13 Destruksjon

13.1 Gjeldende forordning

Etter gjeldende markedstilsynsforordning artikkel 19 nr. 1 annet ledd kan tilsynsorganene destruere eller på annen måte gjøre ubrukelige produkter som utgjør en alvorlig risiko, dersom de anser det som nødvendig. Ifølge artikkel 29 nr. 4 kan medlemsstatenes myndigheter destruere eller på annen måte gjøre ubrukelige produkter som utgjør en alvorlig risiko, dersom de anser det som nødvendig og rimelig.

13.2 Ny markedstilsynsforordning

Etter ny markedstilsynsforordning artikkel 16 nr. 2 jf. nr. 1 kan tilsynsorganene, dersom et produkt som omfattes av Unionens harmoniseringsregelverk ikke er i samsvar med gjeldende harmoniseringsregelverk, eller selv om det er i samsvar vil kunne sette brukernes helse eller sikkerhet i fare selv om det brukes i samsvar med sitt tiltenkte formål eller under rimelig forutsigbare forhold og er korrekt installert og vedlikeholdt, treffe tiltak for å bringe tilfellet av manglende samsvar til opphør eller fjerne risikoen innen en frist som de fastsetter. Det følger av artikkel 16 nr. 3 at tilsynsorganene blant annet kan kreve at markedsdeltakeren treffer tiltak for å destruere produktet eller på annen måte gjøre det ubrukelig, jf. bokstav d.

I kapittel VII «Produkter som innføres på unionsmarkedet», fremgår det av artikkel 28 «Avslag på frigivelse for fri omsetning», nr. 4 at myndighetene utpekt i henhold til artikkel 25 nr. 1 kan destruere eller på annen måte gjøre ubrukelig et produkt som utgjør en helse- og sikkerhetsrisiko for sluttbrukerne, dersom den aktuelle myndigheten anser at dette er nødvendig og forholdsmessig. Kostnaden ved et slikt tiltak skal dekkes av den fysiske eller juridiske personen som deklarerer varen for tollprosedyren frigivelse for fri omsetning.

13.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at tollmyndighetene, som utpekt myndighet etter artikkel 25 nr. 1, etter ny markedstilsynsforordning artikkel 28 nr. 4 kan destruere varer som representerer en risiko for helsen eller sikkerheten til sluttbrukerne dersom dette er nødvendig og forholdsmessig. Utover dette hadde departementet ingen særlige merknader eller forslag knyttet til myndigheten til destruksjon etter markedstilsynsforordningen artikkel 16 nr. 3 bokstav d og 28 nr. 4.

13.4 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Tolletaten har uttalt seg om myndigheten til destruksjon i høringsrunden.

JD mener at det er behov for en klargjøring av hvilke myndigheter/organer som kan treffe vedtak om destruksjon når det gjelder ny markedstilsynsforordning artikkel 28 nr. 4. JD viser til at det i gjeldende markedstilsynsforordning lyder at «Medlemsstatenes myndigheter kan destruere eller på annen måte gjøre ubrukelige produkter som utgjør en alvorlig risiko, dersom de anser det som nødvendig og rimelig», mens det i ny markedstilsynsforordning artikkel 28 nr. 4 fremgår at «Myndighetene utpekt i henhold til artikkel 25 nr. 1 kan destruere eller på annen måte gjøre ubrukelig […]». Instansen viser til Nærings- og fiskeridepartementets høringsnotat der det fremgår at «Tollmyndigheten kan etter artikkel 28(4) destruere varer […]», og ber departementet tydeliggjøre hva endringen i ny markedstilsynsforordning artikkel 28 nr. 4 innebærer sammenlignet med gjeldende regelverk, og om det er slik at både tilsynsorganene og tollmyndighetene skal kunne treffe vedtak om destruksjon.

