11 Adgang til å ilegge sanksjoner

11.1 Gjeldende forordning

Etter gjeldende forordning artikkel 41 skal medlemsstatene fastsette regler for sanksjoner mot markedsdeltakere, herunder strafferettslige sanksjoner for alvorlige overtredelser, som får anvendelse på overtredelser av bestemmelsene i denne forordning. Videre skal medlemsstatene treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de blir gjennomført. Sanksjonene som fastsettes skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende, og kan skjerpes dersom vedkommende markedsdeltaker tidligere har begått en tilsvarende overtredelse av bestemmelsene i forordningen.

11.2 Ny forordning

Etter artikkel 14 nr. 4 bokstav i skal tilsynsorganene gis myndighet til å ilegge sanksjoner. Bestemmelsen henviser til artikkel 41 hvor det fremgår at overtredelser av bestemmelser i markedstilsynsforordningen og i 18 rettsakter som fremgår av forordningens vedlegg II, og som tillegger markedsdeltakerne plikter, skal sanksjoneres. De 18 rettsaktene inneholder ikke krav til sanksjoner, slik at artikkel 41 i praksis stiller nye krav til sanksjonering av rettsaktene. Medlemsstatene skal sørge for at sanksjonsbestemmelsene gjennomføres i samsvar med nasjonal rett. Status for de 18 rettsaktene i vedlegg II og behov for ny regulering omtales nedenfor i punkt 11.4, mens sanksjonering av aktuelle bestemmelser i markedstilsynsforordning omtales i punkt 11.5.

11.3 Innledende, overordnete vurderinger

11.3.1 Om sanksjoner og departementets forståelse av forordningen

I artikkel 41 fremgår det at sanksjonene skal være effektive, stå i et rimelig forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Det er ikke spesifisert noe ut over dette om hvilke konkrete sanksjoner som skal fastsettes, og det er ikke gitt noen eksempler på hva som menes med sanksjoner («penalties»).

Overtredelsesgebyr er i norsk rett ansett som administrative sanksjoner, mens ileggelse av tvangsmulkt er ansett som en administrativ reaksjon. I forvaltningsloven § 43 annet ledd (§ 78 annet ledd i ny forvaltningslov) er «administrative sanksjoner» definert som «en negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon.» Administrative sanksjoner er altså reaksjoner på allerede begåtte overtredelser.

Fastsettelse av tvangsmulkt er regulert i forvaltningsloven § 51 (§ 77 i ny forvaltningslov). Med «vedtak om tvangsmulkt» siktes det til en individuell avgjørelse om trussel om plikt til å betale penger til det offentlige for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 34.1 side 205. Tvangsmulkt har altså til formål å skape et fremtidig oppfyllelsespress og utgjør juridisk sett ikke straff.

Administrative sanksjoner bør ikke brukes dersom mindre inngripende virkemidler, som for eksempel tvangsmulkt, er tilgjengelig og kan sikre effektiv håndheving av regelverket, jf. anbefalingene i forarbeidene til forvaltningsloven Prop. 62 L (2015–2016) punkt 7.4.3.2 og 7.4.6.

Sanksjonsutvalget (NOU 2003: 15) vurderte hvordan det bør reageres mot lovbrudd og hvilke sanksjoner som etter omstendighetene kan være mer effektive enn straff. Legalitetsprinsippet, nedfelt i Grunnloven § 113 og EMK artikkel 7, krever at bestemmelser som hjemler ileggelse av administrative sanksjoner, må være tydelige og klare slik at det er forutsigbart for borgerne når en sanksjon kan ilegges. Dette kravet innebærer at det må fremgå tydelig i loven hvilke handlinger eller unnlatelser som kan føre til en sanksjon ved overtredelse og hvilken personkrets, eventuelt foretak, som det kan reageres mot.

I punkt 31.4.5 i Prop. 62 L (2015–2016) heter det at:

«Ved straff og administrative sanksjoner er anbefalingen at hjemmelen for sanksjonen bør angi den enkelte handlingsnormen som skal være sanksjonert, jf. punkt 7.4.3. Dette gjøres for å unngå unødig kriminalisering eller sanksjonering ellers av brudd på lovgivningen. Det er ikke grunnlag for en tilsvarende generell anbefaling ved utforming av hjemler om tvangsmulkt. Det må vurderes konkret om hjemmelen for bruk av tvangsmulkt skal knyttes til overtredelse av nærmere oppregnede plikter i lov, forskrift eller enkeltvedtak, eller om en mer generell angivelse er forsvarlig.»

