Hva får vi råd til i fremtiden?

Sjekkes mot framføring.

Presentasjon (PDF)

Hva får vi råd til i fremtiden? Oljefondet vokser ikke like fort lenger. Rommet for mer bruk av oljeinntekter er svært begrenset. Flere eldre gir oss høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester.

Hva vi får råd til i fremtiden kommer an på hvilke utfordringer vi møter på veien, og ikke minst hvor godt rustet vi er til å møte dem.

Og hvordan blir fremtiden? Det eneste vi med rimelig sikkerhet kan fastslå, er at den blir annerledes enn det vi tror nå.

Noe av det beste med fremtiden er at den kommer en dag av gangen. Det gir oss tid og mulighet til å dra nytte av det gode som skjer og tilpasse oss det dårlige.

Og selv om vi ikke med sikkerhet kan vite hva som skjer fremover, er det mulig å gjøre kvalifiserte gjetninger og forberede oss for ulike hendelser som kan inntreffe.

Til en viss grad kan vi også bidra til å påvirke at fremtiden tar i en retning vi ønsker.

Og det er kjernen i regjeringens arbeid: Sørge for at vi avleverer et samfunn som er bedre enn det vi overtok. Gjøre fremskritt, og forbedringer. Alltid være åpne for bedre løsninger, ikke hvile på gårsdagens suksess.

Hvor godt Norge som nasjon gjør det fremover, vil avhenge av hvor flinke vi er til å bruke ny teknologi. Utviklingen går raskt, og vi må sørge for å være i tet. Det gjør oss bedre i stand til å videreutvikle vårt samfunn der det offentlige fortsetter å ta et overordnet ansvar for innbyggernes velferd.

Jeg vil bruke denne anledningen til å snakke om hvilke hindre som ligger foran oss. Ikke fordi jeg er veldig bekymret, eller fordi det står dårlig til. Tvert imot – det står veldig bra til i Norge. Norsk økonomi går utrolig bra for tiden.

Og nettopp det gir oss rom til å løfte blikket. Se etter utfordringer som truer i horisonten – og diskutere mulige løsninger på disse.

----

De siste tiårene har vært en gyllen periode for norsk økonomi. Det har gått bedre i Norge enn i de fleste andre land. Vi er blant verdens rikeste. Etter at oljeprisen falt for noen år siden avtok veksten i Norge sammenlignet med andre land, men det har snudd igjen de siste par årene og det er igjen sterk vekst i norsk økonomi.

For all del, vi har vært heldige. Enkelt sagt: Vi har kunnet selge dyr olje til Europa og kjøpe billige klær og teknologi fra Kina. Det har vært lønnsomt for oss, og viser hvor viktig internasjonal handel er for Norge. Samtidig har vi tatt noen kloke valg. For eksempel er vår måte å forvalte oljeformuen på internasjonalt anerkjent.

Vi har et godt utgangspunkt i møte med fremtiden.

Her i Norge er vi mange som deltar i arbeidslivet og vi har solide statsfinanser. Mange andre vestlige land har statsgjeld og høyere arbeidsledighet.

Velstanden er jevnere fordelt i Norge enn i de fleste andre land. Vi som bor her har i stor grad både ressurser og frihet til å styre våre liv etter egne vurderinger og ønsker.

----

Så hvilke skyer er det som truer i horisonten?

Med jevne mellomrom legger regjeringen frem Perspektivmeldingen, som er en gjennomgang av langsiktige utviklingstrekk i økonomien.

Perspektivmeldingen er en viktig rapport. Det er her regjeringen forsøker å heve blikket og finne punkter å navigere etter på veien fremover.

Vi har startet arbeidet med den neste perspektivmeldingen – den som skal komme i 2020. Den forrige ble lagt frem i 2017. I likhet med tidligere perspektivmeldinger, viser den at norsk økonomi står foran en tøffere virkelighet. Vi har lenge visst at mer krevende tider etter hvert vil komme. Lenge har vi kunnet skyve dem foran oss og tenkt at vi tar problemene når de kommer. Men nå er de ikke lenger der fremme et sted. De banker på døra vår.

