Barnevernsreformen for et bedre barnevern

Statsråd Solveig Horne (FrP) holdt i dag innlegg om forslaget til barnevernsreform på Ideelt Barnevernsforums møte.

Takk for invitasjonen til dette frokostmøtet om barnevernsreformen, nå bare noen få dager før reformen skal behandles i Stortinget.

Over 50 000 barn og unge får hjelp fra barnevernet hvert år. Barnevernet er en av de viktigste velferdstjenestene vi har. Mye går i riktig retning i barnevernet. Bemanningen har blitt høyere og andelen ansatte med fagutdanning øker. Flere barn i barnevernet har en tiltaks- eller omsorgsplan enn noen gang. Barnevernet hjelper flere barn enn før, og de fleste familier barnevernet har kontakt med har tillit til barnevernet.

Kommunebarometeret til Kommunal Rapport som viser at barnevernet er den sektoren hvor Kommune-Norge viste størst konkrete forbedringer i fjor.

Men alle får ikke god nok hjelp.

Mange får hjelp for seint eller blir ikke fanget opp. Hjelpen er for dårlig samordnet, det er ikke god nok kompetanse til å møte de sammensatte behovene som barnefamiliene har, og enkelte beslutninger tas for langt unna familiene.

Målet med barnevernsreformen er at vi skal forebygge mer, bruke familie og nettverk mer, styrke kompetansen i barnevernet, øke samarbeidet mellom tjenestene i kommunene og at kommunene skal få mer ansvar og større valgfrihet.

I løpet av det siste året har det blitt avdekket flere tilfeller av alvorlige svikt i det kommunale barnevernet. Ida-saken har berørt oss alle. Helsetilsynets tilsynsmelding og tilsynsrapportene fra Land barnevernstjeneste har vist at vi fortsatt har mye å ta tak i. Bekymringsmeldinger har havnet i skuffen og barn har ikke fått den hjelpen de har krav på. Ida-saken viste også at hun heller ikke har fått medvirket slik hun burde i sin sak, og det har i liten grad vært dokumentert hvordan hennes synspunkter ble vurdert. Det er svært alvorlig og skal ikke skje.

Mange kommuner jobber godt og systematisk med forebyggende arbeid, både i og utenfor barnevernet. Men vi vet også at mange kommuner ikke legger nok vekt på forebygging og tidlig innsats. Barn og familier som befinner seg i sårbare situasjoner, der risikoen for omsorgsovertakelse er stor, trenger tettere oppfølging og mer støtte fra barnevernet og andre tjenester enn de får i dag.

Forslag til barnevernsreform har vært ute på høring, og mange av dere har kommet med forslag til kursen for morgendagens barnevern. Vi har lyttet til innspillene og jeg mener at reformen med det har blitt enda bedre.

Hovedlinjen i barnevernsreformen - økt kommunalt ansvar og valgfrihet.

Forebygging og tidlig innsats

Ved å gi kommunene økt faglig og økonomisk ansvar vil vi gi kommunene motivasjon og mulighet til å forebygge mer, og til å tenke mer helhetlig om sårbare barn og familiers livssituasjon.

Foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i barns liv. Når foreldrene ikke strekker til må vi tidlig sette inn tiltak som styrker omsorgsevnen og gi rask hjelp til barn som trenger det. Tidlig innsats og foreldrestøttende arbeid kan forebygge at barn må flyttes ut av familien.

God oppfølging av foreldre kan gjøre utsatte barns levekår bedre. Familiestøtte kan dreie seg om veiledning og endringsarbeid i foreldrerollen, men det kan også handle om praktisk hjelp og tilrettelegging. Alle familier er ulike og barnevernet må ta hensyn til barnas og familienes helhetlige situasjon.

Vi vet at barn som utsettes for omsorgssvikt har økt risiko for sykdom og redusert livskvalitet som voksne. Ved å jobbe godt forebyggende kan vi redusere utenforskap og hjelpe flere inn i et godt voksenliv. 

