Fra handling til samhandling

Innlegg av helse- og omsorgsminister Bent Høie på Nasjonal helsekonferanse om samhandling i helse og omsorgstjenesten.

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen.

La meg starte med en erkjennelse.  

Når vi som er nasjonale politikere snakker om helse, handler det litt for ofte om sykehus.  

Vi snakker om ventetider og liggetider.

Om kikkhullsoperasjoner og nyretransplantasjoner.

Det er viktige temaer.

Men vi burde snakke mer om hvor viktig det er med gode tjenester der folk bor. Det er jo i kommunen vi lever livene våre.

Her er skolen der du lærte den lille gangetabellen.

Og aldri husket den store.

Her er kirken der du giftet deg – blank i blikket.

Og med blanke sko.

Her er huset der ungene dine gjemte seg på loftet da de var små.

Og barrikaderte seg i kjellerstua da de ble større.

Her er historien din, familien din og nettverket ditt.

Det er her du blir syk.

Det er her du blir frisk.

Det er her du må mestre livet med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser.

Så det er klart vi er nødt til å ha gode tjenester i kommunene.

Jeg kommer tilbake til dette.

Men la meg først ta dere med tilbake i tid.

Det er 1. februar 2005

En ganske vinterblek herre i brun dressjakke står på en talerstol i regjeringskvartalet.

- Samhandling har blitt et stadig mer aktuelt tema, sier han.

Mannen på talerstolen het Nils Fredrik Wisløff.

Nå er det ti år siden la han fram utredningen som het ”Fra stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste”.

Wisløff og utvalget hans slo fast at mer samhandling er helt nødvendig for å gi pasientene bedre behandling – spesielt dem med sammensatte lidelser og kroniske sykdommer. Spesielt dem med psykiske vansker og rusproblemer.

Statsråden som tok imot utredningen nikket engasjert med svart sideskill.

Han het Ansgar Gabrielsen – og sideskillen er ikke like svart i dag. Gabrielsen sa:

- Jeg slutter ikke å undre meg over hvorfor det er sånn. Man greier å samhandle seg fram og tilbake til månen. Men man greier ikke å samhandle i helsetjenesten. Jeg håper dette endrer på det.

Det gikk ikke helt slik.

Utredningen ble sendt på høring. Men så stoppet det opp.

Jeg har tidligere sagt at Sylvia Brustad la den i en skuff.

Det er kanskje å ta litt i.

Det er mulig hun satte den i en hylle.

Men uansett.

Der ble den stående i flere år til en annen helseminister blåste støv av den, og gjorde samhandling til sitt store prosjekt.

Det er 22. august 2008

En ganske sommerbrun herre i svart dressjakke står på en talerstol på St. Olavs hospital i Trondheim. Han sier:

- Manglende kontakt mellom sykehus og kommuner er det viktigste hinderet for å gjøre helsetjenesten enda bedre. Dette skal vi nå gjøre noe med.

Dere har sikkert gjettet det allerede. Mannen på talestolen het Bjarne Håkon Hanssen. Et knapt år senere la han fram stortingsmeldingen om samhandlingsreformen som het ”Rett behandling – på rett sted – til rett tid.”

Både Wisløffs utredning og Hanssens stortingsmelding inneholder riktig retning og riktige grep. Men jeg mener at begge også mangler noe viktig.

Disse manglene skal vi nå ta tak i. Noen av de viktigste grepene kommer i primærhelsemeldingen som jeg skal legge fram i vår.

Jeg skal fortelle litt om dem nå.

(Hvis dere lover at det blir mellom oss)

Når vi ser på dagens helsetjenester, kan det noen ganger framstå som vi mennesker kommer i biter.

Tenk deg at du går til fastlegen med den vonde ryggen.

Legen henviser deg kanskje til fysioterapeuten fordi han tror smertene skyldes feil arbeidsstilling og tunge løft på jobben.

Eller til psykologen fordi du forteller at smertene har kommet etter det vonde samlivsbruddet og de tunge tankene.

Det kan hende at du bare trenger hjelp fra en av dem.

Eller det kan hende du trenger hjelp fra flere.

Men fastlegen, fysioterapeuten og psykologen snakker ikke alltid godt nok sammen om pasienten og pasientens behov.

Tjenestene henger ikke godt nok sammen. 

Den silobaserte organiseringen av de kommunale helse- og omsorgstjenestene gjør at mange pasienter opplever ukoordinerte tjenester. Organiseringen bidrar til lite flyt av kompetanse på tvers av faggrupper.

Vi trenger helhetlige tjenester for hele mennesker.

