Direktivforslag om tilstrekkelige minstelønninger

Status

Prosessen i EU

Forslaget forhandles nå i Rådet og Europaparlamentet som skal vurdere og vedta direktivet i tråd med lovgivningsprosedyren. Våren 2021 la Det portugisiske formannskapet frem en framdriftsrapport til EUs møte for arbeids- og sosialministrene (EPSCO). Her fremkommer det at rådets arbeidsgruppe for sosiale saker ønsker en tydeliggjøring av at direktivet skal være et rammedirektiv, og har presisert noen av definisjonene i et kompromissforslag. Forslaget imøtekommer også krav om å avgrense virkeområdet mer enn hva Kommisjonens forslag legger opp til. Det slovenske formannskapet tok over ledelsen av saken 1. juli og la frem et nytt kompromissforslag i juli 2021. Det slovenske kompromissforslaget tydeliggjør enda sterkere at direktivet avgrenser seg til å oppstille rammer og prosedyrer for å oppnå passende minstelønninger, ikke konkrete krav til opprettelser av slike eller nivå. Teksten viderefører nytt unntak for sjøfolk, og gir flere nye definisjoner sammenlignet med Kommisjonens forslag. Det presiseres blant annet at allmenngjorte tariffavtaler om minstelønn ikke anses som lovfestet minstelønn.

I Europaparlamentets arbeids- og sosialkomité ble saksordførernes forslag til endringer i direktivforslaget lagt frem 6. april 2021. Innen fristen 11. mai, kom det inn et betydelig antall endringsforslag. En planlagt votering i Europaparlamentets komité vil trolig først finne sted tidligst i oktober.

Prosessen i Norge

Direktivforslaget er til vurdering i Arbeids- og sosialdepartementet og ble diskutert i Spesialutvalget for personbevegelse, arbeidsmiljø og arbeidsliv 26. mai 2021.

Sammendrag av innhold

Den 28. oktober 2020 presenterte Kommisjonen et forslag til direktiv om tilstrekkelige minstelønninger i Europa. Formålet med minstelønnsdirektivet er å sikre at arbeidstakere i EU beskyttes av tilstrekkelige minstelønninger, som gir mulighet for en verdig tilværelse uansett hvor de arbeider.  

Forslaget er fremsatt med hjemmel i EU-traktatens artikkel 153(1)(b), som gir EU adgang til å vedta minimumsdirektiver om blant annet arbeidsvilkår. Direktivet skal behandles etter den ordinære lovgivningsprosedyren, dvs. at Europaparlamentet og Rådet vedtar direktivet sammen.

Ifølge Kommisjonen vil reduksjon i forskjeller i dekning og nivå på minstelønn bidra til et mer rettferdig arbeidsmarked i EU, stimulere produktivitetsvekst og fremme økonomisk og sosial framgang. Minstelønninger på tilstrekkelige nivåer kan ifølge Kommisjonen sikre et verdig liv for arbeidstakere, bidra til å understøtte aggregert etterspørsel, styrke arbeidsinsentivene, redusere omfanget av arbeidende fattige ("in-work poverty") og ulikhet i den nedre delen av lønnsfordelingen. Tilstrekkelige minstelønninger kan også bidra til å redusere kjønnsforskjeller, da flere kvinner enn menn har lønn på eller rundt minstelønnen. Kommisjonen trekker også fram viktigheten av å sikre etterlevelse av regler om minstelønn av hensyn til både arbeidstakere, og for å beskytte virksomheter mot urettferdig konkurranse.

Det foreslåtte direktivet består av 19 bestemmelser, inndelt i fire kapitler, med følgende innhold:

Kapittel I gir innledende bestemmelser:

Artikkel 1 beskriver direktivets formål og avgrensinger. Direktivet skal fastsette en ramme for a) tilstrekkelige minstelønninger og b) arbeidstakernes adgang til beskyttelse gjennom lønninger fastsatt av kollektive avtaler eller lovbestemt minstelønn, der det finnes. Direktivet respekterer uavengigheten til arbeidslivets parter og rett til å forhandle kollektive avtaler. Direktivet skal heller ikke berøre medlemsstatenes mulighet til å fastsette lovbestemte minstelønninger eller fremme adgangen til beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler. Det presiseres videre at direktivet ikke pålegger noen forpliktelse til å innføre en lovbestemt minstelønn i de medlemsstater hvor det ikke finnes en slik ordning eller å gjøre kollektive avtaler allment gjeldende.