Omlegging av finansieringsansvar

Det viktigste barnevernsarbeidet foregår ute i en kommune. De som jobber med barn, må sette barnas behov øverst og se helheten. Det betyr at beslutningene så langt det er mulig bør tas nær barna og familiene. Det er viktig at ansvarsdelingen mellom stat og kommune, og finansieringsordningene støtter opp under dette. Kort sagt - det skal lønne seg for kommunene å jobbe godt med forebygging!

Med barnevernsreformen foreslår vi å gi kommunene mer ansvar for midler til å prioritere forebyggingsarbeid og tidlige lavterskeltiltak.

Kommunene vil disponere større deler av ressursene i barnevernet, men de må også betale mer for kostbare og inngripende tiltak som fosterhjem og institusjon. Dette gir økt økonomisk handlingsrom til å bygge opp gode lokale tilbud til familier som trenger tett oppfølging. Samtidig gir det kommunene sterke insentiver til å prioritere dette arbeidet. 

Samarbeid mellom tjenester

Bedre hjelp til utsatte barn og familier forutsetter at det satses på kommunene. Det er kommunene, gjennom barnehager, helsestasjoner og andre tjenester, som kan oppdage og fange opp de barna og familiene som trenger hjelp og støtte. Og hjelpen må først og fremst gis der familiene bor. Tiltakene ligger ikke alltid hos barnevernet. Kanskje kan helsesøster eller en familieterapeut være en av dem som hjelper.

Med et større økonomisk ansvar for barnevernet vil legge til rette for at kommunene kan tenke mer helhetlig rundt sårbare barn og familier.

I kommuneproposisjonen for 2018 er 200 millioner kroner av den foreslåtte veksten i de frie inntektene til kommunene, begrunnet med tiltak for barn, unge og familier. Dette vil ruste kommunene for et større ansvar på barnevernsområdet. 

Kompetansesatsingen

Økt ansvar krever økt kompetanse. Som en del av barnevernsreformen, legger vi til høsten fram en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet. Den skal gjelde for perioden 2018 – 2024 og gi et historisk kvalitetsløft.

Det er behov for å løfte kompetansen hos mange på kort tid. Tilbud må nå ut til alle kommuner, og tjenestene må kunne frigjøre tid til å prioritere kompetanseheving. Tiltakene skal innrettes slik at det dras veksler på praksiserfaringer og den kompetansen som allerede finnes i kommunene.

Kvaliteten i grunnutdanningene er generelt for dårlige. Tilsynsorganet for utdanningene (NOKUT) har gjennomgått de helse- og sosialfaglige utdanningene. Gjennomgangen bekrefter at vi har utfordringer. Kravene til læringsutbyttet i utdanningene er ikke gode nok, og det er for liten vekt på barnevernfaglig kompetanse.

Bufdir er i ferd med å gjennomføre en kartlegging av kompetansebehovet i kommunalt barnevern. Et viktig tiltak vil være å etablere nasjonale etter- og videreutdanningstilbud som dekker dette behovet. Gode tilskuddsordninger skal gjøre det enklere for kommunene å prioritere kompetanseheving.

Satsingen på kompetanse er allerede startet. Det første kullet fra den nasjonale barnevernlederutdanning ble uteksaminert i vår. Direktoratet er også gitt i oppdrag å utrede behovet for å stille mer formelle krav til kompetanse til ledere i barnevernet.

Vi har bevilget 20 millioner kroner til nye kompetansetiltak i år. Fra høsten skal det etableres nasjonale opplæringstilbud om undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid, med sikte på å heve kvaliteten i barnevernets oppfølging av utsatte barn og familier.

Vi vil også sette i gang ulike tiltak for å styrke kvaliteten på grunnutdanningene som fører til arbeid i barnevernet.

Interkommunale læringsnettverk og kompetansemiljøer skal gi tjenestene bedre tilgang på nødvendig kunnskap og praktisk veiledning. I løpet av året skal det etableres egne veiledningsteam som skal bistå og følge opp kommuner med høy risiko for svikt i tjenestetilbudet.

Tjenestene skal få betydelig bedre mulighet enn de har i dag til å tilegne seg oppdatert kompetanse og spisskompetanse i arbeid med krevende barnevernssaker. 

