Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

6.3.3 Sammendrag av høringsuttalelsene

6.3.3 Sammendrag av høringsuttalelsene

Utredningen fra spare- og egenkapitalutvalget ble sendt på høring 20. juni 1995 med høringsfrist til 1. september 1995. Høringsfristen ble satt noe kortere enn normalt fordi det var ønskelig å få gitt en samlet framstilling av uttalelsene i Nasjonalbudsjettet 1996. Høringsinstanser var samtlige departementer pluss 30 organisasjoner og forvaltningsorganer. Omtalen av høringsuttalelsene er gruppert i følgende tema:

  • Sparing og investeringer i Norge og andre land, oversikt og generelle spørsmål.
  • Skattesystemet og sparing.
  • Kanalisering av sparing til egenkapital. Finansinstitusjonenes rolle.
  • Egenkapitaltilgang og eierskap.

I sitt mandat ble spare- og egenkapitalutvalget bedt om å avgrense sin utredning mot de nylig avsluttede utredningene i Lund-utvalget og Hylland-utvalget. Utvalget ble også bedt om å legge til grunn hovedtrekkene i skattereformen og at folketrygden skal være en bærebjelke i det fremtidige pensjons- og trygdesystemet. Flere av høringsuttalelsene tar imidlertid opp igjen en del av de saksområdene som utvalget lot ligge med henvisning til avgrensingene i mandatet. Dette gjelder spørsmål knyttet til bl.a. den skattemessige behandlingen av ulike typer pensjonssparing og forholdet mellom folketrygden og husholdningenes sparemotiver. I dette sammendraget er imidlertid hovedvekten lagt på de forhold som mandatet for utvalget omfattet.

Sparing og investeringer - makroøkonomiske forhold

Høringsuttalelsene gir i hovedtrekk sin tilslutning til utvalgets omtale av utviklingen i sparing og investering i Norge og andre land. Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Landsorganisasjonen peker imidlertid på at hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet, der de første resultatene ble publisert i juli i år, kan komme til å gi et noe annet bilde av spare- og investeringsnivået i Norge sammenliknet med utlandet enn det som framkommer i utvalgets rapport. Statistisk sentralbyrå skriver:

"Fra SSBs side er det nærliggende å peke på at hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet har endret det statistiske materialet som utvalget baserer seg på, i og med at bruttosparingen er justert noe opp ifølge de nye tallene.

Nye tall for nettosparing er imidlertid fortsatt ikke beregnet og det vil også gå noen tid før det foreligger lengre tidsrekker. Hvorvidt dette gir grunnlag for å moderere noen av utvalgets konklusjoner er vanskelig å si før det fullstendige nye tallsettet foreligger."

Høringsuttalelsene synes heller ikke å ha innvendinger mot utvalgets omtale av sparingens betydning for et lands investeringer og virkningene av sparefallet i industrilandene. Av høringsinstansene kommenterer Norges Bank, Bankforeningen og Landsorganisasjonen utvalgets vurderinger av den finansielle stillingen for offentlig sektor, der det konkluderes med at det vil være behov for en stram finanspolitikk i årene framover, til tross for at offentlig forvaltning anslås å vise overskudd i inneværende år og at den offentlige sparingen ligger høyt sammenliknet med andre land. Norges Bank uttaler om dette:

"Den høye offentlige sparingen reflekterer for det første petroleumsrenten som tilfaller det offentlige, for det andre reflekterer den at det offentlige i stor grad har tatt på seg ansvaret for pensjonsytelsene og trekker inn inntekt fra privat sektor til å møte disse forpliktelsene med. Motposten er at sparingen på husholdningenes hånd er vesentlig lavere enn i andre land.

Den lave husholdningssparingen gjør det etter utvalgets vurdering til en spesiell utfordring å sørge for en tilstrekkelig høy sparing i Norge. Norges Bank slutter seg til denne vurderingen. Det reiser spørsmål både om rammevilkårene for den private sparingen er riktige og det setter krav til gjennomføringen av finanspolitikken."

Landsorganisasjonen mener til forskjell fra Norges Bank og Bankforeningen at utvalget gir en for pessimistisk vurdering av budsjettutsiktene for offentlig sektor:

"Utvalget bruker mye tid på å besvare det vanskelige spørsmålet om sparingen er for lav. At svaret på dette er ja, blir ikke særlig overbevisende når det baseres på en uholdbar pessimistisk "prognose" for oljeinntektene.

