Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 19 (2002-2003)

En verden av muligheter

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og sammendrag

Knapt noe annet begrep har vært gjenstand for så mye oppmerksomhet de siste årene som «globalisering». For ti år siden var det et begrep som var ukjent for de fleste, mens det i dag er nærmest allemannseie. Så alminnelig er dette begrepet blitt, at det gjerne benyttes som en bred beskrivelse av den tid vi lever i – «..i globaliseringens tidsalder» .

Globalisering fremstår ofte som en samle­betegnelse på alle de kreftene som gjør verden mindre – og som innebærer at det som skjer ett sted i verden i økende grad får betydning for enkeltmennesker, bedrifter og samfunn andre steder i verden. Kjernen i globaliseringsbegrepet synes å være at landegrensene blir stadig mindre viktige som rammer for menneskelig samhandling i sin alminnelighet, og for økonomisk samhandling i særdeleshet.

Regjeringen legger med dette frem en melding til Stortinget om ulike sider ved globaliseringen. Regjeringen har sin verdiforankring i rettsstatens og demokratiets prinsipper og i den kristne og humanistiske kulturarv. Regjeringens politikk setter det enkelte menneske i sentrum. Dette gjelder også i møtet med globaliseringens muligheter og utfordringer. Regjeringen vil legge til rette for at det enkelte menneske i størst mulig utstrekning skal kunne realisere sine evner, slik at flest mulig skal kunne oppleve globaliseringens tidsalder som en verden av muligheter, ikke begrensninger .

Mennesker har til alle tider handlet, reist, utvekslet ideer og hentet impulser fra hverandre, til tross for nasjonale grenser og andre administrative barrierer. Det er takket være samhandlingen mellom mennesker med kreativitet og skapertrang at verden har kunnet gjøre materielle og kulturelle fremskritt. I denne erkjennelsen ligger også grunnlaget for Regjeringens tilnærming til dagens og fremtidens utfordringer.

Fra fremskrittets århundre til mulighetenes århundre

Det forrige århundre vil av mange bli husket som en tid preget av krig og folkemord, nød, fattigdom, miljøødeleggelser, rasisme, diskriminering, diktaturer og brudd på menneskerettighetene. Men det forrige århundre huskes også for alle de forhold som gjorde det til fremskrittenes århundre fremfor noe.

For hundre år siden døde nesten hvert tiende barn som ble født i Norge i løpet av det første året. I dag lider under en halv prosent den samme skjebnen. En norsk kvinne født i 1900 kunne i gjennomsnitt regne med å leve til hun ble 57 år. Hennes etterkommer født 100 år senere kan regne med å leve til hun har fylt 81 år. Den forventede levealderen har med andre ord økt med 24 år i løpet av forrige århundre, og spedbarns dødeligheten er redusert med ca. 95 prosent.

Figur 1.1 Den forventede levealderen har økt kraftig i løpet av det siste århundret

Figur 1.1 Den forventede levealderen har økt kraftig i løpet av det siste århundret

Kilde: Corbis/SCANPIX

I resten av verden har man sett en lignende utvikling. For hundre år siden var den gjennomsnittlig forventede levealderen i utviklingslandene omkring 30 år. I dag er den 63 år. Til tross for at verdens befolkning ble mer enn tredoblet, og til tross for alvorlige konflikter og to verdenskriger, ble gjennomsnittsinntekten i verden mer enn syvdoblet. Ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) har verdens fattigdom blitt redusert mer i løpet av de siste 50 årene enn i de foregående 500 år til sammen. Flere mennesker ble løftet ut av fattigdommen enn noen gang tidligere i historien.

En sentral forutsetning for denne utviklingen er å finne i den økonomiske veksten som fant sted i løpet av det 20. århundre. Mens veksten i verdensøkonomien i midten av det 19. århundre var rundt 1 prosent i året, har den de siste 40 år vært på gjennomsnittlig 3,5 prosent. Når en slik vekst­økning holder seg i flere tiår, får det betydelige konsekvenser for menneskenes levestandard og levekår. Verdensbanken har beregnet at det nå tar mindre enn tre år for verdensøkonomien å produsere den samme mengden varer og tjenester som i hele det 19. århundre til sammen. En slik sammenlikning reflekterer likevel ikke den reelle forskjellen. De fleste varer og tjenester som finnes i dag eksisterte ikke i det 19. århundre, som for eksempel flyreiser, biler, syntetiske fibre, livsforlengende legemidler, fjernsyn og datamaskiner.

Sentralt i denne utviklingen står kunnskap, nyskaping og teknologi. Nedgangen i dødeligheten i Europa startet for alvor på begynnelsen av 1800-tallet. Utviklingen hadde først og fremst sin årsak i langsiktige sosiale og økonomiske endringer som blant annet førte til sosial utjevning, bedre kosthold og sanitære forhold. Da nedgangen i dødeligheten for alvor skjøt fart i Asia, Afrika og Latin-Amerika fra slutten av 1930-tallet, skyldtes dette i betydelig grad fremskrittene innen medisinsk teknologi, blant annet med utviklingen av vaksiner. Takket være de teknologiske fremskrittene kunne disse områdene i løpet av noen få tiår oppnå de samme forbedringer i den forventede levealderen som det tok nærmere 150 år å oppnå i Europa.

Det 20. århundre kjennetegnes også av fremgang når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. I 1900 levde mer enn halvparten av menneskene i verden under kolonistyre, og ikke i noe land hadde alle innbyggerne rett til å stemme. Kvinnene sto utenfor den politiske prosessen. I henhold til en rapport fra UNDP kunne bare omkring 40 land karakteriseres som demokratiske så sent som på slutten av 1970-tallet. I rapporten anslås at dette antallet nå er fordoblet, mens ytterligere et 40-talls nasjoner er i gang med å bygge opp demokratiske strukturer. Det er også gjort store fremskritt med å avskaffe diskriminering på grunn av rase, religion og kjønn, og med å utvide retten til skolegang og grunnleggende helsetjenester. Da Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt i 1948, ble menneskenes grunnleggende rettigheter anerkjent som et globalt ansvar for første gang i historien. I dag er fem av de seks viktigste paktene og konvensjonene om de grunnleggende menneskerettighetene ratifisert av minst 140 land. Over 125 land har ratifisert seks av de sju grunnleggende konvensjonene om faglige rettigheter.