Fosterhjem

Fosterhjem er det vanligste barnevernstiltaket for barn som ikke kan bo hjemme. Om lag 80 prosent av alle barn som ikke kan bo hos foreldrene sine bor i fosterhjem. Regjeringen vil gi kommunene et større og mer helhetlig ansvar på fosterhjemsområdet og økonomisk ansvar for alle ordinære fosterhjem.

I dag refunderer staten deler av kommunens utgifter til fosterhjem, over et fastsatt beløp. Denne ordningen vil vi avvikle. I stedet vil vi kompensere kommunene gjennom en økning i rammetilskuddet, tilsvarende Bufetats utgifter til refusjon.

Stadig flere barn som trenger fosterhjem får bo hos slektninger eller andre i familiens nære nettverk. Ofte gir slike fosterhjem mer stabilitet, og ofte kan barna holde kontakt med vennene sine og fortsette på samme skole.

Kommunens plikt til å søke etter fosterhjem i barnets familie og nære nettverk blir lovfestet. Kommunene skal dokumentere at dette er gjort. For å få til dette må familiene involveres, for eksempel ved bruk av familieråd.

Kongsberg kommune har redusert akuttplasseringer med 90 prosent etter at de begynte å ta i bruk familieråd allerede i undersøkelsesfasen av en sak. Jeg var i Molde for to uker siden. De fortalte at hittil i år har de kun hatt 1 akuttplassering mot 14 i fjor, etter å ha brukt familieråd. Og den ene akuttplasseringen varte bare i ett døgn.

Vi vil også lovfeste kommunens ansvar for å følge opp fosterhjemmet, fosterbarnet, og fosterforeldrenes biologiske barn. Kommunene overtar ansvaret for generell veiledning av fosterhjemmene.

Etter innspill fra høringsinstanser har vi foreslått at staten gjennom Bufetat fortsatt skal ha ansvar for rekruttering av fosterhjem og grunnleggende opplæring av fosterhjemmene.

Bufetat skal også fortsatt ha et tilbud av spesialiserte fosterhjem til de barna som trenger mer omfattende oppfølging (beredskaps- og familiehjem). 

Institusjon

Det er få barn og unge som flytter på institusjon hvert år, men de barna det gjelder har ofte store og sammensatte behov. Barnets beste skal være avgjørende ved valg av institusjon. Da er det viktig at valget gjøres i samråd med barnet, og av de som kjenner barnet best.

I dag er det kommunen som avgjør om barnet har behov for en institusjonsplass, mens Bufetat avgjøre hvilken institusjonsplass. Vi foreslår at kommunene skal få økt valgfrihet ved valg av institusjon, som Bufetat har vurdert som faglig egnet for barnet. Kommunens behovsvurdering skal ligge til grunn. Dette mener vi vil legge bedre til rette for å ivareta barnets rett til medvirkning og gi et bedre tilpasset institusjonstilbud.

Vi skal videreutvikle Bufetats institusjonsportal. Portalen vil gi opplysninger om den enkelte institusjon, målgruppe, brukererfaringer fra barn, erfaringer fra kommuner og tilsynsrapporter.

Portalen vil legge til rette for at kommunene selv skal kunne få oversikt, men også for at barn og unge, og familiene deres, skal kunne orientere seg om hvilke muligheter som finnes. 

Tydeligere statlig andrelinje

I dag er det en utydelig ansvarsdeling mellom stat og kommune.

Gjennom endringer i barnevernloven fra 2014, der Bufetat skal jobbe med lovpålagte oppgaver, så har det oppstått en usikkerhet rundt statlige fosterhjem og statlige hjelpetiltak.

Dette har vært en kilde til frustrasjon og diskusjoner.

Dette løser vi i forslaget til barnevernsreform ved at begge blir lovfestede oppgaver.

Et tydeligere og mer forutsigbart statlig tilbud, slik reformen legger opp til, skal bidra til en likere praksis i ulike deler av landet, i bruken av de mest spesialiserte tiltakene. 

Utredning av sped- og småbarnsfamilier

Tilbudet til de yngste barna er viktig. Små barn som ikke opplever trygghet til sine omsorgspersoner står i fare for å utvikle alvorlige problemer, både på kort og lang sikt. For mange kommuner vil det være vanskelig å bygge opp tilstrekkelig spisskompetanse på dette området.

