Utenriksministerens åpningsinnlegg under Respons-konferansen i Trondheim

(Som fremført)

Tusen takk! Tusen takk, Anne. Og kjære alle sammen, det er fantastisk fint å være her. Jeg har gledet meg veldig til denne samlingen her på NTNU, på Gløshaugen og i dette fantastiske bygget. Denne kunnskapsborgen som du, Anne, og dere, har her. Man blir alltid litt sånn ærbødig når man går opp denne flotte trappen.

I dag måtte jeg tenke på min bestefar, min morfar. Han kom hit i 1916 for å bli vannkraftingeniør, fra Steinkjer. Jeg tror han ble ikke noe mindre imponert over dette bygget den gang da. Og det var jo nettopp den energiutbyggingen som la grunnlaget for at Norge ble en moderne nasjon, som fulgte av teknologi og kunnskapsmiljøene her. Så jeg er veldig stolt av den arven. Jeg klarer liksom ikke å være her uten å tenke på det. Og det er liksom en god inngang til dette fordi fakta må ha makta, og kunnskap skal brukes til å bygge landet og bygge verden. Og da trenger vi kunnskapsmiljøene.

Så vi har da denne serien møter som vi kaller Respons – Responskonferansene – og  tema her i kunnskaps-, eller teknologi-hovedstaden, Trondheim og på NTNU er da med fokus på klima og miljø, energi og teknologi. Og så begynner jeg med å si at tidligere klima og miljøminister Eide mente at dette var verdens viktigste spørsmål. Det er jeg enig i. Det mener utenriksministeren også, så det synes jeg var godt sagt.

Veldig enkelt oppsummert kan en si at utenrikspolitikk, det ser jo ut som «one damn thing after another», på en måte, når man skrur på TV en. Men det er egentlig sånn at du kan dele opp utenrikspolitikken i to typer spørsmål. Det ene er alle spørsmål som har å gjøre med forhold mellom land eller forhold mellom mennesker, altså konflikt eller samarbeid her nede på jorda. Altså hvordan land får til ting i fellesskap. Altså hvordan vi får et godt nordisk samarbeid til å virke, eller hvordan vi prøver å løse konflikter i Ukraina eller i Midtøsten. Det er liksom det ene settet av spørsmål som tar mye av Utenriksdepartementets tid og alle våre andre utenriksdepartements kollegers tid.

Det andre settet av spørsmål er hvordan vi forholder oss til verdens felles problemer. Altså de utfordringene vi må løse i fellesskap. Nemlig hvordan vi stagger en galopperende klimakrise, hvordan vi tar bedre vare på natur, hvordan vi tar tak i felles goder, eventuelt allmenningens dilemma, avhengig om man vil si det med positivt eller negativt fortegn. For eksempel hvordan begrenser eller håndterer man pandemier eller helsekriser som jo, som vi nettopp ble minnet om, ikke kjenner landegrenser. Og enkelt sagt så bør man altså bruke mest mulig tid på det siste.

Men for å få tid til å bruke tid på det siste, så må man også gjøre noe med det første. Og derfor henger dette veldig sammen, og derfor er det veldig meningsfylt å være på en konferanse om klima, miljø, energi og teknologi. Samtidig som vi forsøker å få de første nordmenn ut av Gaza og inn i Egypt. Fordi begge deler er veldig viktige deler av utenrikspolitikken. Og det ene må ikke fortrenge det andre. Og heldigvis er vi mange flinke ambassadører og embetsfolk og folk der ute som holder på med det ene når jeg snakker om det andre. Men jeg hadde bare lyst til å bruke den introduksjonen til det vi snakker om her.

For det er jo et veldig stort sånt allmenningens tragedieproblem når det gjelder klima. Fordi absolutt alle kan jo med rette si at jeg alene ødelegger ikke klodens klima. Altså jeg som enkeltforbruker eller jeg som land. Litt vanskelig hvis man er Kina og USA selvfølgelig, men selv hvis man er Norge kunne man jo i prinsippet si at hvis bare alle andre oppførte seg, så er det ikke så farlig med meg. Men hvis alle sier det, så vil jo ingen oppføre seg, og derfor trenger du kollektiv innsats, kollektive mål og kollektiv gjennomføring. Og en ting som jeg vil si veldig tidlig i mitt åpningsinnlegg, det er at den delen av internasjonal politikk som går best for tiden, det er arbeidet med natur, klima, forurensning og tilsvarende spørsmål.