I Prop. 8 LS (2019–2020) ble det ved gjennomføringen av forordning (EU) 2017/2394, den såkalte CPC-forordningen, lagt til grunn av Barne- og familiedepartementet at forordningens begrep «sanksjon» omfatter tvangsmulkt og at det må likestilles med det som i norsk rett er ansett som administrative reaksjoner og administrative sanksjoner. Det fremgår i sistnevnte forarbeider punkt 14.2.2.3 at:

«Det vil si at forordningen ikke stiller krav om at håndhevingsorganene kan ilegge overtredelsesgebyr for ethvert brudd på de materielle forbrukervernreglene. Medlemsstatene er gitt en handlefrihet til å velge type reaksjon, så lenge reaksjonen oppfyller forordningens krav om effektiv håndheving. Hva som er effektiv håndheving må vurderes konkret i tilknytning til hver enkelt rettsakt som omfattes av forordningen.»

Krav til sanksjonsbestemmelser knyttes til overtredelser, både i artikkel 9 nr. 4 bokstav h i forordning (EU) 2017/2394 og i artikkel 41 i markedstilsynsforordningen. Tvangsmulkt er brukt som et eksplisitt eksempel i førstnevnte bestemmelse, noe som ikke er tilfelle for artikkel 41 i markedstilsynsforordningen.

11.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte departementet at det ikke er grunn til å forstå begrepet «sanksjon» ulikt i disse to forordningene. Ifølge departementet innebærer denne forståelsen at nasjonale bestemmelser om tvangsmulkt må anses å oppfylle kravet til sanksjoner i artikkel 41 i markedstilsynsforordningen. Med andre ord er det ikke et krav i markedstilsynsforordningen om at tilsynsorganene må kunne ilegge overtredelsesgebyr ved ethvert brudd på reglene i forordningen.

Departementet foreslo videre i høringsnotatet å videreføre dagens regime slik at tilsynsorganene beholder sine allerede eksisterende hjemler for sanksjonsbruk. Forslaget innebar at de tilsynsorganene som ikke hadde hjemmel til å kunne ilegge overtredelsesgebyr, ikke fikk det i forbindelse med gjennomføringen av markedstilsynsforordningen.

11.3.3 Høringsinstansenes syn

I høringen har Arbeidstilsynet og daværende Petroleumstilsynet (nåværende Havindustritilsynet), Forbrukertilsynet og Statens jernbanetilsyn uttalt seg om dette. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet viser til at arbeidsmiljøloven har en rekke sanksjonsmuligheter, herunder pålegg, tvangsmulkt, stansing og overtredelsesgebyr.

Forbrukertilsynet viser til at det ikke er foreslått at Forbrukertilsynet skal ha muligheten til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på forskrifter hjemlet i forbrukermerkeloven. Forbrukertilsynet har ingen innvendinger mot forslaget per nå, men ønsker at spørsmålet vurderes på nytt, dersom det viser seg at forbuds- og påbudsvedtak med tvangsmulkt ikke er en tilstrekkelig reaksjonsform ved overtredelser. Instansen anfører i den forbindelse at en trussel om en ubetinget sanksjon (slik som overtredelsesgebyr) virker langt mer avskrekkende enn en betinget tvangsmulkt. Derfor mener Forbrukertilsynet på generelt grunnlag at overtredelsesgebyr kan være særlig aktuelt å bruke overfor aktører som bevisst ikke ønsker å følge reglene.

Statens jernbanetilsyn har ikke uttalt seg eksplisitt om dette, men støtter de øvrige endringene som er foreslått i taubaneloven.

11.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet. Departementet noterer seg innspillet fra Forbrukertilsynet. Dersom det viser seg at det er en ulempe for Forbrukertilsynet å ikke kunne sanksjonere overtredelser av forbrukermerkeloven eller tilhørende forskrifter med overtredelsesgebyr, vil man måtte revurdere dette.

Departementet merker seg at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til departementets forslag og vurdering på dette punktet. Departementet legger dermed til grunn at markedstilsynsforordningen ikke stiller krav til sanksjonering med overtredelsesgebyr. Det at tilsynsorganene har myndighet til å ilegge tvangsmulkt vil, slik departementet ser det, oppfylle forordningens krav til effektive sanksjoner.