De teknologiske, økonomiske, sosiale og politiske fremskrittene i det 20. århundre kom ikke av seg selv, og var heller ikke resultat av noen naturlov. I bunnen lå menneskelig skapertrang og kreativitet, samhandling og samarbeid mellom mennesker, og bevisste politiske valg. Hver for seg og i fellesskap la menneskene i det 20. århundre grunnlaget for en bedre verden.

Når historikerne har funnet det hensiktsmessig å dele opp menneskets historie i ulike epoker, er det gjerne fordi det på et visst tidspunkt har funnet sted et kvalitativt brudd i en ellers relativt jevn utvikling. Ikke sjelden er det gjennombrudd av teknologisk eller økonomisk karakter som har funnet sted, men også kulturelle og sosiale gjennombrudd, og noen ganger kombinasjonen av ulike faktorer som har vært med på å løfte samfunnets utvikling over i en ny tid.

Mange vil hevde at vi er inne i en slik overgang mellom to epoker, og at det er globaliseringen som er det viktigste kjennetegnet ved den nye epoken. Hvorvidt dette er en riktig analyse, vil bare vise seg i historiens lys. Realiteten er uansett at vi lever i en tid der menneskene knyttes tettere sammen verden over. Økonomiske, teknologiske og kulturelle bånd utvikles på tvers av etablerte grenser. Det er blitt enklere og billigere å formidle og dele kunnskap, uavhengig av tid og sted.

Forutsetningene for å utvikle nye ideer og skape nye verdier er sannsynligvis gunstigere enn noen gang tidligere. Nasjonale landegrenser betyr stadig mindre for næringslivet. Ideer blir til og nyskaping oppstår der rammebetingelsene for verdiskaping er gode. For mange mennesker betyr dette økte muligheter til å realisere sine evner og til å søke en god fremtid. Moderne media og kommunikasjon gjør det enklere å innhente informasjon og å delta i samfunnsdebatten. Når hendelser og bilder fra alle verdenshjørner møter oss i vår egen stue, øker bevisstheten og kunnskapen om globale spørsmål og utfordringer. Opplevelsen av at alle mennesker deler et globalt skjebnefellesskap er blitt styrket.

Samtidig lever vi i en tid preget av store utfordringer. I global sammenheng er det verdens fattigdom og miljøets tilstand som fremstår som de mest alvorlige utfordringene. Terrortrusselen fremstår som større enn noen gang. Mennesker rammes fortsatt av krig og overgrep fra autoritære regimer. Brudd på menneskerettigheter og mangel på demokrati er fortsatt et problem i store deler av verden. På vår hjemlige arena er utfordringene av mindre dramatisk karakter. Vi står likevel overfor grunnleggende problemstillinger knyttet til å sikre vår egen velferd og å forvalte vårt miljø og våre ressurser på en måte som tar hensyn til kommende generasjoners behov.

På den ene siden ser vi at globaliseringen skaper nye muligheter for verdiskaping, velferd og utvikling. På den annen side ser vi at mange land og grupper av mennesker faller utenfor den positive utviklingen, og at gevinstene av globaliseringen fordeles ujevnt. Det er derfor en sentral utfordring å bidra til at flere blir satt i stand til å utnytte de muligheter globaliseringen gir, og at gevinstene fordeles på en mer rettferdig måte. Samtidig må de negative konsekvensene av globaliseringen motvirkes og hensynet til kommende generasjoners behov ivaretas. Likeledes må menneskets grunnleggende behov for trygghet, sikkerhet og identitet ivaretas.

En realistisk politikk kan verken ta utgangspunkt i en skjønnmaling eller en svartmaling av virkeligheten. Det kan være lett å la seg overvelde av de tilsynelatende uoverstigelige utfordringene verden står overfor. Pessimisme gjør oss likevel ikke bedre i stand til å håndtere dagens og morgendagens utfordringer. En nøktern tilnærming til både de positive og de negative sidene av virkeligheten må gå hånd i hånd med en offensiv grunnholdning til hva som kan oppnås.

Historien har lært oss at den menneskelige skaperkraft knapt kjenner noen grenser. Tilfredsstillelse av menneskets materielle og åndelige behov er politikkens egentlige mål, og det er menneskets ressurser som gjør det mulig å nå disse målene. Det er når vi setter det enkelte menneske i sentrum at vi kan møte fremtiden med optimisme. Dette er kjernen i Samarbeidsregjeringens verdigrunnlag. Skal vi nå våre målsettinger, nasjonalt og globalt, må vi legge forholdene til rette for menneskelig skapertrang og menneskelig samhandling, der siktemålet er å gi alle mennesker i verden de samme muligheter. Da fremstår det 21. århundre som et mulighetenes århundre. Dette er det perspektiv Regjeringen også anlegger for denne Stortingsmeldingen.

Verdiskaping, fattigdomsbekjempelse og bærekraft

En forutsetning for å være i stand til å dekke menneskets grunnleggende behov er at verdier skapes. Det må derfor være en sentral målsetting å utnytte de muligheter globaliseringen gir for økt verdiskaping, nasjonalt og globalt. Den økonomiske globaliseringen innebærer at flere land blir en del av en global markedsøkonomi med friere handel og åpne økonomiske transaksjoner. Dette legger grunnlag for økt økonomisk vekst og bedre levestandard globalt. Samtidig er det svært viktig at verdiene som skapes blir fordelt på en rettferdig måte. Forholdene må derfor legges til rette for at alle blir satt i stand til selv å dra nytte av de muligheter globaliseringen gir for verdiskaping, velferd og utvikling. Vi har samtidig et ansvar for å ta hensyn til kommende generasjoners behov gjennom en forsvarlig forvaltning av miljø og ressurser.

