Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

6 Helse- og miljøfarlige...

6 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

6.1 Innledning

Helse- og miljøfarlige kjemikalier kan gi alvorlige skadevirkninger på mennesker, dyr og planter. De farligste kjemikaliene, miljøgiftene, kan medføre skader på lang sikt selv i små konsentrasjoner, ved at de er giftige og lite nedbrytbare i naturen, eller ved at de kan akkumuleres i planter, dyr og mennesker. Miljøgifter kan føre til skader på forplantningsevnen, immunforsvaret, nervesystemet og andre indre organer hos mennesker og dyr, og bidra til utvikling av sykdommer som kreft og allergier. En gradvis forurensning av jord, vann og luft, og opplagring av miljøgifter i næringskjedene, representerer derfor en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyning og helse for kommende generasjoner. Andre helse- og miljøfarlige kjemikalier kan også forårsake alvorlige skader, som akutt forgiftning, fosterskader, redusert fruktbarhet, kreft og allergier.

Kjemikalier transporteres over lange avstander i naturen via luft- og havstrømmer og via handel med produkter. Miljøproblemene forårsaket av kjemikalier er derfor av global karakter. Polare økosystemer er særlig utsatt. Det er blant annet funnet urovekkende høye konsentrasjoner av miljøgiften PCB i isbjørn og polarmåke.

I Norge er det oppnådd betydelige utslippsreduksjoner de siste tiårene for de høyest prioriterte kjemikaliene, særlig på grunn av tiltak innen industrien. Hovedutfordringene framover er de diffuse kjemikalieutslippene. I motsetning til større stasjonære utslipp er disse utslippene ofte små, mange og vanskeligere å identifisere. Diffuse utslipp fra produkter og langtransporterte tilførsler via luft og havstrømmer medfører i dag i flere tilfeller et større problem enn industriutslippene. Tidligere industriutslipp av kjemikalier gjør at det fortsatt er påkrevet med kostholdsråd og -restriksjoner for å begrense inntaket av fisk og skalldyr fra mange fjorder. I linkinthoveddel015E18E75kapittel 15.2 redegjøres det nærmere for kildene til helse- og miljøfarlige kjemikalier. Bruk av plantevernmidler, utslipp av radioaktive stoffer, avfall og "gamle synder" (gamle avfallsdeponier, forurensede sedimenter og forurenset grunn), bidrar også til den samlede påvirkningen.

En stadig økende mengde produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, representerer en særlig krevende utfordring. Problemene er nært knyttet til forbruks- og produksjonsmønsteret. Det finnes i dag et titusentalls kjemikalier på det norske markedet, og nye kjemikalier kommer stadig til. Det kan være meget krevende å skaffe sikker dokumentasjon om kjemikalienes helse- og miljøvirkninger, og i mange tilfelle finnes det heller ikke noen god oversikt over produktenes innhold av kjemikalier. Det store flertallet av kjemikalier på markedet er ikke tilstrekkelig undersøkt, samtidig som det for mange kjemikalier foreligger sterke mistanker om alvorlige effekter. For en rekke kjemikalier er imidlertid alvorlige virkninger klart dokumentert, og risikovurderinger påviser entydig behov for tiltak. Muligheten for å erstatte farlige kjemikalier med mindre farlige må vanligvis vurderes for det enkelte bruksområde. Kompleksiteten på kjemikalieområdet vanskeliggjør ofte en effektiv regulering av enkeltkjemikalier.

Internasjonale handelsreguleringer setter klare grenser for nasjonale virkemiddelvalg. EU har et omfattende kjemikalieregelverk som krever totalharmonisering av nasjonale regelverk. EUs kjemikalieregelverk må gjennom EØS-avtalen legges til grunn i Norge. Hvilke virkemidler det vil være mulig å iverksette på kjemikalieområdet i Norge er derfor i stor grad avhengig av hva Norge får gjennomslag for, særlig overfor EU. Aktiv deltakelse internasjonalt vil derfor stå sentralt for å oppnå tilfredsstillende beskyttelse nasjonalt på kjemikalieområdet.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier er en av de alvorligste truslene mot ren jord, rent vann, ren luft og det biologiske mangfoldet nasjonalt og globalt, altså mot miljøkvaliteter som er nødvendige for å opprettholde menneskenes livsgrunnlag. Arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier vil være et av hovedsatsingsområdene i Regjeringens arbeid for å sikre en bærekraftig utvikling og for å bedre livskvaliteten for befolkningen.

Boks 6.1 Kriterier for prioritering av kjemikalier:

  • Stort potensiale for bioakkumulering - Kjemikalier som tas opp og lagres i biologisk materiale (planter og dyr), spesielt fettvev, og der konsentrasjonen kan øke for hvert ledd i næringskjeden
  • Liten nedbrytbarhet - Kjemikalier som brytes sakte ned og har lang oppholdstid i miljøet og kan forårsake skade over lang tid
  • Reproduksjonsskadelig - Kjemikalier som forårsaker fosterskader eller nedsetter forplantningsevnen
  • Arvestoffskadelig - Kjemikalier som gir arvelige skader i kjønnscellenes arvemateriale
  • Meget høy akutt giftighet for mennesker eller miljø - Kjemikalier som gir alvorlige skader etter en enkelt eller kortvarig påvirkning og som kan være dødelige ved lave konsentrasjoner/doser
  • Høy kronisk giftighet for mennesker eller miljø - Kjemikalier som ved gjentatt eller langvarig påvirkning fører til varige skader på bl.a. nervesystem, lever og nyre
  • Kreftfremkallende - Kjemikalier som forårsaker ukontrollert cellevekst som gir opphav til ondartede svulster
  • Sterkt allergifremkallende - Kjemikalier som fører til kraftige reaksjoner i kroppens immunsystem og som fører til allergi eller overfølsomhet i luftveier, øyne eller hud
  • Ozonreduserende - Kjemikalier som bryter ned ozonlaget i stratosfæren og derved øker UV-strålingen til jordoverflaten. Dette kan bl.a. føre til økt hyppighet av hudkreft og reduksjon av plantevekst.

6.2 Nasjonale mål for helse- og miljøfarlige kjemikalier

De alvorlige og generasjonsoverskridende virkningene som er dokumentert for mange kjemikalier, og usikkerheten som er knyttet til mulig uheldig samvirke mellom stoffer og deres virkning over tid, gjør at føre var-prinsippet må være et styrende prinsipp i arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier. Mangel på vitenskapelig sikkerhet om skadevirkninger skal ikke bli brukt som grunn til å utsette miljøverntiltak. Utfasing, bruksbegrensninger og plikt til å til enhver tid benytte de mest miljø- og helsevennlige alternativene, må stå sentralt på dette området. I praksis innebærer føre var-prinsippet også at bevisbyrden snus, slik at det er den som vil ta i bruk eller slippe ut et kjemikalium som må legge fram tilfredsstillende dokumentasjon på at dette ikke vil medføre miljøskade. Dette forutsetter at miljø- og helsekonsekvenser må være utredet på forhånd, og at dette er forurenserens ansvar. Videre må det være en betingelse for bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter at det finnes akseptable løsninger for å hindre forurensning eller skader, og at det finnes forsvarlige avfallsløsninger.

