Statsministerens tale til Industrikonferansen

Renskrevet (transkribert) fra et videoopptak

Tusen takk for invitasjonen.

Jeg vil begynne med å gratulere en som er eldre enn meg, Stein Lier-Hansen (adm.dir., Norsk Industri), som er 68 år nettopp i dag, og det viser jo at pensjonsreformen virker, Stein, og det er bra.

Takk for invitasjonen til Industrikonferansen. Jeg har alltid satt pris på å være her; på å utfordre og bli utfordret.

Sist gang jeg var her i Colosseum kino, så var det en litt annen plakat på utsiden her, for sist gang var jeg med et barnebarn for å se «Kardemomme by», og så tenkte jeg nå at dette her i dag kunne jo være en oppfølging av det? Men nei – det er ingen «Kardemomme by» vi lever i nå, det er ikke en idyllisk tilstand, det er krevende omgivelser, og hvis det er noen som kan stå i det, så er det jo industrien.

Norsk Industri

Og til dere, Norsk Industri, med 3 000 bedrifter med totalt 133 000 ansatte, som var de siste tall jeg så, så er det et stort, viktig og alvorlig samfunnsansvar dere har, og som jeg er glad for at vi også har, som en god partner og en del av den norske modellen vår; at vi møtes, samhandler og trekker opp kursen sammen. 

Og så tenker jeg, for jeg fikk den assosiasjonen: I går var det 8. mai, Frigjøringsdagen og Veterandagen, og i dag er det 9. mai, og det er jo Europadagen og den er oppkalt etter Schumann-initiativet som skulle samle kull og stål, for da var tanken at hvis man fikk en kull- og stålunion, så ble faren for krig mindre. Og den tesen kan vi jo si har stått seg, i vår del av Europa.

Jeg hadde en bestefar som gikk inn i styret i Norsk Jernverk, som ble etablert på slutten av 1940-tallet fordi hvert land måtte jo ha produksjon av sitt eget jern, for å være trygg og sikker. Og jeg synes det er et interessant perspektiv; at nå står krigen i Europa nettopp der hvor det produseres tung industri, så det er i alle fall ikke noen oppskrift på at det gjør det til fred i den delen av Europa, det vil si den tilnærmingen. Men samtidig er det jo interessant at Ukraina ser mot det som er resultatet av Kull- og stålunionen, nemlig Det europeiske samarbeidet.

Tilpasning, omstilling og fornyelse

Jeg skal komme tilbake igjen til det, men nå når jeg vil anerkjenne kraften i norsk industri, som er så viktig for oss i et moderne land, så tenker jeg at Jernverket er et interessant utgangspunkt, fordi det var en moderne idé etter den andre verdenskrigen og helt fram til det som de fleste av oss kan huske her, at det ble nedlagt, fordi det var ikke mulig å opprettholde lønnsom produksjon.

Og så kunne man jo tenke seg at nå gikk det nedenom og hjem med industrisamfunnet Mo i Rana, men så er det jo det motsatte, og noe av det mest spennende jeg gjør – som jeg gjør fra tid til annen – så er det å besøke Mo Industripark og se hva den moderne norske industrien egentlig er: kraftkrevende industri, men også kraftproduserende og leverende industri, moderne teknologi; veldig spennende praktisering av sirkulær økonomi, CO2 fra ett foretak som innsatsfaktor i et annet foretak ved siden av, og nå kommer også batterifabrikken.

Så i det man utvikler der, i industriparken, ligger det jo en illustrasjon på omstillingsevnen i vår industri, som jo alltid er en kombinasjon av kompetanse, kapital, ressurser, arbeid og alt dette innenfor det som er den norske samfunnsmodellen.