(...) Dette er en altfor negativ beskrivelse av framtidsprognoser når det gjelder folketrygdens ytelser og statens inntekter fra petroleumsvirksomheten. Dette er det ikke grunnlag for, verken når det gjelder historiske erfaringer, i teori eller praktisk fornuft."

NHO reiser i sin høringsuttalelse spørsmålet om å gjøre deler av tilleggspensjonen i Folketrygden fondsbasert og individuell. NHO uttaler om dette forslaget:

"NHO vil også foreslå at man vurderer å gjøre deler av tilleggspensjonen fondsbasert. Norge er i en unik situasjon sammenlignet med andre OECD-land ved at vi konverterer oljereserver i Nordsjøen til finansiell kapital. Det kan gi grunnlag for at den nåværende yrkesaktive generasjon kan spare opp en del av sin egen folketrygd samtidig som den betaler de løpende utgifter til dagens pensjonister. I Sverige er en større reform av folketrygden til behandling og der har man gjort et prinsippvedtak som innebærer at 2 pst. av lønnen skal avsettes til individuelle pensjonskonti, der lønnsmottageren skal kunne velge mellom ulike fondsforvaltere. I betraktning av at Norge er i en helt annen finansiell situasjon enn Sverige burde vi kunne avsette en atskillig større del av pensjonsavgiften enn det. En slik omlegging ville redusere statens forventede regnskapsmessige overskudd de kommende år slik at det blir lettere å føre en moderat finanspolitikk og dermed sikre landets sparing i årene fremover. Samtidig vil den bidra til oppbygging av uavhengige fonds som kan opptre på kapitalmarkedet.

Større sparing øker landets inntekter i fremtiden. Dermed blir det mer å dele på for landets innbyggere når utgiftene til folketrygden må forventes å få en meget sterk vekst i neste århundre. I tillegg gir økt stimulering av langsiktig pensjonssparing og tilpasning av regelverket store muligheter til å bygge opp kompetente og langsiktige eiere. Dermed kan man bedre styrke norsk eierskap til strategiske virksomheter, som vil kunne ha stor betydning for landets fremtidige næringsutvikling."

Skattesystemet og kapitaltilgang

De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om skattereglene, slutter seg til spare- og egenkapitalutvalgets vurderinger om at skattesystemet har bidratt til at for mye av husholdingenes sparing skjer i boligkapital framfor fordringskapital, samt utvalgets forslag på dette området. På den andre siden trekker noen høringsinstanser også fram at utvalget i liten grad har vurdert de fordelingsmessige sider ved å endre formuesskatten. De særskilte tiltakene for å stimulere til sparing i aksjer, AMS og aksjerabatten i formuesskatten, kommenteres bare i mindre grad i høringsuttalelsene.

I sin høringsuttalelse skriver Norges Bank bl.a.:

"Norges Bank vil derfor vise til tidligere tilrådninger der det påpekes at formuesskatten fører til en høy effektiv beskatning av kapital og dermed svekker stimulansen til sparing. Dette tilsier isolert sett at formuesskatten fjernes. (...) Velger en å opprettholde formuesskatten, f.eks. ut fra fordelingsmessige hensyn, bør i så fall skattegrunnlaget utvides slik at skattesatsen kan settes ned. En slik utvidelse av skattegrunnlaget kan skje ved en mer realistisk ansettelse av formuesverdier. Det er grunn til å tro at en slik omlegging i seg selv vil gi en bedre fordelingsmessig virkning av formuesskatten.

(...)

Som utvalget påpeker er det ennå skattemessige forhold som vrir sammensetningen av husholdningenes sparing. Den gunstige skattemessige behandlingen av boligkapital har bidratt til at norske husholdninger i hele etterkrigstiden har valgt å plassere sparing som boligkapital i større grad enn som fordringer på finansinstitusjoner eller direkte på næringslivet. En mer realistisk verdsetting av boligkapital ved skattelikningen vil føre til at avkastningen av å investere i bolig reduseres i forhold til investeringer i finanskapital.