Regjeringen vil legge følgende strategiske mål til grunn for arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier:

Utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier skal ikke føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Konsentrasjonene av de farligste kjemikaliene i miljøet skal bringes ned mot bakgrunnsnivået for naturlig forekommende stoffer, og tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser.

Dette målet vil være retningsgivende for både det internasjonale og nasjonale arbeidet. Målet er å hindre at bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier skader økosystemene som utgjør livsgrunnlaget for framtidige generasjoner.

Ulike kjemikalier har svært forskjellig farlighetsgrad i forhold til helse- og miljøvirkninger. Boks 6.1 reflekterer de egenskapene ved kjemikalier som anses som mest alvorlige i forhold til helse og miljø.

Med utgangspunkt i kriteriene for prioritering av kjemikalier vil det i likhet med det som er gjort i bl.a. Sverige og Danmark bli utarbeidet en liste over kjemikalier som bør erstattes med mindre farlige kjemikalier, en såkalt "obs-liste". Kjemikalier som oppfyller ett eller flere av kriteriene kvalifiserer til oppføring på obs-listen. Obs-listen vil ikke være uttømmende. Kjemikalier med tilsvarende egenskaper, men som ikke er oppført på listen, skal vurderes på samme måte som kjemikalier som er oppført på listen. Listen vil inneholde et stort antall kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø, og som brukes i Norge, enten i produkter, i offshorevirksomhet eller annen industriell virksomhet. De fleste av kjemikaliene på obs-listen vil være av en slik karakter at de bør gå ut av bruk eller reduseres vesentlig innen en generasjon.

Hovedformålet med obs-listen er å gi konkrete og langsiktige signaler om hvilke kjemikalier myndighetene ønsker å få stanset eller redusert bruken av. Dette er særlig viktig for å underbygge en plikt til å erstatte helse- og miljøfarlige kjemikalier med mindre farlige alternativer, jf. kapittel 6.4.2.1. Kriteriene for prioriterte kjemikalier vil bidra til å hindre at like farlige eller farligere erstatningskjemikalier tas i bruk. Obs-listen vil være et dynamisk instrument som suppleres med nye kjemikalier etter hvert som disse kommer på markedet eller ny kunnskap tilsier det.

Det strategiske, langsiktige målet gjelder hele kjemikaliefeltet. For å sikre en tilstrekkelig rask reduksjon i utslippene av de farligste kjemikaliene og redusert risiko for alle kjemikaliene, vil Regjeringen legge følgende resultatmål til grunn for kjemikaliearbeidet:

  1. 1. Utslipp av enkelte miljøgifter (jf. prioritetslisten i boks 6.2), skal stanses eller reduseres vesentlig innen år 2000, 2005 og 2010.
  2. 2. Utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø skal kontinuerlig reduseres i den hensikt å stanse utslippene innen en generasjon (25 år).
  3. 3. Risiko for at utslipp og bruk av kjemikalier forårsaker skade på helse og miljø skal reduseres vesentlig.

Kjemikalier som omfattes av resultatmål 1 utgjør særlige helse- og miljøproblemer i Norge. De fleste av kjemikaliene på prioritetslisten (jf. boks 6.2) utgjør også store helse- og miljøproblemer internasjonalt, og det er derfor inngått internasjonale forpliktelser for å redusere eller fase ut bruken av disse. Overfor de fleste av disse kjemikaliene er det allerede tatt i bruk virkemidler, i særlig grad forskrifter, som setter krav til utfasing, redusert bruk, krav til forsvarlig avfallsbehandling, og fordeling av ansvar og plikter i ulike omsetningsledd. For de fleste av kjemikaliene er det oppnådd vesentlige utslippsreduksjoner. Alle utslippskilder er imidlertid ikke dekket gjennom eksisterende virkemidler for alle kjemikaliene på listen, og utslipp fra tidligere tiders forurensning eller avfall kan fortsatt skape problemer. Utslippene av kjemikaliene som er oppført på del A av prioritetslisten i boks 6.2 skal reduseres vesentlig innen år 2000 og søkes stanset innen år 2005. For kjemikaliene på del B av listen skal utslippene reduseres vesentlig innen år 2010 i forhold til dagens nivå.

For stoffgruppene nonylfenoler og oktylfenoler, som er en gruppe kjemikalier hvor det er sterk mistanke om hormonhermende effekt, har miljøvernmyndighetene nylig bestemt at bruk av disse stoffene skal stanses innen år 2000. Statens landbrukstilsyn har vedtatt en tilsvarende utfasing av disse stoffene brukt som tilsetningstoffer i plantevernmidler. Dette er en oppfølging av en kartleggingsundersøkelse som Statens forurensningstilsyn gjennomførte i samarbeid med Statens landbrukstilsyn, Direktoratet for arbeidstilsynet og Statens næringsmiddeltilsyn høsten 1996 jf. nærmere omtale i linkinthoveddel015kapittel 15. I forbindelse med en handlingsplan om bruk av plantevernmidler, som Landbruksdepartementet vil legge fram i 1997, vil det bli utarbeidet nye konkrete mål for redusert bruk av plantevernmidler. Dette innebærer bl.a. gradvis utfasing av de plantevernmidlene som utgjør den største helse- og miljørisikoen.

Resultatmål 2 gjenspeiler Norges forpliktelser knyttet til nordsjødeklarasjonene. Målet om at utslipp av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø skal forsøkes stanset innen en generasjon (Esbjerg-målet) ble nedfelt i ministererklæringen fra den fjerde nordsjøkonferansen i Esbjerg i 1995. Esbjerg-målet skal operasjonaliseres i nært samarbeid mellom nordsjølandene. Beslutningen om hvilke kjemikalier som skal utfases innen en generasjon vil derfor tas i forbindelse med internasjonale forhandlinger og på bakgrunn av overordnede kriterier. Norge vil være en pådriver i arbeidet med å identifisere konkrete mål og tiltak for å nå Esbjerg-målet (jf. kapittel 6.3.1.2).

Resultatmål 3 er rettet mot det forebyggende arbeidet med å forhindre helse- og miljøskade forårsaket av bruk av kjemikalier. Målet innebærer at stadig mindre helse- og miljøfarlige kjemikalier skal inngå i produksjon, produkter og avfall, og at kjemikalier skal brukes på en måte som minimerer faren for helse- og miljøskade.