I vårt samfunn så vil industrien, selv om vi kan si at 133 000 ansatte i de bedrifter som dere organiserer ikke er en høy prosentandel av vårt arbeidsliv, men samtidig en bærebjelke, det vil jeg si, gjennom det du var inne på, Liv Monica (Stubholt) – med innovasjon, med denne evnen til å fornye produksjonsmodeller, som får stor betydning langt utover industrien, og eksportpotensialet, inntjeningen til samfunnet vårt, og produktivitetsutviklingen.

Og la meg bare ta ett eksempel, som har fascinert meg i mange år, det var besøket til Benteler på Raufoss, for å se hvordan bildelene kommer til den avanserte europeiske bilindustrien. Og jeg tror det var Sintef som i sin tid gjorde en studie av hva kan helse- og omsorgssektoren lære av produksjonssystemene hos Benteler, altså produksjonslagene, skiftene, 24/7?

Og da var det noen som sa – at er vi kommet dit nå, i samfunnet vårt, at helse- og omsorgssektoren skal drives som man driver moderne bildelproduksjon? Og svaret du inviteres til å komme med da, det er – nei, sånn er det selvfølgelig ikke, men svaret er egentlig – ja. Fordi – den skiftkulturen hos Benteler, den er sømløs, så om det skiftet kommer på klokken syv om morgenen eller når det er, så kan det ikke være annet enn helt perfekte overganger, og det kan helse- og omsorgssektoren lære noe av – f.eks. i eldreomsorgen. Jeg tror at eldreomsorgen på Gjøvik tok noe av dette med seg videre; altså et eksempel igjen på hva industrien er.

Så er det en urolig tid, og det er «strekk i laget», det har jo dere også i deres rapporter beskrevet, jeg har lest om det; det går veldig bra i noen næringer, andre opplever mer uro og usikkerhet. Men jeg må få lov til si at vi har nå en investeringsaktivitet som er den høyeste målt i faste priser siden 2007, størst andel av økonomien enn vi har hatt noen gang, 450 milliarder kroner i fjor, og SSB anslår at investeringene i industrien vil øke med opp mot 30% i 2023.

Det er i alle fall et bakgrunnsteppe av en sektor i samfunnet med en veldig kraft og som har det bedre enn i veldig mange andre land. Og det er det verdt å ta med videre, og – selvfølgelig – er ryggraden her små og mellomstore bedrifter og av stor betydning for sysselsettingen.

Omstilling og demografiutfordringen

Hvis jeg skal gi et bilde fra mitt perspektiv, så vil jeg si at industriens utfordringer og muligheter skriver seg inn i forhold til de to store omstillingene vårt samfunn består i; hvis jeg skulle ha laget en kinoplakat utenfor kinoen her, så ville jeg si at man kunne ha laget en skikkelig dramatisk historie om hvordan samfunnet vårt skal møte de to store omstillingene – demografiomstillingen, at vi blir flere eldre; 20 000 over 80 år flere hvert år, og så legger vi på noen år, så er vi altså 250 000 flere eldre her; flere eldre enn barn, og alt det har å si for rekrutteringen til det produserende arbeidslivet.

Og det andre er energiomstillingen, som kommer som følge av at vi trenger mer energi, elektrisitet, strøm til moderne virksomhet, samtidig som klimaendringene pålegger oss å gjøre det.

Flere i jobb

For regjeringen så må jo utgangspunktet i denne omstillingsprosessen og denne urolige tiden vi har rundt oss nå, med krig i Europa, ettervirkningene av pandemien, høyt kostnadsnivå, inflasjon, valuta- og finansiell uro, så er det å legge vekt på en trygg, ansvarlig styring, som handler om å sikre folk jobb.

Der er det jo nå noen eksepsjonelle tall, 110 000 flere nye i jobb enn året før; bare det tallet i seg selv er så stort at man ikke har sett det i nyere tid.

Vi har rekordlav ledighet, og arbeidslinja – som vi er for – den tilsier at det er av stor betydning å legge til rette for at flere kommer i jobb. Dere etterspør arbeid – det er jo gjennomgående – og de siste tallene kom nå om at antallet ledige utlyste stillinger er på et veldig, veldig høyt nivå.

