Regulering av priser i legemiddelmarkedet

I Norge fastsetter myndighetene prisen på reseptpliktige legemidler. Hensikten er å skjerme pasientene og folketrygden mot urimelig høye legemiddelpriser.

For de fleste andre varer er det markedet som avgjør prisen, men flere forhold gjør at dette ikke fungerer for reseptpliktige legemidler:

  • Siden folketrygden refunderer en vesentlig del av pasientenes legemiddelutgifter, vil både pasient og lege legge mindre vekt på prisen enn om de måtte betale legemidlene selv (tredjepartsfinansiering).
  • Legen velger hvilket legemiddel pasienten skal få, og det er ofte vanskelig for pasienten å vurdere legens valg (asymmetrisk informasjon).
  • Nye legemidler har patentvern, som forbyr andre å selge kopier. Dette gjør det mulig å kreve en høy pris.

Prisregulering for reseptpliktige legemidler som har patent

Myndighetene regulerer apotekenes maksimale innkjøpspris (AIP). Det er prisen fra grossist til apotek. I tillegg har man bestemt hvor stort påslag (maksimalavanse) apotekene kan legge på AIP. Det betyr at prisen fra apotek ut til pasienter og folketrygden også er regulert. Denne prisen kalles apotekenes maksimale utsalgspris (AUP).

Apotekene kan fritt selge legemidler billigere, men i praksis selges nesten alle legemidler med patentbeskyttelse til maksimalpris. I de fleste tilfeller er maksimalprisen den prisen som dekkes på blå resept.

Statens legemiddelverk fastsetter apotekenes maksimale innkjøpspris som et snitt av de tre laveste prisene i et utvalg på ni land i Europa. De norske prisene oppdateres hvis de europeiske prisene man har lagt til grunn endres, eller ved vesentlige endringer i valutakursene. Prisene endres ikke oftere enn en gang i året.

Du kan lese mer om prisfastsettelse på Legemiddelverkets hjemmeside 

Prisregulering av kopimedisiner

Vanligvis er nye legemidler beskyttet mot konkurranse i mellom åtte og tolv år etter at de har kommet på markedet. Når patenttiden er ute kan andre produsenter lage og selge legemidler med det samme virkestoffet.  Slike legemidler kalles kopimedisiner eller generiske legemidler og når slike kommer på markedet oppstår det vi gjerne kaller ”generisk konkurranse”.

Kopimedisiner inneholder samme virkestoff i samme styrke og form som det originale legemidlet. Navn og utseende kan variere, men behandlingseffekten er den samme.

Konkurranse mellom flere kopimedisiner kunne teoretisk sett gi lavere priser, og vi vet at apotekkjedene oppnår store rabatter hos leverandørene. Apotekkjedene har imidlertid svake insentiv til å føre disse rabattene videre, blant annet på grunn av tredjepartsfinansiering (”trygden betaler”) og asymmetrisk informasjon (”legen bestemmer for pasienten”) som nevnt i innledningen. For å sikre at pasientene og trygden får ta del i rabattene fra kopi-markedet, innførte man i 2005 trinnprismodellen.

Trinnprismodellen

Trinnprismodellen sikrer at legemidler blir billigere når de får konkurranse av minst en kopimedisin. 

Trinnprisen er en prosentandel av prisen legemidlet hadde før generisk konkurranse, og prisene reduseres over tid i flere trinn. Det er alltid originallegemidlets maksimalpris før generisk konkurranse som er utgangspunktet for trinnpriskuttene. Priskuttene er større for virkestoff med høy omsetning enn for virkestoff med lavere omsetning.

For de legemidlene trinnprismodellen gjelder, er trinnprisen den maksimale pris folketrygden refunderer. Apotekene må tilby minst ett legemiddel (av legemidlene med samme virkestoff) til trinnpris. Det gjelder også trinnprislegemidler som forskrives på hvit resept, hvor pasienten selv betaler.

Reseptfrie legemidler og legemidler til dyr

Prisen på reseptfrie legemidler og legemidler til behandling av dyr reguleres ikke av myndighetene, men bestemmes av apotek og andre butikker som selger dem. Kundene betaler disse legemidlene selv, og markedet kan derfor fungere mer effektivt.