Departementet viser videre til at kravene etter artikkel 14 nr. 4 er minstekrav, noe som innebærer at man kan gå lengre enn det forordningen krever. Det er derfor fullt mulig ved gjennomføring i norsk regelverk å gi tilsynsorganene myndighet til å kunne ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på markedstilsynsområdet. Departementet viser til at det per i dag er flere tilsynsorgan som allerede har både myndighet til å kunne ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Departementet anser det ikke ønskelig å innskrenke allerede eksisterende håndhevingskompetanse.

For at det skal være en tilstrekkelig nærhet mellom handlingsnormene og sanksjonshjemlene, mener departementet at hjemlene til å ilegge overtredelsesgebyr må fremgå av de relevante sektorielle regelverkene. En horisontal lov med hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr som skal angi alle handlingsnormene knyttet til de 71 aktuelle rettsaktene, samt markedstilsynsforordningen, vil ikke gi en lovteknisk god løsning. Dette er i tråd med den løsningen som ble valgt for øvrig gjennomføring av artikkel 14, se punkt 3.2.

Selv om en mer generell angivelse er akseptabel for bestemmelser om tvangsmulkt, finner departementet at det heller ikke er hensiktsmessig å fastsette horisontale bestemmelser om tvangsmulkt. Siden det er snakk om 71 rettsakter som faller inn under virkeområdet til markedstilsynsforordningen vil en felles regulering etter departementets oppfatning gi et for uklart bilde av hva som kan medføre tvangsmulkt. Det anses heller ikke hensiktsmessig å spesifisere alle aktuelle tilfeller i en horisontal lov.

Departementet anser at det for den type regelverk som det her er snakk om ikke er nødvendig å vurdere bestemmelser om straff. Når det gjelder vurderingen av om både tvangsmulkt og overtredelsesgebyr bør velges, eller bare en av dem, må dette gjøres ut fra hva som anses å gi en effektiv håndheving av de aktuelle bestemmelsene. Dette må gjøres på grunnlag av vurderingstemaene som angis i Prop. 62 L (2015–2016). Vurderingene knyttet til de enkelte bestemmelsene fremgår nedenfor.

Som nevnt innledningsvis i punkt 11.3.1, er det departementets vurdering at markedstilsynsforordningen ikke stiller krav til at ethvert brudd av de omfattete regler må kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Det er i varierende grad at norske tilsynsorgan i dag kan ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på regler som organet fører tilsyn med.

Departementet opprettholder sitt forslag fra høringsnotatet også på dette punktet.

11.4 Sanksjoner ved brudd på rettsakter nevnt i forordningens vedlegg II

11.4.1 Oversikt

I markedstilsynsforordningen vedlegg II er det tatt inn en liste over 18 rettsakter der det etter gjeldende forordning ikke er tatt inn bestemmelser som setter krav til sanksjonering. Ny markedstilsynsforordning artikkel 14 nr. 4 bokstav i jf. artikkel 41 krever nå at det fastsettes bestemmelser om sanksjonering for disse rettsaktene.

Når det gjelder rettsaktene som ligger under Arbeidstilsynet, Havindustritilsynet, Direktoratet for beredskap og sikkerhet, Justervesenet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Forbrukertilsynet, Miljødirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektoratet og Direktoratet for byggkvalitet, vil de generelle sanksjonshjemlene som disse tilsynsorganene er gitt, kunne anvendes. Det varierer om tvangsmulkt og/eller overtredelsesgebyr kan benyttes.

Blant de 18 rettsaktene i vedlegg II, er det i gjeldende rett manglende sanksjonsmuligheter i fire rettsakter på Statens vegvesen sitt område. Se punkt 11.4.2 under. Dette gjelder for:

• Rådsdirektiv 70/157/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om tillatt lydnivå og eksosanlegg på motorvogner,

• Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/64/EF om typegodkjenning av motorvogner med hensyn til mulighet for ombruk, resirkulering og gjenvinning, og om endring av rådsdirektiv 70/156/EØF,

• Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/40/EF om utslipp fra klimaanlegg i motorvogner og om endring av rådsdirektiv 70/156/EØF,

• Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 540/2014 om lydnivået i motorvogner og reservelyddempingsanlegg og om endring av direktiv 2007/46/EF og oppheving av direktiv 70/157/EØF.

Det samme gjelder også for en rettsakt på Sjøfartsdirektoratets område, nemlig europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/90/EU om skipsutstyr og om oppheving av rådsdirektiv 96/98/EF. Se punkt 11.4.3 under.

Problemstillingen er ikke relevant for Mattilsynet, Helsedirektoratet, Direktoratet for medisinske produkter eller Statens jernbanetilsyn, da ingen av de 18 rettsaktene ligger under deres forvaltningsområder.

