Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

7.4 Norges økonomiske...

7.4 Norges økonomiske samarbeid med EU

7.4.1 EØS-avtalen og tilgrensende samarbeidsområder

I 1985 la EF-Kommisjonen fram en hvitbok med planer for gjennomføring av Det indre marked. Målsettingen var å fjerne fysiske, tekniske og avgiftsmessige hindringer for den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer mellom medlemsstatene. EFTA-landenes handel med EF har vært basert på handelsavtaler forhandlet fram av hvert enkelt land. Norge inngikk en slik frihandelsavtale i 1973. Med framveksten og gjennomføringen av det indre marked så EFTA-landene behov for å inngå en avtale som kunne sikre adgang til det indre marked. Forhandlingene ble åpnet i 1990, og EØS-avtalen ble undertegnet i 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994.

For Norge er EØS-avtalen som nevnt den viktigste rammen for det økonomiske samarbeidet i Europa. EØS-avtalen er den mest omfattende og forpliktende avtale Norge har inngått på det handelspolitiske og økonomiske området.

EØS-avtalen sikrer først og fremst at norske bedrifter langt på vei har konkurransevilkår på det indre markedet som er likeverdige med de vilkårene bedrifter fra andre vest-europeiske land står overfor. EØS-avtalen bidrar også til å styrke og utvide samarbeidet mellom EØS-landene på en rekke områder utover fri handel med varer og tjenester og fri bevegelighet for kapital, tjenester og personer. Dette omfatter samarbeid innenfor felter som bl.a. miljøvern, utdanning, arbeidslivsspørsmål, forskning, utvikling og kultur.

EØS-avtalen omfatter ikke felles landbruks- og fiskeripolitikk, men også på disse feltene åpner avtalen for et større handelssamkvem enn det som ligger i de tidligere frihandelsavtalene.

Etter at Sverige, Finland og Østerrike 1. januar 1995 forlot EFTA og ble medlemmer av EU, har det vært en hovedoppgave for Regjeringen å sikre videreføringen av EØS-avtalen. EØS-rådets parter bekreftet i desember 1994 at avtalens innhold forblir uendret, og at avtalen vil bli videreført med en EFTA-pilar bestående av to land istedet for fem. Liechtenstein tiltrådte som part i EØS-samarbeidet den 1. mai 1995, slik at EFTA-pilaren nå består av tre land.

Som følge av at tre av fem land i EFTA-pilaren gikk over til EU-pilaren, besluttet EU og EFTA-siden å forenkle prosedyrene i EØS-samarbeidet. De øverste beslutningsorganene i EØS, EØS-rådet og EØS-komiteen, består. Visse justeringer i organene i EFTA-pilaren i EØS, dvs. i overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen, er foretatt. Justeringsavtalen ble godkjent av Stortinget i desember 1994. Organene vil fortsatt sikre en troverdig EFTA-pilar i EØS.

Under EØS-rådets tredje møte 30. mai 1995 uttrykte både EU- og EFTA-siden tilfredshet med hvordan avtalen fungerer etter tilpasningene. Det er enighet om at EØS-avtalen skal brukes aktivt i arbeidet for å utvikle forbindelsene mellom EU og EFTA-landene i EØS.

Forutsetningen for en godt fungerende EØS-avtale er nær kontakt mellom EFTA og EU når det gjelder regelverksutvikling og samarbeid om praktiseringen av nytt regelverk, men også for å drøfte andre spørsmål av felles interesse. Fra norsk side har en spesielt fokusert på områdene energi, skipsfart og fiskeri. Avtalen gir EFTA-landene rett til konsultasjoner og informasjon i forbindelse med utvikling av nytt regelverk, og gir også grunnlag for EFTA-deltakelse i arbeidsgrupper under Kommisjonen. Det arbeides her for å oppnå utvidet deltakelse. Gode ordninger for samarbeid på et så tidlig stadium i regelverksutviklingen som mulig vil gjøre det lettere for EFTA å bidra positivt i denne prosessen og lette arbeidet med å integrere nytt regelverk i EØS. Det er således viktig at det på et tidlig tidspunkt kan utarbeides omforente norske holdninger til relevante forslag til EØS-regler. EØS-avtalen gir ingen adgang til å delta i selve beslutningsprosessen under EUs Råd. Slik deltakelse er forbeholdt medlemslandene.

