vedtak om å bringe et energirelatert produkt i samsvar med forskriften.

Etter produktkontrolloven § 4a første ledd bokstav c, kan Kongen blant annet treffe vedtak om at produkter som omsettes i strid med vedtak om merking, skal trekkes tilbake fra markedet. Denne myndigheten er delegert til NVE. Etter produktkontrolloven § 6 a kan Kongen fatte vedtak hvis det foreligger en uakseptabel risiko for at et produkt medfører helseskade, miljøforstyrrelse eller helseskade, jf. første ledd. Vedtak kan etter annet ledd også gå ut på at det gis pålegg for å redusere risikoen ved produktet herunder offentliggjøre advarselsinformasjon, tilbakekalle produktet eller uskadeliggjøre produktet. Det vises til en nærmere omtale av bestemmelsene i punkt 9.7.

Forbrukermerkeloven

Når det gjelder tilsyn med energimerking av produkter, følger det av forbrukermerkeloven § 7 første ledd at NVE har myndighet til å pålegge retting, jf. også energimerkeforskriften for produkter § 23 annet ledd nr. 1.

Etter forbrukermerkeloven § 7 annet ledd, kan NVE fastsette tvangsmulkt som den vedtaket retter seg mot, skal betale dersom retting ikke skjer innen fristen. Brudd på energimerkeregelverket kan også medføre overtredelsesgebyr etter forbrukermerkeloven § 10 og straff etter § 11. Etter energimerkeforskriften for produkter § 23 annet ledd nr. 4, kan NVE treffe vedtak om begrensning av, eller forbud mot, omsetning av, eller adgangen til å ta i bruk, et energirelatert produkt.

Det foreligger ikke myndighet til å kreve tilbaketrekking fra markedet eller tilbakekall som følge av brudd på energimerkeregelverket.

9.15.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte daværende Olje- og energidepartementet (OED) (nåværende Energidepartementet) at det er behov for en rekke justeringer i produktkontrolloven og forbrukermerkeloven for å oppfylle kravene i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h.

Når det gjelder produktkontrolloven vurderte OED at det er nødvendig å presisere i produktkontrolloven § 4b at det kan treffes vedtak også ved overtredelse av krav som er hjemlet i § 4a. Videre var det OEDs vurdering at myndigheten må delegeres til OED som kan delegere videre myndigheten til Norges vassdrags- og energidirektoratet (NVE). Dette mente OED var nødvendig for å gi NVE en klarere hjemmel til å treffe vedtak om retting og tilbakekall og tilbaketrekking ved brudd på økodesignkrav gitt i medhold av § 4a, slik artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h krever. Når det gjelder forbrukermerkeloven og tilhørende forskrifter vurderte OED at det ikke foreligger myndighet til å kreve tilbaketrekking fra markedet eller tilbakekall som følge av brudd på energimerkeregelverket. Derfor foreslo OED et nytt annet punktum i forbrukermerkeloven § 7 første ledd for å tydeliggjøre at NVE har hjemmel til å forby eller begrense tilgjengeliggjøringen av et produkt ved overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. I samme bestemmelse foreslo OED at NVE gis myndighet til å vedta at produktet skal trekkes tilbake fra markedet eller tilbakekalles. Dette fordi vedtak om omsetningsforbud, tilbaketrekking og tilbakekall forutsetter at det først er truffet vedtak om retting, uten at forholdet er rettet innen fristen.

9.15.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

9.15.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder daværende OED sitt forslag i høringsnotatet. Det vises til at ingen av høringsinstansene har kommentert dette i høringen.

Energidepartementet vil følge opp delegering av myndighet etter produktkontrolloven §§ 4b og 6a til Norges- vassdrags og energidirektorat for å gi direktoratet en klarere hjemmel til å treffe vedtak slik markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h krever.

Se forslag til endringer i produktkontrolloven § 4 b og forbrukermerkeloven § 7 første ledd nytt annet punktum.

9.16 Sjøfartsdirektoratet

9.16.1 Gjeldende rett

Forskrift om produksjon m.m. av fritidsfartøy mv. §§ 31 og 32 inneholder regler som skal sikre at produkter som ikke fyller kravene helt eller delvis rettes, forbys eller trekkes tilbake fra markedet. Dersom produktet utgjør en risiko eller formelt mangler samsvar skal Sjøfartsdirektoratet etter vurdering sikre at feilen rettes, eller treffe alle hensiktsmessige tiltak for å forby eller begrense tilgjengeligheten, sørge for at produktet trekkes fra markedet eller tilbakekalles.

