Den som venter

Lars Kittilsen fikk behandling for rusproblemene sine da han var motivert. Han tør ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis han måtte ha ventet i flere måneder.

Forrige uke kom boka ”Hei, jeg heter Lars”…, der den tidligere redaktøren og journalisten Lars Kittilsen forteller åpent om hvordan han ble avhengig av alkohol. Samme dag som han innrømte overfor familien at han hadde rusproblemer, greide søsteren å skaffe ham plass på en privat behandlingsinstitusjon. Han begynte behandlingen dagen etter. 

- Hva hadde skjedd med meg hvis jeg måtte vente i tre-fire måneder? Jeg tør ikke tenke tanken. Trolig ville motivasjonen min forsvunnet, drikkingen ville blitt enda mer destruktiv, og jeg aner ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg vet bare hvor jeg var på vei, skriver Kittilsen i boka.   Det er ord verdt å lytte til.

Jeg har fulgt den norske helsetjenesten tett i mange år. Det er ikke veldig ofte jeg har truffet pasienter som klager på selve behandlingen. Jeg har langt oftere truffet pasienter som er fortvilte fordi de har måttet vente lenge før de kom til behandling.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sier vi gjerne. Men pasienter som må vente lenge på behandling føler ofte mer avmakt enn forventning.

Noen har smerter. Andre har angst for at sykdommen skal forverre seg. Mange er frustert over å være sykmeldt i lang tid mens de venter på å få utført enkle inngrep.

Jeg har truffet flere som ikke orket å vente lenger. Som har brukt egne sparepenger for å kjøpe operasjon eller som har kunnet betale for privat behandling fordi venner og kjente har samlet inn penger.

– Dette kan da ikke lønne seg for samfunnet, sier noen av dem som har mottatt langt mer i sykepenger enn en operasjon på privat klinikk ville kostet. De har helt rett.

Altfor mange venter altfor lenge på behandling ved sykehusene våre. Det er vondt for dem som venter. Det er ulønnsomt for fellesskapet. Det er dårlig utnyttelse av kapasiteten i det offentlige og det private.

Reformen jeg legger fram i dag tar tak i nettopp dette.

Et av grepene er å slå sammen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det innebærer en styrking og en forenkling av pasientenes rettigheter. Pasienter som trenger rusbehandling eller behandling innen psykisk helsevern vil da kunne velge behandling hos private på statens regning i stedet for å vente i den offentlige køen, selv om kvoten som helseregionen har kjøpt er brukt opp.

Jeg er glad for at vi starter med å styrke valgmulighetene til akkurat disse pasientene. Det er på tide at de med rusproblemer og psykiske lidelser prioriteres først i den norske helsetjenesten. Nå sørger vi for at mennesker som trenger rusbehandling får det når de er motivert for å gjøre noe med eget misbruk. Ikke tre-fire måneder etterpå.

Ordningen vil bli utvidet gradvis, slik at stadig flere pasienter får mulighet til å velge behandling hos private hvis de er misfornøyd med det offentlige tilbudet.

De to andre grepene i reformen gjør de offentlige sykehusene mer fleksible og effektive.

For det første får de frihet til å behandle flere. Vi har nå fjernet taket som begrenset hvor mange pasienter de kunne behandle.

For det andre får de kjøpe mer ledig kapasitet hos private når det trengs. Vi har nå gitt beskjed om at de må bruke anbud i større grad.  

Reformen jeg legger fram i dag gir mindre ventetid og mer valgfrihet. Men det aller viktigste er at den gjør avmakt til makt.

Det er sikkert noen som vil hevde det er problematisk at pasienter får mulighet til å velge private aktører i stedet for å stå i den offentlige køen. Det er sikkert noen som vil kalle det en privatisering av helsetjenesten eller en trussel mot de offentlige sykehusene. Det er jeg ikke enig i.

Jeg mener det er viktigst at pasienten får rask behandling.

Det tror jeg er viktigst for den som venter også.