1 Den 86. internasjonale...

Innledning

ILO's 86. internasjonale arbeidskonferanse ble holdt i Geneve, 2. -18. juni 1998. Omlag 3500 delegater og rådgivere fra 157 av ILO's 174 medlemsland deltok i konferansen. I alt 127 statsråder deltok i konferansen.

Kortfattet sammendrag

Her følger en kortfattet oversikt og de viktigste sakene som ble drøftet og de vedtak som ble truffet. For en mer detaljert omtale vises til de enkelte kapitlene i rapporten.

Vedtak

Årets Arbeidskonferanse vedtok en rekommandasjon om jobbskaping i små og mellomstore bedrifter.

Generaldebatten

En lang rekke statsråder deltok som vanlig i denne debatten. Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad holdt det norske hovedinnlegget i generaldebatten. Førstesekretær Evy Buverud Pedersen, L.O., og direktør Erik Hoff, NHO; deltok også med innlegg i denne debatten.

Budsjettspørsmål

ILO's program-og budsjett for 1998-99 ble vedtatt av Arbeidskonferansen i juni 1997. 1998 var derfor et såkalt «mellomår» i budsjettsammenheng. Det ble derfor et kort møte i Finanskomiteen, der saker av mer kurant karakter ble drøftet.

Gjennomføringskomiteen

Myanmar (Burma) ble ført opp under en særskilt paragraf i komiterapporten for alvorlig manglende oppfyllelse av sine forpliktelser etter konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten av 1948. Landet ble også ført opp under paragrafen om «alvorlig manglende gjennomføring gjennom flere år» i komiterapporten for grove brudd på denne konvensjonen.

Sudan

Landet ble ført opp under en særskilt paragraf i komiterapporten for grove brudd på konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid av 1930.

Kontraktører

Saken fikk sin førstegangsbehandling på Arbeidskonferansen i 1997 og den skulle sluttbehandles på årets konferanse. Til grunn for drøftingene forelå utkast til både en konvensjon og en rekommandasjon om dette emnet. På konferansen lyktes man imidlertid ikke å oppnå konsensus om å vedta en ny internasjonal konvensjon om dette emnet. Arbeidskonferansen bad Styret om å føre dette emnet opp på nytt på en kommende konferanse, og senest innen år 2002.

Ny konvensjon og rekommandasjon om barnearbeid

Konferansen hadde en førstegangsbehandling av utkastet til en konvensjon og en rekommandasjon om dette emnet, som vil bli ferdigbehandlet på Arbeidskonferansen i juni 1999.

Prinsipperklæringen om grunnleggende rettigheter i arbeidslivet.

ILOs Arbeidskonferanse vedtok 18. juni 1998 en prinsipperklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet. Det ble samtidig vedtatt en oppfølgingsmekanisme for erklæringen. Erklæringen slår bl.a. fast at alle ILOs medlemsland, også de som ikke har ratifisert ILOs grunnleggende konvensjoner, har plikt til å respektere, fremme og iverksette de prinsipper som gjelder grunnleggende rettigheter som er temaet for disse konvensjonene. Oppfølgingsmekanismen vil bl.a. innebære at det vil bli utarbeidet en global rapport hvert år. Rapporten vil gi en oversikt over utviklingen innenfor hver kategori av grunnleggende rettigheter hvert fjerde år, og vil vise globale trender og hvordan utviklingen er i de enkelte land. Rapportene forutsettes å bli diskutert i plenum på ILOs Arbeidskonferanser.

Resolusjoner

Resolusjonskomiteen vedtok en resolusjon om «ungdom og sysselsetting».

Okkuperte arabiske områder

Det ble i år avholdt en spesialsesjon om situasjonen for arbeidstakerne i de okkuperte arabiske områder. Til grunn for debatten forelå en rapport utarbeidet av Byrået. Debatten forløp fredelig og det ble ikke truffet noe vedtak i saken.

Ambassadør Bjørn Skogmo, Delegasjonen i Geneve, og førstesekretær Evy Buverud Pedersen, LO, holdt hvert sitt innlegg i debatten.

Fullmaktsspørsmål

Det var som vanlig fremsatt flere klager mot oppnevningen av en god del lands delegater og rådgivere. Konferansens Fullmaktskomite vedtok imidlertid - også i år - enstemmig ikke å foreslå noen underkjenning av fullmaktene i disse tilfellene.

Besøk av statsoverhode

Venezuelas president, Rafael Caldera, var i år særskilt invitert til å besøke konferansen, og han holdt et innlegg i plenum.

FN's Høykommissær for menneskerettigheter, Mary Robinson, avla også konferansen et besøk, og holdt et innlegg i plenum.

Tillitsverv - konferansens formannskap

Den franske arbeidsgiverdelegaten, Oechslin, ble valgt til president for årets konferanse. Visepresidenter fra de tre gruppene var: Mumuni, Ghana, regjeringsgruppen; Anand, India; arbeidsgivergruppen; Ito, Japan, arbeidstakergruppen.

Dagsorden

Styret hadde vedtatt følgende dagsorden for Arbeidskonferansen:

1. Rapport fra Styret og Generaldirektøren

2. Finans- og budsjettspørsmål

3. Gjennomføring av konvensjoner og rekommandasjoner

4. Generelle vilkår for å stimulere jobbskaping i små og mellomstore bedrifter

5. Kontraktører

6. Barnearbeid

7. Prinsipperklæringen om de grunnlegende arbeidsstandardene

8. Resolusjonskomiteen

9. Fullmaktskomiteen

Drøfting av sak 1 fant som vanlig sted i konferansens plenum, og det ble nedsatt egne komiteer for hver av sakene 2 - 9. Det ble også holdt en særskilt spesialsesjon i plenum om situasjonen for arbeidstakerne i de okkuperte arabiske områder.

Norsk deltaking på konferansen

Kommunal- og regionalministeren, statsråd Ragnhild Queseth Haarstad, deltok på konferansen 11. og 12. juni og holdt det norske hovedinnlegget i plenumsdebatten. Innlegget er vedlagt denne rapporten (undervedlegg 2). Statsråd Haarstad hadde også et møte med generaldirektør Hansenne.

I statsrådens følge deltok departementsråd Ulf Sand, ekspedisjonssjef Gundla Kvam og informasjonssjef Erling Hansen.

Observatører fra Stortinget

Stortingsrepresentantene Leif Lund og Ivar Østberg skulle ha deltatt på konferansen, men ble forhindret i å delta på året konferanse.

Den norske delegasjon

Generaldebatten. Plenumsdebatten om Generaldirektørens rapport

Generaldirektøren hadde i år ikke valgt noe særskilt tema for denne debatten i år.

På mange måter lå derfor hans årsrapport: «Activities of the ILO 1996-97», International Labour Conference, 86 th Session, 1998, til grunn for denne debatten i plenum i år.

Kommunal- og regionalminister, statsråd Ragnhild Queseth Haarstad holdt som nevnt foran det norske hovedinnlegget i generaldebatten, og det er gjengitt i undervedlegg 2.

Direktør Erik Hoff, NHO, holdt også et innlegg i debatten, som er gjengitt i undervedlegg 3, og Evy Buverud Pedersen's innlegg er gjengitt i undervedlegg 4.

Finanskomiteen

ILO's program- og budsjett for 1998-99 ble vedtatt av Arbeidskonferansen i juni 1997. 1998 var derfor et såkalt «mellomår» i budsjettsammenheng. Det ble derfor kun noen få møter i Finanskomiteen. Av de sakene komiteen drøftet kan en neve: Komiteen godkjente en regnskapsrapport for året 1996-97. Den drøftet videre et dokument om samarbeid mellom ILO og multi-bi bidragsyterne til organisasjonen. Komiteen godkjente bidragsskalaen for organisasjonen for 1999. Norges andel av budsjettet vil bli 0.601, dvs. omlag 10 millioner NOK.

Gjennomføringskomiteen

(Gjennomføring av konvensjoner og rekommandasjoner vedtatt på tidligere arbeidskonferanser)

Innledning

I samsvar med forretningsordenen for Arbeidskonferansen ble det som vanlig nedsatt en egen komite som behandlet medlemsstatenes gjennomføring av ILO's konvensjoner og rekommandasjoner, og som avgav en rapport til konferansen om dette.

Komiteen hadde i år 214 medlemmer. Av disse var 105 regjeringsrepresentanter, 26 arbeidsgiverrepresentanter og 83 arbeidstakerrepresentanter. I tillegg hadde komiteen 153 vararepresentanter og 48 internasjonale ikke-statlige organisasjoner var representert som observatører.

Komiteens formannskap

Komiteen valgte følgende formannskap: Regjeringsrepresentanten fra Nederland, van der Heijden, ble valgt til formann. Wisskirchen, arbeidsgiverrepresentant fra Tyskland og Peirens, arbeidstakerrepresentant fra Belgia, ble valgt til viseformenn.

Regjeringsrepresentanten fra Benin, Aguessy, ble valgt til komiteens rapportør.

Norsk deltaking i komiteen

Norsk statlig representant var rådgiver Odd Bruaas fra Kommunal- og regionaldepartementet. Landsorganisasjonen i Norge var representert ved stedfortr. avd. dir. Karin Beate Theodorsen og Næringslivets Hovedorganisasjon var representert ved direktør Tor Kaada.

Komiteens oppgaver

Komiteens oppgave er å kontrollere at medlemsstatene overholder sine forpliktelser som følge av ratifiserte konvensjoner.