For næringslivet vil forslagene til nye mål på kjemikaliefeltet, i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale, kunne bety noe økte kostnader, særlig på kort sikt. På lengre sikt er konsekvensene for næringslivet usikre. Kostnadene vil imidlertid bli reflektert i prisene og dermed veltet over på øvrige aktører og forbrukere. Denne mekanismen bidrar til å jevne ut belastningen og sikrer at virkemidlene får den tiltenkte effekt. I lys av at redusert bruk av farlige kjemikalier vil bidra til en forbedret miljøtilstand og mindre helseskader, forventes forslagene i sum å gi en positiv samfunnsøkonomisk effekt.

6.3 Prioriteringer i det globale og regionale kjemikaliearbeidet

Regjeringen vil:

  • at Norge inntar en pådriverrolle globalt og regionalt for å få til omfattende begrensninger og utfasinger av de farligste kjemikaliene, og hindre at utviklingsland blir dumpingplass for helse- og miljøfarlige kjemikalier
  • at Norge i Nordsjøsammenheng skal ha en ledende rolle i arbeidet med å utarbeide operasjonelle forpliktelser innenfor målet om stans i utslipp av miljøgifter innen en generasjon (Esbjerg-målet).

6.3.1 Internasjonalt arbeid

Behovet for å redusere de langtransporterte miljøgiftforurensningene, og de klare begrensningene som internasjonalt handelssamarbeid og -regulering, særlig EØS-avtalen, legger for virkemiddelbruken nasjonalt, gjør at det fra norsk side blir gitt høy prioritet til det internasjonale arbeidet på kjemikalieområdet. De omfattende internasjonale reguleringene gjør at det nasjonale og internasjonale arbeidet må ses i nær sammenheng ved fastlegging av politikk og utforming av virkemidler nasjonalt. Blant annet vil områder der Norge ser muligheter for å kunne påvirke og nå resultater internasjonalt, også prioriteres ved fordeling av ressursbruk, kunnskapsoppbygging og valg av satsingsområder nasjonalt. Internasjonale forpliktelser, hittil særlig i henhold til nordsjødeklarasjonene, og senest gjennom den fjerde nordsjøkonferansen i Esbjerg, har også stor betydning for fastsettelsen av mål, bl.a. hvilke kjemikalier som defineres som prioriterte. Denne vekselvirkningen mellom nasjonalt og internasjonalt arbeid gir derfor skillet mellom det nasjonale og det internasjonale liten mening i arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette gjelder i særlig grad for forpliktelser som følge av EØS-avtalen, og som derfor er omtalt under kapittelet om hovedtrekk i nasjonalt arbeid (kapittel 6.4).

Forpliktende internasjonale avtaler er nødvendig for å få redusert påvirkningen fra helse- og miljøfarlige kjemikalier på mennesker og miljø. Dette skyldes både de betydelige langtransporterte kjemikalieforurensningene via luft og vann, og kjemikalieforurensninger som oppstår via innførsel av varer produsert i utlandet.

6.3.1.1 Globale og regionale prosesser under UNEP og ECE

Regjeringen vil være en pådriver i det globale og regionale kjemikaliearbeidet for å få til utfasinger og omfattende begrensninger av de farligste kjemikaliene, og for å hindre dumping av farlige kjemikalier i utviklingslandene. Flere parallelle globale og regionale prosesser om overnasjonale miljøgiftproblemer er under utvikling. Under Washington-prosessen, som er en oppfølging av Agenda 21 fra Rio-konferansen i regi av FNs miljøprogram, UNEP, arbeides det med å øke innsatsen og framdriften i det globale kjemikaliearbeidet. Under FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE) pågår forhandlinger som skal redusere luftbåren spredning av miljøgifter regionalt.

UNEP vedtok i februar 1997 at det fra 1998 skal startes forhandlinger om en global avtale som skal redusere bruk og utslipp av 12 organiske miljøgifter. Dette er kjemikalier som PCB og DDT, som stort sett er strengt regulert i vår del av verden, men som fremdeles brukes i til dels stort omfang i utviklingsland. Parallelt med forhandlingene skal det også arbeides med kriterier og mekanismer for å innlemme flere organiske miljøgifter under konvensjonen.

Reduksjon i utslipp av organiske miljøgifter er også tema for forhandlingene i ECE om en ny protokoll til FN-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Protokollen vil også omfatte visse høyt prioriterte tungmetaller. I dette arbeidet deltar i tillegg til Vest-Europa, landene i Sentral- og Øst-Europa, Canada og USA. For å løse de regionale miljøproblemene i Europa er det helt avgjørende at landene i Sentral- og Øst-Europa trekkes inn i et forpliktende samarbeid. Regjeringen vil arbeide for at flest mulig av de farligste miljøgiftene kan bli omfattet av denne avtalen, og ønsker at avtalen skal inneholde forpliktelser som fører til betydelige reduksjoner i langtransporterte miljøgifter. Videre er det viktig at det blir enkelt å innlemme nye kjemikalier og tiltak i en slik avtale etterhvert som ny kunnskap tilsier det.

UNEP vedtok også i februar 1997 at den pågående forhandlingsprosessen for en global avtale som skal fastsette internasjonale prosedyrer for grensekryssende kjemikalietransport mellom land, skal sluttføres innen utgangen av 1997. Prosedyrene skal hindre at produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier kommer inn i mottakerlandet, uten at vedkommende land er blitt informert og har samtykket på forhånd. Dette er spesielt viktig for utviklingslandene, som ellers kan bli dumpingland for helse- og miljøfarlige kjemikalier som er forbudt eller strengt regulert andre steder. EU og Norge har det nødvendige prosedyreregelverket på plass gjennom forordning om eksport og import av visse farlige kjemikalier.

Kunnskapsoverføring og økonomisk støtte til utviklingslandene vil være en forutsetning for at utviklingslandene slutter seg til konvensjonene, og for at avtalene skal kunne etterleves i praksis. Det er derfor viktig at dette sikres tilfredsstillende gjennom avtalene.

UNEP skal også være en pådriver i det videre kjemikaliearbeidet, både mht tiltak som kan støtte opp om kommende konvensjonsforpliktelser, og tiltak som kan bidra til bedre samordning og større effektivitet i FNs kjemikaliearbeid. På bakgrunn av forslag fra flere land om en global rammekonvensjon for kjemikalier, har UNEP vedtatt at dette og andre koordineringsspørsmål skal utredes nærmere. Norge støtter tanken om en global rammekonvensjon for kjemikalier, og vil arbeide for at dette spørsmålet kan bli best mulig utredet.