Regjeringen ser det også som en viktig oppgave å gjøre innholdet i EØS-samarbeidet og Norges deltakelse i Det indre marked bedre kjent både i Norge, i EUs medlemsland og i tredjeland. Informasjonsarbeidet for dette formålet er styrket.

Sveriges, Finlands og Østerrikes overgang fra EFTA-til EU-siden i EØS forsterket ubalansen mellom de to pilarene i EØS. Denne utviklingen stiller store krav spesielt til Norge som nå er EFTA-pilarens største deltaker. EFTA-pilaren er i dag en langt mindre handelspartner for EU enn tidligere. Det vil kreve innsats å videreutvikle EØS-samarbeidet på en tilfredsstillende måte. EUs interesse rettes i stadig større grad mot de sentral- og øst-europeiske landene som har medlemskap i EU som klar målsetting, mot Kypros og Malta som også har søkt medlemskap og ellers generelt mot landene i Middelhavsregionen.

Fra 1. januar 1995 har Finland, Sverige og Østerrike overtatt EUs ytre handelspolitikk, og samtidig opphørte de frihandelsavtaler som eksisterte mellom disse landene og Norge. Norges handelsforbindelser med disse landene er nå hovedsakelig regulert gjennom EØS-avtalen, på tilsvarende måte som forbindelsene med andre EU-land. Det vises for øvrig til avsnitt 7.4.2 om forhandlingene på de fiskeri- og landbrukspolitiske områdene.

Norges kontakt og dialog med EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid (FUSP) bl.a. på regjeringssjef-, utenriksminister- og embetsnivå er sikret gjennom erklæringen om politisk dialog vedtatt i EØS-rådet 30. mai 1995. Erklæringen forutsetter dessuten kontakt og dialog om utenrikspolitiske spørsmål av gjensidig interesse innenfor internasjonale organisasjoner som bl.a. FN, Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) og i hovedsteder i tredjeland.

Norge kan, enten alene eller sammen med Island og Liechtenstein, etter invitasjon fra EU slutte seg til erklæringer og innlegg eller demarcher (diplomatiske eller politiske initiativ) fra EU-landene i spørsmål som er av gjensidig interesse. En har fra norsk side allerede benyttet denne muligheten ved flere anledninger.

Norge har også lagt vekt på å videreføre den bilaterale konsultasjonsordningen med EU-formannskapet om utenrikspolitiske spørsmål som ble formalisert i 1988 gjennom en brevveksling mellom de daværende utenriksministrene Genscher og Stoltenberg.

Regjeringen legger opp til regelmessige bilaterale kontakter med EUs ulike institusjoner for økonomisk samarbeid både på minister- og embetsnivå.

Schengen-samarbeidet omfatter nedbygging av personkontrollen ved de indre grenser mellom de deltakende landene, samordning og styrking av kontrollen ved Schengen-landenes yttergrenser, samt enkelte andre ordninger. Samarbeidet omfatter i dag ytterligere 7 EU-land. Tre land (Italia, Hellas og Østerrike har sluttet seg til, men avtalene har enda ikke trådt i kraft. I tillegg har Sverige, Danmark og Finland søkt om observatørstatus med sikte på medlemskap. Irland og Storbritannia har valgt å stå utenfor samarbeidet.

EØS-avtalen omfatter ikke disse samarbeidsområdene. I løpet av høsten 1995 vil det trolig bli avklart om det vil bli innledet forhandlinger med sikte på at Norge og Island blir knyttet opp til Schengen-samarbeidet. En forutsetning for Danmarks, Finlands og Sveriges deltakelse i Schengen-samarbeidet er at den nordiske passunionen opprettholdes.

