Atomsikkerhetssamarbeidet i nordområdene

Under den kalde krigen var det omfattende militær og sivil atomvirksomhet på Kolahalvøya, og betydelige mengder radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale er uforsvarlig lagret i Nordvest-Russland. Dette representerer en risiko for helse og miljø. Dårlig sikret spaltbart materiale er dessuten en trussel ut fra et ikke-spredningsperspektiv. Problemene er knyttet både til installasjoner i drift og til installasjoner som nå er stengt. 

Av atominstallasjonene i våre nærområder utgjør de russiske atomkraftverkene den største potensielle faren. En alvorlig ulykke ved kraftverket på Kola-halvøya vil kunne gi akutte helseskader i nærområdene og langvarige konsekvenser i form av radioaktivitet i næringskjeden i stor avstand fra kraftverket. Selv om virkningen av ulykker fra fartøyreaktorer vil være mindre, representerer den høye konsentrasjonen av atomdrevne fartøyer i regionen en trussel. Satsing på atomberedskap og oppryddingstiltak i nordområdene er derfor svært viktig for å kunne beskytte befolkningen, næringsinteresser og miljøet mot radioaktiv forurensning.
 
Grunnlaget for norsk innsats på atomsikkerhetsområdet ble lagt i St. meld nr. 34 (1993-94) Atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder. På bakgrunn av denne ble regjeringens handlingsplan iverksatt fra april 1995. Handlingsplanen ble revidert i 1997, 2005, 2008 og 2013. Regjeringen fremla våren 2010 Meld. St. 11 (2009-2010) Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene, der atomsikkerhetssamarbeidet med Russland ble gjennomgått med vekt på oppnådde resultater de siste 10 årene, utfordringer og veien videre. Stortinget har i perioden 1995-2014 bevilget  omlag 1,9 milliarder kroner til atomsikkerhetssamarbeidet. 

Gode resultater

Siden atomsikkerhetssamarbeidet med Russland kom i gang rundt 1995 er det oppnådd gode resultater. Ett eksempel er økt sikkerhet ved Kola kjernekraftverk. Samarbeidet om sikker håndtering, transport, lagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel i våre nærområder har også gitt konkrete resultater. 

De siste årene har Norge blant annet bidratt til opphugging og sikring av fem utrangerte atomdrevne ubåter og erstattet radioaktive strontiumbatterier med solcellepanel i 251 fyrlykter i Nordvest-Russland og i den russiske del av Østersjøen. Siste fyrlykt i Østersjøen ble i 2014 erstattet med solcellepaneler.

Andre tiltak har vært forberedelse av sikring og fjerning av de store mengdene brukt kjernebrensel ved den nedlagte marinebasen i Andrejevbukta ikke langt fra grensen mot Norge. Et annet viktig tema er miljøovervåking av dumpet radioaktivt materiale i Kara- og Barentshavet. Det ble i 2012 og 2014 gjennomført norsk-russisk fellestokt til disse to havområdene for å få oppdatert kunnskap om det radioaktiv forurensning i disse områdene og om tilstanden til radioaktivt materiale som er dumpet der. Foreløpige undersøkelser tyder på at det ikke er registrert økt forurensing.  

Økt kunnskap

I løpet av disse årene har vi fått økt kunnskap om miljø- og sikkerhetsutfordringene ved russiske atominstallasjoner. Samarbeidet mellom norske og russiske tilsyns- og forvaltningsmyndigheter er bygget ut og åpenheten om problemene har blitt større.
 
Rammebetingelsene for atomsikkerhetssamarbeidet har endret seg betydelig i årene som ble gått etter at handlingsplanen ble etablert. Et sterkere internasjonalt engasjementet for å løse atomproblemene i Nordvest-Russland har vært et viktig mål for Norge.

Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 har det vært økt internasjonalt fokus på faren for at radioaktivt og spaltbart materiale kan komme på avveie og bli brukt i terroraksjoner. I juni 2002 etablerte G8-landene sitt Globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale. Landene forpliktet seg til å sette av 20 milliarder dollar i løpet av ti år til slike tiltak.