11.4.2 Sanksjoner ved brudd på rettsakter på Statens vegvesens område

11.4.2.1 Gjeldende rett

Rettsaktene på statens vegvesens område som er omfattet av den nye markedstilsynsforordningen er i all hovedsak gjennomført i eller i medhold av vegtrafikkloven. Det følger av vegtrafikkloven § 31 at overtredelser kan straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Det følger videre av lovens § 31 siste ledd at Kongen kan gi nærmere regler om at det kan ilegges overtredelsesgebyr istedenfor straff ved overtredelse av regler gitt i eller i medhold av denne lov.

Det er altså hjemmel i vegtrafikkloven til å innføre overtredelsesgebyr istedenfor straff ved overtredelser. Bestemmelsen hjemler blant annet forskrift om gebyr for visse overtredelser av trafikklovgivningen. Etter lovens § 31 a ilegges gebyr etter § 31 av politiet. Med hjemmel i lovens § 31 a siste ledd kan Kongen fastsette størrelsen av gebyret og gi nærmere regler om ileggelse mv.

Med unntak av forordning (EF) nr. 1222/2009 som er hjemlet i forbrukermerkeloven, og den generelle hjemmelen i vegtrafikkloven § 31 om straff for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av vegtrafikkloven, er det ikke andre sanksjonsmuligheter ved overtredelser av krav i de fem rettsaktene på Statens vegvesen sitt område som nevnt i punktet over.

11.4.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Samferdselsdepartementet (SD) en ny bestemmelse i vegtrafikkloven om markedstilsyn, som også skal omfatte tilsyn med etterlevelse av reglene i direktiv 70/157/EØF, direktiv 2005/64/EF, direktiv 2006/40/EF og forordning (EU) nr. 540/2014. I likhet med andre bestemmelser om tilsyn som utføres av Statens vegvesen, ble det foreslått å utforme bestemmelsen i vegtrafikkloven som en forskriftshjemmel, hvor departementet kan gi nærmere regler i forskrift. SD viste til at vegtrafikkloven §§ 31 og 31 a gir hjemmel til å innføre overtredelsesgebyr ved overtredelser istedenfor straff. Samtidig vurderte SD at det på dette tidspunktet ikke var behov for å bruke sistnevnte hjemmel for å innføre overtredelsesgebyr. Dette ble begrunnet med at reaksjoner som tvangsmulkt, tilbaketrekking eller tilbakekallelse, samt begrensning i tilgjengeliggjøringen av et produkt vil medføre et betydelig økonomisk oppfyllelsespress for markedsdeltakeren, noe som sikrer en tilstrekkelig effektiv håndheving av bestemmelsene i forskriften. For sanksjonering av forordning (EF) nr. 1222/2009, viste SD til at denne er gjennomført i forbrukermerkeloven, og at de nødvendige endringene om sanksjonsmuligheter foreslås i den loven.

11.4.2.3 Høringsinstansenes syn

Skattedirektoratet, som eneste instans som uttaler seg om dette, viser til den foreslåtte nye bestemmelsen i vegtrafikkloven. Bestemmelsen gir Statens vegvesen adgang til blant annet å ilegge tvangsmulkt etter nærmere regler gitt i forskrift. Høringsinstansen viser til forslag til forskrift om markedstilsyn for kjøretøy m.m. § 6 tredje ledd der det blant annet forslås regulert eksplisitt at endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg med en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2. I tillegg inneholdt departementets forslag i høringsnotatet en regulering av at tvangsmulkten kreves inn av Skatteetaten og tilfaller staten. Høringsinstansen viser til at det allerede fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d at tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, og kan derfor ikke se at det er behov for at dette også reguleres i forskrift om markedstilsyn for kjøretøy. I tillegg vises det til at innkrevingshjemmel for tvangsmulkt ilagt med hjemmel i vegtrafikkloven allerede er omfattet av lov om Statens innkrevingssentral § 1 med tilhørende forskrift (SI-forskriften) § 1, og at det derfor ikke vil være nødvendig å regulere innkrevingsmyndigheten for denne tvangsmulkten i forskrift om markedstilsyn for kjøretøy.

Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser for Skatteetaten antar skattedirektoratet at innkrevingen av tvangsmulktene vil føre til minimalt med merarbeid for etaten. Ifølge instansen stiller Skatteetaten seg positive til å kreve inn tvangsmulkt på vegne av Statens vegvesen.