Når jeg sier best, så er jo ikke det fordi vi har løst klima og naturkrisen. Langt ifra. Vi er faktisk fryktelig langt unna og langt bak der vi burde være. Men det er et mye snevrere utsagn, altså, det er der diplomatiet fortsatt kjører på. Det er der landene fortsatt møtes. Vi skal snart til et klimatoppmøte i Dubai. Midt i Midtøsten, for å si det sånn. Og jeg var på formøte i Abu Dhabi, et av de andre emiratene – for det er jo De forente arabiske emirater som har presidentskapet – for tre uker siden. Da var jo Gaza like intenst som nå. Og på tross av det, der sitter Israel og Russland og Kina og USA og Tyrkia og alle andre og snakker om klimaspørsmålet med relativt liten forurensing fra de globale spørsmålene.

I fjor vår så hadde jeg gleden av å være president i FNs miljøforsamling. Det møtet i Nairobi begynte fem dager etter at Russland invaderte Ukraina. Min daværende rådgiver Maria og jeg, vi fløy ned den natta hvor bombene begynte å falle, og vi tenkte at dette blir krevende. Dette er det første store FN møtet hvor alle land møtes etter den invasjonen. Vi tenkte ut en strategi som gikk ut på å si at nå må vi appellere til folk om at vi må vise at noe fungerer. Vi hadde satt oss sånn 15 hovedmål for den konferansen. Det viktigste var å få til et mandat for en global plastavtale, men vi ønsket også å etablere et tredje globalt vitenskapspanel for kjemikalier og avfall i tillegg til det vi har på klima og natur. Og vi hadde en del andre mål. Og scoren på den konferansen var 15 av 15. Det var en av de mest vellykkede møtene i FNs miljøforsamling noen gang, mens krigen i Ukraina raste.

Litt senere det året så kommer vi til Montreal i et lenge utsatt møte i biodiversitetskonvensjonen som hadde vært – ja det var egentlig flere år på etterskudd. Det skulle vært i Kunming i Kina. Det ble jo da kraftig rammet av pandemien, men i pandemitiden så ble det brukt mye tid på å forberede. Det var egentlig en av de første store konferansene som ble, og veldig mye av forberedelsene skjedde digitalt. Folk lærte seg å forhandle digitalt og det var betydelig fremgang i digitalt diplomati. Men vi reiste da til Montreal, og da vi kom dit så var det en hovedtekst med 1800 klammeparenteser. Altså, det var et fullstendig rotete byggverk av en uferdig tekst med veldig, veldig mye som gjensto å forhandle. Og i løpet av de dagene vi var der så klarte vi å få til en naturavtale som overrasket de fleste i kraft og tydelighet, i Montreal.

Litt lenger fram igjen, da er vi inne i 2023. Så var da etter – litt avhengig av hvordan man regner – opp til 19 års vanskelige forhandlinger, ble man enige om BBNJ - Biodiversity Beyond National Jurisdiction. Det er en avtale om storhavet, havet utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det er halve kloden, folkens, fordi grovt sett 70 prosent av kloden er hav og grovt sett 70 prosent av det havet igjen er utenfor nasjonal jurisdiksjon. Så siden det er mange her i Trondheim som kan regne, så finner man fort ut at det betyr at cirka halvparten av kloden er innenfor dette BBNJ området. Det har vi nå en avtale rundt.

Så her er det en del av internasjonal politikk som fortsatt virker. For forrige uke så møttes Kina og USA, altså John Kerry og Xie - ikke Xi, altså, men Xie - som er Kinas Kerry, eller klimautsending, med team, fire dager i California. Og rapporterer om et godt møte med viktige gjennombrudd. Blant annet på det store spørsmålet om metan, som vi har mye fokus på opp mot klimatoppmøtet, og som kanskje bidro til å la grunnlag for det møtet som nå er mellom Biden og Xi som skal være i disse dager, også i USA. Så på dette feltet så fungerer fortsatt internasjonal politikk.

Det er sant så lenge det er sant. Altså, dette er ikke vaksinert en gang for alle mot at geopolitiske kriser river de i filler. Men her og nå så ser det fortsatt ut til å fungere. Og dette har materiell effekt, hvis noen lurer. I klimatoppmøtet som nå begynner om noen uker, så har vi jo en av de. Det som gjør dette møtet litt spesielt er at det er den første globale gjennomgangen, som det heter – Global Stock Take – fordi i Paris så sa man klokelig nok at når vi er halvveis til 2030 – altså Paris setter jo, Parisavtalen altså, setter jo noen mål for 2030. Det viktigste målet er 43 prosent reduksjon av klimagassutslippene med referanse 1990 for kloden, og at man skal være på vei mot netto null eller karbonnøytralitet senest i 2050, og at man skal holde temperaturen godt under to grader, helst ned mot 1,5. Dette var jo det man sa i Paris – og så skulle man da, når man var halvveis, se hvordan det gikk. med en ordentlig gjennomgang av det.

