3 Gjennomføring av forordningen i norsk rett

3.1 Gjennomføring «som sådan» i nasjonal rett

Den nye markedstilsynsforordningen er bindende i sin helhet og gjelder direkte i alle EUs medlemsstater delvis fra 1. januar 2021 og delvis fra 16. juli 2021, jf. artikkel 44. Forordningen får ikke direkte virkning i Norge, men den skal i henhold til EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a «gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden» og gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett. Dette innebærer at forordningen må gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon.

Ny markedstilsynsforordning foreslås gjennomført ved endringer blant annet i EØS-vareloven, hvor gjeldende forordning (EF) nr. 765/2008 nå er gjennomført. Ny markedstilsynsforordning gjør endringer i blant annet artikkel 15 til 29 i gjeldende forordning, og skal gjelde ved siden av den gjeldende forordningen. EØS-vareloven må derfor endres slik at bestemmelsen som gjennomfører gjeldende forordning, oppdateres med en henvisning til den nye markedstilsynsforordningen som endringsforordning til gjeldende forordning, i tillegg til at den nye forordningen som sådan må gjennomføres ved en egen inkorporasjonsbestemmelse, som foreslått i EØS-vareloven § 4 første ledd.

Ny markedstilsynsforordning inneholder hjemler i artikkel 11 nr. 4, artikkel 21 nr. 9, artikkel 25 nr. 8 og 9, artikkel 34 nr. 8, artikkel 35 nr. 10 og 11 til å gi gjennomføringsrettsakter. Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en bestemmelse i EØS-vareloven som hjemler adgang til å gi forskrifter som gjennomfører eventuelle gjennomføringsrettsakter til markedstilsynsforordningen. Departementet opprettholder sitt forslag på dette punktet.

Markedstilsynsforordningen endrer – i tillegg til gjeldende forordning – også malingsdirektivet 2004/42/EF og byggevareforordningen (EU) nr. 305/2011. Endringene i malingsdirektivet er bindende for Norge og skal gjøres til del av norsk rett med den form og de midler vi bestemmer, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav b. Direktivgjennomføring i norsk rett gjøres ved transformasjon, og endringene i malingsdirektivet vil innebære at de bestemmelsene i norsk rett som gjennomfører artikkel 6 og 7 i direktivet må oppheves, jf. markedstilsynsforordningen artikkel 38.

I tillegg til at ny markedstilsynsforordning i sin helhet må inkorporeres i norsk rett er det flere bestemmelser i forordningen som krever eller åpner for supplerende nasjonale gjennomføringsbestemmelser, særlig artiklene 14 nr. 4 og 15. Artikkel 14 nr. 4 er en minsteregulering, mens EØS-statene etter artikkel 15 kan velge om de ønsker å gi markedstilsynsorganene sine adgang til å kreve tilbake kostnader eller ikke. Se henholdsvis punktene 5 til 11 og punkt 12. Departementet anser at forordningens øvrige artikler ikke nødvendiggjør supplerende nasjonale bestemmelser i Norge, men at de er tilstrekkelig gjennomført ved inkorporasjonen av forordningen.

3.2 Horisontal eller sektorspesifikk gjennomføring

3.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre markedstilsynsforordningen ved endringer i EØS-vareloven, hvor gjeldende forordning (EF) nr. 765/2008 er gjennomført. Ny forordning opphever artikkel 15 til 29 i gjeldende forordning, og siden de gjenværende delene av (EF) nr. 765/2008 fortsatt skal gjelde, mente departementet at det må tas inn en henvisning til ny forordning i EØS-vareloven som gjennomfører den nye forordningens bestemmelser i norsk lov.

Departementet foreslo videre å ta inn flere forskriftshjemler i EØS-vareloven. En forskriftshjemmel til å kunne gi forskrifter som gjennomfører eventuelle gjennomføringsrettsakter vedtatt med hjemmel i forordningen artikkel 11 nr. 4, artikkel 21 nr. 9, artikkel 25 nr. 8 og 9, artikkel 34 nr. 8, artikkel 35 nr. 10 og 11. En annen forskriftshjemmel skulle gi hjemmel for lovgiver til å kunne gjennomføre i forskrift kommende nye rettsakter som endrer virkeområdet til markedstilsynsforordningen slik det fremgår av vedlegg I. Til sist foreslo departementet en hjemmel i EØS-vareloven til at Kongen kan vedta forskrifter om dekning av kostnader knyttet til markedstilsyn slik som artikkel 15 åpner opp for. På denne måten mente departementet at behovet for å fastsette forskriftsbestemmelser om dette kan vurderes og eventuelt gjennomføres sektorvis.