11.4.2.4 Departementets vurdering

Departementet merker seg de lovtekniske innspillene til Skattedirektoratet i høringsrunden. Departementet er enig med instansen og har tatt innspillene til følge, slik at henvisningene til tvangsfullbyrdelsesloven og innkrevingen fjernes fra lovforslaget. Dette vil være uheldige dobbeltreguleringer, noe som etter departementets vurdering bør unngås. Etter høringen er lov om Statens innkrevingssentral og erstattet med innkrevingsloven av 25. april 2025 med tilhørende forskrift om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsforskriften), som i § 2-6 viderefører innkrevingshjemmel for tvangsmulkt ilagt med hjemmel i vegtrafikkloven.

Med unntak av disse endringene opprettholder departementet sitt forslag fra høringsnotatet. Etter departementets vurdering er det fortsatt ikke behov for å innføre overtredelsesgebyr fremfor straff for flere overtredelser enn det som fremgår av vegtrafikklovgivningen allerede.

Samferdselsdepartementet vil kort tid etter stortingsbehandling av proposisjonen vedta forskriftsendringene med sikte på samtidig ikrafttredelse som lovbestemmelsene.

Se forslag til ny § 19 d i vegtrafikkloven.

11.4.3 Sanksjoner ved brudd på direktiv 2014/90/EU – Sjøfartsdirektoratet

11.4.3.1 Gjeldende rett

Direktiv 2014/90/EU om skipsutstyr er gjennomført i forskrift om skipsutstyr. Sistnevnte forskrift er i dag hjemlet i skipssikkerhetsloven. Pliktsubjektet i skipssikkerhetsloven er i de fleste tilfeller, med noen unntak, rederier og kan derfor ikke anvendes som hjemmel for sanksjoner mot markedsdeltaker.

11.4.3.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

For å sikre en mer effektiv gjennomføring av markedstilsynsforordningen foreslo Nærings- og fiskeridepartementet å endre skipssikkerhetsloven slik at det fremgår klart at også markedsdeltakere er pliktsubjekter og det dermed gis klar hjemmel for sanksjonering også overfor disse. Departementet antok at det vil kunne være hensiktsmessig at bestemmelser i forskrift om skipsutstyr kan sanksjoneres med både tvangsmulkt og overtredelsesgebyr for å sikre en effektiv håndheving av bestemmelsene. Departementet foreslo derfor hjemmel i skipssikkerhetsloven § 71b annet ledd bokstav c og bokstav e til å fastsette nærmere regler i forskrift om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. I § 71b tredje ledd foreslo departementet å fastsette kriterier for utmåling av overtredelsesgebyr samt en forskriftshjemmel for å kunne fastsette nærmere regler om utmåling. Departementet foreslo å innføre en bestemmelse om tvangsmulkt i forskrift om skipsutstyr med hjemmel i den foreslåtte nye bestemmelsen i skipssikkerhetsloven. Departementet vurderte at dette vil oppfylle kravene i markedstilsynsforordningen til sanksjoner. Det ble videre vist til at Sjøfartsdirektoratet vil vurdere behovet for å også innføre hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr i forskrift om skipsutstyr, og eventuelt sende slike forskriftsendringer på egen høring.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om departementets forslag, men departementet har allikevel revurdert sitt forslag knyttet til forskriftshjemmel for overtredelsesgebyr og tilhørende utmålingsregler i skipssikkerhetsloven. Med bakgrunn i at legalitetsprinsippet tilsier at slike sanksjoner fremgår av lov, og ikke kun av forskrift, har departementet gått bort fra dette forslaget. Ny § 70 b inneholder dermed ikke regler om overtredelsesgebyr.

Som beskrevet i punkt 5.15, er det tydeliggjort i nytt forslag til skipssikkerhetsloven § 70 a at markedsdeltakere har plikt til å sørge for eller medvirke til at produktkrav som stilles i eller i medhold av loven oppfylles. Videre foreslås det i § 70 b at det skal føres tilsyn med markedsdeltakernes plikter, og at det kan fastsettes forskriftsbestemmelser om blant annet tvangsmulkt. Det vises til vurderingen i punkt 11.3 i proposisjonen om at tvangsmulkt er tilstrekkelig for å oppfylle kravene i markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav i og artikkel 41 på skipsutstyrsdirektivets område.

Ansvarlig departement vil kort tid etter stortingsbehandling fastsette ovennevnte endringer i forskrift for skipsutstyr slik at Sjøfartsdirektoratet skal kunne ilegge tvangsmulkt. Det vises til at departementet vil ha hjemmel til dette i departementets forslag til ny § § 70 b i skipssikkerhetsloven.