Regjeringens utgangspunkt i møtet med globaliseringens utfordringer er en politikk som legger til rette for økt verdiskaping, fattigdomsbekjempelse og bærekraftig forvaltning av miljø og ressurser, både i nasjonal og global sammenheng.

Globaliseringsprosessen gjør skillet mellom nasjonal og internasjonal politikk mindre tydelig. Norges tette integrasjon i verdensøkonomien innebærer at problemstillingene knyttet til globaliseringen møter oss på de fleste områder. Den internasjonale utvikling påvirker oss mer direkte enn før, og beslutninger kan i stadig mindre utstrekning sees isolert fra internasjonale forhold.

I et internasjonalt marked preget av sterk konkurranse er særlig mindre nasjoner avhengige av at rammebetingelsene legger til rette for like konkurransevilkår. Ettersom de fleste land har de tetteste økonomiske forbindelsene med sine naboland, har regionale samarbeidsorganisasjoner fått økende betydning. For Norge er tilknytningen til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen av stor betydning for verdiskapingen. Det hjelper likevel lite om de globale rammebetingelsene er gunstige dersom de nasjonale rammebetingelsene ikke samvirker med de internasjonale forholdene på en måte som fremmer verdiskaping. En helhetlig strategi for verdiskaping, velferd og utvikling må derfor se nasjonale, regionale og globale rammebetingelser i sammenheng.

Fattigdom er vår tids største utfordring. Over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom. Selv om andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom ble noe redusert på 1990-tallet, har antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen i de minst utviklede regionene, økt. Mange utviklingsland har vist at det er mulig med en omstilling fra økonomisk stagnasjon til vekst og redusert fattigdom. De fattigste landene har imidlertid i liten grad hatt fordeler av å delta i det internasjonale økonomiske samkvemmet. Sam­men med resten av verdenssamfunnet har Norge forpliktet seg til å bidra til å bekjempe den globale fattigdommen med utgangspunkt i blant annet de internasjonale Tusenårsmålene som er vedtatt av FN, jfr. Boks 1.1.

Boks 1.1 Tusenårsmålene

Høsten 2000 vedtok FNs Tusenårsforsamling en erklæring som stiller opp konkrete mål for bekjempelsen av verdens fattigdom:

  1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult

  2. Grunnskoleutdannelse for alle

  3. Fremme likestilling og styrke kvinners stilling

  4. Redusere barnedødelighet

  5. Forbedre mødrehelse

  6. Bekjempe hiv/aids, malaria og andre smittsomme sykdommer

  7. Sikre en miljømessig bærekraftig utvikling

  8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling

Mange av disse hovedmålene har tidfestede og konkrete undermålsettinger. For eksempel er det et delmål under hovedmål 1 å halvere andelen mennesker som lever på mindre enn 1 dollar om dagen innen 2015. Under hovedmål 8 er det et delmål å utvikle et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem.

Fattigdom kan utgjøre en trussel mot politisk stabilitet og sikkerhet. Det er en sammenheng mellom fattigdom og flyktningstrømmer, ukontrollert urbanisering og forverring av miljøet. Fattigdom er et komplekst fenomen med mange og varierte årsaker, og kan bare bekjempes gjennom en bred og helhetlig nasjonal og global politikk. Bistanden fra rike til fattige land er et viktig virkemiddel, men kan ikke være annet enn et supplement til landenes egen innsats. Utviklingslandene har et hovedansvar for å legge forholdene til rette for egen utvikling gjennom en fungerende rettsstat, markedsøkonomi og demokrati.

Samtidig må de globale rammebetingelsene tilpasses de fattige lands behov, slik at de blir i stand til å høste fruktene av en aktiv deltakelse i det globale økonomiske samkvemmet. Det er nødvendig med et helhetlig perspektiv – en utvik­lingspolitikk – som integreres i all nasjonal politikk, og der den utøves i et samvirke også med utviklingslandenes nasjonale politikk. Regjeringens politikk for fattigdoms­bekjempelse kommer til uttrykk i «Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom mot 2015». Denne politikken vil være et gjennomgående tema i denne meldingen.

Bærekraftig miljø- og ressursforvaltning er grunnlaget for livsopphold, velferd og økonomisk utvikling. Miljøhensynet må derfor være en integrert del av vår politikk på alle sektorer og på alle nivåer. Det er avgjørende at alle land erkjenner sitt ansvar for de globale miljøproblemene og at de etter evne er villige til å påta seg de nødvendige kostnadene for å løse disse problemene. Industrilandene må gå foran, men utviklingslandenes medvirkning til å løse de globale miljøtruslene er helt nødvendig. En bærekraftig utvikling tilsier imidlertid en bredere tilnærming som inkluderer både økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. En nasjonal og global politikk for en bærekraftig utvikling forutsetter derfor en helhetlig og sektorovergripende tilnærming.

Globale fellesgoder og behovet for styrket ­globalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid i sine mange former og variasjoner har vokst frem som følge av at verdens nasjoner har sett sine interesser best tjent med et slikt samarbeid, og som svar på behovet for å løse felles utfordringer i fellesskap. Globaliseringen innebærer at behovet for globale fellesskapsløsninger er blitt ytterligere styrket.

Begrepet globale fellesgoder 1 blir i økende grad benyttet som en betegnelse på mange av de områder som krever felles innsats fra verdenssamfunnet for å ivaretas, som global sikkerhet, finansiell stabilitet, det multilaterale handelssystemet, det globale klimaet, helse og den økologiske balansen. Arbeidet for å stanse forringelsen av globale fellesgoder er en overordnet målsetting i Regjeringens politikk, og en rekke av de spørsmål som drøftes i denne meldingen omhandler slike fellesgoder.