Dessuten foreslo departementet sanksjonshjemler i EØS-vareloven for overtredelser av markedstilsynsforordningen artikkel 4, 5 og 7, nærmere bestemt tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, som skal gjennomføre forordningen artikkel 41.

Når det gjelder gjennomføringen av forordningen artikkel 14 som angir minimumskrav til tilsynsorganenes undersøkelses- og håndhevingskompetanse, viste departementet til at sektorregelverket hvor aktuelle tilsynsorganer også utleder sin myndighet, regulerer tilsyn med annet enn de varene som er omfattet av det saklige virkeområde for markedstilsynsforordningen. Departementet vurderte derfor i høringsnotatet hensiktsmessigheten av å gjennomføre artikkel 14 sentralt i EØS-vareloven, slik at gjennomføringen ikke blandes med håndheving av regelverk som ikke berøres av forordningen.

Det ble her vist til at fordelen med en horisontal gjennomføring er at lovgivningsprosessen går smidigere. Det ble videre vist til at det da ikke trengs tilpasninger av et omfattende sektorregelverk i form av en rekke nye og/eller endrede myndighetsbestemmelser. Dessuten ville det være større sikkerhet for presis gjennomføring hvis den gjøres horisontalt.

Likevel foreslo departementet i høringsnotatet å gjennomføre artikkel 14 i sektorregelverk. Begrunnelsen for valget var at det ble ansett viktig å gjøre hjemler om inngrep i markedsdeltakeres rettssfære så tilgjengelige som mulig. Parallelle regelverk som begge gjelder hvilke midler et tilsynsorgan kan ta i bruk, antas å være mer krevende å forholde seg til for rettsanvenderen.

Departementet viste også til at gevinsten ved en eventuell horisontal gjennomføring ikke ville være så stor, siden en horisontal tilnærming uansett ville medføre behov for henvisningsbestemmelser i sektorlovene til EØS-vareloven. Dette ville etter departementets vurdering også skape en noe usammenhengende lovtekst.

3.2.2 Høringsinstansens syn

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), med tilslutning fra daværende Kommunal- og distriktsdepartementet (nåværende Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet), går i sitt høringsinnspill inn for en horisontal gjennomføring. Nkom viser til at det ved en gjennomføring i sektorregelverk er viktig å sikre at regelverket blir utformet på lik måte og følges opp med en lik tolkning og praktisering. Dette anser instansen best ivaretatt med horisontale bestemmelser i EØS-vareloven. Nkom peker videre på at hensynet til informasjon om regelverket til de som er omfattet kan ivaretas på annet vis. Instansen viser også til at EØS-vareloven allerede i dag inneholder bestemmelser som anvendes på tvers av tilsynsorganene. Når det likevel er lagt opp til gjennomføring i sektorregelverk, anbefaler Nkom at det klargjøres i merknadene til bestemmelsene i sektorregelverket hvilke krav i forordningen bestemmelsen skal dekke, slik at det fremstår som klart at det enkelte tilsynsorgan er bundet av forordningen ved håndhevelse og tolkning av regelverket.

Arbeidstilsynet og daværende Petroleumstilsynet (nåværende Havindustritilsynet) har også uttalt seg om dette i høringsrunden. Høringsinstansene støtter departementets forslag om en todelt løsning der blant annet bestemmelsene knyttet til tilsynsorganenes undersøkelses- og håndhevingskompetanse plasseres i det enkelte sektorregelverk, mens de mer overordnede bestemmelsene reguleres i EØS-vareloven. Høringsinstansene mener at en sektorspesifikk regulering sikrer en helhetlig tilnærming til reguleringen på de enkelte produktområder. Ifølge høringsinstansene bidrar dette til at ansvarlige pliktsubjekter får et klarere og mer bevisst forhold til reglene knyttet til markedstilsyn på arbeidsmiljøområdet.

Ingen høringsinstanser hadde merknader knyttet til departementets forslag til gjennomføring i EØS-vareloven.