6.3.1.2 Nordsjøen og det nord-østlige Atlanterhav

På den fjerde nordsjøkonferansen i Esbjerg i 1995, ble landene enige om å kontinuerlig redusere utslippene av miljøgifter med det mål at utslippene skal stanses innen en generasjon (25 år), på veien mot det endelige målet om et friskt og sunt økosystem i Nordsjøen. Foreløpig har nordsjølandene ikke diskutert hvilke miljøgifter som skal inkluderes i dette målet. Det synes imidlertid å være en gjennomgående holdning at målet ikke bør knyttes til en ny liste over kjemikalier, men heller til kriterier for hvilke helse- og miljøfarlige egenskaper som er særlig uønsket. Dette vil innebære at kjemikalier som overstiger en grense for akutt giftighet, lav nedbrytbarhet, bioakkumulerbarhet, reproduksjonsskadelighet eller arvestoffskadelighet, inkluderes i målet. Dette vil gjøre målet mer fleksibelt ved at det også tas hensyn til ny kunnskap. Regjeringen vil at Norge skal ha en ledende rolle i arbeidet med å operasjonalisere målet i ministererklæringen fra den fjerde nordsjøkonferansen i Esbjerg i 1995.

Samarbeidet mellom nordsjølandene, som har pågått siden begynnelsen av 1980-årene, har vært den klart viktigste drivkraften for å føre miljøgiftarbeidet framover i Europa. Norge har fått ansvaret for å organisere arbeidet fram mot den femte nordsjøkonferansen, som skal holdes i Norge en gang i perioden 2000 - 2002, og har et ansvar for å lede arbeidet slik at det blir framdrift og oppnås resultater. Regjeringen vil arbeide for at utfasingsmålet fra Esbjerg-konferansen også skal legges til grunn for EUs arbeid med miljøgifter, og at samarbeidet mellom landene som grenser til det nord-østlige Atlanterhav (partene til Oslo- og Paris-konvensjonene), og samarbeidet mellom Arktis-landene, rettes inn mot dette målet.

6.4 Hovedtrekk i det nasjonale arbeidet

Regjeringen vil:

  • arbeide for en stadig hevning i de miljøstandarder som gjelder EØS-området, herunder at føre var-prinsippet og substitusjonsplikten legges til grunn for EUs kjemikaliearbeid
  • foreslå å lovfeste at helse- og miljøfarlige kjemikalier skal erstattes med mindre farlige alternativer der disse finnes (substitusjonsplikt)
  • vurdere å innføre avgifter på enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier
  • gjennom samarbeid og avtaler mellom myndighetene og berørte bransjer få næringslivet til å ta ansvar for kjemikaliehåndtering og produkter gjennom hele livsløpet
  • utvide mulighetene for statlig støtte til utvikling av produkter som bidrar til redusert bruk av kjemikalier
  • utnytte de mulighetene lovverket gir til å sette konsesjonsvilkår som fremmer redusert bruk av kjemikalier
  • ha som målsetning en hovedregel om ikke å tillate miljøfarlige utslipp av olje og kjemikalier til sjø fra petrolumsvirksomheten (0-utslipp) for nye funn med selvstendige utbyggingsløsninger
  • vurdere tiltak og virkemidler som fremmer bedre utsortering og mer selektiv innsamling og behandling av det miljøfarlige avfallet
  • styrke kontrollen med ulovlig import, omsetning, bruk og håndtering av kjemikalier og produkter
  • vurdere om informasjon om miljø- og helseskader trenger en styrket lovfesting, herunder utrede tiltak som kan lette allmennhetens tilgang til informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier som håndteres i virksomheter og inngår i produkter
  • bidra til å legge til rette for at næringslivet tar et større ansvar for miljøinformasjon og kompetanseoppbygging i alle ledd, blant annet gjennom utvikling av frivillige miljøvaredeklarasjoner og opplæring av forhandlere for å styrke kunderettet miljøinformasjon
  • videreutvikle informasjonssenteret for helse- og miljøfarlige kjemikalier under GRIP senter
  • prioritere midler til forskning og utredning om helse- og miljøfarlige kjemikalier

Regjeringen vil videreføre og videreutvikle eksisterende virkemidler på kjemikaliefeltet, og supplere disse med nye virkemidler. Virkemiddelutvalget (NOU 1995: 4 Virkemidler i miljøpolitikken) foretok en grundig gjennomgang av erfaringene med virkemiddelbruken overfor helse- og miljøfarlige kjemikalier, og anbefalte en sammensatt virkemiddelbruk framover . En rammebetingelse som Norge må forholde seg til, er at EØS-avtalen og øvrig handelsregelverk direkte setter grenser for valg og bruk av virkemidler nasjonalt, særlig rettslige reguleringer. Det vil bli lagt større vekt på å supplere reguleringer med andre virkemidler, som utvikling av løsninger i samarbeid med næringslivet og informasjon. I tråd med anbefalinger fra Virkemiddelutvalget og Grønn skattekommisjon, vil det også bli vurdert avgifter på enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Konsesjonssystemet med hjemmel i forurensningsloven vil fortsatt være av de viktigste virkemidlene overfor industriforurensning. Fortsatt utstrakt konsesjonsregulering er nødvendig for å redusere de betydelige forurensningsproblemer industrien fremdeles vil kunne forårsake, og for å få bedre kontroll med små og mellomstore bedrifter innen bransjer med spesielle forurensningsproblemer, f.eks. galvanoteknisk industri. Innføring av ny forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) for landbasert virksomhet fra januar 1997, medfører dessuten behov for økt innsats fra myndighetene i en startfase. Tilsyn i form av kontroll og eventuelle reaksjoner vil fortsatt være viktige virkemidler overfor forurensning fra industri. Tilsyn kan sikre at myndighetsreguleringene i praksis fører til reduserte utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. I tillegg vil kontroll hindre at enkelte unnlater å foreta nødvendige miljøinvesteringer, slik at like konkurransevilkår sikres.

Det kreves en betydelig innsats for implementering, kontroll og administrativ oppfølging av forskrifter, både EUs omfattende systemregelverk, og forskrifter som regulerer enkeltkjemikalier eller utvalgte produktgrupper.

6.4.1 Oppfølging av kjemikalieregelverket som følge av forpliktelser i EØS-avtalen

Regjeringen vil opprioritere arbeid i tilknytning til EØS-avtalen på kjemikaliefeltet. Kjemikalier er et område med stor aktivitet i EU, på grunn av kjemikalienes betydning som handelsvare i det indre marked, og behovet for totalharmonisering av regelverket.

Gjennom EØS-avtalen er Norge knyttet til EUs omfattende regelverk for kjemikalier. Dette er i all hovedsak systemforskrifter, dvs. generelle forskrifter om risikovurdering, klassifisering og merking av kjemikalier. Både eksisterende og nye kjemikalier skal vurderes i forhold til helse- og miljøfare. Samlet vil regelverket sikre at alle kjemikalier som er eller som vil komme på markedet skal testes og vurderes med henblikk på helse- og miljøfare. Nye kjemikalier vil etter dette ikke kunne tas i bruk før de er godkjent. Systemene bygger på en blanding av sentral rammeregulering på fellesskapsnivå og gjensidige godkjenningsordninger for nye kjemikalier eller produkter, der godkjenning av et stoff i ett medlemsland gjelder i EU/EØS-området. Systemet legger således opp til en arbeidsdeling landene imellom. All informasjon om kjemikalier som er undersøkt i henhold til regelverket skal rapporteres, og opplysningene lagres i en database som er tilgjengelig for alle EØS-land. Regelverket er under stadig revurdering i EU og kan også måtte endres som følge av større regionale eller globale konvensjoner som EU slutter seg til. Et trettitalls komiteer eller grupper under Kommisjonen arbeider med forvaltning og revisjon av regelverket. Oppfølging av disse systemene nasjonalt og i EU-fora er et arbeid av stor betydning for Norge, og vil i seg selv kreve stor innsats i framover.