Debatten om globale fellesgoder har vist at det er ulike oppfatninger om den praktiske anvendelsen av begrepet og om hvordan tiltak for å ivareta fellesgodene skal finansieres. Ulike forslag om nye finansieringsmekanismer i form av for eksempel global skattlegging av valutatransaksjoner (jfr. kap. 4.2) og utstedelse av spesielle trekkrettig­heter i Det internasjonale valutafondet (IMF), har vært lansert.

Boks 1.2 En jord under press

I en rapport til Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling høsten 2002 tegnet FNs generalsekretær et bilde av en jord under sterkt og tiltagende press: Allerede i dag beskattes over halvparten av verdens fiskebestander opp til eller over tålegrensen, artsmangfoldet trues, forbruket av ikke-fornybare energiressurser stiger, og det samme gjør utslippene av klimagasser. Samtidig øker det gjennomsnittlige forbruket per person, mens befolkningen forventes å vokse inntil den stabiliseres rundt 11 millioner i annen halvdel av dette århundret.

En særlig kritisk faktor er ferskvann; i 2025 risikerer 2/3 av jordens befolkning å bo i områder med moderat til alvorlig press på vannressursene. I dag mangler 1,1 milliarder mennesker tilgang på trygt drikkevann, og 2,4 milliarder mangler tilfredsstillende avløp. Mange får ikke del i den gjennomsnittlige forbruks- og velstandsøkningen: I Afrika har forbruket sunket de siste 25 årene, fortsatt er over 800 millioner mennesker underernærte, og over 100 millioner barn får ingen skolegang.

Regjeringen har en positiv grunnholdning til kreative forslag som kan bidra til å styrke finansieringen av tiltak for å ivareta globale fellesgoder. Regjeringen er samtidig opptatt av at etableringen av nye finansieringsmekanismer ikke skal gå ut over utviklingsbistanden og kampen mot fattigdom. Regjeringen anser ikke mangelen på mekanismer og ordninger for finansiering av fellesgoder som den største utfordringen. Hovedutfordringen er å mobilisere tilstrekkelig politisk støtte og ressurser til det arbeidet som allerede ivaretas gjennom etablerte internasjonale virkemidler. Disse ressursene må først og fremst hentes fra land med betalingsevne.

Det springende punkt er derfor de betalingsdyktige landenes vilje til å bidra til tiltak som sikrer fellesgodene. Uten betalingsvilje har det liten hensikt å drøfte nye finansieringsmekanismer. Resultatet blir da lett at finansieringen av nye tiltak resulterer i redusert utviklingsbistand. I arbeidet for å ivareta globale fellesgoder vil Regjeringen derfor prioritere å styrke eksisterende internasjonale virkemidler fremfor å introdusere nye mekanismer.

Erkjennelsen av at felles utfordringer krever felles løsninger har stått sentralt i norsk utenrikspolitikk i hele etterkrigstiden. Regjeringen vil videreføre og styrke denne hovedlinjen i norsk utenrikspolitikk, basert på en aktiv støtte til og deltagelse i det multilaterale samarbeidet. Et sterkt FN og et vel fungerende multilateralt system er et globalt fellesgode i seg selv. Et styrket globalt samarbeid er nødvendig for å nå de mål som Regjeringen ser som sentrale når det gjelder verdiskaping, fattigdomsbekjempelse og en bærekraftig utvikling.

En verden uten felles kjøreregler og effektive samarbeidsorganer som kan følge opp disse reglene, blir en verden som ivaretar den sterkestes rett. Et bredt og effektivt multilateralt samarbeid er en forutsetning for at globaliseringens muligheter skal bli en realitet for mindre land som Norge, fattige utviklingsland og fremtidige generasjoner. Fremfor å begrense dette samarbeidet, bør en arbeide for forbedringer i de multilaterale institusjonenes virkemåter og funksjoner.

Figur 1.2 Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å kunne realisere globaliseringens muligheter

Figur 1.2 Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å kunne realisere globaliseringens muligheter

Kilde: Corbis/SCANPIX

Regjeringen vil derfor støtte tiltak som kan styrke det multilaterale samarbeids­systemet og bidra til hensiktsmessige reformer og endringer i deres politikk. Regjeringen vil vektlegge forslag som er gjennomførbare, prioritere arbeidet innenfor eksisterende organisasjoner og institusjoner, og bidra til bedre samspill og samordning mellom disse. Regionale samarbeidsorganisasjoner, også i vår egen verdensdel, vil her spille en viktig rolle.

Regjeringen vil i arbeidet for å styrke det multi­laterale systemet legge vekt på tiltak som kan styrke effektiviteten og resultatoppnåelsen i forhold til de overordnede politiske målsettingene. Regjeringen vil også legge vekt på tiltak som kan bidra til å styrke og stabilisere tilgangen på nødvendige ressurser til de globale institusjonene. Regjeringen vil videre støtte tiltak som kan bidra til økt innsyn i og åpenhet omkring virksomheten i det multilaterale systemet. Likeledes vil Regjeringen i reformarbeidet, både av institusjoner og regelverk, arbeide for at hensynet til mindre aktører og fattige land blir ivaretatt. Regjeringen vil særlig legge vekt på å styrke FN og FNs ressursgrunnlag, og den rolle FN spiller i utviklingen av felles mål og en helhetlig tilnærming til de store globale utfordringene.

På denne bakgrunn er deltakelse i multilateralt samarbeid innen FN en hovedprioritering i norsk utenrikspolitikk. Det er i Norges interesse å fremme forpliktende mellomstatlig samarbeid basert på FN-pakten og folkeretten.