Se forslag til skipssikkerhetsloven ny § 70 a og § 70 b.

11.5 Sanksjoner ved brudd på bestemmelser i markedstilsynsforordningen

11.5.1 Generelt

De fleste bestemmelsene i markedstilsynsforordningen retter seg mot offentlige tilsynsorganer, herunder bestemmelsene som gir tilsynsorganene undersøkelses- og håndhevingskompetanse. De skal derfor ikke sanksjoneres. Forordningens artikkel 4, 5 og 7 stiller imidlertid krav til markedsdeltakerne og brudd på disse er derfor relevante for sanksjonering. Det er kun enkelte deler av bestemmelsene som oppstiller forpliktelser som kan sanksjoneres, og departementet mener derfor at ikke bestemmelsene i sin helhet er aktuelle å sanksjonere ved brudd. Hvilke deler dette gjelder vil bli gjennomgått i nærmere detalj i punkt 11.5.3. Departementet anser det videre som mer aktuelt å sanksjonere brudd på pålegg gitt med hjemmel i artikkel 14. Mer om dette også i punkt 11.5.3.

Markedstilsynsforordningen artikkel 4 nr. 1 fastsetter at en vare underlagt en av de 18 angitte rettsaktene i artikkel 4 nr. 5, kun kan bringes i omsetning i det indre marked dersom det finnes en markedsdeltaker etablert i EØS som er ansvarlig for oppgavene angitt i artikkel 4 nr. 3. Dette gjelder blant annet samarbeid med organ for å sikre at umiddelbare og nødvendige tiltak gjøres for å korrigere manglende samsvar med relevant regelverk. Den ansvarlige markedsdeltakeren kan være produsent, importør eller autorisert representant med skriftlig fullmakt til å utføre de konkrete oppgavene, eller en tilbyder av en distribusjonstjeneste, dersom ingen av de tre første er etablert i EØS. Det utdypes i artikkel 5 hvilke krav som følger av det å benytte en autorisert representant.

De forpliktelsene som pålegges etter artikkel 4, gjelder fullt ut for alle de markedsdeltakerne som nevnes. Det vil variere, avhengig av markedsdeltaker, i hvilken grad forpliktelsene i artikkel 4 overlapper med andre forpliktelser etter gjeldende sektorregelverk. Tilsvarende bestemmelse som i artikkel 4 fremgår dessuten særskilt av flere av rettsaktene omfattet angitt i artikkel 4 nr. 3, blant annet rettsakter som regulerer kosmetikk, maritimt utstyr, personlig verneutstyr, leketøy, trykkpåkjent utstyr, gassapparater og maskiner. Artikkel 4 er særlig relevant for fjernsalg, i praksis først og fremst ved netthandel. Den kan derfor ses i sammenheng med artikkel 6 hvor det fremgår at en vare anses omsatt på markedet dersom tilbudet er målrettet mot sluttbrukere i EØS.

Forordningen gir EU-kommisjonen hjemmel til å utarbeide en veileder om den praktiske anvendelsen av artikkel 4. Veilederen ble publisert 5. mars 2021. Formålet med veilederen er å gi markedsdeltakerne bedre grunnlag for å etterleve artikkel 4, samt å gi tilsynsorganene et bedre grunnlag for å håndheve kravene. Det er blant annet utdypet hva som ligger i kravene som stilles til den ansvarlige markedsdeltakeren, samt hvordan kravene i artikkel 4 i praksis vil slå ut noe ulikt, avhengig av hvilken markedsdeltaker det er snakk om.

Artikkel 7 pålegger dessuten markedsdeltakerne en plikt til å samarbeide med tilsynsorganene om tiltak som kan fjerne eller dempe risiko som følger av aktuelle varer. Dette gjelder også for leverandører av informasjonssamfunnstjenester når disse tilbyr varer som faller inn under forordningens virkeområde.