3.2.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet knyttet til det som ble foreslått gjennomført i EØS-vareloven. Departementet har likevel gjort noen mindre endringer i lovforslaget. Når det gjelder forslag til gjennomføringen av artikkel 41 (sanksjoner) og 15 (dekning av kostnader i forbindelse med markedstilsyn) vises det til omtale i punktene 11.5 og 12 der dette er nærmere behandlet.

Departementet opprettholder videre sitt forslag fra høringsnotatet om å gjennomføre undersøkelses- og håndhevingskompetansen tilsynsorganene skal ha i henhold til artikkel 14 i sektorregelverket. Departementet er enig med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i at det er viktig å sikre høyest mulig grad av ensartethet ved gjennomføring av artikkel 14. Som instansen også viser til, inneholder EØS-vareloven allerede i dag bestemmelser som anvendes på tvers av tilsynsorganene. Denne reguleringsmåten representerer derfor ikke en nyvinning, men snarere en ordning som tilsynsorganene allerede har etablert praksis og erfaring med. Departementet har også valgt å klargjøre i merknadene til bestemmelsen hvilke krav i forordningen disse bestemmelsene skal dekke, slik instansen anbefaler.

Departementet noterer seg at Arbeidstilsynet og nåværende Havindustritilsynet støtter departementets forslag. Instansene trekker fram at forslaget sikrer en helhetlig tilnærming til reguleringen på de enkelte produktområdene. Departementet er enig i dette.

Departementet mener, som også Arbeidstilsynet og nåværende Havindustritilsynet er inne på, at sektorspesifikk gjennomføring vil kunne synliggjøre krav etter regelverket på en bedre måte. Etter departementets vurdering veier hensynet til et tilgjengelig regelverk tyngst.

Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet til en todelt gjennomføring, både en sektorspesifikk gjennomføring i sektorregelverket og en horisontal gjennomføring i EØS-vareloven.

3.2.4 Nærmere om gjennomføring i sektorregelverk

Som vist i punkt 3.1 over, krever gjennomføringen av artiklene 14 og 15 supplerende nasjonale gjennomføringsbestemmelser eller åpner opp for at det kan gis slike supplerende regler. Tilsynsorganene må etter bestemmelsen få en viss myndighet som minimum, men det er opp til medlemsstatene hvorvidt tilsynsorganene skal gis videre undersøkelses- og håndhevingskompetanse, jf. artikkel 14. Når det gjelder myndighet etter artikkel 15 er det i tillegg opp til medlemsstatene å bestemme om tilsynsorganene bør ha adgang til å kreve tilbake kostnader, jf. ordlyden «kan gi».

For å kunne ta stilling til om norske tilsynsorgan har den myndighet som forordningen setter som minimumskrav etter gjeldende rett, har departementet kartlagt sektorlovene og -forskriftene som hjemler tilsynsorganenes virksomhet. Kartleggingen er inntatt som hjelpedokument i vedlegg III til proposisjonen. Der angis det:

• Hvilke norske tilsynsorgan som har ansvar for hvilke av produktregelverkene som omfattes av markedstilsynsforordningen,

• i hvilken lov eller forskrift produktregelverket er gjennomført, samt

• hvilken lov eller forskrift som hjemler tilsyn med aktuelle produktregelverk.

Departementet foreslår endringer i sektorregelverket der departementet vurderer at dette er nødvendig for at tilsynsorganene skal ha den nødvendige minimumsmyndighet. Departementet foreslår også endringer i sektorlovgivningen der departementet vurderer at tilsynsorganenes myndighet bør gå lenger enn hva forordningen krever. Der det allerede i dag finnes hjemler og myndighet i gjeldende norsk rett som gjør at artikkel 14 kan sies å være gjennomført, tar departementet i utgangspunktet sikte på en videreføring av gjeldende rett i størst mulig grad. Som utgangspunkt for gjennomføringen av forordningen i norsk rett bør nye tilsynshjemler for tilsynsorganer der man velger å legge seg på forordningens minimumskrav, ha en ordlyd som ligger så nær opp til ordlyden i forordningen som mulig. Dette for å sikre en mest mulig forordningsnær gjennomføring. Dessuten vil det, etter departementets vurdering, være nødvendig etter legalitetsprinsippet at det fremkommer klart av norsk rett hva tilsynsorganene har hjemmel til å gjøre.