Rapporter og uttalelser fra medlemslandene og vurderinger fra ILO's Ekspertkomite for gjennomføring av konvensjoner og rekommandasjoner er bakgrunnsmaterialet for komitearbeidet. Det vises her til ILO-rapporten : «Report of the Committee of Experts on the Application of Conventions and Recommendations», Report III (Part 1 A), ILO, 1998.

En god del land blir bedt om å gi opplysninger direkte i konferansekomiteen.

Arbeidet i komiteen

Komiteen holdt i alt 19 møter.

Som vanlig var det først en generell drøfting av ulike sider ved gjennomføring av konvensjoner og rekommandasjoner, om medlemsstatenes konvensjonsforpliktelser etter ILO's konstitusjon og om ILO's kontrollsystem.

Dernest hadde komiteen en generell drøfting av konvensjon nr. 159 og rekommandasjon nr. 168 om yrkesmessig attføring og sysselsetting (yrkesvalghemmede) av 1983.

Til grunn for denne drøfting forelå en særskilt rapport om disse to instrumentene, utarbeidet av Ekspertkomiteen, jf. «Vocational Rehabilitation and Employment of Disabled Persons», Report III (Part 1 B), ILO, 1998.

Deretter drøftet komiteen enkelte utvalgte medlemslands etterlevelse av sine forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner.

Disse sistnevnte drøftelser - som er komiteens hovedoppgave - tok det aller meste av komiteens tid.

Amnesty International, Norge, sendte den 20. mai et brev til KRD, LO og NHO, der organisasjonen gjorde oppmerksom på hvilke saker de var spesielt opptatt av og som de ønsket ble drøftet på konferansen. Brevet m/vedlegg inneholdt nyttige bakgrunnsopplysninger om flere land.

Generell debatt om de internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner for arbeidslivet

Som vanlig var det først en generell diskusjon om ulike spørsmål i tilknytning til gjennomføringen av ratifiserte konvensjoner og til ulike deler av kontrollsystemet.

Den generelle del i Ekspertkomiteens rapport legger på mange måter føringer på de emnene som ble tatt opp i denne del av komitedebatten.

Formannen for Ekspertkomiteen, sir William Douglas, deltok som observatør i denne del av komiteens drøftinger.

I likhet med tidligere år holdt talsmannen for henholdsvis arbeidsgiverne og arbeidstakerne lengre innlegg også i denne del av debatten.

Kortfattet kan en si at debatten denne gang omhandlet disse hovedpunktene: Generelle sider ved overvåkingsprosessen, utviklingen av ILO's standarder og prinsipper, oppfyllelse av rapporteringsforpliktelsene, faglig bistandsvirksomhet knyttet til standardene, fremleggelse for lovgivende myndigheter, sanksjoner i nasjonal lov, eksportprosess-sonene, 50 år siden konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet (1948) ble vedtatt.

Av andre hovedsaker som ble drøftet kan nevnes: Tiltak for avskaffelse av tvangsarbeid, konvensjon nr. 122 om sysselsettingspolitikk av 1964, arbeidstilsyn og barnearbeid.

Det ble i denne del av den generelle debatten også holdt et lengre nordisk innlegg på vegne av de 5 nordiske land som var representert i komiteen. Innlegget ble holdt av den islandske regjeringsrepresentanten.

Av de punktene innlegget omhandlet kan nevnes: Den sentrale rolle Ekspertkomiteen spiller i ILO's kontrollsystem; det ble gitt støtte til Generaldirektørens kampanje, som ble iverksatt i mai 1995, for å få en universell oppslutning om, dvs. gjennom ratifikasjon og gjennomføring av ILO's 7 grunnleggende menneskerettskonvensjoner. Innlegget poengterte videre at en må være nøye med bruken av klageadgangen etter artikkel 24 i ILO's konstitusjon og en merket seg med interesse den kommende diskusjonen i Styret om bruken av denne artikkelen. Innlegget merket seg at i år for første gang hadde ILO gjort bruk av den særskilte rapporteringsordningen etter artikkel 19 når det gjaldt konvensjonen om tvangsarbeid. (Saken gjaldt opplysninger om tiltak for avskaffelse av tvangsarbeid fra land som ikke har ratifisert disse konvensjonene).

Innlegget uttrykte videre håp om at Generaldirektøren vil gi prioritet til økning av antall standard-eksperter som vil inngå i de multidisiplinære teams, dvs. de teams som ennå ikke har slike eksperter. Det ble også kommentert internasjonale og regionale avtaler, hvor det ble pekt på at Den europeiske sosialpakt inneholder bestemmelser som bygger på enkelte ILO-konvensjoner. Det er viktig at slike avtaler/regler blir tolket likt i disse organisasjonene. Videre blir medlemsstater som ikke har ratifisert konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet oppfordret til å gjøre dette. Til slutt kommenterte innlegget globalisering og gjennomføring av ILO-konvensjoner i eksportprosess-sonene og en sluttet seg til merknadene fra Ekspertkomiteen når det gjaldt behovet for vernetiltak overfor fanger som arbeider for private arbeidsgivere.

Særskilt drøfting av den felles ILO/UNESCO- rapporten om lærernes stilling

Til grunn for denne drøfting forelå en rapport fra den fjerde spesialsesjon i den felles ILO/UNESCO-komiteen om gjennomføring av rekommandasjonen om lærernes stilling.

Komiteen hadde en kortfattet drøfting av denne rapporten.

Særskilt drøfting av ILO-konvensjon nr. 159 og rekommandasjon nr. 168 om yrkesmessig attføring og sysselsetting (yrkesvalghemmede) av 1983.

Denne hoveddel i den generelle debatten gjaldt ILO-konvensjon nr. 159 og rekommandasjon nr. 168 om yrkesmessig attføring og sysselsetting (yrkesvalghemmede) av 1983.

Til grunn for drøftingene forelå - som nevnt innledningsvis - en særskilt rapport, utarbeidet av Ekspertkomiteen, på bakgrunn av innsendte rapporter om dette emnet fra medlemslandene.

ILO-konvensjonen er ratifisert av 58 av ILO's 174 medlemsstater.

Norge har ratifisert konvensjonen og tiltrådt rekommandasjonen.

Rapporten gir en oversikt over iverksettingen av konvensjonen både i de land som har ratifisert den og i de land som ikke har ratifisert den.

Komiteen hadde en grundig drøfting av denne saken. Her ble det bl.a. rettet en henstilling til de stater som ikke har ratifisert konvensjonen om å gjøre dette så snart som mulig.

Kontroll med medlemsstatenes etterlevelse av sine forpliktelser

Komiteens viktigste oppgave og som den bruker mest tid på gjelder diskusjon av enkelte medlemslands etterlevelse av sine forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner.

27 land var denne gang blitt bedt om å forklare seg for komiteen og 25 land deltok i disse komitedrøftingene vedrørende sitt lands gjennomføring av de aktuelle konvensjonene.

De 27 land fordelte seg slik på de forskjellige regionene: Afrika 7, Amerika 7, Asia 9 og Europa 4.

De to landene som ikke forklarte seg for komiteen hadde ikke registrert seg på konferansen.

Komiteen merket seg at det i løpet av siste år var gjort betydelige fremskritt i gjennomføringen av ratifiserte konvensjoner i en del land. I para 174 i Ekspertkomiteens rapport fremgår det at 32 tilfeller i til sammen 22 land var det blitt foretatt endringer i lov og praksis som følge av Ekspertkomiteens merknader. 2164 tilfeller av slike fremskritt var nå blitt registrert siden Ekspertkomiteen begynte med slik registrering i 1964.

Komiteen merket seg også i år med tilfredshet at i flere tilfeller - inkludert flere saker som gjaldt grunnleggende menneskerettigheter - hadde flere regjeringer foretatt endringer i sin lovgivning og praksis med sikte på å sikre samsvar med konvensjonenes krav, slik Gjennomføringskomiteen tidligere har bedt om.

Om behandlingen av enkeltland kan dette oppsummeres slik:

Særskilte tilfeller

De land som blir ført opp under særskilt paragraf for manglende gjennomføring av ratifiserte konvensjoner i komiterapporten, blir utsatt for sterk kritikk fra det internasjonale samfunns side. Det dreier seg om grove brudd, så som grov misbruk av barnearbeid, omfattende bruk av slavearbeid, fengsling, forsvinninger, tortur og drap på fagforeningsledere og arbeidstakere, diskriminering i arbeidslivet.

De mest sentrale ILO-konvensjonene, som landene ble bedt om å forklare seg om, var disse: konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid, 1930, nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, 1948, nr. 98 om gjennomføring av prinsipper for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger,1949, nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke, 1958, nr. 95 om sikring av arbeidernes avlønning, 1949 og nr. 131 om fastsetting av minstelønn, spesielt med sikte på utviklingsland, 1970.

Følgende 2 land ble i år ført opp under særskilt paragraf i komiterapporten:

Myanmar (Burma)

Komiteen drøftet også i år Myanmars alvorlig manglende gjennomføring av konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten av 1948.

Landet ble ført opp under en særskilt paragraf for alvorlig brudd på denne konvensjonen både i 1993, 94, 95, 96 og i 97.

Under drøftingene i komiteen i år ble det nok en gang konstatert at heller ikke denne gangen hadde regjeringen foretatt seg noe for å sikre at frie fagforeninger kan bli opprettet i landet.

