Forordning om mediefrihet (European Media Freedom Act – EMFA)

Status

Rettsakten ble lagt frem av Europakommisjonen 16. september 2022. Kommisjonens forslag skal behandles i Rådet og Europaparlamentet.

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la 16. september 2022 frem forslag til forordning om mediefrihet (European Media Freedom Act (EMFA)). Formålet med forslaget er bl.a. å sikre mediemangfold og medienes uavhengighet, og på den måten bidra til at det indre markedet fungerer bedre. Forordningsforslaget stiller en rekke krav til medlemsstatene, tilbydere av medietjenester, tilbydere av veldig store internettbaserte plattformer (very large online plattforms) og enkelte andre aktører som operer i mediemarkedet. Forordningsforslaget inneholder blant annet bestemmelser som skal beskytte allmennkringkasteres redaksjonelle uavhengighet og gi økt åpenhet om eierskap i medieforetak. Videre foreslås det blant annet krav til hvordan veldig store internettbaserte plattformer skal håndtere innhold som publiseres av redaktørstyrte nyhets- og aktualitetsmedier. Det foreslås også krav om at medlemsstatene skal vurdere konsentrasjoner i mediemarkedet som kan ha innvirkning på mediemangfold og redaksjonell uavhengighet. I tillegg foreslås det bl.a. å opprette et nytt organ for samarbeid mellom tilsynsmyndigheter på mediefeltet som bl.a. skal bidra med tekniske og praktiske råd knyttet til anvendelse av forordningen. 

Det er også lagt ved en rekommandasjon som i hovedsak er rettet mot mediebransjen.

Nærmere om forslaget

Forslaget består av fire kapitler. Forordningens første kapittel inneholder generelle bestemmelser om forordningens anvendelsesområde og definisjoner. I dette kapittelet fremgår det også at medlemsstatene kan fastsette mer detaljerte regler på områdene som omfattes av kapittel II og kapittel III avsnitt 5.

Kapittel II har tittelen «rettigheter og plikter for tilbydere av medietjenester og mottakere av medietjenester» og omfatter artikkel 3-6. Etter artikkel 3 skal mottakere av medietjenester ha rett til å motta et mangfold av nyhets- og aktualitetsinnhold fra redaksjonelt uavhengige medier. Etter artikkel 4 har tilbydere av medietjenester rett til å utøve sine økonomiske aktiviteter i det indre markedet uten andre restriksjoner enn de som er tillatt i henhold til unionsretten. Medlemsstatene skal respektere medietjenestetilbydernes redaksjonelle frihet og skal ikke på noen måte, direkte eller indirekte, påvirke deres redaksjonelle arbeid. Artikkel 4 (2) bokstav (b) og (c) inneholder bestemmelser om kildevern, herunder forbud mot bruk av spionprogramvare rettet mot medier, journalister og deres familiemedlemmer. Det er også foreslått at medlemsstatene skal utnevne en uavhengig myndighet for å håndtere eventuelle klager knyttet til bestemmelsene om kildevern og spionprogramvare. Artikkel 5 inneholder bestemmelser for å beskytte allmennkringkasteres uavhengighet. Etter forslaget skal bl.a. allmennkringkasternes leder og styremedlemmer oppnevnes etter en transparent, åpen og ikke-diskriminerende prosedyre i henhold til kriterier fastsatt ved lov. Artikkelen inneholder også bl.a. bestemmelser om at allmennkringkastere skal ha en tilstrekkelig og stabil finansiering og at medlemsstatene skal utpeke et eller flere uavhengige tilsyn som skal føre tilsyn med overholdelsen av artikkel 5 (1) til (3). I artikkel 6 foreslås det krav om at tilbydere av nyhets- og aktualitetsmedier skal gjøre tilgjengelig opplysninger om bl.a. eierskap. Videre foreslås det bl.a. at tilbydere av nyhets- og aktualitetsmedier skal treffe tiltak for å garantere at det treffes uavhengige redaksjonelle beslutninger, herunder at det skal være åpenhet om faktiske eller potensielle interessekonflikter som kan påvirke tilbudet av nyhets- og aktualitetsinnhold. 

Kapittel III har tittelen «Rammeverk for tilsynssamarbeid og et velfungerende indre marked for medietjenester. Kapittel III består av artikkel 8-24 fordelt på seks avsnitt og inneholder et detaljert regelverk for samarbeid mellom tilsynsmyndigheter på mediefeltet (bl.a. gjennom et nytt samarbeidsorgan på EU-nivå og for å sikre et velfungerende marked for medietjenester. I kapittel III avsnitt 1 (artikkel 7) fremgår det at tilsynsmyndighetene som det refereres til i artikkel 30 i AMT-direktivet (direktiv 2010/13/EU) skal være ansvarlige for tilsynet med bestemmelsene i kapittel III. Artikkel 7 krever dessuten bl.a. at tilsynsmyndighetene har samme krav til uavhengighet som følger av artikkel 30 i AMT-direktivet når de fører tilsyn med bestemmelsene i forslaget.

I kapittel III avsnitt 2 (artikkel 8 til 12) foreslås det å opprette et nytt uavhengig samarbeidsorgan European Board for Media Services (Rådet). Rådet erstatter det eksisterende samarbeidsorganet ERGA (European Regulators Group on Audiovisual Media) som er etablert i medhold av artikkel 30b i AMT-direktivet. Hovedoppgaven til det nye samarbeidsorganet er å fremme samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter for å sikre enhetlig anvendelse av EUs medieregulering. Rådet skal bl.a. gi råd til Kommisjonen og avgi rådgivende uttalelser «opinions» knyttet til nasjonale beslutninger som påvirker mediemarkedet og eierkonsentrasjoner. I tillegg skal Rådet bl.a. samordne nasjonale tiltak mot medietjenestetilbydere etablert utenfor EU, som har innhold som kan utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet og forsvar.

I kapittel III avsnitt 3 «Strukturelt samarbeid og konvergens» (artikkel 13-16) foreslås det bestemmelser om bl.a. samarbeid mellom tilsynsmyndigheter i ulike land og prosedyrer som skal bidra til å sikre håndheving av AMT-direktivets bestemmelser om videodelingsplattformtjenester, når slike tjenester formidles til flere land.

Kapittel III avsnitt 4 (artikkel 17-19) «Tilbud av medietjenester i et digital miljø» inneholder bestemmelser som utfyller forordningen om digitale tjenester (forordning (EU) 2022/2065) og regulerer forholdet mellom veldig store internettplattformer og tilbydere av medietjenester som publiserer innhold på slike plattformer. I artikkel 17 foreslås det at tilbydere av veldig store internettplattformer plikter å ha en funksjon der tilbydere av medietjenester kan indentifisere seg som redaktørstyrte medier. Plattformtilbydere som beslutter å suspendere eller midlertidig blokkere tilgang til innhold som er publisert av redaktørstyrte medier, plikter før innholdet suspenderes eller midlertidig blokkeres, å gi en begrunnelse for sin beslutning. I tillegg er det krav om at plattformene skal behandle klager fra de redaktørstyrte mediene effektivt og gi slike klager prioritet. Videre skal tilbydere av veldig store internettplattformer som hyppig begrenser eller suspenderer innhold til redaktørstyre medier gå i dialog med medietjenestetilbydere, med sikte på å bl.a. unngå uberettiget begrensing av innhold i fremtiden. Plattformtilbyderne skal dessuten årlig publisere informasjon om antallet ganger innhold fra redaktørstyrte medier har blitt begrenset eller fjernet. Rådet skal organisere en strukturert dialog mellom tilbydere av veldig store internettplattformer, tilbydere av medietjenester og sivilsamfunnet blant annet for å fremme tilgang til et mangfoldig tilbud av uavhengige medier på plattformene. I artikkel 19 foreslås en bestemmelse om at mediebrukere enkelt skal kunne endre standardinnstillingene på teknisk utstyr eller brukergrensesnitt som gir tilgang til audiovisuelle medier, for å tilpasse tilbudet i tråd med brukernes ønsker.

I kapittel III avsnitt 5 (artikkel 20-22) foreslås det bestemmelser som retter seg mot medlemsstatene for å sikre et velfungerende indre marked og prosedyrer. I artikkel 20 foreslås det nærmere krav til nasjonale rettslige og administrative tiltak som kan påvirke driften til tilbydere av medietjenester i det indre markedet. Silke tiltak skal være begrunnede, transparente, objektive og ikke-diskriminerende. Det foreslås også at det skal være mulig for medietjenestetilbydere, på visse vilkår, å klage slike tiltak inn for en uavhengig klageinstans. Rådet skal etter anmodning fra Kommisjonen avgi en uttalelse når et nasjonalt rettslig eller administrativt tiltak kan påvirke det indre markedet for medietjenester. I artikkel 20 foreslås det krav om at medlemsstatene skal ha nasjonale bestemmelser som sikrer en vurdering av konsentrasjoner i mediemarkedet som kan ha en vesentlig innvirkning på mediemangfold og redaksjonell uavhengighet. I artikkel 21 stilles det bl.a. en rekke krav til hvordan vurderingene skal gjennomføres og at vurderingene skal skilles fra «be distinct from» vurderinger etter konkurranseretten. Den nasjonale myndigheten som foretar vurderingene av konsentrasjoner i mediemarkedet skal varsle Rådet før det endelig vurdering foretas.

I kapittel III avsnitt 6 (artikkel 23 og 24) foreslås det bestemmelser som skal sikre en åpen og rettferdig fordeling av økonomiske ressurser. Kravene i artikkel 23 retter seg mot tilbydere av mediebruksundersøkelser. I artikkel 23 stilles det bl.a. krav om at systemer og metode for mediebruksundersøkelser skal være i tråd med prinsipper for åpenhet, upartiskhet og forholdsmessighet mv. I artikkel 24 foreslås det en bestemmelse som gjelder offentlige myndigheters kjøp av annonsering «statsannonser» hos tilbydere av medietjenester. Etter denne artikkelen skal bl.a. statsannonser tildeles etter transparente, forholdsmessige og ikke-diskriminerende prinsipper og gjennom en åpen, forholdsmessig og ikke-diskriminerende prosedyre. 

Kapittel IV inneholder sluttbestemmelser. Her foreslås det bl.a. at kommisjonen skal overvåke det indre markedet for medietjenester og vurdere justeringer/endringer av forordningen hvert fjerde år.

Merknader
Det rettslige grunnlaget for forordningen er artikkel 114 i "Treaty of the Functioning of the European Union" (TEUF) (Den europeiske unions funksjonsområde).

Norge har flere lover som bidrar til å sikre medienes uavhengighet, bl.a. Grunnoven § 100 og lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven) §7. Norge er rangert høyest på verdens pressefrihetsindeks for 2022, utarbeidet av Reportere uten grenser. De ovordnede målene for forordningen samsvarer godt med regjeringens politikk på området, og det følger av Hurdalsplattformen at "Regjeringa vil sikre ytringsfridommen gjennom dei frie media. Redaktørar og journalistar skal ha eit særskilt vern".

Rettslige konsekvenser

Forordningsutkastet faller inn under rettsakter i ”gruppe 1” (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet). Dersom forordningen blir funnet EØS-relevant og akseptabel og blir innlemmet i EØS-avtalen, må den gjennomføres i nasjonal rett. Forordningen nødvendiggjør lovendringer, og innlemmelse i EØS-avtalen vil derfor kreve Stortingets samtykke, jf. Grl. § 26 andre ledd. Det vil bli tatt konstitusjonelt forbehold ved en eventuell innlemming i EØS-avtalen. Forslag til forordning behandles nå blant medlemslandene i Rådet og i Parlamentet og det er for tidlig å ta stilling til om forordningen vil anses som akseptabel. 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for aktørene som ilegges nye plikter. Forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for tilsynsmyndigheten(e) som skal føre tilsyn og for organ som skal fungere som klageinstans.

Departementet vil se nærmere på dette når EU har vedtatt forordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er for tiden til vurdering nasjonalt og i EØS/EFTA-landene.

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte Kommisjonens forslag på høring 5. oktober 2022 med frist 16. november 2022. Departementet mottok innspill fra Fagpressen, LO, Mediebedriftenes Landsforening, Medietilsynet, Meta, Norges institusjon for menneskerettigheter, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk rikskringkasting AS, Schibsted, Stiftelsen Barnevakten og Språkrådet. Flere av høringsinstansene understreker at det står svært godt til med medienes uavhengighet og mediemangfoldet i Norge, og at det fra et norsk ståsted derfor ikke er et behov for en rettsakt som EMFA. Flere av instansene peker også på at forordningen bør ta hensyn til de store nasjonale forskjellene i medienes vilkår i Europa, og at det bør sikres at velfungerende nasjonale mediesystemer ikke svekkes som følge forordningen. Medieaktørene trekker særlig frem at forslaget til artikkel 17 om forholdet mellom redaktørstyrte medier og vedlig store internettplattformer. De mener at dette forslaget er et skritt i riktig retning, som et nødvendig minimum, for å beskytte redaksjonelt innhold på veldig store internettplattformer. 

Vurdering

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Lenker

• Kommisjonens forslag