Som det fremgår av oversikten i vedlegg III er tilsynsorganenes myndighet etter gjeldende rett i all hovedsak fastsatt i lov. Samtidig viser oversikten at en rekke norske tilsynsorgan fører tilsyn med hjemmel i forskriftsbestemmelser. Som det fremkommer i proposisjonen, foreslår departementet også ved gjennomføring av ny markedstilsynsforordning at enkelte av forordningens myndigheter gjennomføres i forskrift der dette lar seg forene med legalitetsprinsippet. Dette nettopp fordi eksisterende regler etter gjeldende markedstilsynsforordning er gjennomført slik. Etter Stortingsbehandling av denne proposisjonen vil de enkelte departementene i tråd med forskriftshjemler fastsette nødvendige forskriftsendringer for å gjennomføre forordningen. Det tas sikte på en ikrafttredelse samtidig med lovbestemmelsene som gjennomfører forordningen.

Ved gjennomføringen av forordningens krav til undersøkelses- og håndhevingskompetanse i norsk sektorregelverk, må det tas stilling til om de nye tilsynsbestemmelsene i sektorlovgivningen skal begrense seg til produktkravene etter forordningen, eller om de nye tilsynsbestemmelsene også skal gjelde for tilsynsorganenes øvrige virksomhet. Det vises her til at de norske tilsynsorgan som fører tilsyn med forordningens 71 angitte rettsakter, også fører tilsyn på andre områder som ikke er omfattet av markedstilsynsforordningen. Minimumsmyndighetene som forordningen artikkel 14 krever, vil kunne være hensiktsmessige på produktområdene som forordningen dekker, men kanskje ikke på andre områder som tilsynsorganet også fører tilsyn med. Spørsmålet blir derfor om tilsynsorganene bør ha samme myndighet etter forordningen også på områder som ikke dekkes av forordningen eller om den bør begrenses til å bare gjelde for tilsyn etter forordningen.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre artikkel 14 i sektorregelverket. Det ble blant annet vist til hensynet til et forståelig og enhetlig regelverk, både for markedsdeltaker og håndhever, for at det ikke innføres fragmenterende myndighetsbestemmelser som gjelder tilsyn med noen produkter, men ikke andre. Samtidig ble det foreslått enkelte tilfeller der særlige hensyn gjør seg gjeldende hvor departementet la opp til en begrensning av tilsynsbestemmelsens virkeområde. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag som opprettholdes. Departementet mener at et skille mellom ulike produkter innenfor samme lov vil kunne gi et regelverk som er mindre enhetlig og vanskeligere tilgjengelig. Departementet understreker at vurderingen om generell eller begrenset anvendelse av nasjonale tilsynsbestemmelser må foretas for hver sektor og hvert tilsynsorgan for å kunne ta hensyn til organets og sektorens egenart.

3.3 Utpeking av nasjonale markedstilsynsorganer, myndighet for grensekontroll og nasjonalt samordningspunkt for markedstilsyn

Forordningen kommer til anvendelse for de norske tilsynsorganene som forvalter rettsaktene angitt i vedlegg I til forordningen og som fører tilsyn med at kravene som der stilles til markedsdeltakerne. For flere av rettsaktene i vedlegg I, er tilsynsansvaret delt på flere nasjonale myndigheter.

Ny markedstilsynsforordning artikkel 10 gjelder utpeking av nasjonale tilsynsorgan og et sentralt samordningspunkt for markedstilsyn. Det fastslås i artikkel 10 et helt grunnleggende krav om at medlemsstatene er forpliktet til å organisere og føre tilsyn med varer i tråd med forordningen. Alle medlemsstater skal ha ett eller flere markedstilsynsorgan samt utpeke et sentralt samordningspunkt for markedstilsyn.

Dersom det er flere enn ett tilsynsorgan på en medlemsstats territorium, skal medlemsstaten sørge for at hvert organ har klart definerte oppgaver. Det skal også etableres egnede kommunikasjons- og samordningsmekanismer slik at disse organene kan ha et tett samarbeid og utføre sine oppgaver på en effektiv måte, jf. artikkel 10 nr. 6.