EU-medlemskap for landene i Sentral- og Øst-Europa, samt Kypros og Malta, vil få økonomiske og handelspolitiske konsekvenser for Norge og de øvrige EØS-land. Ved en slik EU-utvidelse vil Det indre markedet bli betydelig større. For EFTA-landene i EØS vil frihandelsavtalene med de sentral- og øst-europeiske land bli overflødige idet handelsforbindelsene vil bli regulert gjennom EØS-avtalen.

7.4.2 Forhandlinger på de fiskeripolitiske og landbrukspolitiske områdene

Etter at Sverige, Finland og Østerrike sluttet seg til EU, falt Norges frihandel med fisk med disse landene bort. Norge tok derfor initiativ til forhandlinger med Kommisjonen med sikte på å videreføre de tradisjonelle handelsstrømmene med de tre tidligere EFTA-landene. Det er inngått en avtale mellom Norge og EU som omfatter 33 tollfrie kvoter for ulike fiskeprodukter på til sammen 70 950 tonn. Kvotene gjelder for eksport av norsk fisk til alle 15 EU-land, og de er fastsatt på årsbasis. Eksport utover disse kvotene vil bli tollbelagt. Avtalen, som ble undertegnet 25. juli 1995, ble gitt tilbakevirkende kraft fra og med 1. juli 1995.

I tillegg til kvote- og lisensrettigheter som følger av en nabolandsavtale mellom Norge og Sverige, inngikk Norge og EU en lisensavtale 18. juli 1995. Lisensavtalen gir svenske fartøyer muligheten til å fiske de kvotene Sverige er tildelt i henhold til EUs interne kvotefordeling også i norsk sone. Kvotene som Sverige er tildelt i Nordsjøen inngår i den bilaterale avtalen mellom EU og Norge og kommer ikke i tillegg til de kvotene som tidligere er avtalt med EU.

Som følge av EU-utvidelsen har tollen på enkelte landbruksvarer økt for norsk eksport til Sverige, Finland og Østerrike. Likeledes har tollen på enkelte varer økt ved import fra de nye EU-medlemslandene til Norge. Norge og EU er blitt enige om tollkonsesjoner for 1995 som sikrer at handelen for enkelte av de landbruksvarer som tidligere var dekket av EFTA-preferanser, blir opprettholdt.

EFTA-landene og EU har i flere år arbeidet med et nytt og forbedret råvarepriskompensasjonssystem (RÅK) for bearbeidede landbruksvarer. Drøftelsene ble i sin tid tatt inn i EØS-forhandlingene med sikte på at den nye RÅK-ordningen skulle inngå i EØS-avtalens protokoll 3. Dette har man foreløpig ikke oppnådd. Partene arbeider med sikte på å bli enige om en endelig avtale i løpet av 1995.

EFTA-landene og EU er forpliktet i henhold til EØS-avtalens artikkel 19 til å foreta en gjennomgang av handelen med landbruksvarer i løpet av 1995. Hensikten er på gjensidig basis å "tilstrebe en gradvis liberalisering." Det tas sikte på å igangsette forhandlinger i løpet av høsten.

7.4.3 Det nordiske samarbeid

Nordisk samarbeid er også et viktig redskap og en plattform for å fremme Norges nasjonale interesser i europeisk sammenheng. Det nordiske samarbeidet vil i årene framover bli konsentrert om tre hovedområder: Samarbeidet innen Norden, Norden og Europa/EU/EØS og Norden og nærområdene.

EU/EØS-saker står nå på dagsorden i ministerrådenes møter. Det er videre etablert en praksis som innebærer at de nordiske landenes EU-representasjoner i Brussel i fellesskap og under formannskapets ledelse kontinuerlig utreder hvilke spørsmål som kan være av nordisk interesse og betydning. For å trygge informasjonstilgangen er bl.a. en egen kontaktperson utsett ved formannskapets EU-delegasjon.


Til toppen