Ingen annen internasjonal organisasjon har det globale utsyn, virkemiddelapparat og samme autoritet som FN. Verdens stadig mer sammenvevde problemer krever evne til både begrepsmessig og praktisk håndtering i en stadig mer sammensatt multilateral virkelighet. Ikke minst gjelder dette i forbindelse med bevaring av internasjonal fred og sikkerhet – og i denne forbindelse konfliktforebygging, krisehåndtering og fredsbygging. Samarbeid mellom FN og regionale organisasjoner er viktig, men kun ved at samarbeidet er forankret i FN, vil engasjementet kunne trekke på den globale effektivitet og legitimitet som FN er bærer av.

De største utfordringene det internasjonale samfunn står overfor er grenseoverskridende i sin natur. Terrorisme og internasjonal organisert kriminalitet, narkotika-, våpen og menneskesmugling, flyktninger, spredning av dødelige sykdommer, fattigdom og global miljøforurensning, er problemer som må løses gjennom internasjonalt samarbeid. FN gir en konkret anledning til å sette medlemslandenes utenriks- og utviklingspolitikk i et helhetlig og sammenhengende perspektiv. Fred må bygges på langsiktige utviklingsstrategier og holdes oppe av menneskerettigheter, demokrati, godt styresett, sivilt samfunn og rettsstatens prinsipper.

Nasjonale myndigheter i en sammenvevd verden

Når statens grenser får redusert betydning som ramme for menneskelig og økonomisk samkvem, og når internasjonale regelverk legger føringer for nasjonal politikk, blir muligheten for nasjonal myndighetsutøvelse redusert. Mange tradisjonelle styringsinstrumenter blir mindre hensiktsmessige.

Samspillet mellom nasjonal politikk og internasjonalt samarbeid blir derfor også stadig viktigere for å nå politiske målsettinger. Velfungerende offentlige myndigheter er en forutsetning for å kunne ivareta nasjonale interesser i det multilaterale samarbeidet. På samme måte er funksjonsevnen til nasjonale myndigheter avgjørende for muligheten til å gjennomføre vedtak fattet på den internasjonale arena. Iverksettelsen av nye tollregler krever et fungerende tollvesen, bekjempelsen av korrupsjon krever effektive etterforsk­ningsorganer og uavhengige domstoler, og kapitalmarkedene kan bare fungere hensiktsmessig dersom visse kontrollfunksjoner kan utøves med utgangspunkt i et særskilt rammeverk. Uavhengige og representative myndighetsorganer er nødvendige for å gi borgerne et effektivt rettighetsvern, og de vil også lettere kunne ivareta helhetlige hensyn og motstå press fra sterke interessegrupper.

Godt nasjonalt styresett er med andre ord avgjørende for å kunne utnytte globaliseringens muligheter. I Norge er den største utfordringen å modernisere og effektivisere eksisterende offentlige institusjoner og regelverk. I de fattigste utvik­lingslandene er utfordringen i stor grad å bygge opp ny kompetanse og nye institusjoner og regelverk.

Regjeringen vil på denne bakgrunn legge økende vekt på å bidra til å bygge opp utviklingslandenes egen kapasitet og kompetanse og det institusjonelle og juridiske rammeverket, gjennom både det bilaterale og det multilaterale utvik­lingssamarbeidet. Fra norsk side vil det bli lagt særlig vekt på å utnytte norsk kompetanse og formidle våre erfaringer fra forvaltningen av energiressurser, vannressurser og miljø. Gjennom et sterkere nasjonalt regelverk og institusjonelt rammeverk kan man også hindre at internasjonale kommersielle interesser utnytter nasjonale ressurser og benytter seg av svak nasjonal kapasitet i en slik sammenheng. Arbeidet for å styrke respekten for menneskerettighetene, demokratibygging, støtte til utviklingen av frie og uavhengige media og frivillige organisasjoner kan bidra i samme retning.

Privat sektor, frivillighet og nye partnerskap

Effektive og hensiktsmessige nasjonale og internasjonale institusjoner og rammeverk er ikke tilstrekkelige for å kunne nå de overordnede målsettingene om verdiskaping, fattigdomsbekjempelse og bærekraft. Det er heller ikke alle forhold som det er mulig eller ønskelig å regulere. Både enkeltindivider og økonomiske aktører har et selvstendig ansvar for egen atferd og for sitt forhold til fellesskapet. Frihet gir også ansvar. Den tradisjonelle tilnærmingen med vekt på lover og reguleringer må suppleres med frivillige tiltak og en skjerpet etisk bevissthet, samt nye samarbeidsformer og partnerskap mellom myndigheter, næringsliv og det sivile samfunn. Samtidig er det avgjørende for folks tillit til samfunnet og markedet at de blir hørt, som borgere og forbrukere.

I en verden der de flernasjonale selskapene får økende betydning, er dette viktigere enn noen gang. Bedriftenes hovedoppgave er å skape økonomiske resutater, men de har også et bredere samfunnsansvar, både med hensyn til etikk, menneskerettigheter, sosiale forhold og miljø. Utvikling av mekanismer for å styrke dette ansvaret har høy prioritet, og frivillige retningslinjer og standarder utarbeides på flere områder.

Privat sektor og frivillige organisasjoner kan mobilisere finansielle og menneskelige ressurser som er helt nødvendig for å nå Tusenårsmålene og for å ivareta globale fellesgoder. Det internasjonale sivile samfunn tilbyr en viktig kanal for politisk deltagelse og engasjement i globale spørsmål som utfyller det tradisjonelle mellomstatlige samarbeidet. Norge vil være en pådriver for å oppmuntre til økt åpenhet omkring internasjonale organisasjoners og institusjoners virksomhet, inkludert tettere kontakt og konsultasjoner med det sivile samfunn.

Det sivile samfunn kan også ha sterk innflytelse over utviklingen av den private økonomien, blant annet som kanal for forbrukernes interesser. Bedriftenes samfunnsansvar understrekes i økende grad av næringslivet selv. Et tettere samarbeid mellom frivillige organisasjoner og nær­ings­livet vil bidra til å gjøre dette ansvaret mer troverdig. Frivillige forpliktelser er et supplement til nasjonal og internasjonal rett.