Jeg har satt fokus nå på de neste 100 000, det er altså de mellom 16 og 30 år som er utenfor arbeid, utdanning og opplæring. Og som samfunn er det helt avgjørende at vi når dem ganske fort, både fordi vi trenger folk i jobb, og fordi prisen ved å ha dem på utsiden er veldig høy.

Derfor må vi også kunne opprettholde velferden vår, i tråd med våre prinsipper; at folk ikke faller helt ut av sikkerhetsnettet.

Derfor er det mulig å si, som vi gjorde det på Arbeiderpartiets landsmøte, at det skal lønne seg å jobbe, det skal være en aktiv arbeidsmarkedsetat som bringer folk inn i jobb, samtidig som vi sørger for at ikke de som virkelig er på utsiden og utsatt, faller igjennom sikkerhetsnettet, både for dem og for barna deres.

Konsekvenser av krigen i Ukraina

Så har vi sikkerhets- og beredskapsutfordringen, illustrert nå med Forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen kommer også; rammer rundt det som er vår sikkerhetspolitiske utsatte situasjon. Ukraina er selvfølgelig en faktor som spiller inn.

Jeg skal komme litt tilbake til det, men jeg vil nevne dette ene elementet med folk: Vi kan ende opp mot slutten av 2023 med 70 000 flyktninger fra Ukraina i Norge hvis vi tar 2022 og 2023 sammen. Og på 1. mai reiste jeg rundt og holdt taler i Innlandet, og da var det relevant å si at dette er like mange mennesker som det bor i hele Gudbrandsdalen eller i Tromsø kommune. – Så ta ut alle mennesker som bor i Tromsø kommune og sett et helt nytt team inn der, så ser vi at det er mange mennesker, 70 000. Og de skal tas godt imot og det koster penger.

Så når vi legger frem vårt reviderte nasjonalbudsjett om noen dager, så kommer det til å være en betydelig illustrasjon på hva krigen koster; ta imot flyktninger, Ukraina-hjelpen, Nansen-programmet, og hvordan de samlede konsekvensene av dette har betydning for norsk økonomi.

Energiknapphet og energipriser

Så har vi også dette – og la meg bare ta det opp i forlengelsen av at industrien har møtt høye strømpriser. Gassprisen i Europa har gått ned med 90% siden midten av august i fjor, energimarkedene har blitt stabilisert, fortere enn mange kunne tro, og det har også hatt betydning for strømprisen i Norge.

Men den er fortsatt høy, og vår ambisjon er at vi skal tilbake til den grunnleggende kvaliteten i Norge om at lave, stabile strømpriser er et konkurransefortrinn.

Men vi må også erkjenne at kjernen i den utfordringen vi står i er at energi har vært en mangelvare, på grunn av bortfallet av russisk gass, sammen med utfasing av tysk kjernekraft og kull, og for lite tilførsel av fornybar i 2021-22; at dette førte til disse voldsomme rystelsene som var. Det har jo Norge tjent penger på, det kan man se av Statsregnskapet på grunn av høye priser, men jeg har brukt veldig mye av min tid – kan jeg forsikre dere om – for å forklare og forsvare Norges posisjon ute.

Det er ikke i Norges interesse at det er ustabile priser på denne måten. Og så kan det også forklare at konsekvensene av høye gasspriser ute i Europa er jo, indirekte, at vi har hatt høye strømpriser også i Norge.

Politisk er det en styringsutfordring for de som sitter med det ansvaret. Det er ikke en fordel for norsk økonomi at våre handelspartnere i Europa går dårlig eller at de har dårlig etterspørselsevne. Hvis vi skulle ha fått store rasjoneringsutfordringer i Tyskland, så ville jo nettopp Benteler og deler av den bildelerleverandørindustrien de har og annen industri som leverer til Tyskland og Europa bli skadelidende.

