Einar Gerhardsen

Statsminister 1945, 1945-1951, 1955-1963 og 1963-1965

Einar Gerhardsen. Foto: Scanpix

Einar Henry Gerhardsen var veiarbeider og politiker.

Statsminister 25. juni-5. november 1945.

Statsminister 5. november 1945-19. november 1951.

Statsminister 22. januar 1955-28. august 1963

Statsminister 25. september 1963-12. oktober 1965.

Født i Asker i Akershus amt 10. mai 1897, sønn av rodemester Gerhard Olsen (1867-1949) og Emma Hansen (1872-1949).
Gift 11. oktober 1932 med Werna Julie Koren Christie (1912-1970), datter av agent Johan Werner Koren Christie (1879-1918) og Klara Rønning (1889-1967).
Svigerfar til senere statsråd Tove Strand Gerhardsen, farfar til senere statssekretær Mina Gerhardsen.
Død i Oslo 19. september 1987. Gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Einar Gerhardsen vokste opp som et av fire barn i en arbeiderfamilie i Kristiania (Oslo), med en far som var ansatt i veivesenet. Etter folkeskoleeksamen og mer tilfeldige jobber, ble han i 1915 anleggsarbeider i veivesenet.

I 1919 kom Gerhardsen med i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, og ble i 1919 valgt inn i sentralstyret. Samme år kom han med i redaktør Martin Tranmæls politiske vennekrets. I 1920 ble han formann i veivesenets arbeiderforening i Kristiania.

Det som drev Gerhardsen var ønsket om å få slutt på det han oppfattet som urettferdig og nedverdigende behandling av arbeidsfolk. Hans samfunnssyn ble formet i møte med ulike personer og tradisjoner innenfor arbeiderbevegelsen. Hjemme ble han preget av farens sosialdemokratiske holdninger, i Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse ble han inspirert av mer revolusjonære toner, mens han i kretsen rundt Tranmæl fant seg hjemme i tankene om en folkelig ”revolusjon” utmyntet i praktisks politisk arbeid.

I 1922 tok Gerhardsen fatt på sin lange periode som lønnet tillitsmann, først som sekretær i Norsk Kommuneforbund. Ved Arbeiderpartiets splittelse i 1923, der Tranmæl-fløyen sikret seg makten i partiet mens de Moskva-tro dannet Norges Kommunistiske Parti, var Gerhardsen på Tranmæls side. Han ble nå landssekretær i partiet fram til 1925, og medlem av sentralstyret (fram til 1969). I 1925 ble han sekretær i Oslo Arbeiderparti, en stilling han hadde fram til 1936.

Gerhardsen svingte i 1920- og første del av 1930-årene mellom en revolusjonær og en reformistisk linje i politikken. I 1921 var han engasjert i nokså håndfaste forberedelser til revolusjonære handlinger, og ved avslutningen av storstreiken i 1921 holdt han en tale der han skal ha sagt at arbeiderne neste gang ville ta med seg dynamitt. I 1924 ble han dømt til 75 dagers fengsel for å ha oppfordret til militærstreik. Fra omkring 1925 samlet han rundt seg en ”arbeids- og kampgruppe” som til dels var militært organisert. I 1927 sto han bak ”fyll fengslene”-aksjonen, der han oppfordret arbeidsløse til å forsyne seg med det de trengte av mat i forretningene og deretter sone sin fengselsstraff.

Først ved Arbeiderpartiets landsmøte i 1933 kan man sikkert plassere Gerhardsen på den reformistiske siden, som ønsket å innføre sosialismen via parlamentariske valg og vedtak. Men hans holdning var fortsatt at det parlamentariske system kun var et middel.

Fra 1936 til 1939 var Gerhardsen igjen landssekretær i Arbeiderpartiet, samtidig som han var nestformann i Oslo Arbeiderparti. I 1939 ble han nestformann i Arbeiderpartiet. Han var medlem av Oslo bystyre og formannskap 1932-1945, varaordfører i Oslo 1938-1940 og ordfører i august 1940 og mai-juni 1945.