Boks 1.3 Nye samarbeidsformer – Det internasjonale aids-vaksineinitiativet (IAVI)

IAVI er en internasjonal stiftelse med støtte fra bl.a. Rockefeller Foundation, Verdensbanken, UNAIDS, Storbritannia, Nederland, Canada og Irland. IAVIs hovedmål er å øke tempoet i forskning på utvikling av en forebyggende aids-vaksine og å sikre tilgjengeligheten av denne, spesielt i utviklingslandene.

IAVI forhandler frem avtaler med industrielle partnere som ledd i å sikre at en fremtidig vaksine vil bli tilgjengelig i utviklingsland til rimelige priser. For å stå i en sterkere posisjon i slike forhandlinger, ser IAVI det som nødvendig å ha politisk og økonomisk støtte fra myndigheter og politikere. Samtidig er IAVI av den oppfatning at det er et offentlig ansvar å legge til rette for et marked og finansielle mekanismer som motiverer industrien til å utvikle en aids-vaksine som skal være tilgjengelig også for utviklingsland. Støtte til utvikling av en vaksine for å forebygge hiv-infeksjon passer godt inn i den norske hiv-satsingen med hovedfokus på forebygging. Regjeringen har derfor inngått et samarbeid med IAVI og bevilget en støtte på 10 millioner kroner til arbeidet.

I arbeidet for å møte de store globale utfordringene utgjør engasjementet fra frivillige organisasjoner, nærings- og arbeidslivet et viktig supplement til myndighetenes virksomhet. Det globale engasjementet hos bedrifter og organisasjoner er et uttrykk for et ønske om å ta sin del av ansvaret for den globale utviklingen. Regjeringen ser positivt på utradisjonelle samarbeidsformer for å nå felles mål, og vil legge til rette for økt dialog og styrket samarbeid og partnerskap mellom myndig­heter, næringsliv og organisasjoner.

Sentrale problemstillinger: Mål og politikk

Globaliseringen gjenkjennes på de fleste samfunnsområder og kan sies å ha både økonomiske, teknologiske, kulturelle, rettslige, politiske og økologiske dimensjoner. Det er likevel på det økonomiske området at globaliseringen er tydeligst gjennom friere bevegelse av varer, tjenester, kapital og informasjon, og større mobilitet av bedrifter og produksjon på tvers av landegrensene. Meldingen tar derfor utgangspunkt i globaliseringen som en prosess i retning av større integrasjon i verdensøkonomien. Dette betyr ikke at andre tilnærminger til globaliseringens utfordringer og muligheter ikke er relevante og viktige. Av hensyn til behovet for å foreta en avgrensing i forhold til et stort og bredt tema, har Regjeringen funnet det hensiktsmessig å foreta en avgrensing som angitt i det sammendraget som her følger.

Regjeringens tilnærming til globaliseringens muligheter og utfordringer legger til grunn en politikk som

  • setter mennesket i sentrum: menneskeverdets ukrenkelighet, menneskenes grunnleggende rettigheter og menneskets kreativitet og skaperkraft,

  • fokuserer på de overordnede målsettinger om verdiskaping, fattigdomsbekjempelse og en bærekraftig utvikling.

For å kunne nå disse målsettingene vil Regjeringen arbeide langs tre akser:

  • styrke det internasjonale samarbeidet, regionalt og globalt, gjennom forpliktende regelverk og effektive, legitime og demokratiske institusjoner,

  • styrke nasjonale myndigheters evne til å utnytte globaliseringens muligheter og møte dens utfordringer, blant annet gjennom modernisering og effektivisering av offentlig sektor i vårt eget land, og gjennom å bidra til å styrke samarbeidslandenes egen nasjonale kapasitet og kompetanse,

  • stimulere til samfunnsansvar og frivillig innsats, blant annet gjennom private bedrifters og flernasjonale selskapers samfunnsansvar, slik at hensynet til etikk, menneskerettigheter og miljø ivaretas, samt oppmuntre til frivillig ansvar og engasjement hos enkeltmennesker og organisasjoner, og nye samarbeidsformer mellom myndigheter, næringsliv og det sivile samfunn.

Det er disse hovedpunktene som danner grunn­laget for Regjeringens politikk på de ulike samfunnsområdene som gjennomgås i meldingen.

I kapittel 2 beskrives noen av de sentrale kjennetegnene ved den økonomiske globaliseringen. Verdensøkonomien veves stadig tettere sammen gjennom økende bevegelser av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på tvers av landegrenser. Utviklingen er drevet frem av en kombinasjon av nedbygging av barrierer, teknologiske endringer og ved at aktørene i markedet søker nye forretningsmuligheter. Det siste tiåret er preget av fremveksten av en global nettverksøkonomi og kunnskapsøkonomi, samtidig som mange land i liten grad har tatt del i den samme utviklingen.

De handelspolitiske rammebetingelsene er tema for kapittel 3. Regjeringens overordnete mål er at rammebetingelsene for internasjonal handel med varer og tjenester skal bidra til nasjonal og global verdiskaping, en sosial rettferdig fordeling og en forsvarlig forvaltning av miljø og ressurser.

Regjeringen vil arbeide aktivt i den nye forhandlingsrunden i WTO, herunder:

  • arbeide for bedre markedsadgang for norske eksportnæringer, og for å sikre et godt, variert og rimelig vare- og tjenestetilbud til norske forbrukere,

  • arbeide for forbedringer i regelverket for internasjonal handel med sikte på økt forutsigbarhet, og for å motvirke muligheter for vilkårlig skjønnsutøvelse,

  • arbeide for å bevare et nasjonalt handlingsrom til å føre en landbrukspolitikk i samsvar med våre behov,

  • fremme hensynet til miljø og kulturelt mangfold i internasjonal handel, og sikre likeverdighet mellom WTO og multilaterale miljøavtaler,

  • bidra til at utviklingslandene blir bedre integrert i internasjonal handel, legge til rette for økt import av produkter fra utviklingsland og bidra til at utviklingslandenes interesser ivaretas i det multilaterale handelssystemet, særlig hva angår de fattigste land.