Sjøfartsdirektoratet har myndighet til å kreve at markedsdeltakere samarbeider med Sjøfartsdirektoratet hvor det avdekkes at skipsutstyr utgjør en risiko for liv, helse, miljø eller materielle verdier for å sikre at nødvendige korrigerende tiltak settes i gang for skipsutstyr som er plassert på markedet, og for utstyr som er plassert om bord, jf. forskrift om skipsutstyr § 9 første ledd. Dersom det avdekkes skipsutstyr som ikke er i samsvar med forskriftens § 2 (krav til skipsutstyr), eller når Sjøfartsdirektoratet har grunn til å tro at et produkt som samsvarer med § 2, likevel utgjør en risiko for liv, helse, miljø eller materielle verdier, har Sjøfartsdirektoratet myndighet til å pålegge markedsdeltakere å iverksette forholdsmessige korrigerende tiltak. Om nødvendig kan slike pålegg gå ut på at produkter som er satt på markedet eller plassert om bord, tilbakekalles jf. forskriftens § 9 annet ledd.

Dersom et skipsutstyr har formelle mangler, ikke oppfyller kravene til merking, teknisk dokumentasjon eller samsvarserklæring etter forskrift om skipsutstyr §§ 3, 4 og 7, kan Sjøfartsdirektoratet pålegge markedsdeltakere å iverksette korrigerende tiltak, jf. forskriftens § 10 første ledd. Dersom markedsdeltakere ikke iverksetter tilstrekkelige korrigerende tiltak kan Sjøfartsdirektoratet begrense eller forby at skipsutstyret gjøres tilgjengelig på markedet, eller kreve at skipsutstyret tilbakekalles jf. forskriftens § 10 annet ledd.

9.16.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Nærings- og fiskeridepartementet at det for skipsutstyr var behov for lovhjemmel for markedstilsynet, se omtale i punkt 5.15 i proposisjonen. I skipssikkerhetsloven § 71 b annet ledd bokstav c ble det foreslått forskriftshjemmel som fastsetter at departementet kan gi nærmere regler om blant annet pålegg om tiltak og retting. Det ble vurdert at det ikke var nødvendig med endringer i forskrift for produksjon m.m. av fritidsfartøy mv. eller i forskrift om skipsutstyr.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser knyttet til dette. Departementet opprettholder derfor sitt forslag fra høringsnotatet, med de endringer som er beskrevet under punkt 5.15. Ny § 70 b annet ledd bokstav c tilsvarer høringens § 71 b annet ledd bokstav c.

Se forslag til skipssikkerhetsloven ny § 70 b annet ledd bokstav c.

9.17 Statens jernbanetilsyn

9.17.1 Gjeldende rett

Etter taubaneloven § 15 har tilsynsorganet rett til å gi pålegg om korrigerende tiltak ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Bestemmelsen innebærer også en hjemmel til å kreve at virksomheten identifiserer hva som skal til for å fjerne årsaken til avviket, slik at man kan få satt i verk effektive tiltak for å hindre gjentagelse, jf. Prop. 162 L (2015–2016) kapittel 15 merknad til § 15.

I taubaneforskriften § 1-5 står det at Statens jernbanetilsyn kan begrense bruksområdet, forby bruk eller tilbakekalle delsystem eller sikkerhetskomponent fra markedet dersom det er risiko for at disse ikke oppfyller krav i taubaneforordningen. Denne påleggsadgangen kan ikke uten videre utledes av taubanelovens § 15, og forskriftsbestemmelsen vil ikke etter gjeldende rett benyttes i full rekkevidde på bakgrunn av de begrensninger som loven oppstiller.

Med hjemmel i taubaneloven § 16 kan tilsynsorganet pålegge øyeblikkelig stans av driften helt eller delvis, eller opphør av bruk med øyeblikkelig virkning, dersom det avdekkes forhold som kan medføre fare for helse, miljø eller sikkerhet. Bestemmelsen har ikke vært benyttet overfor markedsdeltakere.

Etter taubaneloven § 18 første ledd kan tilsynsorganet fastsette en tvangsmulkt dersom et pålegg ikke er oppfylt innen den fastsatte fristen.

