Å lede et orkester

Jeg er glad for å være sammen med dere i dag.

Og jeg er ikke minst glad for at dere setter søkelyset på noe som er helt avgjørende i byggingen av pasientens helsetjeneste. Nemlig ledelse.

Jeg tror vi deler oppfatning om hva som er utfordringen.

Jeg tror vi deler oppfatning om hva som er målet.

Jeg tror også vi deler noen minner. Noen tidlige minner om ledelse fra lørdagskveldene for lenge siden. Da hele familien satt foran fjernsynet.

Med en skål potetgull. Med en skål med sjokolade. Med en kanal.

Vi så på NRKs lørdagsunderholdning som alltid ble ledet av entusiastiske mannlige programledere med underlige dobbeltnavn. Dan Børge. Per Ståle. Tande P.

Det var alltid passe interessante samtaler med politikere eller popstjerner i myke sofaer. Det var alltid passe morsomme sketsjer med Trond Viggo i vaktmesterantrekk. Og sist – men ikke minst. Det var alltid vakker musikk med Kringkastingsorkesteret. Når orkesterets medlemmer la fiolinene under hakene, fingrene på fløytene og trompetene til leppene, da, kjære venner, da ble det musikk av en helt annen type enn de triste tonene som trasset seg vei ut fra boksene vi kalte kassettspillere.

Det var musikk som fikk håret reise seg på hodet.  Det var musikk som fikk potetgullet til å bli liggende urørt i skålen. Hver eneste lørdag – når siste tone var spilt – slo de entusiastiske programlederne med de underlige dobbeltnavnene stolt ut med armene og ropte: Kringkastingsorkesteret - under ledelse av – Øivind Bergh!

Og hver eneste lørdag snudde Øivind Bergh (eller hvem det nå var som ledet orkesteret) seg mot det applauderende publikummet i Store studio, og bukket dypt med dirigentstokken i høyre hånd.

Til å begynne med syntes jeg det var litt underlig at en mann som ikke hadde spilt en eneste tone skulle få så mye ære og oppmerksomhet. Så forsto jeg at den fantastiske musikken ble til takket være han. Jeg forsto at det var han som fikk musikerne til å spille sammen. Jeg forsto at ledelse var viktig.

Ledelse er ikke bare viktig når man skal skape god musikk. Det er viktig når man skal skape gode helsetjenester også. Det er faktisk helt avgjørende for at vi skal lykkes med å bygge pasientens helsetjeneste.

Da jeg ble helse- og omsorgsminister for drøyt tre år siden, overtok jeg ikke bare et departement. Jeg overtok også en verktøykasse. Den inneholdt mange ulike verktøy. Noen av dem var brukbare.  Andre ikke fullt så brukbare. Derfor har vi fornyet og forbedret verktøykassen vår. 

Ett av disse verktøyene er spesielt viktig! Jeg vil kalle det et universalverktøy som kan – og bør – brukes på de aller fleste områder.

Nå har sikkert noen av dere mistanke om hvilket verktøy jeg snakker om.

Og ja, dere har helt rett. Det er ledelse!

Jeg har besøkt mange sykehjem over hele landet. Jeg pleier å merke det allerede når jeg kommer innenfor døra. Om det er et godt sted å være eller ikke. Det handler ikke om at det er fine bilder på veggene. Det handler ikke om at det er store kakestykker på fatene. Det handler nesten alltid om ledelsen på sykehjemmet. Det handler om ledelsen i kommunen.

Hvis disse lederne er opptatt av at beboerne skal behandles med respekt og omsorg. Hvis disse lederne er opptatt av at beboerne skal høres og støttes til å mestre egne liv. Da preger det hele institusjonen. Hvis disse lederne ikke er opptatt av dette. Da preger det også hele institusjonen.

Den enkelte helsearbeider har et selvstendig ansvar for å gi omsorgsfull helsehjelp og pleie. Men når det svikter i helse- og omsorgstjenesten, handler det sjelden om enkelthendelser og enkeltpersoner. Det er nesten alltid systemsvikt. Det er nesten alltid ledelsessvikt.

Vi har lederutfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det skyldes mangel på ledere. Det skyldes mangel på lederkompetanse. Derfor har vi forbedret det viktigste verktøyet i verktøykassen vår. I 2015 etablerte vi Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten. Den har blitt svært populær. Søknadene strømmer inn fra hele landet. Over 100 studenter har fullført utdannelsen.

Det innebærer at stadig flere nyutdannede ledere tar i bruk ny kunnskap og nye metoder på arbeidsplassene sine. Så jeg oppfordrer ledere i kommunen om å ta plass på skolebenken. Ikke fordi de ikke er dyktige. Men fordi jobbene deres er så viktige og så krevende at de trenger all kompetanse de kan få!

Vi tilbyr ikke bare kompetanseheving. Vi stiller også krav. Ved nyttår trådte en ny forskrift i kraft. Den stiller tydeligere krav til alle ledere i helse- og omsorgstjenesten. Den slår fast at det er toppledelsen som har ansvaret for at virksomheten planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres. Den utdyper kravet om systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Den gjør det lettere å slå fast hvem som har det overordnede ansvaret i kommunene og på sykehusene.

Kanskje noen av dere sukker stille. Kanskje noen av dere tenker det blir for mange krav om dette og hint. Vel – dette er det viktigste kravet av dem alle. Det er et krav om å lede.