Og det er særlig to forhold som peker seg ut:

• Oljeinntektene vokser ikke så mye som før.
• Andelen eldre i befolkningen har begynt å øke.

Begge disse forholdene gjør at det blir vanskeligere å lage statsbudsjettene fremover. Oljeinntektene og avkastningen fra statens pensjonsfond utland – Oljefondet - har blitt en viktig finansieringskilde for staten. Fremover vil ikke inntektene fra oljeformuen bidra så mye til veksten som vi har blitt vant til. Om noen år vil produksjonen av olje og gass på norsk sokkel antagelig begynne å avta. Samtidig vil utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester øke. Aldringen av befolkningen betyr også at en mindre andel av befolkningen jobber og betaler skatt.

I tillegg har det dukket opp en ny utfordring de siste årene, nemlig klare tegn til mer proteksjonisme. For vårt lille, åpne land er det særlig uheldig.

----

La meg begynne med det siste.

Norges velstand er bygd på handel med utlandet og frie markeder. Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge varer til utlandet. Først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert olje og gass.

Handel med andre land gir oss tilgang på varer vi ikke produserer selv – alt fra biler og smartklokker til eksotiske frukter.

Handel gir oss også billigere varer. Klær og sko, for eksempel, koster bare en tredel i dag sammenlignet med for tretti år siden. Det skyldes blant annet at vi har fått mulighet til å importere disse varene fra land som Kina.

I Norge er vi avhengig av handel for å opprettholde vår velstand. Mange næringer er bygget på handel med utlandet. For eksempel er oppdretts­næringen en av våre største eksportnæringer, og en samtidig en av våre fremste distriktsnæringer.

I 2018 eksporterte vi sjømat for nesten 100 milliarder kroner. Det er ny rekord. Uten handel ville vi vært fattigere – og vi måtte spist veldig mye fisk. Og da mener jeg veldig mye.

Fisk til frokost, lunsj, middag og kvelds året igjennom for oss alle. Og fremdeles ville det vært noe til overs.

Handelen er viktig i seg selv, men vi må ikke glemme at samhandlingen også gir oss tilgang til nye ideer og ny teknologi. Handel og investeringer skjerper også konkurransen og holder oss på tå hev. Det bringer verden fremover i et raskere tempo enn om land hadde vært skjermet fra hverandre. 

I vår levetid har vi tatt gigantiske steg mot en bedre verden for milliarder av mennesker. Det skyldes i hovedsak at land handler med hverandre.

Men det aller viktigste med handel, kan vi ikke måle i kroner og øre.

Handel knytter oss tettere sammen, og gir en fredeligere verden. Verdensbanken, IMF og EU er alle institusjoner som i kjølvannet av andre verdenskrig ble tuftet på ideen om at land med tette handelsforbindelser i større grad lever fredelig sammen.

Derfor skal vi være bekymret over at vi nå ser tegn til økende handelsspenninger internasjonalt. Rent økonomisk, på kort sikt, vil nok ikke konsekvensene for Norge være altfor store. Men etter hvert vil mindre åpenhet og samhandling kunne svekke drivkreftene som leder til teknologioverføring og økt velstand.

Og i verste fall gi oss en mindre fredelig verden.

----

La meg vende blikket hjemover og snakke om oljeinntektene og handlingsregelen.

Handlingsregelen har lagt til rette for at vi gradvis har faset inn oljeinntektene i norsk økonomi, og for at bruken av oljeinntekter skal være bærekraftig over tid.

Vi bruker bare avkastningen, og forsyner oss ikke av selve kapitalen. På den måten fordeler vi oljeinntektene over generasjoner.

Samtidig har handlingsregelen skjermet statsbudsjettet og norsk økonomi fra svingninger i oljeprisen.

I det enkelte år sier handlingsregelen at bruken av oljepenger skal tilpasses situasjonen i økonomien, slik at finanspolitikken kan bidra til en stabil økonomisk utvikling. Når det går godt i økonomien, skal oljepengebruken være lavere enn 3 prosent av fondet. Ved økonomiske tilbakeslag kan vi bruke mer enn 3 prosent.