Den britiske regjeringsrepresentanten holdt et innlegg på vegne av følgende 12 land:

Innlegget kan oppsummeres slik: « The Government member of the United Kingdom also speaking on behalf of the Government members of Austria, Canada, Denmark, Finland, Germany, Iceland, Italy, Netherlands, Norway, Portugal and Sweden, expressed his dissatisfaction with the written information submitted by the Government. The submission of such an inadequate document at such a late stage could only be seen as an attempt to frustrate the work of both the Committee of Experts and the Conference Committee and to delay a detailed and up-to-date examination of the case. This behaviour reflected the flagrant disregard of the Government for its international obligations and was one more symptom of the lack of democratic reform and respect for human rights in the country. He noted in this respect the recent resolution adopted by consensus in the United Nations Commission on Human Rights (resolution 1998/63) which highlighted the widespread use of forced and child labour in the country. He therefore urged the ruling State Peace and Development Council to cooperate fully in allowing the ILO access to the country to monitor and advise on the labour situation. He strongly supported the conclusion of the Committee of Experts that the national authorities should take immediate steps to guarantee genuine freedom og association. Bearing in mind the special paragraph adopted by the Committee on the case last year, he asked the Government representative to account for his Government's continued failure to implement this fundamental Convention.»

Sudan

Det andre land som ble ført opp under særskilt paragraf var Sudan.

Komiteen drøftet her landets alvorlige brudd på konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid av 1930.

Under drøftingene holdt den amerikanske regjeringsrepresentanten et innlegg på vegne av 12 land:

Innlegget uttrykte sterk bekymring over de omfattende og grove brudd på menneskerettighetene som finner sted i landet.

Kortfattet kan innlegget oppsummeres slik: « The Government member of the United States speaking on behalf of the Governments of Canada, Denmark, Finland, France, Germany, Iceland, the Netherlands, Norway, Portugal, Sweden and the United Kingdom expressed the concern of the above-mentioned Governments on the overall human rights situation in Sudan. Among Sudan's numerous human rights problems were persistent reports of slavery and nothing in the goverment statements had diminished the concerns over this issue. It was difficult to gauge the extent of this terrible practice in Sudan since the Sudanese Government denied its existence, but refused to allow international access to areas of conflicts where slavery was reportedly most frequent. Notwithstanding some recent positive developments concerning the repatriation of individuals to Uganda, Sudanese people, notably women and children, continued to be abducted by those fighting on the side of the Government in the civil war. There were also reports that rebel groups had abducted women and children. Those abducted by the government side were used for forced labour as soldiers and as household servants. Reports also mentioned that some of them had been sexually abused. The lack of clarity of the situation on the ground could only be lifted by the Government allowing international observers to visit the country and ensuring that they had access to all regions. Furthermore, he declared that the above-mentioned governments, as well his own, had repeatedly expressed their deepest concern over slavery and other human rights abuses in Sudan and continued to call upon the Sudanese Government to stamp out slavery and similar practices in whatever form they occurred. He urged the Government of Sudan to take all necessary steps to demonstrate respect for the rights articulated in the Universal Declaration of Human Rights and he joined the Committee of Experts in urging the Government to take effective action to secure the observance of Convention No. 29 and, in particular to report on the concrete measures adopted including information on any cases brought to justice, the number of convictions made and the penalties imposed.»

Alvorlig manglende gjennomføring gjennom flere år

Ved å bli ført opp under denne paragraf i komiterapporten blir det/de land dette gjelder utsatt for et meget sterkt moralsk påtrykk fra det internasjonale samfunns side. Dette er da også det sterkeste virkemiddel komiteen har til sin disposisjon når det gjelder å henlede det internasjonale samfunns oppmerksomhet overfor land som gjennom flere år grovt bryter sine forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner.

Det er relativt sjelden et land blir ført opp under dette punkt og i år - som i fjor - ble Myanmar oppført her.

Komiteen konstaterte at landet gjennom flere år ikke har foretatt seg noe for å rette opp de alvorlige og omfattende brudd på denne konvensjonen.

De øvrige 23 land som forklarte seg for og ble drøftet i komiteen ble ikke ført opp under noen særskilt paragraf i selve komiterapporten. Gjennom dialog med komiteen blir det imidlertid rettet sterkt søkelys mot den måten de gjennomfører de aktuelle konvensjonene på. I realiteten dreier det seg også her om mangelfull gjennomføring av forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner.

Av disse 23 land kan en kortfattet nevne behandlingen av følgende to land:

Colombia

Komiteen drøftet Colombias alvorlige brudd på konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet. For en nærmere omtale av denne saken vises til Ekspertkomiteens rapport side 171 og 172.

Den norske regjeringsrepresentanten i komiteen holdt et innlegg på vegne av følgende 12 land: Danmark, Finland, Island, Sverige, Østerrike, Canada, Tyskland, Sveits, Nederland, Irland, USA og Norge.

Innlegget inneholdt disse punktene:

«The situation in Colombia was discussed at last year's session of the Committee. The Committee expressed profound regret at the climate of violence which afffected life and physical integrity of trade unionists. In recent years Colombia's deepening human rights crises has been the focus of increasing international attention.

The Government still has not enacted the necessary legislative measures on freedom of association and collective bargaining, as set out in the Committee of Expert's report. We can support the Experts Committee's call for the Government to provide reports clarifying the situation in this regard. However, as serious as these restrictions are, they exist in an overall context of extreme violence, which includes many trade unionists among its victims.

We express our firm hope that we soon can note substantial progress concerning civil and political rights, which are essential for the exercise of union rights, inter alia through the cooperation with the Office representing the High Commissioner for Human Rights in Bogota and with the continued assistance of the ILO.

Finally, we express the hope that the Government soon can take the necessary measures to bring the national legislation and practice into full conformity with the Convention.»

Indonesia

Komiteen drøftet også i år Indonesias gjennomføring av konvensjon nr. 98 om gjennomføring av prinsipper for organisasjonsfrihet av 1949.

Den islandske regjeringsrepresentanten i komiteen holdt her følgende innlegg på vegne av 16 land:

«Last year, at the 85.ILC, I had an intervention on behalf of the Nordic countries and the Netherlands and the UK regarding the case of Indonesia.

In the intervention we noted the strong words used by the Committee of Experts to describe the grave situation in Indonesia and we supported the Committee's urgent appeal to the Government to take necessary measures to bring the situation in line with the requirements of Convention 98. We also appealed to the Government to release from prison the independent labour leader Muchtar Pakpahan.

This year the Governments of the following countries are especially pleased to note progress in this case: the Governments of the Nordic countries. i.e. Denmark, Finland, Norway, Sweden, my own country Iceland, the Governments of Austria, Belgium, Canada, Germany, Italy, Japan, the Netherlands, Portugal, Turkey, United Kingdom and United States of America.

Yesterday in plenum and today in this Committee we heard that the Indonesian Government has decided to ratify Convention Nos 87 (Freedom og Association), 105 (Forced Labour), 111 (Equal Opportunities) and No 138 (Minimum Age). Moreover we are content to note the release of Mr. Muchtar Pakpahan, who addressed our Committee last Monday. We urge the Government to release others still detained for their ideals.

We must admit that there is still room for further progress to be made so that the fundamental rights set forth in Convention No. 98 are respected in the labour legislation as well as in practice.

We are looking forward in the ILO to such progress and will monitor closely further developments.

Finally, we are pleased to note the appeal of the Government of Indonesia for technical assistance from the ILO.»

Komiteen uttrykte håp om at ytterligere fremskritt kan bli gjort i landet for å sikre full gjennomføring av konvensjonen i lov og praksis.

Den nylig frigitt fagforeningslederen Muchtar Pakpahan besøkte komiteen og uttrykte takk til komiteen for den store innsats den har gjort for å bedre fagforenigssituasjonen i landet og for å få ham frigitt fra fengslet. Han avsluttet sitt innlegg slik: «I am very touched by my presence in this Committee. I wish to end by paying homage to this Committee and to the ILO supervisory system especially as we commemorate this year, the 50 th anniversary of Convention No. 87. This Committee is the conscience of the world of work. When you are in prison, you have no voice and you have no face. But this Committee gave me a voice and made me visible. But above all else, the work of this Committee gave me strength. Strength to persevere and to stand up for what is right and what is just. To stand up for freedom of association in Indonesia.»

De nordiske arbeidstakerne var aktive i komiteen og holdt flere felles nordiske innlegg, både i den generelle debatten og i forbindelse med behandlingen av flere av de enkelte landene.

Utviklingen i komiteen de senere år har vært at stadig flere og flere vestlige land går sammen om innlegg i debatten om land som grovt og vedvarende bryter ILO's mest grunnleggende konvensjoner. Det vises her til drøftingene av land som Myanmar, Sudan og Colombia. Også i tilfeller der det kan konstateres en positiv utvikling den senere tid, kan det være aktuelt med slike felles vestlige innlegg, jf drøftingen av Indonesia i komiteen i år.

Vedtak av komiterapporten i plenum

Komiterapporten ble enstemmig vedtatt av konferansen.

For en mer utfyllende rapport fra komiteens arbeid og nærmere opplysninger om de enkelte land, vises det - som nevnt - til disse konferansedokumentene: « Report of the Committee of Experts on the Application of Conventions and Recommendations», Report III (Part 1 A), ILO, 1998; «Vocational Rehabilitation and Employment of Disabled Persons», Report III (Part 1 B), ILO, 1998 og «Report of the Committee on the Application of Standards», Provisional Record No 18 (Part one and Part two).

Små og mellomstore bedrifter

Det ble nedsatt en egen komite for behandling av denne saken.