Derfor bør vi organisere mer av arbeidet i tverrfaglige team.

Internasjonalt omtales de gjerne som primærhelseteam. 

Dette er tverrfaglige grupper som arbeider sammen for å levere lokale helse- og omsorgstjenester til en definert befolkning. Kjernen i teamet består av allmennlege, sykepleier og administrativt personell, men teamet kan ha andre deltakere utover dette. Lokale behov og oppgaver avgjør. Gruppen vil være pasientens primære kontaktpunkt med helse- og omsorgstjenesten.

Vi mener at mer teambasert arbeid vil gi mange pasienter bedre og mer helhetlige tjenester – spesielt de som har behov for langvarig oppfølging.

Pasienter med sammensatte behov må møtes med sammensatt kompetanse!

Samhandling mellom ulike faggrupper er også viktig når det haster.

Vi vil ha en helse- og omsorgstjeneste som sikrer hele befolkningen likeverdig tilgang til forsvarlige tjenester ved ulykker, skader og akutt sykdom. Et slikt tilbud kan vi bare realisere gjennom tett samarbeid mellom en rekke tjenester: Fastleger, omsorgstjenester, legevakter, legevaktsentraler, AMK-sentraler, ambulansetjenester, distriktspsykiatriske sentre, ambulante team og sykehus må spille på lag.

Legevakten har blitt pekt på som det svakeste leddet i den akuttmedisinske kjeden. Utfordringene er knyttet til rekruttering, kompetanse, utstyr, organisering og tilgjengelighet.

Vi vil styrke kvaliteten og innføre strengere krav til denne tjenesten. 

Mer teambaserte helsetjenester er ikke minst viktig for mennesker med flere diagnoser og kroniske sykdommer.

Regjeringen satser målrettet for å øke kapasiteten og kvaliteten i omsorgstjenestene.

Målet er at flere skal kunne bo hjemme lenger og leve aktive og selvstendige liv – med individuelt tilpassede tjenester, trygghet og verdighet.

Vi er nå i gang med å utrede lovfestet rett til heldøgns omsorg.

Slik vil vi skape trygghet for at tjenestene er der når behovet oppstår.

Sammen med KS vil vi etablere en plan om årlige mål for utbygging av flere heldøgns omsorgsplasser.

Regjeringen vil at staten skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre likeverdighet. Vi arbeider nå med å etablere en forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenesten.

Målet er å undersøke om statlig finansiering kan øke kvaliteten og sikre at brukernes behov dekkes på en bedre måte enn i dag.

Vi har også startet arbeidet med en ny demensplan. Før jul gjennomførte vi en rundreise i hele Norge for å få innspill fra dem dette berører mest, pasienter og pårørende.

For å styrke kvaliteten i tjenestene innfører vi kvalitetsindikatorer. Noen indikatorer er innført allerede. Det vil komme flere.

Skal vi heve kvaliteten på de kommunale tjenestene, må vi også heve kompetansen til dem som gjør jobben.

Mange snakker om at vi trenger flere varme hender.

Det er helt riktig.  

Men de som arbeider i helse- og omsorgstjenestene gir mer enn omsorg. De gir behandling. De gir veiledning. De gir mennesker hjelp til å mestre kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Så vi trenger ikke bare flere varme hender.

Vi trenger flere kloke hoder også!

Derfor skal vi satse målrettet for å heve kompetansen i primærhelsetjenesten.

Jeg kommer tilbake til hvordan dette skal skje i meldingen jeg legger fram til våren.

Vi kommer også med en ny handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene som vi kaller Kompetanseløft 2020.

Her skal vi bygge videre på erfaringene med Kompetanseløft 2015 som har bidratt til at mange tusen ansatte i omsorgssektoren har tatt grunnutdanning eller videreutdanning.  

Ny organisering og økt kompetanse blir altså to viktige temaer i primærhelsemeldingen.

Men som dere vet er jo alle gode ting tre.

Og vi har et tredje satsingsområde. Det er ledelse.

I 2010 og 2011 utførte fylkesmennene mer enn 500 tilsyn i kommunene.

I mer enn to tredjedeler av tilsynsrapportene ble det påvist lovbrudd.

Sviktende styring er et gjennomgående problem.

Godt lederskap på alle nivåer er helt avgjørende når vi skal heve kvaliteten på tjenestene.

Det er helt avgjørende når vi skal arbeide smartere og bruke ressursene bedre.

Et av tiltakene i kvalitetsavtalen mellom regjeringen og KS er å styrke kompetansen innenfor ledelse. Vi vil videreføre denne satsingen. Helsedirektoratet har derfor fått i oppdrag å etablere en ledelsesutdanning i de kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenestene.