Og, for det tredje, så er dette våre allierte og partnere, og at de skal bli skadelidende av veldig stor energiustabilitet – det er heller ikke i norsk interesse. Vi har klart å unngå at Norge kom i – ja, hva skal jeg si – en utsatt posisjon, ved det at vi ble en troverdig partner for Europa gjennom denne krisen; vi har vært med på å bidra til å få disse prisene ned, og det mener jeg vi kan stå godt oppreist for, også i det som ligger foran oss nå i store muligheter.

Det grønne skiftet og det grønne industriløftet

To av disse omstillingene – og la meg komme litt inn på det – klima, energi, som ligger rundt det vi nå skal inn i:

Her, som på andre konferanser om denne tematikken, så har jeg gjentatt mitt «mantra»; om at vi lever egentlig ikke i oljealderen nå – vil lever i energialderen: Vannkraften fra 1900, oljen i 1970, og gass, og nå er vi på vei inn mot vind, sol og videre utvikling av vann, hydrogen, de nye energiformene.

Og vi gjør dette på skuldrene av all den kompetansen som vi har. Det er nøkkelen for industrien som trenger mer kraft, og det er en mulighet for all den industrien som er energibasert i Norge.

Så, litt om noen av de satsningene vi har tatt tak i: Det ene er Det grønne industriløftet – et veikart med 100 konkrete punkter – som ble lagt fram i juni i fjor. Det skal vi oppdatere nå i løpet av de kommende månedene, for å få det helt opp til der hvor utfordringene er nå.

Veikartet trekker frem hydrogen, prosessindustri, maritim, batterier, CCS – fangst og lagring av CO2, skogindustri og havvind, som sektorer som får særlig oppmerksomhet. Vi stilte i fore, fram mot 2025/26, 60 milliarder i sikringsordninger for å støtte opp om aktiviteter i disse næringene, og om lag 20 av dem er nå aktivert, vil jeg si. Og for batteriindustrien så er det omtrent fire, som er enten signalisert eller stilt i utsikt. Og det er noe vi skal bidra til å kunne være en ordentlig lagspiller på veien med industrien.

Det grønne industriløftet skal vi oppdatere og det har vi store ambisjoner for.

Norge, EU, Tyskland

Så har vi inngått en grønn allianse med EU. Etter Japan er Norge det landet EU har inngått en slik allianse med. Det er et omfattende dokument som viser alle de områdene vi nå har i den grønne omstillingen, klimaomstillingen, hvor Norge og EU blir partnere.

Dette har skutt fart på grunn av Ukraina-krigen, på grunn av avhengigheten som Europa er av norsk energi. Vi er nå den ledende leverandøren nå av energi til Europa. Vi økte eksporten av gass til Europa med 8-9% i fjor. Det er kraft tilsvarende 100TWh, så det er mye. Det er virkelig innen gass vi er leverandøren av energi til Europa.

Og vi bidro til å få stabilitet i markedene. Det kan vi nå bygge videre på.

Jeg vil også trekke frem samarbeidet med Tyskland, den ledende energinasjonen og industrinasjonen i Europa, som har akselerert kraftig samarbeidet med Norge. Næringsministeren, Jan Christian Vestre, er i dag i Tyskland og har en hel dag med kanskje den mest betydningsfulle politikeren i EU i dag, den tyske næringsministeren, vise-kansleren Robert Habeck, som nå går i dybden på norsk-tysk samarbeid på industriområdet, som er veldig spennende.

Så – jeg inviterer norsk industri til å være tett på oss, utvikle dette videre og være en god dialogpartner for oss; for dere vet hvor behovet og mulighetene er.

Fornybar

En ting som er på tegnebrettet nå er jo hydrogenmuligheten, altså produksjon av blå hydrogen fra norsk gass, med fangst og lagring av CO2, og muligheten for transport av hydrogen til Tyskland. Dette er på tegnebrettet, men det er altså ikke bare vi som tegner, det er en god del tyske partnere.