Av betydning i denne sammenheng er hvordan husholdningene velger å innrette sin sparing i fremtiden fordelt på investeringsformer. Det er da i første rekke den marginale beskatning av boligkapital som er av betydning. Det er mulig - om fordelingshensyn skulle tilsi dette - å øke den marginale beskatningen av boligkapital uten at gjennomsnittsbeskatningen av (allerede oppførte) boliger økes. Det kan for eksempel skje ved en økning i den skattemessige verdsettelsen av boliger samtidig som bunnfradraget ved fordelsbeskatning av egen bolig og bunnfradraget i formuesbeskatningen justeres.

(...)

En likebehandling av den type som er nevnt her, vil være i samsvar med hovedprinsippene bak skattereformen av 1992. Norges Bank slutter seg derfor til utvalgets vurdering om at ytterligere særfordeler for å stimulere husholdningenes direkte investeringer i risikokapital ikke er hensiktsmessig. Dette gjelder både AMS-ordningen og den til dels betydelige rabatt en har ved skattemessig fastsettelse av verdien av aksjer. Historiske tall viser en meravkastning av å investere i aksjer framfor i mer sikre finansielle plasseringer. Den risikoen en tar ved å plassere i aksjer vil dermed gi en meravkastning også uten skattemessige fordeler."

Utvalgets vurderinger støttes også av Oslo Børs, som også legger til:

"Oslo Børs har ved en rekke anledninger påpekt de uheldige konsekvenser som formuesskatten har for investeringer i verdipapirer. Den effektive skattesatsen blir urimelig høy og kan i kombinasjon med inntektsskatten lett komme over 100 % av formuens avkastning."

Oslo Børs går i sin høringsuttalelse også inn for en forenkling av RISK-reglene.

NHO uttaler om formues-beskatningen:

"Utvalget påpeker at systemet for eiendomsskatt og formuesskatt påvirker sammensetningen av sparingen i retning av formuesoppbygging i bolig på bekostning av finansielle fordringer ved at avkastningen på finansielle formue lett kan bli negativ. På denne bakgrunn anbefaler utvalget en forskyvning av skattleggingen fra finansformue over mot fast eiendom, bl.a. ved at satsene for formuesskatt settes ned. Dette er i tråd med forslag NHO tidligere har fremført. På dette området er det ikke tilstrekkelig med bare en liten nedgang i satsene. For å fremme den finansielle sparing bør ambisjonen være å fjerne formuesskatten helt."

Innvendinger mot utvalgets forslag om formuesskatt kommer blant annet fra Landsorganisasjonen. Innvendingene består blant annet i at utvalget i for liten grad har vurdert de fordelingsmessige sidene av de endringene i skattesystemet som anbefales. LO uttaler:

"Forslaget om lavere formuesskatt kombinert med økt skatt på bolig og eiendom kan etter teorien ha positive virkninger for kanalisering av sparing og investeringer. Det er imidlertid langt fram til det takstsystem dette forutsetter og fordelingsvirkningene av en slik reform burde vært vurdert. Det er grunn til å frykte at disse vil være uheldige, og særlig ramme unge i etableringsfasen. Forslaget må også sees i sammenheng med innretningen av boligstøtten gjennom Husbanken."

I høringsuttalelsene fra Bankforeningen, NHO og Sparebankforeningen fremmes det også en rekke andre forslag med sikte på å øke den finansielle sparingen i privat sektor. I høringsuttalelsene fra Bankforeningen og Sparebankforeningen knyttes dette direkte opp mot en bekymring for det lave nivået på den samlede private sparingen i Norge. Sparebankforeningen uttaler blant annet:

"Sparebankforeningen er enig med utvalget i at sparingen i våre husholdninger er for svak. Vi finner særlig grunn til å peke på behovet for allerede nå å treffe nødvendige tiltak for å stimulere husholdningenes sparing, ikke minst for å kompensere for fallende petroleumsinntekter i fremtiden."

For å stimulere sparingen i privat sektor tar Bankforeningen i sin uttalelse til orde for endrede regler for aksjesparing med skattefradrag (AMS), og går bl.a. inn for en økning av rammene for aksjesparing med skattefradrag og å åpne ordningen for sparing i VPS-registrerte enkeltaksjer. Sparebankforeningen går i sin høringsuttalelse inn for en sammenkobling av dagens BSU-ordning med ordninger med kontantstøtte fra Husbanken til førstehjemsetablerere. Både Bankforeningen, NHO og Sparebankforeningen går inn for at ordningen med pensjonssparing med skattefradrag utvides til å omfatte bank, og NHO foreslår at regelverket for private tjenestepensjonsordninger og individuelle pensjonsordninger endres og at den skattefrie grensen ved kjøp av aksjer i egen bedrift økes.

Norges Rederiforbund hevder i sin høringsuttalelse at det internasjonalt er en trend bort fra nøytralitet i beskatningen mellom ulike næringer, og at rederinæringen står i en særstilling når det gjelder beskatning internasjonalt. Dette er, slik forbundet ser det, viktig for kanaliseringen av kapital til denne næringen.

Som nevnt innledningsvis tar en del av høringsuttalelsene opp spørsmål som utvalget har ansett for å være utenfor mandatet fordi en har hatt parallelle utredninger i andre utvalg. Dette gjelder særlig spørsmål knyttet til den skattemessige behandlingen av ulike former for pensjonssparing.

Kanalisering av sparing til egenkapital - livsforsikringsselskapenes rolle

De høringsinstanser som uttaler seg på området, støtter utvalgets vurdering om at regelverket for livsforsikring, i første rekke kombinasjonen av garantert årlig avkastning og årlig fordeling av overskuddet, kan virke begrensende på livsforsikringsselskapenes plassering i aksjer. Både Norges Bank, Oslo Børs, NHO, Norges Forsikringsforbund, Postbanken og Kredittilsynet gir uttrykk for dette synet. Kredittilsynet uttaler bl.a. følgende i sin høringsuttalelse:

"Kredittilsynet er enig i at kombinasjonen av de privatrettslige krav til minstegaranti og det offentlige lovkrav om årlig tilbakeføring av overskuddsandel kan ha bidratt til en mer kortsiktig strategi for livselskapenes investeringer enn det som er ønskelig. Blant annet kan dette ha bidratt til lavere aksjeinnehav enn det loven tillater og lavere enn det som kan være samfunnsmessig ønskelig."

Flere av høringsinstansene gir imidlertid uttrykk for at de tiltak som myndighetene gjennomførte høsten 1993 for å styrke soliditeten i livsforsikringsnæringen har bidratt til å motvirke denne effekten. Kredittilsynet uttaler følgende:

"De offentlige bestemmelser legger et bestemt tak på den grunnlagsrente som kan benyttes i disse privatrettslige kontrakter. Tidligere var det 4 prosent, mens det etter november 1993 er redusert til 3 prosent. Myndighetene har altså redusert rommet for den type garantier som selskapene har gitt og som utvalget finner uheldig.

(...)

Finansdepartementets tiltak høsten 1993, etter forslag fra Kredittilsynet, med innføringen av adgang til å gjøre skattefrie tilleggsavsetninger i forsikringsfondet har, sammen med at pålegget om tilbakeføring av urealiserte gevinster ble fjernet, imidlertid skapt en helt ny situasjon. Selskapene har nå fått helt andre og større muligheter til å bygge opp "buffere" som gjør at det etterhvert ikke vil være særlig stor risiko knyttet til den årlige overskuddstildeling.

Utvalget nevner ikke at det øvre tak for tilleggsavsetningenes størrelse er på 8 prosent av selskapets samlede premiereserve, dog med mulighet for avsetninger inntil omlag 11 prosent for selskapene med de høyeste rentegarantier. De avsetninger som hittil er foretatt svarer til ca 3 prosent av selskapenes samlede premiereserve. Når tilleggsavsetningene er fullt oppbygd, svarende til f.t. omlag 10 prosent av selskapenes samlede premiereserve, eller 20 mrd. kroner, vil de kunne dekke over flere år med en avkastning som er lavere enn den garanterte avkastning i de fleste kontrakter på 4 eller 3 prosent. Risikoen for at det flere år på rad skal være en avkastning langt under disse nivåer, gitt at størstedelen av aktiva fortsatt vil være plassert i rentebærende papirer (herunder statsobligasjoner) og i utlån, er forsvinnende liten."

Næringslivets Hovedorganisasjon skriver i sin høringsuttalelse at:

"Det har de siste årene skjedd visse positive endringer i regelverket som avhjelper situasjonen noe, men det bør likevel foretas en åpen vurdering av hele regelverket for pensjonsforsikring med tanke på effektene på livselskapenes og pensjonskassers muligheter til deltakelse i aksjemarkedet."

Også Norges Forsikringsforbund trekker fram de tiltak som ble gjennomført høsten 1993 som positive og skriver:

"Næringen har de senere årene vært særlig opptatt av å få til endringer som reduserer de uheldige utslagene av dette regelverket. Soliditetstiltakene som kom høsten 1993, med bl.a. ordningen med tilleggsavsetninger, var et viktig skritt i riktig retning."

Norges Forsikringsforbund viser for øvrig i sin høringsuttalelse til at regelverket for livsforsikringsnæringen både er omfattende og komplekst, og hevder at forsøk på å rette opp uheldige sider på ett område, ofte får som resultat at det oppstår utilsiktede utslag på et annet område. Forbundet mener det derfor er viktig i størst mulig grad å få en totalvurdering av rammebetingelsene for næringen. Det fremholdes fra Forsikringsforbundets side at nye tiltak bør gå i retning av å tillate større grad av valgmulighet og fleksibilitet for forsikringskundene. Forsikringsforbundet fremmer på denne bakgrunn forslag til endringer i regelverket som det mener vil bidra til å gjøre livselskapenes aktivaside mer langsiktig, og dermed økte aksjeplasseringer. Forbundet foreslår følgende:

"Inndele aktivasiden i separate portefjøljer

Livselskapene bør få adgang til å øremerke aktivasiden etter hvilket virksomhetsområde pengene kommer fra på passivasiden. Spesielt bør pensjonsforsikringer med ulik avkastningsgaranti kunne skilles ut i separate porteføljer på aktivasiden (uten at det skilles mellom individual- og kollektivkunder).

Livselskapene vil da kunne tilby slike produkter med 0, 1, 2, og 3 pst. avkastningsgaranti i pensjonsmarkedet, uten noen endring av dagens regler om avkastningsgarantier.

(...)

Innføring av separate porteføljer har flere fordeler:

  • Kundenes midler kan forvaltes ut fra behov (oppsparte midler kan flyttes til porteføljer med økende avkastningsgaranti etter hvert som pensjonsalderen nærmer seg), individuelle preferanser, og framfor alt vesentlig mer langsiktig enn hva som er mulig i dag. Livnæringen vil dermed kunne spille en mer hensiktsmessig samfunnsøkonomisk rolle enn hva den har muligheter til innenfor dagens rammebetingelser.
  • Det vil bli slutt på kryssubsidieringen mellom livselskapenes ulike kundegrupper som finner sted i dag (fordi midler fra kunder med ulik rentegaranti forvaltes sammen).(...)
Bedre regler for tildeling av tilleggsavsetninger

Myndighetene bør gi adgang til økte tilleggsavsetninger gjennom:

  • Å redefinere den minste andelen av overskuddet som tilføres kundene og kontraktene, slik at tilleggsavsetningene også omfattes av den andelen. Det vil si at både endelig tildeling og betinget tildeling teller med, (..).
  • Å oppheve/øke taket for tilleggsavsetninger.

Forsikringsforbundet tar imidlertid for gitt at det fortsatt skal være opp til det enkelte livselskap (ikke Kredittilsynet) å avgjøre hvor store tilleggsavsetninger som skal avsettes i det enkelte år.

Avkastningsgarantien bør få redusert omfang

Kundenes årlige tildeling består av flere elementer. Med endelig virkning tildeles:

  • den garanterte avkastningen,
  • endelig tildelt overskudd utover hva avkastningsgarantien tilsier
Ut fra Kredittilsynets tolkning av forsikringsloven, §§8-1 og 8-2, skal begge disse tildelingselementene omfattes av avkastningsgarantien i de kommende årene. Avkastningsgarantien gir derfor en "rentesrente-effekt" på alle midlene kundene mottar med endelig virkning."

Også NHO trekker i sin høringsuttalse fram forslag til tiltak som kan bidra til å øke livselskapenes muligheter til deltakelse i aksjemarkedet. NHO uttaler i den forbindelse at:

"Aktuelle regelendringer kan f.eks. være:

  • å øke forsikringsselskapenes eiergrense på 15 % i enkeltselskaper,
  • utvide rammene for tilleggsavsetninger
  • tillate tilbud av kontrakter som ikke kan flyttes før etter et visst antall år, der garantert årlig avkastning gjelder for hele perioden og ikke for hvert enkelt år, og der midlene kan forvaltes annerledes,
  • mindre strenge regler for krav til kjernekapital når forsikringsselskaper eier aksjer i andre finansinstitusjoner,
  • heve øvre grense for aksjeplassering som andel av forsikringsreservene,
  • pensjonsforsikrings med investeringsvalg innenfor skattereglene."
Egenkapitaltilgang og eierskap

De fleste høringsinstansene slutter seg til den generelle gjennomgangen utvalget har av de ulike sider ved eierskapets betydning. I likhet med utvalget peker flere av høringsuttalelsene på at det ikke er mulig å gi en entydig og generell vurdering av hvilke typer eiere som er fordelaktige for en bedrift og på hvilken måte myndighetene eventuelt skal kunne påvirke dette. Alle høringsinstansene trekker derfor fram at det viktige er å sikre at rammebetingelsene legger til rette for et tilstrekkelig nivå og innretting på sparingen i Norge og for at en andel av sparingen naturlig kanaliseres til aksjemarkedet. Flere høringsinstanser peker også på at de internasjonale avtalene på dette området, særlig EØS-avtalen, setter klare rammer for de enkelte lands myndigheter på dette området.

NHO sier om dette:

"NHO legger stor vekt på sammenhengen mellom privat sparing og eierskap og fremhever eierskapets betydning for kompetanse og nyskaping i næringslivet. NHO foreslår en snarlig oppfølging av den foreliggende utredning hvor disse forholdene behandles spesielt. Et viktig siktemål for et slikt arbeid vil etter NHOs mening også være å utarbeide en samlet oversikt over tiltak som stimulerer til utvikling av kompetente, langsiktige og aktive eiermiljøer for næringsvirksomhet."

Norges Bank skriver bl.a.:

"Utvalget reiser en viktig diskusjon om nasjonalt eierskap er en forutsetning for fortsatt utvikling av basismiljøene i næringslivet. Norges Bank har som utvalget den vurdering at det er av betydning at en del større foretak med internasjonale virksomhet har sin forankring i Norge, men ser som utvalget store problemer med å se hvilke tiltak - annet enn en generell økonomisk politikk som sikrer næringslivets lønnsomhet - som skulle kunne bidra til dette. Norges Bank vil i lys av dette og i lys av erfaringene vi har høstet over lang tid, understreke betydningen av fortsatt åpenhet overfor utenlandsk eierskap i norsk næringsliv. Det er en konsekvens av de avtaler vi har inngått med andre land og av vårt eget ønske om og behov for å kunne investere i andre land.

(...)

Utvalget har lagt betydelig vekt på å vurdere om små og mellomstore bedrifter står overfor særlige vansker med hensyn til egenkapitaltilgang. Utvalget konkluderer med at det generelle inntrykk er at i den grad dette måtte være tilfellet, har det mindre sammenheng med bedriftenes størrrelse enn med deres evne til å gi kapitalen avkastning. Norges Bank vil vise til at dette er i tråd med de konklusjoner som Eklund-utvalget kom til i sin rapport, "utredning om bedriftenes finansieringsmuligheter", avgitt til Finansdepartementet 23.11.92.

(...)

Norges Bank vil i denne sammenheng peke på at det i løpet av de siste årene er iverksatt en rekke tiltak som har til siktemål å bedre tilgangen på risikokapital til små og mellomstore bedrifter. En vil her vise til etableringen av en rekke ventureselskaper og SND's egenkapitalordning. Videre har SND adgang til å tegne ansvarlige lån i selskaper, samt å gi risikolån.

(...)

Utvalgets utredning viser at egenkapitalandelen i norske industriforetak synes å ha økt i løpet av 90-årene. Dette skyldes at bedriftene har klart å bedre sin inntjening. I løpet av denne perioden har investeringsaktiviteten vært relativt lav. De foreløpige tallene for 1994 viser at tendensen til økt egenkapitaloppbygging fortsetter. Norges Bank har utført beregninger på et mer omfattende bedriftsutvalg enn det var grunnlag for ved avleggingen av utvalgets rapport. Beregningene viser at bedriftene har økt inntjeningen i løpet av 1994. Netto tilbakeholdt overskudd i bedriftene har vært tilstrekkelig til å fullfinansiere foretatte realinvesteringer i 1994 samt å tilbakebetale deler av den langsiktige gjelden. Det veide gjennomsnittet for egenkapitalandeler i bedriftene var ved utgangen av 1994 omlag 33 prosent."

