Andreas Arntzen

Arntzen lot seg overtale til å overta justisministerposten, men rakk ikke å gjøre mye i embetet. Han ble syk og døde 14. desember 1837.

Andreas Arntzen

Periode som justisminister

  • 01.07.1837 - 13.12.1837

Andreas Arntzen var født 18. februar 1777 på et gårdsbruk i Grue i Solør. Hans forfedre hadde i flere generasjoner vært gårdbrukere og lensmenn der. Bestefaren til Andreas, Ole Arntzen, hadde i alt 16 sønner. På den tiden var fedre forpliktet til å utruste sønnene til militærtjeneste, og for å slippe den formidable utgiften til å utruste 16 stykker, søkte han om en rangtittel som ville gi ham fritak for dette. Søknaden ble etterkommet og han ble utnevnt til krigsråd.

Andreas Arntzen dro til København da han var 16 år gammel for å studere jus, og tok latinsk juridisk eksamen i 1802. Han fikk bevilling som prokurator (advokat) i Akershus Amt, og bosatte seg i Kristiania.

Han fikk etter hvert seks barn. Advokatforretningen ga gode inntekter, og han benyttet disse samt arven etter faren til å kjøpe skog. I de første årene satt han godt i det, men napoleonskrigene og brutte handelsforbindelser blant annet med England, førte til avsetningsvansker for tømmeret.

Arntzen ga etter hvert opp advokatpraksisen for å konsentrere seg om eiendomsdriften. Fra 1814 til 1817 var han ulønnet dommer ved Overkriminalretten, og bestyrte i en periode i 1814 også embetet som politimester i Kristiania. I 1815–1817 var han ekstraordinær assessor i Høyesterett.

Han møtte på det overordentlige Storting i 1814 som representant for Kristiania, og var medlem av den kommisjonen som forhandlet med svenskene om novembergrunnloven. Han ble gjenvalgt til Stortinget i 1818, 1821 og 1822, og var i en periode president i Lagtinget. I 1821 ble han også valgt til stortingspresident, men frasa seg gjenvalg til dette vervet på grunn av sviktende hørsel, en lidelse som rammet mange av hans mannlige slektninger.

Ved siden av stortingsvervet arbeidet han mye med driften av skogeiendommene, og drev i noen år også en trelastforretning, men med dårlig økonomisk utbytte. Han måtte derfor gjenoppta advokatpraksisen, og fikk i 1821 bevilling som høyesterettsadvokat. På grunn av hørselsproblemene og andre helseplager måtte han imidlertid etter noen år gi opp advokatpraksisen, og ble i stedet i 1824 utnevnt til assessor (dommer) i Høyesterett. God hørsel var åpenbart ikke like viktig for dommere som for advokater.

Andreas Arntzen hadde i årene etter 1814 opparbeidet et godt tillitsforhold til Karl Johan. Han spilte derfor ofte en forsonende rolle mellom nordmennene og kongen. Høsten 1836 oppløste Karl Johan Stortinget, mot regjeringens råd, og dette førte til en konflikt som ledet til at flere av statsrådene gikk av. Arntzen lot seg da overtale til å overta posten som justisminister, men rakk ikke å gjøre mye i dette embetet. Han ble syk og døde 14. desember 1837.

Andreas Arntzen er i dag kanskje mer kjent på grunn av sine etterkommere. Tre av hans sønner fikk høye embeter. Carl Arntzen var justitiarius i stiftsoverretten i Kristiania, Karelius Arntzen ble stiftsamtmann, først i Trondheim og deretter i Kristiania, mens Oluf Arntzen var fyrdirektør og senere tollinspektør i Drammen.

Arntzens etterkommere har også hatt fremtredende posisjoner i nyere norsk rettsliv. Tippoldebarnet Sven Arntzen (1897–1976) var riksadvokat under første del av landssvikoppgjøret i 1945–1946, og deretter en kjent advokat i Oslo. Sven Arntzens sønn Andreas (1928–2012) var også advokat, og blant annet kjent som forsvarer for Arne Treholt. Og datteren til Andreas, Wenche Elizabeth Arntzen, er nå høyesterettsdommer. Hun har tidligere arbeidet i Lovavdelingen i Justisdepartementet og som tingrettsdommer i Oslo, hvor hun særlig ble kjent som dommer i Breivik-saken.