For Gerhardsen sto andre verdenskrig i ettertid som den perioden som formet ham mest. Det begynte likevel med en politisk blindvei. Etter våren 1940 å ha fulgt regjeringen Nygaardsvold på deler av flukten til Tromsø, og Tranmæl til Stockholm, kom Gerhardsen tilbake til Oslo i juni. I partiformann og statsråd Oscar Torps fravær i London, ble han av landsstyret konstituert som Arbeiderpartiets formann, og forsøkte å få til en samling av det politiske miljøet med tanke på å komme fram til en ordning med den tyske okkupasjonsmakten.

Fremstøtet var en frukt av troen på at krigen var tapt, og et ønske om å sikre vitale politiske og materielle interesser mot nazistiske krefter – tyske som norske. Men det ville ha innebåret at regjeringen og det parlamentariske demokrati ville blitt tilsidesatt, og vant ikke oppslutning.

En mer varig innvirkning på Gerhardsens politiske utvikling under krigen, var møtet med Hjemmefronten og senere med fangemiljøene på Grini og i Sachsenhausen. Dette munnet ut i en ”folkefrontstrategi” for det frie Norge, basert på et samarbeid mellom arbeiderbevegelsen og vennligsinnede borgerlige krefter. Dette innebar både kompromissvilje fra Arbeiderpartiets side og at de borgerlige kreftene anerkjente arbeiderbevegelsens sentrale mål om økonomisk styring og sosial rettferdighet. Dette ville sikre en fredelig utvikling i sosialistisk retning, mente Gerhardsen.

At Gerhardsen overlevde krigen var ingen selvfølge. Fra høsten 1940 var han en av de sentrale motstandsmennene i landet, men lot likevel være å flykte under unntakstilstanden i september 1941. Han ble arrestert, skulle sannsynligvis egentlig ha vært henrettet men havnet først i fangeleieren på Grini. Våren 1942 ble han sendt til Sachsenhausen i Tyskland, der han fremsto som en lederskikkelse blant de norske fangene.

I 1944 skal det ha foreligget en hemmelig dødsdom mot Gerhardsen. En offiser i det tyske hemmelige politi i Norge, med kontakter i hjemmefrontmiljøet, fikk høsten 1944 hentet ham hjem og igjen plassert ham på Grini. Her ble han den ledende i det forberedende arbeidet med å stake ut den politiske kursen for etterkrigstidens Norge.

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 gikk Gerhardsen tilbake til oppgavene som Oslos ordfører og Arbeiderpartiets konstituerte formann. Han arbeidet for at høyesterettsjustitiarius Paal Berg skulle bli statsminister i den samlingsregjeringen som skulle komme når Nygaardsvolds regjering søkte avskjed etter hjemkomsten fra eksilet i London. Da Berg trakk seg, ble Gerhardsen presset til å overta oppgaven. Samlingsregjeringen, som tiltrådte 25. juni, ble i praksis en koalisjon mellom Arbeiderpartiet og ledere fra Hjemmefronten, men hadde medlemmer fra alle partier.

De som etter frigjøringen overtok styringen i Arbeiderpartiet betraktet Gerhardsen som den eneste som kunne utfordre statsminister Nygaardsvold. Han ble av Gerhardsen og hans krets oppfattet som en klamp om foten, både med tanke på oppslutning i folket og den nye politiske kursen.

Etter valgseieren høsten 1945 overtok Gerhardsens første rene arbeiderpartiregjering 5. november. Selv hadde han ønsket å fortsette den bredere ”folkefront”-modellen, men hadde møtt motstand mot dette både i eget parti og ellers. Gerhardsen ble i 1945 innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet i Oslo, og skulle komme til å inneha dette vervet til 1969. I 1945 ble han av landsmøtet valgt som formann i Arbeiderpartiet, et verv han skulle komme til å inneha til 1965.