Vi vil at flere små barn skal få utredning og hjelp innenfor gode og trygge rammer. Spisskompetanse skal være tilgjengelig, når det er behov for det. Derfor foreslår vi å lovfeste et statlig tilbud om spesialiserte utredninger av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 – 6 år, når det stor usikkerhet ved om omsorgssituasjonen til barna er god nok.

Tilbudet om utredning kan gis ved dagens statlige og private sentre for foreldre og barn, eller det kan åpnes opp for ambulante spesialistteam og utredning i hjemmet.

Det skal gis sterkere føringer om hvilken kompetanse sentrene må ha, hvilke barn og familier som skal prioriteres og hva som skal være innholdet i tilbudet.

Spesialiserte utredninger skal resultere i klare anbefalinger om hvilken hjelp barn og familier trenger, slik at kommunene lettere kan sette inn nødvendige hjelpetilbud. Sentrene skal også kunne bistå kommunene i den videre oppfølgingen av barna og familiene, når dette er nødvendig. 

Barnevern og psykisk helsevern

Barn og ungdom som både har behov for omsorg fra barnevernet og behandling fra psykisk helsevern, kan oppleve å falle mellom to stoler og ikke få den koordinerte hjelpen de har behov for. Det viser blant annet tilsynsrapporten om Idas sak.

Helseministeren og jeg har i flere år samarbeidet om å utvikle tilbudet til barna i barnevernet. Blant annet skal alle barnevernsinstitusjonene nå ha en egen helseansvarlig. Vi er ikke i mål, så gjennom forslagen i barnevernsreformen vil regjeringen nå forsterke innsatsen for å gi bedre psykisk helsehjelp til barn i barnevernet.

Det skal utvikles modeller og systemer som sikrer at barn i barnevernet tidlig blir utredet for psykiske helseplager, slik at de får nødvendig helsehjelp. Vi foreslår blant annet at psykisk helsevern for barn og unge skal ha egne barnevernsansvarlige, og at de ambulante barne- og ungdomspsykiatriske tjenestene i barnevernsinstitusjonene skal styrkes. I løpet av 2018 skal det utpekes egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger omsorg utenfor hjemmet. 

Økt kommunalt ansvar krever bedre styring og ledelse

I dag ser vi eksempler på svak styring og ledelse. Mange kommuner har store utfordringer. Det er dokumentert gjennom rapporter og evalueringer, blant annet fra Statens helsetilsyn og Riksrevisjonen. Der tilsynsmyndighetene har avdekket svikt, viser det seg at kommunens øverste ledelse ofte har lite kunnskap om og oversikt over tilstanden i barnevernet.

Noen steder kan det virke som om det er vanntette skott mellom barnevernet og andre tjenester som arbeider med barn, unge og familier. Det fører altfor ofte til at barna faller mellom to stoler. Og vi vet at kompetansen varierer fra små kommuner til større kommuner.

Enkelte steder fremstår barnevernstjenesten som lukket og krevende å samarbeide med. Blant annet pekes det på at barnevernstjenesten i for liten grad deler informasjon som er viktig for andre tjenester. Flere tjenester kan være involvert i barns liv, uten at disse kjenner til hverandres tiltak. Vi trenger mer åpenhet i barnevernet.

Jeg var nylig i debatt hos Pressens Offentlighetsutvalg. Mitt hovedbudskap der var at det er helt nødvendig med mer åpenhet om barnevernets arbeid. Først og fremst for å se helheten i alle de typer saker barnevernet jobber med.

Pressen ønsker stort sett kommentar til saker hvor det kommer fram kritikk av barnevernet. Vi trenger å få fram gode historier om at barn får hjelp, slik som historien til Vilde Adolfsen. Hun har fortalt både i Aftenposten og i KS` Kommunespeilet om hvordan barnevernet reddet livet hennes ved å gripe inn da hun bodde sammen med en alkoholisert og voldelig far, etter at moren hennes døde da hun var 11 år.