Nasjonale tilsynsorganer

Norske tilsynsorganer som fører tilsyn med rettsaktene som er omfattet av markedstilsynsforordningen, jf. vedlegg I, er Arbeidstilsynet, Direktoratet for byggkvalitet, Direktoratet for medisinske produkter, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Forbrukertilsynet, Havindustritilsynet, Helsedirektoratet, Justervesenet, Luftfartstilsynet, Mattilsynet, Miljødirektoratet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Departementet legger til grunn gjeldende ansvarsfordeling mellom norske tilsynsorgan som den fremgår av oversikten i vedlegg III, uten at det gjøres en mer formell utpeking. Departementet mener at en utpeking i denne proposisjonen er tilstrekkelig. Departementet kan ikke se at forordningen stiller krav til en formell utpeking.

Nasjonalt samordningspunkt

Forordningen artikkel 10 nr. 3 krever at det utpekes ett nasjonalt samordningspunkt i hver av medlemsstatene. Etter forordningen skal følgende oppgaver som minimum utføres av det nasjonale samordningspunktet:

• Representere de koordinerte holdningene blant tilsynsorganene og tollmyndigheten, jf. artikkel 10 nr. 4.

• Kommunisere den nasjonale strategien for markedstilsyn som skal utarbeides og oppdateres minst hvert fjerde år, jf. artikkel 10 nr. 4 og 34 nr. 3 bokstav c.

• Bidra til samarbeid mellom tilsynsorgan i EØS, jf. artikkel 10 nr. 4 og 24 nr. 4 og 7.

• Delta i EUs varetilsynsnettverk (EUPCN), jf. artikkel 30 nr. 1, eventuelt også relevante ekspertgrupper på EU-nivå (ADCO’er), jf. artikkel 30 nr. 2.

• Ha tilgang til ICSMS, herunder å registrere visse opplysninger der, jf. artikkel 34 nr. 1 og 3.

I høringsnotatet viste departementet til at det allerede var besluttet at samordningspunktet skulle plasseres i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Nasjonalt samordningspunkt for markedstilsyn ble dermed etablert i januar 2023. I høringen uttalte både Arbeidstilsynet og nåværende Havindustritilsynet samt Klima- og miljødepartementet seg om dette. Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet stiller seg positive til at DSB gis denne rollen, og mener at det bør avsettes tilstrekkelige ressurser for å fylle, og følge opp, rollen som nasjonalt samordningspunkt. Instansen uttaler videre at DSB «allerede [har] en rolle knyttet til oppfølging av farlige produkter og Safety Gate, og å legge rollen til DSB vil være både rasjonelt og effektivt. Vi er imidlertid noe usikre på hvordan dette er ment å fungere i praksis, da dette ikke klart fremgår av høringsbrevet. Etter vår mening vil det være behov for etablering av nye strukturer for nasjonalt samarbeid, som bør bygge på allerede eksisterende myndighetsnettverk, eventuelt ved at disse utvides til å omfatte flere etater.»

Klima- og miljødepartementet påpekte viktigheten av at roller og ansvar for den videre oppfølgingen av markedstilsynsordningen er avklart. Videre uttalte departementet:

«Gjennom forordningen synes EU å ha ambisjoner om noe mer detaljstyring av tilsyn gjennom bla. krav til kontrollfrekvens, og vi bør ha på plass et velfungerende system for å følge opp og påvirke EUs arbeid på en effektiv og fornuftig måte. I den kommende lovproposisjonen bør ansvar og roller beskrives slik at det fremgår hvordan oppfølgingen av forordningen er tenkt nasjonalt og for påvirkning av EU. I tillegg til NFD og DSB, bør også Tolletatens rolle reflekteres da de har en sentral rolle ved kontroll av merking av flere varetyper med opprinnelse utenfor EU/EØS-området.»

Departementet noterer seg at Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet eksplisitt støtter at DSB gis rollen som sentralt kontaktorgan. Departementet har i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet lagt samordningspunktet for markedstilsyn i DSB og nærmere konkretisering av rolle og oppgaver er beskrevet i mandat utformet av departementet og Justis- og beredskapsdepartementet, slik Klima- og miljødepartementet er inne på i sitt høringssvar. Samordningspunktet ble etablert med virkning fra 1. januar 2023 selv om forordningen ikke var implementert i norsk rett på det tidspunktet.

Samordningspunktet utarbeidet i 2025 en nasjonal strategi for markedstilsyn i samarbeid med de nasjonale tilsynsorganene i Norge som har sektoransvar for de relevante vareregelverkene i markedstilsynsforordningen, jf. artikkel 13. Strategien har en virkeperiode på fire år.