Tolletaten viser i sitt høringssvar til at det følger av forarbeidene til EØS-vareloven at destruksjonshjemmelen i gjeldende markedstilsynsforordning artikkel 29 nr. 4, også gjelder tollmyndighetene, jf. Prop. 17 L (2012–2013) punkt 2 side 7. Tolletaten viser videre til at siden tollmyndighetene ikke har hjemmel for destruksjon av varer i de tilfeller som nevnt i ny artikkel 28 nr. 4 i eget regelverk, må det sikres at den særskilte destruksjonshjemmelen videreføres i EØS-vareloven. Instansen legger til grunn at ny artikkel 28 nr. 4 skal tolkes likt som artikkel 29 nr. 4 i gjeldende forordning, og at denne gjennomføres som norsk lov, slik at tollmyndighetene vil ha hjemmel til å håndheve den myndighet som ny artikkel 28 nr. 4 legger opp til.

13.5 Departementets vurdering

Departementet er enig i Justis- og beredskapsdepartementets (JD) innspill om at det er behov for en klargjøring av hvilken myndighet Tolletaten er gitt etter artikkel 28 nr. 4, og da særlig en presisering av om Tolletaten har anledning til å fatte vedtak om destruksjon av eget tiltak, eller om Tolletaten sin myndighet til å destruere varer forutsetter et underliggende vedtak fra tilsynsorganene.

Adgangen til destruksjon er endret i ny forordning. Etter ny forordning kan «kun» myndighetene utpekt i henhold til artikkel 25 nr. 1 destruere produkter, mens tilsynsorganene kun kan kreve at den aktuelle markedsdeltakeren treffer «tiltak for å destruere produktet […]», jf. henholdsvis artikkel 28 nr. 4 og 16 nr. 3 bokstav d, jf. nr. 2.

Adgangen til destruksjon er inntatt i artikkel 28 nr. 4 i kapittel VII om produkter som innføres til unionsmarkedet. Adgangen må ses i sammenheng med de øvrige bestemmelsene i dette kapittelet (artikkel 25-28).

Etter artikkel 25 nr. 1 «Kontroll med produkter som innføres på unionsmarkedet» skal det utpekes én eller flere myndighet(er) med ansvar for kontroll av produkter som innføres til unionsmarkedet. I Norge er dette Tolletaten. Det følger av artikkel 25 nr. 3 at myndighet etter nr. 1 (for Norge Tolletaten) skal kontrollere produkter som underlegges prosedyren «frigivelse for fri omsetning». Det vil si varer som innføres under tollprosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1. Artikkel 25 har videre bestemmelser om utveksling av informasjon for risikovurdering mellom myndigheter.

Artikkel 26 har regler om suspensjon (eller utsettelse) av frigivelse av et produkt for fri omsetning. Det gjelder for eksempel hvis produktet ikke er ledsaget av nødvendig dokumentasjon eller har en falsk CE-merking, eller dersom utpekt myndighet etter artikkel 25 nr. 1 (for Norge Tolletaten) av andre årsaker enn de som er særskilt angitt har grunn til å anta at produktet ikke er i samsvar med unionsretten, eller at det utgjør en alvorlig risiko for helse, sikkerhet, miljø eller andre offentlige interesser, jf. artikkel 26 nr. 1 bokstav e. Ved utsatt frigivelse (og tilbakeholdt vare) skal utpekt myndighet etter artikkel 25 nr. 1 umiddelbart varsle tilsynsorganene, jf. nr. 2. Dersom tilsynsorganene av eget tiltak har rimelig grunn til å tro at et produkt ikke oppfyller unionsretten som gjelder for produktet eller utgjør en alvorlig risiko, skal relevant tilsynsorgan be utpekt myndighet etter artikkel 25 nr. 1 om å suspendere «prosessen for frigjøring for fri omsetning», jf. nr. 3. For Norge vil det si at varen tilbakeholdes i deklarasjonsprosessen.

Etter artikkel 27 skal utpekt myndighet etter artikkel 25 nr. 1 «frigi produktet for fri omsetning» dersom det innen fire virkedager ikke er mottatt anmodning fra tilsynsorganet om å opprettholde suspensjonen (tilbakeholdet), eller dersom tilsynsorganet har underrettet om at produktet er godkjent for omsetning.