Siden handlingsregelen ble etablert i 2001, har sterk vekst i fondet gjort det mulig å øke bruken av oljeinntekter betydelig. I dag finansieres hver sjette krone på statsbudsjettet av oljefondet.

Ser vi fremover, må vi være forberedt på at fondet vil vokse mindre. Oljeproduksjon vil øke i enda noen år, blant annet som følge av utvinning på Johan Sverdrup og Johan Castberg-feltene.  

En liten avsporing. Jeg besøkte Equinor i dag og deres landanlegg for Johan Sverdrup. På tirsdag kom den første oljen til land på Mongstad. 50 år etter Ekofisk-feltet startet oljeeventyret. For en utvikling det har vært – både for landet vårt, og ikke minst for denne næringen hvor Norge har bidratt med å utvikle viktig teknologi og kompetanse som vi skal leve av i lang tid fremover. Johan Sverdrup-feltet produserer med 90% lavere utslipp enn verdensgjennomsnittet, det er imponerende.

Men på sikt vil altså aktiviteten på norsk sokkel avta. Avkastningen i fondet er også ventet å bli lavere enn før.

Målt som andel av økonomien vil derfor pensjonsfondet bare øke moderat fremover. Vi er derfor nå inne i en ny fase i finanspolitikken, der rommet for videre oppgang i bruken av oljeinntekter er svært begrenset.

Regjeringen har allerede tilpasset seg denne nye normalen, og holdt bruken av oljeinntekter om lag stabilt sett i forhold til verdiskapingen i fastlandsøkonomien de siste årene.

----

Det ser vi tydelig i denne figuren.

Stolpene viser hvordan bruken av oljeinntekter økte jevnt frem til 2016, men siden har variert rundt omtrent det samme nivået, på 7,5 prosent av Fastlands-BNP.

I statsbudsjettet for 2020 legger regjeringen opp til å ta ut 2,6 prosent av pensjonsfondet. Det er i tråd med handlingsregelen, som sier at bruken skal ligge under 3 prosent når det går godt i økonomien.

Oljeinntektene har gitt - og kommer fortsatt til å gi - kjærkomne bidrag til vår felles velferd, men vil ikke alene kunne løse utfordringene med en aldrende befolkning. Det har aldri heller vært planen.

For hvis vi vil opprettholde og forbedre det velferdssamfunnet som er utviklet over generasjoner, må vi gjennomføre strukturreformer, som øker arbeidsinnsatsen og legger til rette for at vi får mest mulig ut av de ressursene vi bruker i offentlig sektor.

Det blir særlig viktig nå som andelen eldre i befolkningen øker.

Men vi er også opptatt av hva pengene brukes til. Stortinget la ved innføring av handlingsregelen vekt på at det var viktig at økt oljepengebruk ble innrettet mot det som kan øke vekstevnen i norsk økonomi, som vekstfremmende skatteletter, investeringer i infrastruktur og kunnskap. Dette er investeringer for fremtiden. Vi bruker oljepengene i større grad på dette i sammenlignet med forrige regjering.

Noen politikere ønsker at vi skal sette en politisk bestemt sluttdato for petroleumsnæringen, før verden har klart å finne alternative konkurransedyktige energikilder. Hadde det vært tilfelle så tror jeg dette foredraget hadde vært ganske mye vanskeligere å holde.

I budsjettet har vi anslått verdien av statens gjenværende petroleumsformue i bakken til 4 900 mrd. kroner. Det er om lag halvparten av formuen vi per i dag har i statens pensjonsfond utland. Vi er med andre ord kommet langt i å utvinne ressursene, selv om det fortsatt er betydelige verdier igjen.

Dersom disse ressursene hentes opp og plasseres i fondet, vil det på lang sikt gi grunnlag for en årlig inntektsstrøm på vel 150 mrd. kroner, utover det vi allerede i dag får fra fondet. Det er et betydelig beløp, som også sier noe om de langsiktige kostandene ved å ikke hente opp denne formuen.