Myndigheter etter forordningen artikkel 25 nr. 1: Kontroll med produkter som innføres på EU-markedet

Etter forordningen artikkel 25 nr. 1 er medlemsstatene forpliktet til å «utpeke tollmyndigheter, en eller flere markedstilsynsmyndigheter eller en annen myndighet på sitt territorium som myndigheter med ansvar for kontrollen med produkter som innføres på unionsmarkedet.» Departementet viste i høringsnotatet til at dette måtte vurderes nærmere og inviterte høringsinstansene til å komme med innspill. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

Departementet vurderer nå at for Norges del er det naturlig at Tolletaten er slik myndighet etter artikkel 25 nr. 1. Departementet kan heller ikke se at det er nødvendig med en formell utpeking her. Likevel foreslår departementet å fastsette dette eksplisitt i EØS-vareloven, for at det ikke skal være tvil om hvem som utøver myndighet som er eksplisitt forankret i artikkel 25 nr. 1. At det eksplisitt fremgår av EØS-vareloven at Tolletaten er myndighet i henhold til artikkel 25 nr. 1, vil dessuten skape rettslig klarhet og tilgjengelighet, som igjen vil være enklere for rettsanvenderen. Departementet foreslår å fastsette denne utpekingen direkte i EØS-vareloven. Se forslag til EØS-vareloven § 4 annet ledd.

Etter ny markedstilsynsforordning artikkel 25 nr. 6 skal medlemsstatene innen 31. mars hvert år framlegge detaljerte statistiske data for EU-kommisjonen om de kontrollene myndighetene utpekt i henhold til nr. 1, har utført i løpet av det foregående kalenderåret. De statistiske dataene skal omfatte antallet kontroller og tilbakehold av varer knyttet til produktsikkerhet og produktsamsvar, samt markedstilsynsorganenes vurdering og konklusjon knyttet til varene som er tilbakeholdt. Tolletaten har som eneste instans i høringsrunden kommet med innspill til dette. Tolletaten anfører blant annet at:

«Selv om Tolletaten er en sentral aktør som vil stå for tilbakehold på vegne av samtlige tilsynsmyndigheter på produktkontrollområdet i Norge, er det viktig å understreke at etaten ikke har et system som gir informasjon om det endelige sluttresultatet i en sak. Det endelige utfallet i en sak, vil besluttes av andre etater og Tolletaten vil ikke nødvendigvis underrettes om dette. Tolletaten kan bidra med uttrekk av informasjon om tilbakeholdte varer fra tollsystemene, men informasjonen er ufullstendig og må deretter suppleres av tilsynsmyndighetene som foretar den endelige beslutningen om en vare skal tilbakeholdes eller ikke.»

Det er etter departementets syn ikke nærmere regulert i bestemmelsen artikkel 25 nr. 6 hvilket organ i medlemsstaten som skal framlegge slik rapportering, og det er, slik departementet ser dette, opp til medlemsstatene selv å bestemme hvem som bør ha denne plikten. Artikkel 25 nr. 6 ber om statistikk på varer som er kontrollert av den myndigheten som har fått ansvaret etter artikkel 25 nr. 1, for Norges del Tolletaten. Det vil si varer som er kontrollert ved importen og det skal gis informasjon om varen ble frigitt for fri omsetning eller ikke. Departementet registrerer at Tolletaten er skeptisk til å ha oppgaven etter artikkel 25 nr. 6. Samtidig viser departementet til at det er Tolletaten som innehar mesteparten av informasjonen som skal rapporteres til EU-kommisjonen.

Departementet foreslår derfor at Tolletaten bør framlegge statistikken i tråd med forordningen artikkel 25 nr. 6 og gjennomføringsforordningen for statistikkrapportering – (EU) nr. 2021/1121. Det er imidlertid et felles ansvar å sørge for helheten i opplysningene som skal rapporteres til EU-kommisjonen. Tolletaten vil koordinere rapporteringen av nasjonal statistikk ved fortløpende registrering av opplysninger om tilbakeholdte varer gjennom året. Tilsynsorganene skal fortløpende formidle vurderinger og konklusjoner på tilbakehold innenfor forordningens rammer tilbake til Tolletaten.

Se forslag til EØS-vareloven § 4 annet ledd.