I retur kan det altså komme rørinfrastruktur med CO2 fra kontinentet, som kan deponeres på norsk sokkel i det som er de store mulighetene for lagring der – et veldig spennende tema.

Vindkraft på land, den lavest hengende frukt for at vi kommer i gang med mer kraftproduksjon i Norge. Samtidig er det også konfliktfylt: lokalsamfunn, vi må lande et godt system for skatteordningen, og et godt system for lokal tilhørighet. Men vi må også komme i gang igjen med vindkraft på land for å få produksjonen av kraft opp.

Så er det havvindutfordringen – og muligheten: Det var et toppmøte i Ostende i Belgia for to uker siden, hvor Norge står sammen med de andre nordsjølandene om en felles ambisjon: en stor mulighet for oss, og dere kjenner jo vår plan om å produsere 30GW innen 2040.

Utfordringen er jo at dette er ambisjoner som de fleste land rundt Nordsjøen har, så det er stort trykk på produksjon av utstyr, råmaterialer, nett, kapasitet, samtidig fra mange land, som selvfølgelig også påvirker et press på prisene.

Men her må vi i Norge tenke at her har vi store muligheter, ikke minst i leverandørindustrien vår, alt fra produksjonen av havvindmøller, til det digitale; dette er jo en stor og spennende digital sektor å jobbe videre med.

Jeg nevnte hydrogen, jeg nevnte CCS – det er jo slik nå da; jeg har ironisert over månelandingen, men Norge ble jo god til å fange CO2, gjennom Mongstad, og det vi gjorde der. Vi fikk aldri til lagring, men nå er vi jo der rett før lagringen kommer: i Øygarden er anlegget klart, der er det 100 km ut til sokkelen, og der kan man altså deponere trygt, ned mot ett tusen meter.

Havbunnsmineraler

Vi kommer i gang med kartlegging av havbunnsmineraler. Dette må gjøres skritt-for-skritt, med stor varsomhet, basert på kunnskap. Det er selvfølgelig enorme muligheter her for Norge, som har både sjeldne jordarter, mineraler og havbunnsmineraler.

Og jeg skjønner motforestillingene mot noe som er ukjent; vi kan jo – det er et munnhell som sier at «vi kan mer om månenes overflate enn om havets bunn» – så vi må gå skrittvis fram. Men alternativet her er total avhengighet av Kina eller at barn i gruvene i Afrika henter ut kobolt og disse forskjellige viktige stoffene.

Når vi sitter med potensialet, så mener jeg det er en slags plikt å utvikle dette videre.

Energiomstilling og energiforvaltning

Så – både for tradisjonelle og nye industrier, så ønsker vi, som regjering og staten og virkemiddelapparatet, å være en samspiller, en samarbeidspartner, lytte til dere, få inn innspillene, være relevante i forhold til det vi skal oppnå.

For dette skal vi altså igjennom sammen. Og denne energiomstillingen, gode venner, den er egentlig av et slikt format – og det skal skje på bare 10-15 år – at vi er nødt til å stille helt kritiske spørsmål: Hva må vi gjøre helt annerledes? For vi nærmer oss dette med et regelverk, skattlegging og reguleringer og konsesjoner basert på en energialder som vi på mange måter fortsatt er i – men som vi er på vei ut av.

Men det å lage et energisystem som skal romme både den regulerbare vannkraften og den u-regulerbare kraften fra vind og fra sol; det kommer vi til å klare, men det er en stor utfordring. Og vi legger nå, i vårt budsjett, inn 170 millioner kroner ekstra, for å styrke NVE, OED, reguleringsmyndighetene, slik at hastigheten kan komme opp og ventetiden ned, på det som trengs av konsesjonssøknader underveis.

Energikommisjonen

Så er det utfordringen knyttet til at vi trenger mer kraft, mer nett, mer enøk – det er i grunn svaret på alt; for hva er det de sier i Energikommisjonen: mer av alt, raskere? Det er jo et veldig grådig utsagn, men det er en sannhet i det også.