Komiteens oppgave og resultat

ILO-konferansen i 1997 startet arbeidet med en rekommandasjon¹

En rekommandasjon er en anbefaling fra ILO til medlemsstatene om utforming av politikk på et bestemt område. En rekommandasjon krever, i motsetning til en konvensjon, ikke ratifisering.

Komiteen selv aksepterte resultatet med konsensus uten at avstemming ble nødvendig på noen punkter.

Komiteens sammensetning og ledelse

Komiteen hadde 179 medlemmer, hvorav 75 regjeringsrepresentanter, 56 fra arbeidsgiversiden og 48 fra arbeidstakersiden

M. Pliszkiewicz, statlig representant fra Polen, ble valgt som leder. Som nestledere ble valgt A. Jeetun, arbeidsgiverrepresentant fra Mauritius, og C. A. Appiah Agyei, arbeidstakerrepresentant fra Ghana.

Norsk representasjon

De norske representantene var rådgiver Jostein Djupvik fra Nærings- og handelsdepartementet, fagsjef Arne Aure fra NHO og siviløkonom Erlend Hansen fra LO.

Rekommandasjonens innhold

Det overordnede innhold kan oppsummeres slik:

1. Små og mellomstore bedrifter (SMB) har stor betydning i alle lands økonomi. SMB defineres på en passende måte av hvert enkelt medlemsland.

2. Hvert land bør støtte SMB for å fremme jobbskaping og legge opp en politikk som det finner hensiktsmessig, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til arbeidstakeres rett til trygge og utviklende arbeidsplasser.

Det ferdige dokumentet inneholder anbefalinger til politikkutforming på følgende områder:

1. Definisjon, formål og virkeområde

2. Politiske og juridiske rammer

3. Utvikling av en nyskaperkultur

4. Utvikling av en effektiv tjenesteinfrastruktur

5. Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoners rolle

6. Internasjonalt samarbeid

Rekommandasjonen anses å dekke alle relevante områder når det gjelder næringspolitikk overfor små og mellomstore bedrifter. Det gis retningslinjer både for økonomisk politikk og forholdene i arbeidslivet vedr. myndighetenes og organisasjonenes rettigheter og plikter.

Vurdering av resultatet

Dokumentet vektlegger både rammebetingelser og tiltak for å skape flere arbeidsplasser i SMB og betydningen av hensiktsmessig beskyttelse for arbeidstakerne i slike bedrifter.

Innholdet i rekommandasjonen gir sterkere føringer overfor land som har en mindre utviklet nærings- og arbeidslivspolitikk enn overfor Norge, det vil i første rekke si utviklingsland. Her vil rekommandasjonen kunne ha større betydning som en veiledning i politikkutformingen og angi en utviklingsretning som ILOs medlemsstater bør følge opp.

Dokumentet inneholder etter vår oppfatning ingen tilrådinger som ikke er i samsvar med norsk lovgivning eller praksis. Det peker på en hel rekke områder hvor det er viktig med en bevisst politikk, og hvor politikken skal komme SMB og deres arbeidstakere til gode. Som sådan er det ikke påkrevd med konkrete tiltak fra myndighetenes side. De linjer som trekkes opp i dokumentet er i stor grad overensstemmende med det fokus på småbedriftspolitikk som har etablert seg både i Norge og andre land de senere år.

Komiteens arbeid

Komiteen holdt i alt 13 møter. Arbeidet hadde tilfredsstillende progresjon, og tonen mellom partene var gjennomgående god. Den norske statlige representant samarbeidet vesentlig med tilsvarende fra USA, Canada og Australia, mens EU-landene i svært liten grad deltok i IMEC-gruppen²

IMEC (Industrialised Market Economy Countries) er et uformelt samarbeidsorgan i ILO-sammenheng bestående av alle OECD-land utenom Sør-Korea, Mexico, Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Konklusjon

Den foreliggende rekommandasjon stiller ingen nye krav til norsk lovverk eller praksis. Instrumentet gir anbefalinger vedrørende utforming av politikk overfor SMB, og bør brukes som et referansepunkt i dette arbeidet framover.

Kontraktsarbeid

Innledning

Komiteen som behandlet rettsstillingen for «contract labour», heretter kalt kontraktsarbeid, påbegynte sin annengangsbehandling av utkast til konvensjon og rekommandasjon 3. juni 1998. Komiteens arbeid ble avsluttet den 12. juni, etter å ha avholdt til sammen 18 møter. I tillegg ble det avholdt interne møter i arbeidstaker-, arbeidsgiver- og myndighetsgruppen. På bakgrunn av bl a tidkrevende avstemninger ble det tidlig klart at komiteen ikke ville nå frem til enighet om et instrument. På den bakgrunn utarbeidet arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden en resolusjonstekst som enstemmig ble vedtatt av komiteen. Resolusjonen anmoder bl a ILOs styre om å pålegge ILOs generaldirektør om å avholde ekspertmøter om emnet, og behandlingen av et instrument om kontraktsarbeid blir utsatt i inntil fire år.

Komiteen som behandlet kontraktsarbeid besto av 194 medlemmer, fordelt mellom 83 regjeringsrepresentanter, 49 arbeidsgiverrepresentanter og 62 arbeidstakerrepresentanter.

Komiteen ble ledet av:

• L. Mishra, India

Viseordstyrer var:

• B. Noakes, Australia (representant for arbeidsgiverne)

• J.-C. Parrot, Canada (representant for arbeidstakerne)

Komiteens rapportør var:

• J.Saloheimo, Finland (representant for myndighetene)

Medlemmer av redaksjonskomiteen var:

• D.Sweeney, USA (representant for myndighetene)

• B. Noakes, Australia (representant for arbeidsgiverne)

• J.-C. Parrot, Canada (representant for arbeidstakerne)

• J.Saloheimo, Finland (representant for myndighetene)

De norske medlemmene av komiteen var:

• Advokat Merete Bårdsen, Næringslivets Hovedorganisasjon

• Sekretær Per Skau, Fellesforbundet

• Rådgiver Mari Hellesylt, Kommunal- og regionaldepartementet

Bakgrunn

Spørsmålet om et instrument vedrørende kontraktsarbeid ble førstegangsbehandlet på den 85. internasjonale arbeidskonferanse i Geneve i juni 1997. Et spørreskrift (Report VI (1)) hadde i forkant vært på høring i medlemslandene. Norge uttrykte i spørreskriftet skepsis overfor ILO i spørsmålet om rettsstillingen for kontraktsarbeidere burde være gjenstand for internasjonal regulering. Begrunnelsen var at forslaget syntes å etablere en ny persongruppe mellom «arbeidstaker» og «selvstendig næringsdrivende», med færre rettigheter enn arbeidstakere har etter norsk rett. Etablering av en slik mellomgruppe ble ikke ansett å være i samsvar med utviklingen innenfor norsk arbeidsrett. I forbindelse med den norske høringen uttrykte arbeidstakersiden, bl a representert ved Landsorganisasjonen i Norge (LO) seg positiv til regulering til forslaget fra ILO. LO uttalte at det ikke først og fremst er internrettslige hensyn som ligger til grunn for holdningen, selv om en slik regulering også ville kunne ha en ønsket effekt overfor enkelte grupper i Norge. Arbeidsgiversiden, bl a representert ved Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttrykte seg negativ til en regulering av dette området som skissert i rapporten fra ILO.

Under konferansen uttrykte Norge sin skepsis til forslaget og ga uttrykk for at personer som utfører arbeid under forhold som reelt sett innebærer en underordning og avhengighet, bør ha de samme rettighetene som andre arbeidstakere. Under denne forståelse sluttet Norge seg likevel til komiteflertallets beslutning om å utarbeide en konvensjon og rekommandasjon. Komiteens arbeid resulterte i et utkast til konvensjon og rekommandasjon i samsvar med utkastet fra ILO om at det bør vedtas nye rettslige standarder for å sikre kontraktsarbeiderne en passende beskyttelse. Plenumsforsamlingen besluttet at komiteen skulle fortsette sitt arbeid på den internasjonale arbeidskonferansen 1998.

Medlemslandene fikk anledning til å inngi sine endringsforslag eller kommentarer høsten 1997. Norge uttrykte også i denne runden sin skepsis, men ga likevel støtte til videre arbeid for å regulere standarder for arbeidere som står i et underordnings- eller avhengighetsforhold, men som ikke anerkjennes som arbeidstakere.

I lys av landenes merknader utarbeidet ILOs sekretariat våren 1998 et forslag til en konvensjon og rekommandasjon (Report V (2B), jf Report (2A)). På grunn av det meget komplekse området og de svært avvikende svar i høringsrunden, utarbeidet ILO-sekretariatet en ny tekst med vesentlige materielle og strukturelle endringer. Teksten ble sendt ut til medlemslandene umiddelbart før konferansen (Report V (2B) Add).

Forslag til ny tekst (Report V (2B) Add)

Del I i forslaget til ny tekst inneholdt generelle bestemmelser vedrørende kontraktsarbeid.

ILO definerte dem som skulle være omfattet av konvensjonen til personer som utfører arbeide for en fysisk eller juridisk person (brukervirksomheten), hvor arbeidet utføres personlig, og hvor det rent faktisk er tale om et avhengighetsforhold eller underordningsforhold til brukervirksomheten som kan sidestilles med et ansettelsesforhold etter nasjonal lovgivning og praksis, men hvor personen som utfører arbeidet ikke er arbeidstaker i brukervirksomheten.