11.5.2 Forslaget i høringsnotatene

11.5.2.1 Nærings- og fiskeridepartementets høring

I Nærings- og fiskeridepartementet sitt høringsnotat foreslo departementet at sanksjonshjemler for overtredelser av markedstilsynsforordningen artikkel 4, 5 og 7 tas inn i EØS-vareloven. Departementet viste til at sanksjonshjemlene for artikkel 4 og 5 vil komme til anvendelse der overtredelsene av disse bestemmelsene skjer i tilknytning til de rettsaktene som fremgår av artikkel 4 nr. 5. Departementet vurderte at det ved artikkel 4 og 5 var behov for en sanksjon som skal legge press på at produsenten i et tredjeland etablerer en ansvarlig aktør i det indre marked. Departementet la derfor til grunn at tvangsmulkt er et egnet virkemiddel i denne sammenheng. Det ble vist til at artikkel 4 er en sentral bestemmelse i forordningen som det er viktig at markedsdeltakerne respekterer. Departementet fant derfor at overtredelser av denne bestemmelsen, samt artikkel 5, også bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

For artikkel 7 som stiller krav til at markedsdeltakere skal samarbeide med tilsynsorganene, vil, ifølge departementet, virkeområdet være alle rettsakter som er omfattet av virkeområdet til markedstilsynsforordningen, jf. forordningens vedlegg I. Departementet mente at sanksjonering derfor bør ha som ønsket resultat at markedsdeltakeren samarbeider med tilsynsorganene. Departementet vurderte at tvangsmulkt vil være den mest effektive sanksjonen for artikkel 7. Dette fordi tvangsmulkt har til formål å skape et fremtidig oppfyllelsespress. Videre mente departementet at det ikke var behov for en hjemmel til å kunne ilegge overtredelsesgebyr for eventuelle overtredelser av artikkel 7 i tillegg til tvangsmulkt.

11.5.2.2 Samferdselsdepartementets høring

Samferdselsdepartementet (SD) vurderte sanksjoneringen av regelverk knyttet til EUs byrå for flysikkerhet (European Aviation Safety Agency, EASA) i sitt høringsnotat. SD viste til at EASA-reglene har egne sanksjonsbestemmelser og at sanksjonering ved brudd på reglene derfor vil måtte skje direkte i medhold av bestemmelsene i luftfartsloven kapittel 13 a, og som brudd på EASA-reglene selv, uten å gå veien om markedstilsynsforordningen. Markedstilsyn vil, ifølge SD, bare være en fremgangsmåte for å oppdage bruddet på produktkravene. SD vurderte at det kun er bestemmelsene i artikkel 4, 5 og 7 i markedstilsynsforordningen som kan brytes isolert sett. SD viste til Nærings- og fiskeridepartementets forslag til å sanksjonere brudd på disse bestemmelsene med hjemmel i EØS-vareloven med tanken om at ingen av sektorlovverkene skal kunne brukes som grunnlag for håndheving av disse tre bestemmelsene. SD foreslo derfor ingen endringer i luftfartsloven som gjennomfører markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav i og artikkel 41.

11.5.3 Høringsinstansenes syn og departementets forslag

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om de ulike forslagene. Departementet har valgt å opprettholde dem, men har gjort enkelte lovtekniske justeringer i bestemmelsen sammenlignet med forslagene i høringen. Departementet foreslo i høringsnotatet å kunne sanksjonere brudd på artikkel 4, 5 og 7 med tvangsmulkt og artikkel 4 og 5 med overtredelsesgebyr uten at artiklene var nærmere konkretisert. Departementet har nå foretatt en grundigere vurdering av hvilke bestemmelser i markedstilsynsforordningen som bør kunne sanksjoneres.

Det er departementets vurdering at ikke alle delene i artiklene 4, 5 og 7 oppstiller plikter som kan sanksjoneres. Dette gjelder for eksempel artikkel 4 nr. 2 og nr. 5. En sanksjonering av disse bestemmelsene med enten tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr er derfor ikke aktuelt. På den andre siden er det slik at selv om bestemmelsene oppstiller plikter, er ikke det ensbetydende med at det er forholdsmessig å sanksjonere dem alle, jf. artikkel 41 nr. 2.

Departementet har også revurdert sitt forslag om å kunne sanksjonere brudd på artikkel 5 i sin helhet. Departementet mener at det verken er aktuelt eller behov for en sanksjonering av artikkel 5 nr. 1 og nr. 3. Departementet mener også at samarbeidsplikten etter artikkel 7 ikke er aktuell for sanksjonering. Det vises her til at bestemmelsen i artikkel 7 nr. 1 er utformet på en helt generell måte uten at det oppstilles noen konkrete oppgaver eller plikter for markedsdeltakere. Artikkel 7 nr. 2 oppstiller riktignok plikter for leverandører av informasjonssamfunnstjenester, men en manglende oppfyllelse av disse pliktene vil i stedet kunne håndheves ved at tilsynsorganene kan sanksjonere manglende overholdelse av pålegg etter vedtak fra domstolene i tråd med artikkel 14 nr. 4 bokstav k punkt ii. Artikkel 7 nr. 1 oppstiller en samarbeidsplikt for markedsdeltakeren, men også markedsdeltakerens eventuelle brudd på pålegg gitt i henhold til artikkel 14 kan sanksjoneres. Det kan for eksempel ilegges sanksjon dersom en operatør ikke etterkommer en anmodning eller pålegg om å inngi informasjon som tilsynsorganet har gitt med hjemmel i artikkel 14 nr. 4 bokstav a, b eller c.