9.17.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte Samferdselsdepartementet (SD) at det er behov for et klarere rettsgrunnlag enn det som følger av taubaneforskriften § 1-5, blant annet for pålegg om tilbakekallelse, tilbaketrekking og forbud mot bruk av delsystemer eller sikkerhetskomponenter ved brudd på de grunnleggende kravene. Derfor foreslo SD en ny bestemmelse i taubaneloven § 21 som hjemler tilsynsorganet adgang til å pålegge den som tilgjengeliggjør eller bringer i omsetning et delsystem eller en sikkerhetskomponent, å begrense anvendelsesområde, forby bruk eller tilbakekalle eller tilbaketrekke delsystemet eller sikkerhetskomponentene fra markedet. Etter SDs forslag skulle vilkår for bestemmelsen være at delsystemet eller sikkerhetskomponenten ikke oppfyller de grunnleggende kravene i taubaneforordning (EU) 2016/424 som er gjennomført i taubaneforskriften § 4-1.

9.17.3 Høringsinstansenes syn

Statens jernbanetilsyn kommenterer som eneste høringsinstans Samferdselsdepartementets forslag til ny § 21 i taubaneloven. Statens jernbanetilsyn uttaler at:

«Vi bemerker at den foreslåtte taubaneloven § 21 bygger på forordning (EU) 2016/424 (taubaneforordningen) som er inntatt i norsk rett ved taubaneforskriften § 4-1. Det vises blant annet til taubaneforordningens art. 40 om prosedyrer på nasjonalt nivå for tilfeller der delsystemer og sikkerhetskomponenter utgjør en risiko. For å ivareta kravene i taubaneforordningen mener vi at bestemmelsens første ledd bør inneholde ordlyden «dersom det foreligger risiko for», jf. også ordlyden i taubaneforskriften § 1-5 første ledd.

Det foreslås derfor at ny § 21 første ledd første punktum lyder:

Statens jernbanetilsyn kan pålegge den som tilgjengeliggjør eller bringer i omsetning et delsystem eller en sikkerhetskomponent, å begrense anvendelsesområde, forby bruk, tilbaketrekking fra markedet eller tilbakekalling fra sluttbruker, dersom det foreligger risiko for at delsystemet eller sikkerhetskomponenten ikke oppfyller kravene i forordning (EU) 2016/424 jf. forskrift om taubaner § 4-1. Det samme gjelder dersom et delsystem eller en sikkerhetskomponent ikke har nødvendig merking.»

9.17.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder Samferdselsdepartementets forslag fra høringsnotatet når det gjelder at det er behov for en ny bestemmelse i taubaneloven for å oppfylle krav i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g og h. Departementet er enig i de lovtekniske innspillene fra Statens jernbanetilsyn og foreslår å ta disse til følge.

Departementet har imidlertid tatt en ny vurdering av bestemmelsens plassering, og foreslår nå at bestemmelsen tas inn som et nytt første ledd § 16 a i taubaneloven istedenfor. Etter departementets vurdering vil en plassering som § 21 medføre forskyvninger i etterfølgende lovbestemmelser, noe som vil være uheldig. I tillegg mener departementet at det vil være en fordel dersom den nye bestemmelsen står i umiddelbar sammenheng med taubaneloven § 16 siden det foreligger en viss tematisk sammenheng mellom bestemmelsene. Dette vil gjøre bestemmelsen også lettere tilgjengelig.

Se forslag til taubaneloven nytt første ledd i § 16 a.

9.18 Statens vegvesen

9.18.1 Gjeldende rett

Etter forbrukermerkeloven § 6 fører Statens vegvesen tilsyn med at forbrukermerkeloven § 5 overholdes når det gjelder dekkmerkeforskriften, samt forskrift om energimerking mv. av nye personbiler. Brudd på § 5 i forbrukermerkeloven kan medføre overtredelsesgebyr etter forbrukermerkeloven § 10 og straff etter § 11. Det vises til punkt 9.8.1 over for en nærmere omtale av forbrukermerkeloven § 5 første ledd.

Etter forbrukermerkeloven § 7 første ledd har Statens vegvesen myndighet til å pålegge retting, samt fastsette tvangsmulkt dersom retting ikke skjer innen fristen. Det er gitt nærmere regler om retting og tvangsmulkt i dekkmerkeforskriften § 3.

Statens vegvesen har ikke myndighet til å kreve tilbaketrekking fra markedet eller tilbakekall som følge av brudd på forbrukermerkeloven eller dekkmerkeforskriften.

For en nærmere omtale av produktkontrolloven vises det til omtalen i punkt 9.7.1.