EUs system og regelverk er i internasjonal målestokk meget omfattende, systematisk og ambisiøst. En rekke betydelige forbedringer i norsk regelverk er oppnådd gjennom EØS-avtalen. På lengre sikt vil systemet produsere en samlet oversikt over alle tilgjengelige kjemikalier, og derigjennom datagrunnlag for å vurdere ytterligere skjerpelser. Arbeidet med klassifisering av eksisterende kjemikalier går svært langsomt, og det vil ta minst en generasjon for å få kartlagt de høyest prioriterte stoffene. Det er en høy terskel for å sette i verk begrensninger på bruk av kjemikalier, og flere EU-land legger betydelig innsats i å få høynet ambisjonsnivået.

Som overordnet mål i arbeidet overfor EU vil Regjeringen arbeide for at føre var-prinsippet og substitusjonsplikten skal legges til grunn. Substitusjonsplikten betyr at helse- og miljøfarlige kjemikalier skal byttes ut med mindre farlige så snart det foreligger et mer miljøvennlig, teknisk og økonomisk akseptabelt alternativ, jf. kapittel 6.4.2.1. Videre vil det bli arbeidet for å få EU til å heve sine miljøstandarder opp til norsk nivå der Norge har strengere regulering enn EU, og for en streng klassifisering av kjemikalier som er kreftfremkallende, er skadelig for menneskers arvestoff eller reproduksjonsevne (bl.a. kjemikalier med hormonlignende egenskaper), eller har langtidseffekter på miljøet. Det arbeides også overfor EU med å få streng klassifisering av løsemidler for å forhindre eller redusere yrkesmessige løsemiddelskader. Regjeringen vil også arbeide for at EU vedtar utfasing av de kjemikaliene som utgjør størst problem for helse og miljø i Norge. Videre vil det bli arbeidet for at EUs regelverk for miljøfaremerking raskest mulig bygges ut til å omfatte sammensatte kjemiske produkter. For å øke gjennomslaget i EU-systemet, vil Norge prioritere det nordiske samarbeidet. Samarbeidet i Norden er meget effektivt, og arbeidsdelingen mellom landene er verdifull for å gi Norden en samlet større tyngde.

Implementeringen av EUs omfattende systemer for kjemikalier innebærer at miljøvernmyndighetene og flere sektormyndigheter i Norge har et betydelig arbeid med administrativ oppfølging og kontroll.

6.4.2 Virkemiddelbruk som følge av produktorientert miljøverninnsats

Regjeringen vil gi miljøverninnsatsen en sterkere produktorientering, og legge til grunn at produkter skal utformes, tilvirkes og brukes med sikte på minst mulig skade og ulempe for mennesker og miljøet gjennom hele produktets livsløp. Utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra produkter er et økende problem. Søkelyset må rettes ikke bare mot miljøproblemer som oppstår på produksjonsstedet, men på alle faser fra utforming og planlegging, via råvareuttak, produksjon og bruk til avfallsbehandling. Produktenes innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier er den viktigste miljøutfordring i en produktorientert miljøverninnsats.

Arbeidet med å redusere forekomsten og innholdet av farlige kjemikalier i produkter, faller sammen med målet om redusert mengde skadelige kjemikalier i avfallet, og arbeidet for å redusere kjemikalierelaterte helseskader i befolkningen, sikre arbeidsmiljøet og bekjempe negative konsekvenser av plantevernmiddelbruk og av tilsetningsstoffer i mat. Produktorientert miljøverninnsats innebærer at det tas i bruk nye arbeidsmåter og nye former for virkemiddelbruk som supplement og utfylling av eksisterende virkemidler.

6.4.2.1 Lovfesting av substitusjonsplikten

Regjeringen vil i en egen lovproposisjon foreslå at substitusjonsplikten gjøres rettslig bindende på kjemikalieområdet. Substitusjonsplikten innebærer en plikt til å bytte ut helse- og miljøfarlige kjemikalier med mindre farlige alternativer straks dette er teknisk mulig og økonomisk forsvarlig. Som lovfestet regel finnes substitusjonsplikten allerede i arbeidsmiljøloven og forskrift om plantevernmidler. Substitusjonsplikten er kjent internasjonalt i arbeidsmiljø- og miljøsammenheng, og legges bl.a. til grunn i EUs direktiv om bekjempningsmidler for alle slags skadegjørende organismer (biocider), som ventes vedtatt i nær framtid.

En lovfestet substitusjonsplikt vil være et supplement til andre virkemidler, slik som begrensninger eller forbud i forskrift eller konsesjonsvilkår. Gjeldende lovgivning om forurensning tar utgangspunkt i at den som håndterer kjemikalier som kan medføre fare for forurensning, selv har ansvar for å motvirke forurensning eller fare for dette, jf. forurensningsloven „ 7 og produktkontrolloven „ 3. Produktkontrolloven statuerer en generell aktsomhetsplikt for den som håndterer produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse. Dette kan innebære plikt til å erstatte et kjemisk stoff med et mindre farlig, men dette må vurderes i det enkelte tilfelle. Ut fra dagens regler kan det ikke utledes noen alminnelig plikt til å vurdere erstatningsstoffer. En uttømmende regulering, f.eks. i forskrifts form, av hvilke kjemikalier som bør erstattes med andre og på hvilke bruksområder, ville på den annen side være lite gjennomførbart ut fra det store antallet kjemikalier på markedet og bredden i bruksområder. En lovfesting av substitusjonsplikten vil i praksis være å konkretisere og utdype hvilken aktsomhet som forventes av forurenseren. Regelen vil gi et kontinuerlig insentiv til at kjemikaliebruken i samfunnet reduseres til et minimum i omfang og skadepotensiale. Regelen har paralleller til prinsippene om beste tilgjengelige teknologi eller beste miljømessige praksis.

For kjemikalier på obs-listen, jf. omtalen i kapittel 6.2, må de som bruker kjemikaliene vurdere om det foreligger substitusjonsmuligheter. Også andre kjemikalier enn de som står på obs-listen må vurderes i forhold til substitusjonsplikten. Farepotensialet i det aktuelle kjemikaliet bør da vurderes opp mot de generelle kriteriene for prioritering av kjemikalier (jf. boks 6.1).