Jeg er glad for at LO og NHO følger opp det samarbeidet de hadde for noen år siden om hva denne elektrifiseringsutfordringen består i; nå har vi altså sammen med LO og NHO, trepartssamarbeidet, et arbeid henimot en energiplan for hvordan vi skal nå våre energimål. Og vi reiser rundt, dere reiser rundt, og motiverer til en del prosjekter.

Nett er en litt undervurdert tematikk i samtalene vår, hvor vi jo har veldig mye å snakke om, om havvind og å introdusere kraften, men nett kommer til å bli av stor betydning. Nå fikk vi strømnettutvalget, som kom med de første tankene om at det skal være fritt fram å få kraft i Norge, men vi skal også kunne ha en prioriteringsrekkefølge, slik at vi ser hvordan vi bruker den kraften vi har, fordi det blir et knapphetsgode. Og da har vi lagt vekt på å prioritere eksisterende virksomheter som er allerede etablert, med arbeidsplasser og aktivitet og verdiskapning, og så må finne den gode balansen med det nye.

Og så tror jeg at dette er en utfordring tilbake også til dere: Jeg leste jo innspillet som kom fra en del av de store norske industriforetakene, om at vi nå forventer å få mer kraft for å satse i Norge. Det er en utfordring å møte.

Men jeg tror at vi også kommer til å få en diskusjon om at dere, som er de store aktørene på dette området: Hvordan vil dere bidra til at vi får produsert denne kraften? Hvor kan vi legge fornybar-anleggene våre? Hvor kan vi i forbindelse med store energisatsninger, med kortest mulig avstand, skaffe oss det fornybar-potensialet? Melkøya er jo et tema om dagen. Går det an å få mer kraft fra Finnmark som kan bidra til elektrifisering? Hvis Yara kan kutte 800 000 tonn ved å gå fra gass til hydrogen i Grenland, kan de da produsere mer fornybar, tett på, i Grenland? Disse diskusjonene må vi ta sammen.

Utdanning og kompetanse

Avslutningsvis, den andre store utfordringen er den demografiske, og den skal jeg la ligge, annet enn å si at kompetanse blir helt avgjørende: hvordan vi som myndigheter, utdanningssystemet vårt, universitetene våre, fagskolene våre, yrkesretningene våre: slik at det stemmer med det arbeidslivet de skal møte.

Når jeg besøker videregående skoler, så synes jeg det er noe av det mest spennende når du kommer inn på prosesslinjene, tømrerlinjene, de ulike yrkesfagene: Stemmer det disse unge menneskene jobber med, med det arbeidslivet de skal ut i? Det letteste å se på er når du kommer til frisørlinja: ligner det de jobber med der på det de skal jobbe med ute i salong?

Veldig mange steder gjør det det; det gir stor motivasjon, mens der det ikke gjør det, er det mindre motivasjon. Vi må ha et stort fokus på dette; vi må ha en dialog med dere, for å forstå hvor behovene er. Det er jo åpenbart et realfagsbehov, et prosessbehov som vi må legge opp til, og det er også utdanningsministeren veldig opptatt av at vi jobber med. Å styrke utdanningene nært – der folk bor, fagskolene, blir veldig viktig, og så tror vi veldig på, basert på erfaring, at en bedrifts interne opplæring har en del å si også. Veldig mye av kompetansen skjer jo på jobb, der du er i jobb og får opplæring, underveis og tett på.

Ja, befolkningen blir eldre, og kompetansen og konkurransen om kompetansen kommer til å bli stor, og vi må prioritere det, men jeg er opptatt av å si til dere: Vi vil høre om behovene som industrien har, slik at vi i mest mulig grad kan sørge for at ungdom er tilgjengelig og velger industriene deres.