----

Befolkningsfremskrivinger viser at vi kommer til å bli stadig flere eldre. Det vet vi fordi disse menneskene allerede er født og alt tyder på at vi lever stadig lenger.

For hundre år siden var forventet levealder for en nyfødt 56 år. I dag er den 82 år. Det er en økning på 2,5 leveår per ti år, eller litt mer enn tre ekstra måneder hvert år!

SSB legger til grunn at levealderen vil fortsette å øke med om lag 1,5 år per tiår. Det betyr at mens 12 prosent av befolkningen i dag er over 70 år, vil 21 prosent være over 70 år i 2060. Mer enn hver femte innbygger. Særlig sterk blir økning i aldersgruppen 80 år og oppover- de som har særlig stort behov for pleie- og omsorgstjenester – denne gruppen vil tredobles sammenlignet med i dag.

Figuren viser at forsørgerbyrden har vært omtrent uendret siden jeg ble født og frem til i dag. Men om 40 år vil det være dobbelt så mange som i dag er 67 år eller eldre per yrkesaktiv.

Det bærer bud om mer krevende tider for offentlige finanser fremover.

Flere eldre betyr økte utgifter og lavere skatteinntekter.  Dette kommer samtidig med at oljeinntektene vil avta som inntektskilde for staten, som jeg nettopp var inne på.

Hvis vi ikke tar grep, oppstår etter hvert et økende gap mellom utgiftene og inntektene. Et gap som må dekkes inn for å få balanse i regnskapene, enten ved å øke andre inntekter eller ved å redusere utgiftene. Det kan høres enkelt ut, men det kommer til å kreve mye av oss for å få orden på dette.

----

Denne figuren oppsummerer utfordringen vi står overfor. De aldersrelaterte utgiftene øker samtidig som handlingsregelen innebærer at bruken av oljeinntekter vil avta.

Ved å se nærmere på figuren ser vi at vi allerede er inne i en periode med strammere budsjetter.

Ti år frem i tid blir det enda tøffere. I Perspektivmeldingen for 2017 ble det anslått et årlig inndekningsbehov etter 2030 på omlag 5 milliarder kroner hvert år, målt i dagens kroneverdi.

Her ser dere en oversikt over statens utgifter i statsbudsjettet for 2020. Med begrenset rom for økt bruk av oljeinntekter vil vi ligne mer på andre land, og vi må i større grad vise evne og vilje til å prioritere mellom gode formål på statsbudsjettet. Ambisjoner må skaleres ned. Nye satsinger vil kreve omprioriteringer i budsjettet. Det vil også måtte kuttes.

Som plansjen viser, går de store utgiftene på statsbudsjettet til pensjoner, uføretrygd, sykepenger, dagpenger og foreldrepenger. Mye går også til overføringer til kommunene, som står for mange av de velferdstjenestene vi bruker til daglig.

Vi bruker altså store summer på å sikre inntekter til pensjonister, uføre, de som har mistet jobben og de som er hjemme i foreldrepermisjon. Vi bruker mye på å gi alle barn tilgang på gode skoler, uavhengig av om foreldrene er rike eller fattige, og på å gi syke god behandling, uavhengig av størrelsen på lommeboken.

Det er bred politisk enighet om de fleste av disse utgiftene og ordningene.  Men vi må alltid være villige til å se på fordelingen av ressursene, finne måter å effektivisere og forbedre tjenestene på, og tenke nytt. Det blir helt nødvendig om vi skal opprettholde balanse i budsjettene fremover.

----

Så hva kan vi gjøre?

Regjeringen legger særlig vekt på to strategier: Vi må jobbe mer, og vi må jobbe smartere.

Under førstnevnte er det flere forhold jeg vil nevne. På tross av at vi er mange som jobber i Norge, er den gjennomsnittlige arbeidstiden kort. I fremtiden må flere av oss jobbe mer. Vi må bremse overgangen til trygdeordninger, redusere andelen deltid, og integrere innvandrere bedre i arbeidsmarkedet.