Artikkel 2 beskriver anvendelsesområdet. Direktivet skal gjelde for arbeidstakere i EU som har en ansettelseskontrakt eller et arbeidsforhold slik det er definert i nasjonal rett, kollektive avtaler eller praksis, med hensyn til EU-domstolens praksis.

Artikkel 3 inneholder definisjoner av minstelønn, lovbestemt minstelønn, kollektive forhandlinger, kollektive avtaler, og dekningsgrad av kollektive forhandlinger.

Artikkel 4 har som formål å øke den kollektive overenskomstdekningen. For å øke dekningsgraden av kollektive forhandlinger skal medlemslandene i samråd med arbeidsmarkedets parter som minimum treffe følgende tiltak: a) fremme oppbygging og styrking av arbeidsmarkedets parters evne til å inngå i kollektive forhandlinger om lønnsfastsettelse på sektor eller tverrsektorielt plan, og b) oppmuntre til konstruktive, meningsfylte og informerte forhandlinger om lønninger blant arbeidsmarkedets parter. I medlemsland hvor dekningsgraden av kollektive forhandlinger er under 70 prosent av arbeidstakerne skal medlemsstatene sørge for en ramme for at kollektive forhandlinger kan gjennomføres, enten ved lov etter høring av arbeidslivets parter eller gjennom avtale med dem, og utarbeide en handlingsplan for å fremme kollektive forhandlinger. Handlingsplanen skal offentliggjøres og oversendes Kommisjonen.

Kapittel II gir bestemmelser rettet mot de medlemslandene som har lovbestemt minstelønn.

Artikkel 5 inneholder retningslinjer for hvordan stater med lovbestemte minstelønninger skal sikre at minstelønnen er tilstrekkelig ut fra en rekke kriterier. I tillegg skal medlemsstatene opprette organer som skal gi råd til ansvarlige myndigheter om spørsmål vedrørende lovbestemte minstelønninger.

Artikkel 6 gir medlemsstatene mulighet til å tillate ulike satser på lovbestemte minstelønninger for bestemte grupper av arbeidstakere. Medlemsstatene skal holde disse satsene på et minimum og sikre at enhver ulikhet blant annet er ikke-diskriminerende, forholdsmessig, objektivt og rimelig begrunnet i et legitimt formål. Medlemsstatene kan videre tillate satser som ligger under den lovbestemte minstelønnen dersom disse er nødvendige, objektivt begrunnet og forholdsmessige.  

Artikkel 7 stadfester at medlemsstatene skal gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at arbeidslivets parter inkluderes tidlig og effektivt i fastsettelsen og ajourføringen av lovbestemte minstelønninger, herunder gjennom deltakelse i rådgivende organer som nevnt i artikkel 5.

Artikkel 8 fastsetter at medlemsstatene i samarbeid med arbeidslivets parter skal gjennomføre nødvendige tiltak for å styrke arbeidstakernes adgang til beskyttelse av minstelønn, særlig gjennom å styrke tilsyn og sikre at informasjon om lovbestemte minstelønninger er offentlig tilgjengelig.

Kapittel III inneholder horisontale bestemmelser og retter seg mot alle medlemsstatene.

Artikkel 9 fastsetter at medlemsstatene i samsvar med direktivene om offentlige anskaffelser skal gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at økonomiske aktører i utførelsen av offentlige anskaffelser eller kontrakter, utbetaler lønninger i samsvar med tariff for den gjeldende sektor og geografiske område, og den lovbestemte minstelønnen der det finnes.

