Statsrådet under unionen med Sverige

4. november 1814 - 7. juni 1905

Norges reviderte grunnlov av 4. november 1814 gav kongen rett til å beskikke enten kronprinsen eller kronprinsens eldste sønn som visekonge i Norge, eller til å beskikke en stattholder der.

Visekongeembetet var i funksjon bare i kortere perioder. Til stattholderembetet kunne både norske og svenske borgere utnevnes. Embetet ble i perioden 1814-1829 innehatt av svenske borgere, i perioden 1836-1856 av norske.

Grunnloven av 4. november 1814 innførte betegnelsen statsminister på den fremste av statsrådene, etter svensk mønster. På denne tiden var det to medlemmer av den svenske regjeringen som hadde denne tittelen:  ”justitie-statsministern” og ”statsministern för utrikes ärendena”. De to var sidestilte i rang.

20. mars 1876 ble et nytt embete som statsminister og ”statsrådets främsta ledamot” innført i Sverige. Samtidig ble justitietatsministern ”statsråd och chef för Justitiedepartementet"  og utrikesstatsministern "minister för utrikes ärenden".

Statsminister
Ved at tittelen i Norge ble knyttet til bare den fremste statsråden, ble statsminister her nå etablert som betegnelse for det embetet som i andre land omtales som ”førsteminister” (”prime minister”, ”premier ministre”), ”ministerformann” (”Ministerpresident”) eller ”rådsformann” (”president du conseil”). I Storbritannia er statsminister (”minister of state”) i bruk som tittel for juniorministre (statssekretærer) i flere departementer.

Da Danmark i 1918 innførte betegnelsen statsminister, skjedde dette etter svensk og norsk mønster. Den fremste danske statsråd hadde da siden 1856 vært betegnet som ”konseilspræsident”, mens han i perioden 1848-56 bar tittelen ”premierminister”.

November-grunnloven av 1814 økte antallet medlemmer av det norske statsrådet til minst åtte; statsministeren og minst syv andre medlemmer. Den delte også Statsrådet i to, hoveddelen (Den norske regjering) i Christiania (Oslo) og en mindre avdeling i Stockholm (Statsrådsavdelingen). Dette skyldtes at statsministeren og to av statsrådene skulle arbeide nær kongen. Det førte til at statsministeren var fast stasjonert ved Statsrådsavdelingen i Stockholm, mens statsrådene normalt skiftet på å tjenestegjøre der et år om gangen. Dette førte til hyppige sjefsskifter i departementene i Christiania.

Svensk-norsk utenriksminister
Våren 1814 takket grev Carl J. W. von Schmettow, general og øverstkommanderende i Trondhjem, nei til prins Christian Frederiks ønske om å gjøre ham til Norges utenriksminister. Grunnloven av 17. mai 1814 omtaler "det udenlandske Departement". Noe slikt ble ikke opprettet i Christiania før unionen med Sverige ble inngått 4. november 1814.

Fra 4. november 1814 til unionsoppløsningen 7. juni 1905 var disse Sveriges og Norges utenriksminister, 1814-1876 med tittel av statsminister, med base i Stockholm.

Den norske regjering
Inntil embetet som statsminister i Christiania ble opprettet i 1873, ble Den norske regjering i kongens fravær ledet av visekongen eller stattholderen. I de perioder da det ikke var utnevnt stattholder, 1829-1836 og 1856-1861, eller ved stattholderens fravær, var eldste statsråd i Christiania Den norske regjerings formann, med halvoffisiell tittel av førstestatsråd. Fra 1861 til 1873 var Frederik Stang førstestatsråd etter formell utnevnelse.

Ved grunnlovsbestemmelse av 5. juni 1873 ble stattholderembetet opphevet, og embetet som førstestatsråd i Christiania omgjort til statsminister. Ordningen med visekonge ble opphevet ved grunnlovsendring av 30. juni 1891, etter ikke å ha vært i bruk siden 1857.