Partnerskapet har definert fire hovedsatsingsområder: sikring av spaltbart materiale, opphugging av atomubåter, destruksjon av kjemiske våpen og sysselsetting av tidligere våpenspesialister. Norge sluttet seg til partnerskapet i juni 2003 og har stilt i utsikt et bidrag på 100 millioner euro over ti-årsperioden.

For perioden 2013 -2022 har det Globale Partnerskapet utvidet sitt geografiske nedslagsfelt til å være globalt.  Russland utgikk av dette samarbeidet i 2014 som følge av Ukraina-krisen. I tråd med Norges forpliktelser i Det globale partnerskapet vil atomhandlingsplanens geografiske område også omfatte Ukraina og tar høyde for aktiviteter i tidligere sovjetstater i tillegg til Nordvest-Russland.

Statsminister Solberg og Sveriges regjering lanserte under toppmøtet om atomsikkerhet i Haag 2014, Nuclear Security Summit, et felles initiativ om sikkerhetssamarbeid ved Ukrainas fire kjernekraftverk. Under statsminister Solbergs besøk til Kiev i november 2014 ble det undertegnet en trilateral felleserklæring mellom Norge, Sverige og Ukraina om mål og prioriteringer for dette arbeidet.      
 
Norge tok initiativ til å fremforhandle et multilateralt rammeverk for bistand til Russland på atomsikkerhetsområdet (MNEPR) og ledet forhandlingene frem til undertegning i Stockholm i mai 2003. Avtalen omfatter bl.a. fritak av skatt, toll og avgifter på bidrag og fritak for ansvar i tilfelle uhell under prosjektgjennomføringen. Bidragslandenes rett til inspeksjon på prosjektstedet og kontroll med bruk av bidragene er viktige prinsipper i avtalen.

Miljøpartnerskap

EUs nordlige dimensjons miljøpartnerskap (NDEP) ble opprettet i 2001 og rår over nærmere 170 millioner euro til atomsikkerhetstiltak i Russland. Norges bidrag til NDEP-fondet er på 17 millioner euro. I fondets plan defineres opprydding av radioaktivt avfall og sikring av brukt kjernebrensel på Nordflåtens tekniske baser i Andrejevbukta og Gremikha på Kolahalvøya som den største og mest akutte oppgaven. Planen er et viktig beslutningsverktøy for målrettet innsats både for det multilaterale og det bilaterale samarbeidet. Fondet som løper til 2017 sikrer god gjennomføring av komplekse og kostbare atomprosjekter.
 
Sammenlignet med situasjonen i 1995, da vi ikke kjente omfanget av atomutfordringene, har vi i dag bedre forutsetninger for å bidra til å løse problemene. G8-landenes Globale partnerskap  2000–2012, besluttet i 2012 å utvide utover ti-årsperioden, har bl.a. arbeidet med å hugge opp alle gjenværende utrangerte atomubåter. Dette arbeidet er nå så godt som fullført.

Arbeidet med å sikre lagrene av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel ved Nordflåtens tekniske baser i Andrejevbukta og Gremikha må imidlertid sees i et lengre perspektiv. Anlegget har store tekniske utfordringer og tidsperspektivet strekker seg mot 2020.

Russland har hovedansvaret

Den norske innsatsen på dette området vil fortsette i tråd med internasjonale perspektiver. Samtidig er det naturlig å se for seg en reduksjon av innsatsen etter hvert som viktige oppgaver finner sin løsning i Nordvest-Russland. Det er et grunnleggende prinsipp at Russland har hovedansvaret. De neste årene vil samarbeidet med Russland videreføres der man har de største utfordringene. I tillegg vil samarbeidet med Ukraina og tidligere sovjetstater videreutvikles.  

Les mer om Handlingsplanen for atomsaker i Nordvest-Russland på Statens stråleverns nettsider