Artikkel 10 fastsetter at medlemsstatene skal utvikle effektive datainnsamlingsverktøy for å kunne overvåke minstelønningenes dekningsgrad og nivå. Medlemsstatene skal årlig rapportere ulike data til Kommisjonen, avhengig av om de har lovbestemt minstelønn eller et lønnsdanningssystem basert på kollektive forhandlinger. Alle statene skal rapportere på dekningsgraden av kollektive forhandlinger. De statene som ikke har lovbestemt minstelønn skal i tillegg rapportere på lønnsfordelingen i desiler av minstelønninger fordelt på andelen dekkede arbeidstakere, samt lønnsnivået til arbeidstakere uten beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler sammenliknet med lønnsnivået til arbeidstakere som har slik beskyttelse. Statistikk som fremlegges skal fordeles etter kjønn, alder, arbeidsevne, bedriftsstørrelse og sektor.

Det fremgår videre at medlemsstatene skal sikre at opplysningene om beskyttelse av minstelønninger, inkludert gjennom lønnsbestemmelsene i kollektive avtaler, er transparente og offentlig tilgjengelige. Dessuten fremgår det at Kommisjonen skal vurdere dataene som medlemsstatene rapporterer, og årlig rapportere til Rådet og Europaparlamentet. Videre skal Sysselsettingskomiteen (Employment Committee) årlig undersøke hvordan kollektive forhandlinger fremmes, og nivået på minstelønningene i medlemsstatene.

Artikkel 11 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at arbeidstakere har adgang til en effektiv og upartisk tvisteløsningsmekanisme og rett til oppreisning, herunder passende kompensasjon der rettigheter har blitt krenket i forbindelse med lovbestemte minstelønninger eller beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler, uten at det berører særlige klage- og tvisteløsningsprosesser i kollektive avtaler. Dette gjelder også arbeidstakere med et avsluttet arbeidsforhold.

Det fremgår videre av artikkel 11 at medlemsstatene skal gjennomføre nødvendige tiltak for å beskytte arbeidstakere og arbeidstakernes representanter mot ugunstig behandling fra arbeidsgiver, og eventuelle negative konsekvenser som følge av en klage som er levert arbeidsgiver eller av andre steg som er tatt for å sikre rettighetene til lovbestemte minstelønninger eller beskyttelse av minstelønninger gjennom kollektive avtaler.

Artikkel 12 fastsetter at medlemsstatene skal etablere regler om sanksjonering av overtredelse av nasjonale bestemmelser. Sanksjonene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha en avskrekkende virkning.

Kapittel IV inneholder avsluttende bestemmelser om gjennomføring, evaluering og revisjon, ikke-regresjon og gunstige bestemmelser samt ikrafttredelse.

Artikkel 13 fastsetter at medlemsstatene kan overlate til arbeidslivets parter å gjennomføre direktivet, dersom de samlet ber om det. Medlemsstatene skal i så fall ta de nødvendige skritt for å sikre at de resultater som direktivet søker å oppnå, garanteres til enhver tid.

Artikkel 14 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at arbeidstakere og arbeidsgivere, inkludert små- og mellomstore bedrifter, gjøres oppmerksomme på de tiltak som følger av direktivet.

Artikkel 15 fastsetter at Kommisjonen skal evaluere direktivet 5 år etter gjennomføring.

Artikkel 16 fastsetter at direktivet ikke endrer på medlemsstatenes adgang til å anvende eller innføre lover og administrative prosedyrer som er gunstigere for arbeidstakerne, eller til å fremme eller tillate bruk av kollektive avtaler som er gunstigere for arbeidstakerne.

Artikkel 17 fastsetter at direktivet skal gjennomføres 2 år etter ikrafttredelse; artikkel 18 at direktivet trer i kraft på den tyvende dagen etter offentliggjørelsen i Den Europeiske Unions Tidende; artikkel 19 fastsetter at direktivet er rettet mot medlemsstatene.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Direktivet er ennå ikke vedtatt. Det er kjent at flere EU-stater er kritiske til forslaget og at Rådets juridiske tjeneste har anbefalt justeringer for at forslaget skal samsvare bedre med de kompetansebegrensningene som ligger i EU-traktatens artikkel 153(1)(b) jf. (5). Det ligger dermed an til at det vil bli gjort endringer i forslaget.