To statsministre
Fra 1873 til 1905 hadde det norske statsråd altså to statsministre. Statsministeren i Christiania ble ansett som sjef for den samlede norske regjering. Da det parlamentariske system gradvis ble innført fra 1884, ble det statsministeren i Kristiania som dannet regjering. Statsministeren i Stockholm fikk nå enda klarere rollen som den norske regjerings utsending hos kongen.

Ulike typer statsråd på flere steder
I årene 1814-1905 ble statsrådssakene avgjort på ulike måter og på ulike steder. Det skjedde i Christiania, i Stockholm og andre steder der den felles kongen oppholdt seg. Og det skjedde uten kongen. 

Det meste av året foregikk regjeringsmøtene i Christiania i kongens fravær, siden han normalt oppholdt seg i Stockholm. I årene 1814-1873 ble regjeringsmøtene i Christiania ledet av kongens stattholder eller den norske statsråden med høyest ansiennitet, førstestatsråden. I årene 1873-1905 ble regjeringsmøtene i Kristiania ledet av statsministeren.

Beslutninger som regjeringen i Kristiania hadde fullmakt til å treffe i kongens fravær, ble avgjort "ved høyeste resolusjon".

Christiania
Når kongen oppholdt seg i Christiania, noe han etter grunnloven skulle gjøre en viss tid hvert år, utgjorde regjeringen der og den medreisende norske  Statsrådsavdelingen i Stockholm (statsministeren og to statsråder) en enhet. Fire svenske statsråder fulgte kongen når han oppholdt seg i Christiania.

I disse periodene ble også statsrådsakene i Christiania dermed avgjort ved kongelig resolusjon. Fra 1820-årene holdt regjeringen i Christiania forberedende statsråd før statsrådsmøtene med kongen.

Stockholm
Når kongen oppholdt seg på Stockholms slott eller et av sine andre slott i Sverige, ble beslutningene som regjeringen i Christiania ikke hadde fullmakt til å treffe, fattet ved kongelig resolusjon i statsråd av kongen og minst to av de tre medlemmene av den norske Statsrådsavdelingen i Stockholm.

Beslutninger kunne fattes av kongen også på andre måter enn i norsk statsråd i Stockholm eller andre steder i Sverige, eller i fullt statsråd i Christiania:

Sammensatt statsråd
"Sammensatt statsråd" avgjorde saker som var felles for de to rikene Sverige og Norge. Når sammensatt statsråd ble holdt i Stockholm, bestod det av minst fire medlemmer av det svenske statsrådet og minst to medlemmer av den norske statsrådsavdelingen. 

Når sammensatt statsråd ble holdt i Christiania, bestod det av minst halvparten av det samlede norske statsrådet og minst fire medlemmer av det svenske.

Supplert statsråd
"Supplert statsråd" avgjorde saker som hørte under det ene rikets statsmyndighet, men som samtidig angikk det andre. Avgjørelsene bandt bare den staten som saken hørte under. 

Når "supplert svensk statsråd" ble holdt i Stockholm, bestod det av minst fire medlemmer av det svenske statsrådet og minst to medlemmer av den norske statsrådsavdelingen. Når "supplert svensk statsråd” ble holdt i Christiania, bestod det av minst fire svenske og tre norske statsråder. 

"Supplert norsk statsråd" i Stockholm bestod av minst to medlemmer av den norske statsrådsavdelingen og tre svenske statsråder. Når "supplert norsk statsråd" ble holdt i Christiania, bestod det av minst halvparten av det samlede norske statsrådet og tre svenske statsråder.

Ministerielt statsråd
"Ministerielt statsråd" ble holdt når den svensk-norske utenriksministeren foredro visse typer svenske og norske diplomatiske saker for kongen, i nærvær av hoffkansleren eller et annet svensk regjeringsmedlem. For norske sakers vedkommende var dette i samsvar med grunnlovens paragraf 28. I tiden 1814-1835 ble ministerielt statsråd holdt uten norsk deltagelse. 

