I-3/2004

Samarbeid mellom tjenesteytere som gir tilbud til barn og unge under 18 år med nedsatt funksjonsevne - bruk av individuell plan

Rundskriv I-3/2004

Landets kommuner
Landets fylkeskommuner
Fylkesmannsembetene
Regionale helseforetak
Statlig spesialpedagogisk støttesystem
Læringssenteret
Sosial- og helsedirektoratet
Statens barnevern og familievern v/ nasjonalt kontor og regionene

Vår ref 03/00406 HTA-1 EVB dato 12.03.2004

Samarbeid mellom tjenesteytere som gir tilbud til barn og unge under 18 år med nedsatt funksjonsevne – bruk av individuell plan

Formål

Barn og unge med nedsatt funksjonsevne og deres familier er en sårbar gruppe. De kan oppleve å møte et fragmentert hjelpeapparat der ulike tjenesteytere ikke samarbeider og koordinerer tjenestene bredt nok. Departementene ønsker med dette rundskrivet å oppfordre til bredt samarbeid mellom ulike nivåer og instanser, slik at barn og unge med nedsatt funksjons­evne og familiene deres får nødvendige, koordinerte og sammenhengende tjenester.

Brukermedvirkning

Den enkelte familie og barnet/ungdommen med nedsatt funksjonsevne skal høres og ha innflytelse på det tilbudet som gis. Økt bruker­medvirkning er et selvstendig mål.

Departementene oppfordrer tjenestene i kommunen (helsetjenesten, herunder skolehelsetjenesten, sosialtjenesten, fastlegen, P-tjenesten, skolen/barnehagen, barneverntjenesten etc.), spesialisthelsetjenesten og andre aktuelle tjenesteytere til å utarbeide og synliggjøre rutinene for koordinering av tjenester, slik at brukerne vil oppleve å møte et mer helhetlig og koordinert hjelpeapparat. I den sammenheng børdet også tydeliggjøres hvordan brukermed­virkningen ivaretas.

Det er flere måter å sikre at brukeren møter et helhetlig tjenesteapparat. I noen kommuner kan det være aktuelt med en instans som koordinerer tilbudene til barn og unge med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Et annet alternativ kan være ansvarsgrupper.

Regelverk om samarbeid

Samarbeid mellom tjenestene på tvers av ulike sektorer og nivåer er en forutsetning for et godt hjelpe­apparat og et så selvfølgelig mål at det ikke er regulert særskilt i et eget regelverk. Derimot er det en rekke enkeltbestemmelser som regulerer sider av samarbeidet mellom tjenestene. For eksempel har både sosialtjenesteloven § 3-2 og barnevern­loven § 3-2 bestemmelser om samarbeid på tvers av etater og sektorer i forvaltningen. Slikt samarbeid er også beskrevet i Rammeplan for barnehagen (Kap. 8.4), som er en forskrift til barnehageloven. Veiledningen ”Spesialundervisning i grunn­skole og videregående opplæring” utgitt av Kirke-, utdannings- og forsknings­departementet i 2001, har lignende føringer for samarbeid under punkt 5.7 i veilederen.

Individuell plan som redskap

En individuell plan skal sikre at den enkelte persons behov for tjenester skal styre tjenestenes utforming og sammensetning. En individuell plan vil gripe over alle tjenesteområder og forvaltningsnivåer. Det er viktig at planer som er utarbeidet for en person, som individuelle opplæringsplaner, habiliteringsplaner, omsorgsplaner m.v. samordnes og tilpasses den overordnede individuelle planen.

Utforming av individuell plan kan være et virkemiddel for å plassere ansvar og oppgaver mellom ulike tjenester og nivåer. Den enkelte tjeneste kan og bør ved behov selv ta initiativ til at det blir utarbeidet en individuell plan. Brukerne skal være med i utformingen av den individuelle planen.

Pasientrettighetsloven § 2-5 regulerer retten til individuell plan og innebærer at personer som har behov for langvarige, sammensatte og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Utfyllende regler er å finne i ”Forskrift om individuelle planer” som trådte i kraft 1. juli 2001. Plikten til å utarbeide individuell plan er forankret i henholdsvis kommunehelsetjenesteloven § 6-2 a, spesialisthelsetjeneste­loven § 2-5, samt psykisk helsevernloven § 4-1.

Lov om sosiale tjenester § 4-3 a, som gir rett til individuell plan også etter denne loven, er vedtatt og trådte i kraft 1. januar 2004.

Det er utgitt en veileder for bruk av individuelle planer ”Veileder for individuell plan 2001” (publikasjons­nr. IS-1013, fra Sosial- og helsedirektoratet).

Taushetsplikt og samtykke til å utveksle taushetsbelagte opplysninger

Utgangspunktet for reglene om taushetsplikt er at den personen opplysningene gjelder, eier disse. For at hjelpeapparatet skal kunne tilby et tilpasset og helhetlig tjenestetilbud, vil det ofte være til hjelp at opplysninger som en tjenesteutøver eller instans får om brukeren, kan deles med samarbeidende instanser og tjenesteytere. De særskilte reglene om taushetsplikt begrenser utvekslingen av opplysninger.

Lovbestemt taushetsplikt er likevel ikke til hinder for at den som har krav på taushet kan samtykke til at andre etater eller instanser i hjelpeapparatet gjøres kjent med relevante opplysninger for å kunne gi et godt tilbud. Den som samtykker forutsettes å ha fått informasjon om hvilke opplysninger som skal gis til hvem og hvorfor.

Utgangspunktet for samtykke når det gjelder barn, er at det er foreldrene/foresatte som samtykker. Dette avhenger imidlertid av barnets alder, og lovgivningen er ikke lik på alle områder.

Avslutning

Departementene vil oppfordre alle de involverte tjenesteytere, og spesielt kommunene der den enkelte brukeren bor, til å samarbeide om utformningen av individuelle planer for barn og unge med nedsatt funksjonsevne og familiene deres. For brukere som får tjenester fra flere deler av hjelpeapparatet vil et samarbeid om individuell plan være et godt virkemiddel for å tilby et samordnet tjenestetilbud.


Med hilsen

Haktor Hellan
ekspedisjonssjef e.f.
Barne- og familiedepartementet

Andreas Disen
ekspedisjonssjef e.f.
Helsedepartementet

Tom Rådahl
ekspedisjonssjef e.f
Sosialdepartementet

Johan Raaum
ekspedisjonssjef e.f.
Utdannings- og forskningsdepartementet