En forutsetning for å lykkes med dette, er å sørge for at vi har en arbeidsstyrke med høy kompetanse. Det gjør oss i stand til å utvikle og ta i bruk teknologiske nyvinninger.

Kompetanse begynner med en god skole. Å investere i gode lærere og kunnskap i skolen i dag, er å skape et konkurransedyktig næringsliv i morgen.

Kompetanse handler også om forskning og høyere utdanning. Og det handler om videreutdanning og et arbeidsliv der ingen går ut på dato.

Få satsinger er viktigere for langsiktig økonomisk vekst enn disse. Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å øke kvaliteten i skolen, og vi har lagt frem en langtidsplan med betydelige satsinger på forskning og høyere utdanning.

Nå fullfører rekordmange elever videregående og rekordmange får læreplass. Elevene er også mer på skolen og får bedre karakterer. Det er avgjørende fordi vi vet at uten fullført videregående er det tøft i vårt høykompetente arbeidsliv.

Det er viktig med høyere deltagelse i arbeidslivet. For den enkelte har det mye å si for selvfølelsen, du blir del av et fellesskap, og du tjener penger.

For Norge er det viktig fordi økt sysselsetting øker statens skatte- og avgiftsinntekter. Økt sysselsetting kan også redusere våre felles utgifter hvis de som sysselsettes tidligere mottok en eller annen form for offentlig stønad, for eksempel en helserelatert ytelse.

Vi må derfor sørge for at det lønner seg å arbeide fremfor å gå på trygd, og flere må fra trygd og inn i arbeid. Vi må sørge for at ikke helseutfordringer, språkvansker eller manglende eller utdatert kompetanse hindrer folk i å være i jobb. Og ikke minst må vi gjøre det trygt og enkelt å omstille seg til en ny jobb.

Da må vi tørre å spørre oss om alle velferdsordningene vi har i dag, er utformet på en fornuftig måte. Vi vet at det neppe blir populært, men dersom vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn, er det tvingende nødvendig.

Den andre strategien til regjeringen er å jobbe smartere. Vi må få mer ut av ressursene vi bruker i offentlig sektor. Det betyr ikke at vi alle skal løpe raskere, men jobbe smartere. Det krever tydeligere prioriteringer av mål, kombinert med klare krav om resultater.

Private kan bidra, slik at vi lykkes godt for eksempel i barnehagesektoren, det mener jeg de også burde kunne gjøre i helse- omsorgssektoren. Vi vil ikke klare utfordringene vi står overfor hvis vi ikke bruker alle gode krefter. Dette vil kunne gi både bedre ressursbruk og mindre kostnader.

Videre kan ulike offentlige enheter konkurrere mer mot hverandre, eller virksomheter kan jobbe mer systematisk med å lære av hverandres erfaringer.

Teknologi gir også store muligheter, ikke minst i våre helse- og omsorgstjenester. Når jeg blir gammel, vil kanskje mye kunne utføres av roboter – og det er kanskje helt greit. Men la meg understreke at teknologien ikke er et enten/eller. Den skal ikke erstatte varme hender, vennlige smil og den gode samtalen, men frigjøre mer tid for helsepersonell til å være sammen med pasientene.

Mye av arbeidet går ut på små forbedringer fra år til år. Regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform legger et jevnt press på alle statlige virksomheter om å lete etter gode løsninger. Skatteetaten og Lånekassen er eksempler på virksomheter som har lykkes: Digitalisering har gitt bedre tjenester, større effektivitet, mer brukervennlige løsninger og mer fornøyde brukere.