9.18.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet vurderte Samferdselsdepartementet (SD) at gjeldende sektorregelverk ikke dekker kravene i markedstilsynsforordningen på dette punktet, og foreslo derfor noen endringer for at Statens vegvesen skulle få myndighet tilsvarende forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g), h), samt i). Bestemmelsen åpner for at det kan gis regler i forskrift om pålegg om tiltak og retting, advarsel, tilbakekalling eller tilbaketrekking av produkt, samt tvangsmulkt. SD konkluderte med at Statens vegvesen ikke har myndighet til å kreve tilbaketrekking fra markedet eller tilbakekall som følge av brudd på forbrukermerkeloven eller dekkmerkeforskriften. Samtidig viste SD til forslag til forbrukermerkeloven § 7 første ledd nytt annet punktum, der Statens vegvesen skal gis myndighet til å «forby eller begrense tilgjengeliggjøringen av produktet, eller vedta at produktet skal trekkes tilbake fra markedet eller tilbakekalles», dersom retting ikke er gjennomført innen en gitt frist.

I tillegg foreslo SD å ta inn tilsvarende hjemler som forordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g), h), samt i) i vegtrafikkloven § 19 d annet ledd bokstav c. Bestemmelsen skal etter SDs forslag åpne for at det kan gis regler i forskrift om pålegg om tiltak og retting, advarsel, tilbakekalling eller tilbaketrekking av produkt, samt tvangsmulkt.

Videre foreslo SD å innføre en reaksjonsbestemmelse i § 6 i ny forskrift om markedstilsyn for kjøretøy m.m. som tar for seg hvilke reaksjoner som kan rettes mot markedsaktørene i de tilfeller tilsynet avdekker produkter eller tjenester som er i strid med regelverket. SDs forslag til utforming av bestemmelsen omfatte myndigheten til å kunne gi markedsdeltakerne pålegg om å treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at produktene og tjenestene oppfyller krav gitt i kapittel III i vegtrafikkloven samt adgang til å begrense tilgjengeliggjøringen av et produkt eller en tjeneste på markedet, eller kreve at produktet blir tilbaketrukket eller tilbakekalt. SD foreslo også å innføre tvangsmulkt som reaksjon.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

Departementet opprettholder i det vesentlige SDs forslag til ny § 19 d annet ledd bokstav c fra høringsnotatet. Departementet har imidlertid tatt ut «advarsel» og «stansing av virksomheten» fra bestemmelsens annet ledd bokstav c, da disse reaksjonene etter en ny vurdering ikke lenger anses hensiktsmessige. Reaksjonene ble opprinnelig tatt inn for å harmonisere med hjemlene på de øvrige områdene Statens vegvesen fører tilsyn med, men vil ikke være treffende for markedstilsynet. Departementet foreslår også å legge til «forbud eller begrensninger i tilgjengeliggjøringen av et produkt eller en tjeneste på markedet» i samme bestemmelse. Tillegget fremgår av forskriftsforslaget § 6 annet ledd, og bør etter en nærmere vurdering også tydeliggjøres i ny § 19 d annet ledd bokstav c. Myndighet til å forby eller begrense tilgjengeliggjøringen av et produkt på markedet fremgår av forordningen art. 14 nr. 4 bokstav h, og intensjonen i høringsforslaget var at bestemmelsen i ny § 19 d annet ledd bokstav c også skulle dekke dette forholdet. Departementet foreslår på bakgrunn av dette å tydeliggjøre denne myndigheten i § 19 d annet ledd bokstav c. Endringene vil kun innebære en presisering.

I tillegg til at det foreslås tatt inn en ny § 19 d annet ledd bokstav c i vegtrafikkloven, vil departementet etter Stortingsbehandlingen av lovproposisjonen også fastsette en ny forskrift om markedstilsyn for kjøretøy m.m. I forskriften vil departementet fastsette en tilsynsbestemmelse i § 6 for å gjennomføre krav i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav g, h og i. Forskriftshjemmelen til å fastsette forskriften om markedstilsyn for kjøretøy m.m. og tilsynsbestemmelsen i § 6 vil – etter at lovproposisjonen er vedtatt av Stortinget og lovendringen er satt i kraft – ligge hos Samferdselsdepartementet.

Når det gjelder forslag til forbrukermerkeloven § 7 første ledd nytt annet punktum vises det til punkt 9.15.

Se forslag til vegtrafikkloven ny § 19 d annet ledd bokstav c og forbrukermerkeloven § 7 første ledd nytt annet punktum.