Artikkel 28 regulerer avslag på «frigivelse for fri omsetning». Dersom markedstilsynsmyndigheten konkluderer med at produktet utgjør en alvorlig risiko skal markedstilsynsmyndigheten kreve at utpekt myndighet etter artikkel 25 nr. 1 ikke «frigir produktet for fri omsetning». Det samme gjelder dersom tilsynsorganet konkluderer med at produktet ikke kan bringes i omsetning fordi det ikke er i samsvar med unionsretten. Dette innebærer for Norges tilfelle at Tolletaten ikke kan frigjøre varen for prosedyren overgang til fri disponering etter vareførselsloven § 4-1, jf. § 3-5. Det følger av forordningen artikkel 28 nr. 3 at produktet kan underlegges en annen tollprosedyre, forutsatt at tilsynsorganet ikke protesterer.

Det følger av artikkel 28 nr. 4 at «Myndighetene utpekt i henhold til artikkel 25 nr. 1 kan destruere eller på annen måte gjøre ubrukelig et produkt som utgjør en helse- og sikkerhetsrisiko for sluttbrukerne, dersom den aktuelle myndigheten anser at dette er nødvendig og forholdsmessig». Utpekt myndighet etter artikkel 25 nr. 1 er som nevnt over Tolletaten. Tolletaten har ikke kunnskap om slike forhold. Tilsynsorganene derimot har den nødvendige fagkunnskapen til å vurdere risikoene som produktene kan medføre og til å avgjøre om destruksjon er et nødvendig og forholdsmessig tiltak. Tilsynsorganene må derfor bistå Tolletaten med å avgjøre om en vare som nektes frigitt for overgang til fri omsetning, skal destrueres eller på annen måte gjøres ubrukelig. Departementet legger til grunn at tilsynsorganene, når de ber tollmyndighetene om å nekte fri omsetning av produkter som utgjør en risiko for helse og sikkerhet, systematisk angir om – og hvorfor – de mener at disse produktene bør destrueres eller på annen måte gjøres ubrukelige.

Tolletaten viser i sin høringsuttalelse til at det «må […] sikres at den særskilte destruksjonshjemmelen videreføres i EØS-vareloven.» Departementet presiser at destruksjonshjemmelen ikke direkte ligger i EØS-vareloven, men at den fremgår i gjeldende markedstilsynsforordning, jf. artikkel 29 nr. 4, som er inkorporert gjennom EØS-vareloven § 2 og derfor skal anvendes som sådan. På samme måte vil hjemmel for destruksjon foreligge når ny markedstilsynsforordning inkorporeres i EØS-vareloven.

Ny markedstilsynsforordning konstaterer videre at kostnaden ved destruksjon skal dekkes av den fysiske eller juridiske personen som underlegger produktet prosedyren «frigivelse for fri omsetning», jf. artikkel 28 nr. 4 annet punktum. Gjeldende forordning regulerer ikke dekning av utgifter ved destruksjon.

Departementet viser til at det etter gjeldende regelverk allerede finnes hjemler for destruksjon blant annet i forskrift om produksjon m.m. av fritidsfartøy mv. § 30 tredje ledd annet punktum, ekomloven § 15-9, matloven § 23 annet jf. første ledd og kosmetikklova § 16 annet jf. første ledd, forurensningsloven § 33 første ledd bokstav d og tobakksskadeloven §§ 16 og 43. Det er etter departementets syn ikke ønskelig å innskrenke allerede eksisterende destruksjonshjemler. Departementet viser til at destruksjon som håndhevingskompetanse ikke er uttrykkelig listet opp i artikkel 14, men at artikkelen kun setter minstekrav når det kommer til undersøkelses- og håndhevingskompetanser, jf. ordlyden «minst». Dette mener departementet tilsier at nasjonal rett kan gi videre fullmakter så lenge de er forholdsmessige. Etter departementets vurdering kan det derfor innføres eller videreføres nasjonale hjemler for at tilsynsorganet selv kan iverksette destruksjon der pålegg mot markedsdeltakeren ikke etterleves og risikoen tilsier det. Departementet foreslår derfor å ikke gjøre noen endringer i allerede eksisterende hjemler i relevant sektorregelverk.