Uro – Ukraina, energi

Avslutningsvis, så har vi tre-fire store uroer:

Det ene er knyttet til krigen i Ukraina, av ringvirkningene av den.

En krig følger ingen script, den er uforutsigbar, også betydningen dette nå får for vårt forsvar. Og så, på den ene siden synes jeg det er verdt å trekke fram – og det sier også ukrainske myndigheter og president Zelenskyj til meg: Norsk industri er med på å redde liv i Ukraina. Det er klart at det Kongsberg leverer av NASAMS, dette antimissilsystemet, det er helt verdensledende, og det er en øyeåpner for mange at det faktisk er slik, og det blir sett og det blir notert.

Men – hvis samfunnet nå skal bruke betydelig med ressurser på forsvaret fremover, vel – så får det også betydning for andre deler av samfunnet vårt, det må vi ta med oss. Det er uro fortsatt i energimarkedene, det må vi påregne; og hvordan man skal regne inn det som et premium på egen virksomhet, det er ikke godt å si, men selv om vi har kommet gjennom denne vinteren, som var mildere enn forventet, så er det ikke sikkert at neste vinter blir like enkel.

Men jeg mener at de europeiske landene har vist en ganske slående tilpasningsevne til den utfordringen man har hatt. Nå har det kommet betydelig mer fornybar kraft inn i systemet i Europa, det er fulle gasslagre, LNG har kommet inn, men det kommer til å ligge en uro også der, framover.

Uro – inflasjon

Så er det en uro selvfølgelig knyttet til inflasjon. Jeg husker for ett år siden: Er det inflasjon, eller er det bobler, eller er det et eller annet som henger igjen fra pandemien?

Og nå ser vi jo at det er en verdensomspennende inflasjon, med høyt prisnivå, og vi er selvfølgelig i den situasjonen med høy import at vi også er veldig påvirket av den importerte inflasjonen.

Det er utfordrende å møte, og vanskelig å spå om denne veien for oss, så da er det avgjørende at vi bidrar til å få prisene og prisstigningen ned på et akseptabelt nivå.

Uro – handelspolitikken

Mitt siste poeng er uroen knyttet til geopolitikken og handel.

Det første jeg gjorde som utenriksminister i 2005 var å reise til Hong Kong til en stor WTO-runde, og denne WTO-runden handlet om ytterligere å kutte tariffer, åpne verdenshandelen, i et stort multilateralt avtaleverk.

Det er lenge siden. Vi er ikke der overhode nå; nå er handelen og handelspolitikk blitt geopolitikk. IRA, den amerikanske pakken for klima og industri, er også et veldig sterkt tiltak for å demme opp for Kina. Vi må ikke la oss mislede av det, dette er geopolitikk, og vi studerer, gode venner, IRA veldig nøye, vi har en dialog med USA, vi har en dialog med Europa, om hvordan vi best kan samarbeide.

Jeg har bare lyst til å si at IRA er innført, og for Biden handler dette først og fremst om å skaffe amerikanske jobber. Men hvis vi tar IRA-tallene og den amerikanske befolkningen og veksler det om til Norge og den norske befolkningen, så har vi selv et virkemiddelapparat i dag som er godt på høyde med det. Jeg tror at hvis vi regner om, krone for krone, så er det et sted mellom 5 og 10 milliarder kroner, og da er vi omtrent på budsjettet til Enova.

Men vi skal møte dette offensivt, slik at det fortsatt er viktig og interessant å investere i Norge, men den geopolitiske striden som er nå, med Kina og USA, det store bildet, får også betydning for vår industri.

Så, kjære venner, i denne usikkerheten som er, så mener jeg fortsatt at Norge har veldig store muligheter, det er vårt utgangspunkt for vår industripolitikk, og jeg takker for den gode dialogen og kontakten som vi har med Norsk Industri.

Takk for oppmerksomheten.

 

Mer informasjon om konferansen:

• Årets Industrikonferanse er historie (norskindustri.no)