ILO foreslo at det skal etableres prosedyrer i overensstemmelse med nasjonal lovgivning og praksis, med sikte på å avgjøre hvorvidt det eksisterer et reelt ansettelsesforhold.

Hvis en person faller inn under definisjonen skulle det i henhold til utkast til konvensjon gis passende beskyttelse for disse innenfor følgende områder:

1. retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger

2. frihet mot diskriminering på grunn av rase, hudfarge, kjønn, religion, politisk overbevisning, nasjonal avstamning eller sosial opprinnelse

3. minstealder

4. betaling av skyldig beløp til kontraktsarbeideren for det utførte arbeide

5. arbeidsmiljø

6. kompensasjon i tilfelle skader eller sykdom oppstått som følge av utførelse av kontraktsarbeid

7. eventuelle sosiale stønadsordninger som skal betales i relasjon til arbeidere i forbindelse med utførelse av kontraktsarbeid

Del II, som var deklaratorisk, vedrørte personer som stilles til rådighet overfor brukervirksomheten av en annen virksomhet hvor de er arbeidstakere (triangulære forhold).

Medlemsstatene skulle etter disse bestemmelsene, som man altså kunne unnlate å ratifisere, i henhold til nasjonal lovgivning eller praksis pålegge brukervirksomheten og den andre virksomhet delt arbeidsgiveransvar for disse kontraktsarbeiderne.

Komiteens behandling

Det første komiteen tok stilling til var at man skulle ta utgangspunkt i den nye teksten utarbeidet av ILOs sekretariat (Report V (2B) Add).

Imidlertid kom ikke komiteen lengre enn til å diskutere definisjonen i henhold til artikkel 1). Arbeidsgivergruppen var svært negativ til forslaget til konvensjonstekst, dels på grunn av definisjonsmessige problemer og dels på grunn av risikoen for at konvensjonen ville gripe inn i kontraktsrettslige forhold mellom næringsdrivende. I likhet med en del regjeringer, fryktet arbeidsgiverne samtidig at konvensjonen ville skape en ny gruppe arbeidstakere som ikke var berettiget til fulle arbeidstakerrettigheter.

Arbeidsgiverne fremsatte et eget forslag til rekommandasjon som alene skulle forplikte medlemsstatene til å etablere prosedyrer for å avgjøre om det forelå «skjulte arbeidstakerforhold». I mange u-land er det et stort problem at arbeidstakere blir fratatt arbeidstakerrettigheter som de ellers være berettiget til, fordi arbeidsgivere inngår avtale om at disse skal være kontraktsarbeidere uten rettigheter overhodet. I I-landene er kontraktsarbeid oppstått som følge av nye arbeidsformer, blant annet på grunn av utviklingen av informasjonsteknologi og fleksibiliseringen av arbeidslivet for øvrig. Problemene med å nå enighet om en definisjon skyldtes blant annet at man i konvensjonen forsøkte å dekke alle de nevnte arbeidsforhold. Samtidig var det i den franske og spanske tekst språklige problemer, idet «kontraktsarbeid» var oversatt til «underentreprise». Det ble derfor besluttet å slette «kontraktsarbeid» overalt i konvensjonsteksten samt i overskriften. Endelig reiste spørsmålet om triangulære forhold en lang debatt.

Arbeidstakergruppen ønsket en konvensjon og en rekommandasjon, mens regjeringsgruppen var delt i dette synet. Norges representant uttrykte bekymring vedrørende et instrument for kontraktsarbeid, og viste til muligheten for at et instrument vil skape en ny kategori av arbeidere med færre rettigheter enn arbeidstakere. Norge støttet likevel et instrument til beskyttelse av arbeidere som ikke er i et arbeidstakerforhold, men som står i et avhengighets- eller underordningsforhold til brukervirksomheten.

Arbeidsgiverne foreslo allerede tidlig at man skulle ha en tredjegangs behandling under henvisning til, dels at forarbeidet fra ILOs side ikke var grundig nok og dels at konvensjonsteksten ble mottatt kort tid i forkant av konferansen. Da komiteen etter en uke kunne se at enighet ikke ville oppnås, blant annet på grunn av tidkrevende avstemninger, ble komiteen enig om å vedta en resolusjon som utsetter behandlingen i inntil til fire år. Arbeidsgiver- og arbeidstakergruppen ble enige om resolusjonsteksten som blant annet anmoder ILOs styre om å pålegge ILOs generaldirektør om å avholde ekspertmøter om emnet.

Arbeidet utenfor komiteen

Både arbeidsgiverne og arbeidstakerne hadde faste møter i tillegg til komitemøtene.

På myndighetssiden var det faste møter i flere forskjellige grupper, blant annet EU og IMEC. Norge deltok i den generelle IMEC-gruppen, samt i en regjeringsgruppen for medlemmer av kontraktsarbeidskomiteen. Sistnevnte komite ble koordinert av USA og Finland. Det var også et nært samarbeid mellom de nordiske medlemmene i kontraktsarbeidskomiteen, både i forkant av konferansen og under konferansen. Samarbeidet resulterte blant annet i at det ble fremmet et kompromissforslag fra de nordiske land, som fikk en god mottakelse i regjeringsgruppen. Kontraktsarbeidskomiteen nådde imidlertid aldri å realitetsbehandle forslaget.

Videre oppfølging

Det er nå nødvendig å avvente ILO-sekretariatets videre arbeid i saken, til den kommer opp på nytt innen en fire-årsperiode. Erfaringen fra årets konferanse tilsier at det gode nordiske arbeidet videreføres når saken kommer opp til ny behandling. Det vil også være ønskelig å videreføre de uformelle samtaler og informasjonsflyt mellom myndighetene og partene på norsk nivå.

Barnearbeid

Konvensjon og rekommendasjon om avskaffelse av de verste former for barnearbeid

Komiteens arbeid gjaldt førstegangsbehandling av utkast til konvensjon og rekommandasjon om de mest ekstreme former for barnearbeid.

Komiteen ble ledet av Mr. A. Atsain - regjeringsrepresentant fra Elfenbenskysten

Viseformenn var: Mr. B. Botha - arbeidsgiver representant fra Sør-Afrika

Mr. L. Trotman - arbeidstaker representant fra Barbados

Rapportør var: Ms. H. Melkas - regjeringsrepresentant fra Finland

Norske medlemmer i komiteen var:

Byråsjef Grete Ytterdal - Kommunal- og regionaldepartementet

Advokat Svein Oppegaard - NHO

Internasjonal sekretær Atle Høie - LO

Komiteen avholdt 18 møter. Grunnlaget for diskusjonen i komiteen var ILO»s Rapport VI(2) som på forhånd var utarbeidet av Byrået til punkt 6 på dagsorden til Arbeidskonferansen «Child Labour». Denne rapporten bygger på de innkomne svar på Rapport VI(1) questionaire, som medlemmene og partene hadde besvart sommeren 1997.

Forut for Arbeidskonferansen ble utkast til konvensjon og rekommandasjon forelagt berørte parter og departementer, samt behandlet i ILO-komiteen. Videre ble det holdt et møte med Redd Barna som ønsket å tilkjennegi sine synspunkter på det foreliggende utkast til tekst.

UD hadde noen kommentarer vedrørende uklarheter i selve teksten. Uklarhetene relaterte seg til punkt 9(b) og 11(4). KRD sluttet seg til disse kommentarene, og vi fikk gjennomslag for vårt syn i komiteen. Norge ønsket videre inntatt i definisjonen at arbeid som hindrer barn i å få grunnskoleutdanning skal anses som en verste form for barnearbeid. Videre ønsket Norge at barnesoldater ble tatt inn i instrumentet, eventuelt inntatt i rekommandasjonen.

Arbeidet i komiteen

Arbeidet i komiteen foregikk på en noe uvanlig måte i ILO-sammenheng, da det i hovedsak var enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstakersiden. Årsaken til dette er trolig at konvensjonsteksten og rekommandasjonen pålegger myndighetene, og ikke partene forpliktelser. Avstemningreglene i ILO er slik at dersom arbeidsgiver og arbeidstakersiden er enige i et forslag, så har de flertall uansett hva regjeringene måtte mene. Land som har et stort antall barnearbeidere, som f.eks India og Pakistan, kritiserte komiteen for at regjeringene ikke i tilstrekkelig grad fikk fremføre sine synspunkter. Kritikken var etter mitt syn noe uberettiget. Selv om det var flertall i komiteen for et forslag, fikk regjeringene god anledning til å fremføre sine synspunkter.

Det var nord/sør - problematikken, og ikke motsetninger mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som var dominerende i komiteen.

Samarbeid på regjeringssiden

Det var ingen EU-koordinering under forhandlingene. Det ble i stedet koordinering av en fulltallig IMEC-gruppe ledet av nederlandske Alette Van Leur. Gruppen ble etter noen dager utvidet til også å omfatte tidligere østeuropeiske land. Dette ble en ganske stor gruppe regjeringer, og det kom kommentarer; spesielt fra India og Pakistan som kunne tyde på at de følte seg noe «overkjørt» av de industrialiserte landene. Gruppen tok signalene alvorlig, og etter samtaler med de mest engasjerte landene fra sør, ble det enighet om felles regjeringsmøter daglig. Disse møtene var åpne for samtlige regjeringer. Dette var en heldig løsning, som bl a førte til konsensus mellom regjeringene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne i det viktige spørsmålet om utdanning.