Vi sørger altså for bedre ledere og klarere krav til ledelse. Så trenger vi en ting til. Vi trenger mer helhetlig ledelse. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten er for fragmentert. Det går ut over dem som er skrøpeligst. Det går ut over dem som trenger hjelp fra flere hold på samme tid. 

La meg gi dere to eksempler. En av de viktigste helsetjenestene i kommunen – fastlegene – er altfor dårlig integrert i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunene klager over at legene er vanskelige å lede. Legene klager over at kommunene er fraværende og uinteresserte. Skal vi få en mer helhetlig helse- og omsorgstjeneste i kommunene våre, må legene integreres i langt større grad enn i dag. De må ledes. De må være med på å lede. Vi trenger kompetansen deres for å binde tjenestene bedre sammen.

Agenda Kaupang kom på oppdrag fra KS med en rapport om nettopp dette i fjor. Konklusjonen er at kommunene ikke benytter mulighetene til å lede legene. I rapporten pekes det på to årsaker: Manglende lederkompetanse.

Manglende prioritering av dette arbeidet. Dette kan vi rett og slett ikke leve med. Jeg tar det for gitt at dere i KS og Legeforeningen er enige med meg. Jeg tar for gitt at dere setter dere sammen og gjør noe med dette.

Så til det andre eksempelet. I fjor la fylkesmennene på Vestlandet fram en rapport som viser at vi går glipp av det aller viktigste hvis vi ikke ser helheten. Rapporten handler om tenåringsjenta Ida som ikke fikk hjelpen hun trengte verken fra helsetjenesten eller barnevernet. Ida opplevde mye bruk av tvang. De som skulle hjelpe henne spurte henne aldri hvordan hun hadde det.

Fylkesmennene hadde sett på Idas sak tidligere. Men de hadde bare sjekket om det enkelte tvangsvedtak var juridisk korrekt. Dermed så de ikke hvor omfattende bruken av tvang var. Dermed så de ikke at den fortvilte tenåringsjenta ikke fikk hjelpen hun trengte fra helsetjenesten og barnevernet. Fylkesmennene erkjente dette selv. Derfor gikk de inn i saken på nytt. De lagde en ny rapport der de snakket med Ida og så hendelsene fra hennes ståsted. Rapporten fikk tittelen: "Dei forsto meg ikkje.

"Fylkeslege Helga Arianson, som ledet arbeidet, sier det har forandret henne. Hun har måttet gitt slipp på ting hun tidligere har lært og trodd. -Vi kan ikke fortsette som før. Vi må ta brukerperspektivet inn i sakene, sa Arianson da hun holdt foredrag om Idas sak på helsekonferansen i høst. Hun har helt rett. Vi kan ikke fortsette som før. For å se pasienten – må vi se helheten. Hvis vi ser helheten – ser vi pasienten.

Dirigenten i Kringkastingsorkesteret spilte ikke fiolin eller trompet. Han sørget for at fiolinistene og trompetistene fungerte sammen med de andre musikerne i kringkastingsorkesteret. Han sørget for at de var i forgrunnen når det var naturlig. Han sørget for at de var i bakgrunnen når det var naturlig.

Lederen i helse- og omsorgstjenesten skal ikke gjøre legens, sykepleierens eller omsorgsarbeiderens jobb. Lederen skal sørge for at de ulike fagfolkene får brukt sin spesielle ekspertise der den trengs. Lederen skal sørge for at de ulike fagfolkene samarbeider slik at pasienten får helhetlig behandling og omsorg. Lederen skal sørge for at fagfolkene møter pasienten som en likeverdig part. I øyehøyde.

Behandlerne og pleierne har utdannelsen. De er ekspertene som kan tolke symptomene og sette diagnosene. De er – og skal fortsatt være – ansvarlige for behandling og pleie. Men vi mennesker opplever vår egen helse på ulike måter. Behandlerne og pleierne har ikke eksamen i hver enkelt pasient. De er ikke eksperter på hvordan kvinnen i stolen på legekontoret og mannen i senga på sykehjemmet opplever sin egen helse.

Men det trenger jo de heller ikke å være! For ekspertene er jo hun som sitter i stolen, og han som ligger i senga. Skal behandlingen bli god – må den som behandler og den som blir behandlet rett og slett utveksle ekspertise. Det er ikke bare viktig når det handler om å gjøre mennesker friske. Det er også viktig når det handler om å hjelpe mennesker til å mestre livet med sykdom og funksjonsnedsettelser.

Dere i KS har jo vært med på å lage noe som har blitt et fantastisk redskap i akkurat dette arbeidet. Spørsmålet: Hva er viktig for deg?

Når vi stiller dette magiske spørsmålet, setter vi oss i pasientens sted. Da ser vi hans og hennes behov. Da ser vi hans og hennes ressurser. Det gjør det lettere å finne den rette behandlingen og den rette pleien. Det gjør det lettere å mestre livet med sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Dere som er ledere har ikke bare stort ansvar. Dere har også stor makt. Dere har makt til å sørge for at mennesker som trenger helsehjelp og omsorg blir hørt og sett.  Dere har makt til å skape pasientens helsetjeneste i praksis.  Det er ikke like stort som å lede Kringkastingsorkesteret. 

Det er større!