14 Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 317/2023
14.1 Innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen
For at en rettsakt skal bli folkerettslig bindende for Norge, må den innlemmes i EØS-avtalen. Ved EØS-komiteens beslutning nr. 317/2023 av 8. desember 2023 ble forordning (EU) 2019/1020 vedtatt innlemmet i EØS-avtalen. Samtidig med selve innlemmelsesvedtaket er det vedtatt visse tilpasninger, se punkt 14.2.
Gjennomføring av den nye markedstilsynsforordningen krever lovendringer, innebærer økonomiske konsekvenser og den må anses å være en sak av særlig stor viktighet. Norge har derfor tatt konstitusjonelt forbehold etter EØS-avtalen artikkel 103 nr. 1. Beslutningen om innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen blir derfor bindende for Norge først etter at Stortingets samtykke er innhentet i tråd med Grunnloven § 26 annet ledd. I proposisjonen inviteres Stortinget til å gi sitt samtykke til å godkjenne EØS-komiteens beslutning. Rettsakten og EØS-komiteens beslutning i norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
14.2 EØS-komiteens beslutning nr. 317/2023
Ved EØS-komiteens beslutning nr. 317/2023 av 8. desember 2023 ble forordning (EU) 2019/1020 om markedstilsyn og produktsamsvar innlemmet i EØS-avtalen ved endring av EØS-avtalens vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering).
Forordningens bestemmelser skal gjelde med tilpasninger som er nødvendige for at regelverket skal fungere innenfor rammen av EØS-avtalen og EFTA-statenes institusjonelle og rettslige systemer. De vesentlige tilpasningene er redegjort for i det følgende.
Som en generell tilpasning skal henvisninger i forordningen til unionsretten forstås som henvisninger til EØS-avtalen, med mindre annet er uttrykkelig fastsatt. Henvisninger til EUs tollregelverk er tilpasset for EFTA-statene, slik at referanser til forordning (EU) nr. 952/2013 (EUs tollkodeks) skal forstås som henvisninger til tilsvarende bestemmelser i nasjonal tollovgivning. Definisjonsbestemmelsene i artikkel 3 er justert tilsvarende, slik at de også omfatter EFTA-statenes tollmyndigheter, tollprosedyrer og tollområder. Henvisningen i artikkel 28 til tollmyndighetenes databehandlingssystem er for EFTA-statene tilpasset slik at den omfatter meldinger som gis til berørte parter i samsvar med nasjonale prosedyrer.
EFTA-statene skal delta fullt ut, men uten stemmerett, i unionsnettverket for produktsamsvar etter forordningens artikkel 29 til 31. EFTAs overvåkningsorgan deltar som observatør. Deltakelsen legger til rette for informasjonsutveksling og koordinering mellom tilsynsorganene, uten å endre EØS-avtalens institusjonelle balanse/system.
Henvisningen i artikkel 14 nr. 2 til Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter får ikke anvendelse for EFTA-statene, i tråd med fast praksis, ettersom pakten ikke er en del av EØS-avtalen. Videre får artikkel 26 nr. 4 ikke anvendelse for EFTA-statene. Dette innebærer at EFTA-statene ikke er bundet av bestemmelsen om Kommisjonens adgang til å vedta tiltak overfor tollmyndighetene i medlemsstatene i tilknytning til kontroll av produkter som bringes i omsetning fra tredjeland. Markedstilsyn og kontroll ved grensen i EFTA-statene følger dermed av nasjonalt regelverk og den ordinære ansvarsdelingen mellom nasjonale myndigheter.
For Liechtenstein er det i tillegg fastsatt særskilte tilpasninger som følge av deres særlige toll- og institusjonelle forhold (tollunion med Sveits).
I tillegg til markedstilsynsforordningen er også Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2021/1121 tatt inn i EØS avtalen, med tekniske tilpasninger knyttet til henvisninger til tollregelverk og til EØS avtalens hovedbestemmelser. Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2022/1267 er innlemmet uten særlige tilpasninger.
Samtlige tre forordninger gis gyldighet i norsk språkversjon som kunngjort i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, jf. beslutningens artikkel 2.
Uoffisiell norsk oversettelse av EØS-komiteens beslutning i sin helhet er inntatt som vedlegg 1 til proposisjonen.
14.3 Departementets vurdering
Den frie vareflyten innen EØS forutsetter samarbeid og koordinering av de ulike tilsynsorganene. Et felles marked krever en felles tilnærming til hvordan en skal sikre produktsikkerhet og overholdelse av produktkrav. Forordningens krav til bl.a. informasjonsutveksling, myndighet som skal stå til tilsynsorganets rådighet, prosedyrer som skal følges og kontroll med varer fra tredjeland, utgjør en slik felles tilnærming.
Et svakt varetilsyn, eller svak kontroll med importvarer fra et tredjeland, i en annen EØS-EFTA-stat, kan bli et problem hvis varen flyter til Norge. Etter departementets syn vil forordningen tjene seriøse aktører i form av at useriøse aktører får et snevrere spillerom i land som ellers ville hatt et svakere markedstilsyn. Departementets vurdering er at markedstilsynsforordningen samlet sett vil bidra positivt til at varer på det norske markedet overholder produktkrav.
Etter departementets syn ivaretar tilpasningene i EØS-komiteens beslutning i tilstrekkelig grad at Norge ikke er med i EUs tollunion.
Etter EØS-avtalen artikkel 93 nr. 2 skal beslutninger i EØS-komiteen treffes ved enighet mellom EU på den ene siden og EFTA-statene, som opptrer samstemt, på den andre. Det følger av artikkel 103 nr. 1 at beslutningen først blir bindende for Norge etter at man har meddelt de andre partene at de forfatningsmessige kravene er oppfylt, det vil si at Stortinget har gitt sitt samtykke.
På bakgrunn av dette tilrår Nærings- og fiskeridepartementet at Stortinget samtykker i godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 317/2023 av 8. desember 2023 om endring av EØS-avtalens vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering).