Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Hva er nytt og hva er utfordrende med smart spesialisering?

I smart spesialisering kan myndighetene ta en pådriverrolle for utvikling av nye nisjer og næringsområder.

Da EU lanserte smart spesialisering i 2012, la de vekt på å lære av tidligere erfaringer med regionale utviklingsstrategier. Vanlige utfordringer i disse strategiene var:

  • Mangel på (inter)nasjonalt perspektiv: Regionene ble studert og vurdert isolert fra omverdenen.
  • For mye offentlig involvering og for lite næringslivsengasjement: Strategiene tok for lite hensyn til det faktiske utgangspunktet i regionen, hvilke personer og aktører som faktisk kunne bidra til å skape vekst.
  • Manglende analyse av regionenes muligheter og fordeler. Det er lett å legge mest vekt på utfordringene.
  • Det offentlige prøvde å «plukke ut vinnere».
  • De regionene som gjorde det best, ble forsøkt kopiert uten at lokal kontekst og muligheter ble tatt i betraktning.

Smart spesialisering søker å unngå disse fallgruvene, som også er relevante for Norge.

I perioden etter at smart spesialisering ble lansert, har myndighetenes rolle som pådriver og samskaper blitt framhevet på flere områder. Store samfunnsutfordringer krever løsninger på tvers av etater og fagområder, og det offentlige ser i stadig større grad behov for å samarbeide med både private aktører, forskningsinstitusjoner, organisasjoner og innbyggere om å forbedre og utføre oppgaver og tjenester. I smart spesialisering er det lagt til grunn at myndighetene kan ta en pådriverrolle for utvikling av nye nisjer og næringsområder.

Utfordringer med smart spesialisering

Målet med denne veilederen er at norske fylker og regioner skal ta i bruk smart spesialisering som metode for næringsutvikling. Det betyr ikke at smart spesialisering er enkelt. Ikke minst vil følgende momenter være utfordrende:

  • Offentlige myndigheter kan ikke på egen hånd gjennomføre en strategi for smart spesialisering. Det er næringsutvikling som er målet, og næringslivets engasjement er avgjørende.
  • Det er ikke mulig å analysere seg fram til hva som bør bli en regions framtidige prioriteringer. Analysene inngår som et element i oppdagelsesprosesser sammen med næringslivet, forskningsinstitusjoner og andre aktører.
  • Oppdagelsesprosessene er innovative prosesser, og innovasjon utfordrer offentlige tenke- og virkemåter. Det er ikke mulig å bestemme utfallet av prosessen, og det vil alltid være fare for å feile.
  • Det er krevende å få til dialogen med forskningsinstitusjoner og næringsliv, og dialogen blir ikke enklere om også organisasjoner, institusjoner og innbyggere skal involveres.
  • Det er mer krevende å velge og prioritere enn å vedta næringsnøytrale strategier eller planer.
  • Den fasiliterende pådriverrollen er utfordrende og krever kompetanser som tidligere ikke er blitt vektlagt i offentlig sektor.
  • Det er utfordrende å få til en åpen og transparent dialog og sørge for at ikke enkeltinteresser får fordeler uten at det er godt begrunnet.

Samtidig kan man ved å samle ressurser fra flere aktører, teste og eksperimentere, og hele tiden følge med på og lære av utviklingen, bedre mulighetene til å ta gode valg for framtiden.

Til toppen