Pensjonskasseforeningene
Høringssvar | | Finansdepartementet
Høringsuttalelse om forslag til forskrift om forsvarlig likviditetsstyring i finansinstitusjoner
Pensjonskasseforeningene vil innledningsvis uttrykke tvil om foreslåtte forskrift vil
komme til anvendelse pensjonskasser generelt.
Hjemmelsgrunnlaget for forskriften vil være finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Ved å sammenholde lovens §§ 1-1 til 1-3 går det klart frem at loven gjelder for foretak som driver finansieringsvirksomhet. Slik virksomhet er definert som "å yte, formidle eller stille garanti for kreditt eller på annen måte medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet". Situasjonen der lån ytes eller garanti stilles til egen ansatt er unntatt fra lovens virkeområde. Mange pensjonskasser driver ikke virksomhet som omtalt i lovens definerte anvendelsesområde. Lovens § 2-17 kan ikke påberopes som hjemmel for en forskrift som pålegger andre enn finansieringsinstitusjoner plikter.
På mer generelt grunnlag finner Pensjonskasseforeningene å kunne slutte seg til
Kredittilsynets merknader i brev Finansdepartementet av 16. november 20062.
Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 oppstiller tilstrekkelig spesifikke krav til de
aktuelle institusjonene og Kredittilsynet er gitt adekvate muligheter til å sikre at
bestemmelsen etterleves. Det registreres med interesse at Kredittilsynet selv antyder at det ikke er behov for en forskriftsregulering. Pensjonskasseforeningene deler tilsynets oppfatning av at et mer komplisert regelverk ikke er påkrevet eller
formålstjenelig. Lovens norm er i seg selv dekkende.
Kredittilsynet har allikevel utarbeidet et utkast til forskrift i samsvar med mandat
fra Finansdepartementet. Pensjonskasseforeningene vurderer dette utkastet som
meget omfattende hva reguleringen av eksplisitte forpliktelser angår. Videre anses
det som uheldig at de kvantitative forpliktelsene ikke er differensiert ut fra
institusjonenes størrelser. At en del av bestemmelsene viser til at kravene må
tilpasses faktiske omstendigheter, er på ingen måte ensbetydende med at de
foretakene som hører inn under forskriften ikke vil bli pålagt en betydelig oppgave
og kostnad. Det er ikke åpenbart at denne byrden vil lede til gevinster av
tilsvarende størrelsesorden. Særlig for de mindre institusjonene vil bestemmelsene
fremstå som lite håndterlige og meget arbeidskrevende. Også på denne
bakgrunnen finner Pensjonskasseforeningene å kunne konkludere med at gjeldende rett, slik denne fremstår blant annet på bakgrunn av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17, gir en tilfredsstillende regulering av kravene til forsvarlig likviditetsstyring.
Det bemerkes for øvrig at en rekke av forpliktelsene ut fra utkastet har en meget
diffus karakter, rent materielt, med henvisninger til skjønnsmessige rammer.
For det tilfellet at Finansdepartementet velger å fastsette en forskrift som skal
regulere likviditetsstyringen, så ber Pensjonskasseforeningene om at det gjøres
unntak for pensjonskasser fra forskriften. Det foreslåtte regelsettet er i hovedsak
tilpasset og utformet i forhold til mer tradisjonelle finansinstitusjoner.
Atter subsidiært ber vi om at forskriften i større grad tilpasses de pensjonskassene
som etter loven må bli å anse som finansinstitusjoner. Særlig for mindre kasser
med en meget begrenset stab vil forskriften være byrdefull og vanskelig gjennomførbar. Det vises eksempelvis til forslaget i § 4 om uavhengighet og arbeidsdeling. Forskriften som sådan fremstår som langt mer egnet til å regulere forhold knyttet til de store institusjonene innen finansmarkedet. Det bemerkes i denne sammenhengen at likviditetssituasjonen er vesentlig annerledes i pensjonskassene enn i de tradisjonelle finansinstitusjonene. Eksempelvis er
bankene avhengig av å låne midler. Dette er ikke tilfellet for pensjonskassene.