Regjeringen vil videreføre et aktivt engasjement i oppfølgingen av EØS-avtalen som gjør Norge til en del av EUs indre marked og som åpner for deltakelse på andre områder som miljøvern, utdanning, forskning, forbrukerspørsmål og sosiale spørsmål.

Et av de viktigste kjennetegnene ved globaliseringen er utviklingen i de internasjonale kapitalmarkedene. Dette drøftes nærmere i kapittel 4. Det er en sentral utfordring å påse at kapitalmarkedene bidrar til å realisere lønnsomme investeringer og å legge rammer som sikrer finansiell stabilitet. Når markedet ikke selv sørger for å kanalisere ressurser dit hvor behovet er størst, må markedet suppleres med mekanismer som kan bidra til å fylle dette behovet. Regjeringen vil

  • være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å redusere fattige lands gjeldsbyrde,

  • være en pådriver for en større grad av fattigdomsorientering og mottakerorientering i de internasjonale finansieringsinstitusjonenes virk­somhet, med utgangspunkt i utviklingslandenes egne fattigdoms- og utviklingsstrategier,

  • støtte tiltak for å bedre innsynet i og åpenhet omkring de internasjonale finansieringsinstitusjonenes virksomhet,

  • bidra aktivt til det internasjonale arbeidet innenfor rammen av blant annet IMF for å bedre finansmarkedenes virkemåte, og støtte det internasjonale arbeidet for å sikre makro­økonomisk stabilitet og å forhindre finansielle kriser,

  • basere tilsynet med det nasjonale finansmarkedet på internasjonale standarder og metoder.

Globaliseringen innebærer en skjerpet nasjonal og internasjonal konkurranse. Problemstillingene knyttet til nasjonal politikk for å sikre konkurranseevnen i en global kunnskapsøkonomi er tema for kapittel 5. En helhetlig politikk for verdiskaping må ha som mål at de nasjonale rammebetingelsene for næringsvirksomheten skal være konkurransedyktige. Samtidig er teknologi og kunnskap stadig viktigere konkurransefaktorer. En forutsetning for å kunne nyte godt av de mulighetene som globaliseringen gir, er at kunnskap og nyskaping blir satt i sentrum for nasjonale prioriteringer.

Regjeringen har som mål at det skal være attraktivt og lønnsomt å drive næringsvirksomhet i Norge. Det krever en helhetlig tilnærming som sikrer stabile og konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet, og at politikken er innrettet mot lav pris- og kostnadsvekst innenlands. Regjeringen vil

  • videreføre den finanspolitiske disiplin, moderniseringen av offentlig sektor og reduksjonen i det samlede skatte- og avgiftsnivået,

  • prioritere oppfølgingen av Regjeringens handlingsplan for å forenkle og effektivisere regelverk og reguleringer av betydning for næringslivet,

  • legge frem en handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk i tilknytning til Statsbudsjettet for 2004 og legge frem et forslag om innretning og organisering av det næringsrettede virkemiddelapparat våren 2003,

  • sikre velfungerende markeder gjennom oppfølging av handlingsplanen for styrking av konkurransepolitikken og vurdere endringer i konkurranseloven, og

  • følge opp tilknytningen til EUs Lisboa-strategi som en del av arbeidet for en helhetlig politikk for å sikre et konkurransedyktig Norge.

Regjeringen har som mål at Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon, med utdannings- og forskningsmiljøer i verdensklasse. En forutsetning for å virkeliggjøre dette målet er en sterk nasjonal kunnskapsbase som sikres gjennom et vel fungerende utdannings- og forskningssystem med vekt på utvikling av menneskelig kapital, tilrettelegging for nyskapning og en høy grad av internasjonalisering. Regjeringen vil

  • styrke kvaliteten i forskning og utdanning, og følge opptrappingsplanen for forskning for at Norge skal nå OECD-gjennomsnittet innen 2005,

  • stimulere til økt utveksling og samarbeid mellom norske og utenlandske utdannings- og forskningsinstitusjoner, legge til rette for handel med utdanningstjenester og bygge ned unødige hindringer for godkjenning av kvalifikasjoner og kompetanse som er opparbeidet i utlandet, og

  • prioritere utdanning som det viktigste satsingsområdet i norsk utviklingspolitikk.

Blant de viktigste politiske utfordringene som kan knyttes til den økonomiske globaliseringen, er de menneskeskapte klimaendringene, tap av biologisk mangfold, behovet for en bærekraftig forvaltning av naturressurser og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Disse utfordringene understreker behovet for en tilnærming som ivaretar hensynet til økosystemet og kommende generasjoners behov, og en omlegging til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Regjeringens politikk for en bærekraftig forvaltning av miljø og ressurser omtales nærmere i kapittel 6.

Regjeringens overordnede målsetning for det norske samfunnet, og verdenssamfunnet, er at utviklingen skal være økologisk, økonomisk og sosialt bærekraftig. Innenfor disse rammene skal vi fremme en stabil og sunn økonomisk utvikling og et samfunn med høy livskvalitet, og bidra til at også verdens fattige får mulighet til materiell velferd og økt livskvalitet. Regjeringen vil

  • gjennom arbeidet for bærekraftig miljø- og naturressursforvaltning bidra i kampen mot fattigdom,

  • arbeide for en sterk miljøpilar i en fremtidig styringsstruktur for bærekraftig utvikling der FNs ledende rolle i det internasjonale samarbeidet blir styrket,

  • arbeide for stans i tap av artsmangfoldet og være en pådriver for tiltak mot handel med ulovlig hogd tømmer,

  • videreføre en restriktiv politikk med hensyn til genmodifiserte organismer,

  • ta et nasjonalt og internasjonalt ansvar for å motvirke globale klimaendringer og arbeide for innføring av ny og klimavennlig teknologi og fornybare energikilder,

  • følge opp Verdenstoppmøtet i Johannesburg, blant annet med hensyn til vann og sanitære tjenester, samt bærekraftig produksjon og forbruk,

  • fremlegge en nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling.