Oslo Børs uttaler:

"Utfra (..) ser Oslo Børs få prinsipielle betenkeligheter med et statlig eierskap, kanalisert gjennom dertil egnede institusjoner, og med et forretningsmessig krav til avkastning og risiko. Det er imidlertid viktig at staten klarer å skille de mange roller som ofte vil falle på det offentlige.

Det er også grunn til å trekke frem statens helt spesielle finansielle evne til å være en langsiktig eier. En problemstilling er hvorvidt Staten burde utnytte dette aktivt i perioder hvor aksjemarkedet gjennomgår internasjonale systemkriser som eksempelvis kursfallet i 1987. Også dette burde vært tatt opp av utvalget.

(...)

Oslo Børs sier seg stort sett enig i de vurderingene utvalget gjør om nasjonalt eierskap. Utenlandsk kapital har vært av stor betydning for oppbyggingen av norsk industri og vil forhåpentligvis være det også i årene som kommer. (...) Det er åpenbart at enhver form for forsøk på å begrense utlendingens tilgang i det norske aksjemarkedet, vil kunne bryte den positive trenden som det norske aksjemarkedet er inne i, med dertil hørende skadevirkninger for store deler av norsk næringsliv.

(...)

Utvalget peker videre på at til tross for at utenlandsk kapital er viktig for norsk næringsliv, er det viktig å ha norske foretak lokalisert i Norge med internasjonal forankring. Oslo Børs deler dette synet og er videre av den oppfatning at dette best oppnås ved å stimulere den nasjonale kapitalbasen, fremfor å lage selektive tiltak som reduserer omfanget av den utenlandske kapitalen noe som sannsynligvis også ville være i strid med EØS-avtalen."

NHO og LO tar til orde for at bankene bør bli mer aktive som eiere i norske selskaper. LO uttaler:

"Utredningens svake punkt er vurderingen av eierskap og finansiering av norske bedrifter. Det som burde utredes grundigere er om regelverket virker godt når det gjelder kapitaltilgang og finansiering av bedriftene. Her holder det ikke at en uten nærmere begrunnelse signaliserer motvilje mot statens rolle gjennom folketrygdfondet og eierskap i forretningsbankene. Etter LO's syn bør en bl.a. vurdere mer om bankene bør få større adgang til å medvirke mer aktivt på eiersiden i bedriftene."

(..)

"Det er en fordel med aktive finansinstitusjoner som bidrar med sin kompetanse i eierskap, kontroll og prosjektstyring i et næringsliv der dette er mangelvare, særlig i nyere og små og mellomstore bedrifter. De begrensninger som ligger i finansinstitusjonenes regelverk bør gjennomgås med sikte på å styrke finansinstitusjonenes rolle som langsiktige eiere i norsk næringsliv. Spesielt bør det vurderes å redusere de sterke begrensningene på bankenes deltakelse som aksjonærer, og om bankene bør gis anledning til å delta i bedrifters styrer. En sterkere rolle for finansinstitusjonene i bedriftene vil kunne øke kompetansen i bedriftsstyrene. Det kan også øke forståelsen og respekten for verdiskaping i finans-sektoren fram for en kultur med overdreven fokus på finansoperasjoner."

NHO sier om dette bankenes rolle:

"NHO mener at man også for bankene bør endre gjeldende regelverk for å stimulere til mer langsiktige plasseringer i aksjemarkedet. 4 pst.-grensen for aksjeplasseringer bør økes; alternativt bør eie av aksjer i datterselskaper ikke regnes med innenfor 4 pst.-grensen. Videre bør regnskapsreglene endres slik at en større del av plasseringene i verdipapirer kan føres som anleggsmidler."

Bankforeningen og Finansforbundet har derimot et annet syn enn LO og NHO på dette punktet. Bankforeningen uttaler:

"Bankforeningen ser det ikke som mål at banker og kreditt-institusjoner bør bli betydelige eiere i norsk næringsliv. Som enhver annen bedrift har en kredittinstitusjon knappe ressurser til sin rådighet. Dette innebærer behov for en meget bevisst prioritering både at kapitalressurser og av ledelsens arbeidskraft. Det er nok også en generell erfaring i kreditt- institusjonene at en kombinasjon av rollene som långiver og eier kan være problematisk. En aktiv deltagelse i bedriftens styre kan medføre at kredittinstitusjonen oppfattes som medansvarlig for bedriftens løpende disposisjoner, samtidig som man skal ivareta avkastning og sikkerhet på et låne-engasjement."


Til toppen