Den generelle debatten

Generalsekretærens representant presenterte rapportene VI(1) og VI(2). Han sa at barnearbeid er et enormt problem på verdensbasis og minst 250 millioner barn er berørt, hvorav millioner arbeider under svært farlige forhold som har alvorlig innvirkning på deres helse, utvikling og liv.

Arbeidsgivernes representant støttet en konvensjon og rekommendasjon og understreket viktigheten av en konsis, enkel og realistisk tekst som flest mulig land kunne ratifisere. Dette var en forutsetning for en øyeblikkelig eliminering av de verste former for barnearbeid - også i utviklingsland. Målsetningen måtte være å avskaffe barnearbeid generelt og skaffe alle barn skolegang, men at dette var et mer langsiktig prosjekt. Det var der for viktig i denne omgang å konsentrere seg om å bli enig om et instrument som er egnet til å avskaffe de verste formene for barnearbeid.

Arbeidstakernes representant støttet også en klar og konsis konvensjon som var ratifiserbar og en rekommendasjon for øyeblikkelig å få avskaffet de verste former for barnearbeid. Videre var det viktig at ILO's minstealderkonvensjon nr.138 må forbli den grunnleggende konvensjon om barnearbeid. Han fremhevet barnearbeid som et fattigdomsproblem og at utdannelse og yrkesopplæring måtte komme isteden for arbeid. Dette var et ansvar for statene og internasjonale organisasjoner.

Regjeringene hadde i hovedsak de samme holdninger som arbeidsgiver- og arbeidstaker-representantene når det gjaldt de verste former for barnearbeid. Imidlertid signaliserte en rekke u-land at det ikke var mulig å avskaffe barnearbeid, heller ikke de typer arbeid som er omfattet av konvensjonsutkastet, med øyeblikkelig virkning. Det ble fra u-landene fremhevet at det var behov for bistand, spesielt økonomisk, og at konvensjonsteksten burde begrense seg til å pålegge landene å fastsette programmer for avskaffelse av barnearbeid.

I-landene uttalte at den foreliggende tekst dannet et godt utgangspunkt for diskusjonen, men flere land signaliserte at de ønsket både en innskjerping og flere presiseringer i konvensjonsteksten, samt at utdanning burde reflekteres i konvensjonsdelen.

Forhandlingene

Preamblet

Diskusjonen rundt preamblet tok uforholdsmessig lang tid. Diskusjonen gikk i hovedsak på hvorvidt og i hvilken utstrekning henvisninger til andre instrumenter, konferanser m.v. skulle begrenses ut fra den synsvinkel at dette skulle være en konvensjon som var enkel og lett å forholde seg til. Oslo-konferansen ble foreslått inntatt i preamblet, men forslaget falt. Københavntoppmøtet og Bejingkonferansen var de eneste konferanser som det ble referert til i preamblet

Konvensjonsteksten

Tittelen på konvensjonen ble endret fra « extreme forms of child labour» til « worst forms of child labour.»

Punkt 7

18-års grensen ble foreslått senket, spesielt fra enkelte u-land da det ble hevdet at i noen land ble man i visse relasjoner ansett som voksen før fylte 18. Forslaget falt.

Imidlertid viste det seg under forhandlingene på definisjonen (pkt 9) at 18-års grense kunne by på problemer også i noen vestlige land, f.eks. når det gjaldt prostitusjon og pornografi. Den seksuelle lavalder er 15 evt. 16 år i de fleste land. De fleste vestlige land har likevel et generelt forbud mot hallikvirksomhet og pornografi.

Punkt 8.

Denne bestemmelsen ble skjerpet, og lyder nå «.... prohibition and immediate elimination of the worst forms of child labour». Endringen ble begrunnet med at den foreslåtte tekst var for lite forpliktende. Dessuten var det uklarhet mht bruk av ordet «suppression». Det ble fra enkelte u-land hevdet at det ville by på problemer å eliminere de verste former for barnearbeid umiddelbart, og det ble foreslått å tilføye «... immediate and comprehensive action for elimination...». Forslaget falt, idet det ble hevdet at en slik ordlyd ikke ga tilstrekkelig incitament til å avskaffe barnearbeid i sin verste form.

Punkt 9.(nå pkt 10)

Denne bestemmelsen inneholder definisjoner på «worst forms of child labour», og var gjenstand for omfattende debatt i komiteen. Det ble påstått at definisjonen var uspesifikk og altfor omfattende sett i forhold til 18-års grensen. Definisjonen ble noe omformulert og omredigert, og i tillegg ble inntatt produksjon og «trafficking» av narkotiske stoffer.

Arbeidstakerne samt noen få regjeringer, herunder Norge og Sverige forsøkte å få inntatt i definisjonen at det å la et barn arbeide istedenfor å delta i grunnskoleutdanning skulle omfattes. Vi fikk liten tilslutning fra de øvrige landene, og det var mye arbeid utenom komiteen for å få til enighet mellom alle regjeringene samt arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden om i det hele tatt å få inntatt referanser til utdanning i selve konvensjonsteksten. Det ble til slutt konsensus om å innta referansen til utdanning et annet sted i konvensjonen, og forslagene ble trukket (se pkt 11).

Punkt 11 (nå punkt 14)

Tidligere pkt 11(4) ble tatt ut. Norge var blant forslagsstillerne til dette. Dette punktet påla landene å utpeke hvem som skulle omfattes av konvensjonens bestemmelser. Punktet var overflødig, eller i beste fall misvisende. Argumentet for å få tatt punktet ut var at det i de fleste land ikke er vanlig å peker ut hvem som omfattes av loven. En lovbestemmelse gjelder for alle innen landets jurisdiksjon.

Den viktigste endringene i det som nå er punkt 14 er referansen til utdanning i ny 14(2) og 14(2)b hvor medlemmene forplikter seg til å fastsette tiltak som bl.a. sosial reintegrering gjennom eksempelvis gratis grunnskole.

I 14(2)c, ble referansen til jenters spesielle situasjon flyttet fra rekommandasjonen til konvensjonen

Rekommandasjonens pkt 14(1) og 14(2) ble flyttet til konvensjonen som nytt pkt 13. Dette innebærer at landene får en forpliktelse til å iverksette programmer for å avskaffe de verste former for barnearbeid, og at programmene skal utarbeides etter konsultasjoner med arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene. En rekke regjeringer ville inkludere frivillige organisasjoner i denne prosessen og ønsket å synliggjøre dette i selve konvensjonsteksten. Dette møtte sterk motstand fra arbeidsgiver og arbeidstakersiden samt en del regjeringer, fordi dette ville være et fremmedelement i ILO-sammenheng.

Rekommandasjonens pkt 19 ble flyttet til konvensjonen som nytt punkt 12. Punktet gir anvisning på at det skal etableres eventuelt utpekes organer for å påse at bestemmelser gitt i medhold av konvensjonen, blir overholdt.

Norge, sammen med de øvrige nordiske landene var blant forslagsstillerne til flyttingen av disse to punktene.

Konvensjonens punkt 12 ble nytt punkt 15. Dette punktet om bistand ble av en rekke land forsøkt flyttet til rekommandasjonen. Imidlertid skapte dette nokså sterke reaksjoner fra en del U-land, og punktet ble med mindre endringer beholdt i konvensjonen. Endringene innebærer en modifisering når det gjelder forpliktelser, og eksemplifiseringene ble tatt ut.

Norge var medforslagsstiller sammen med de andre nordiske landene for å flytte rekommandasjonens punkt 15 «Hazardous work» til konvensjonen. Arbeidstakerne hadde et tilsvarende og noe utvidet forslag. Forslaget falt, men arbeidstakerne har signalisert at dette vil bli tatt opp neste år. Dette punktet inneholder en opplisting av hvilke kategorier arbeid som i hvert fall skal anses som «verste former». Hovedargumentet for ikke å flytte dette punktet til konvensjonen var at konvensjonen da vil bli for detaljert og derfor vanskelig å ratifisere for en rekke land.

Spørsmål om barnesoldater ble tatt opp under konvensjonsforhandlingene. Dette problemet var ikke med i ILOs forslag til konvensjon og rekommandasjon. Etter en lang diskusjon ble det fra Byrået bekreftet at ILO har kompetanse til å behandle dette spørsmålet, men det ble besluttet å utsette behandlingen til neste år. Dette fordi spørsmålet er under forhandlinger i andre internasjonale fora (Optional Protocol to the Convention on the Rights of the Child). Det var enighet om at det kunne være nyttig å avvente eventuelle resultater derfra. Dessuten var de fleste medlemmene ikke forberedt på å ta denne diskusjonen i år.

Oppsummering

Norge fikk gjennomslag for de fleste av de endringene som vi anså som viktige, og bør være fornøyd med resultatet så langt. Med utgangspunkt i at det er ønskelig med en konvensjon som flest mulig land, spesielt U-land, kan ratifisere var den foreliggende tekst et godt utgangspunkt Forslag til konvensjonstekst etter forhandlingene ble mer innholdsrik/ omfangsrik, noe som kan virke negativt i forhold til antall land som vil ratifisere instrumentet.

3 viktige spørsmål vil bli viet spesiell oppmerksomhet under konferansen neste år:

1) Utdanning

I år var det primært viktig at dette spørsmålet ble inntatt i konvensjonen. Det antas imidlertid at arbeidstakerne neste år vil forsøke å få dette spørsmålet inn i definisjonen. Dilemmaet vil da være om dette er en såvidt stor ratifikasjonshindring for endel større barnearbeidsland at det er mest hensiktsmessig å beholde den teksten som det ble enighet om i år. (1998).