I en stadig tettere sammenved verden øker tilfanget av impulser og inspirasjon fra andre kulturer. Mangfoldet i kulturelle uttrykk gir oss muligheten for et rikere liv og bidrar til kreativitet og fornyelse. Samtidig er mange bekymret for det press vår egen kultur og vårt eget språk utsettes for. Den kulturelle dimensjonen ved globaliseringen er tema for kapittel 7.

Regjeringen vil føre en kulturpolitikk som utnytter de mulighetene et åpnere verdenssamfunn gir for større kulturelt mangfold, og samtidig sette inn positive tiltak der det kulturelle mangfoldet trues. Regjeringen vil

  • føre en kulturpolitikk som bevarer og formidler kulturarven, styrke de norske språk, videreutvikler kulturen i Norge og legger til rette for at kulturlivet tar opp i seg nye impulser,

  • sikre og fremme kulturelt mangfold på globalt og nasjonalt nivå på grunnlag av kulturens egenverdi, og med nødvendige virkemidler sikre brede og smale grupper i befolkningen tilgang til kunst og kulturopplevelser av god kvalitet og fremme kunstnerisk fornyelse og kvalitet,

  • føre en mediepolitikk som sikrer ytringsfriheten, herunder ved å videreføre pressestøtten og statlig eierskap i NRK, samt videreføre støtten til filmproduksjon og etablere støtteordninger også for andre medier,

  • delta aktivt i det internasjonale arbeidet for vern og fremme av kulturelt mangfold,

  • bidra til profileringen av norsk kultur i utlandet og fremme kontakt og samarbeid mellom miljøer og kunstnere i Norge og utlandet.

Økonomisk kriminalitet og etiske utfordringer knyttet til globaliseringen drøftes i kapittel 8. Økonomisk kriminalitet, korrupsjon og etisk uansvarlighet må bekjempes for å sikre at globaliseringen skal kunne bidra positivt til verdiskaping, fattigdomsbekjempelse og en bærekraftig utvikling. I tillegg til myndighetenes nasjonale og internasjonale tiltak må næringslivet selv ta ansvar for de etiske sider ved egen virksomhet og forholdet til bedriftens omgivelser. Nye partnerskap og samarbeidsformer mellom myndigheter, næringsliv og det sivile samfunn er nødvendige som tillegg til tradisjonelle tiltak fra myndighetenes side. Regjeringen vil

  • intensivere innsatsen, nasjonalt og internasjonalt, for å bekjempe korrupsjon, hvitvasking, grenseoverskridende økonomisk kriminalitet og menneskehandel,

  • være en pådriver for å sette spørsmålet om ulovlig ressursutnyttelse og økonomiske drivkrefter i krig og konflikt på den internasjonale dagsorden,

  • prioritere hensynet til menneskerettighetene, kampen mot korrupsjon og arbeidet for godt styresett som en integrert del av utviklingssamarbeidet,

  • fremme bedrifters samfunnsansvar gjennom en aktiv dialog og samarbeid med næringslivet og det sivile samfunn,

  • arbeide for at statlig innkjøpspolitikk skal være et eksempel til etterfølgelse i arbeidet for samfunnsansvarlig produksjon og innkjøp,

  • styrke oppfølgingen av ILOs arbeid for å sikre internasjonale minimumsstandarder i arbeidslivet og prioritere oppfølgingen av ILOs Verdenskommisjon for den sosiale dimensjon ved globalisering, spesielt med tanke på en bedre samordning av virksomheten mellom ILO og andre relevante internasjonale institusjoner som FN, WTO, IMF og Verdensbanken.

En forutsetning for å kunne utnytte globaliseringens muligheter er at menneskets og samfunnets sikkerhetsbehov blir ivaretatt. Sammenhengen mellom globaliseringen og det enkelte menneskets og samfunnets sikkerhet og sårbarhet behandles i kapittel 9. Sikkerhetsutfordringene i dagens verden er mer mangfoldige og mer sammensatt enn tidligere. En mer integrert verden innebærer en gjensidig avhengighet mellom landene som i sin tur fører til større sårbarhet. Teknologiske og økonomiske kanaler kan misbrukes til formål som truer vår sikkerhet. Økende handel og reisevirksomhet øker risikoen for spredning av sykdommer. Regjeringen vil:

  • prioritere det nasjonale og internasjonale arbeidet for å forhindre og bekjempe terrorisme med politiske, diplomatiske, juridiske, økonomiske og militære virkemidler,

  • styrke det forebyggende arbeidet med sikkerhet og beredskap innenfor viktige samfunnssektorer som telekommunikasjon, kraftfor­syning og petroleumsvirksomheten,

  • styrke arbeidet med å sikre forbrukeren tilgang på trygg mat,

  • styrke det nasjonale og internasjonale arbeidet for å overvåke, forebygge og bekjempe smittsomme sykdommer.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Foreslåtte tiltak vil enten bli gjennomført innenfor rammen av eksisterende budsjettrammer eller bli fremmet gjennom den ordinære budsjettprosessen.

Fotnoter

1.

I akademisk litteratur defineres et fellesgode gjerne som et gode som er ikke-ekskluderende og ikke-rivaliserende, det vil si at godet er tilgjengelig for alle og at en persons forbruk av godet ikke går ut over mengden som er tilgjengelig for andre. I en praktisk politisk sammenheng er det få goder som fullt ut tilfredsstiller disse kriteriene, og begrepet anvendes derfor som regel som et samlebegrep for spørsmål som bare kan løses på en tilfredsstillende måte gjennom et bredt internasjonalt samarbeid.

Til toppen
Til dokumentets forside