I tillegg er det nødvendig med større forbedringer på andre områder. Regjeringens reformer er en del av en offensiv strategi. Det gjelder blant annet:

• Lavere skatter og avgifter for både folk og bedrifter. Reformen gjør at bedrifter investerer mer i nye næringer, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Det er avgjørende om vi skal komme styrket ut av krevende omstillinger, og i fremtiden ha flere ben å stå på.
• Pensjonsreformen, som øker insentivene til arbeid og gjør offentlige velferdsordninger mer robuste overfor økt levealder. Derfor er det viktig at vi nå også har fått på plass pensjonsreformen i offentlig sektor.
• Kommunereformen er viktig fordi den gir større og sterkere velferdskommuner. Det bidrar til at innbyggere over hele landet får gode tjenester både i dag og i morgen.
• Opprettelsen av Nye Veier er viktig for å sikre helhetlig og kostnadseffektiv utbygging og drift av trafikksikre veier.
• Inkluderingsdugnaden der offentlige og private samarbeider om å få flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en over i faste ordinære stillinger.
• Integreringsløftet skal gi en helhetlig reform av integreringsfeltet

Etableringen av Nye Veier AS skal legge til rette for styring av veiinvesteringer på et mer overordnet nivå gjennom mål og økonomiske rammer, og unngå detaljstyring. Ved at Nye Veier skal prioritere samfunnsøkonomisk lønnsomhet, har alle berørte parter insentiver til å redusere kostnader og øke nyttevirkningene av prosjektene. Nye Veier viser til at prosjektene deres har potensiale til å bli vesentlig bedre enn uten en slik organisering. Selskapet vurderer at kostnadene kan reduseres med om lag 20 prosent, og at utbyggingen av de fleste prosjektene i oppstartsporteføljen forventes å bli gjennomført 7-8 år raskere. Samtidig har Nye Veier klart å bygge veier med høyere standard. Veier bygges nå firefelt fremfor tofelt, og 110 km/t i stedet for 90 km/t.

Dette er et resultat av at vi tør å tenke alternativt og viser at det er mulig å reformere offentlig sektor.

Vi skal åpne rekordmye 100 km med motorvei i år. Det er mer enn lengden på det samlede motorveinettet i Norge i 1990.

Siden jeg er i Rogaland så må jeg jo få nevne at Stortingsrepresentant Geir Pollestad fra SP sa at Nye Veier ville sette veibyggingen 10 år tilbake i tid og kalte det er luftslott.

Dette ser vi også nå på jernbanen når vi tar i bruk konkurranse. Vy tapte konkurransen om trafikkpakke 2, men la inn et anbud som var hele 80% billigere enn hva de drifter for i dag. Vi har rett og slett betalt for mye.

Innsparingen i jernbarnereformen er på om lag 8 mrd. kroner på de to konkurranseutsatte pakkene.

Spørsmålet blir: Hvorfor skal staten betale mer enn nødvendig for en tjeneste når noen vil gjøre det billigere og bedre? Konkurranse og valgfrihet er bedre enn monopol, det er de fleste enige om, selv om noen fremdeles kjemper imot.

Regjeringens grep styrker konkurranseevnen for næringslivet og gir et bedre offentlig tjenestetilbud. Reformene er viktige brikker i strategiene for å øke arbeidsinnsatsen og jobbe smartere.

Det finnes også andre strategier for å redusere det fremtidige inndekningsbehovet.

Det å la hver enkelt dekke en større del av utgiftene til velferden, er også en mulighet. For eksempel kan vi øke egenandeler på helsetjenester eller innføre skolepenger for høyere utdanning. Vi må kanskje regne med noe mer brukerbetaling i fremtiden, men det er ikke en del av regjeringens hovedstrategi.

Det er også flere som har tatt til orde for å øke skattenivået. Det er ikke noe denne regjeringen ønsker.

Den nevnte Perspektivmeldingen viste at skattene må skjerpes med minst 150 milliarder frem mot 2060, dersom det alene skal finansiere velferden. Det betyr 28 000 kroner i økt skatt på hver av oss.

Det er uaktuelt for meg. Vi mener skatteletter er viktig fordi det gir den enkelte mulighet til å styre mer over egen hverdag. Jeg vil gi folk større rett til å bestemme over egen lommebok fordi det sørger for at de kan gi økt velferd til seg og sin familie.