I Kommisjonens konsekvensvurdering til forslaget er det lagt til grunn at 21 medlemsstater har lovfestet minstelønn, og 6 medlemsstater har minstelønninger fastsatt gjennom kollektive avtaler. De nordiske EU-statene er nevnt blant de statene som ikke har lovfestet minstelønn.

I framdriftsrapporten fra det portugisiske formannskapet som ble lagt frem 14. juni 2021 og i kompromissforslag fra det slovenske formannskapet av 7. juli, er det foreslått flere klargjøringer i direktivforslaget, herunder:

• Individuelle rettigheter: Flere av medlemsstatene har tatt til orde for at direktivet ikke skal gi individuelle rettigheter for arbeidstakere, særlig med henblikk på artikkel 11 om håndhevelse. På denne bakgrunn har formannskapene foreslått å endre tittelen til "Directive on a framework for adequate minimum wages in the European Union". Dette klargjør at forslaget er et rammedirektiv.

• Virkeområdet: Etter ønske fra medlemsstatene, ligger det an til at sjøfolk omfattet av Konvensjon om sjøfolks arbeid- og levekår 2006 (ILO 186), unntas fra direktivets virkeområde. Ordlyden som er foreslått i artikkel 2(2) er noe uklar, men i tråd med uttalelser i fremdriftsrapporten bør det kunne legges til grunn at alle sjøfolk omfattet av konvensjonen kan utelates. Det er i EU også fremsatt ønske om å unnta fiskere i visse tilfeller.

• Allmenngjøring: Flere medlemstater har også påpekt behovet for å klargjøre om minstelønn forhandlet frem av tariffavtaleforhandlinger som har blitt allmenngjort skal defineres som lovfestet minstelønn eller om det er minstelønn fastsatt gjennom kollektive forhandlinger. På bakgrunn av det foreslås det endringer i direktivforslaget artikkel 3 om definisjoner, som innebærer at allmenngjorte tariffavtaler ikke skal anses som lovfestede ordninger, men som kollektive avtaler.

Konsekvensene for norsk rett er under vurdering.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget er under vurdering. Eventuelle økonomiske konsekvenser må vurderes nærmere. Det kan komme administrative kostnader knyttet til statistikkutvikling og rapportering.

Sakkyndige instansers merknader

I brev fra departementet av 29. oktober 2020 ble partene i arbeidslivet bedt om å inngi skriftlige innspill på direktivforslaget. LO, NHO, YS, Akademikerne, Spekter og KS besvarte dette med skriftlige innspill. Alle hovedorganisasjonene deler målet om at alle arbeidstakere fortjener en anstendig og levelig lønn, men ingen ønsker et direktiv om tilstrekkelig minstelønn som kan svekke partenes ansvar for lønnsfastsettelse og gi uheldige konsekvenser for vår arbeidsmarkedsmodell og det organiserte arbeidslivet. Partene viser videre til at ved å velge direktiv som rettslig instrument, så åpnes det for at dette kan tolkes av EU- eller EFTA-domstolen. I tillegg ble det reist spørsmål om EU har kompetanse til å vedta et direktiv om minstelønn, om et slikt direktiv skal innlemmes i EØS-avtalen, og andre forhold som ikke var avklart.

Vurdering

Rettsakten er til vurdering i EØS/EFTA-statene. Det bemerkes for øvrig at det fortsatt ikke er enighet blant medlemsstatene om hvorvidt EU har kompetanse til å vedta et direktiv som regulerer rammer for minstelønn.

Regjeringen deler synspunktene til arbeidslivets parter om at det ikke er ønskelig med et direktiv som kan gripe inn i lønnsdannelsen, herunder svekke partenes rolle i lønnsdannelsen eller svekke insentiver til å organisere seg.

En foreløpig vurdering tilsier at direktivforslaget ikke faller innenfor EØS-avtalens saklige og geografiske virkeområde slik det er definert i EØS-avtalens hoveddel med tilhørende vedlegg og protokoller. Den foreløpige vurderingen innebærer at Norge ikke vil være forpliktet til å innlemme rettsakten. Den rettslige vurderingen av EØS-relevans vil ferdigstilles når den endelige rettsakten foreligger.

Andre opplysninger

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 14

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2020)682
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring: