Smart spesialisering og plan- og bygningsloven

I Norge er det plan- og bygningsloven fra 2008 som setter rammene for regional planlegging. Regional planlegging skal etter loven fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Involvering av interessenter og planlegging av arealbruk står sentralt i loven.

Smart spesialisering utdyper og kompletterer loven på næringsutviklingsområdet. Plan- og bygningsloven bruker begrepet regionale planer om de planene som er utformet etter loven, mens EU omtaler strategier for smart spesialisering. I praksis er det samme type dokument det er snakk om, det er beskrivelser av hvordan man kan komme fra dagens tilstand til en ønsket framtidig tilstand. I veilederen blir både begrepene strategi og plan benyttet.

Plan- og bygningsloven åpner også for å utvikle strategier, og mange fylkeskommuner velger å gjøre det på noen områder. Forskjellen er at for regional plan har loven bestemmelser om prosess og forpliktelser til deltakelse i prosessen, samt at planen skal bli lagt til grunn for virksomhet og planlegging hos regionale organer, kommuner og statlige aktører i regionen (§ 8-2). Disse bestemmelsene gjelder ikke regionale strategier.

Hvilke områder den regionale planen skal gjelde for, bør være forankret i den regionale planstrategien som fylkeskommunen utarbeider hvert fjerde år. Den redegjør for regionale utviklingstrekk og utfordringer, vurderer langsiktige utviklingsmuligheter og tar stilling til langsiktige utviklingsmål og hvilke spørsmål som skal tas opp gjennom videre regional planlegging (§ 7-1). Deler av analysebehovet for smart spesialisering kan med fordel være en del av planstrategien.

Smart spesialisering kobler sammen politikkområdene næringsutvikling, innovasjon, forskning og utvikling (FoU) og kompetanse. Dersom fylket har flere planer eller strategier på disse områdene, kan det være nyttig å diskutere om det er mulig å samle dem. Diskusjonen må ta hensyn til at planer for kompetanse og FoU som regel vil handle om mer enn næringsrettet kompetanse og næringsrettet forskning, og hvordan man løser det i en samlet plan.

Entreprenørielle oppdagelsesprosesser innebærer prøving og feiling og risiko. Og smart spesialisering innebærer at fylkeskommunen tar en proaktiv rolle i næringsutviklingen. Det kan kreve nye vurderinger av detaljeringsnivået i planleggingen og at politikere og administrasjonen tilpasser samarbeidsformene sine, uten at det går ut over den politiske styringen.

Smart spesialisering og oppstart av en planprosess

Utviklingen av en regional plan starter med et regionalt planprogram. Planprogrammet skal vise de store linjene i prosessen som fylkeskommunen planlegger. Planprogrammet skal gjøre rede for (§ 4-1)

  • formålet med planarbeidet
  • planprosessen med frister og deltakere
  • opplegget for medvirkning, spesielt for grupper som antas å bli særlig berørt
  • hvilke alternativer som vil bli vurdert, altså i grove trekk hvilke spørsmål eller temaer planarbeidet vil omfatte
  • behovet for utredninger

Fylkeskommunen skal samarbeide med alle berørte kommuner og statlige myndigheter. Disse har rett og plikt til å delta i planleggingen (§ 8-3).

Forslag til planprogram skal sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn, normalt samtidig med varslingen av planoppstart.

I planprogrammet kan fylkeskommunen forankre bruken av smart spesialisering som verktøy og metode i regional næringsutvikling og gjøre rede for hva det vil bety for den videre planprosessen.

Smart spesialisering og regionalt handlingsprogram

Fylkeskommunen skal sende forslag til regional plan på høring og legge forslaget ut til offentlig ettersyn med minst seks ukers frist (§ 8-3). Regional planmyndighet vedtar regional plan med endelig virkning dersom saken ikke bringes inn for departementet (§ 8-4).

Et handlingsprogram for gjennomføring av planen skal utvikles som del av og samtidig med regional plan. Regional planmyndighet vedtar handlingsprogrammet. Behovet for rullering skal vurderes årlig (§ 8-1).

Det er opp til fylkestinget å vurdere hvor detaljert handlingsprogrammet skal være. Fylkestinget vurderer også hvordan nettsider og andre digitale hjelpemidler skal brukes for å kommunisere hvordan man gjennomfører planen i praksis.  Loven legger vekt på elektronisk presentasjon og dialog i alle faser av planprosessen (§ 5-2).

Arbeidet med analyse, entreprenørielle oppdagelsesprosesser og prioritering utvikler seg over tid. Prosessen er ikke slutt når planen er vedtatt. Derfor er det avgjørende å oppnå politisk forståelse for og eierskap til denne måten å jobbe på i løpet av planprosessen.