Gerhardsen så i 1945 gjenreisningen etter krigen som en hovedoppgave for regjeringen, men var også opptatt av en gradvis utvikling i sosialistisk retning. Han forsøkte å iverksette praktiske ordninger for statlig kontroll med næringslivet og medbestemmelse i bedriftene for arbeidere og andre ansatte. Målsettingen ble innfridd et stykke på vei.

Etter krigen tvang den internasjonale splittelsen mellom en østblokk ledet av Sovjetunionen og en vestblokk med USA som den førende, Gerhardsen til å velge side i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Derfor godtok han USAs våpenhjelp (Marshall-hjelpen) i 1947 og norsk medlemskap i NATO i 1949.

19. november 1951 søkte Gerhardsen avskjed fordi han ønsket avløsning som statsminister, og Oscar Torp overtok som sjef for en ny arbeiderpartiregjering. Gerhardsen begrunnet dette med personlige, ikke politiske, årsaker, og hadde de neste årene partiet og Stortinget som base for sitt politiske arbeid. Han ledet stortingsgruppen fra 1951 til 1955, og var stortingspresident fra 1954 til 1955.

22. januar 1955 kom Gerhardsen tilbake som statsminister, mens Torp gikk til Stortinget. Bakgrunnen for Torps avskjedssøknad var motbør fra egne rekker i utenriks- og forsvarspolitikken, også fra Gerhardsen som nå ønsket å overta igjen. Gerhardsen lå i utenriks- og sikkerhetspolitikken noe til venstre for Torp, men uten at det forhindret partisplittelsen som i 1961 førte til at Sosialistisk Folkeparti ble dannet og at Arbeiderpartiet kom i mindretall på Stortinget. Gerhardsens tredje regjering fortsatte som mindretallsregjering fram til den 28. august 1963 gikk av på saken om ulykken i Kings Bay-gruven i Ny-Ålesund på Svalbard.

Etter et mellomspill med John Lyngs borgerlige koalisjonsregjering, kom Gerhardsen tilbake med sin fjerde regjering – også den en mindretallsregjering – 25. september 1963. I valget to år etter ble det borgerlig flertall på Stortinget, og Gerhardsen overlot 12. oktober 1965 makten til Per Bortens koalisjonsregjering. Samme år trakk Gerhardsen seg som formann i Arbeiderpartiet. Han var nå 68 år gammel.

Perioden 1945-1965 kalles gjerne Gerhardsen-epoken i norsk politikk, fordi Gerhardsen satte et så tydelig preg på sin samtid – gjennom språk og stil så vel som gjennom den politikken han sto for. Han var statsministeren som aldri glemte sine røtter i arbeiderbevegelsen. Velferdsstatens far er han ofte blitt kalt, selv om hans visjon gikk lenger enn velferd – han var hele livet opptatt av å fastholde de ideologiske begrunnelsene for politikken.

Gerhardsen var personlig mer radikal enn den kursen hans regjeringer kom til å føre, og ønsket å være et samlende midtpunkt og lete etter løsninger som flest mulig kunne godta. Under striden fram mot folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (EU) i 1972, forsøke han å bygge bro mellom ja- og nei-siden i partiet.

Det har vært pekt på to politikk-områder som ville ha vært annerledes uten Gerhardsens mange år som statsminister: dreiningen fra å satse på markedsmekanismer til større vekt på regulering, og Norges nei til utplassering av kjernefysiske våpen på norsk jord.

Gerhardsen beholdt livet ut sin identitet som arbeider, med vekt på en enkel livsstil og kontakt med arbeiderbevegelsens grasrot. Men han kunne også bruke sitt store kontaktnett på en måte som andre fant manipulerende.

I sine senere år skrev Gerhardsen sine memoarer og var mye brukt som foredragsholder. Han døde i 1987, vel 90 år gammel.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Rune Gerhardsen

Taler og artikler av Einar Gerhardsen

Gå tilbake

Til toppen