Gitt det ovenstående er det med andre ord mer aktuelt å sanksjonere eventuelle brudd på pålegg som tilsynsorganet kan ilegge med hjemmel i artikkel 14, da en manglende overholdelse av pålegg vil være en overtredelse av forordningen som kan sanksjoneres med hjemmel i artikkel 14 nr. 4 bokstav i jf. artikkel 41. Derfor mener departementet at det ikke er behov for en særskilt sanksjonering av artikkel 7 nr. 2.

Departementet mener imidlertid at artikkel 4 nr. 3 bokstav a til c jf. artikkel 4 nr. 5 bør kunne sanksjoneres. Bokstav d inneholder kun en samarbeidsplikt, og departementet mener at det er mer aktuelt å sanksjonere et manglende samarbeid med sanksjoner hjemlet i artikkel 14 jf. artikkel 41. Dette begrunnes på samme måte som for artikkel 7 nr. 2. Plikten til å stille samsvarserklæring til rådighet for tilsynsorganet, jf. artikkel 4 nr. 3 bokstav a, mener imidlertid departementet at bør kunne sanksjoneres. Siden denne myndigheten er en konkretisering av opplysningsplikten, vil tvangsmulkt være det foretrukne sanksjonsmiddelet. Dette for å kunne skape oppfyllelsespress. Det samme gjelder opplysningsplikten etter bokstav b. Denne plikten konkretiserer opplysningsplikten i artikkel 14 nr. 4 a til c ved at markedsdeltakere eksplisitt pålegges å levere opplysninger på et språk som tilsynsorganet lett kan forstå. Dette er et nyttig supplement til den mer generelle opplysningsplikten i artikkel 14. Også her mener departementet at tvangsmulkt vil være et naturlig virkemiddel. Det er videre departementets syn at plikten til å informere om potensielt farlige produkter etter bokstav c bør kunne sanksjoneres. For denne myndigheten vil det etter departementets vurdering ikke være naturlig med tvangsmulkt, mens overtredelsesgebyr kan være naturlig. Her vil det kunne sanksjoneres en manglende handling, nemlig at det gis informasjon.

Artikkel 4 nr. 4 oppstiller en merkeplikt for nærmere konkretiserte opplysninger på varens emballasje e.l. Bestemmelsen pålegger klart en plikt for markedsdeltakeren som bør kunne sanksjoneres ved manglende overholdelse. Departementet mener at både tvangsmulkt og overtredelsesgebyr bør kunne brukes ved overtredelser av denne plikten. Nærmere bestemt at tilsynsorganene i det konkrete tilfellet bør kunne velge om det er mer naturlig å sanksjonere for brudd på bestemmelsen som allerede har skjedd eller om det vil være mer naturlig å ilegge tvangsmulkt ved fremtidige brudd.

Oppsummert mener departementet at artikkel 4 nr. 3 a til c og artikkel 4 nr. 4 innenfor de rammene som artikkel 4 nr. 5 oppstiller, bør kunne sanksjoneres.

Departementet mener videre at artikkel 5 nr. 2 bør kunne sanksjoneres. Bestemmelsen pålegger representanten å utføre oppgavene angitt i fullmakten, jf. første punktum, og å framlegge en kopi av fullmakten for tilsynsorganene på det språket tilsynsorganet har bestemt, jf. annet punktum. Departementet mener at overtredelsesgebyr vil være et naturlig sanksjonsmiddel for brudd på første punktum. Oppgavene vil være tilstrekkelig bestemt gjennom fullmakten. Når det gjelder annet punktum vil tvangsmulkt være mer naturlig. Dette fordi denne bestemmelsen likner mer en opplysningsplikt.

Departementet mener videre at en sanksjonering av disse vil også være forholdsmessig.

Departementet opprettholder Samferdselsdepartementets forslag i Samferdselsdepartementets høringsnotat.

Se forslag til EØS-vareloven §§ 6 og 7.