Ved kongelige resolusjoner i mars og april 1835 ble det fastsatt at norske diplomatiske saker skulle foredras i ministerielt statsråd i nærvær av også den norske statsministeren eller et annet medlem av det norske statsrådet. Diplomatiske saker som angikk begge stater ble foredratt av utenriksministeren i "unionelt (ministerielt) statsråd", i nærvær av ytterligere én svensk og én norsk statsråd. 

12. mars 1885 vedtok den svenske riksdagen at antallet svenske statsråder i unionelt ministerielt statsråd skulle økes fra to (statsminister og utenriksminister) til tre, mens det fortsatt skulle møte én norsk statsråd. Viktigere diplomatiske saker ble ofte behandlet i sammensatt statsråd.

Militære kommandosaker
Norske militære kommandosaker ble i nesten hele perioden 1814-1905 ikke behandlet i statsråd, noe som var i samsvar med grunnlovens paragraf 28. Sakene ble i stedet foredratt for kongen av en av den norske generaladjutanten eller av sjefen for den norske kommandoekspedisjonen i byen.

Fra 1823 var kommandoekspedisjonen i Stockholm del av den norske statsrådsavdelingens kanselli. I 1893 fastsatte Stortinget at norske militære kommandosaker skulle foredras og kontrasigneres av sjefen for Forsvarsdepartementet.

Interimsregjering
I årene 1852-1881 skjedde det syv ganger at en interimsregjering trådte sammen i Stockholm fordi kongen på grunn av sykdom eller fravær ikke kunne lede det svenske og det norske statsrådet. 

Interimsregjeringen besto av like mange norske og svenske statsråder, vanligvis ti fra hvert land. Den svenske og den norske statsministeren førte skiftevis forsetet; rekkefølgen dem imellom ble bestemt ved loddtrekning. Interimsregjeringene avgjorde sakene ved "interimsregjeringens resolusjon".

I periodene med interimsregjering ble det konstituert ytterligere norske statsråder både i Stockholm og i Christiania, de sistnevnte for å erstatte dem som reiste til Stockholm for å supplere statsrådsavdelingen der.

En interimsregjering kunne også tre sammen dersom tronfølgeren var umyndig ved kongens død. En slik situasjon oppstod ikke. Ved grunnlovsendring av 20. januar 1863 ble det bestemt at nærmeste arveberettigede prins skulle fungere som regent dersom han var myndig.

Statsministeren departementssjef
Fra statsministerembetet i Christiania ble opprettet i 1873, var hovedregelen at statsministeren også bestyrte et av departementene. Unntakene fram til 7. juni 1905 var Frederik Stang i årene 1873-1880, og Christian Selmer i årene 1880-1884.

Statssekretæren fortsatte i november 1814 som sekretær for regjeringen i Christiania, mens statsrådsavdelingen i Stockholm fikk et embete som ekspedisjonssekretær (titulert som statssekretær 1822-1841). Statssekretærembetet i Christiania utviklet seg i perioden til Statsrådets felleskontor, med flere ansatte.

Sekretær hos Den norske regjerings formann
Visse fellesoppgaver i Christiania ble også ivaretatt av stillingen som ”sekretær hos Den norske regjerings formann”. Denne ble opprettet i 1829, da stattholderembetet i flere år ikke var besatt, og eldste statsråd i kongens fravær ledet regjeringsmøtene. Stillingen, som ikke var fulltidsbeskjeftigelse for innehaveren, ble opprettholdt da statsministerembetet i Christiania ble opprettet i 1873, men ble nedlagt i 1906.

Etter at utviklingen mot parlamentarisme startet i 1884, ble det i stor grad et mønster at også statsministerens sekretær gikk av ved regjeringsskifter.