2) Barnesoldater

Forholdet til barnesoldater vil høyst sannsynlig neste år bli tatt opp under selve konvensjonsforhandlingene.

3) Frivillige organisasjoner (NGOs)

Et noe «betent» tema under forhandlingene var forholdet til NGOs. På bakgrunn av den viktige rolle NGOs innehar i forbindelse med bekjempelse av barnearbeid, ønsket en rekke land å styrke NGOs posisjoner og få dette synliggjort i konvensjonen. I et trepart-system som ILO vakte dette sterke reaksjoner fra såvel arbeidstaker som arbeidsgiversiden. En rekke land var imot å ta inn referanser til NGOs i en ILO-konvensjon ut fra prinsippielle grunner og hevdet at dette var et fremmedelement i en ILO-sammenheng. Denne debatten kommer helt sikkert opp neste år, og vi bør ha en prinsipiell holdning til dette spørsmålet.

Rekommandasjonen

Utkastet til rekommandasjon inneholdt i hovedsak de samme elementer som konvensjonsutkastet, men med en større detaljgrad. Etter forhandlingene i komiteen, ble som nevnt ovenfor, enkelte punkter flyttet til konvensjonsdelen. Rekommandasjonen skal være et supplement til konvensjonen og anvendes i samhold med konvensjonen. I rekommandasjonens punkt 17 er det med referanse til konvensjonens punkt 13, gitt anvisning på hvilke områder som bør vektlegges ved landenes utarbeiding av programmer for avskaffelse av de verste former for barnearbeid. Videre er det under punkt 18 gitt anvisning på hvilke kategorier barnearbeid som i hvert fall skal anses som farlig arbeid. Rekommandasjonens punktene 19-30 inneholder anvisninger på hvordan landene bør implementere og følge opp bestemmelsene i konvensjonen og rekommendasjonen. Dette gjelder spesielt kartlegging og statistikk om barnearbeid og samarbeid på tvers av landegrensene for å avskaffe de verste former for barnearbeid. I rekommandasjonen er det også foretatt en gradering av alvorlighetsgraden av typer barnearbeid slik at noen overtredelser bør avstedkomme strengere reaksjonsformer. Når det gjelder tiltak innen landene for avskaffelse av barnearbeid inneholder rekommandasjonen en rekke tiltak av mer praktisk karakter, som for eksempel økt bevisstgjøring av de involverte myndigheter samt samfunnet som helhet. Videre er det fokusert på forenkling av prosedyrer og at regelverket er tilgjengelig på et språk de berørte forstår.

Prinsipperklæringen om de grunnleggende arbeidsstandardene

Komiteens sammensetning

Arbeidet foregikk i en egen komite, med deltakelse fra et stort antall regjeringer, og representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere. Ambassadør Mark Moher (Canada) ble valgt til leder for komiteen. William Brett (UK) og Tim Potter (USA) ble valgt til nestledere for henholdsvis arbeidstakere og arbeidsgivere. På regjeringssiden deltok et stort antall delegasjonsledere og ambassadører. Fra Norge deltok avdelingsdirektør Øyvind Vidnes, KRD, som regjeringsrepresentant, mens førstesekretær Evy Buverud Pedersen, LO, representerte arbeidstakerne.

Arbeidet med erklæringen

Det har vært en forutsetning at erklæringen må vedtas ved konsensus for å få tilstrekkelig tyngde. Dette la klare føringer for diskusjonene i komiteen, ved at lederen søkte å komme frem til enighet om tekstene, og unngå avstemninger.

Arbeidet i komiteen fikk raskt preg av å være en nord-sør diskusjon. Alle var i utgangspunktet positive til at ILO skulle vedta en erklæring, men en rekke utviklingsland uttrykte stor engstelse for at erklæringen skal kunne brukes som grunnlag for proteksjonisme i form av handelsrestriksjoner e.l. Disse kjempet hardt for at teksten skulle bli så utvannet som mulig, og var samtidig sterkt opptatt av å få inn forsikringer om at erklæringen ikke skal kunne brukes som grunnlag for å iverksette proteksjonistiske handelstiltak. De ønsket også å slå uttrykkelig fast i teksten at intet lands komparative fordeler skulle bestrides gjennom erklæringen. India, Pakistan, Mexico og Egypt var de sterkeste talsmenn for denne gruppen, mens de afrikanske landene sør for Sudan inntok en mer positiv holdning. Arbeidsgiver- og arbeidstakergruppene var hele tiden innstilt på å få en sterk tekst og en meningsfylt og troverdig oppfølgingsmekanisme.

Arbeidet gikk meget langsomt fremover. Det ble trenert med lange innlegg med stadige gjentakelser fra «opposisjonen» og liten vilje til å finne kompromisser. Komiteen skulle vært ferdig fredag 12. juni, men ved midnatt var det fortsatt flere sentrale artikler som det ikke var oppnådd enighet om. Arbeidet fortsatte lørdag 13.6, men fikk en dramatisk avbrytelse rett før midnatt, da hele arbeidstakeregruppen masjerte ut i protest mot en gruppe U-lands manglende samarbeidsvilje. Arbeidet ble likevel gjenopptatt mandag 15.6. Komiteens leder hadde da utarbeidet sitt forslag til kompromisstekst til de gjenstående punkter. Etter nye diskusjoner ble det sent på kvelden klart at avstemninger ikke kunne unngås og det ble stemt over en rekke forslag til endringer i den tekst lederen hadde fremlagt. Disse fikk bare støtte fra en mindre del av komiteen. Ved den endelige avstemningen over hele teksten ble denne vedtatt med overveldende flertall. Noen få avsto, mens Egypt, Pakistan og Libanon stemte i mot.

Ved behandlingen i plenum 18. juni tok en rekke land ordet og markerte sine reservasjoner, men uten at noen sa at de ville stemme i mot. Debatten ble først avsluttet sent på ettermiddagen. Mange delegasjoner hadde på dette tidspunkt forlatt konferansen fordi de måtte rekke sine fly hjem. Egypt forlangte avstemning, og det ble såkalt «record vote».

Resultatet ble at erklæringen ble vedtatt med 273 stemmer for. Ingen stemte i mot, men 43 avsto. Quorum var 264 (innebærer at 264 må stemme for eller i mot for at vedtaket skal være gyldig). Hadde det blitt avgitt 10 færre stemmer, ville erklæringen derfor ikke blitt vedtatt.

3. Vurdering av resultatet.

Sett med norske øyne må resultatet vurderes som positivt. På flere punkter kunne vi nok ønsket en sterkere tekst, men dette var lite realistisk med tanke på at erklæringen måtte bli såvidt akseptabel for U-landene at ingen ville stemme i mot. Det viktigste elementet i erklæringen er artikkel 2 som fastslår at alle medlemsland i kraft av sitt medlemsskap i ILO og sin tilslutning til ILOs konstitusjon mv plikter å respektere, fremme og iverksette de grunnleggende rettigheter som er tema for ILOs basiskonvensjoner. Disse er:

• Organisasjonsfrihet og effektiv anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger.

• Avskaffelse av alle former for tvangsarbeid.

• Effektiv avskaffelse av barnearbeid.

• Avskaffelse av diskriminering i arbeidslivet.

Oppfølgingsmekanismen har fått en noe løsere tekst enn foreslått fra Sekretariatet. Dette innebærer at ILOs styre i større utstrekning vil fastsette de mer detaljerte regler om oppfølgingen. I styret vil det være et stort flertall som ønsker et system for oppfølging som gjør det mulig å sette søkelyset på enkeltstaters forsømmelser under de årlige plenumsdebatter på Arbeidskonferansen. Ved at de globale rapportene også vil omhandle forholdene i land som ikke har ratifisert ILOs grunnleggende konvensjoner, vil presset på disse landene øke. Man må også regne med at en rekke land nå vil se seg tjent med å ratifisere disse konvensjonene. Teksten for Erklæringen og oppfølgingsmekanismen finnes i undervedlegg 7.

Resolusjonskomiteen

1. Komiteen valgte Carlos Castillo Cardona (regjeringsrepresentant, Colombia) til leder. Til nestledere ble valgt henholdsvis Steve Marshall (arbeidsgiverrepresentant, New Zealand) og Patricia O'Donovan (arbeidstakerrepresentant, Irland.)

   Den norske regjeringsrepresentant i komiteen var ambassaderåd Ottar T. Christiansen, Delegasjonen i Geneve og Ingeborg Aasnæs (representant for arbeidstakerne).

2. Komiteen hadde - i samsvar med para 17 i konferansens forretningsorden - fått seg forelagt i alt åtte resolusjonsutkast. To av diss utkastene ble senere slått sammen til ett utkast, dvs. de som gjaldt markeringen av 50-års jubileet for vedtakelsen av ILO-konvensjon nr. 87 om organisasjonsfrihet av 1948.

Forut for avstemningen om rekkefølgen resolusjonsutkastene skulle behandles i, var det et kort IMEC-møte. (IMEC er forkortelsen for de vestlige industriland med markedsøkonomi). Under drøftingene i IMEC viste det seg å være betydelig oppslutning om resolusjonsutkastene om henholdsvis «ungdom og sysselsetting», «markering av 50 års jubileet for konvensjon nr. 87», «internasjonale arbeidsstandarder» og «arbeidsledighet og sosial eksklusjon i det globale arbeidsmarked».