Økt skatt kan gjøre det mindre attraktivt å jobbe og investere i Norge. Det kan svekke grunnlaget for å drive næringsvirksomhet i Norge. Vi mener det er en dårlig strategi. Når det å øke skattene har negativ effekt på økonomien, betyr det at skattene må økes mer enn det opprinnelige inndekningsbehovet – og dermed blir også de negative effektene enda større.

Analysene i Perspektivmeldingen viser oss at vi står overfor noen krevende beslutninger i årene som kommer. Vi vet at kostnadene til å drive velferdssamfunnet vårt kommer til å øke. Hvordan vi skal håndtere det, blir et viktig politisk tema fremover.

Så hva får vi råd til i fremtiden? Jeg mener det er god grunn til å se optimistisk på fremtiden. Jeg mener det både fordi vi er godt forberedt og har en sterk økonomi. Og fordi vi har vist at vi har den handlekraften og viljen som skal til for å ta de gode valgene.

En sterk økonomi handler ikke bare om et stort oljefond. Bare tenk på hvor effektivt det norske samfunnet er blitt.

Få land er for eksempel mer digitaliserte enn vårt. Og høy effektivitet går gjerne hånd i hånd med det å være omstillingsdyktig – altså evnen til å tilpasse seg endrede forhold.

Og så har vi en fleksibel arbeidsstyrke som peker på høy omstillingsevne. Omtrent 10 prosent av arbeidsplassene blir lagt ned hvert år. Det siste året tilsvarer det 250 000 jobber. Men jevnt over skapes det flere, både i veletablerte bedrifter og hos gründere. De sterkeste overlever og gir et sterkt næringsliv.

Når vi sier at Norge er godt rustet for fremtiden, er det altså ikke bare tomme ord. Økonomien har i senere tid vist seg å klare seg bra i hardt vær.

Den internasjonale finanskrisen i 2008 med påfølgende lavkonjunktur påvirket Norge i mye mindre grad enn andre land.

For ikke å snakke om oljeprisfallet i 2014. Alt skulle tyde på at det ville være svært uheldig for oljenasjonen Norge. Oljerelaterte næringer ble naturlig nok hardt rammet, men de fleste har klart å omstille seg rimelig fort. Og det spredde seg i liten grad til resten av økonomien.

Når vi ser fremover er det også godt å vite at det i Norge er en tradisjon for at vi enes om de store spørsmålene. For bare da kan vi finne de gode svarene som tåler tidens tann.

Ta handlingsregelen, der vi putter alle oljepengene i fondet og begrenser oss til å bruke avkastningen. Det skal godt gjøres å være mer forsvarlig enn det.

Eller pensjonsreformen, der man i en tid med sterk vekst i oljeinntektene klarte å stramme inn pensjonssystemet for å gjøre det mer bærekraftig og dermed mer rettferdig.

Det er en iboende handlekraft, ikke bare i det politiske systemet, men også i interesseorganisasjoner og i befolkningen generelt.

Denne regjeringen har også vist det gjennom de tiltak og reformer jeg har snakket om i dag.

Norge har de siste 30 årene hatt en formidabel utvikling og velstandsøkning. Norge er kåret til verdens beste land å bo i flere ganger og vi har hatt relativt høy økonomisk vekst de siste 30 årene slik at kaken har blitt bakt større og velstandsøkningen har kommet alle grupper i befolkningen til gode. De siste 30 årene har medianinntekten økt med nesten 80 prosent.

Men vi skal ikke bli kjepphøye. Da går det galt. Vi må gjenskape suksess, og det er aldri lett.

Hva vi får råd til i fremtiden beror på hvordan vi nærmer oss den. At vi sammen ser det store bildet. Og agerer ut ifra det vi vet.

Da vil vi være i posisjon til å gripe mulighetene og håndtere utfordringene vi ikke kjenner til i dag, men som dukker opp en dag lenger ned i veien.

Det som er sikkert er at vi skal leve av kompetansen og menneskene som bor i landet vårt, av bedriftene våre og deres ideer.

«Dei gode gamle dagane var forbi», skrev forfatteren Edvard Hoem, og fortsatte: «Og godt var det, så kunne dei nye gode dagane koma».