Det er altså viktig arbeid på gang!

Vi mener likevel det er nødvendig å styrke innsatsen på dette området.    Derfor vil vi sørge for at det stilles tydelige krav til ledelse og at kompetansen på dette området styrkes ytterligere.

Et av de viktigste målene i samhandlingsreformen er at tjenestene på sykehus og i kommuner skal henge sammen.

I stortingsmeldingen omtales det slik:

”Sett fra pasientens ståsted er det neppe særlig viktig om ansvaret er delt mellom en kommunehelsetjeneste og en spesialisthelsetjeneste. Det må være et mål at pasienter og brukere møter en helhetlig helsetjeneste som er godt samordnet, preget av kontinuitet og med helhetlige behandlingskjeder og pasientforløp som ivaretar god behandlingskvalitet, uansett hvem som har ansvaret for de enkelte deltjenestene.”

Det er neppe noen som er uenige i dette.

Verken på sykehusene eller i kommunene.

Når vi er syke er vi ikke opptatt av ansvarsforholdene i helsetjenesten.

Vi er opptatt av å få god behandling.

Men vi må erkjenne at vi fortsatt har utfordringer.

Nasjonalt nettverk for implementering av samhandlingsreformen har oppsummert status etter tre år.

Nettverket slår fast at spesialisthelsetjenesten i for liten grad har tatt inn over seg intensjonene i samhandlingsreformen og sin egen rolle når det gjelder å nå målene i reformen. 

Så vi har fortsatt en jobb å gjøre.

Men vi ser også gode eksempler på mer og bedre samhandling mellom sykehus og kommuner. ACT-teamene er et slikt eksempel. Pasientene som får hjelp fra slike team er fornøyde og resultatene er gode. Antall liggedøgn halveres og tvangsbruken går ned.

Vi skal ha flere slike team!

Og vi skal lære av dem!

Bjarne Håkon Hanssen var mest opptatt av å forhindre at pasienter forsvant i et ingenmannsland i overgangen mellom sykehus og kommune.

Han var ikke veldig opptatt av samhandlingen mellom ulike kommunale tjenester og sektorer.

Men det er jeg!

For jeg vet – og jeg tror dere vet – at det finnes både små og store ingenmannsland i kommunen der pasienter kan forsvinne.

For sytti år siden besto primærhelsetjenesten mange steder bare av en distriktslege og en sykepleier.

Alt som har kommet til i etterkant av dette har blitt organisert som separate tjenester. Det gjelder fastlegekontorene, helsestasjonene, skolehelsetjenesten og sykehjemmene.

Denne utviklingen har faktisk fortsatt helt fram til i dag. Nye tjenester som frisklivssentraler og intermediæravdelinger har mange steder blitt etablert adskilt fra eksisterende tjenester.

Ikke nok med at de har blitt organisert uavhengig av hverandre.

De holder som oftest til på helt ulike steder og har få eller ingen felles møteplasser. Jeg må si som min forgjenger Ansgar Gabrielsen:

”Jeg slutter ikke å undre meg over hvorfor det er sånn.”

I fjor vår besøkte jeg Sunnfjord medisinske senter i Florø. Her har kommunen samlet mange av helse- og velferdstjenestene sine i et felles bygg for å bedre samhandlingen. Her er det helsestasjon, legekontor, øyelege, fysioterapeut, spesialisthelsetjenester, NAV og apotek under samme tak.

Slik ser fremtidens primærhelsetjeneste ut!

Samhandling innen kommunale helse- og omsorgstjenester er selvfølgelig ikke nok.

Samhandling mellom ulike sektorer er også helt nødvendig for å bedre tjenestene i kommunen.

Mange av dem som sliter med rusavhengighet og psykiske utfordringer trenger mer enn helsehjelp. De trenger hjelp til å bo. Hjelp til å komme i skole eller jobb. Hjelp til å komme i kontakt med NAV.

Vi har altfor mange ganger sett at sårbare barn og unge ikke har fått nok hjelp fordi helsetjeneste, barnevern, skole og barnehage ikke har samarbeidet.

For et halvt år siden ble en firebarnsfar i Larvik dømt til tretten års fengsel for å ha drept ektefellen og mishandlet barna sine. Under rettssaken kom det fram at barna forsøkte å varsle rektor, barnehageansatte og psykolog. Men ingen voksne sa fra til barnevernet. Derfor fortsatte mishandlingen.

Dette er – dessverre – ikke noe enestående eksempel.

Vi har også hørt for mange historier om barn og unge som har blitt mobbet og plaget uten at voksne har tatt ansvar og grepet inn. Som den om tretten år gamle Odin, som tok livet sitt etter langvarig mobbing.