Før komiteen starter med behandlingen av resolusjonsforslagene holdes det som nevnt en hemmelig avstemning over rekkefølgen for behandlingen av dem. Denne er viktig, fordi komiteen ofte bare rekker å behandle en eller to av de foreslåtte tekster.

Resultatet av den hemmelige avstemningen ble:

1. «Ungdom og sysselsetting», 80.561 veide stemmer

2. «Internasjonale arbeidsstandarder», 76.947 -»-

3. «Markering av 50 års jubileet for konvensjon nr. 87», 70.277 -»-

4. «Arbeidsdomstoler og tilsvarende ordninger». 65.832 -»-

5. «Arbeidsledighet og ,sosial eksklusjon i det globale arbeidsmarked», 62.840 -»-

1. De to første resolusjonsutkastene var satt frem av arbeidsgiversiden. Resultatene av avstemningen ble mottatt med alt annet enn begeistring av arbeidstakersiden. Misnøyen gikk særlig på resolusjonsutkastet om «internasjonale arbeidsstandarder».

Det ble satt frem omlag 90 endringsforslag til det første resolusjonsutkastet om «ungdom og sysselsetting».

Under det generelle ordskiftet om det andre resolusjonsutkastet viste det seg at arbeidstakersiden overhodet ikke ønsket å drøfte utkastet om «internasjonale arbeidsstandarder». Komiteens nestleder fra arbeidstakersiden stilte her spørsmål om motivene for å sette frem et slikt resolusjonsutkast om «internasjonale arbeidsstandarder».

Arbeidstakerne uttalte at de ikke ønsket å ta del i en prosess som hadde som mål å innskrenke ILO's kjerneoppgave.

Arbeidstakergruppen understreket at de verken støttet retningen til, innholdet i eller hensikten med dette resolusjonsutkastet.

Etter den generelle drøfting om «internasjonale arbeidsstandarder» brukte komiteen resten av sin tid på å drøfte de fremsatte endringsforslag til utkastet om «ungdom og sysselsetting».

Dette viste seg å være tidkrevende og bar i begynnelsen preg av mangelfull samarbeidsvilje mellom partene. Stemningen i komiteen bedret seg imidlertid mot slutten av forhandlingene, og komiteen rakk å ferdigbehandle alle endringsforslagene. Sentrale endringsforslag omfattet bl.a. statlige myndigheters rolle når det gjelder sysselsetting samt utdannelse og opplæring av ungdom.

Resolusjonen henstiller bl.a. til ILO's Styre om å gi høy prioritet til ungdom og sysselsetting når programbudsjettet for årene 2000-2001 skal behandles. Videre bes Styret vurdere å ta med så snart som mulig ungdom og sysselsetting som diskusjonstema på sakslisten for Arbeidskonferansen.

De øvrige resolusjonsutkastene ble ikke realitetsbehandlet av komiteen.

Fullmaktskomiteen

I Fullmaktskomiteen sitter bare tre medlemmer, dvs. en fra hver av de tre gruppene. I år utgjorde disse tre Fullmaktskomiteen: Leder av komiteen: Oumar Diop, regjeringsdelegat fra Senegal; Daniel Funes de Rioja, arbeidsgiverdelegat fra Argentina og arbeidstakerdelegat Ulf Edsrøm fra Sverige.

Det var fremsatt klager mot flere lands delegater og rådgivere.

Komiteen vedtok enstemmig - noen den så godt som alltid gjør - ikke å foreslå noen underkjenning av fullmaktene i disse tilfellene. Når denne komiteen er enstemmig om å godkjenne en fullmakt, dvs. den går i mot forslaget om underkjenning av fullmaktene, kan konferansen bare ta dens konklusjoner til etterretning uten noen diskusjon i det hele tatt.

Konferansen tok derfor rapportene fra Fullmaktskomiteen til etterretning.

Spesialsesjonen om situasjonen for arbeidstakerne i de okkuperte arabiske områdene

I årene 1990 - 95 ble det avholdt slike spesialsesjoner om situasjonen for arbeidstakerne i de okkuperte arabiske områdene. I 1996 og 1997 ble det imidlertid ikke avholdt noen slike spesialsesjoner.

Til grunn for sesjonen forelå en rapport utarbeidet av Arbeidsbyrået. Rapporten var blitt utarbeidet av en ILO-delegasjon som besøkte Palestina og de aktuelle områdene i tiden 11. - 13. mai.

Nedenfor følger kort noen hovedtrekk i rapporten.

Innledningsvis redegjøres det bl.a. for Israels reaksjoner på fjorårets ILO-rapport om de okkuperte områder, jf para. 13 og 14 i rapporten. Videre omtales partenes vurderinger av situasjonen, slik disse er blitt meddelt ILO tidligere dette år, jf para 15 - 26.

Med hensyn til økonomien og arbeidsmarkedet, heter det at økonomien i de okkuperte områder har vært gjenstand for gradvis nedgang siden inngåelsen av Oslo-avtalen i 1993. Dette skyldes bl.a. den alvorlige forverring av situasjonen i det palestinske arbeidsmarkedet hovedsakelig som resultat av tiltak truffet av Israel etter alvorlige terrorhandlinger mot landet innbyggere.

Ved utgangen av 1997 overskred sannsynligvis antallet palestinske arbeidstakere for første gang 600 000, hvorav en tredjedel er i Gaza og to tredjedeler på Vestbredden. I løpet av året var i gjennomsnitt 79 % sysselsatt og 21 % uten arbeid. Samtidig finnes et betydelig antall legale og illegale gjestearbeidere. Tallet på førstnevnte har steget fra 30 500 i 1994 til 84 000 i 1997. Illegale gjestearbeidere anslås til mellom 120 000 og 150 000. Når det gjelder arbeidsledighet og fattigdom i de okkuperte områder, anføres det at inntektsnivået har sunket betydelig de siste år. Bl.a. vises det til undersøkelser foretatt av det norske forskningsinstituttet, FAFO. I henhold til en nylig utarbeidet rapport fra den palestinske administrasjon og Verdensbanken er det anslått at 19 % av palestinere på Vestbredden og i Gaza lever under fattigdomsgrensen som resultat av usikre arbeidsforhold.

Med hensyn til arbeidsforhold og klager i denne forbindelse står fire punkter sentralt:

1. Den israelske ordning med arbeidstillatelse og problemet med rent fysisk å krysse grenser,

2. Ikke-betaling og diskriminerende underbetaling av lønn til palestinske arbeidere,

3. Obligatoriske trekk i lønnen for innbetaling til trygdeordninger og fravær av like trygdeytelser for palestinere som arbeider i Israel

4. En ny ordning for arbeidsformidling gjennom formidlingsbyrå med risiko for misbruk av palestinske arbeidstakere som går med på ordningen.

Problemene med barnearbeid og organisasjonsfrihet, er også omtalt.

Etter en oversikt over ILO's faglige bistandssamarbeid, pekes det til slutt på vanskelighetene knyttet til den daglige pendlingen av tusener av arbeidere og til forholdet mellom ulike sosiale og kulturelle system, som kjennetegner arbeidsforholdene i de okkuperte områdene.

Det var over 40 talere som tok ordet, herunder representanter for arbeidslivets parter. Ambassadør Bjørn Skogmo, Delegasjonen i Geneve og førstesekretær Evy Buverud Pedersen holdt hvert sitt innlegg i denne debatten. Innleggene er vedlagt rapporten som henholdsvis vedlegg 5 og 6.

Buverud Pedersen oppfordret i sitt innlegg det internasjonale samfunn til å utøve press på Israels regjering for å få den til å gjennomføre inngåtte avtaler og for å få fredsprosessen tilbake i rett spor.

Av andre regjeringsrepresentanter tok bl.a. Sveits, Storbritannia, på vegne av EU, og USA ordet.

De fleste av talerne uttrykte stor bekymring for vanskelighetene som hadde oppstått under fredsprosessen.

Arbeidskonferansens president, Oechslin, arbeidsgiverdelegat, Frankrike, pekte på at ILO ikke var det rette forum til å fremme denne prosessen, men at ILO ikke kan stille seg likegyldig til den vanskelige situasjon som arbeidere og forretningsfolk befinner seg i. Disse var ofre for den oppståtte situasjon, og forutsetningene - ifølge formannen - for å bedre deres kår, omfattet bl.a. økonomisk utvikling, opplæring av ledere og arbeidstakere, sterkere organisasjoner både for arbeidstakere og arbeidsgivere og mer effektive samfunnsinstitusjoner.

I samsvar med vanlig praksis for slike sesjoner ble det ikke truffet noe vedtak eller konklusjoner av møtet.

Vestlige samrådsmøter og nordisk samarbeid

Som vanlig ble det holdt en rekke samrådsmøter mellom regjeringsutsendingene fra de vestlige land med markedsøkonomi (IMEC-landene), i alt 25 land. Møtene fungerer svært godt mht utveksling av informasjon og samordning av felles standpunkter i viktige saker.

IMEC-landene holdt også noen få rent faglige møter med de øst- og sentraleuropeiske landene for utveksling av synspunkter.

Det var som vanlig nært samarbeid mellom de nordiske regjeringsdelegasjonene under konferansen og det ble holdt flere felles nordiske innlegg.

Det ble også holdt ukentlige fellesmøter av de nordiske regjeringsdelegasjoner.

I løpet av konferansen - i forbindelse med statsråd Haarstads besøk - ble det holdt et møte der hele den norske trepartsdelegasjonen deltok samlet for utveksling av opplysninger og der det ble orientert om arbeidet i de ulike komiteene og i plenum.