Svenske myndigheter har hatt gode erfaringer med sin "utbytesregel", som har vært lovfestet siden 1990. Erfaringer fra Sverige viser at kunnskap om kjemikalier og tilgjengelige alternativer hos aktørene er viktig. Også danske myndigheter vurderer nå å innføre en substitusjonsplikt i sitt lovverk.

Plikten til substitusjon vil kunne innebære økte kostnader for næringslivet på kort sikt. Dette skyldes de merkostnader som erstatning av eksisterende kjemikalier i produksjonsprosessen og i produkter kan medføre. På lengre sikt er virkningene for næringslivet mer usikre i lys av at slike tiltak vil styrke virksomhetens konkurransekraft og dermed inntektene. I kommende lovforslag vil de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget bli nærmere beskrevet.

6.4.2.2 Miljøavgifter

I tråd med anbefalinger fra Virkemiddelutvalget og Grønn skattekommisjon vil Regjeringen vurdere å innføre avgifter på enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter og som benyttes i produksjonsprosesser. Miljøavgifter er til nå bare brukt i begrenset grad på dette området. Avgiften på blyholdig bensin og avgiften på plantevernmidler er eksempler på eksisterende avgifter på helse- og miljøfarlige kjemikalier. I tilfeller hvor målet er å stanse utslippene av et stoff, vil et forbud mot bruk være det mest effektive virkemidlet, men som vist i kapittel 6.1 begrenser internasjonale reguleringer mulighetene til særregulering av enkeltstoffer og enkeltprodukter. Miljøavgifter er da et aktuelt alternativ. Også i tilfeller der full stans i utslipp eller forbruk ikke er aktuelt, kan miljøavgifter vise seg å være både et styrings- og kostnadseffektivt virkemiddel. Avgiftene kan utformes forskjellig avhengig av om de helse- og miljøfarlige komponentene representerer størst risiko i produksjons-, produkt- eller avfallsfasen.

Regjeringen vil i forbindelse med oppfølgingen av Grønn skattekomisjon komme tilbake til konkrete vurderinger av avgifter på helse- og miljøfarlige kjemikalier. I første omgang vil det bli vurdert å innføre avgifter på klororganiske løsemidler brukt til avfetting i mekanisk industri, og på miljøgiftene kopper, krom og arsen i trykkimpregnert trevirke.

Differensierte miljøavgifter på kjemiske plantevernmidler vil bli vurdert av en arbeidsgruppe nedsatt av Landbruksdepartementet. En innføring av eventuelle differensierte miljøavgifter må her bl.a. ses i sammenheng med aktuelle målemetoder for å vurdere risiko for miljø- og helseskader.

6.4.2.3 Samarbeid og avtaler med næringslivet

Regjeringen vil sette i gang samarbeidsprosjekter i forhold til enkelte bransjer, med sikte på sikrere, riktigere og redusert bruk av kjemikalier i bransjen, og bransjetiltak som kan bidra til å dreie og bevisstgjøre forbruket hos bransjens kunder. Det kan være aktuelt å nedfelle ansvar og forpliktelser i avtaler med myndighetene, om f.eks. utforming og utvikling av mer miljøeffektive produkter, endrete arbeidsmetoder og opplæring av ansatte for å redusere kjemikaliebruk. Avtaler kan videre gjelde kompetanseoppbygging i bransjen, opplæring av selgere og forhandlernett, og utvidet miljøinformasjon til forbrukere eller spesielle målgrupper gjennom miljøvaredeklarasjoner eller andre informasjonskanaler.

De mest aktuelle bransjene å prioritere på kort sikt er byggebransjen og produsenter av byggematerialer og andre innsatsvarer som inngår i bygg. Bakgrunnen for dette er bl.a. de betydelige miljøproblemene og ressursbruken som er knyttet til bygg. Dette vil også være et bidrag til Norges oppfølging av handlingsplan for bærekraftig bosetting vedtatt på verdenskonferansen om boliger og bosetting i 1996. Handlingsplanen er en oppfølging av kapittel 7 i Agenda 21.

6.4.2.4 Statlig støtte til utvikling av miljøvennlige produkter

Regjeringen vil utvide mulighetene for statlig støtte til utvikling av produkter som kan bidra til å redusere bruken av farlige kjemikalier. Utvikling og markedsføring av nye produkter møter ofte hard konkurranse, og terskelen for å få fram produktet til en markedsposisjon kan bli for høy for en enkelt produsent. Miljø- og ressurseffektive produkter etterspørres imidlertid i stadig større grad, og et bredere utvalg produkter som helt eller delvis erstatter bruk av farlige kjemikalier, vil være nødvendig. Norske bedrifters utvikling av mer miljøvennlige produkter kan også skape nye nisjer og framtidige markedsfordeler både på hjemme- og eksportmarkedet. Økt statlig støtte på dette området vil bedre mulighetene for å få fram produkter som gir mindre miljøbelastninger og/eller er mindre ressurskrevende. Statlig støtte vil også være viktig for å utløse forbedringer i eksisterende produkter. Det vil i denne sammenheng også bli vurdert økt statlig støtte til miljøtiltak innen byggesektoren og til miljøteknologi generelt.

Statlig støtte til miljøvennlige produkter kan være nødvendig for å få gjennomført samfunnsøkonomisk lønnsom produktutvikling som på kort sikt ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom. Dette skyldes bl.a. at miljøkostnadene ikke fullt ut er innbakt i prisene på de miljøbelastende produktene, samt at det for den enkelte virksomhet i mange tilfeller ikke er lønnsomt å gjennomføre tiltak som vil være lønnsomme for hele bransjen. I noen tilfeller vil derfor en forutsetning for å få tilskudd være at de oppnådde resultatene spres til hele bransjen. Statlig støtte vil derfor bidra til å oppnå miljøforbedringer som det ellers ville tatt lengre tid å få til.

6.4.2.5 Sterkere produktfokus i vilkår til konsesjon etterforurensningsloven

De mulighetene lovverket gir til å sette konsesjonsvilkår som fanger opp miljø- og helseskader fra produkter i hele produktets livsløp, vil bli bedre utnyttet. Dette vil kunne bidra til at produsenter tenker miljøeffektivitet i forhold til egne produkter i alle ledd, fra planleggings- og utformingsfasen til avfallsfasen. Slike krav er gjennomført f.eks. i tekstilindustrien, ved at konsesjonsvilkårene krever at virksomheten har systemer for løpende vurdering av innsatsstoffer. Krav om evaluering av kjemikaliebruk er også vanlig i utslippstillatelser for oljeboringsvirksomhet.