Kjære alle sammen.

Vi kan ikke leve med dette.

Vi er nødt til å gjøre en felles innsats for å fange opp disse barna.

Først og fremst fordi de har det vondt.

Dernest fordi det er skammelig å sløse bort de største ressursene vi har.

Den forrige regjeringens folkehelsemelding inneholder mye klok politikk som denne regjeringen støtter. Men den sa for lite om psykisk helse.

Det er en av årsakene til at vi lager en ny stortingsmelding om folkehelse.

Å være del av et fellesskap når man kommer til jobben er faktisk like viktig som å sykle til jobben.

Å bli sett og akseptert er like viktig som frukt og grønnsaker.

Å ha noen å snakke med når du sliter er like viktig som å stumpe røyken.

Derfor vil jeg likestille fysisk og psykiske helse i folkehelsearbeidet.

Det er i kommunen det skjer. Også når det gjelder forebygging.

Den finner sted på skoler og i barnehager der alle barn blir sett og inkludert.

Den finner sted på sykkelstier og gangstier der de yngste bruker tohjuling og de eldste bruker rullator.

Mye viktig forebygging skjer i frivillig sektor.

Takket være Turistforeningen har vi merkede løyper og hytter over hele landet som gjør det lett å ta naturen i bruk.

Takket være innsats fra frivillige løper barn og unge over hele landet seg svette i jakten på fotballer, håndballer og basketballer.

Noen kaller frivillige et supplement. Jeg kaller dem en spydspiss.

Historisk sett var det de frivillige organisasjonene som gikk foran og tok på seg oppgaver som etter hvert ble et offentlig ansvar.

Sammen med KS og Frivillighet Norge lager vi nå en strategi for å styrke samarbeidet mellom offentlig og frivillig sektor og rekruttere flere frivillige til helse- og omsorgsfeltet.

Målet er å redusere ensomhet.

Intet mer – intet mindre.

Vi har en jobb å gjøre sammen.

Først og fremst fordi de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke er gode nok.

Dernest fordi samfunnsutviklingen ikke gir oss noe valg.

Vi blir flere.

Vi blir eldre.

Og vi flytter mot byene.

Det innebærer at vi må organisere tjenestene annerledes og bruke ressursene på nye måter.

Bjarne Håkon Hanssen tenkte kloke tanker om dette da han startet arbeidet med samhandlingsreformen. Han sa at de aller minste kommunene ville få problemer med å bygge opp helsetjenester som er gode nok.

Hanssen mente derfor de burde gå sammen i større helsekommuner for å løse oppgavene i fellesskap.

Men slikt får ikke en rødgrønn helseminister lov til å si.

Helsekommunene ble skutt i stykker av Senterpartiet og den frittalende ministeren fikk munnkurv.

Nå er det andre tider.

Vi tør ikke bare å tenke de kloke tankene.

Og vi tør å sette dem ut i livet også.

Omtrent samtidig som jeg legger fram min primærhelsemelding, legger kommunalminister Jan Tore Sanner fram regjeringens forslag til kommunereform. De to må ses i sammenheng.

Målet med reformen er å styrke kommunene ved å flytte mer makt og mer ansvar til dem.

Vi mener at de fleste velferdsoppgavene løses best nær innbyggerne.

Vi mener at kommunene er best egnet å se innbyggernes behov i en helhet og utvikle gode lokalsamfunn.

Fremtidens kommunale tjenester må derfor ses i sammenheng med fremtidens kommunestruktur.

Vi tar nå hele helsetjenesten opp til bred diskusjon. I løpet av året legger vi fram flere stortingsdokumenter og opptrappingsplaner:

I disse dager sluttfører vi arbeidet med reformen om fritt behandlingsvalg.

I vår kommer en melding om legemiddelpolitikken i tillegg til meldingene om primærhelse og folkehelse.

Til høsten kommer Nasjonal helse- og sykehusplan.

Vi skal legge fram opptrappingsplaner for rus og rehabilitering og habilitering.

Å skape pasientens helsetjeneste er målet for alt vi gjør.

Kjære alle sammen,

Det er 15. januar 2015.

En ganske vinterblek herre står på en talerstol på Oslo Plaza.

Mannen heter Bent Høie.

Jeg sier:

- Samhandling er mer aktuelt enn noen gang.

Det er nå vi skal gjøre stykkevis til helt.

Det er nå vi skal gi folk rett behandling på rett sted til rett tid.

Jeg gleder meg til å gjøre jobben sammen med dere!

Takk for meg!