Inntektspolitikk og lønnsoppgjør

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Arbeids- og sosialdepartementet

Det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet har som hovedmål å koordinere lønnsdannelsen.

Det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet har som hovedmål å koordinere lønnsdannelsen. På den måten skal inntektspolitikken bidra til en moderat pris- og lønnsvekst. Det vil igjen styrke grunnlaget for varig høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Lønnsforhandlingene er partenes ansvar.

Inntektspolitikken er en sentral del av den økonomiske politikken i Norge. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet er forankret i regjeringens kontaktutvalg, som ble opprettet i 1962, og ledes av statsministeren. Samarbeidet har bidratt til at Norge har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste andre land. Les mer om det inntektspolitiske samarbeidet og lønnsdannelse i NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi og NOU 2016:15 Lønnsdannelsen i lys av nye økonomiske utviklingstrekk.

Deltakere i kontaktutvalget er:

  • LO
  • YS
  • Unio
  • Akademikerne
  • NHO
  • Virke
  • Spekter
  • KS
  • Norges Bondelag
  • Norges Bonde- og Småbrukerlag
  • Norges Fiskarlag

En viktig del av det inntektspolitiske samarbeidet er å legge til rette for at partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles forståelse av situasjonen og utviklingen i norsk økonomi. Det er også viktig at partene i lønnsoppgjørene så langt som mulig er enige om grunnlagsmaterialet for forhandlingene. Sentralt i dette arbeidet er Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) som Arbeids- og sosialdepartementet har det administrative ansvaret for.

Les mer om TBU

Hva er «frontfagsmodellen»?

Grunnlaget for inntektspolitikken og den norske lønnsforhandlingsmodellen er at gjennomføringen av lønns- og inntektsoppgjørene er partenes ansvar.  Lønnsforhandlingsmodellen og gjennomføringen av oppgjørene bygger på at lønnsveksten må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med (frontfagsmodellen). Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i konkurranseutsatte virksomheter skal gjelde som en norm for øvrige forhandlingsområder. Dette blir ivaretatt ved at avtale- og forhandlingsområder med store innslag av konkurranseutsatt virksomhet forhandler og lager avtaler først (det såkalte frontfaget). Ved forbundsvise hovedoppgjør er det forhandlingene mellom Norsk Industri (NHO) og Fellesforbundet (LO) om revisjon av Industrioverenskomsten som utgjør frontfaget. Ved mellomoppgjør og samordnede oppgjør er det vanligvis det bredere LO-NHO-området som utgjør frontfaget. Det er vanlig å omtale frontfaget som de arbeidergruppene som forhandler først. Funksjonærene i de konkurranseutsatte virksomhetene forhandler senere på året.

Det er den gjennomsnittlige lønnsveksten for arbeidere og funksjonærer i frontfaget som skal være normgivende for resten av økonomien.

Tariffavtalene er grunnlaget for den koordinerte lønnsdannelsen

Tariffavtalene er det viktigste virkemiddelet partene i arbeidslivet har i inntektspolitikken. En tariffavtale er en felles regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtaler inngås mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening, og er bindende for avtalens parter og deres medlemmer.

Tariffavtalene har bestemmelser om lønn og andre arbeidsvilkår. Eksempler på dette kan være arbeidstid og ulike typer sosiale bestemmelser, oppsigelsesfrister, medbestemmelse og permittering, samt om pensjon for de som har dette avtalefestet. Hva som inngår i avtalene, varierer mellom de ulike tariffavtalene.

Avtaler på ulike nivåer

Avtalene inngås på ulike nivåer i de ulike sektorene;

  • mellom arbeidstakernes hovedorganisasjoner og en arbeidsgiverforening
  • mellom et fagforbund og en arbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå, eller
  • mellom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte

Lengden på tariffavtalene

Tariffavtalene er i all hovedsak toårige, men som regel med adgang til å forhandle om lønn for annet avtaleår (mellomoppgjør). De utløper normalt om våren. I NHO, Virke og i Spekter med unntak av helseforetakene utløper de fleste tariffavtalene 31. mars. I de øvrige tariffområder er utløp gjerne tidligst 30. april. Tariffavtalene i staten og i kommunesektoren har avtaleutløp 30. april.

Streik og lockout

Arbeidslivets parter har ansvaret for tariffoppgjørene og arbeidsfreden. Dersom partene i en tariffavtale ikke kommer til enighet i forhandlingene, må de som hovedregel til tvungen mekling hos riksmekleren før arbeidskamp kan iverksettes.

I tilknytning til krav om opprettelse eller revisjon av tariffavtaler gjelder fri streikerett i Norge, med unntak for embetsmenn og militære styrker. Retten til lockout er sidestilt med retten til streik. Ved å bruke kampmidler kan en part sette makt bak sin krav overfor motparten.

Samfunnet og berørte parter av en streik må i utgangspunktet tåle de ulemper en arbeidskonflikt fører med seg.

Tvungen lønnsnemd

Dersom en arbeidskonflikt fører til fare for liv, helse eller sikkerhet eller truer helt vitale samfunnsinteresser, kan det likevel være aktuelt å gripe inn i arbeidskonflikten med tvungen lønnsnemnd. Regjeringen fremmer i slike situasjoner en proposisjon for Stortinget med forslag til en særlov som forbyr fortsatt arbeidskamp og overlater til Rikslønnsnemnda å behandle tvisten. Rikslønnsnemndas kjennelse får virkning som tariffavtale mellom partene.

Les mer om tvungen lønnsnemnd