6.4.2.6 Forsterket kontroll med håndtering av kjemikalier

Regjeringen vil styrke kontrollen med ulovlig import, omsetning, bruk og avfallshåndtering av kjemikalier og produkter. Forsterket bruk av kontroll og den direkte kontakten dette skaper med markedsaktørene, vil være et viktig virkemiddel for å sørge for at konkrete pålegg og inngåtte avtaler følges opp som forutsatt. Myndighetskontrollen viser at det blant små og mellomstore bedrifter er til dels svært mangelfulle kunnskaper om helse- og miljøaspektene ved kjemikaliene og produktene som bedriften håndterer. Overfor disse virksomhetene anses det som særlig viktig at myndighetene utnytter kontrollvirksomheten som den arena det er for utveksling av informasjon, og bidrar til å formidle og utdype hva som ligger i regelverket og det aktsomhetsnivået som myndighetene generelt forventer.

6.4.2.7 Skjerpede krav til avfall med innhold av helse- og miljøfarligekjemikalier

Regjeringen vil sikre en miljømessig forsvarlig innsamling og håndtering av avfallstyper med innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette gjelder bl.a. bygg- og anleggsavfall, spesialavfallsemballasje, avfall fra elektriske og elektroniske produkter, nikkel-kadmium batterier og avfall som inneholder PCB. Disse avfallstypene omfattes av andre virkemidler på avfallsfeltet, herunder forskrift om spesialavfall. Det har imidlertid vist seg at disse avfallstypene i for liten grad samles inn til særskilt behandling. Det arbeides med å utvikle virkemidler for å sikre økt innsamling og en forsonlig håndtering av disses avfallstypene. Bl.a. vil det med det aller første bli sendt på høring utkast til forskrift der det foreslås etablering av et retursystem for kasserte elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall). I utkastet til forskrift foreslås det en mottaksplikt for kommuner og forhandlere av EE-avfall samt plikt for produsenter og importører av EE-avfall til å sørge for forsvarlig behandling av EE-avfallet.

6.4.2.8 Utslipp til sjø fra petroleumssektoren

Regjeringen vil ytterligere begrense utslippene til sjø av olje og kjemikalier som er miljøfarlige. Målsetningen er at det for nye funn med selvstendige utbyggingsløsninger som hovedregel ikke skal tillates miljøfarlige utslipp (0-utslipp). Det må imidlertid gjøres en totalvurdering av fordeler og ulemper for hvert enkelt felt og det vil i denne sammenheng være nødvendig å etablere et unntakssystem fra denne hovedregelen.

For eksisterende felt vil det legges opp til en grundig gjennomgang av utslippene til sjø. Siktemålet også her vil være å etablere løsninger som ikke medfører utslipp av olje eller mulige miljøfarlige kjemikalier. Teknisk og reservoarmessige forhold kan imidlertid gjøre at det praktisk oppnåelig mål, basert på miljø og kost/nyttevurderinger vil være minimering av utslippene. En slik gjennomgang vil være avsluttet rundt år 2000, med det siktemål å implementere tiltak innen år 2005.

For satelittutbygginger, vanligvis mindre felt/funn som tilknyttes større eksisterende produksjonsinnretninger for behandling og transport, kan teknisk løsning på hovedfeltet være avgjørende for hvilken utslippsreduksjon som kan oppnås. Det vil antakelig være nødvendig med en fleksibel holdning for denne typen felt.

For letevirksomheten og forboringer vil hovedregelen om forbud mot utslipp av mulig miljøfarlige kjemikalier antakelig ikke kunne legges til grunn. Dette fordi kostnadene ved en slik løsning ventelig vil bli uforholdsmessig høy i forhold til miljøgevinstene. Siktemålet vil imidlertid være å begrense utslippene til sjø fra operasjonene.

Ut fra sikkerhets- og arbeidsmiljømessige forhold ved produksjonsstart for feltene, ved tekniske problemer og ifm uttesting av utstyr samt andre særlige situasjoner, kan det være nødvendig med dispensasjon fra hovedregelen om forbud mot utslipp av olje og mulig miljøfarlige kjemikalier.

Utforming av regelverk og praktisering vil skje i nært samråd med industrien. MILJØSOK, et samarbeid mellom industri og myndigheter, kan være et naturlig organ for en slik prosess.

6.4.3 Bedret informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier

Regjeringen ser informasjon som et sentralt virkemiddel på kjemikalieområdet, og vil ta i bruk dette virkemidlet på en mer systematisk måte enn tidligere. Blant annet på grunn av usikkerheten knyttet til virkningene av en del kjemikalier, er det viktig å sikre den enkeltes rett til produktinformasjon. Informasjon om produktets innhold er en grunnleggende forutsetning for å endre etterspørselen i markedet, og derved tilbudet og produksjonsmønsteret.

6.4.3.1 Rett og plikt til miljøinformasjon

Regjeringen ønsker å utrede nærmere, i samarbeid med miljøverninteresser, handel, industri og forbrukerinteresser, hvilke rettigheter og plikter til informasjon om miljø- og helsefarlige kjemikalier som eksisterer, og på hvilke områder retten til informasjon bør gis sterkere rettslig vern.

Tilgangen på informasjon er en grunnleggende rettighet i et åpent samfunn. Særlig gjelder det informasjon som er av grunnleggende betydning for den enkelte, for den enkeltes etterkommere, og for livsbetingelsene lokalt og globalt. Kunnskaper og informasjon kan også bidra til å fjerne grunnlaget for unødig engstelse for skadelige kjemikalier i produkter og i miljøet.

En rekke regler gir den enkelte krav på informasjon om helsefarer og miljøet, både overfor private og overfor offentlige myndigheter. Grunnloven „ 110 b) annet ledd, slår fast at "Borgerne (ere) berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen". Dette forplikter myndighetene til å påse at regler og praksis er i samsvar med Grunnlovens krav. Denne bestemmelsen i Grunnloven har også betydning for tolkningen av andre grunnlovsbestemmelser og det øvrige lovverket. Bestemmelsen er imidlertid lite konkret både om hva retten omfatter, og hvem krav om informasjon kan rettes mot.

Det vil i denne forbindelse å vurdere hvordan naboer og andre med særlig interesse kan få informasjon om hvilke helse- og miljøfarlige kjemikalier som håndteres i en virksomhet. Virksomheter bør gjøres ansvarlig for at slik informasjon er lett tilgjengelig. En mulighet som må vurderes nærmere, er å pålegge virksomhetene å opprette et register over de kjemikaliene virksomheten håndterer. Registeret kan være tilgjengelig for allmennheten og miljøvern- og arbeidsmiljømyndighetene, noe som vil bidra til å sikre at de dataene bedrifter oppgir er riktige. En lignende ordning er etablert i USA, og det arbeides også med å utvikle en slik ordning i EU.

Det vil også bli vurdert tiltak som gir den enkelte rett til å kreve informasjon om produkters innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier direkte fra produsent og importør. En slik ordning bør også inkludere kjemikalier hvor det foreligger mistanker om farlige egenskaper, men hvor dette ennå ikke er fullstendig vitenskapelig klarlagt.