Mange barnevernsansatte blir hetset og mottar trusler på nett. Vi kan ikke tolerere at de som skal hjelpe barn til en bedre hverdag, blir skremt fra å gjøre jobben sin. KS, Bufdir og BLD arrangerte et rådslag og diskuterte virkemidler. Vi trenger gode virkemidler for å snu utviklingen og motvirke turnover og vansker med rekruttering som følge av netthets og trusler. Vi må ivareta de ansatte, slik at de kan stå trygt i jobben de er satt til å gjøre. Dette er nødvendig for at ansatte i barnevernet kan fortsette å gjøre jobben sin, nemlig å hjelpe barn til en bedre hverdag.

Vi må ha dyktige barnevernsledere og kommunenes øverste ledelse må engasjere seg i barnevernet. Den kommunale styringen av barnevernet skal styrkes. Målet er at kommuneledelsen skal følge tettere med på kapasiteten i barnevernet og kvaliteten i arbeidet som gjøres. Kommuneledelse må legge bedre til rette for samordning av tjenestetilbudet for utsatte barn og familier.

Økt ansvar til kommunene på barnevernsområdet vil stille større krav til ledelse og styring, for å sikre at tjenestetilbudet er tilfredsstillende og i samsvar med kravene i lovverket.

Derfor vil vi:

  • Gjennomføre regionale dialogmøter for kommunenes politiske og administrative ledelse i samarbeid med KS 
  • Utvikle bedre digitale løsninger for innhenting og publisering av rapporteringen om barnevernet på kommunenivå
  • Utrede krav om årlig tilstandsrapportering om barnevernet til kommunestyrene
  • Vurdere å endre dagens bestemmelse om barnevernsleders myndighet, slik at kommunens ansvar for styring blir tydeligere

Gode rammebetingelser for å sikre riktig bruk av private aktører

Private aktører har levert gode velferdstjenester til det offentlige i årevis. Det er en fordel at både offentlige og private aktører tilbyr tjenester og tiltak i barnevernet. Brukt på riktig måte, vil private aktører kunne gi gevinster i form av bedre kvalitet og lavere kostnader, sammenlignet med en situasjon med kun offentlige aktører. Det avgjørende er at barn og unge får den hjelpen de trenger.

Jeg ønsker velkommen en diskusjon om rammevilkår for private, og har selv tatt initiativ til dette gjennom eksterne utredninger og proposisjonen om Barnevernreformen. Det er positivt med flere aktører i barnevernet, men vi skal ikke betale mer enn nødvendig for tjenester som det offentlige kjøper av private. Tjenestene vi gir skal være til det beste for barna.

Vi vet at det har vært knyttet utfordringer til bruken av private aktører, særlig på fosterhjemsområdet. VGs saker om Fyrlykta illustrerer dette. På oppdrag fra Bufdir går Deloitte nærmere inn i driften av Fyrlykta. Når Deloittes rapport har kommet, vil direktoratet følge opp saken videre med Fyrlykta. Bufdir har varslet en gjennomgang av hvordan de følger opp ideelle aktører. I forbindelse med barnevernsreformen bestilte jeg flere rapporter for å få ny kunnskap om markedet for barnevernstjenester generelt og fosterhjemsområdet spesielt.

Jeg ønsker et mangfold i barnevernet, men det er viktig å sikre seg at bruken er til barnas beste, at det offentlige har nødvendig kontroll med tjenestene som gis og at vi ikke betaler mer enn nødvendig for private tjenester.

Som en del av barnevernsreformen, har jeg varslet at jeg vil vurdere rammene for bruk av private aktører i barnevernet. Det er viktig at tydeligere rammer er på plass før kommunene får mer ansvar for barnevernet, slik jeg har foreslått for Stortinget.

Til slutt,

Målet med barnevernsreformen er at vi skal forebygge mer, bruke familie og nettverk mer, styrke kompetansen i barnevernet, øke samarbeidet mellom tjenestene i kommunene og at kommunene skal få mer ansvar og større valgfrihet.

Systemet skal tilpasse seg barna og familiene, ikke omvendt.

Dette vil bidra til at flere barn og familier får rett hjelp til rett tid - der de bor.