Og det kommer nå. Og kort fortalt vi vet jo hvordan det går. Det går ikke så bra fordi vi ligger langt bak, men den faglige synteserapporten som kom, som er opptakten til dette, den sier også at Parisavtalen leverer en god del. Det er mye mer klimapolitikk i verden enn det ville vært uten Parisavtalen, som man kan føre tilbake til Parisavtalen. Mye mer investeringer, teknologi, innovasjon, forskning er nå rettet mot å løse de store spørsmålene enn uten Parisavtalen. Man kan altså se veldig mange observerbare sammenhenger som da gjør at dagens framskriving av temperatur i 2100 er mye lavere enn den var før Parisavtalen.

Er det bra nok? Nei, fordi den er altfor høy. Men det er meningsfylt å sette disse målene fordi etter hvert så catcher man opp og gjør noe med det.

Og de som har gjort aller mest med det er jo EU, og det er jo også vi. Fordi, hvis dere lover å ikke si til noen, så er vi jo cirka medlem av EU så lenge vi slipper å være med å bestemme. Og derfor er vi jo nært koblet til EUs grønne giv. Og det er altså uten noen som helst konkurranse det mest operative, helhetlige, sammenstilte arbeidet for å implementere Parisavtalen. Men det er altså Parisavtalen. Det er ikke en egen EU påfunn. Det er de målene som Parisavtalen setter, tatt ned til Europa. Korrigert for at Europa er moderne industrinasjoner, og må selvfølgelig kunne levere litt mer enn gjennomsnittet av verdens land. Altså, det er forskjell på Tysklands og Somalias evne til å gjennomføre klimakutt, og derfor må man gå litt lenger.

Og så har de satt seg et mål om 55 prosent - Klar for 55. Men så man da laget en plan for hvordan det implementeres. Det er utrolig viktig også i utenrikspolitikken, fordi det -  dette er jo da viktig i hvert enkelt land – men det dette betyr er at vi skal ikke omstille hver vår økonomi hver for oss. For det hadde vært tilnærmet umulig og ekstremt krevende. Vi skal omstille hverandres økonomier.

Det betyr altså at etterspørselen etter de produkter, varer, tjenester, løsninger som gjør verden mindre fossil og mer fornybar, som gjør verden mindre lineær og mer sirkulær, og som gjør verden mer naturpositiv – som jo igjen henger sammen med sirkulær og fornybar og en mer bærekraftig bruk av ressursene – det blir da belønnet i et marked som stadig mer pushes i retning av grønnere løsninger. Det er en helt sentral del av utenrikspolitikken.

Og aller siste poeng før Siri Lill kaster meg ned her. Det er at det skiftet som da kommer, det driver fram nye utenrikspolitiske spørsmål. Fordi etter som olje og gass blir – olje i hvert fall blir mindre viktig – gass blir viktig eller ikke viktig, litt avhengig av hvordan man klarer å avkarbonisere gassen. Fordi hydrogen ammoniakk kan produseres både grønt og blått. Og det er jo et stort og viktig spørsmål for oss som kan være med å ta ut restverdien av gassreservene i et utslippsfritt produkt som ikke lenger er gass, men andre former for molekyler gjennom karbonfangst og lagring.

Men uansett, så vil det at verden blir mindre fossil bety at den blir mer noe annet. Og det betyr at de verdikjedene som ligger bak batterier – altså mineraler og sjeldne jordarter, batterier til batterier, vindmøller, solcellepaneler – nye løsninger blir jo da viktigere, og da får du nye maktforhold. For det er ikke slik at plutselig ble verden flat og alle er likelig fordelt. Det betyr at andre blir vinnere og gamle blir tapere, og hele den håndteringen av det skiftet er ekstremt viktig.

Og by the way: Den er også ganske viktig for Midtøsten. Hvis noen skulle prøve å forklare Midtøstens ferske historie uten å ta med oljen, så strever du. Det er klart at den post-fossile verdenen vil også endre maktforhold. Ikke bare hele kloden. Men også i Midtøsten.

Dette skal vi snakke mer om. Men det er da en liten opptakt til hvorfor dette er en ekstremt viktig del av utenrikspolitikken også, og hvordan jeg og mitt team som politisk ledelse kommer til å legge stor vekt på dette i nært samspill med Ragnhild og de som har hovedansvar for at dette implementeres hjemme og også spiller en viktig rolle der ute.

Da skal jeg holde munn.