6.4.3.2 Informasjon som virkemiddel

Regjeringen vil prioritere arbeidet med å bedre informasjonen til forbrukerne om innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter, slik at folk kan velge bort produkter som kan ha skadelig effekt på helse og miljø. Kunnskap om miljøforhold er viktig for å sette den enkelte forbruker i stand til å påvirke utviklingen i miljøvennlig retning, både i form av sin markedsadferd og ved sitt eget forbruk og produkthåndtering.

Informasjon er til nå lite systematisk tatt i bruk som virkemiddel. Dagens faremerkesystem for helse- og miljøfarlige kjemikalier er et godt system for å sikre klassifisering og merking av de farligste egenskapene ved kjemikalier og produkter. Som informasjonsvirkemiddel har faremerkesystemet imidlertid en del begrensninger, særlig i forhold til forbrukerne, jf. linkinthoveddel015E19E93kapittel 15.4.3.3.

Regjeringen vil bidra til å prøve ut et frivillig system for miljøvaredeklarasjon på produkter tilpasset store og profesjonelle innjøpere. Videre vil det bli vurdert utprøving av et enklere system tilpasset vanlige forbrukere. I begge tilfellene skal miljøvaredeklarasjonene gi lettfattelig informasjon om sentrale miljøfaktorer ved produktene. Næringsliv og forbrukere etterspør informasjon som favner bredere enn den som gis gjennom faremerkesystemet og miljømerkesystemene. En forbrukerundersøkelse fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) utført i 1997 kartla forbrukernes behov for produktinformasjon om kjemikalier og produkter som kan ha helse- og miljøfarlige virkninger. Undersøkelsen viser at forbrukerne ønsker nøytral, standardisert og lettfattelig informasjon trykt på produktet som opplyser om egenskaper ved produktet, dels også om bruk og avhendelsesmåte. Store profesjonelle innkjøpere i næringslivet, offentlige virksomheter og andre organisasjoner etterspør også standardisert informasjon for å kunne handle miljøriktig.

Det pågår et betydelig arbeid med disse spørsmålene internasjonalt, bl.a. innenfor standardiseringorganisasjonen ISO og i en del OECD-land. Positive erfaringer med miljømerkeordningen Svanen kan tilsi felles nordiske løsninger. Miljøvaredeklarasjon på produkter er et nytt felt som det er betydelig interesse for i næringslivet. For å vinne erfaringer vil det i første omgang være naturlig å prøve ut systemer i samarbeid med utvalgte bransjer. Næringslivet må bære kostnadene og ta hovedansvaret for arbeidet med miljøvaredeklarasjoner. Myndighetenes rolle i arbeidet vil være å bidra til å legge rammebetingelser, og blant annet sikre et miljømessig riktig nivå på informasjonen.

Regjeringen vil arbeide for at det gjennom bransjeorganisasjoner blir satt i gang opplæring av forhandlernettet innenfor bransjer som selger produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, for å bedre informasjonen direkte til kundene. Forhandlernes kunnskap formidles til kunder ved direkte kontakt, og er ofte avgjørende for kundenes valg mellom produkter. SIFOs forbrukerundersøkelse viste at innenfor mer kompliserte produktområder, f.eks. maling og lakk, er råd fra forhandlerne det viktigste grunnlaget for forbrukernes produktvalg. Dessuten styrer forhandlerne det produktutvalget kundene velger blant. Aktiv medvirkning fra forhandlerleddet er viktig for å oppnå bedre formidling av miljø- og helsefarer ved produkter til forbrukere, og for å bidra til et representativt utvalg av produkter med mindre miljø- og helsefarlige egenskaper. Det er også viktig at forhandlerne aktivt gir veiledning om arbeidsmetoder som kan redusere kjemikaliebruk, hvordan produktene bør brukes for å unngå helse- og miljøskader, og hvordan de skal tas hånd om som avfall.

Regjeringen vil videreutvikle det nye informasjons- og kompetansesenteret for helse- og miljøfarlige kjemikalier, som er under etablering i GRIP senter, til en kompetansebase for helse- og miljøproblemer knyttet til produkter. Senteret skal rette seg mot forbrukere så vel som produsenter og forhandlere, og har som mål å påvirke til redusert bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Senteret skal også bistå myndighetene i arbeidet med å gi bedre og mer målrettet informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter. I forhold til små og mellomstore bedrifter vil det være viktig å tilrettelegge informasjon om f.eks. rammebetingelser, tekniske muligheter og produktutvikling.

6.4.4 Styrking av kunnskapsgrunnlaget

Regjeringen vil styrke forsknings- og utredningsarbeidet betydelig, for å bedre kunnskapen og grunnlaget for beslutninger om tiltak overfor helse- og miljøfarlige kjemikalier. Bedre kunnskap er en av de grunnleggende forutsetningene for at Norge skal kunne ha et høyt ambisjonsnivå på dette feltet både nasjonalt og internasjonalt. Erfaringer viser at det er mulig å nå langt i internasjonale fora med godt dokumenterte standpunkter, og at erfaringer fra eget land ofte kan overføres på internasjonale forhold. Satsing på kunnskap og kompetanseoppbygging inkluderer derfor også strategiske elementer.

Som følge av regler om klassifisering av nye kjemikalier vil myndighetene for framtiden få god oversikt over disse. Det er imidlertid stor mangel på kunnskap om eksisterende kjemikalier. Klassifiseringsarbeidet i henhold til EUs regelverk går langsomt. I tillegg utføres dette arbeidet med verktøy som er utviklet for sør- og mellomeuropeiske forhold. Det er derfor nødvendig å utvikle verktøy for risikovurdering som er tilpasset norske forhold.

Samvirkeeffekter mellom kjemikalier, kjemikalienes oppførsel i miljøet, og hva kjemikalier betyr for utvikling av helseproblemer, er andre viktige felt som det er behov for mer kunnskaper om. For miljøet og for utviklingen i helsetilstanden er det den samlede påvirkningen som er avgjørende. Framover vil det videre bli satset på å utvikle kunnskap om diffuse utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette vil bl.a. omfatte klassifisering av kjemikalier som forekommer i produksjon, produkter og avfall, i hvilken grad belastningen av slike kjemikalier gjennom diffuse utslipp gir nivåer som medfører skade, og effekter av slike utslipp på helse og miljø.

Det vil bli prioritert forskning på langtidseffekter, og effekter som oppstår ved lavdose-eksponering. Det skal undersøkes ved hvilke nivåer helse- og miljøeffekter oppstår. Dette er særlig viktig fordi diffuse utslipp eller tilførsler medfører spredning av kjemikalier i lavere konsentrasjoner over større områder. Generelt vektlegges områder der det er mangelfull kunnskap om prosesser som er særegne for norske forhold. I tillegg prioriteres områder hvor usikkerheten er stor samtidig som de antatte skadevirkningene kan være betydelige. Et slikt område kan være kjemikalier med hormonlignende effekter. Det er behov for kunnskap om eksponering, effekter og virkningsmekanismer av slike kjemikalier.

Lagt inn 6 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen